DOGMATIKKEN FOR LEGMENN

KONKORDIEBOKEN

DE LUTHERSKE

BEKJENNELSESSKRIFTER

OVERSATT OG SYSTEMATISK ORDNET

OG MED ANMERKNINGER

AV

OLAV VALEN-SENDSTAD

DR. PHILOS

MED TILLEGG AV "KIRKENS GRUNN"

TILRETTELAGT FOR PC

av

Kurt Vidar Lehre

L ehre B ibel D ata

Østfold/Harestua 1996/1997

A.S LUNDE & CO.S FORLAG. BERGEN

For Sverige: Evangeliska Fosterlands-Stiftelsens Bockforlag, Stockholm K.

For Danmark: Lutherske Missionsforening, København

PRINTED IN NORWAY

BERGEN 1957

COPYRIGHT BY

A/S LUNDE & CO. S FORLAG

OMSLAG VED

KJELL KRISTOFFERSEN

TRYKT OG BUNDET HOS

ED. B. GIERTSEN A/S, BERGEN

TILEGNET

den som forkynner og underviser i Guds ord i Den norske kirke.

MOTTO:

Johs. 3,30: Han skal vokse

jeg skal avta.

Juda brev v. 3: I elskede --

strid for den tro som

èn gang er overgitt til

de hellige.

HOVEDREGISTER

I Innholdsfortegnelse (systematisk register) VIII

II De vanligste forkortelser XI

III Innledning, $$ 1-8 og Forord, $$ 9-13 XIII

IV Rekonstruksjonsregister XLIX

V Konkordiebokens tekster, systematisk ordnet 1-685

RETTELSER

Leserne bes elskverdigst foreta følgende rettelser:

Side 75, 1.8 f.n. står det (Se Ap. IV, XX-XX),

skal være: (Se Ap. IV, 29-35).

Side 252, 1. 14 f.n. står det: (se Heb. 6, 13 f. Ap...),

skal være: (se Heb. 6, 13 f. Ap. XII, 94-97) –

En lapsus: Da det ved siste korrektur ikke lykkedes utgiveren å gjenfinne og rette et misvisende uttrykk (“tillatelig synd”), skal man be leseren rette det til tilgivelig synd, der hvor denne lapsus påtreffes.

VII

INNHOLDSFORTEGNELSE

(Systematisk register)

Side

INNLEDNING, $$ 1-8 OG FORORD, $$ 9-13 XIII

$ 1. Hva er “Dogmatikk for legmenn”? XIII

$ 2. Historiske notater til Konkordieboken XIV

$ 3. Konkordiebokens indre enhet XVIII

$ 4. Utgaven av Konkordieboken - og dens innflytelse XXI

$ 5. Grunnlinjene i oversetter-arbeidet XXV

$ 6. Systematiseringen av stoffet i denne norske utgaven XXVII

$ 7. Hva vår norske utgave utelater XXXII

$ 8. Den særnorske bekjennelse, “Kirkens Grunn” XXXIII

$ 9. Vår utgave som “moderne dogmatikk” XXXV

$ 10. Vår utgave i vår tids åndssituasjon XXXVII

$ 11. Bekjennelsesplikt og bekjennelsesrett XXXIX

$ 12. Hvorfor denne utgaven kalles “Dogmatikk for legmenn” XLIV

$ 13. Utgiverens personlige ord til utgaven XLV

DEL 1. DE HISTORISKE OG ÅNDELIGE GRUNNLAG

FOR KONKORDIEBOKEN 3

$ 1. De Lutherske fyrsters forord til Konkordieboken 3-10

$ 2. Om bekjennelsesskriftenes underskrivere og underskrifter 10-12

$ 3. Predikanten, læreren, Guds ord og pedagogikken 12-19

$ 4. Forordene til Konkordieformelen 19-40

A: Hvem er den rette tolker av Skriften? 35

B: Hvilke tolkningsprinsipper er det eneste rette (kristelige) ? 36f.

DEL II. EVANGELIET OM GUD, SKAPELSEN OG MENNESKET 41-102

1 kapitel: Om Guds treenighet og vesen 41f.

2 kapitel: Om det naturlige menneskes syndeforderv 48f.

3 kapitel: Fri eller bunnen vilje ? 74f.

4 kapitel: Loven første bruk, i samfunnsmoralen 94f.

Lovens tre arter. Morallovens tre bruk.

Moralloven og naturmoralen. Lovens første

bruk. Om øvrigheten og samfunnsmoralen.

DEL III. EVANGELIET OM FORLØSNINGEN 103-138

5 kapitel: Jesu Kristi Gudmenneskelige person og gjerning 103f.

A: Sønnens person og gjerning 103

B: Sønnens forløsende person 107

C: Sønnens yppersteprestelige gjerning til forsoning 132

D: Om Kristi nedfart til dødsriket 137

VIII

side

DEL IV. DEN HELLIGE ÅND OG KIRKEN 139-185

6 kapitel: Ånden og kirken 142f.

A: Om kirken 142

B: Kirken og nådemidlene 161

C: Front mot all magi (ex opere operato) 171

DEL V. DEN HELLIGE ÅND OG NÅDEMIDLENE 186-394

7 kapitel: Ordet i lov og evangelium 186f.f.

A: Evangeliets kjerne 188

B: Alminnelige fremstillinger om forskjellen mellom

lov og evangelium. 190

C: Lovens annet bruk: vekkelse til syndserkjennelse 206

D: Forholdet mellom lov - gjerninger, og evangelium - tro 251

E: Striden om lovens tredje bruk 302

8 kapitel: Om dåpen 308

$ 1. Om motsetningen mellom evangelisk dåpslære og katolsk

dåpsliturgi 308

A: Notater til den Lutherske dåpslæres historie 313

$ 2. Luthers usikkerhet i dåpslæren til ca. 1525 313

$ 3. Luthers skarpsindige klarhet i dåpslæren i årene 1523-37 316

$ 4. Melanchtons læreformuleringer før 1530 322

B: Dåpslæren i de reformatoriske bekjennelsesskrifter 325

$ 5. Til forståelsen av enkelte misbrukte utsagn 325

$ 6. De reformatoriske skrifters artikler om dåpen og barnedåpen 331

C: Konkordieformelens uklarheter i dåpslæren 343

$ 7. Konkordieboken og Konkordieformelen 343

$ 8. Den Lutherske dåpslære siden Konkordieformelens tid 353

Berettigelsen av et nytt dåpsrituale -

Forslag til ritual ved barnedåpen 351

9 kapitel: Om nattverden 355

DEL VI. DEN HELLIGE ÅND OG NÅDENS (FRELSENS) ORDEN 395-528

$ 1. Hva nådens orden er 395

$ 2. Omvendelsen og “boten” 396

$ 3. Tro, forstand og vilje 397

10 kapitel: Tro, omvendelse, gjenfødelse og rettferdiggjørelse 398

11 kapitel: Åndens frukter, nytt sinn og troens gjerninger 430

12 kapitel: Den daglige omvendelse 457

13 kapitel: Bønnen som ledd i helliggjørelsen 491

14 kapitel: Om det evige nådevalg 508

IX

DEL VII. FORSKJELLEN MELLOM KATOLSK side

OG LUTHERSK KIRKERETT OG KIRKELIV 529-666

15 kapitel: Pavekirke eller bispekirke eller de troendes menighet ? 532

A: Traktaten fra 1537 om pavens makt og overhøyhet 532

B: Om biskopenes makt 548

C: Om forholdet mellom stat og kirke 560

D: Om kirkelige tradisjoner og vedtekter 565

E: Om helgendyrkelse 582

F: Om messen som gudstjeneste 589

16 kapitel: Katolske misbruk i strid med Guds ord 605

A: Forbudet mot å gi nattverdens vin til lekfolk 605

B: Forbudet mot presters ekteskap 609

C: Om klosterløfter og klosterliv 625

D: Matspørsmålet 645

E: Misbruken av skriftemålet til gjerningstrelldom 648

DEL VIII. ARTIKLER AV FORSKJELLIG INNHOLD 667

17 kapitel: Artikkelen mot sektene, og konklusjonene 667

A: Typer av sekteriske vranglærdommer som avvises 667

B: Noen konklusjoner fra Augustana og Apologien

om pavekirken og paveteologene 674

18 kapitel: Om de siste ting 680

X

DE VANLIGSTE FORKORTELSER.

C.A = Confessio Augustana

Den augsburgske bekjennelse

Ap. = Apologien

Forsvarsskriftet for den augsburgske bekjennelse

Sm. = Articuli Smalcaldiae

De schmalkaldiske artikler.

Tract. = Tractatus de potestate et primatus papae

Traktaten om pavens makt og overhøyhet

Cat. Min. = Catechismus Minor

Luthers Lille Katekisme

Cat. Maj. = Catechismus Major

Luthers store Katekisme

F.C = Formula Concordiae

Konkordieformelen

Ep. = Epitome

Summarisk begrep (betegnelse i F.C.).

Sol. Decl. = Solida Declaratio

Grundig forklaring (betegnelse i F.C).

Art. = Articulus= Artikkel.

XI

INNLEDNING $$ 1-8 OG FORORD $$ 9-13

$ 1. Hva er “Dogmatikken for legmenn” ?

Det store verk utgiveren hermed sender ut i Den norske kirke, med et håp at det også skal ha noe å si de andre nordiske, lutherske kirker, har av bestemte grunner fått navnet

“Dogmatikken for legmenn”. Titelvalget vil bli begrunnet nedenfor $ 12.

Som undertitlene viser utgjør det hele en systematisk ordnet oversettelse til norsk av samtlige lutherske bekjennelsesskrifter. Samlingen av disse skrifter går siden 1580 under navnet “Konkordieboken”. Vår “Dogmatikk for legmenn” er således kort uttrykt en systematisk ordnet oversettelse av “Konkordieboken”. Den inneholder derfor meget mer enn de bekjennelsesskrifter som ved norsk lov er fastsatt som bekjennelsesskrifter for den grunnlovfestede norsk-lutherske statskirke.

Den norske kirkes bekjennelsesskrifter er ifølge norsk lov:

1 Den apostoliske trosbekjennelse ( “De tre artikler” )

2 Den nicænske bekjennelse ( fra Oldkirken )

3 Den athanasianske bekjennelse ( fra Oldkirken )

4 Luthers Lille katekismus ( fra 1529 )

5 Den augsburgske bekjennelse ( fra 15630 )

I tillegg til disse fem gamle kommer ett av ny dato:

Bekjennelsen ”Kirkens Grunn” ( fra 1942 )

Om den kirkerettslige stilling for “Kirkens Grunn” i Den norske kirke, se nedenfor $ 8.

“Konkordieboken” - som samling av alle lutherske bekjennelsesskrifter - omfatter imidlertidig mange flere og langt større skrifter enn de nevnte. “Konkordieboken” ble samlet og utgitt 1579/80 som et ledd i arbeidet for luthersk samling og enhet i særdeles viktige tros,- lære- og bekjennelsesspørsmål. Om konkordiebokens tilblivelse, se de lutherske Fyrsters forord, Del I, $ 1, s.1 f.

De ovennevnte bekjennelsesskrifter for Den norske kirke (bortsett naturligvis fra “Kirkens Grunn”) ble antatt like etter reformasjonen av alle kirker i Norden, altså atskillig tid før “Konkordieboken” så dagens lys. Da “Konkordieboken” utkom, forble den lenge tysk særeie. De dansk-norske konger ville ikke - dels av politiske, dels av kirkepolitiske grunner, innføre den i sine riker.

XIII

Men den vant så stor tilslutning blant svenske prester og menigheter at den svenske konge i 1663 omsider bøyde seg for det kirkelige krav og innførte hele Konkordieboken som bekjennelse for den svenske (og den finske) kirke. Og Svenska Kyrkans “Kyrkomøte” har like til aller seneste tid bestemt avvist alle forsøk og forslag som har siktet på å oppheve “Konkordieboken” som kirkelig bekjennelse.

-----

Konkordieboken (ordet Konkordie, er det latinske ord “concordia”, som betyr “samstemthet”, “hjertelig enighet”) omfatter følgende skrifter som med ubestridelig historisk og åndelig rett må kalles felles-lutherske bekjennelsesskrifter:

1 Den apostoliske trosbekjennelse Oldkirkelig.

2 Den nicænske bekjennelse Oldkirkelig.

3 Den athanasianske bekjennelse Oldkirkelig.

4 Den augsburgske bekjennelse (Augustana) fra 1530

5 Forsvarsskriftet for “Augustana”. Apologien fra 1531

6 De schmalkaldiske artikler fra 1537

7 Traktaten fra 1537 om pavens makt og overhøyhet fra 1537

8 Luthers lille katekisme fra 1529

9 Luthers store katekisme fra 1529

10 Konkordieformelen fra 1579

Disse 10 hovedskrifter, sammen med noen småskrifter som er tilføyet et eller annet hovedskrift, utgjør således “Konkordieboken”. Vi ber dog leserne merke seg forskjellen mellom Konkordieboken, som er fellesnavn for alle de nevnte skrifter, og Konkordie-formelen som er en del av og navn på et enkelt, bestemt skrift i Konkordieboken. Disse to betegnelsene må altså ikke forveksles.

$ 2. Historiske notater til Konkordieboken

Til lesernes etterretning og kunnskap vil vi her anføre noen få og korte historiske opplysninger og notater om de forskjellige bekjennelsesskrifter som er samlet i Konkordieboken.

1 Den apostoliske trosbekjennelse bærer ikke navnet “apostolisk” fordi den er forfattet av apostlene i den form vi kjenner den i dag. Den bærer navnet “apostolisk” fordi dens første røtter åpenbart finnes i Kristi misjons- og dåps-befaling om å døpe i den treenige Guds Faders, Sønns og Ånds navn, Mt. 28,19,--og fordi dens første formuleringer rekker tilbake til aposteltidens former for dåps-bekjennelse. I løpet av de ca. 100 første år etter apostlene løp så dåps-bekjennelsen sammen i den enhetlige form vi kjenner. Den er historisk sikkert ferdigformet i tiden mellom 100 og 200 etter Kristus.—dog nærmere tiden år 100 enn år 200. Om den form vi kjenner og bruker, ikke er direkte gitt av apostlene, så vrimler dog de nytestamentlige, apostoliske skrifter av uttrykk og vendinger som kan sees og sies å ha dannet grunnlaget for den dåpsbekjennelse vi i dag kaller “den apostoliske trosbekjennelse”.

XIV

2 Den nicænske bekjennelse bærer navnet etter kirkemøtet i Nicæa år 325. Det var striden om og mot arianismens (Arius`) falske lære om Kristi person (fornektelsen av Kristi fulle, sanne guddom), som ga støtet til denne bekjennelse. Man gikk da frem på den måten at det ble foreslått å legge dåpsbekjennelsen til grunn. I denne ble det gjort noen innskudd og tilføyelser som skulle avverge arianismen. Det viste seg imidlertid straks at arianerne kunne tolke uttrykkene slik at de passet også dem. Striden om og mot arianismen fortsatte derfor med samme heftighet som før. Og det ble nødvendig å ta saken opp påny på kirkemøtet i Konstantinopel år 381. Her ble bekjennelsen fra Nicæa rettet m.h.t noen uttrykk som for alltid skulle kunne utelukke arianismen. Bekjennelsen fikk da den ordlyd som senere er blitt kalt “den nicænske bekjennelse”, men som også for den historiske nøyaktighets skyld er blitt kalt “Symbolum nicaeno-constantinopolitanum”. Dens tekst er gjengitt nedenfor.

