LIVET ETTERPÅ

av Heidi Olsen

Julaften 2003 skulle bli et vendepunkt i livet vårt, både i positiv og negativ retning. Etter denne dagen har vi lært forferdelig mye om livet, oss selv og menneskene rundt oss. Denne dagen kom vår lille datter Elise til verden. Tilsynelatende frisk, men med en leppe-, kjeve- og ganespalte. Verden raste isammen fordi jenta vår hadde en kosmetisk feil, som det altså går an å rette på. Vi satte oss ned og gråt, og spurte hvorfor? Hvorfor oss? Har vi ikke vært igjennom nok? Hvorfor jenta vår? Spørsmålene haglet som regn i hodene våre. Men noen svar fikk vi selvfølgelig ikke. Lite visste vi da om hva fremtiden skulle bringe både av glede og sorg. Den niende dagen av Elises liv ble vi konfrontert men den forferdelige sannheten om at Elise hadde en dødelig kromosomfeil. Barnet vårt skulle dø. Og det kunne skje når som helst. Nok en gang satte vi oss ned og gråt våre bitre tårer, og nok en gang haglet de samme spørsmålene. Men vi fant raskt ut at vi enten kunne gjøre noe positivt ut av det negative, eller vi kunne finne flere nagative ting ved det negative. Hva var best for oss selv? For omgivelsene? For vårt andre barn? Og selvfølgelig.............. Hva var best for vår datter? Vi valgte å være positive og glede oss over den gaven vi hadde fått i lille Elise, selv om det bare var for en stund. Elise døde nesten fire måneder gammel. Og vi sitter igjen med bare gode minner fra henne, og vi mener at hun var en gave til livet vårt og som lærte oss å sette pris på det vi har.

I ettertid har vi snakket med veldig mange mennesker; familie, venner, naboer, kolleger, kjente og ukjente. Og det samme spørsmålet dukker opp: Hvordan går det med dere? Vi skal nå prøve å svare på dette.

Det vi har vært igjennom har vært umenneskelig. Men vi har lært utrolig mye om oss selv og andre mennesker og hva som betyr noe for oss. Vi har hatt en forferdelig tid med smerter og sorg, og i hjertene våre er det et sår som aldri gror. Men vi puster fremdeles, noe som betyr at vi lever. Vi har måttet sette oss ned og snakke om hva vi skal gjøre nå, og hvordan vi som mennesker ønsker å være. Fra den skebnesvangre dagen vi fikk vite hva som var galt med Elise, bestemte vi oss for at vi måtte være positive. Dette har vi fortsatt med. Vi er positive mennesker som ser lyst på fremtiden vi har i sammen. Dette betyr ikke at vi har glemt det som har skjedd. Det betyr bare at vi går videre i livet. Fremdeles tenker vi på Elise om dagene, besøker hennes grav hver dag, tenner lys for henne hjemme og gråter for henne. I tillegg har vi det ikke godt på innsiden, fordi hulrommet etter Elise alltid vil være der. Såret vil leges, men aldri gro igjen. Elise vil alltid være her hos oss, og hun vil aldri verken bli erstattet eller glemt.

Vi har forhåpentligvis et langt liv foran oss, og dette vil vi ikke leve i bitterhet, men heller glede oss over det vi har hatt. Vi håper at folk forstår at livet vårt ikke er preget av fryd og gammen, men at vi gjør det beste ut av en umenneskelig situasjon, både for vår egen del og for vår kjære sønn og den lille som er på vei. Ja, ei lita jente skal komme i begynnelsen av mars 2005 og gleden er stor både for oss som foreldre og for storebror.

