Kilimanjaro og safari i Kenya 2005
Turen begynte 9.9 med avreise fra Stavanger via Amsterdam til Nairobi. Gikk helt greit. Turen fra Amsterdam til Nairobi var med Kenya Air. Uvanlig å lese in-flight magazine som annonserte med sikkerhetsutstyr for hus. Piggtråd, glassskår som skulle monteres på topp av muren rundt huset, sikkerhetsgitter til vinduer osv.
10.9 landet vi i Nairobi. All bagasjen kom fram til alle deltakerne. Foruten meg var Torstein Skåra, Vidis Torjussen og Carl Johan Nyberg med på turen. Vi reiste alle med fjellskoene på for sikkerhets skyld. Tror nok det var jeg som var mest redd for å miste disse, men de andre hoppet på ideen også. Mye skjemautfylling når vi kom fram. Visa kostet 50 dollar. Samme informasjon måtte vi oppgi minst 3 ganger. En gjenganger var passnr. Vi ble møtt på flyplassen og tatt med til en sjåfør. Da var vi klar for første leksjon. Man får alltd et svar på et spørsmål, men det kan godt være noe slark i hvilken grad det er korrekt. VI var sultne etter turen og spurte av vi fikk anleding til å kjøpe noe mat på veien. Det gjør vi rett før grensen til Tanzania, om 10 minutter sa sjåføren. 4 timer senere kom vi fram til der sjåføren hadde tenkt å stoppe.
Ved grenseovergangen til Tanzania ble vi utsatt for et svindelforsøk. Visa til Tanzania spurte noen oss, og det trengte vi jo. Bli med oss sa de. Vi fulgte etter de og ble tatt med til et skur. Her hoppet en kar bak en disk og dro fram et stempel. Da snudde vi i døra. Og ganske riktig. Det offisielle visa fikk vi et helt annet sted. På veien til Moshi i Tanzania hvor vi skulle overnatte passerte vi Arusha, Hilde Frafjord Johnsen er født her. Dette er en stor by i Tanzania, og vi passsert et konferanse senter som bygget av FN som virkelig var prangende. Tror nok at bistandshjelp kan være god butikk for noen. Når vi kjøre langs landsbygda i Kenya og Tanzania, virket det som det var fattigslige vilkår man levde under.
Vi overnattet på Springland hotell i Moshi. Dette hotellet ble drevet av Zara Travel. Det var tørt og støvete rundt hotellet, men frodig innenfor hotell området. Ble tydeligvis vannet og holdt godt i stand. Hotellet var et typisk transitt hotell, enten skulle folk avgårde til Kilimanjaro, eller så kom de ned fra fjellet.
Springland Hotel
11.9 var det avreise fra hotellet. Vi kjørte innom Moshi og fikk tak i proviant. Deretter til Londorosi gate for innskriving til nasjonalparken. Vi måtte betale for 8 dagers opphold. Men vi kjørte videre til Lemoso gate hvor turen starten. Det var 10 bærerer (eller portere), 2 kokker og 1 guide i tillegg til oss 4, så det var mye utstyr som skulle med. Telt, mat. Bærerene bar 15 kg hver + 5 kg personlig utstyr. Absolutt ikke noen drømmejobb. Nå var Zara en arrangør som hadde orden i sysakene og våre bærere bar kun sin kvote, men vi så andre bærere som bar mye mer. Noe å tenke på dersom man velger en arrangør som ligger lavt i pris. Det er mulig at bærere betaler en del av dette med høyere vekt.
Menyen på turen var variert. Te, kaffe, popkorn, kjeks, grøt, scrambled eggs og toast til frokost. Suppe, pannekaker, melon, pasta, ris, grønnsakssaus. Til å begynne med kjøtt, deretter saltet kjøtt. Noe a la spekemat.
Utstyr som skulle bæres opp på fjellet
Laget
Begynnelsen av turen startet i frodig regnskog, og vi kom fram til første leiren
Mti Mkubwa (som betyr stort tre) på 2750 etter 3 timers gåtur. Der var våre to manns telt og messeteltet
allerede klart. Dette gjalt for resten av turen. Bærere var framme før oss,
og teltene var klar.
Første leir Mti Mkubwa
12.9 gikk vi fra Mti Mkubwa til Shira 1. Denne lå på 3500m. Det var en vandring
gjennom regnskog over til et platå av lyng og myr via det som heter Shira ridge.