3 Den athanasianske bekjennelse er blitt oppkalt etter kirkefaderen Athanasius, som særlig er blitt kjent og berømt i kirkehistorien for sin kamp mot arianismen på 300-tallet. Men det er ikke Athanasius som har forfattet dette skrift. Det har ikke lykkes å fastslå med historisk sikkerhet når eller hvor eller av hvem det er forfattet . Men noe er dog klart og sikkert. Skriftet er blitt til i den vest-romerske (vest-europeiske) kirke. De øst-romerske (øst-europeiske og orientalske kirker ) godtok ikke skriftet som bekjennelse p.g.a. det såkalte “filioque” som sier at den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen. De østlige kirker ville ikke godta dette “og Sønnen”. Den athanasianske bekjennelse er derfor blitt en bekjennelse for de vest-europeiske kirker av romersk-katolsk og protestantisk art.—Skriftet faller i to hoveddeler: èn om Guds treenighet og den annen om Kristi Gudmenneskelighet. Det har vært hevdet at de to deler har hatt forskjellige forfattere og er skrevet til forskjellig tid. Det er lite sannsynlig. Historikerne er dog ikke enige om tiden og stedet for avfattelsen. Mange ting taler for at skriftet er blitt til i Frankrike eller i Spania. Og tidspunktet for avfattelsen settes gjerne til tiden mellom 450-550. Kirkefedrene Ambrosius og Augustin blir tilskrevet den største innflytelse på forfatterne. Det har da også vært hevdet at Ambrosius er forfatteren. Skriftet var kjent og ble godkjent av kirkemøtet i Toledo 633. Før den tid må det altså i alle fall være skrevet.

4 Den augsburgske bekjennelse er reformasjonens første og mest berømte bekjennelsesskrift.—1520-årene var en beveget og opprevet tid, en vekkelsestid og kamptid med alle dens brytninger. Flere ganger kom det til å kjennes nødvendig å forme en “protestantisk” bekjennelse. Særlig i 1528 og 1529 kom det til flere slike formuleringer, hvorav de mest kjente er “schwabacher”- og “marburger”-artiklene.

XV

Luther selv hadde vært aktiv ved deres formulering. Hertil kom de såkalte “torgauer”-artikler fra begynnelsen av 1530, som Melanchton hadde ansvaret for. - Keiseren hadde berammet riksdag i Augsburg midtsommeren 1530. Og her skulle “lutheranerne” få fremlegge sin bekjennelse. Den var forfattet på tysk og latin, skrevet av Melanchton i samråd med andre lutherske teologer, og godkjent av Luther.—Denne bekjennelse var så og si en “minimums-formel”.

Den unngikk så langt som mulig alt som kunne støte og forverre forholdet mellom de lutherske og de pavelige—så langt lempelighet var mulig uten å så av på sannheten etter Guds ord. Lenger verken kunne eller ville de lutherske strekke seg for “fredens” skyld.

Det skulle straks vise seg at “lutheranerne” rente hodet i veggen. De pavelige myndigheter nedsatte straks en teolog-kommisjon til å gjendrive den fremlagte bekjennelse. Dette var forberedt grundig og lang tid i forveien, således at de katolske teologer allerede 2-3 uker etter overrekkelsen av den lutherske bekjennelse kunne fremlegge et omfangsrikt utkast til et motskrift. Motskriftet kalles “Konfutasjonen”.

På grunn av en mengde intriger fra katolsk side ble lutheranerne nødt til å utarbeide et grundig svar på “Konfutasjonen”. Om katolikkenes “Konfutasjon” se nærmere Del I, $ 2, overalt i Apologiens tekster, og kap. 17B.

Dette arbeidet ble gjort av Melanchton i løpet av vinteren 1530-31. Det fikk, og bærer siden, navnet “Forsvarsskrift for den augsburgske bekjennelse”—eller kort og godt “Apologien”.

5. Apologien

var opprinnelig altså et privat teolog-arbeide fra Melanchtons hånd. Dert utkom mai 1531. Det lutherske kirkemøte i Schmalkalden 1537 opphøyet det imidlertid til offisielt bekjennelsesskrift ved siden av Den augsburgske bekjennelse. Og siden den tid hører de to skrifter uløselig sammen.—Melanchtons latinske tekst til Apologien ble oversatt til tysk av Justus Jonas.

Oversettelsen krevet sin tid, og forsinket utgivelsen en del. Den utkom separat høsten 1531. Senere ble begge tekster utgitt sammen.

Her må sies noen ord særlig om Justus Jonas` tyske oversettelse. Den er en saklig meget tro oversettelse. Men den gjengir Melanchtons tekst i et folkelig, fritt og ledig tysk språk, som ikke lar seg hemme av Melanchtons mer akademisk-formelle stil. Stykkevis er Justus Jonas` oversettelse en mer fri bearbeidelse, der han dels utelater, dels tilføyer ett og annet. Hans bearbeidelse tjener på mange måter til å berike og levendegjøre stoffet, og har derfor en langt større verdi enn å være blott og bar en oversettelse. Dette forhold stiller en oversetter overfor mange spørsmål i arbeidet med oversettelsen. Vi skal omtale det nærmere nedenfor ($ 4)

6 De schmalkaldiske artikler av 1537 er utarbeidet av Luther. Foranledningen var at de tysk-lutherske fyrster og teologer måtte overveie sin stilling til et katolsk kirkemøte som pave Paul III hadde utskrevet til å holdes i Mantua mai 1537. Kurfyrsten av Sachsen anmodet i den forbindelse Luther om å utarbeide noen artikler som bl.a. fastslo det man ikke kunne oppgi overfor pavemakten.

XVI

Disse Lutherske artikler skulle drøftes og underskrives av tyskerne i Schmalkalden.

Det oppsto imidlertid en del kirkepolitisk uenighet, og det ble ikke noe av den samlede underskrift i Schmalkalden.

Men artiklene ble dog like etter møtet underskrevet av en lang rekke av de mest kjente reformasjons-teologer. Og Luther selv befordret utgivelsen av artiklene sommeren 1538.

“De schmalkaldiske artikler” ble altså ikke gjort til offisielt bekjennelsesskrift i 1537, slik som planlagt. Men i de følgende årtier ble det stadig på ny trykt opp igjen, fant stor utbredelse og vant stadig stigende anerkjennelse - inntil det ble gjort til offisiell luthersk bekjennelse da man vedtok å oppta skriftet i Konkordieboken.

7 Melanchtons Traktat om pavens makt og overhøyhet.

Denne Traktat er i lange tider blitt sett på som et anhang til Luthers “schmalkaldiske artikler”. Men den er mer å betrakte som et tillegg til Augustana og Apologien, selv om den først ble til i samband med møtet i Schmalkalden 1537. Dette møtet ga uttrykk nettopp for nødvendigheten av å få et sådant skrift forfattet, for å utfylle et punkt i forhandlingene under riksdagen i Augsburg i 1530. Disse forhandlinger var blitt avbrutt. Melanchton fikk i oppdrag å utarbeide Traktaten, og den ble godtatt og undertegnet ved møtet i Schmalkalden. Den ble altså formelt gjort til bekjennelsesskrift alt den gang--noe—som ble stadfestet ved skriftets opptagelse i Konkordieboken.

8 og 9. Luthers Store og Lille katekismus.

Fra midten av 1520-årene begynte en evangelisk kirke å ta form i Tyskland. Dermed oppsto også behov for ordninger av kirkelivet og særlig for en fastere ordnet og klarere ledet undervisning.

Allerede i 1525 skrev Luther en “barnelærdom” som han kalte “Katekismus”.

Men dette katekismusarbeidet så han seg drevet til å gjøre grundigere. Han hadde jo i mange år beskjeftiget seg med saken. Men i 1528 tok han fatt på alvor. På grunnlag av en rekke katekismus-prekener høsten 1528 foregikk arbeidet vinteren 1528-29. Den store katekismus utkom først i større deler i løpet av vinteren. Men i april 1529 forelå det hele i den første, samlede utgave—og fikk snart betegnelsen “Den store katekismus”.

Samtidig med arbeidet på Store katekismus gikk Luther i gang med Lille katekismus Også den utkom stykkevis—i form av plakater til oppslag. Delene utkom nesten “parallelt” med Store katekismus. Men i mai 1529 forelå alle delene samlet i den første, trykte utgaven av “Den lille katekismus”.

De to katekismer er altså blitt til helt parallelt og samtidig. De står da også innholdsmessig i meget nøye forbindelse med hverandre. Begge skriftene vant stor utbredelse og megen anerkjennelse.

I og med Konkordieboken er begge skrifter alminnelige lutherske bekjennelsesskrifter.

XVII

10 Konkordieformelen fra 1578-79

er det siste, store bekjennelsesskrift hvormed den lutherske bekjennelsesdannelse ble avsluttet i reformasjons-århunderet, godt og vel 30 år etter Luthers død.

Etter Luthers død i 1546brøt det løs mange harde indre stridigheter i den lutherske kirke. De var til dels foranlediget av ting som Melanchton skrev i den siste perioden av sitt liv, til dels var de foranlediget av uenighet mellom “calvinister” og “lutheranere”.

Disse stridigheter vekket et sterkt behov og ønske om å nå frem til enighet i læren, fred i kirken og indre, åndelig samling. Det var så meget mer nødvendig som den katolske kirke i disse år hadde konsolidert sin læremessige stilling ved kirkemøtene i Trient. (“Tridentiner-konsilet” 1545-1563) og allerede hadde vist at den ikke aktet å gi opp en voldelig bekjempelse av protestantismen.

Pavestolen forberedte og satte i disse år i gang den ytterst blodige “motreformasjon”, som under den nystiftede jesuitterordens ledelse gikk herjende over Europa i hundreåret 1550-1650.

Det tilfalt de lutherske fyrster å sikre reformasjonens frigjøringsverk på politisk måte, og de lutherske teologer å sikre reformasjonsverkets åndelige innsikt gjennom læremessige bestrebelser for enhet og samforstand. Bare denne siste læremessige oppgave skal angå oss her.

De førende teologer var Jakob Andrea, Nicolai Selnecker, Martin Vhemnitz, David Chytræus, o.a. De var de førende redaktører av Konkordieformelen, og dens første underskrivere.

Det var i årene etter 1550 gjort mange forsøk på å avvikle og overvinne de mange lærestridigheter blant lutheranerne. Og det var blitt utarbeidet mange forslag til “enighetsformler”. I løpet av 1570-årene foregikk det meget intense enighetsbestrebelser—møtt av et uttall av politiske og teologiske forviklinger og vanskeligheter.

Men etter hvert tok det hele den form som bærer navnet “Konkordieformelen”. Den ble vedtatt ved personlige og representative underskrifter fra politisk og kirkelig hold, fra alle deler av det lutherske Tyskland.

Underskriftenes antall løp opp i over 8000—et meget stort tall i betraktning av hva underskriverne representerte.

Med 1580-året var arbeidet i det vesentlige fullført. Et knapt år i forveien, august-september 1579, ble de første eksemplarer av Konkordie-boken trykt i Dresden.

$ 3. Konkordiebokens indre enhet

Til tross for at Konkordieboken er sammensatt av hele 10 skrifter, som ble til i løpet av ca. 50 år, mellom 1530 og 1580, og er skrevet av forskjellige forfattere, danner den en storslått indre, åndelig enhet. Den er reformasjonens litterære monomentalverk, åndelig stempel og merket av den vekkelsesånd som bar reformasjonen –preget av læreklarhet og ubrytelig Skrifttroskap.

XVIII

Den betegner et åndelig høydepunkt i kirkehistorien—et høydepunkt som aldri siden er nådd, aller minst i den lutherske kirkes egen historie.

Med Konkordiebokens sammenstilling og godkjennelse ca. 1580 ble de skrifter den inneholdt, i høytidelige former erklært som den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter.

Den indre, åndelig enhet i disse skrifter gjør et overordentlig sterkt inntrykk på enhver som arbeider personlig med stoffet på basis av Skriften og den kristelige erfaring.

Og dette inntrykk tåler den mest nærgående etterprøve. Ikke minst den resystematisering av Konkordieboken som er gjennomført i vår norske utgave (se nærmere $ 6) avgir det mest slående bevis for denne indre enhet og motsigelsesfrihet. Til saklig belysning av denne enhet, vil vi her anføre særlig følgende faktiske omstendigheter:

De mest omfangsrike skriftene er Melanchtons Apologi, Luthers Store katekismus og

Konkordie-formelen.

Det må her bemerkes:

Den augsburgske bekjennelse og Apologien hører uløselig sammen ikke bare fordi de har samme forfattere og er blitt til i samme umiddelbare tidsfølge (1530-31), men frem for alt fordi Apologien er den egenhendige underretning og forklaring fra forfatteren til Den augsburgske bekjennelse om hva og hvordan han har ment formuleringen i d. Aug.bekj.

Dette må særlig understrekes overfor den meget beklagelige form for “bekjennelsestro lutherdom” som bare vil akseptere “Augustana”, og for øvrig avviser “resten“ av Konkordieboken.

Denne form for “lutherdom” og “bekjennelsestroskap” innebærer både i teori og praksis at enhver forbeholder seg retten til å tolke “Augustana” som de selv vil, uten noen saklig prøve av tolkningen. Mot dette må det fastslåes: enhver tolkning av Augustana som er i strid med Apologien, er falsk. Det er Apologien som avgjør hvordan Augustana skal tolkes.

Og mellom disse to skrifter kan ikke påvises noen indre motsigelse eller noen

“historisk utvikling”.

Det samme gjelder Luthers to katekismer. De er blitt til samtidig og av samme forfatter. Disse skrifter tolker hverandre, den største tolker den minste bok. Og tolkningen er forfatterens egen tolkning. Noen indre motsigelse kan ikke påvises og “historisk” bortforklaring av

læreinnholdet er umulig.

Slike lutherske kirker (som f. eks. den norske og danske), som bare har Augustana og Lille katekismus som bekjennelse, begår åndelig, historisk, kristelig og kirkelig vold og urett mot

det lutherske fellesskap om de avviser Apologien og Store katekismus som seg uvedkommende

i liv og lære, tro og forkynnelse.

Det blir her for alvor spørsmål om slike kirker har åndelig rett til å kalle seg “lutherske”,

selv om de historisk har fått navn av å være det.

Traktaten om pavens makt og overhøyhet faller organisk inn i Konkordiebokens enhet som et konsekvensriktig uttrykk for den evangeliske holdning til den kirkelige makt-problematikk man måtte ta stilling til på riksdagen i Augsburg 1530.

XIX

Hva endelig angår Konkordie-formelen, må det sterkt understrekes at den ikke ville være noe annet enn en nærmere presisering på Skriftens grunn av det som var blitt offisielt lært og bekjent i de tidligere lutherske bekjennelsesskrifter:

Augustana, Apologien, Store og Lille katekismus og de schmalkaldiske artikler.

Alt det som ble avvist eller bekreftet eller utdypet i Konkordieformelen, sto i et åpenbart og klart gjennomsiktig forhold til Skriften og de nevnte bekjennelsesskrifter.

Man kan derfor ikke avvise Konkordieformelen som bekjennelse uten på grunnleggende måte å avvise de tidligere bekjennelser.

