Dag 1 og 2 – 15/16. 12 2004

Bzzzzzzzzz...  klokkeradioen gjorde som den hadde fått beskjed om og freste ufølsomt på nattbordet. Vi skal reise til Australia, til et land som er veldig forskjellig på mange måter fra det vi er vant med her hjemme. Det startet bra; klokka på nattbordet viste 04:00... et syn hvertfall ikke jeg opplever hver dag.

I 10.000 meters høyde og med en fart på 1000 km i timen raste vi nedover globusen. Sola – Amsterdam, Amsterdam – Kuala Lumpur, Kuala Lumpur – Perth. Samtidig flyttet vi oss 7 timer tilbake.. men de ekstra sju timene kunne jeg egentlig greid meg uten, spesielt med tanke på at de skulle forbrukes sittende i et sete beregnet for små asiatiske rumper.

Flyturen er på 25 effektive geografitimer. Danmark, Tyskland og Nederland er jo ikke så veldig eksotisk, men det var greit å få det stadfestet at de faktisk lå der de skulle ligge i henhold til barnelærdommen. Øst-Tyskland manglet jo da, men pytt, pytt..

Ukraina passeres, jeg tenker på Justsjenko (eller hva han nå heter), han som fikk ansiktet ødelagt av politikk. Det er visst ikke bare i Amerika at politisk valgkamp er skitten. Langt der borte til venstre ligger Moskva også...

Det Kaspiske hav ser jo greit ut.. Kari prøver å se etter kjente i Baku, Aserbadjan. Hun fører jo regnskapet for et firma der nede en plass. Skuffet over min belæring om muligheten for å se, og hvertfall kjenne igjen folk på ti kilometer, vendte hun tilbake til kryssordet. Jeg prøvde å trøste med at dersom hun skulle komme til å se de, så var sjansen minimal for at de så opp akkurat idet vi passerte.

India gjorde vi unna på et par timer. Under oss vrimlet det av bengalske tigere og snerrende pytonslager. Og det er ikke tull heller!

Vi hoppet elegent over en fjellkjede (Himmalaya?), kikket døsent over på Pakistan der borte til venstre. Heldige Miriam på jobben som bare skal hit i julen, vi er jo bare kommet halvveis.

Thailand og Malaysia, Sumatra til høyre. Malaccastredet mellom. Hadde du svart riktig på hvor Malaccastredet er i Trivial Persuit?

Kuala Lumpur International Airport. Smilende ønsket høytaleren oss velkommen til Malaysia: ”Welcome to Malaysia, we will hang you please, Sir! If You  *spraak..knitre* ..  and for this we convict deathsentence”

Hmm..irriterende at jeg ikke fikk med meg hva de ikke likte så godt.. det virket uansett ikke så vennlig at det gjorde noe.

Til gjengjeld sa de ”Thank you!” hver gang de ga oss noe.

Endelig kunne vi strekke litt på beina og få oss en røyk! Lettere nervøst konstaterte vi at mullah’ene sikkert hadde snakket sammen; røykfritt!! Men for en gangs skyld er vi takknemlige for at mullah Høybråten tilhører den mer fanatiske fløyen; hans trosfrender i asia viser menneskelige trekk vår Dagfinn ikke engang har et snev av: De hadde laget et røykerom på flyplassen.

Indonesia. Sundastredet. Jakarta. Antagelig var Odd Karsten Tveit akkurat nå ferdig med nok en reportasje akkurat idet vi fløy over.. ”Odd Karsten Tveit, Jakkarrrta!”

Der var endelig Australia!! Vi treffer kontinentet i nordvest. Tørr ørken og snorrette grusveier. Snart ser vi Shark Bay, ifølge brosjyrer et kjempefint rekreasjonsområde, herfra ser det ganske ugjestmildt ut, med turkis sjø (alger?) og  rødt land (ørken). Det hele ser ganske farlig og giftig ut.

Vi lander i Perth klokka 15:00 lokal tid. Medbrakt kaviar, ertesuppe og tyggetobakk blir godkjent av karantenemyndightene, og vi er endelig fremme!

Dag 3 – 17.12 2004

Tidlig opp, trøtte. Det er nok jetlaget som tøyser med oss. Når det er morgen her er det jo sen kveld i hodet. Fidah mener vi er heldige med været, det er jo kaldt og windy! Lett overskyet, vi bestemmer oss for å ta en bytur. Det er merkbart varmere nede på gata, 25grader sa de på frokost-TV.

Vegard kjører på venstre side av veien, heldigvis for han gjør alle den samme feilen. Sinnsykt tåpelig regel. Det står skilt foran hvert kryss at vi må huske på å holde til venstre.. et bevis på at regelen er grunnleggende feil og helt unaturlig.

Vi ser kommunale park- og renholdsarbeidere overalt. Klipper ustanselig på allerede kort gress og velfriserte hekker. Med så mye grøntområder i en så stor by må kommunens vedlikeholdsbudsjett være svulmende. Kildesortering, resirkulering og panteordninger er visst fremmedord her..  jeg ser et kjempemarked..

Ellers var vi skikkelige turister, tok bilder av 1000-års merket Swan Bell Tower og spiste en sub’ under gata! Merkelig plass under gateplan med en haug med kafeer plassert rundt et fellesområde med bord og stoler.

Dagen avsluttes med sjømat hos Vegard og Fidah. Blåskjell i sterk chilisuppe og hvitløksbrød. Litt rart å være årntli gjest hos guttungen lissom.

Det var tilogmed helt naturlig at Sondre minstemann hadde øl i glasset, det er visst noe de kaller alder..

Vegard setter på en CD med Muse, vi ser en film om Australias behandling av asylsøkere som vertskapet har vært med å lage før ungene gikk på casino. Kari og jeg vagget ned til senga. Gammel du lissom... jeg sovnet fornærmet, men fort.

Dag 4 – 18.12 2004

Scarborough beach, vind! Kjempebølger.

Toget til Northbridge om kvelden, spiste indisk, ruslet litt rundt.

Coffehouse, Sondre tok en Babycino. Tok toget hjem også. Mye politi og vakter, urolig ungdom på toget.

Tidlig i seng, skal besøke søndagsmarkedet i Fremantle og kanskje finne ei mindre forblåst strand.

Dag 5 – 19.12 2004

Fant ei fin strand ja, men det ble ikke noe marked. I stedet besøkte vi Sir Charles Gairdner Hospital. Der fikk Kari behandling for brukket overarm etter surfeuhell.

Fidah måtte på uni og gjøre noe redigering, så vi andre dro avgårde til Swanborough beach. Her er det vanligvis mindre vind og ikke så store bølger som på surfestranda vi var på i går. Kjempevær, over 30 grader og mye mindre vind. Dette med vinden blir nok et tema; det viser seg at Perth er verdens nest vindfulle storby, kun Chicago er verre.. hmpf.. men det er sikkert ok når tempen kryper opp til over 40. Swanborough er ei nydelig strand det også, bred med fin sand. Naturistene har fått en avdeling lengst nord på stranda. Stor avdeling med surf saver’s overvåker livet. Vegards body board er perfekt leketøy i bølgene. Kari vil også prøve.

Den første bølgen går bra, veldig bra faktisk, hun surfer helt inn til stranda. Den andre bølgen er like stor og kommer brått, hun blir kastet under og treffer sjøbunnen hardt med skuldra. Det gjør visst veldig vondt, for oss ser det ut som skuldra er slått ut av ledd. Livredderne tør ikke gjøre noe, de ringer etter ambulanse. På sykehuset viser det seg at hun har fått et brudd like under skuldra, men bruddet er pent og stabilt, så de velger å ikke gjøre annet enn å legge armen i fatle. Men det gjør så vondt at hun må gå på sterke smertestillende noen uker L

(Anmerkning 20.12: Det var i grunnen ikke så ille med brudd..  alternativet var nemlig verre: Kari har innrømmet at hun trodde hun hadde blitt halvspist av en hai. Hun hadde ikke kjent at hun hadde arm i det hele tatt i det hun gikk opp av vannet. *fnis*)

Kvelden tok vi hjemme, Vegard og Fidah inviterte på kenguru-kjøtt og ovnstekte poteter. Mye og særegen smak, minner ikke om noe jeg har spist før. Det er rødt kjøtt, kan minne om oksekjøtt i konsistens og utseende. Vi diskuterer den planlagte turen sørover før Kari må kaste inn håndkleet og legge seg. Hun er helt omtåket og kvalm, antagelig av tablettene.

Dag 6 – 20.12 2004

Ungene sover og sover. Jeg verker etter å komme meg ut, det er 34 deilige grader ute! Kari har heldigvis fått sove i natt. Jeg og forresten (ikke det at jeg tror noen bryr seg om det dah...)

Det blir stranda i dag og, Kari orker ikke å gå så mye. Sondre blir med Vegard på uni; han skal hjelpe Fidah med noe.

Det blåser friskt på Swanbourne beach idag, etterhvert blåser det kjempefriskt, sikkert kuling! Eller storm! På vei hjem fra stranda dro vi innom sykehuset og fikk time for ny røntgen og undersøkelse den 29.12. Det var vel stort sett det som skjedde..  ikke mye å skrive hjem om. Fidah kom hjem fra uni klokka 8 på kvelden og insisterte på å lage lammegryte til oss. Så hun fikk vel lov til det da...