Her begynte vi å glimt av Kibo (som fjellet heter,
Kilimajaro er navnet på nasjonalparken). Men Kibo var innhyllet i skyer.
På veien opp så vi apekatter i regnskogen. Mens vi var på vei mot leiern så vi at en
'rescue' bil kom kjørende. De kommer for å hente folk som har fått høyde syke.
Jeg kom på statestikken. 10000 prøver seg hvert år, halvparten klarer det og 10-20 dør.
800 meter stigning gikk bra. Fikk litt stiv rygg. Hadde litt hodeverk og
hadde noe kort pust.
Oppover dag 2
Shira platå
Shira camp
Toalettene som skimtes i bakgrunnen på bildet var kun et lite hull i bakken.
Etter som kvelden skred fram og toalettene ble mer og mer brukt, krevdes det stadig
større motivasjon før man benyttet de.
13.9 gikk vi på Shira platået fra Shira 1 til Shira 2 leiren som lå på 3850.
På turen dit traff vi på en kar som hadde verdensrekorden på å komme seg opp på toppen til Kibo.
Han brukte 18 timer fra bunn til topp og ned igjen. Men når jeg søkte på nettet kom det opp
et italiensk navn, Bruno Brunod, som brukte 8 timer og 34 minutter fra bunn til
topp og ned igjen langs Marangu ruten.
Når vi kom fram til Shira 2 hadde jeg hodeverk og merket at jeg var kortpustet.
Plante
Planten på bildet ovenfor har den egenskap at når bladene dør, så brettes de
nedover stammen og bidrar til at den isoleres.
14.4 begynte ikke så bra. Jeg viste at vi skulle gå fra Shira 2 til
Barranco leiren som ligger på 3940m, men vi skulle via Lava tower som
ligger på 4600m. Jeg hadde hodeverk fortsatt og tok 2 paracetamol før vi
begynte å gå. Det var en fordobling av mitt forbruk av paracetamol fra året
før. På tross av dette kastet jeg opp når vi kom til 4150m. Jeg prøvde å
drikke noe vann med det result at jeg kastet opp igjen på 4153m. Heldigvis
klarte jeg å holde vannet nede med å drikke små slurker. Jeg endte opp
med å låse blikket på helen til guiden vår, og kun tenke på et ben foran det
andre de neste 500m opp. Jeg hadde en oppmerksomhets radius på 50cm, og alt som het
naturopplevelser ignorerte jeg fullstendig. Det var langt til lavatower denne
dagen! I tillegg var det nok en nyttig lærepenge for meg om hvordan
jeg reagerte på høyden.
Lava tower
Vår guide Juma
Guiden vår Juma er en liten senete kar, som var nokså stillferdig av seg,
og hadde sin porsjon av karisma. Han fortalte at han kom fra en fjelllandsby
3 timers kjøring fra Arusha, og så en time med moutain bike. Dvs rimelig på landet.
Han betegnet seg selv som 'bushman'.
Han hadde arbeidet både som porter og kokk. Hadde nå lært seg engelsk, og var nå guide.
Han hadde gjort dette i 7 1/2 år, og regnet med å gi seg etter 10 år. Ønsket er å starte butikk
i Arusha. Han hadde 2 turer i måneden. Normalt blir han kvalm på toppen, og trenger tid
til å komme seg på. Etter noen dager spurte vi han om det hendte av han avbrøt
toppforsøket p.g.a været. Aldri, sa han, jeg går så lenge kunden vil. Dette var
muligvis det rette svaret for noe grupper, men vi kastet et blikk på hverdare.
Ikke helt i tråd med våre HMS krav.
Barranco leir var nok den fineste leiren vi overnattet i. Her fikk vi sett Kibo uten skyer.
Flere ruter samles her, og det var ca 100 turister pluss bærere i leiren.
Barranco leir
Kilimanjaro (Kibo)
Kilimanjaro (Kibo)
15.9 gikk vi fra Barranco til Karanga hut som ligger på 4000m. Igjen hadde jeg
hodeverk og tok 2 paracetamol. Men hodeverken gikk vekk i løpet av dagen, og
jeg var fin når vi kom fram til leiren.
Karanga
Ut på tur
Kilimanjaro og meg
Kilimanjaro (Kibo)
En hardbarket fjellets mann
Hygienen ble så som så etter hvert. Jeg hadde på meg mine fjellvidde bukser i 8 dager.