Det som særlig har vakt uvilje mot Konkordie-formelen, tør være dens artikkel XI om det evige nådevalg.

På dette punkt reiste skriftet en skarp front mot den “synergisme” og faktiske avskaffelse av

nådevalgslæren som ble følgen av den lære Melanchton hadde gjort seg til målbevisst talsmann for i den siste perioden av sitt liv, etter at de eldre bekjennelser var skrevet.

Denne Melanchton-teologi beholdt makt og innflytelse i vide kretser også etter at Konkordieformelen var vedtatt—særlig i Skandinavia (Danmark og Norge, også i Sverige).

I disse nordiske land (Danmark og Norge) har derfor innstillingen til Konkordieformelen vært avgjort uvennlig, noe som har virket sterkt etter også i de skandinaviske kirker i U.S.A.

På grunn av Art. XI er Konkordieformelen stadig blitt angrepet med anklager om “kalvinisme”- en meget uetterrettelig og urettferdig anklage, som beror like meget på uvitenhet om de faktiske forhold som på et temmelig misvisende begrep om luthersk “ortodoksi”.

Art. XI er rett og slett et av teologihistoriens praktfulleste aktstykker—skrifttro, visdomsfullt, og sindig, uten overdrivelser eller spekulative utskeielser, preget av den rette ærbødighet for et av åpenbaringens skjønneste og dypeste paradokser.

I det hele er Konkordieformelen preget av denne dype, åndelige sans for åpenbaringens paradokser, som verken vil glatte over vanskeligheter for å få et rasjonelt “system” eller vil oppgi selve “spenningen” i det kristelige begrep for å lette seg selv tilværelsen.

Denne forståelse for paradokset som vesentlig for den kristelige lære og forkynnelse på skriftåpenbaringens grunn kommer sterkt til uttrykk i artiklene om bunnen og fri vilje, om

lov og evangelium o.a. men frem for alt i artiklene om Kristi Gudmenneskelighet, Kristi

legemlige nærvær i nattverden og om nådevalget.

Det er så langt fra noen grunn til uvilje og kritikk mot Konkordieformelen, at det meget mere vitner om svekket eller liten “kongenialitet” med den lutherske kirkes vitnesbyrd til Kristus og Guds ord ikke å ville godta denne bekjennelse.

Utgiveren anser Konkordieformelen for å være intet mindre enn praktstykket blant de lutherske bekjennelsesskrifter—og en fullverdig avslutning på reformasjonstidens lutherske bekjennelsesdannelse. Den bærer preg av reformasjonstidens vekkelsesånd, sjelesørgeromhu og vel skolerte tankeklarhet - i og med en usvekket Skrifttroskap som virkeliggjør apostlenes formaning om å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, 2 Kor. 10.5.

XX

Det er denne ånd som foretrekker det Søren Kierkegaard kalte “det fornufts-irriterende paradoks” fremfor en glatt rasjonal, spenningsfri “professoral” læreform.

Nemlig fordi paradokset er den høyeste og edleste form for logisk ordnet begrepsdannelse til Guds selvåpenbarings innhold.

De lutherske bekjennelsesskrifter kunne således ikke finne noen verdigere “avrunding” og avslutning enn nettopp Konkordieformelen, som ikke var en enkelt manns verk, men et felles

verk av reformasjons-slektleddets ektefødte barn—født av deres omsorg for å vareta den kostelige skatt og perle som atter var blitt synlig ved reformasjonen.

$ 4. Utgaven av Konkordieboken—og dens innflytelse

Konkordieboken utkom første gang i Tyskland i 1580.

Senere er den blitt utgitt stadig på ny og i store opplag—som den lutherske kirkes grunnleggende skrift nest etter den hellige Skrift. (Bibelen). Etter hver er den også blitt utgitt mange ganger i oversettelser i andre land. Vi kan ikke her gjennomgå historien om alle disse utgaver.

Vi skal begrense oss til noen opplysninger om Tyskland og om de lutherske kirker i Skandinavia (Norden) og en kortfattet vurdering av Konkordiebokens innflytelse i Nordens kirker og land.

Da Tyskland er Konkordiebokens hjemland, er det naturlig tilfalt den tysk-lutherske kirke som oppgave å dra omsorg for utgivelsen av orginaltekstene.

De tyske utgaver er derfor i tidens løp blitt kilden til kunnskap om de lutherske bekjennelsesskrifter både i de ikketyske, lutherske kirker og for øvrig langt utenfor disse kirkers rekker.—Fra de siste 100 år er det særlig to tyske utgaver som har vunnet anerkjennelse og berømmelse.

Den første er:

I.T. Muller: Die Symbolischen Bucher der evangelischlutherischen Kirche,

med en lang rekke stadig forbedrede opplag –som den dominerende utgave i årtiene før og etter 1900. I 1930 ble denne utgave—i anledning 400-årsjubileeet for den augsburgske bekjennelse —

avløst av utgaven:

“Die Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche”,

1. Oppl. 1930; 2. Oppl. 1952. Det er vanskelig å gi denne siste utgave ros nok . Den er et ypperlig arbeide med et utall av real-opplysninger til forståelse såvel av Konkordiebokens innhold som tekster. Den har alle Muller-utgavens gode egenskaper og har fått tilføyet enda flere gode sider. Det har derfor vært en selvfølge at vi har lagt denne utgaves tekster til grunn for oversettelsen i denne vår norske utgave.

I Skandinavia har Konkordieboken hatt en noe broket historie.

I Sverige og Finland

er Konkordieboken lovfestet som bekjennelsesskrift for den svenske og finske statskirke. Det skjedde ved den kongelige forordning av 1686, som går under navn

av “Kyrkolagen av 1686” og som ble gitt av enevoldekongen Karl XI på et tidspunkt da Sverige og Finland utgjorde ett kongerike (ikke noen personalunion), slik at alle lover gjaldt i begge land.

XXI

Den første svenske utgave av Konkordieboken utkom 1730.

Senere er den blitt utgitt gang på gang, og senest i 1944 ved en del svenske teologer og under

reaksjon av Dick Helander, med tittelen

“Svenska Kyrkans Bekannelsesskrifter”, Uppsala 1944.-

Den første finske utgaven kom i 1849,

og ble senere utgitt i en rekke nye opplag.

I 1948 ble det utgitt en helt ny oversettelse til finsk på basis av den ovennevnte tyske utgaven av 1930. Det var prosten A.E. Koskenniemi som foresto denne utgave.

Danmark og Norge var på reformasjonstiden to kongeriker i forening under èn konge (personalunion). Allerede på et meget tidlig tidspunkt antok kongen den augsburgske bekjennelse for sine riker. Men da senere Konkordieboken ble redigert og Konkordieformelen forelå fra slutten av 1570-årene, stilte den daværende dansk-norske konge Fredrik II seg meget avvisende.

Den førende tyst-lutherske fyrste til å fremme arbeidet med Konkordieformelen og -boken var kurfyrst August av Sachsen.

Kong Fredrik II av Danmark og Norge var kurfyrstens svoger. Men i kirkepolitikken sto de skarpt mot hverandre: kurfyrst August var under ganske sterk innflytelse av “phillippismen”—d.v.s. den åndsretning som Philip Melanchton var leder for den siste del av sitt liv, og som “lutheranerne” energisk bekjempet gjennom Konkordieformelen.

Da kong Fredrik II ikke ville vite noe av denne strid i sine riker, gikk han så langt at han brente det eksemplar av Konkordieformelen som var blitt sendt til ham, og forbød dette skrift i sine riker.

I tiden etter Fredrik II vant Konkordieformelen likevel sterk innflytelse—dog uten å vinne noen offisiell anerkjennelse.

Denne vanskjebne for Konkordieformelen allerede ved dens fremkomst har senere fulgt den som en skygge i Danmark og Norge, men særlig i Danmark; til denne dag er det i begge land en tydelig og umiskjennelig uvilje mot Konkordieformelen enda de færreste prester og nesten ingen legfolk har noe kjennskap til den ved selv å ha lest den.

I Danmark vil man overhode ikke høre noe om at Konkordieformelen er noe “bekjennelsesskrift”:

den blir kort og godt “likvidert” som et “stridsskrift”, og enda henger noe av den mindreverdighet ved den som det lyktes kong Fredrik II å pådytte den ved å forby den i sine riker.

Som følge av dette kan man da også si at begrepet “lutherdom” neppe er så flytende og ubestemmelig i noe annet nordisk land som i Danmark.

I Norge er som følge av foreningen med Danmark Konkordieformelen og -boken heller ikke bekjennelsesskrift. Likevel hadde den i siste halvdel av 1800-tallet en ganske betydelig innflytelse, som dog i vår tid er helt utvisket igjen. Det skyltes særlig det arbeide som ble gjort av de fremragende og berømte norske teologiske professorer Caspari og Johnson.

I 1866 sende de ut en fullstendig norsk oversettelse av hele Konkordieboken. 2. Opplag av utgaven kom i 1882.

Men større betydning enn i Norge fikk Johnson og Casparis utgave for nordmennene i U.S.A.

XXII

Alt så tidlig som i 1866 synes en utgave å være utgitt i Chicago eller Madison av den norske prest Hvistendahl ved den kjente Muskegokirken. I 1892 ble den norske utgaven trykt og utgitt i Decorah, Iowa. Utgaven ble sikkerlig et verdifullt hjelpemiddel for mange nordmenn i samband med de lærestridigheter som på denne tid (siste halvdel av 1800-tallet) pågikk mellom lutheranerne i U.S.A., og hvorav en ikke ubetydelig del fra først av fulgte de tyske lutheranere i Missorisynodens holdning på basis av Konkordieboken.

“Den norske synode av den ev.-lutherske kirke i Amerika” samlet en del brukte eksemplarer av den norske utgave, og forærte dem til den ev.-Lutherske Missionsforening på Bornholm i Danmark

I Danmark fantes (og finnes) ingen dansk utgave. Men de nevnte eksemplarer av den norske utgave ga Konkordieboken en viss innflytelse i Danmark gjennom legpredikantene i

Ev. -Luthersk Missionsforening: styret for denne organisasjonen besluttet nemlig ikke å selge sine eksemplarer, men å låne dem til predikantene til deres bruk så lenge de var i Missionsforeningens tjeneste og med plikt for dem til å levere boken tilbake når de sluttet i predikanttjenesten.

Utgaven var Caspari og Johnsons utgave som var blitt utgitt av Hvistendahl i 1866 i Madison eller Chicago, og som inneholdt en del innledningsstoff fra den tyske “Muller-utgave”.

Johnson og Casparis norske utgave bar tittelen “Konkordieboken, eller den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter”.

Det er neppe tvil om at denne norske utgave fikk ikke liten betydning i Norge i slutten av 1800-tallet. Men varige spor har den neppe satt i Den norske kirke.

Teologer og prester falt snart nok tilbake i den tradisjonelle uvilje, og nordmennene i U.S.A.

fulgte etter hvert på ny den gamle, steile dansk-norske “linje”.

Det kom klarest til uttrykk under den heftige “nådevalgsstrid” mellom lutheranerne i U.S.A. i årtiene omkring 1900. Og denne “linje” var og ble “linjen” for Melanchton-teologien fra tiden omkring 1540-årene. Denne teologi hadde jo Konkordieformelen avgjort forkastet.

Siden utgangen av 1500-tallet har det således i alle århundreder gått en nokså klar skillelinje

innen de lutherske kirker i verden mellom i hovedsaken en “melanchtonisk-teologi” og en “konkordie-teologi”. De to hovedretninger har i alle år stått temmelig steilt imot hverandre.

Men i Skandinavia, særlig i Danmark og Norge, har den “melanchtoniske teologi” i så sterk grad hadde kirkepolitisk overmakt, at det er den som har gjeldt for å være den lutherske teologi, mens “konkordieteologien” stadig er blitt beskyldt for å være “reformert”, “calvinistisk”, o.l.- særlig i læren om nådevalget, en lære som er omgitt av utrolig megen uvilje i Danmark og Norge. Således blir det delevis forståelig at Konkordieboken har hatt forholdsvis liten betydning i Danmark og Norge.

XXIII

Dens betydning i Sverige og Finland synes også i vår tid synes også i vår tid å være minimal.

Men det beror åpenbart mest på at den “liberale” (“modernistiske”) teologi i det 20. Århundre har kunnet vinne en overlegen kirke-politisk seier over alle former av bibeltroende teologi.

Sin største betydning har Konkordieboken hatt for de bekjennelsestro lutheranere i

Tyskland og U.S.A.

I Tyskland har den bidratt på avgjørende måte til å bevare den lutherske kirke og bekjennelse mot statsmaktenes tvangvis gjennomførte “unionspolitikk” overfor lutheranerne og reformerte.

I U.S.A. står en rekke lutherske samfunn i “synode-samarbeide” på Konkordiebokens grunn.

Mest kjent her i Norge fra denne samling er Missorisynoden og den i nyere tid “rekonstruerte”

Norske synode.

En del mindre, lutherske frikirker i Norden og Vest-Europa har tilknytning til de amerikanske synoder som står på Konkordiebokens grunn.

I vår tid arbeidet det meget for en “luthersk økumenikk”, d.v.s bestrebelser for å istandbringe større “enhet” mellom de lutherske kirker. Men disse bestrebelser kan ikke skjule eller utviske det åndelige og historiske faktum at det til denne dag finnes to grupper “lutheranere”: En “melanchtonisk” retning som har vært i en stadig videreutvikling, med røtter først i Melanchtons teologi fra 1540-50 årene og senere under sterk påvirkning av rasjonalismen på 1700-tallet og den idealistiske filosofi på 1800-tallet; den bærer stadig merker av de veier Melanchton slo inn på de siste år av sitt liv, i en rekke henseender svekket eller likefram oppga Skriftprinsippet i teologien til fordel for en gjennomført “kompromiss- eller formidlings-teologi”.

Den annen retning kan kalles “konkordie-retningen”, og kjennetegnes særlig av en meget energisk fastholden av Skriftprinsippet og uvillighet til teologiske kompromisser med være seg rasjonalisme eller idealistisk filosofi (bibelkritikk).

Denne kløft mellom lutheranerne innbyrdes har sine paralleller også i de andre protestantiske kirker og svarer i vår tid til kløften mellom “modernistisk” (radikal eller moderat “liberal” eller “nyprotestantisk”) teologi og “bibeltroende” teologi som holder fast på at Skriften er blitt til ved en særlig, guddommelig åpenbaringshandling (“inspirasjonen”) og ved Guds historiske styre i verden og i menigheten.

I vår tid prøves det stadig i de lutherske kirker å bygge bro over denne kløft ved hjelp av en “konfesjonalisme” (energisk hevdelse av den lutherske bekjennelse, særlig Augustana) som er kristelig meningsløs ved at den løser seg fra Skriftprinsippet.

---

De aktuelle kirkespørsmål vi her har antydet og omtalt, kan man spore meget sterkt allerede innen Konkordiebo0kens stoff, d.v.s gjennom stoffet i Konkordie-formelen.

Da dette spor ikke lar seg skjule for den våkne leser, skal vi her henvise til en rekke av de utgiver-anmerkninger som den norske utgiver har gjort for å markere forskjellen innen selve Konkordieboken, mellom det vi har kalt den “melanchtoniske retning” og “konkordie-retningen” i den lutherske kirke verden over.