God mat. Som vanlig.

Dag 7 – 21.12 2004

Jaja, dagen måtte jo komme, vi skulle i zoo. Som Sondre sa: Vi kan ikke bare ligge på stranda hele dagen, vi må jo oppleve stedets dyreliv. Så derfor dro vi inn til Perth Zoo og kikket på elefanter og giraffer. Neida, det var en hel avdeling med australske dyr (og planter faktisk). Slanger, fugler, kenguruer (som gikk fritt blant folk), Wallabys, krokodiller og frosker. Som stolt eier av en Honda Pan Europeen motorsykkel falt jeg for Litoria moorei, populært kalt Motorbike frog.

Australsk fauna er sårbar og utsatt for mange prøvelser. Innføring av fremmede arter har gjort stor skade. Ikke bare én, men mange ganger har menneskene forsøkt å gripe inn i naturen ved å innføre en fremmed art for å redusere antallet av en lokal ”plage”. Resultatet blir som oftest katastrofal for den lokale balansen mellom artene.

Perth Zoo er flott, rent og ordentlig som alt annet her. Til og med noen av dyrene var så veloppdragne og innstilte på å følge regler og forordninger at de ikke hadde gjerder eller stengsler. Allikevel holdt de seg innfor sitt oppmerkede område. Stien gikk tvers gjennom området til kenguruene, og uten gjerder var det mulig å klappe de.

En av de farligste artene gikk også fritt omkring, Kari fikk oppleve aggressiviteten til et av dyrene da hun ,oppildnet av den vellykkede klappingen av et kenguruhode, prøvde å klappe en av de på hodet. Men Homo Sapiens vil ikke klappes. Autralieren brølte ”Oi!” og viste tydelig tegn på truende adferd.

Etter den opprivende opplevelsen i Zoo dro vi til en stor park i South Perth.

Litt morsomt at flere av de dyrene vi hadde betalt nesten 50$ for å se i dyrehagen faktisk opptrer gratis her. Og oss kaller de Homo Sapiens, det tenkende menneske??

I parken fikk a’mor hvilt seg mens vi gutta fikk ut oppmagasinert damp med et slag cricket. Sporten med innlagte ”Tea-breakes” tiltaler undertegnede; tempo og sinnelag er absolutt i min gate. På grunn av te-drikking og sosialisering mellom deltagerne varer en kamp gjerne i 4-5 dager. Avhengig av hvor godt man kommer overens på en måte.

Vi koste oss med cricket til selvkomponerte regler som tildels ble til underveis ettersom ballen tok mer eller mindre planlagte retninger. Det ble ikke gitt poeng for å treffe undertegnede i hodet. Dessuten fikk jeg sola i øyene. Og utstyret var elendig. Underlaget også. Sådetså.

I kveld blir det pakking og forberedelse av en 4 dagers tur sørover. Vi har leid oss en Van (med aircondition håper vi), skal til Margaret River og Albany, spasere i tretoppene 40 meter over bakken, bade, se på ting, slappe av, sole oss, spise..  kort sagt gjøre sånne ting som turister gjør. Nemlig ikkeno’.

Dag 8 – 22.12 2004

Mobiltelefoner kan være irriterende. Det vanligste er jo at det er andre sine mobiltelefoner som irriterer, men denne morgenen var det faktisk min egen Nokia jeg holdt på å få Nok’a..  (t-t-tog du’an?)

For å gjøre en kort histore mindre lang: Mobilen fungerte som vekkerklokke og laget moderne vekkelyder allerede klokka 07:00. Jepp, du leste rett; klokken nullsjuhundre. Ukristelig tid for et ukristelig menneske, så logikken var forsåvidt grei nok.

Uansett betydde det at jeg måtte opp, for Vegard og jeg skulle hente Van’en vi hadde bestilt. En hvit 7-seter Hyundai Trajet, siste modell med ratt, hjul, automat og V6-motor på 2,7 liter...  og aircondition! Hehe. Aircondition lissom.. holder jo på å fryse ihjel i disse 25 gradene.. men det skal visst bli varmt snart.

Jeg må kjøre, kombinasjonen forsikring og sjåføralder gjør visst noe med prisene. De skulle bare visst hva jeg mener om venstrekjøring. Og hvor sta jeg noen ganger kan være. Left is right, but not alright. På grunn av Fidah snakker vi mye engelsk sammen. Det går som regel greit, vi driter i grammatikken og babler i vei på en blanding av norsk, engelsk og sikkert noe tysk også..  men da er det som regel på tide å sette fra seg glasset og legge seg.

Hva var deg skulle si igjen.. jo.. vi snakker som sagt mye engelsk, men fant fort ut at norsk var best sånn rent sikkerhetsmessig.  Det ble for mye rom for misforståelser når jeg f.eks. spurte: Left, right? Og Vegard svarte: Yeah, right.

Det gikk greit etter noen mil.

Forsikringen var også basert på at vi ikke kjører på landevei etter at det har blitt mørkt; faren for å treffe kenguruer er temmelig stor.

Rockingham, første stopp. Her er det visst mulig se ville delfiner helt inne ved land. Vi visste bare ikke hvor. Vegard prøver å ringe de vi leier leiligheten av i Perth; de bor her. Dessverre er de ikke hjemme, så det ender opp med at vi kjøper noe å drikke og raser videre.

Bunburry, og igjen handler det om delfiner. Denne gangen i et Dolphin Center.

Her vil jeg gjerne få skyte inn en liten digresjon vedrørende ekteskapet: IKKE kjør over kantsteiner når kjerringa sitter i baksetet med brukket arm. Bare lang erfaring som den i forholdet som alltid har feil, samt mitt blendende meglertalent forhindret ekteskapsbrudd idet jeg bommet bare bittelitt på innkjørselen til parkeringsplassen. Selve ordbruken hennes og de alternative avlivingsmetodene jeg fikk velge blant skal jeg ikke komme inn på her, det kan hende noen under 16 år leser dette.

Men tilbake til Dolphin Center. De skulle altså ha penger for at vi skulle få komme ned til stranda og svømme sammen med ville delfiner. Men delfinene hadde stukket til havs et kvarter før vi kom.

Jaja, vi satte oss på stranda og spiste litt brødmat mens fluene spiste litt på oss. Gudene vet hva delfiner spiser forresten... kanskje like greit å beholde fluene øverst på næringskjeden. På den måten varer vi hvertfall litt lenger.

Busselton. Tid for trim. På tross av heftige protester fra undertegnede ble det flertallsbeslutning for å gå ut ei 1841m lang brygge i tømmer. Ikke nok med det, når vi kom til enden sa de at vi måtte gå tilbake også. Kaldt var det. Og vind. Og fluene gnagde selvfølgelig ivrig på det som måtte være igjen av meg.

Hvorfor lage ei brygge på nesten 2 kilometer forresten? Rett ut i havet? Jeg var såpass plaget med spørsmålene at jeg konfererte vårt levende leksikon, guttungen. Han sa den ble bygget mellom 1865 til 1962, fordi de første hvite bosetterne i området ikke gadd å være bønder lenger, men heller ville drive med tømmer. Det er noen kjempemessige trær i dette området, noen slags eucaplyptus-trær som heter Tingle. Så det var jo i og for seg ikke så unaturlig. Det var faktisk mer unaturlig at de prøvde seg som bønder først. Jeg forstår uansett beslutningen; har dere sett de klea bøndene går i eller? Det mye tøffere med rutete skjorte og stetsonhatt enn sparkebukse og skyggelue fra Felleskjøpet, spør du meg.

Nå husker jeg ikke helt hvorfor de måtte bygge en så inn i eukalytpus-skogen lang brygge da, hehe. Kanskje de forska litt på hva tømmer egentlig kunne brukes til? Eller var det sviktende markedsføring? Dårlig salg, lange kjedelige dager.. noe måtte de jo gjøre.

Eller var det fordi det var så langgrunt? Noe med utskiping?

<< Skipper on big timbership: ”Oy, we can’t sail in here, it’s too shallow, mate!”

Former farmer, now lumberman: “No worries, mate, sorry ‘bout that!” >>

Så bygde de brygga da. Sikkert noe sånt.

Det gikk tog ut også, men vi gikk som sagt. Ytterst ute har de laget et stilig undervann observasjonssenter. Her kan vi gå ned i en slags rund tank med vinduer. 8 meter ned kan vi se nydelige koraller og fisk i alle slags farger og fasonger. Vi var heldige som gikk, når vi var ferdige i tanken kom de som tok toget ut, de var 20-30 stk. mens vi var nesten alene. Så vi fikk nok en helt annen og rolig opplevelse enn de som kom i flokk og antagelig ikke fikk sett så mye.

Jeg har ikke sagt så mye om selve veien ennå. Vel, her er det høy hastighet, 90 og 110 stort sett. Veiene holder meget bra kvalitet, også de lange strekkene langt ut i ødemarken. Det var stort sett 1 felt i hver retning, som gikk over i to-felts med jevne mellomrom for sikker forbikjøring. Smart. Også er det rød limestone-grus på veiskuldrene over alt.

