Notteliten er min første karakter. Hun er nattalv og prest, velsignet av gudinnen Elune. Kjekt å spille prest, men det ble etterhvert litt ensformig å heale andre hele tiden. På bildet til høyre er hun på bryggene i Booty Bay. Nede på bildet ser du en sprite darter, et sjeldent kjæledyr. Navnet er hentet fra Prøysens barnevise om Nøtteliten, samme som historien til domenenavnet mitt

Undómiel er jeg mest stolt av. Hun er warlock og mestrer det meste av demoner. Her er hun utrustet i pvp-settet der hun oppnådde offisersranken Leutenant commander, 5. høyeste rank. På det høyre bildet er hun i alvebyen Darnassus. Hun rir på en episk demon som tar henne frem i rasende fart. Navnet hennes betyr på alvisk aftenstjerne og er Arwens etternavn i Ringenes herre. Dette skrev jeg om henne da www.gamer.no lyste ut konkurranse om beste wow-opplevelse:

En warlock mot sin hest

  [4. LookingForGroup] Stoofa: LFM DM west for epic mount. Etter lang tids arbeid med å skaffe svindyre arcane crystals, utrolig mange black dragonscale og timer med hit og dit for quests; ”millioner” av gull betalt; skulle det endelig lykkes meg å komme til høydepunktet. Undómiel, human warlock, skulle snart bli stor jente. Snarlig ble /w Stoofa: Please let me join skrevet. Og med sitrende forventing om store ting, ble vakre Feralas fjord og grønne dalsøkk lagt bak meg, og Dire Mauls grågrønne ruiner omsluttet gruppen.

 Det ble en vanlig tur innover i vestfløyen. Banish, kill, banish, kill, open pilar. Men det lå noe stort i luften. Eller i magen. Spenning. De fire pilarene omsider nede. Ingen dramatikk i det. Neste boss var beast-kloningen, Immol'Thar. Også rutine. Problemet var bivring i kropp og sjel. Konsentrasjon. Må lykkes. Endelig lykkes.

Med redusert health-bar og mana brent opp kunne endelig beastet underkaste seg sin skjebne. Hva udyret droppet, er glemt og borte. Fortid. Det var fremtiden det gjaldt. Det forestående endelikt. Stoofa hadde artifactene klare. Jeg hadde brukt årtier på å skrape frem de 250 gullene som skulle til. Gudene ga meg i stedenfor Stoofa. Det var han som måtte løpe. Soulshardene var hans. Utstyret var hans. Men spenningen var for oss begge.

Uten å bry oss om impene, gikk vi for temming av dreadguarder i vold. En endeløs kraftanstrengelse. 10 minutter med evighet.

Til sist kunne vi puste litt ut og gjøre oss klar til det endelige oppgjøret. Der vårt lange arbeid skulle få sin milepæl. Dreadsteeden ble frembrakt og kamp mot denne og sin lord ble hard. For hard for meg. Etter cursing på cursing falt jeg selv for overmakten. Merkelig nok klarte jeg å gi fra meg Curse of Doom. I en siste krampetrekning.

Mange ting skjedde så. Dreadsteeden falt og demonskyggen kunne tales til. Men en doomguard ville ikke forsvinne. Doomguarden var min. Ved hjelp av Curse of Doom. Dette har verken skjedd før eller siden. Som et krydder på biffens tallerken stod guarden ved min døde stolthets side.

Presten ba til gudene om min helse og resurrectet meg tilbake fra de døde. Jeg kunne, noe redusert armor til tross, nærme meg demonen som ventet meg. Sitringen var overalt. Dette ble for stort. Varm om hjertet og hodet fullt av alt og ingenting kunne jeg tale til min questgiver, trykke complete og vite at i min spellbok nå var en knapp med rød flamme.

At Stoofa, gnomen, fikk en større hest enn meg, var bare et ørlite skår i gleden.

Hvem som var prest og warrior, er glemt. Hvem som var femtemann, er borte. Men Stoofas navn er festet til min venneliste og min hukommelse som den som ble min frelser og venn i det største øyeblikk i min wow’s historie.

Paksenarion er den søteste, men paladin er også den kjedeligste karakteren å spille. Mest hack og slash med lite magi. Hun har navnet sitt fra Elisabeth Moons bøker om Paksenarion som til sist oppnådde nettopp å bli guden Girds paladin. Bak på bildet ser du litt av menneskenes by, Stormwind

Galantine er tauren druid, lvl 40. Hun ser ut som ku, men har ellers lite til felles med dem. Søt på sitt spesielle vis. Hun kan skape seg om til bjørn, tiger og panter og derigjennom bruke deres krefter. Galantine har navnet sitt fra Majestix' svigerinne i Asterix

Renessanse er nattalv warlock. Hun har fått min oppmerksomhet den siste tiden. Og er den som jeg har kommet lengst med i forhold til skills og utrustning.