XXIV

Til striden om Melanchtons endringer i 1540 av den augsburgske bekjennelse, “Augustana invariata”, se Del I, $ 1.

Til forståelse av det reformatoriske “Skriftprinsipp”, se Del I, $ 4.

Forholdet mellom Skrift og bekjennelse, Del I, $ 4.

Den aldrende Melanchtons (den melanchtoniske retnings”) “synergisme”, er uten navns nevnelse beskrevet og bekjempet F. C., art I og art. II (se Del II, kap. 2-3).

Om Melanchtons vakling i dåpslæren og tilbakefall i dåpsmagien, se nedenfor kap. 8, $$ 4 og 7.

Den “melanchtoniske retnings” lære om nattverden er uten navns nevnelse forutsatt og bekjempet C. F. art. VII (kap..9)

--------------

Da det store gross av prester og predikanter i Norden er like frem uvitende om Konkordiebokens innhold, og for en alt overveiende del er åpenbart eller kamuflert motstandere av den samtidig som de forsikrer all verden om hvor “lutherske” de er, - så er det alt annet enn noen lett og takknemlig jobb å påta seg å utgi den i vår tid.

“Kirken” er i vår tid gjennomsyret av “modernistisk” tankeganger og tankeskjemaer, ordklisjeer og velklingende fraser.

Men vi har våget dette utgiverarbeide i Guds navn.

Det dreier seg om en stor og rik åndelig skatt som det gjelder å gjøre alment tilgjengelig for enhver som måtte ønske å tilegne seg disse skatter.

Det er en “luthersk kirkesynd” fortsatt å late som om denne skatt ikke eksisterer: ikke ense den i det teologiske studium, ikke ense den i forkynnelse, undervisning, sjelesorg, ikke ense den i den kirkelige og teologiske debatt.

Utgiveren av denne norske utgave vil derfor i de følgende $$ gjøre rede for de retningslinjer som er fulgt for utarbeidelsen av denne utgave, som bærer tittelen “Dogmatikk for legmenn”.

Det må ansees desto mer nødvendig ettersom det her gåes helt nye veier for måten å utgi Konkordieboken.

$ 5. Grunnlinjene i oversetter-arbeidet.

Oversettelsen til norsk av Konkordieboken byr på mange vanskeligheter.

Og for å kunne vente en rimelig bedømmelse av oversettelsen, finner utgiveren å burde redegjøre for noen av de viktigste spørsmål.

Konkordieboken er som sagt ikke bekjennelse i Den norske kirke. Oversettelsen kan derfor gjøres uten juridisk (kirkelig) eller kirkepolitiske hensyn, altså uten trykket fra noen fordring om å gi en “offisiell-autorativ” oversettelse. Denne fordring preger ganske avgjort den svenske utgaven fra 1944—og svekker like avgjort utgavens åndelige klarhet og kraft.

XXV

Den første og største vanskelighet for oversettelsen ligger i at alle tekster i Konkordieboken foreligger i parallelt-løpende latinsk og tysk språkdrakt. Dette bereder ingen vanskeligheter i Konkordie-formelen, hvor begge språkføringer løper parallelt i praktisk talt gjensidig oversettbarhet. Men i nesten alle de andre skriftene støter man ofte på større og mindre avvikelser av språklig art, i Augustana og Apologien endog av saklig art. Og begge tekstene er “offisielle”.

Det er blitt oversetter-tradisjon å løse vanskelighetene ved å velge èn av tekstene -- enten tysk eller latin --- og oversette den nøyaktigst mulig. Slik må det vel gjøres hvor det er tale om en “offisiell-autorativ” oversettelse. Men det er uunngåelig at det blir noe “dødt” over en slik utgave.

Og Konkordieboken er ingen “død” bok.

Særlig ved oversettelsen av Augustana og Apologien er den “tradisjonelle” måte slik at den berøver oss meget av det gode stoff som står for Justus Jona`s (den tyske oversetters) regning.

Hvilken tekst man skal oversette, er jo i de fleste tilfelle klart gitt. Luthers skrifter, Store og Lille katekismus samt De Schmalkaldiske artikler, er opprinnelig skrevet på tysk.

Altså må man oversette den tyske tekst, og bruke den latinske tekst bare som kontrollmiddel for at man har oppfattet riktig Luthers mange ordspråklignende uttrykk, folkelig kraft- og fyndord, og ofte ytterst “mangelfulle” syntaks.

Melanchtons skrifter, Augustana, Apologien og Traktaten, er nok skrevet på latin, og oversettelsen til tysk er gjort av nære medarbeidere. Likevel er det ikke helt selvfølgelig bare

å holde seg til den latinske tekst. For saken er følgende: de tyske medarbeidere og oversettere har ikke nøyet seg med en korrekt oversettelse. De har dels lagt hele språkføringen ned fra det

stiv-formelle, akademiske plan til et meget folkelig plan; dels har de tilføyet saklig opplysende og klargjørende stoff; dels har de utelatt ting fra Melanchtons tekst som de har ansett for å være for teologisk-spesielt.

Dette er i påfallende grad tilfelle med Justus Jona`s bearbeidelse av Apologien: den er et så selvstendig arbeide at den bærer like meget preg av Justus Jonas som av Melanchton – selv om jo Melanchton er den bærende stemme på meget klar måte. – Men både den latinske og den tyske tekst er “offisielle”.Disse vanskeligheter har den norske oversetter og utgiver løst etter følgende grunnlinjer:

Den store hovedsak har vært en fullstendig og saklig helt korrekt oversettelse – med spillerom for språklige friheter som kan gi et godt og folkelig norsk språk.

Hvor f. eks. Luther bruker ordspråklignende uttrykk som ikke gir noen rimelig mening på norsk, er brukt det nærmestliggende, tilsvarende uttrykk på norsk – selv om oversettelsen da blir mindre ordrett.

Ved oversettelsen av Melanchtons skrifter (fra Latin) har jeg overalt tatt hensyn til

uttrykksmåtene hos de tyske oversettere og bearbeidere i til dels stor grad. Oversetteren har her prøvd å sammenarbeide de to språkføringer til en saklig enhet i norsk språkdrakt.

Hvor den latinske og tyske tekst avviker fra hverandre, og ikke lar seg smelte sammen i enkle setninger på norsk, er de to tekster gjengitt hver for seg på den måten som i hvert tilfelle synes mest saksvarende.

XXVI

Dette gjelder i særlig grad den overmåte betydningsfulle tekst i Ap. IV, hvor Melanchton og Justus Jonas ikke så sjelden redigerer teksten forskjellig.

Enkelte steder i den norske tekst finnes innskutte parenteser. Da alle parenteser i orginalteksten er overført som alminnelige setninger eller satt mellom tankestreker, er alle parenteser i den norske tekst innført av den norske oversetter utelukkende for å tydeliggjøre oversettelsen.

Det er den norske utgivers håp at en forstandig etterprøvelse av oversettelsesarbeidet vil bekrefte at disse grunnlinjer i arbeidet er fulgt på en skjønnsom måte, og på språklig tilfredsstillende måte gir et korrekt saksbilde av tekstenes stoff – samtidig som oversettelsen overalt tilstreber størst mulig ordrett oversettelse. Den største språklige vanskelighet for en norsk oversettelse ligger dog i de mange lange setningskomplekser. Denne stil er jo helt fremmedartet for norsk språkøre. Den “oppskrift” å dele “kompleksene” opp i mange greie og små hovedsetninger er ingen patentløsning for vanskene.

Saken er nemlig den at de “lange” setningskomplekser er oppstått som følge av hin tids ustanselig innprentende krav om en språklig formulering som tilfredsstiller logiske krav (“deduksjons- og bevismetoden”). Dette krav drar stadig selve setningsdannelsen over i den syllogistiske form.

En syllogisme består imidlertid av minst tre setninger: premiss, mellom-setning og konklusjon.

Ofte må det så i dette skjema innføyes presiserende bisetninger -- så at et setningskompleks på den måten kan komme til å bestå av opptil 10-12 “setninger” i en eneste periode – idet komplekset er kittet sammen med et rikt variert utvalg av konjuksjoner.

Vi taler ikke på denne måten i moderne norsk språkføring. Vi har liten sans for “logisk formverk”, er temmelig “episk” innstillet i språkføringen, og bryr oss helst lite om å presisere tanker ved hjelp av konjunksjoner!

Selvsagt må en norsk oversetter her forenkle! Men å forenkle språket slik at forfatternes klare, logiske form ikke forskussles – og man heller ikke ødelegger den norske, naturlige språkføring, -- ja, se det er her selve oversetterkunsten.

Kritikere som vil etterprøve vår oversettelse på originalspråket form og stil, skylder å vise forståelse for disse oversetterproblemer!

Endelig skal her nevnes:

Konkordieboken vrimler jo av henvisninger til Skriften.

I den sak har vi fulgt den regel å sitere Skriftsteder med ordlyden i den norske Bibeloversettelse av 1930. Denne oversettelse er jo meget god. Og oversetteren ønsker å nevne at det er bare i noen uhyre få tilfeller forskjellen mellom Konkordiebokens Skrift-sitater og den norske oversettelses ordlyd har noen saklig betydning!

Disse uhyre få tilfeller beror på at forfatteren ved latinsk sitering som regel siterte Vulgata

(den gamle, latinske oversettelse ved kirkefaderen Hieronymus).

XXVII

$ 6. Systematiseringen av stoffet i denne norske utgave.

Denne norske utgave av Konkordieboken går helt nye, uvanlige og “originale” veier ved presentasjon av de oversatte tekster. Da det muligens vil vekke undring og spørsmål, særlig på kirkehistoriker-hold, skal vi her redegjøre for det ganske kort.

Den gjengse måte å utgi en oversettelse av Konkordieboken er den “historisk-korrekte” måte.

Dermed menes at man gjengir tekstene i nøyaktig den samme rekkefølge og med de artikkel-overskrifter som er brukelig i de “offisielle” tyske utgaver gjennom århundrenes løp.

Stoffet blir dermed presentert nøyaktig i den rekkefølge vi har gjengitt ovenfor i $ 1 ved fortegnelsen over Konkordiebokens bekjennelsesskrifter.

En slik utgivelsesmåte er vanlig om “meget korrekt”. Men etter den norske utgivers mening

legger all denne “korrektheten” en klam og død hånd over Konkordiebokens praktfulle innhold, og virker likefrem “steriliserende” på dens insiterende og fruktbare innhold.

Dette har pånødet den norske utgiveren følgende spørsmål: Finnes et mon ikke en bedre måte for utgivelse, som bedre kan levendegjøre og aktualisere det hele for et “moderne” kristenmenneske?

Og utgiveren mener at det gis en slik “bedre måte” i og med en “resystematisering” av stoffet.

Denne “bedre måte” er forsøkt gjennomført i den norske utgave. Og det vil vi begrunne.

Vi omtalte ovenfor ($ 4) at Konkordieboken lite eller ingen innflytelse har i Norden.

Det henger mest sannsynlig sammen med den ensidige, men korrekte “historisk-litterære” utgivelsesmåte. Følgen av den er utvilsomt at boken ikke blir lest, men blir stående som en hyllepryd i biblioteker og private bokhyller, og blir avspist med ytterst sjeldne “oppslag” og “titt” på lykke og fromme. – for sluttelig overhode ikke å bli enset.

Hva er da det “gale” med den “historisk-litterære” utgivelsesmåte? -- Det “gale” ligger ganske enkelt deri at den form for “systematisk” tenkning og stoffordning som var vanlig på 1500-tallet, da skriftene i Konkordieboken ble skrevet og samlet, var en radikal annen “måte” enn den hvermann er fortrolig med i vår tid.

Det er ikke her spørsmål om at en heller må være urimelig gammeldags for å være “historisk-korrekt”, enn å innlate seg på “moderniseringsforsøk” som ikke tar hensyn til det “historiske”.

Det er her ganske enkelt spørsmål om man i vår tid gjør rett mot Konkordieboken ved å drepe den åndelig med “historisk korrekthet” – istedenfor å presentere den i en teknisk-logisk og systematisert form som ikke i det minste grad influerer på saken og stoffet, men som fra formens side ligger opp til vår tids måte for teknisk-logisk og systematisert form i “dogmatikken”.

Man verken kan eller skal kreve av mindre skolerte mennesker at de versågod må se til å bli rene “spesialister” i Konkordieboken for overhode å ha noe virkelig utbytte av den.

Den slags krav er den mest infame av alle måter som kan brukes for å sterilisere Konkordieboken!

XXVIII

Og det er sannelig langt fra å være en fribåren, luthersk ånd som kommer til uttrykk i den slags “litterær-historiske” krav som i praksis betyr leseforbud overfor Konkordieboken i den “lutherske” kirke.

Det er noe helt nytt at lesningen av Konkordieboken skal være forbeholdt “vitenskapelig” skolerte professorer. Det var kanskje på grunn av et slikt stilltiende forbehold at bokens tekster ble oversatt til tysk (den jevne manns morsmål) fra første stund i reformasjonstiden!

Den avgjørende begrunnelse for “resystematisering” av Konkordieboken ved oversettelse til

ikke-tysk språk er følgende:

I den utgående Middelalder og den første reformasjonstid var det den såkalte “Loci-metode”

(på norsk “lærepunkt-metoden”) som var kirkelig og teologisk helt enerådende.

Denne metode besto i å formulere læremessige (teologiske) påstander og oppfatninger i kortest mulig “teser”, “definisjoner” og “argumenter” til bruk for slutninger (jvf. Luthers “95 teser”).

Oppsto det uenigheter, overlot man den bredere utførelse av saken til å fremlegges i “disputaser” som foregikk muntlig. En slik “metode” er ingen som forstår pointet i nå for tiden.

Men denne metode var den selvfølgelige forutsetning for bekjennelsesskriftenes forfattere.

Og det er på denne bakgrunn man må forstå hvorfor en “historisk-korrekt” utgivelse av Konkordieboken i vår tid er ensbetydende med å sterilisere den.

Når nå nemlig alle bekjennelsesskrifter fra reformasjonstiden er skrevet etter “Loci-metoden”,

kan man bedre forstå -- ikke bare at “artiklene” tilstrebet størst mulig korthet og siktet på å være definisjoner, men også at mange “artikler“ måtte gjentas saklig i forskjellige skrifter alt etter som de var stridspunkter i den aktuelle situasjon.

På den måte kunne en “artikkel” bli behandlet med forskjellige presiseringer og nyanser i både

4 og 5 bekjennelsesskrifter.

Hvis da en leser vår tid vil vite hva bekjennelsesskriftene lærer om f. eks. nattverden (som var et av de mest brennende spørsmål i reformasjonstiden) , så kan han ikke få pålitelig beskjed om det uten å slå opp i samtlige reformasjonsskrifter i Konkordieboken. For nattverden er behandlet i dem alle – unntatt i Melanchtons “Traktat”.

Så blir det mere enn forståelig at en leser i vår tid rett og slett slutter å lese Konkordieboken, selv om utgivelsesmåten er 100% “historisk-korrekt” og “språklig pålitelig”.

Verken en gjennomsnitts prest eller en nidkjær legmann har tid til slik “spesialisering” i vår “tekniske” og rastløse tidsalder. Det kan bare professorer ha tid til – og så er Konkordieboken med 100% “korrekthet” blitt 100% sterilisert. Og det må jo kalles en meget “smukk lutherdom”.