Vi kom endelig fram til Margaret River, her hadde vi bestilt overnatting i ei hytte (Margaret River Chalet). Margaret River er et populært feriested for folk fra Perth. Det er svært naturskjønt her, og byen ligger sentralt i forhold til mange opplevelser. Men det er nok naturen i seg selv som lokker til seg Perth-folka.

Verten tipset oss om hvor vi kunne gå for å se mange kenguruer, de kom visst i hopetall ut på en åpning i skogen ved både solnedgang og soloppgang. Vi valgte oss solnedgang, og gikk ca. 10 min. innover en skogsti. I løpet av de 10 minuttene vi var ved sletta så vi 15-20 kenguruer. De så jo oss også, så de ble ikke værende for lenge, men hoppet avgårde til hvor-de-nå-skulle. Det var litt småkjølig, så vi ruslet tilbake til chalet’et. Margaret River Chalet var et kjempekoselig sted, superhyggelig vert. Vi var med å matet to hester, to stuter, to kenguruer, seks høner og en japansk familie. Jeg så hvertfall at den ene japanske ungen sloss med kenguruen om et eple. Kenguruen vant.

Etter en lang periode i villmarka er det deilig å kunne dra inn til byen og besøke den lokale brune pøbben. Der spiste vi svære porsjoner av T-bone steak, lammekoteletter og kalveschnitzel. Det var til og med levende musikk, ifølge plakaten var det elektrisk jamsession, folk ble oppfordret til å prøve seg som musikere. Vi rømte stedet etter 3 sanger av en lokal storhet, min møysommelig tilegnede og finjusterte oppfatning av hva som var kunst/musikk var antagelig permanet skadet. Neida, tulla..  gutten var flink nok og fungerte antagelig som oppvarming for de mer sjenerte som var usikker på om egne ferdigheter holdt til opptreden offentlig. Det gjorde de, hehe..  Neida, tulla igjen..

Dag 9 – 23.12 2004

Lille julaften. Våkner til en ny fin dag. Fremdeles litt kjølig. Vi har besøk av noen papegøyer ute på plenen. I det hele tatt er det enormt mange fugler overalt. Og de nøyer seg ikke med å sitte og glo sånn som hjemme. Nei, her er det et spetakkel av en annen verden. Koselige og morsomme lyder, spesielt når Kookaburraen holder på å le seg ihjel. Men kråkene her gir ikke samme følelsen av kos og hygge. Vegard beskriver lyden som ”...samme lyden som når man prøver å kvele små barn.” Nå vet jo ikke jeg hvordan det høres ut når man kveler et lite barn, men kråkelyden er hvertfall slik:

”UÆÆææææ–øø–wæææææ-åååoooo”

Kjører klokka 10 fra Margaret River. Vi skal rekke mye idag, så det er best å komme avgårde tidlig. Langs veiene ligger det endel ”roadkill”. Kenguruer, Wallabys og en og annen slange ligger igjen i veikanten.

Pemberton er første stopp idag, her finner vi en attraksjon som de kaller The Giant Tree. Treet er et Tingle-tre på 61 meter. I treet har de montert inn stålstenger i stammen i en spiral helt opp, slik at de som gidder kan klatre til topps. Jeg gadd ikke.

Jeg har en teori om at siden vi har blitt utstyrt med et hode som kan tiltes bakover slik at vi uhindret kan se oppover, er det ikke naturlig å være der oppe i eucalyptustreet. 61 meter over bakken. Stående på en tynn jernstang, type armeringsjern, 14mm eller noe deromkring.

Kun 6 personer kan klatre opp a gangen, så det tar sin tid for de som gidder å stå i kø.

Så vi matet heller alle papegøyene og kakaduene som vrimler rundt i skogen. De setter seg gjerne både på hodet ditt og fotoapparatet for å få seg en brødsmule.

Like ved det store treet ligger Glouchester Winery. Det er tid for vinsmaking. Kari drikker seg gjennom rødvinsmenyen mens Fidah og Vegard tester ut den hvite kolleksjonen. Sondre og jeg nøyer oss med å se på når mamma med en kjenners mine diskuterer kroppen til en spesielt god drue. Det ender med kjøp av en flaske Cabernet Sauvignon.

Men tiden går fort, nå må jeg kjøre som f… for å nå Walpole. Litt smalere vei, uklar veiskulder og svingete. Men 110 km/t, no worries mate, see you later. Det ble ikke såå mange “sorry mate”.

Bensin AUD 1,099 pr. liter.. det er cirka halv pris av hjemme.

Vi rakk Walpole og Tree Top Walk, Valley of The Giants. Dette er en attraksjon som jeg personlig hadde gledet meg til. Tree Top Walk er en gangvei sammensatt av en serie omvendte spennbroer på en måte som går opp mellom trekronene til de enorme Eucalyptus-Tingle og Karri trærne. Konstruksjonen er sped og elegant. Det gynger litt, men ikke ubehagelig. Kari er ikke helt enig, hun syntes det var litt skummelt. Det vister seg senere at konstruksjonen ikke skal gynge i det hele tatt; det var Kari’s kneskjelving som forårsaket det meste av bevegelsene.

Hver bro er spent mellom to jernstolper med en plattform på toppen. Høyeste punkt er 40 meter over skogbunnen.

Både selve konstruksjonen og det å være der oppe er spesielt. Her oppe er det et helt annet liv enn nede på skogbunnen. Andre typer dyr og kryp og andre typer blomster. Her er det sol og varmt, nede er det halvmørkt og kjølig. Turen ender i en fantastisk fin sti på skogbunnen mellom enorme trestammer og eksotiske planter.

Vi når Albany, Woody Grange Chalet tidlig kveld. Verten der hadde ikke trodd vi kom, han hadde ikke fått bekreftet bestillingen. Hele familien ble derfor i hui og hast kommandert ut for å klargjøre ”hytta”. Hytta var egentlig et gammelt hus med 4 soverom, kjøkken, to stuer (vedovn i den ene), bad, og 2 do. Svær uteplass med en gammel gassgrill som verten beskrev som ”OK, mate”

Juleaften i morgen, noe ekstra måtte vi jo ha, så vi kjørte inn til byen og kjøpte en haug med grillmat.

Dag 10 – 24.12 2004

Albany ligger helt ute ved kysten, og landskap/natur er litt anderledes enn det vi har sett til nå. Her er det faktisk litt kuppert, nord for Albany er det faktisk et fjell på 1000 m. Ellers har det vært temmelig flatt.

Ute ved kysten her er det stedvis god gammel solid granitt. Det er visst ikke så vanlig, for det var satt opp et informasjonsskilt som fortalte om granittens fortreffelighet som fjellbyggemateriale. For en mann som har 50% Sogn og Fjordane-blod i årene ble det nesten for mye, jeg måtte sette meg ned og filosofere litt. Tankene mine gikk til dere der hjemme på granittberget – går det bra med dere? Lager de ennå den gode melkesjokoladen?

Vegard mumlet noe om dårlig kondis.. tenk å si noe sånt til en mann i emosjonell krise..

Sør for Albany er det en halvøy hvor naturen har lekt seg veldig. Her finner vi Torndirrup nasjonalpark. Her er The Gap; en rektangulær 25 meter dyp kløft i fjellet forsterker bølgene kraftig. Sjøen gikk helt amok i kløften, et flott syn. Bare noen meter unna har sjøen gravd ut fjellet slik at det ble ei bro. Innenfor halvøya er det en skjermet bukt (Frenchman bay) med helt hvite strender hvor bushen vokser helt ned til stranda.

 Navnet Frenchman Bay kommer antagelig av kappløpet mellom Frankrike og England i hine hårde dager. Før i tiden var det jo slik at når man skulle på tur, så var det viktig, ja nærmest et primærbehov for enkelte, å plante flagget sitt i det landet man kom til. Det rare er at ryktene skal ha det til at det var et engelsk reisefølge som kom først, så hvorfor det heter Frenchman Bay er jo en gåte. Ikke for det, logikken rimer jo godt med at de kjører på venstre side av veien og at vi går rundt med hodet nedover; det meste er jo en smule omvendt her.

Hele herligheten kunne beskues 360 grader fra en topp som heter Stone Hill Lookout. Vi klatret selvfølgelig opp, og utsikten var faktisk fabelaktig.

Fra toppen så vi blant annet en nydelig strand; dit ville vi! Whalers beach er noe av det mest spesielle jeg har sett: Helt hvit tettpakket og finkornet sand, silikonsand kaller lokalbefolkningen. Og været var rart det og, en merkelig kombinasjon av meget sterk sol og kald luft.