Storebror Kristoffer har hatt en tøff tid han også. Men vi har hjulpet ham så godt som råd. Han var, og er fremdeles veldig glad i lillesøster Elise. Vi tror at åpenhet rundt Elises sykdom og død har gjort det litt lettere for ham. Han har blitt inkludert fra den dagen hun kom til verden og til den dagen hun døde fra oss. Han har alltid fått være der og vi har aldri lagt skjul på noe for å ”skåne” ham. Storebrors sorg er noe vi har vært veldig observante ovenfor. Selv om han ikke kan uttrykke seg på samme måten som oss voksne, så sørger han på sin egen måte. Etter Elises død var han en usikker liten to-åring, som var livredd for at mor eller far skulle gå i fra ham. Vi viste ham stor oppmerksomhet og snakket og forklarte mye om Elises sykdom og død. Det er ikke lett for en to-åring å prøve å forstå noe ikke engang vi voksne forstår. Men han har vært flink og har vokst enormt på denne erfringen. Nå har det gått vel syv måneder siden Elise døde, og Kristoffer har blitt en trygg og god gutt med masse selvtillitt, godhet og kjærlighet i seg. Han har funnet seg til rette i barnehagen og har til og med begynt å fortelle de andre barna i barnehagen om lillesøster som er død. Fremdeles er han med å besøker graven hennes et par ganger i uken. Vi gjør besøket til noe positivt, enten ved å tenne lys for henne eller vi har med blomster. Og så snakker vi til henne. Når vi skal gå kysser Kristoffer alltid bildet av Elise og sier: ”glad i deg – ha det”. Han har vært en god støtte og trøst for oss, samtidig som vi har måttet fokusere på fremtiden og ikke drukne oss i sorgen.

Det er nå vel syv måneder siden Elise døde, og sorgen er fremdeles like stor. Som mor og far er vi veldig forskjellige i sorg- og bearbeidingsprosessen. Som mor trenger jeg å snakke, lese, skrive og se bilder og film av henne. Far holder sorgen mer for seg selv, og har ikke samme behov for å snakke. Disse ulikhetene har vi respektert hos hverandre, fordi vi alle sørger på forskjellige måter.

Jeg føler også at jeg ikke har fått tid nok på meg til å sørge og bearbeuide det jeg trenger for å komme meg videre. Grunnen til dette er at jeg ble gravid igjen halvannen måned etter Elises død, og trygderegler som gjorde at jeg måtte begynne å jobbe for å få utbetalt lønn i neste svangerskapspermisjon. Da jeg gikk gravid med Elise var jeg helt eller delvis sykemeldt nesten hele svangerskapet. Siden jeg ikke hadde permisjon med henne i seks måneder eller mer, så blir altså sykemeldingen fra nåværende svangerskap tatt med når jeg etter Elises død ble sykemeldt igjen. De 52 ukene man har krav på sykemelding ble dermed fort brukt opp, og jeg måtte begynne å jobbe i stedet for å bearbeide sorgen etter Elise. Dette har vært en stor belastning både for meg og for oss som familie.

 I tillegg kunne jeg tenke meg å være med i en sorggruppe, noe som ikke har vært mulig enda fordi SIR ikke har en slik gruppe oppegående for øyeblikket. I alle fall er det det jeg har blitt fortald fra sykehusets side. Dette er jo forferdelig trist for oss som trenger det nå.

I ettertid ser vi også hvem som virkelig er støtte for oss og hvem som svikter. Vi forventer at det går an å snakke om Elise og døden i vanlige samtaler. Elise og døden er i mange sammenhenger blitt et tabuemne, og det kan vi ikke akseptere, fordi det er veldig viktig for oss at hun verken blir glemt eller fortiet. For oss er døden blitt et naturlig samtaleemne og det er også viktig i forhold til bearbeiding. At det er et vanskelig tema vet alle, men så lenge vi snakker åpent om det forventer vi at de som kjenner oss også gjør det. Vi har lært og erfart at sorgen og bearbeidingen kommer til å ta tid. Men i mellomtiden prøver vi å fungere som mennesker flest. Vi har tross alt et langt og forhåpentligvis godt liv foran oss, både sammen som ektepar og med våre barn.

Vi vil avslutte med å si at Elise er det beste, i tillegg til våre andre barn, som har hendt oss og hun har lært oss uendelig mye både faglig og om hvordan vi som mennesker ønsker å være. Hun har lært oss at vi ikke kan ta livet for gitt, men glede oss over hverandre den tiden vi har isammen.

Her kommer et lite dikt til deg Elise.

Vit at vi elsker deg og aldri vil glemme deg,

engelen vår.

Vi vil aldri glemme

den dag til oss du kom

Du smeltet våre hjerter

og viste oss din vei

I dag ser vi tilbake

på bare gledens minner

Og husker på at livet

en gave til oss er

En engel du har blitt

som smiler ned til oss

Du en styrke til oss gir

som ingen kan forstå

Vi aldri deg vil glemme

En vakker sjel du har

Du en prinsesse er for oss

Vi deg evig takknemlig er