Den i`de til “systematisering” som ligger til grunn for vår utgave, er å samle alt sammenhørende “artikkel-stoff” fra de forskjellige bekjennelsesskrifter under nye “loci” (systematiske overskrifter) som gir et raskt og samlet overblikk over alt det bekjennelsesskriftene lærer om et bestemt “locus” (bestemt “artikkel”), bestemt “lærepunkt”).

XXIX

Denne i`de er jo såre enkel. Det er dens beste anbefaling og dens beste “modernitet” overfor et “400 år gammelt stoff” (som slett ikke er “foreldet”).

Men om ideen er enkel, er den meget vanskelig å omsette i praksis, i konkret form.

Og disse vanskelighetene bør leseren kjenne til og forstå. Derfor omtales de her ganske kort.

Som allerede nevnt siktet “Loci-metoden” på såvidt mulig å gi den korteste, enkleste definitoriske

formulering – slik leseren ser det klart av de fleste “artikler” i den augsburgske bekjennelse og i en rekke av de schmalkaldiske artikler. . –

Men dersom det som nevnt oppsto uenighet og strid – noe som direkte og åpent var forutsatt ved avfattelsen av både den augsburgske bekjennelse og de schmalkaldiske artikler – kunne den spesielle behandling av et “locus” svelle ut til store avhandlinger for å belyse den opprinnelige “tese” (locus) ut fra de forskjelligste synspunkter. Melanchtons Apologi er et glimrende eksempel på dette.

Således er artikkel IV i den augsburgske bekjennelse (C.A IV) en av de korteste “artikler” i

Konkordieboken, mens artikkel IV om samme emne (rettferdiggjørelsen) i Apologien er blitt en stor avhandling og Konkordiebokens lengste artikkel.

Det samme forhold finnes forresten mellom de fleste artikler i Augustana og Apologien.

På denne bakgrunn blir spørsmålet delevis sterkt komplisert for den som vil forsøke å

“resystematisere” Konkordieboken. For å belyse vanskelighetene kan vi ta for oss den nevnte artikkel IV i C.A. og Ap.

Ap. IV belyser “rettferdiggjørelsen” fra en rekke betydningsfulle, men sterkt skiftende synspunkter. Men lar vi det bero med å oversette det hele “historisk-korrekt”, så flyter det hele således sammen at en “moderne leser” mister enhver oversikt og enhver forståelse for stoffets rikdom. Men dersom vi deler stoffet opp i f. eks. 3 eller 4 deler, og henfører delene til den sammenhenger der de får mest fruktbart lys, viser stoffet seg å få en uventet levende aktualitet.

Man slipper fri fra følelsen av å vandre i en intellektuell labyrint der en “moderne leser” bare

finner rot, og ingen “Ariandnetråd”.

En slik “oppdeling” av stoffet byr altså på store fordeler. Men samtidig bør man jo unngå å føre den så langt at “helhetene” går tapt.

En rimelig “oppdeling“ kan selv en “korrekt historiker” ikke ha noen rimelig innvending mot.

Men grensene for “oppdelingen” må ligge i kravet om å bibeholde “helhetene” og bare dele hvor nødvendigheten tilsier det.

For å mestre disse vanskeligheter med systematiseringen, fremme oversiktligheten, bevare “helhetene” og gjøre overføringen av en stoffdel til en annen system-sammenheng naturlig, o.l. – har utgiveren gjort bruk av følgende hjelpemidler for “resystematiseringen”:

1 Passus-inndeling og passus-overskrifter

Tekstene i Konkordieboken er inndelt og nummerert på dobbelt måte.

a) Hver artikkel har sitt eget nummer (i romertall) i det bekjennelsesskrift der det hører

hjemme og hver artikkel sin "l“cus-overskrift" ”som fremgår av vårt nedenfor

sammenstillende "r“konstruksjonsregister",” se s.XLIV)

XXX

b) Hver artikkel er inndelt i “passus èr” som er nummerert med vanlige tall og som avbilder forfatternes disposisjon av stoffet i artikkelen. Disse passus-nummer er innført senere for å lette sitering og orientering. Disse siste, -- “passus-enhetene” – har den norske utgiver viet den største oppmerksomhet, og har søkt å finne frem til naturlige “passus-helheter” innen hver artikkel. For å fremheve dem anfører utgiveren tallene på de “passus èr” som danner naturlige “helheter”, og utstyrer hver slik “passus-helhet” med en særlig overskrift som uttrykker det “tema” som “helheten” behandler. På denne måten blir altså artikkel-overskriftene å forstå som betegnelsen for artikkelens læremessige hovedinnhold slik forfatterne selv har uttrykt det gjennom overskriften, -- mens “passusoverskriftene” blir å forstå som betegnelsen for de del-temata som behandles i artiklene. For å avverge enhver mulig misforståelse må derfor leseren overalt holde seg klart: artiklenes romertalls-nummer og overskrift (gjengitt i Rekonstruksjonsregisteret) stammer fra forfatternes hånd, mens inndelingen i “passus-helheter” og “passus-overskriftene” helt ut står for den norske utgivers regning. Enkelte (noen meget få) “passus-overskrifter” stammer fra forfatterne, nemlig de som uttrykkelig er anført i Rekonstruksjonsregisteret.

2. Den systematiske ordning

av stoffet i den norske utgave er ikke gjennomført etter vilkårlige synspunkter, men etter anvisning av Luthers forklaringer til de “tre troens artikler” i Store og Lille katekismus, d.v.s i lys av den guddommelige treenighets personer og gjerninger: Faderen`s gjerning i skapelsen (Del II), Sønnens gjenring i forløsningen (Del III) og Åndens gjerning i helliggjørelsen (Del IV-VI). Det stoff som naturlig ikke ordner seg inn i denne systematikk, er ordnet i Del VII om “kirkerett og kirkeliv” og i en kort avsluttende Del VII av “forskjellig innhold”

3 Det nevnte “Rekonstruksjonsregister”

(s.XLIX) er innført i vår norske utgave for å muliggjøre det for leserne dels å “rekonstruere” Konkordiebokens historisk-orginale “oppbygning” på basis av vår norske utgaves tekster og på tross av vårt fullstendige brudd med den “tradisjonelle-historisk-korrekte” måte for å utgi Konkordieboken. Dels er dette “register” en avbøting for de innvendinger som de “korrekte historikere” ganske sikkert vil komme med ovenfor den utgivelsesmåte vi ganske avgjort har foretrukket. Den nærmere redegjørelse for “Rekonstruksjonsregistret” og dets bruk er gitt i en særlig forhåndsbemerkning.

4 Typografi og systematisering.

For at det skal være selvinnlysende overalt i vår utgave når leseren har med tekster fra Konkordieboken å gjøre, og når en har med utgiveranmerkninger å gjøre, er det fulgt en bestemt typografisk regel:

XXXI

Tekstene fra Konkordieboken er satt i korpussats, utgiveranmerkninger er satt i petisats.

I noen få tilfelle er det avverget fra denne regel. Men den oppmerksomme leser vil ikke ha noen vanskeligheter med å se når det avvikes fra regelen.

Vår “resystematisering” støter overalt på den vanskelighet at de fleste “passus-helheter” kan henføres til flere forskjellige sammenhenger. Det beror på visse eiendommeligheter ved “Loci-metoden”. Men vi har overalt foretrukket å gjengi passusene på ett sted i en bestemt hovedsammenheng (i korpussatss). Særlig betydningsfulle “passuser” burde også i mange tilfeller være gjengitt flere ganger i forskjellig sammenheng. Det har vi ikke kunnet gjennomføre av tekniske grunner. Men i visse tilfeller gjengir vi enkelte “passuser” flere ganger. Slik gjengivelse er gjort i petisats. Men som regel begrenser vi slike gjengivelser til henvisninger (sitasjon) av f. eks. typen “jvf. Cat. Maj. III, 49 f”. Henvisningsmåten er forklart i registret for forkortelser og til rekonstruksjon, se s.XLIX.

$ 7. Hva vår norske utgave utelater.

Vår utgave er en fullstendig og pålitelig gjengivelse av alle artikler i Konkordieboken.

Men vi har tillatt oss å utelate en del stoff som hat liten eller ingen interesse, eller er altfor spesielt. For ikke å svekke tilliten til vår utgave, vil vi si hva vi har utelatt og hvorfor.

1 Alle Forord, både til Konkordieboken som helhet og til de enkelte bekjennelsesskrifter

er samlet i $$ i Del I – og gjengitt dels i sin helhet, dels utdragsvis, dels bare kort refererende.

2 Det som er utelatt, finnes i Luthers Lille katekismus og i Konkordieformelen.

a). Fra Lille katekismus har vi utelatt en del ting som enten ikke har noen organisk sammenheng med katekismen, eller som andre har koblet sammen med den.

Således utelater vi:

1 Husfarens undervisning for sitt husfolk om forskjellige slags faste bønneformer (I-II),

2 Den såkalte “hustavle” (I-15) som består av en rekke Skriftsteder med formaning til bisper, prester, øvrighet, ektemenn, barn, tjenere, o.s.v.

3 Den såkalte “Traubuchlein” som inneholder det kirkelige vigselsritual som Luther foreslo. Dette skrift har i dag utelukkende historisk interesse. I sitt forord til skriftet erklærte Luther at ekteskapsstiftelse er et rent borgelig (sivil-rettslig) anliggende som ikke vedkommer kirkens tjenere; det foreslåtte ritual skal derfor ifølge L. Bare være et hjelpemiddel ved vigsel av dem som ønsker det skal skje i kirken.

4 Endelig utelater vi den såkalte “Taufbuchlein” som Luther utga med første opplag 1523 og i “revidert” annet opplag 1526, og som ble føyet til katekismen ført i 1531. Vi har nedenfor, kap. 8, A, $ 2 b-c omtalt at Luther med dette skrift egentlig vendte tilbake til det katolske dåpsritual av kirkepolitiske grunner, og forgjeves søkte å gardere seg mot misbruk av det ved den måten han skrev Forordet til “Taufbuchlein” , således at Luthers autoritet er blitt skammelig misbrukt i den lutherske kirke til støtte for en katolsk dåpslære. Da “Taufbuchlein” utelukkende har historisk interesse i vår tid, utelater vi skriftet fra vår utgave.

XXXII

b Fra Konkordieformelen har vi utelatt det store “tillegg” (“Appendix”) til art. VIII om Kristi person. Tillegget heter “Catalogus Testimoniorum” (Fortegnelse over vitnesbyrd). Det inneholder en velordnet oversikt over Skriftsteder og oldkirkelige kirkefedresitater som skal bevise at den lutherske lære om at den guddommelige majestet og herlighet er meddelt Kristi persons menneskelige natur, er en lære som stammer fra Skriften (til forsvar mot “reformerte” anklager mot lutheranerne) og stemmer med den gamle kirkes lære (til forsvar mot katolikkene). Denne lære om Kristi person (F.C. art. VIII) tjener egentlig til å underbygge og godtgjøre læren i F.C. art. VII om Kristi legemlige nærvær i nattverden. (“dette er mitt legeme”), og til å forklare hvordan dette legemlige nærvær er en virkelighet på ikke-romlig, himmelsk måte, men ikke på noen “kapernaistisk måte”. – Når vi utelater denne betydningsfulle “Catalogus” fra vår utgave, er det av en eneste grunn: vi anser stoffet i denne “katalog” for å være altfor krevende til å kunne påregne noen almen forståelse eller interesse, samtidig som det vesentlige har sin betydning og verdi ved en streng og inngående spesial-behandling av læren om Kristi person – i eller uten samband med læren om nattverden. Dersom noen leser av vår utgave skulle beklage at vi har utelatt “katalogen”, og skulle ønske å stifte bekjentskap med den i et nordisk språk, henviser vi til at katalogen er oversatt til svensk og finnes i den svenske utgave av Konkordieboken, “Svenska Kyrkans Bekannelsesskrifter”, Uppsala 1944, s.679 f. Utenom de her uttrykkelig nevnte utelatelser finnes det ingen utelatelser i denne vår norske utgave av Konkordieboken

$ 8. Den sær-norske bekjennelse, “Kirkens Grunn”.

Den norsk-lutherske kirke har siden 1942 en bekjennelse som er dens ene-eie innen fellesskapet av de lutherske kirker, nemlig bekjennelsesskriftet “Kirkens Grunn”.

Det er en bekjennelse som Den norske kirke ble nødt til å avlegge overfor de nasifascistiske tyske og “norske” statsmyndigheter som grunnlag for Kirkens brudd med disse statsmakter p.g.a. deres terror overfor kirke, hjem, skole og ungdom under den tyske okkupasjon av Norge i verdenskrig II årene 1940-45.

Denne bekjennelse angår derfor utelukkende forholdet mellom stat og kirke i lys av den augsburgske bekjennelses lære om “de to regimenter” (de to myndighets-områder, verdslig stat og åndelig kirke).

Når vi her tar “Kirkens Grunn” med i en utgave av Konkordieboken, betyr det selvsagt ikke at Den norske kirke har gjort eller vil gjøre noen forandring på at “Kirkens Grunn” skal anerkjennes som en felles-luthersk bekjennelse

Den var, er og vil alltid vedbli å være et sær-norsk aktstykke, en bekjennelse Den norske kirke ved Guds historiske styrelse på et gitt tidspunkt måtte avlegge for å være tro mot Gud, og måtte avlegge for å bekjenne kirkens stilling overfor en verdslig-ugudelig statsmakt.

XXXIII

Vi tar derfor “Kirkens Grunn” med her utelukkende fordi dette er en norsk utgave av de felles-lutherske bekjennelsesskrifter, og fordi en slik utgave bør inneholde også Den norske kirkes særlige bidrag i en kirkelig bekjennelses-situasjon (status confessionis).

Det har etter krigen vært reist innsigelser fra enkelte norsk-kirkelige hold mot å anerkjenne “Kirkens Grunn” som bekjennelse, i dette ords legitim-kirkelige betydning.

Disse innsigelser er helt uholdbare.

“Kirkens Grunn” er en fullverdig legitim-kirkelig bekjennelse for Den norske kirke. For den tilfredsstiller alle formelle krav til en kirkelig bekjennelse.

Siden vi tar den m ed her, skal vi anføre følgende om saken:

1 “Kirkens Grunn” tilfredsstiller følgende formelle krav til en kirkelig bekjennelse:

a Den er forfattet av kirkelig ansvarlige myndigheter, som på lovlig ordnet måte representerte det kirkelige liv i Norge.

b Den er forfattet under inngående drøftelser til alle formuleringer, prøvd på Skriften og på Den norske kirkes offisielle bekjennelse (d.v.s den augsburgske)

c Den er i ansvarlige former forelagt Den norske kirkes presteskap og menighetsråd til enighetserklæring. Og sådan enighetserklæring innløp fra hundrevis av prester og menighetsråd – fra alle landets kanter – og ved personlig underskrift.

d Den er kunngjort for landets menigheter og godtatt av dem ved at de frivillig gav lønn og underhold til de prester som “nedla embetet” og løste sitt forhold til staten på basis av “Kirkens Grunn”.

e Det er ved fredsslutningen 1945 anerkjent de facto og de jure av den lovlige norske statsmakt derved at “Kirkens Grunn” ble gitt kirkerettslig gyldighet i oppgjøret om hvem som kunne og ikke kunne fortsette i Den norske kirkes tjeneste.