Det var mye støv på turen, og jeg har vel aldri vært på skitten. På slutten av turen luktet jeg bra hest. Vi fikk ofte noe varmt
vann om morgenen som gjorde at vi fikk vekk det verste fra ansikte og hender. Når vi kom fram etter
turene fikk vi noe varmt vann som vi fikk vasket føttene i. Dette bidro nok til at
ingen fikk gnagsår.
Kattevask
16.9 gikk vi fra Karanga hut til Barafu på 4550m. Diskusjonene i teltet bar
noe preg av årsmøte i Norsk hypokonderforening. Hvem har vondt hvor? Men generelt
var formen svært bra hos alle. Barafu var en øde leir. Det var kalt om kvelden her.
Herfra begyne vi toppforsøket kl 23:30. Det var månelyst, og vi begynte uten
å tenne hodelyktene våre. Alle var i god form, ingen mageproblem, ingen gnagsår,
ikke regn og lite vind, ingen klare symptomer på høydesyke. Slik at utgangspunktet kunne
ikke ha vært bedre. Men på 4950 fikk jeg de samme symptomene som jeg hadde opplevd
ved lava tower. Kvalmen kom på meg, og hodeverken var tilbake. Jeg valgte da og snu, siden
jeg hadde 1000m igjen. Jeg var da 3 timer fra toppen.
De tre andre i gruppen kom seg opp. Carl Johan ble noe svimmel på toppen,
slik at en av assisent guidene begynte å gå ned med ham raskt. Vigdis ble kvalm
på toppen, og Torstein merket ikke så mye. Vi hadde altså 4 forskjellige
reaksjoner på høyden i gruppen vår. En snodig sak var at guiden hadde timet det slik
at gruppen var på Uhuru peak 5896m kl 5:30 om morgenen. Mens det var helt mørkt.
Utsikten over Afrika ble da sterkt redusert. Det viste seg at det var skyer rundt toppen kl 6:30 også,
slik at man ikke ville fått noen utsikt allikevel, men det resultatet var jo garantert kl 5:30.
Vi kommenterte dette til guiden, slik at neste gruppe får nok en bedre timing.
Men det var tydlig at guiden forventet at det kun var bildet på toppen som
gjaldt. Utsikten var av mindre betydning.
De andre i gruppen var tilbake i Barafu kl 7:30, kl 11:00 gikk vi videre ned til
Mweka Hut på 3100m. Da var vi tilbake i regnskogen.
De som gikk til topps gikk da i 11 timer den dagen.
Barafu
Tilbake i regnskogen
18.9 gikk vi fra Mweka Hut til Mweka landsby, hvor vi ble kjørt tilbake til
Springland Hotell. En kald pils, og en lang dusj ventet der. Vi fikk gitt tips til laget,
og klær som vi ikke lenger hadde brukt for. Senere tok Juma med oss på en liten tur i
Moshi. Jeg fikk kjøpt noen utskårne tre lysestaker, og Torstein fikk seg en hårklipp.
Bilde i frisørsalongen
19.9 kjørte vi tilbake til Nairobi. På folkemunnet kalt Nairobbery siden 37% av de fastboende har
blitt ranet. Vi bodde på Hilton hotell, og p.g.a terrortrussel, ble bilene undersøkt med
speil for å se etter bilbomber før de fikk kjøre inn og parkere foran hotellet.
Vi hadde ikke planer om å gjøre noe på egenhånd, men på kvelden dro
vi til resturanten Carnivore.
Denne har blitt stemt inn som en av de 50 beste resturanger i verden. Akkurat det kan vel
tas med en klype salt. Gimmiken er at man får servert forskjellig kjøtt fra spyd
så lenge flagget med bordet er oppe. Man har fått diverse sauser som skal passe til
de forskjellige kjøttstykkene. Men det var helt tydelig at det var forskjellige bordsetninger, for
tilsiget av kjøtt stoppet opp, selv om vår flagg var oppe. Men det var spennende. Vi fikk
struts, kamel, krokodille (smakte fisk og var IKKE godt), biff, kalkun, gris (pølse), lam,
kylling. Arrangøren for vår safarien i Kenya var Spurwing Travel
Carnivore
Senere på kvelden gikk Torstein og jeg i Jockey bar på Hilton hotellet. Har mistanke om at
noen av byens løse fugler vanket der. De var stilfult kledd, og flotte å se til.