Vi var tilbake på hytta klokka 17:00, fyrte opp grillen, spiste, fyrte i vedovnen og så på TV. Slapp opp for ved temmelig fort, men jeg hadde sett en stabel oppe i bushen på vei inn tidligere på dagen. Det var blitt mørkt, men jeg tok sjansen på å gå de få meterne inn i skogen. Som tidligere nevnt er jo alt omvendt her; så også med statistikk. Hvis det er 0,1% sjans for å treffe på en slange hjemme, så er vel sjansen her ca. 99,9% da? Enten er jeg dårlig i statistikkregning, eller så har jeg ufattelig flaks, jeg kom hvertfall tilbake til det trygge lyset på terrassen uten svarte mambaer hengende i leggene. Fornøyd studerte jeg den voksne kubben av rød tingleved med den hårete edderkoppen mysende ut under barken. Jeg juger ikke når jeg sier at uhyret var på størrelse med ei barnehånd, str. 11 år.

Hvor langt vekk den vedkubben fløy vet jeg ikke, ikke interesserer det meg heller.  

Dag 11 – 25.12 2004

Dags for hjemreise til Perth. Vi kjørte klokka 11:15 og var hjemme klokka 17:00. Albany Highway går nesten snorrett fra Albany til Perth gjennom mer eller mindre kjente steder som Mt Barker – Kojonup – West Arthur – Williams – Armadale. Det er veldig lite trafikk, Christmas Day, eller 1. juledag som vi sier, er høytid-høytid. Ikke så mye å berette om bortsett fra at det var vanvittig varmt, ca. 37 grader.

Om kvelden gikk vi ut og spiste pizza og pasta på en “italiensk” restaurant drevet av tyrkere eller noe sånt. De hadde nylig startet opp, så her var det satt tæring etter næring. Jeg har jo selv startet opp mitt eget firma nylig, så jeg vet hvor viktig det er med streng kontroll med utgiftene i oppstartperioden. Man investerer ikke i unødvendigheter for å si det sånn. Guttene hadde ambisiøst satset på 3 bord og 12 stoler og slapp dermed opp for midler til bestikk. Det gikk allikevel greit med tre skjeer på fem mann. Andre kan jo låne skjea mens du tygger.

Etter måltidet kjørte vi opp til Kings Park. Parken er kjent som en av verdens fineste og største. Den er en blanding av botanisk hage, nydelig anlagt parkanlegg og viltvoksende bush. Størrelsen er såpass at det er reell fare for å gå seg vill her. Vi nøyde oss med å se på utsikten over City, det var jo mørkt. En morsom liten ting kan jeg nevne: Whispers Corner (litt usikker på navnet). Whispers Corner (la oss allikevel kalle det det) er en slags benk med rygg laget i stein og formet som to halvsirkler. Diameter er vel sånn ca. 20-30 meter. Det merkelige er at dersom du snakker lavt mot ryggen i den ene enden av halvsirkelen vil en som sitter i motsatt ende 30 meter unna høre deg helt tydelig. Selv om det blåser og støyer rundt deg. Dårlig møteplass for spioner med andre ord.

Dag 12 – 26.12 2004

Idag er det skikkelig varmt, 37 grader. Så da er det bading på programmet, Swanbourne beach. Etter 3 timer og 30 dukkerter gir vi opp, du blir ikke kaldere allikevel.

Det er noe som heter ”Markedet i Fremantle”. Viden kjent i Perth. Fremantle er nabobyen til Perth, liten forstad på en måte, med ca. 150.000 innbyggere. Perth har til sammenligning et sted mellom 1,2 og 1,6 millioner innbyggere, avhengig av hvilken faktabok du leser.

På markedet er det frukt og grønt og alle mulige slags varer. Det er en blanding av  asiatisk og australsk marked. Jeg kjøper meg en skikkelig skinnhatt, type cowboy. Blir garantert hengende på veggen hjemme, kan til nød brukes når jeg klimprer en countrylåt på gitaren.

Dyr var’n og.

Ett minutt før stengetid fikk selgerne på markedet panikk og satte ned prisene til dumpingnivå. Selgerne ropte ut sin sorg over at de hadde frukt og grønnsaker igjen, og vi, smartingene, slo til. Kjøpte inn det vi trengte til julemiddagen i morgen for småpenger. Jeg har vel sagt at vi har forskjøvet jula noen dager? Det passet oss ikke med jul den 24., så vi feirer den heller den 27.

Vel hjemme laget Kari risengrynsgrøt. Hun er mye bedre i armen, ikke så mye vondt lenger. Tablettene gjør nok sitt. Vi fant ikke ”norsk” spekemat, men sliced Biltong, lufttørket australsk biffkjøtt. Nesten riktig, litt lite salt. Risengrynsgrøten har vi fordi vi skal ha riskrem til dessert i morgen.  Sursteika har ligget i surmelk noen dager allerede.

Det var nå vi fikk med oss siste nytt. Jordskjelv i det indiske hav, tusenvis døde. En ufattelig tragedie, også vi som har flere kjente i rammede områder. Vi var spesielt bekymret for Ida, datteren til noen venner av oss som skulle være på dykkerkurs i Thailand. Vi fikk heldigvis bekreftet at hun hadde det bra, hun befant seg på østkysten av Thailand. Singapore, hvor Fidah kommer fra, ligger beskyttet bak Sumatra, så der har det også gått bra. Australia blir truffet av bølgen, men kun oppe i nordvest i ubebodde områder. Det dundrer flere jumbojetmaskiner over taket her, en rute de aldri ellers følger. Jeg tipper det må ha noe med katastrofen å gjøre, enten evakuering eller hjelpeforyninger og stor trafikk i luftrommet.

Dag 13 – 27.12 2004

Swanbourne beach, 37-38 grader. Litt vind, solparasollen tok kvelden til alminnelig munterhet blant andre badende. Det er som regel dyrt å kjøpe billig ja.

Sondre og Vegard dro til Brighton, en surfestrand, mens Fidah var hjemme.

Idag er det juleaften, hohoho! Vi pynter et skap med flagg og nisser, om det ikke er et juletre, så er det hvertfall laget av tre. Ideen tas med hjem til senere bruk, slett ikke ueffent.

Menyen var surstek med gulrot og brokkoli, poteter og waldorfsalat. Alt hjemmelaget under strengt overoppsyn av ei fortvilt husmor som ikke hadde mer enn en arm. Vi andre gjorde jo tingene såå rart, hehe. Riskrem med mandel til dessert.

Julegavene lå under juleskapet, oppvasken måtte tas først.. kort sagt, hele ritualet ble fulgt og det ble jul her og til slutt.

Men det er jo artig å starte juleaften med en tur på stranda da. I 37-38 grader.

Dag 14 – 28.12 2004

Vegard hadde lyst til å vise oss universitetet selvfølgelig. Universitetet er stort, mange bygninger ligger spredt i et stort park-lignende område. Vi snek oss inn i kringkastningsstudioet, universitetet er tomt og stille nå i ferien. Det sitter allikevel noen ivrige sjeler på et av laboratoriene. Flott universitet, vakker beliggenhet.

Kings Park igjen, denne gangen i dagslys.

I morgen skal Kari på sjukehuset for ny undersøkelse. Har det grodd greit sammen, eller må hun brekke opp armen igjen?

Dag 15 – 29.12 2004

Armen ser ut stil å vokse ok, men legen sa at skuldra kom til å bli stivere enn en hel pakke Viagra.

Kari og Vegard har vært en tur på kunstgalleriet og historisk museum idag. Sondre har sovet og shoppet, undertegnede måtte få med seg en dag til på stranda. Vi møttes alle sammen i city til lunsj og hastet deretter hjem for å pakke og skrive dette.

Idag er det nemlig avreisedag til Sydney, så jeg får ikke skrevet mer.

Så da drar vi faktisk 3 tidssoner lenger øst. Det vil med andre ord si at vi kommer til å være 10 timer foran dere i Norway (som vi sier her nede) Det vil igjen si at vi skåler inn nyttår med raketter foran operahuset mens klokka er 14:00 hos dere. Det vil med andre ord si...  nei, tror dere har tatt det nå. Vi blir 8 dager i Sydney.

No worries mate, more to come!

Happy New Year!!

Reporting live from Down under

Sigmund å di.

Dag 17 – 30.12 2004

Australia er stort. Min gamle geografilærer i barneskolen (som forøvrig også var mattelærer, norsklærer, engelsklærer, historielærer, sanglærer og klasseforstander) var avhengig av pastillen PP. Han trodde han klarte å smugle pastillene usett inn i munnen ved å late som han snøt seg i et lommetørkle. I tillegg til å være avhengig av PP tvang han oss til å synge ”Mellom bakkar og berg” hver eneste sangtime selv om vi helst ville synge ”Og alle kalvene sprang og var så kåte så”. Vel, nok om det, han (geografilæreren) lærte meg en gang at Australia er et av de minste kontinentene våre. Det bør jeg dobbelsjekke når jeg kommer hjem. Det er hvertfall ikke lite når det tar 3 døgn å kjøre tvers over med tog. Og den toglinja er rett som en linjal. Med fly tar det 4 timer og 5 minutter, og da har jeg ikke regnet med den tiden det tok å vente på en maskin som kunne slepe oss de siste 50 cm. Flyet gikk nemlig tomt for bensin eller noe før det var helt framme.

I tillegg kommer de tre timene ekstra vi må legge til fordi vi reiser mot sola, så natta ble borte lissom. Framme i Sydney klokka 06:30 den 30.12

Tips:Ikke ta med mat over grensen mellom statene! De har virkelig panikk når det gjelder spredning av uhumskheter.