2 De saklige krav som “Kirkens Grunn” må tilfredsstille for å godtas som kirkelig bekjennelse, er altså at den må stemme med Skriften og med den lutherske bekjennelse som ved grunnlov og lov er Den norske kirkes bekjennelse. Inntil det er bevist at “Kirkens Grunn” strider mot Bibel og bekjennelse vil ingen med skjellig saklig grunn kunne forkaste dens karakter av bekjennelse i Den norske kirke. Idet vi tar “Kirkens Grunn” fra 1942 med i vår utgave, bemerker vi at vi gjengir dens tekst etter H. C. Christie: Den norske kirke i kamp, Oslo 1945, s. 165 f. I denne boken finner man den historiske beskrivelse av de forskjellige omstendigheter omkring “Kirkens Grunn”, avfattelse, underskrifter, o.l. H.C. Christie hevder med historisk og kirkelig rett at “Kirkens Grunn” hadde karakter av bekjennelse.

XXXIV

(Forord)

$ 9. Vår utgave som “moderne” dogmatikk.

Vår systematisering i denne utgave av Konkordieboken viser med stor klarhet at Konkordieboken har behandlet nesten alle grunnleggende og vesentlige lærepunkter i den guddommelige selvåpenbaring ifølge Skriften. Systematiseringen har derfor brakt for dagen en nesten fullstendig kristelig “dogmatikk”.

Når vi sier “nesten fullstendig” sikter vi til at enkelte lærepunkter delevis har fått en meget mangelfull behandling – som f. eks. læren om “de siste ting” , delevis ikke er blitt behandlet – som f.e ks. Læren om Skriften (dens inspirasjon). – Disse mangler har rent historiske grunner.

De beror ikke på at bekjennelsesskriftenes forfattere anså de nevnte spørsmål for å være likegyldige, eller for at de ikke hadde en sann og rett lære om disse ting.

Man må huske at samtlige bekjennelses-skrifter er blitt til for å 1) avvise den falske lære, 2) frembære den sanne lære, og 3) presisere det sanne og rette på Skriftens grunn ovefor alt som ble gjort tvilsomt, -- og å gjøre dette i den bekjennelsessituasjon som var aktuell i historiske tid da de ble skrevet. (in statu confessionis).

Når altså et eller annet viktig spørsmål ikke ble behandlet i bekjennelsen, er dette uttrykk for at det ikke var aktuelt i “bekjennelsens situasjon”. Verken mer eller mindre betyr “manglene”.

Det er derfor – for å nevne ett illustrerende eksempel – nærmest en kirkelig og teologisk skandale, når Konkordiebokens mangel på lære om Skriftens inspirasjon av bibelkritisk orienterte “nyprotestanter” blir proklamert som “bevis” for at den lutherske kirke har ingen lære om inspirasjonen! En slik tankegang kaller man i logikken “argumenta e silentio” (taushetsbevis), og om dem gjelder logisk: 1) Et taushetsbevis er vitenskapelig sett enten mest mulig tvilsomt eller likefram verdiløst. 2) Av et negativt grunnlag (taushetsargumentet er “negativt” og uttaler seg bare om noe som ikke finnes eller sies) kan man slutte hva som helst og hva man vil!

Derfor er det vitenskapelig tvilsomt eller verdiløst.

Konkordieboken fastslår helt utvetydig klart at Skriften er høyeste, ubetingede norm for hva som er kristelig sant eller falskt. Om en altså ikke uttaler seg om et spørsmål betyr det positivt:

Ethvert spørsmål om kristelig lære og liv skal klargjøres og besvares ut fra Skriften, uansett om det er behandlet i Konkordieboken eller ei. Det gjelder også læren om inspirasjonen!

I denne mening kan man si:

Konkordieboken er prinsipielt fullstendig, selv om et og annet konkret spørsmål ikke er konkret behandlet.

---

Vår systematisering har altså medført at vi har kunnet fremlegge de samlede lutherske bekjennelsesskrifter som en fullstendig “dogmatikk” for vår samtid, og si: Dette er den lutherske kirkes offisielle lære.

Dette har en så stor åndelig teologisk og kirkelig rekkevidde, at utgiveren ikke kan unnlate å peke på noe av det viktigste dette innebærer. Det skjer i følgende hovedpunkter:

XXXV

1 Skrift og bekjennelse som prøvesten.

Da den lutherske bekjennelse med alt ettertrykk stiller seg på Skriftens grunn med Skriften som erklært “norma normans”, skal den kristelige, kirkelige, teologiske sanndruhet og ærlighet prøves på om noen har den sanne åndelig-intellektuelle ydmykhet som bekjennelsen, at en er villig til å la seg prøve på Skriften. –

Bekjennelsen er “norma normata”, og krever den troendes samtykke og enighet på en fri, overbevist tros basis, og alltid med den reservasjon: Bekjennelsen er kristelig sann og gyldig for så vidt den stemmer med Skriften. –

Hermed ser enhver hvordan kristelig lære og ydmykhet, sannhet og sanndruhet skal prøves.

Og den som ikke vil underordne seg denne prøve, setter seg dermed utenfor både det kristne og det lutherske fellesskap.

2. Opprydding i “lutherdommen”

Vår systematiserte utgave kan legges ved siden av en hvilken som helst lærebok i “dogmatikk” som er forfattet i eller utenfor den lutherske kirke, og kaller seg “Luthersk” eller noe annet. Hermed har enhver prest og legmann i Norge (Norden) fått det hjelpemiddel vi sårt har trengt til å få ryddet opp i all falsk ånd og lære som stadig lanseres under etiketten “luthersk kristendom”.

For “luthersk” er det som stemmer med bekjennelsen på Skriftens grunn. Alt annet er ikke luthersk – hvor meget det enn kaller seg så.

3. Hjelpemiddel i forkynnelsen.

Vår “dogmatikk” er et sårt tiltrengt hjelpemiddel for alle predikanter, sjelesørgere og alle som underviser i kristendom. Den avslører ubønnhørlig falsk og lovisk forkynnelse, og bekrefter de evangeliske røster blant menighetens arbeidere.

4 Hjelpemiddel i undervisningen

Vår “dogmatikk” er et sårt tiltrengt hjelpemiddel i den kristelige og kirkelige undervisning.

Først og fremst i den teologiske utdannelse av vordende prester.

Professorene kunne spare seg å “skrive dogmatikker”.

De gjorde en større og bedre gjerning med å gi grundig innføring og innøvelse i Konkordieboken – utfylle den med teologi-historiske forklaringer, drøftelser på Skriftens grunn, gjennomgåelse av dens emner, sjelesørgeriske redegjørelser, o.s.v. – en høyst betimelig å påkrevet reform av den teologiske undervisning.

Dernest er den hjelpemiddel for enklere eller mer videregående undervisning i kristendom (teologi) for misjonsskoler, bibelskoler, lærerskoler – og inneholder meget utmerket stoff for konfirmantundervisningen (Store Katekismus).

Ved all slik enkel eller videregående undervisning er det ikke lærerens (professorens) oppgave å meddele elevene sine egne uforgripelige “meninger” om “kristendom”.

Men det er hans oppgave å lære elevene at det er Skriftens “definisjoner” til “kristendommen” som sant og rett angir “kristendommens vesen”.

Enhver annen slags undervisning om “kristendom” er falsk.

XXXVI

Konkordieboken er historisk sett opprinnelig blitt til som et grunnlag for enighet mellom lutherske kristne. Til denne dag er den vel skikket som sådant grunnlag.

Må Gud velsigne denne vår utgaves gang i Norge og Norden, at den må befordre åndelig vekkelse og besinnelse hos prester og predikanter, at den må fremme kirkelig og kristelig enighet og enighet på Guds ords grunn – istedenfor på alle forlorne menneskelige grunnlag for “enighet”.

Måtte vår utgave kort og godt fremme “den lutherske økumenikk”!

$ 10. Vår utgave i vår tids åndssituasjon

Hvilken åndshistorisk aktualitet har så vår utgave i vår samtids åndelig-kirkelig situasjon?

Da den er begrenset på en historisk bestemt måte vil vi gjerne presisere det ganske kort.

Konkordieboken er historisk blitt til først og fremst i reformasjonstidens grunnleggende oppgjør med den romersk-katolske kirke. Fordi om dette oppgjør ikke er direkte aktuelt i Nordens protestantiske land akkurat nå, vil det dog alltid forbli aktuelt der hvor katolisisme og protestantisme kommer i berøring med hverandre.

Nordens lutherske kirker møter således katolisismen overalt i verden hvor vi driver misjon –enten det er som hedningemisjon, arbeide blant emigrerte landsmenn, sjøfolk e. L.

På denne måten forblir Konkordieboken alltid aktuell i vårt forhold til pavekirke og pavemakt i lys av Skriften. –

Den kan også sies å ha fått øket aktualitet innen våre hjemlands kirker p.g.a. en stadig videre utbredelse av katoliserende tendenser blant mange “lutherske“ prester.

Det er gjerne prester som har spillet helt konkurs på den “nyprotestantistiske” teologi, og er på “leting” etter noe “nytt” og “fast” og “sikkert” -- og så er havnet i den mest håpløse form for “kirkelighet” som finnes: embedsdyrkelse med hiearkistiske tilbøyeligheter (“høykirkelighet”), sakramentsmagi og “sakramentalisme”, ritualisme, overdreven kirkelig pomp, prakt og utsmykking: liturgiske “gudstjenester” helt eller delevis uten preken over Guds ord, prangende bispeklær, presteklær, kirkesmykking, affektert kirkemusikk, fiendskap mot “åndelige sanger”, mot fritt legmannsvirke, o.s.v.

Overfor disse katoliserende tendenser vil Konkordieboken alltid beholde sin aktualitet i våre kirker.

Fordi den ble til på 1500-tallet vil mange i første omgang savne noen hjelp i spørsmålene om “nyprotestantismen” og dens “teologi” siden ca. 1830.

XXXVII

Om det vil vi si:

Den katolske teologi som Konkordieboken kjempet (kjemper) mot var (er) en slags rasjonalisme som har søkt å innordne hele Guds selvåpenbaring i rammen av Aristotele`s filosofi (den aristoteliske “skolastikk” fra Middelalderen som enda fullstendig behersker den katolske teologi).

Reformasjonen kastet ikke bare av seg pavens kirkepolitiske diktatur, men også Aristotele`s metafysikk, religionsfilosofi og etikk – selv om den høyaktet Aristotele`s logiske arbeider og gjorde sterk bruk av deres innsikter i logisk teknikk(d.v.s de bruker logikken som formalt hjelpemiddel i teologien, men ikke som kilde til teologisk kunnskap).

Slik sto saken i de protestantiske kirker til langt frem på 1700-tallet.

Da brøt en helt “ny” og annen type av rasjonalisme” inn i de protestantiske kirker. Den var grunnlagt av slike filosofer som Descartes og Spinoza på 1600-tallet, utfoldet seg rikt i 1700-tallets fornuftsdyrkelse og “opplysningstid” – og nådde sitt høydepunkt i Kants filosofi i slutten av 1700-årene.

Det var den form for rasjonalisme som kalles “erkjennelsesteoretisk idealisme”. Den har vært den sterkeste åndshistoriske og kulturhistoriske faktor fra 1800-tallet frem til vår tid. Og den har fullstendig dominert teologien og forkynnelsen frem til våre dager.

Den har født og frembrakt hele den kristendoms- og tros-ruinerende åndsbevegelse i de protestantiske kirker som er blitt kalt “nyprotestantismen”.

Overfor denne bevegelse synes Konkordieboken i første omgang ingen redning å gi.

“Nyprotestantismen” oppsto jo også først 250-300 år etter reformasjonen. Men da spørsmålet fortjener den største oppmerksomhet, vil vi her i all korthet anføre følgende:

Den nye, europeiske rasjonalisme som oppsto på 1600- og 1700-tallet er blitt kalt “filosofisk idealisme”. I dens skjød fødtes de betraktningsmåter overfor religion og kristendom som er blitt betegnet som “agnostisisme” og “panteisme”. Begge er blitt utformet på et utall av måter, og har i hovedsaken behersket også teologien i form av bibelkritikk, religionspsykologi, religionsfilosofi og religionshistorie som har vært fullstendig negativ og tilintetgjørende overfor kristendom og åpenbaring. “Moderne teologi” er tross fine talemåter i sin substans agnostisk eller panteistisk, til dels åpenbart ateistisk.

Som sagt synes Konkordieboken ikke å gi noen rettledning overfor denne “nyprotestantistiske“

bortforklaring og fornektelse, forfalskning og uthuling av “kristendommen”.

Men ser man nøyere etter, er den rik på stoff i denne sak. Den “nyprotestantistiske” filosofi og teologi er nemlig en grandios oppståen av den hellenistiske form for religiøsitet og filosofi som Oldkirken førte sin kamp mot på liv og død – for å verge åpenbaringen fra å gå under i filosofisk fornektelse.

Det store motstykke til den “nyprotestantistiske idealisme” i de siste århundrer er den åndsbevegelse som i Oldtiden kaltes “gnostisismen”, og som særlig slike kirkefedre som Ignatius, Ireneus, Hippolyt, o.a. kjempet mot

XXXVIII

Det var gnosticismen og den såkalte arianisme som utløste de heftige og uforsonlige kamper i Oldkirken om særlig Guds treenighet og Kristi Gudmenneskelige person.

Nøyaktig det samme er tilfelle med den “nyprotestantistiske idealisme”: dens skjulte og åpenbare fornektelse av Guds treenighet og Kristi Gudmenneskelighet har til den aller nyeste tid utfordret Kristi troende menighet til å ta opp troens kamp.

Og i denne kamp er det Konkordieboken vinner ny aktualitet: bak nesten alle formuleringer til læren om treenigheten og Kristi person gjemmer seg et historisk stoff fra kampen mot gnosticismen og arianismen som er like aktuelt i vår tid som i Oldkirken.

Det er den teologiske undervisnings oppgave å påvise det. Utgiveren har i flere av sine skrifter ettervist dette – særlig i boken “Ordet som aldri kan dø”, Bergen 1949.

I denne boken sammenlignes bl.a. Oldtidens filosofi om kristendommen med den “moderne nyprotestantismes” lære om Kristus (doketisme, ebjonisme og arianisme)

Forstår man altså konkordiebokens innhold i lys av kirkehistorien og filosofhistorien, så er den hyperaktuell på meget allsidig måte – for nær sagt alle sider av lære og teologi i kirken.

Og i denne mening er den hyperaktuell i den troende menighets kamp mot den “moderne” religiøsitets fornektelse og forfalskning av kristendommens vesen.

Om dette verks utgiver skulle tenke seg noensinne å skrive en “kirkelig dogmatikk” etter å ha utgitt

Konkordieboken på den her fremlagte måte, -- så ville en slik dogmatikk måtte arte seg som et slags teologi-historisk kommentarverk til Konkordieboken for å påvise dens budskap til vår tid i den troende menighets kamp mot den forføreriske og kristendoms-forfalskende “nyprotestantisme”, dens gnostisisme, panteisme og fordekt ateisme.

Med disse bemerkninger om Konkordiebokens aktualitet for vår tid, lar vi det her bero, -- enda vi kunne ha skrevet store bøker om saken.