Så jeg bort på de , så låste de blikket på meg. Vel har jeg en ring av selvtillit, men det er
nok et stykke igjen til Brad Pitt. Siden Kenya har et enormt HIV/AIDS problem,
er det nok fornufitg å tenke seg om,
om ikke av moralske grunner, så av helsemessige.
Vi kom i kontakt med en nederlender som var på oppdrag i Nairobi. Han fortalte at når det gjaldt
arbeidere på fabrikken han holdt til på, så kom de kl 6:00. Porten ble låst til kl 18:00
og lønn ble utbetalt. Fabrikken hadde dårlig erfaring med å betale ut lønn hver
14 dag, for da møtte ikke arbeiderene opp dagen etterpå. Dette er i sterk kontrast til
de vi møtte fra Kenya, som virkelig stod på, og vi ikke hadde noe å utsette på i det hele tatt.
Neste dag 20.9 kjørte vi fra Nairobi til Massai Mara som er den mest kjente nasjonalparken
i Kenya. Den er den Kenyanske delen av Serengeti, som ligger i Tanzania. Det var
en laaaang kjøretur på 7 timer, som ikke ble bedre av at veistandarden var utrolig
dårlig. Siste gang jeg var i nærheten av en slik veistandard var veien mot den Thailandske grensen i Kambodia. Man hadde
følelsen av å være i åpen sjø.
Første overnatting var i Simba Lodge. Utrolig lukseriøst. Like godt som et
topp norsk høyfjellshotell. Opplegget var at vi dro på game ride ved soloppgang
og solnedgang. Dvs 2 timers kjøreturer
hvor man løftet opp taket på bilen, slik at vi kunne ta bilder av dyrene vi så.
Det var et flott landskap og man hadde følelsen av at man kjørte mitt i en natur film.
Giraff
Zebra
Løve som dreper en Gnu med å kvele den
Løve
Fra resturanten på hotellet, usikker på hvem som har matauk
Dagen etter, 21.9, flyttet vi til Keekorok lodge, lenger inn i parken. Like lukseriøst her.
Men en liten advarsel. Man skal være svært gald i dyr dersom man skal ha mer enn 3 dager på safari.
Vi fikk en overdose med løver etter hvert. På veien passert vi en massai landsby som vi betalte
20 dollar for å få en omvising i. De hadde et gjerde rundt lansbyen hvor de hadde kuene
sinde om natten. Hele bakken var dekket med kudritt. Glad jeg hadde sokker i sandalene:)
Husene var også av tørket kudritt. Kan også nevne at det var kaldt om morgenen, slik at en flece jakke
kom godt med.
Massaidans
Massaiby
Hippobar, med utsikt til flodhester
Gnu
Gnu, dyret Gud skape av restene når han/hun var ferdig med de andre dyrene, er på konstant vardring.
Over 1 million dyr skifter på oppholdssted i løpet av året. De føder i Ngorongoro krateret i Tanzania,
går så til Serengeti. Spiser gress, og gjødser med avføringen, og går så til Massai mara i august til oktober.
Da har de spist gresset der, og går videre til Ngorongoro krateret igjen.
Bildene bærer muligvis et preg av å være alene i naturen med dyrene, men bilene har radiosamband,
og når noen ser en løve, eller noe spesielt, går 'jungletelegrafen', slik at det på et øyeblikk er en rekke
biler tilstede. Ofte så minnet det hele om en av disse dyreparkene hvor man kjører rundt.
'Alene i naturen'
Trafikkork
22.9 dro vi til Lake Nakuru. Igejn en lang kjøretur i åpen sjø. Hovedattraksjonen
i Lake Nakuru er over 1 millioner flamingoer, som holder til i en innsjø. Dette er
halvparten av alle flamingoer i hele verden. Sjøen var helt inntørket i 1997, og
har nå en vannstand på det dypeste på kun 3,5 meter. I tillegg er det neshorn her.
Flamingo
Neshorn
Fra utsiktspunkt over lake Nakuru
23.9 dro vi tilbake til Nairobi. Flyet gikk ikke før kl 22:00, så vi dro innom
den gården som Karen Bliken bodde på, mens hun bodde i Kenya.
Karen Blixen sin farm
Ngong hills (4 knoker i en knyttet hånd)