Vi kom fra Western Australia og landet i New South Wales, dermed var det forbudt å bringe med seg mat av noe slag. Våre medbrakte druer ble plystrende og takbetraktende kastet i første søppelkurv.

Det var faktisk ganske kaldt når vi kom ut av ankomsthallen. Her har vinteren liksom ikke helt sluppet taket ennå, så været er temmelig ustabilt. I tillegg er det visst ganske kraftig monsunregn og uvær nordpå, det virker antagelig inn på været her lenger sør. Vi tar undergrunnen inn til byen, og går av i Circular Quay midt i sentrum. Her ligger alt det lille jeg vet om Sydney på forhånd innenfor en radius på en kilometer: Operaen og Sydney Harbour Bridge. Det var fort gjort. Been there, done that! Og vi skal være her i 8 dager...

Når du runder hjørnet og får se operahuset ser det skuffende lite ut. Kjempelite faktisk, og grått – ikke hvitt. Som Sondre sa: Det skinner jo ikke, hvor er de blinkende stjernene?

Men førsteinntrykket er feil, når vi kommer nærmere så vi at det bare var vinkelen vi først så det fra som gjorde bygget lite og uanselig.

Joda, dansken kunne sin geometri. Jørn Utzon kom fram til løsningen i 1961, men fikk visst aldri sett det ferdige bygget selv. Skjellformene gjør bygget høyreist og imponerende stort, samtidig som kuleløsningen gjør konstruksjonen lett og selvbærende. Utvendig er hele taket, eller takene - det er mange av dem, dekket med keramiske fliser i et nydelig mosaikkmønster. Selve byggets form er mykt og feminint *fnis* samtidig som materialene er harde; fliser, glass og betong. Mens selve bygget er basert på kuleformer (skjell) er gulvene både utvendig og innvendig strengt linjerte. Vakkert rett og slett.  

Vi kjøpte konsertbilletter til den 6. januar, vi bare må oppleve en konsert her.

Operahuset alene krever millioner av dollars i vedlikehold, men gir til gjengjeld tifold tilbake i turistvaluta. Sydney hadde ikke vært Sydney idag om det ikke hadde vært for operahuset.

Sydney er en storby ganske lik mange andre storbyer. Det bor vel ca. 4,5 mill. mennesker her, uten at jeg har sjekket det.

Si "Perth" til meg og jeg vil assosiere med ord som åpen, lav bebyggelse, ren, varm, pen, ny, grønn, papegøyer, Beach Boys, ungdom, strender, laid back, vennlig..

Sier du "Sydney" vil assosiasjonene være flotte skyskrapere, opera, stressa folk, storby, grått, sirener, gamle stilige bygg, busser, politi, nyttårsfeiring.. men det er jo bare etter en dag da. Skyline’en er hvertfall utrolig fin her fra Circular Quay.

Vi kunne ikke sjekke inn før kloka 14:00, så vi ble med på ”ungenes” ønske om en McDonalds-frokost bare for å få tiden til å gå. Jetlaget kjennes på kroppen, jeg lengter etter ei seng!

Endelig innstallert. Supre leiligheter, moderne, fullt utstyrt med kjøkken, oppvask- og vaskemaskin. Kjøkken, bad, stue og soverom for ca. AUD 100 (ca. 480 kr.) pr. døgn, ikke verst. Apartmentsbygget er på noen og tjue etasjer, men ser ut som et lite dukkehus mellom alle skyskraperne.

Sondre skal dele rom med Vegard og Fidah i 17. etasje, Kari og jeg skal bo i 12.

Hittil har vi faktisk klart det kunst-stykket å unngå aboriginerne. Ikke at jeg vil unngå dem, tvert imot. Jeg har stor sans for det opprinnelige, spesielt innen musikk og kunst. Og det er  fascinerende å se hvordan urbefolkningenes (svinnende?) kunnskaper om naturen, og deres tilpasnings- og utnyttelsesevne har hjulpet de til å leve av veldig sparsomme ressurser. Eller...kanskje ressursene ikke er så sparsomme allikevel? Kanskje det heller er vi ”moderne” mennesker som har sparsomt med kunnskap?

De landene som har en urbefolkning er heldige, de representerer en utrolig rikdom og ressurs for landet. Mange store bedrifter har til sammenligning innsett dette forlengst, og setter de ansattes samlede kunnskapsnivå som et helt målbart aktiva. Den ansattes ve og vel blir derfor en helt nødvendig og inntektsbringende investering.

Det er derfor fullstendig ubegripelig at de aller fleste urbefolkninger blir svært dårlig behandlet av sine respektive regjeringer.

Se bare på behandlingen av indianerne i Amerika, aboriginerne i Australia, inuitene i Grønland, samene på nordkalotten og Sandnesbuen i Rogaland. Med etnisk  diskriminering forsvinner kunnskapen mens sosiale problemer som arbeidsledighet og alkoholisme oppstår.

Snart er det ingen som kan lage og spille på en leirgauk i Sandnes, men barer har de nok av...

Urbefolkningen i Australia kalles altså aboriginere, og først i storbyen Sydney fikk jeg høre en ekte aboriginer spille på Didgeridoo. Instrumentet er en uthulet trestykke som man blåser i omtrent som en trompet. Lyden dannes med munnhulen og tungen og leppene, og forsterkes gjennom didgeridoo’en. I en sammenhengende tone som varierer mellom dypt og høyt toneleie spiller musikeren naturens lyder, imiterer dyr og fugler. Men det er klart; uten kunnskap om hva vi hører blir det ganske sært.

Åff, nå er jeg blitt så seriøs at det er best jeg legger meg.

Dag 18 – 31.12 2004

Nyttårsaften! Hvem har ikke hørt om nyttårsfeiringen i Sydney? Ikke jeg hvertfall. Men det ser ut som de har tenkt å feire, ja. Hele byen har forberedt seg i flere dager allerede, det kryr av politi og skilt om ”Restricted Area” er satt opp i gatekryssene flere kvartaler unna Circular Quay. Harbour Bridge og Circular Quay er sentrale punkter under feiringen, vi bor midt i smørøyet.

Våkna tidlig til en fin dag, men tok livet med ro. Etter 10 kopper kaffe, like mange sigaretter og 4 episoder av Simpsons var vi klare for frokost. Den tok vi ute.

Men det var noe som ikke stemte, noe som gjorde at vi ikke følte vi var i Australia lenger. Været var varmt, sola skinte og jeg går i t-skjorte og shorts... hmm.. kan det være at folk ikke smiler og lurer på hvordan vi har det? ”Haouwdjudouin’mait?” - hilsenen mangler ikke selv om folk her er litt mer stressa og ikke så laid back som vestpå. Apropos hilsen, det å vifte vekk fluer fra ansiktet kalles for ”Aussie salute”, australsk hilsen. DET er det som mangler! Fluene! No worries, don’t miss you..

En annen påfallende forskjell er kråkelyden. Den er klart mer internasjonal og lik ordentlig kråkelyd. Urbaniseringen påvirker tydeligvis også andre dyrearter enn menneskene.

Det er faktisk både papegøyer og andre eksotiske fugler her, men fuglelydene drukner i bylarmen.

Etter frokost gikk vi til bydelen The Rocks for å finne turistinfo og laste inn research-stoff. The Rocks er den eldste bydelen, her bodde de første settlerne. De trange smugene er det ikke mange igjen av, gatene ble utvidet i bredden for å få bukt med alle ranene og drapene som de første gutta her fordrev tiden med. Pirater, mordere, brødtyver, gravskjendere og skattesnytere var om ikke i flertall, mange.

Siden har vi jo lært at det var ikke de som var dumme, det var foreldrene deres som ikke klarte å lære dem forskjellen på mitt og ditt liv.

Kollektivtransporten er faktisk veldig godt utbygd, så vi kjøpte oss ukespass så vi kan reise fritt med  tog, båt og buss for 40$ hver.

Dermed tok vi ferga til Darling Harbour (Pymont). I Darling ligger akvariet, sjøfartsmuseet, Imax-teateret og haugevis med shoppingsentra og hoteller. Barer og coffeeshops. Monorailbanen slynger seg over hodet på både vanlige folk og sånne folk som har skrikerunger i vogn. Rett oppe i gata prøver Sydney Tower med sine 250 meter å strekke hals for å se over skyskraperne som bryskt står i veien.

Små gule vanntaxier, katamaranferger, vanlige ferger, jet-sight-seeing-båter, andre hurtigbåter, cruisebåter og to stk. Wilhelmsen RORO skip. Kort sagt et himla kaos, og veldig turistorientert.

Kari måtte ha nye sko. Den dama kan kunsten å gå på shopping, hvertfall når hun har to armer å svinge med, så skoene var utgått. Dermed måtte hun altså gå på shopping for å finne nye sko å gå på shopping med. Jeg diltet etter.

I Darling møtte vi en kamerat av Vegard fra Perth. Achim er både tysk og koselig, og skal komme til middag hos Vegard i kveld.