$ 11. Bekjennelsesplikt og bekjennelsesrett

Når et kirkesamfunn i sin konstitusjon offisielt har vedkjent seg en bekjennelse, da innebærer dette at vedkommende samfunns kirkelige tjenere, som prester, forskjellige slags lærere, styrere o.l., er forpliktet til å leve og lære, tjene og styre i overensstemmelse med denne bekjennelse.

De nordiske kirker er ifølge sin konstitusjon lutherske kirker, og ifølge lovgivningen er da biskoper, professorer, prester , o.l. forpliktet på den lutherske bekjennelse i kristelige og kirkelige spørsmål.

XXXIX

Uten en slik bekjennelsesplikt er kirkesamfunnet intet tros- og bekjennelsessamfunn, og dermed heller ikke noen ordnet kristen kirke.

Dette får den største betydning for de lutherske kirker i Norden, som uten unntagelser er “statskirker”. Det er ingen tvil om at selve statskirkeprinsippet for tiden befinner seg i en ytterst kritisk fase i Norden. Vi kan likefrem tale om en kirkekrise for så vidt “statskirkene” i Norden er under et voldsomt dobbelt press:

På den ene side står de under press av de ikke-kristne, tildels åpenbart kristendoms-fiendtlige åndskrefter som forsøker å bruke statsmakten til å undergrave eller avskaffe kristendommens innflytelse i folkelivet.

På den annen side står de under press av en kristelig, frikirkelig individualisme som på basis av prinsippet om religionsfrihet ikke vil vite av at statsmakten skal ha noen plikt eller oppgave m.h.t. å fremme en kristelig, kirkelig påvirkning av folket (noe som utelukkende menes å burde skje gjennom frie kirkedannelser). Begge disse typer av press mot statskirkeprinsippet ender tross sin forskjellige motivering med å virke sammen til det samme mål: opphevelsen av statskirkeordningen ved å oppheve bekjennelsesplikten i religionsfrihetens og toleransens navn.

Overfor dette dobbelte press i retning av samme mål vil vi understreke noen vesentlige ting:

For det første

er forbindelsen mellom stat og kirke ingen vesensnødvendig forbindelse for noen av partene. Den har sin bestemte historiske forutsetninger i den lutherske kirke, og forandres disse forutsetninger, kan forbindelsen når som helst oppløses.

For det annet

kan man nok medgi at toleranse og religionsfrihet er en alminnelig “menneskerettighet” og et selvsagt politisk prinsipp i den verdslig stat. Men man kan ikke medgi at toleranse og religionsfrihet som politisk prinsipp uten videre kan praktiseres i innenkirkelige forhold på en måte som i realiteten opphever kirkens kristelige normer og bekjennelse, og legger veien åpen for forfatningsmessige forhold som tilintetgjør kirkens karakter av kristen kirke.

Ifølge lutherske tro og lære er spørsmålet om kirken skal være organisert som kirkestat, statskirke, fri folkekirke eller frikirke intet “dogmatisk” spørsmål, men tilhører til en viss grad og til en bestemt grense spørsmålet om de “”menneskelige ordninger i kirken”

(jus humanum) der det råder full frihet innen den ramme som er gitt med “de guddommelige ordninger” (jus divinum). Om den lutherske sondring mellom “jus humanum” og “jus divinum” se nedenfor Del VII, kap. 15-16.

De åndelige og historiske forutsetninger for at den lutherske kirke har vært og kan være statskirke består deri at statsmakten (den verdslig-politiske stat) anerkjenner kirkens normer og bekjennelse , ønsker at folket skal ledes og oppdras i den kristne tro, og er villig til å forvalte i kirken i overensstemmelse med kirkens egen bekjennelse.

Hvor disse forutsetninger praktiseres, ønsker den lutherske kirke på sin side gjerne å leve i organisert forbindelse med staten.

XL

Og fordi den politiske statsmakt praktiserte denne holdning i reformasjonstiden, derfor – og bare derfor – ble den lutherske kirke organisert som statskirker eller folkekirker.

Til belysning av denne grunnholdning hos den politiske statsmakt henviser vi til de lutherske fyrsters holdning i kirkelige spørsmål i reformasjonsårhundret: det var den daværende statsmakt som ga den lutherske kirke det menneskelige mandat til å utarbeide både hele Konkordieboken og dertil Konkordieformelen.

Dette kan leseren selv få et overmåte sterkt inntrykk av ved å studere nærmere de lutherske fyrsters forord til hele Konkordieboken. Teksten til dette forord finnes nedenfor Del I, $ I

Men det kan på ingen måte bortforklares at det i de siste par hundre år er foregått en prinsipiell og dyptgående forandring i de politiske statsmakters grunnholdning overfor kirken.

For den lutherske kirkes vedkommende kan dette studeres i alle Nordens statskirker.

Man finner – særlig i vårt århundrede – stadig flere uttrykk for at statsmaktene søker å løse seg åndelig fra kristendommen, og søker å føre en kirkepolitikk og en kirkelig lovgivning som i beste fall er likegyldig (indiferent) overfor kirkens bekjennelse, og som gjennomgående motarbeider kirkens åndelige selvstendighet og kristelig egenart, berøver den midlene til å utøve åndelig innflytelse over folket eller ta noe initiativ i kirkelige spørsmål.

I verste fall opptrer de politiske statsmakter direkte kristendomsfiendtlig, bl. A. ved å begunstige kristendomsfiendtlige retningers innflytelse og ved å miskreditere personer og retninger som representerer en “for utpreget” kristelig innstilling.

Gjennom disse tydelige tendenser står vi i vår tid faktisk der, at statskirkene ikke lenger kan sies å være kristelige kirker i ordets rette mening, men er blitt redusert til et “statens religionsvesen” ved siden av andre slags “vesener” av statlig art.

På intet felt sees dette klarere enn i statsmaktens forhold til den kirkelige bekjennelsesplikt.

Gjennom bruken av lovgivningsmakten har den nyere tid i Norden formådd å gjennomhulle og nullifisere bekjennelsesplikten i de grader at man uten overdrivelse kan si:

i dag kan hvem som helst når som helst hvor som helst forkynne og hva som helst i “kristendommens “ navn – bare de oppfyller visse borgelig-juridiske betingelser (særlig om visse offentlige eksamener) for å inneha og “sitte” i et “kirkelig embete” i “statens religionsvesen”.

Men det tristeste punkt i dette sørgelige kapitel er at disse tendenser på verdslig-politisk hold ikke bare er blitt møtt med fullstendig passivitet på kirkelig side fra den nyprotestantiske orienterte del av geistligheten, men til dels er blitt åpenbart støttet og bifalt fra innflytelsesrikt kirkelig hold. Det er ikke minst fra visse geistlige hold blitt ført en “politikk“ i “toleransens og religionsfrihetens” navn som har virket direkte nedbrytende for kirken som kirke, og har ført til en skjebnesvanger sammenblanding av “politisk frihet” og “kirkelig fordragelighet”.

Og ved denne sammenblanding er det først og sist bekjennelsesplikten har fått sitt kirkelige grunnskudd.

I denne henseende er vi kommet derhen at både geistligheten og folk flest finner det å være hykleri og latterlighet overhode å stille noe kirkelig krav til noen om bekjennelsesplikt.

XLI

Dette har ført til en sådan “innen-kirkelig frihet” at det i vår tid faktisk er full frihet for alle forkjempere for kristendomsfornektelse og -forfalskning – både i og utenfor kirken, bare de er borgelig “ærbare”.

Og denne frihet tilståes enhver både i og utenfor kirken i “humanitetens”, “toleransens” og “religionsfrihetens” navn. Men den tilsvarende frihet for den kristne tros forkjempere og forsvarere blir temmelig illusorisk når man vet at makthaverne både i og utenfor kirken har utallige både fine og grove midler til å uskadeliggjøre mennesker som tar sin kristentro “for alvorlig”. Følgesvennen av disse tydelige tendenser er den mentalitet som vil oppløse enhver normativitet og autoritet i Guds ord, og oppløse den like meget innenfor som utenfor “kirken”.

Det er dette man kaller “sekularisering” (verdsliggjøring) – noe som på ingen måte foregår utenfor kirken, men foregår midt i kirken selv: “sekulariseringen” innebærer at kirken verdsliggjøres, opphører å være kristi kirke, og ender med å bli et “religionsvesen” med eller uten forening med staten.

“Sekulariseringen” er en kirkelig foreteelse. “Verden” kan ikke bli “verdslig”, for den er verdslig, har alltid vært det og vil alltid vedbli å være det.

Det er bare kirken som kan bli “verdslig” fordi den ifølge sitt vesen (jvf. Johs. 18.36 f.) ikke

er “verdslig” og ikke kan bli eller være verdslig uten å opphøre å være kirke.

Men verdsliggjøringen i kirken er i alle sine former frukt og følge av vantro, fornektelse, selvsyke, æresyke for mennesker, maktsyke i verden, bortforklaring eller forfalskning av

Guds rene, klare ord: “kristendommens” reduksjon til “ord uten kraft”, til fraser, ordsklisjeer, fonetisk ortodoksi, “skinn uten kraften” som en “kirkepest”.

Under verdenskrig II kom Den norske kirke inn i en ildprøve i forhold til den verdslig-politiske statsmakt i det 20. Århundre.

Den norske kirke ble nødt til å bryte med denne statsmakt, og skille lag med den på basis av “Kirkens Grunn” (året 1942), se Innledning $ 8, samt del VII, kap. 16 C).

Gjennom denne bekjennelse ga Den norske kirke uttrykk for at den hadde oppdaget det som en fryktelig virkelighet at den moderne, politiske statsmakt kunne være – og i visse tilfelle er – “en demonisk (antikristelig) makt” (K.G. art. V).

Det fortjener her oppmerksomhet at den kirkelige ordinasjon (innvielse) kom i forgrunnen som stridsspørsmål: statsmakten kan ikke skalte og valte med ordinasjonens rett og den ordinertes oppdrag med Guds ord som det passer den selv i politisk, økonomisk, o.l. henseende. Gjør statsmakten slikt, da er det “et hogg mot alteret” (K.G. art. II).

Det bød ikke på noen vanskelighet å innse disse ting i kirken så lenge man hadde med en fremmed okkupasjonsmakt å gjøre. Men å innse at vår egen nasjonale, “frie”, demokratiske statsmakt kan være eller bli en “demonisk (antikristelig) makt”, det er så vanskelig (ut fra menneskets medfødte anlegg til alltid å mene det beste om seg og sitt), at det kjennes som majestestforbrytelse bare å antyde noe slikt – og er vel heller neppe mulig å innse for noen uten de er åndelig skolert gjennom det åndelige øye som er skjerpet av Bibeltroens lys.

XLII

Men det er en overtro å mene at statskirkeprinsippet har gunstigere kår og mulighet under en demokratisk statsforfatning enn under andre forfatningsformer. Den konkrete, aktuelle situasjon i Nordens “demokratiske” statskirker, er at disse “kirker” i stadig høyere grad er blitt et “statens religionsvesen” i sine respektive land.

Lovgivningsmakten i kirken kjenner seg på ingen måte bunnet av disse kirkers offisielle bekjennelser. I praksis er enhver bekjennelsesplikt blitt nullifisert “gjennom lovgivning”.

Og det har ført med seg at i vår tid er det ikke Guds ord og den lutherske bekjennelse som er

normativt forpliktende, men de nasjonale lovverk som den statlige lovgivningsmakt til enhver tid formulerer i “kirken” med assistanse av den høyeste geistlighet i “statens religionsvesen”.

Det finnes stadig eksepler på at det på “kirkelig” hold slett ikke argumenteres med at “Guds ord sier”, men derimot med at “norsk” (eller svensk, dansk, o.s.v) lov sier” – d.v.s at menneskegjorte lover settes over Guds ord. Og særlig ille blir dette når slike menneskegjorte

lover trekkes således inn i kirkelivet at lydighet (“lojalitet”) mot menneskegjorte lover gjøres til et vilkår for å bli ordinert til prest, eller til vilkår for å kunne få eller inneha “embete” i “statens religionsvesen”. I dette fall har “kirken” opphørt å være en luthersk-evangelisk kirke. For en slik kirke setter menneskelover, mennesketradisjoner, o.l. over Guds ord.

Hvordan den lutherske kirke på basis av “jus divinum” bedømmer en slik “kirke” -- det være seg frikirke eller statskirke – kan enhver lese om nedenfor Del VII, kap. 15-17.

En slik “kirke” er i de grader åndelig kommet på avveier med alt sitt demokrati eller med all sin høykirkelighet, at det alvorlig må spørres om den har rett til å kalle seg “kirke” om den dermed mener å bruke en kristelig betegnelse.

Er man i Nordens stater og statskirker kommet så langt at det råder uhemmet både borgelig og kirkelig “religionsfrihet” i og utenfor kirken for kristendomsfiender og kristendomsforfalskere, da er bekjennelseskirken en saga blott.

Spørsmålet om bekjennelsesplikt er i praksis og mentalitet blitt komplett latterlig i Norden.

Så kommer automatisk kontraspørsmålet:

Gjelder i dag en full religionsfrihet i disse stater og kirker i den form at det gis uinnskrenket frihet for de bibeltroende til å utøve noen bekjennelsesrett ?

Vi har allerede nevnt aten slik bekjennelsesrett må sies å være temmelig illusorisk i praksis, og det må den være i selvsamme øyeblikk argumentet: “det er norsk (svensk, dansk, etc.) lov” veier mer enn argumentet: “så sier Guds ord”.

Da blir det nemlig i realiteten ikke et spørsmål om Skrift og bekjennelse, men om hvem eller hvilken gruppe som til enhver tid har hånd om den kirkepolitiske makt, og som ved denne makt både kan forme kirkelovgivningen og kan hevde menneskelige prinsipper i håndhevelsen av menneskegjorte lover.

XLIII

Dette vi her anfører på mer generell måte er den faktiske og aktuelle problemstilling i dagens nordiske kirker.

Og vi vil som symptom for situasjonen ha vent at det på “kirkelig hold” i Norden i de senere år har vært drøftet i private, men ikke desto mindre målbevisste former, spørsmålet om å gjøre den kirkelige ordinasjon avhengig av at man frivillig vil love lydighet mot biskopen (biskopene) -- et lydighetsløfte som vil være direkte Skriftstridig og definitivt sette angjeldende “kirke” utenfor rekken av evangelisk-lutherske kirker.

Det er et “tidens tegn” angående “statskirke-prinsippet” i Norden at man for alvor kan drøfte en prests lydighetsplikt mot en biskop (et menneske) som ledd i en prests ordinasjonsløfte.

12. Hvorfor denne utgave kalles “Dogmatikken for legmenn”

Mange lesere vil spørre seg hvorfor utgiveren har gitt sin utgave av “Konkordieboken”

navnet “Dogmatikken for legmenn”.

Svaret er følgende:

Når bekjennelseskirken er redusert til et statens religionsvesen, når bekjennelsesplikten til bisper, professorer, prester, o. a. er nullifisert, og når de sannheter Konkordieboken bevitner vesentlig troes, læres og bekjennes av legfolk og et lite antall gudfryktige prester – hvorfor skulle man så ikke nevne tingen ved dets rette navn, og si:

Dette er i sannhet det lutherske legfolks dogmatikk ?