Vi drar tilbake til Circular Quay (kan jeg få lov å skrive CQ heretter?) i 16-tiden. Det har allerede begynt å samle seg endel folk rundt havna. De har med nistekurver, stoler og pledd samt nok drikke. Det er ennå 8 timer til klokka 24! Noen er jammen glad i fyrverkeri. Dessuten skal det ganske mye erfaring til å treffe formtoppen sånn alkomessig. Jeg har en mistanke om at enkelte neppe får særlig glede av den supre plassen de har jobbet sånn for å skaffe seg.

Kommer til å bli hundretusener av folk i kveld, her tar de New Years Eve høytidelig! (Anm. dagen derpå: Opptellingen sier at over 1 mill.mennesker var tilstede klokka 24!)

Barnas fyrverkeri klokka 21 smalt i veggene mens vi spiste middag hos Vegard, Fidah og Sondre.

Vi trakk ned mot kaia i 23-tiden og fant en ok plass. Det var helt vanvittig mye folk, og trengselen var ganske heftig. Med brukket arm var det ikke særlig lurt å gå midt inn i folkehavet, så vi tok oppstilling litt i utkanten ved en stolpe som kunne være vegg for Kari’s høyrearm. Med tanke på at mange hadde prøve-smaktopp flere flasker champagne i løpet av dagen var det ikke mye fyll. Jeg måtte forresten være litt forsiktig så jeg ikke tråkket på hodet til hun jenta som sov mellom beina mine.

Fyrverkeriet var bra, men ikke såå bra. Tror jeg hadde følt meg litt snytt hvis jeg hadde valgt å tilbringe hele dagen på kaia for å sikre meg god plass.

Vi vet jo at mange andre land har valgt å ikke feire nyttår i år etter tsunami-katastrofen. Sydney valgte altså å gjennomføre, det er jo litt av et varemerke for byen. Feiringen ble innledet med ett minutts stillhet (det byfolk kaller stillhet vel og merke), og bøssesamlere samlet inn nesten en million dollar. Men jeg leste i avisene etterpå noen kristiske innlegg, så det har nok ikke vært enstemmig at feiringen skulle gjennomføres.

Vi over 25 dro hjem etter fyrverkeriet, mens ungene dro på nattklubb i North Sydney.

Dag 19 – 01.01 2005

Våknet utrolig nok til en ren by. Klokka 5 om morgenen fløt det jo med søppel, plutselig så det ut til at kommune-arbeiderne her hadde gått på de samme kursene som de supereffektive kollegene deres i Perth allikevel.

Time for Bondi Beach! Stranda som er like kjent og berømt som Copacabana, Koukonaries, Cap d’Agde og Julio Iglesias eller hva den spanske stranda nå heter..  Bondi bare måtte vi jo besøke. Jeg vet ikke hva du forbinder med Bondi beach, men de bildene jeg har sett fra stranda ... jeg satt ytterst på bussetet, for å si det sånn.

Nå vet jeg om enda en måte å tjene mye penger på. Underetableringen av vedlikeholdsfirma er påfallende i enkelte strøk av storbyen. Bydelen Bondi har nok sett atskillig bedre ut i 50-åra, da mye sikkert var nytt. De har hvertfall ikke kjøpt noe nytt etter den tid. Jeg begynte å få bange anelser etter som vi nærmet oss stranda, og ganske riktig – tidsmessig var vi satt flere tiår tilbake. Fasiliteter som wc og kaféer osv. var gamle og slitte, det samme var de som jobba der.

Selve stranda er jo super, det skal jeg innrømme. Sikkert borti 100 meter bred, og ganske lang. Stranda ligger i en bukt med høye klipper på begge sider. Kjempebølger som rullet fint inn langs hele stranda. På, inni, under og over disse bølgene herjet ca. 50-60 surfere med kropper som lignet litt på de bildene jeg snakket om tidligere. Midt på stranda var det satt opp to flagg i gult og rødt, fargene til livredderne i DHL. Det var vel ca. 50 meter mellom flaggene. Her fikk de 7.000 andre av oss som ikke surfet lov til å bade. Med kropper som er omtenksomt formet av frityrgrytenes fristelser.

Man badet så og si lagvis, som brisling i boks. Mine tanker gikk til de stakkars brislingene hjemme i rogalandsfjordene. Brisling blir jo røkt og lagt på boks hele, med mage og tarmer, men uten mageinnhold selvfølgelig. For å tømme denne magen, slik at det blir minst mulig uhumskheter i brislingboksen, snurpes nota, eller stenget som det heter, sammen så stramt at fisken får panikk og slipper ut det den måtte ha av føde innabords i ren og skjær redsel. Slik blir den tom for mageinnhold på den naturlige måten. Akkurat som baderne på Bondi.Beach når det blir for trangt mellom flaggene. Jeg reiste ganske svett og varm tilbake, badingen utsatte jeg til dusjen hjemme.

I en Stavangervise heter det: ”Åååå, de’ e’ sjynt å kjøra byss, det finst isje herligare sjyss..”

Nuvel..

Nydusjet spaserte vi til nabobydelen The Rocks for å spise lunsj. The Rocks er plassen hvor hele greia startet lissom, Sydney startet her. Men det skrev jeg vel om for et par dager siden.

Vi var på leting etter en internettkafé, merkelig nok er det ikke så mange av de... ikke der vi ferdes hvertfall. Er nok mest ute i de bydelene hvor backpackerne er, vil jeg tro. Men her var det jammen en vanlig matbutikk som reklamerte med internettkafé. Hvis du har sett TV-serien ”Simpsons”, så vet du hva jeg snakker om, K-Mart med indisk innehaver. Dessverre virket ikke internett denne dagen, fordi ”It’s Happy New Year you know!!” ifølge innehaveren med herlig indisk aksent og like stødig som oss i inglishen.

Jaja, vi ruslet tilbake til CQ for en sengevæter. Øøøø.. heter det ikke det? Hvertfall en drink. Vi fant en pøbb av den finere sorten, med masse forskjellige flasker på veggen bak. Stedet bar helt tydelig preg av å ha klart å riste av seg støvet fra outback’en. Men nei, irish laget de ikke. Ikke om det smalt. Og det gjorde det jo ikke lenger. Neivel, sa jeg, da får vi nøye oss med kaffe avec..  ja, det stemmer det, det betyr kaffe og cognac..  nei, cognacen skal være i et eget glass, ikke oppi kaffen..  nei, uten is takk....  har bare en type sier du ja..  og den koster $20 pr. glass? Okey mate.

Glasset var hvertfall solid nok, du kjenner sikkert typen; uknuselig kjøkkenglass. Det skal de ha.

Etter baren besøkte vi ungene, vi hadde ikke sett de siden i går middag. De hadde vært på akvariet i Darling Harbour og trasket helt hjem etterpå, slitne.

Dag 20 – 02.01 2005

Idag ble jeg reddet av aussienes hang til å ha fri. Madammen hadde planene klare, det skulle shoppes..  på et market!!

Til alt overmål fikk jeg vite det allerede kvelden før, slik at jeg ikke fikk sove heller.

Poul Dissing, han som synger om kaffen som nu er klar, og Ninne som er på vei nøgen ud af brusebadet, har jo bevist at han vet hva han snakker om med den sangen.

Vel, han har skrevet en annen sang også:

”Selv i en ganske almindelig butik, rammes jeg ofte av skrækk o' panik.. men kommer jeg inn i supermagasin..”  ja, du kan tenke deg hvordan han føler det der. Og jeg er helt enig med Poul.

Men det er jo helg etter nyttårsaften her, så markedet er stengt. Halleluja!

Siden vi allikevel var i The Rocks så ruslet vi opp til Harbour Bridge. Bridge climbing er big business. Man trer på seg noe som ligner en fangedrakt, sikrer seg med en puslete karabinkrok til en aaalt for tynn wire (som sikkert ikke er i stål engang!) og legger i vei i en slags fangetransport ikke ulik den typen man tuftet dette landet på. Men man nøyer seg ikke med å gå på den aldeles utmerkede fotgjengertraseen.. neida.. oppå selve bæresystemet gikk turen. Klatre og greier. I tre og en halv time. I 30 graders varme. Og atpåtil betale for det!! Dyrt!!

De som kjenner meg skjønner nå at vi dro på stranda heller. Hah, det ble strand og ikke butikk idag heller.

Vi tok båt til Watsons Bay via Dobbel Bay og Rose Bay – nydelige steder med mange herskapshus helt ned til sjøen, tydeligvis bygd av fiffen i good ol’ dais..

Bussen som tok oss hjem var omtrent fra samme tiden.

Om kvelden var det I-max kino (3-D) sammen med de andre; ”Haunted castle”.

Dag 21 – 03.01 2005

Fint vær, 28 grader og sol. Sondre, Vegard og Fidah dro på strandtur til Manley, en god halvtimes fergetur nordover. Skal visst være ei strand som ligner på Bondi der oppe.

Vi tok toget til Town Hall, idag skulle fruen handle. Men akk..den gang ei.  Aussiene har et system for fridager som arbeidsgiverne hjemme på berget sikkert ikke vil at jeg skal snakke om: Bankholidays! Systemet er slik at dersom en helligdag faller på en søndag, så får du fri mandagen istedet. Søndag er jo helligdag i den kristne verden.. så da har man vel fri hver mandag da? For søndagen faller jo på en søndag nesten hver uke den vel?

Jaja, uansett, så var det meste stengt, aussiene gjorde det aussiene liker aller mest; picnic i parken med kjæresten/kona/familien. De er veldig flinke til å bruke de flotte parkene sine. Og nå tuller jeg ikke.

Da ble det nok en turistattraksjon, Sky Tour og The Tower.

De fleste land har sine spesialiteter. Australia har flere ting; parklivet og manglende bar-finesse er nevnt, en tredje ting er ’velg-betal-og-hent-systemet’. Det brukes flere steder som f.eks.¨på kafeer. Systemet er til fordel for de som jobber bak disken(e), de blir mer effektive ved å bare gjøre en ting, f.eks. ta imot betaling. For brukerne er det en klar ulempe, man må stå i opp til tre køer for å få bare en stk. vare. 

Etter The Tower gikk vi til Darling Harbour og tok ferga til CQ. Det blir i det hele tatt utrolig mye gåing.

Ettermiddagen tilbrakte vi slik den skal tilbringes i Australia; picnic i parken.

Nå viste det seg det da vettu.. at den parken også var en botanisk hage. Så da ble det enda mer labbing. Botanisk hage i Sydney er kanskje en av de fineste i verden. Som park er den super, og en super park i Australia er virkelig super, park er noe disse folka kan. Klimaet her er jo helt fantastisk for alt som gror, både tropiske og subtropiske planter trives her.

I tillegg til plantene er det et helt utrolig dyreliv. Bak noen busker ser vi Homo Sapiens som bedriver forberedende aktiviteter for artsøkning, og oppe i trærne en koloni storker. Men det jeg syntes var mest spennende var flokkene med flaggermus som hang i trærne. Digre beist som holdt et fryktelig leven. Det var typen Greyheaded flying fox, flyvende hund tror jeg de kalles på norsk. Vingespenn på opp til meteren vil jeg tro. Jeg vurderte å hinte de under busken med at hvite rumper kanskje ikke var så lurt her, men leste på en plakat at skumlingene oppe i trærne stort sett livnærte seg på mangofrukt. Så jeg lot naturen gå sin gang uten min inngripen.

Dag 22 – 04.01 2005

Pokkers metereologer, de hadde rett. Det regner idag, men er varmt med rundt 30 grader. Vi går over gata for der vi bor og stikker innom Museum of Sydney. Kjedelige greier, mest videoer om byggingen av operaen og sånn. Noen plakater. Anbefales ikke for de som har vært noen dager i landet.

Jeg stikker opp på rommet og skriver litt, Kari får endelig tid til litt shopping.

Ettermiddagen brukes til besøk i Kings Cross, en bydel som er kjent for et avansert natteliv. Noen vil kanskje kalle det er forenklet natteliv da. Det handler mye om ting du kan gjøre/kjøpe for å gjøre ting, hvis du skjønner hva jeg mener.

Vi setter oss på en hjørnekafe og lar livet suse, mye artige folk å glane på. På vei hjem stikker jeg innom en frisør; håret er sikkert blitt nærmere 5 mm langt.

Frisøren syntes tydeligvis ikke utfordringen var rare greiene, for jeg fikk klippen gratis. Og så var han kjempehyggelig; insisterte på å massere hodet mitt også. Og smilte og blunket til meg gjorde han uavbrutt. Koselig.

Etter middagen på CQ avsluttet vi en rolig dag med en drink i 36.etg. i Shangri Lah hotel.

Dag 23– 05.01 2005

Ny stranddag, ikke noe spesielt som skjedde. Vi har letet fram ei strand som ikke er beskrevet noe sted; Cobbler Beach. Stranda er ukjent for turister flest, så det var herlig lite folk. Buss ut til nordsiden av Sydney, til en marinebase; Balmoral Naval Base. Bra strand med både gress, sand og klipper. Det er varmt og deilig, 34 grader, så vi fant oss skygge under trærne som vokser helt ned til stranda.

Spiste på CQ (igjen), god mat som vanlig. Har visst funnet oss et favorittsted her.

Gikk tur til operahuset, deilig kveld.

Ved operaen traff vi på ungene, de skulle på pub og spille biljard.

Dag 24– 06.01 2005

De fleste har gjerne fått med seg nå at jeg ikke er spesielt glad i vekkerklokker som gjør det de er kontruert for; nemlig å vekke folk som ikke våkner av naturlige årsaker.

Nå  er det vel slik at det å lide en naturlig oppvåkning knapt er noen lidelse i det hele tatt, det er det vel mer unaturlig at jeg bruker så mange spaltemillimetere som jeg gjør på å fortelle om at vi stod tidlig opp idag. Vi må opp klokka 06:00 for å nå første tog til Blue Mountain. Siden vi skal på konsert i kveld må vi komme oss tidlig avgårde hvis vi skal få sett noe i det hele tatt.

Blue Mountain er omtrent som Lillehammertraktene. For det er det det er: fjelltrakter. Ved første øyekast er det et svært fjellområde med en koselig liten by som sentrum. I virkeligheten er det ikke noe fjell i det hele tatt, men en forkastning eller forskyvning i jordskorpa. Det er blitt dannet en canyon som etter hva jeg vet (ikke sjekket) er verdens nest største. Både jeg og kjerringa fikk hvertfall fint plass i den. Samtidig.

Blue Mountain-navnet kommer av fargen på disen som henger over skogen. De oljebærende eukalyptustrærne utskiller en fin damp av olje som gir et blålig skjær i lysbrytningen.

Apropos det (få plass i en canyon); jeg har lagt på meg minst 5 kg. Det må jo være all bush- og bygåing, samt svømming og fjellklatring som har gjort det. Så det skal bli godt å komme hjem i TV-stolen etterhvert. Men nok om det. Ville bare nevne det nå som jeg kom på det.

Den lille byen heter Katoomba, som er et gammelt aboriginer-navn. Navnet har sannsynligvis noe å gjøre med vannfall. Aussiene har vært utrolig dyktige i markedsføringen av området. Det er blitt et ”must see” for alle turister i Sydney. Og attraksjoner som fossefall i regnskog, fjellformasjoner dannet av erosjon (De tre søstre) pluss 25 andre anbefalte stopp i nærområdet til Katoomba fristet jo en villmarkens mann som meg.

Jeg skal være fair og nevne, til og med i  hovedsetningen og ikke i denne innskutte bisetningen, at man anbefales å bruke flere dager på å utforske området til fots. Det er lagt opp til mange fine bush-walks av varierende lengder og vanskelighetsgrader. Som en-dags tur for å se noen av de største attraksjonene var Blue Mountain en stor skuffelse. Joda, visst var det fint, men den store naturopplevelsen uteble. Til det var det alt for ”turistifisert”. Man befinner seg faktisk i en regnskog, men med stålgjerder og trapper over alt forsvinner følelsen av å være ute i naturen. Og ut på dagen kommer alle busslastene med de andre japanerne med to kamera på magen også.

Me potla oss tebake te byen før tidsskjema.

Siste dag i Sydney dette, så vi kostet på oss et siste måltid sammen på en finere indisk restaurant. Siden vi også skulle på konsert i operahuset stilte vi med finbroken. De fleste hadde nypussa sko, jeg stilte i tillegg med nypolert skalle.

Naqoyqatsi (nah koy’ kahtsee)

Fra Hopi indianernes språk.
1. A life of killing each other.

2. War as a way of life.  

3. (Interpreted) Civilized violence.

Naqoyqatsi hadde verdenspremiere på filmen med live fremføring av musikken.

Vi var på første del: A life of killing each other. For de beste plassene betaler vi $90 pr. pers.

Meget spesiell film, helt uten ord eller lyder fra opptaksstedet, kun musikken. Her kunne jeg skrevet side ned og side opp, men nøyer meg med å klippe fra internett:

Se http://www.naqoy.com/naqoy/

“A motion picture experience beyond words, NAQOYQATSI merges the power of image and music to plunge into the heart of the hyperaccelerated, globally wired 21st century. Mesmerizing images plucked from everyday reality, then visually altered with state-of-the-art digital techniques, stream across the screen in synch with a hypnotic score by Philip Glass, featuring the passionate cello work of Yo-Yo Ma. Despite the film’s nonverbal nature, the ultimate effect of its starkly futuristic, computer-enhanced visual fabric is to get people talking about how technology is altering everything: media, art, entertainment, sports, politics, medicine, warfare, ethics, nature, culture and the very face of the human future.”

Jeg sier bare: En fantastisk fin opplevelse.

Dag 25– 07.01 2005

Litt trist ..reiser til Kuala Lumpur idag. Det betyr jo at vi starter på hjemreisen.

Det skjedde ikke annet denne dagen enn at vi ventet på å dra, og dro. Vegard og Fidah ble med ut til flyplassen for å ta farvel. Det ble snufset og klemt, så var plutselig Familien Glums Første Tur Down Under blitt historie.

Vi lander i Kuala Lumpur i 21-tiden og blir kjørt inn til hotellet i en forhåndsbestilt Limo. En Limo er en taxi som sannsynligvis ikke blir kjørt av en svindler, altså en noe forfinet form for taxi.

Kjøreteknikken er derimot den samme. Jeg ble beroliget av forsikringene om at han kjente til 1-2-3 begrepet. Det var bare en liten nyanseforskjell, mens vi snakker om 3 sekunder syntes malayene at 3 millisekunder får holde. Teknikken har sine fordeler; det er god hjertemassasje å sitte i framsetet i en ”teksi” i 140 km/t og du ikke kan se asfalten mellom deg og bilen foran.

Vi skal være bare to netter her, vi skjønner fort at dette ikke er en by vi rekker å bli kjent med på så kort tid. Varmt og fuktig ute, vannvittig gode aircondition anlegg gjorde det iskaldt inne.

Antagelig har vi bomma (eller truffet riktig godt) på hotellbestillingen. Vi hadde bestilt hotell via internett hjemme før vi dro, og valgt 2 av de nest dyreste rommene. Det var jo så billig. Idet vi legger fram bestillingsbekreftelsen hører vi noen rare knekkelyder. Det er lyden av resepsjonistens (til nå) vonde rygg som ble rettet helt ut vi hører, idet han med fornyet tro på hotellets framtid geleider oss inn til mer private og standsmessige omgivelser. Vi var visst havnet i en eller annen form for ”club”. Her var det kaffe i tynne kopper og alminnelig dannet sludring med hotellets øverste ledelse, mens et par under-direktører ordnet alle formalia på ytterste diskrete vis. Man blunket skjelmskt og konspiratorisk til meg med bakgrunn i våre forskjellige etternavn.

I Malaysia er det såpass billig at vi blir litt ”konger”.

Sondre fikk et litt kjedeligere førsteinntrykk av Malaysia. Han oppdager plutselig at veska er halvåpen mens vi blir sjekket inn på hotellet. Lommebok med kort og penger, selve grunnlaget for vår kongelige status, er borte. Lommetyven har antagelig slått til på flyplassen. Pengene er tapt, men vi rakk å sperre kortet før det ble brukt.. tror vi.

Dag 26– 08.01 2005

Kuala Lumpur, Malaysia! Fidah har forsynt oss med en liste over shoppingsentere og mat vi bør teste. Og når vi snakker om shopping: Malayene har gjort shopping til en kunstart. Makan til utvalg skal du lete lenge etter, og du vil sannsynligvis ikke finne det. Og spennvidden er stor; fra det meget elegante KLCC (Kuala Lumpur City Center) i Twin Towers til det kaotiske og klaustrofobiske nattmarkedet i chinatown.  

En mellomting er Sungei Wang Plaza shoppingsenter. Senteret er kjempesvært, 6 tettpakkede etasjer. Tettpakket med både varer og kunder. Det var så stort og kaotisk at man faktisk hadde store problemer med å finne veien ut. Jeg tenkte med gru på hva som ville skjedd dersom det skulle bryte ut brann her. Handlet masse DVD’er, mus og USB-penn og litt klær. Her var det også mulig å prute litt.

Lot10 er et shoppingsenter rett over gata for Sungei Wang Plaza. Litt finere og ordentlig.

Monorailbanen hadde stoppested rett utenfor sentrene og rett utenfor hotellet vårt...  jeg grøsset bare ved tanken. Best å sperre kortet, hehe.

Turen var kommet til Petronas Twin Towers. De fristet med gratis adgang til Skybridgen mellom tårnene, men det var dessverre fullt for dagen. Vi fikk beskjed om å prøve før 8:30 neste dag.

Petaling street i Chinatown er neste stopp. Med kun to dager har vi det travelt, så vi tar taxi. 5-10 minutter senere er vi framme, og ytterligere 5 minutter etter det igjen har vi fått møblert hjertet tilbake til plassen sin i brystet samt fått strekt ut krampa i bremsefoten.

Petaling street er ikke den gata du skal spasere igjennom dersom du har klaustrofobi. Nattmarkedet er en salgsplass for alt mulig fra lommebøker, piratkopierte DVD’er og nøkkelringer til lommebøker piratkopierte DVD’er og nøkkelringer. Pluss klær, edelstener og klokker fra noen av verdens fineste produsenter. Her kunne man med god pruteteknikk få seg et Rolex-ur til 10-15 kroner.

Som kongelige personer hadde vi selvfølgelig Rolex fra før.

Det er alt for få av oss med sterkt begrenset pigmentering i huden, så vi skiller oss ganske godt ut. Selgerne spretter ut fra bodene sine og henger i armene på oss til vi har passert butikken hans og allerede er inne i naboens butikk. Der overtar neste selger. Jeg føler meg som en stafettpinne. Men så pågående salgsteknikk virker mot sin hensikt på undertegnede. Jeg gidder jo ikke stoppe opp og se på varene engang.

Vi hadde egentlig tenkt å finne et genuint spisested, kafeen der Ola Malay og kona hans spiste. Vi fant spisestedene. Dessverre  fant vi kjøkkenene der de tilberedte maten også. Så vi dro temmelig sultne derifra. Klokka 12 på kvelden endte vi opp på hotellets restaurant, hehe.

Kari følte seg ikke i form og gikk tidlig til sengs, så jeg ruslet meg bare en liten tur rundt i hotellets nærmeste nabolag. Det gikk ikke lang tid før jeg hadde fått flere tilbud om å blande rasene og skape mer fred i verden på den måten. Men jeg måtte bruke prevensjon, sa de.. og barnebidraget måtte betales på forskudd. Tror de at jeg heelt teit eller?? Går jo ikke an å få unger når man bruker prevensjon vel!?

Jeg takket nå uansett nei.

Dag 27– 09.01 2005

Hjemreisedag. Flyet skulle ikke gå før 23:45, så vi hadde hele dagen på oss. Hotellet med verdens beste service fikset sen utsjekking og oppbevaring av bagasjen til vi skulle dra fra byen klokka 20:00.

Det ble tidlig opp i dag også, vi stilte oss i kø for billetter til KL Twin Towers før frokosten. Fikk heldigvis sikret oss billetter til klokka 16.

Heldigvis rakk vi kjempefrokosten. Kanskje den beste hotelfrokosten jeg har spist. Her manglet det ikke på noe, de hadde til og med brød fra vår egen Eddie Eidsvåg! En kokk tilberedte diverse eggretter på bestilling, og både europeeiske, amerikanske og asiatiske frokostvaner ble tilfredsstilt.

Monsunregnet tar seg en liten hvil, sola titter såvidt fram for å gi oss en smakebit på kombinasjonen tropisk luftfuktighet, temperaturer på over 40 grader og stikkende sol. Sikkert en kombinasjon som passet bedre for oss som prøvde å lokke fram en rødsprengt kopi av malayenes nydelige brunfarge ved bassengkanten enn for de stakkarene som måtte jobbe.

Heldigvis var det både sauna og tyrkisk bad å avkjøle seg i innimellom.

Klokka 15:00 sjekket vi ut og gikk til tårnene, de lå jo bare 10 minutters gange fra hotellet. Twin Towers inneholder så mye at vi kunne være her resten av tiden til avreise; Skybridge, gedigent kjøpesenter, park og ikke minst en fantastisk fin Foodcourt, eller mattorg.

Tvillingtårnene ble bygd av Petronas, som er Malaysias statsoljeselskap. Tårnene huser flere firma samt Dewan Filharmonik Petronas okester. De to tårnene er i seg selv en ingeniørkunst, og rager 452 meter over bakkenivå. Men broen som går mellom tårnene i 41. etasje er kanskje enda mer spektakulær. På grunn av at så høye tårn beveger seg i vinden så er det ikke bare bare å klaske opp ei bru mellom de. Broen er konstruert for å akseptere at tårnene beveger seg individuelt, så den er festet til tårnene via noen kuleledd. Eller noe sånt.

(Forf. anm.: En malayisk skjønnhet kom inn i rommet akkurat idet guiden forklarte dette, så det er mulig jeg ikke fikk med meg alle detaljene. Om broen mener jeg.)

Etter Skybridgen var det tid for mat, shopping og tur i parken. Herlig parkanlegg med vannfontenesymfoni, badeanlegg for ungene og svermestier for forelskede ungdommer i alle aldre.

Sjåføren av Limo’en som kjørte oss ut til flyplassen klokka 20:00 lo godt da vi sa at vi ville være på flyplassen klokka 21:00. Det var jo bare 7,5 mil ut, så han skjønte ikke hvorfor vi dro såå tidlig. Men så vet jo ikke han noe om prisforskjellene mellom Norge og Kuala Lumpur’s taxfree butikker heller da.

Drosja kostet ca. 160 kroner. Til sammenligning koster drosje fra Sola til Madla 195 kroner.

Etter 20 timer flyreise i motvind og humper over India (igjen? mye møkkavær over India ser det ut til..) var vi hjemme i et hus som bare såvidt holdt 0 grader.

Savnet etter mer menneskevennlig klima merkes allerede.

Sigmund å di, reporting live from

Down Under