Vi setter navnet: “Dogmatikken for legmenn” på utgaven:

1 ikke fordi Konkordieboken opprinnelig er skrevet av legfolk; den er tvert imot skrevet menn med sin tids beste lærdom.

2 ikke fordi Konkordieboken opprinnelig er skrevet for legfolk; den er tvert imot skrevet for lærde, for prester, for fyrster og statlige myndigheter.

Vi gir utgaven navnet “Dogmatikken for legmenn”:

1 Fordi dens innhold synes å være avgått ved døden i “de lærdes” sinn, og i vår tid er levende bare blant mange av de lutherske legfolk som skjelles ut som “lesere” og “pietister”, og blant de prester som skjenner seg ett med dette Guds folk.

2 Fordi et menneskes høyeste åndelige stand er dets stand som “barn” hos Gud og “prest” for Gud ved troen på Jesus Kristus. Denne høye stand er å være en enkel, enfoldig kristen fremfor alt hva man ellers er. Men dette vet dessverre bare det “pietistiske” legfolk og deres prester i dag. Derfor er tittelvalget en takknemlig anerkjennelse til alle dem som med Konkordieboken vet etter Guds ord, at er èn en kristen, da er han således prest for Gud i himmelen, at det på jorden ikke er noen vesensforskjell (bare tjenesteforskjell) om en har utvortes prestedrakt eller ei. “Dogmatikken for legmenn” er ikke beregnet på dem som er “brødre” i standshovmot” men på dem som er brødre og søsken i den samme tro på Kristus ved den Hellige Ånd.

XLIV

$ 13. Utgiverens personlige ord til utgaven

Da Konkordieboken er det skrift som nest etter Bibelen har betydd mest for utgiveren – både som kristent menneske og som prest og teolog – tør det være ham tillatt å avslutte dette forord med noen personlige ord.

Det er eiendommelig at studium av bekjennelsesskriftene ikke inngår i det teologiske studium i Den norske kirke. Det står helt ut til den enkelte student å gjøre noe på dette felt. –

Det er klart at dette er en stor mislighet, av to grunner.

For det første avgir man sitt ordinasjonsløfte om å lære og forkynne etter Skrift og bekjennelse – uten kanskje overhode å ha satt seg inn i Bekjennelsen med noen ordnet veiledning. Jeg er bange for at dette er det vanlige med prestene i vår bekjennelseskirke! --

For det annet inneholder Konkordieboken en mengde stoff av høyeste verdi både for den teologiske erkjennelses klarhet og for tjenesten som predikant og sjelesørger.

Og da er det sikkert nok en stor feil ved det teologiske studium at studentene ikke planmessig blir ført inn i dette stoff.

Som nybakt cand. theol. kom jeg rent tilfeldig – en dag i et antikvariat – over et eksemplar av Mullers utgave av Konkordieboken. Den lesning som da begynte, kastet overordentlig meget av seg – mer enn alt annet jeg hadde lest av teologisk litteratur.

Og mange er de teologiske studenter, kandidater og prester som jeg senere har rådet til å lese denne bok. Ja, mer – like siden mitt første bekjentskap med boken har jeg inderlig ønsket å se den oversatt til norsk og gjort tilgjengelig for legfolk.

Men jeg kom ikke på at jeg skulle være den rette til å gjøre dette arbeide, og tviler en dag i dag på det. Men situasjonen i min livsgang tvang meg til å ta fatt.

Jeg har nemlig i årenes løp fått en rekke anmodninger fra mange kanter i vårt land om å skrive en “populær dogmatikk” for legfolk.

Forsøksvis var jeg igang med det arbeide siden slutten av 1930-årene, og i årenes løp så 5-6 utkast dagens lys – bare for hver gang å bli vraket av en skarp selvkritikk.

Mer enn en gang har jeg måtte minnes Platons ord om at man må studere filosofi i 20 år for å kunne bli en filosof.

Og i teologien fant jeg ut at man, for å skrive en populær framstilling av dogmatisk art, ikke bare måtte ha uvanlig store kunnskaper på et uhyre stort felt, men også måtte være blitt så noenlunde åndelig tørr bak ørene gjennom åndelig livserfaring og allsidig modning før en ga seg til å belære andre om “kristendommens” sanne vesen.

Konkordieboken måtte vente – bl.a. også fordi jeg stadig var så opptatt av prestegjerningen, filosofiske og teologiske studier, samt av et ikke lite forfatterskap.

Men boken slapp meg aldri en dag.

Da jeg holdt på definitivt å gi opp tanken på en “legmannsdogmatikk”, slo en dag den ìde ned i mitt sinn:

Hvorfor ikke lage en “legmannsdogmatikk” av Konkordieboken ?

Hvem kunne skrive en bedre “legmannsdogmatikk” ?

XLV

Ideen satte meg virkelig i brann, og ble stadig etterprøvet på de forskjellige tekster.

Men Konkordieboken måtte vente lenge.

I 1952-53 ble jeg langvarig syk, men sommeren 1954 gikk jeg i gang med den plan jeg hadde lagt – og skjønte at planen var fruktbar nok.

Men november 1954 ble jeg atter syk – og denne gang så alvorlig at jeg skjønte sykdommen ville forandre hele mitt liv og tvinge meg til å gi opp min 25-årige prestegjerning i Den norske kirke. Og jeg regnet nærmest med å måtte oppgi alle mine planer vedrørende Konkordieboken også. Men da den verste sykdomskrise var overvunnet, og jeg så en langvarig rekonvalesenstid i møte, ga legene meg tillatelse til på strenge betingelser (men av “mental-hygieniske” grunner) å “putle” litt med noe oversettelsesarbeide. Det var Konkordieboken som lå meg på hjerte.

Min økonomi for vitenskaplige arbeidsoppgaver hadde i alle år vært meget tung, da det aldri lyktes meg å oppnå noe som helst privat, kirkelig eller statlig stipend. (arbeidsbidrag) – og jeg hadde ikke råd til å kjøpe moderne dikteringsmaskin.

I denne personlige nød kom min kjære hustru meg til hjelp på en helt uventet måte: Om vi ikke hadde råd til dikteringsmaskin – kunne så ikke hun skrive manuskriptet etter mitt diktat? --

Dette forslag ga meg helt nytt mot, og vi gikk i gang.

Store deler ble til mens jeg lå i sengen. Og etter hvert som jeg ble sterkere, gled det hele jevnt fremover. I løpet av 8-9 måneder var arbeidet i hovedsaken ferdig. Når man daglig passer på de små stunder som blir en forunt, så viser det igjen!

Det er meg en dyp, oppriktig trang på dette sted å takke min selvoppofrende hustru for hennes tjenersinn. Uten hennes hjelp hadde hverken min helse eller mitt arbeide kunnet gå så jevnt fremover. Det var således Guds vilje ved hennes hjelp å få arbeidet gjort av en heller skrøpelig rekonvalesent! Soli Deo gloria! Slik er Gud! 1. Kor.1, 26-29.

Det er også meg en kjær plikt på dette sted å fremføre en hjertelig takk til pastor Arthur Berg, redaktør i dagbladet “Dagen”, Bergen.

Han har jo i mange år beskjeftiget seg med litteraturen fra reformasjonstiden, og en særlig kjenner av Melanchtons arbeider. Berg har gjennomgått mitt manuskript til “Dogmatikken for legmenn” – etterprøvet partier av oversettelsen, og har gitt meg verdfulle råd og vink om mange detaljer. For dette vil jeg si ham min oppriktige takk.

Endelig vil jeg få lov til å takke min svoger, sogneprest Ivar Aartun, for hans velvillige hjelp med korrekturarbeidet.

Med denne takk til mennesker er det sluttelig med stor og ydmyk takk til Gud at jeg hermed sender “Dogmatikken for legmenn” ut i Den norske kirke. Det er min inderlige bønn til Gud at boken må påkalle flittig studium og åndelig interesse i en åndelig flat og ugiddelig tid – først og fremst hos prester, predikanter og lærere; og at boken må virke vekkende, fornyende og avklarende på alle som har sin plass på et eller annet frontavsnitt i arbeidslagene i Den norske

kirke: i teologien og blant teologiske studenter, ved misjonsskoler, bibelskoler, lærerskoler o. l.

XLVI

Må Guds Ånd følge og velsigne lesningen av denne bok, så den troende må finne lys og vederkvegelse i kristenlivets mange spørsmål, og den søkende må finne hjelpen til å se den faste klippe som vi gjennom Guds urokkelige ord kan plante våre føtter på i liv som i død:

Jesus Kristus – Gud og menneske i en eneste forløsende persons forløsende gjenring for en fallen verden.

Stavanger/Oslo 1955/56

Olav Valen-Sendstad

dr. philos

XLVII

REKONSTRUKSJONSREGISTERET

1 Hva rekonstruksjonsregisteret er.

Dette register inneholder en fullstendig og fortløpende fortegnelse over samtlige bekjennelsesskrifters navn, artikler, overskrifter og passus-antall slik som de foreligger i rekkefølgen de er gjengitt etter i Konkordiebokens historisk-orginale stoffordning.

Ved å bruke dette rekonstruksjonsregisteret kan derfor leseren “rekonstruere” den originale

stoffordning i Konkordieboken, og således føre ordningen i vår “systematiserte” norske utgave tilbake til den originale ordning.

2 Om bruken av rekonstruksjonsregisteret

Dette register tjener et dobbelt formål: a) Det tjener til rekonstruksjon av Konkordiebokens historisk-originale form for lesere som er historisk interessert i den. – b) Den tjener “situasjonssystemet” i vår norske utgave. For i vår utgave blir det i betydningsfulle spørsmål henvist til eller sitert avsnitt fra de forskjellige bekjennelsesskrifter til belysning av stoffet slik det er plassert i vår “systematisering”.

For å spare plass og for samtidig å lette leseren i hans mer inngående arbeide med vår utgave, er registret derfor innrettet med tre rubrikker:

Rubrikk I viser bekjennelsesskriftenes originale navn, originale artikkelnummer og artikkel-overskrifter, samt passus-antall og originale passus overskrifter i de artikler som inneholder deloverskrifter.

Rubrikk II viser det kapitel (kapitel-tall) i den norske utgave der angjeldende tekst eller tekstavsnitt finnes.

Rubrikk III viser det eller de sidetall i den norske utgave der angjeldende tekst eller tekstavsnitt finnes.

Når man da i den norske tekst finner en henvisning på ett sted til noe som er sagt et annet sted, går man frem på følgende måte for å finne det sted det henvises til:

Har vi f. eks. en tekst under Del II, kap. 3 i vår norske utgave hvor det henvises til en tekst i f. eks. Luthersk Store katekismus, som er sitert med f. eks. Henvisningsformen “Cat. Maj. III, 49-58”, og leseren ønsker å slå etter for å finne henvisningen, så slår han opp i “Rekonstruksjonsregisteret” under “Cat. Maj.” –Store Katekismus” og finner der frem til de anførte tall og nummer. Han vil da i Rubrikk III finne det sidetall i vår norske utgave, der den siterte tekst finnes.

På denne måten går man frem overalt hvor man ønsker å slå etter en henvisning som er gjort av den norske utgiver.

XLIX

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

Forordet til Konkordieboken Del I, $ 1 3 f

1 Den apostoliske bekjennelse ( De tre troens artikler) Kap 1 42

2 Den nicænske bekjennelse (i tre artikler) “ “ 42

3 Den athanasianske bekjennelse

Satsene 1-26 Om Guds treenighet “ “ 43 f.

Satsene 27-40 Om Kristi Gudmenneskelighet “ 5 103f.

4 Den augsburgske bekjennelse (C.A)

Utdrag av Melanchtons utkast I til Forord for C.A. Del I, $ 4 39 f

Om Forordet (Praef.) til C.A. Del I, $ 2 10 f.

Art.I, 1-6 Om Gud Kap. 1 42

“ II, 1-3 Om arvesynden Kap. 2 49

“ III, 1-6 Om Guds Sønn Kap. 5 104

“ IV, 1-3 Om rettferdiggjørelsen Kap. 7 188

“ V, 1-4 Om forkynnertjenesten Kap. 6B 161

“ VI, 1-3 Om den nye lydighet Kap. 11 430

“ VII, 1-4 Om kirken Kap. 6 148

“ VIII, 1-3 Hva er kirken? Kap. 6 148

“ IX, 1-3 Om dåpen Kap. 8 $ 6 331

“ X, 1-2 Om Herrens nattverd Kap. 9 357

“ XI, 1-2 Om syndsbekjennelsen (skriftemål) Kap. 12 458

“ XII, 1-10 Om boten Kap. 12 467

“ XIII, 1-2 Om sakramentenes bruk Kap. 6B 162

“ XIV, 1. Om den kirkelige orden Kap. 15B 559

“ XV, 1-4 Om kirkeskikker Kap. 15D 565

“ XVI, 1-7 Om den verdslige (politiske) styremakt Kap. 4 99

“ XVII, 1-5 Om Kristi gjenkomst til dom Kap. 18 683

“ XVIII, 1-6 Om den frie vilje Kap. 3 74 f

“ XIX, 1 Om årsaken til synden Kap. 2 48

“ XX, 1-40 Om troen og de gode gjerninger Kap. 11 430

“ XXI, 1-4 Om helgendyrkelsen Kap. 15 E 582

Conclusio ad art. I-XXI, Appendix 1-5 Kap. 17 B 674

Artiklene (XXII-XXVII) om de misbruk som er avskaffet. 1-6 Kap. 16 605

“ XXII, 1-12 Om nattverdens to skikkelser Kap. 16 605f

“ XXIII, 1-26 Om presters ekteskap Kap. 16 B 609f

“ XXIV, 1-41 Om messen Kap. 15 F 589f

“ XXV, 1-13 Om skriftemålet (syndsbekjennelsen) Kap. 16 E 648f

L

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

“.XXVI, 1-45 Om forskjellen på mat Kap. 16 D 645f

“ XXVII, 1-62 Om klosterløfter Kap. 16 C 625f

“ XXVIII, 1-78 Om biskopenes makt kap. 15 B 548f

5 Apologien (Ap.) for den augsburgske bekjennelse

Artikkelnumrene i Ap. Svarer til numrene i C.A. Utelatte artikkelnumre betyr derfor at angjeldende artikler i C.A. ikke har foranlediget noen særlig artikkel i Ap. – som regel fordi stridspunktene er blitt behandlet i en eller flere av de andre artiklene i Ap.

Utdrag av Melanchtons forord 1-9 Del I 11

“ I, 1-2 Om Gud Kap. 1 44

“ II, 1-51 Om arvesynden Kap. 2 49f

“ III, 1. Om Kristus Kap. 5 105

“ IV, 1-400 Om rettferdiggjørelsen

1-47 Lov og evangelium Kap. 7 189f

48-60 Hva den tro er som rettferdiggjør Kap. 10 403f

61-74 At troen på Kristus rettferdiggjør Kap. 10 405f

75-121 At vi får syndenes forlatelse ved troen på Kristus Kap. 10 408f

122-182 Om kjærligheten og lovens oppfyllelse Kap. 11 436f

183-400 Svar på motstandernes argumenter Kap. 7 D 253f

“ VII & VIII, 1-50 Om kirken Kap. 6 148f

“ IX, 1-3 Om dåpen Kap. 8, $ 6 331

“ X, 1-4 Om den hellige nattverd Kap. 9 358

“ XI, 1-10 Om syndsbekjennelsen (skriftemålet) Kap. 12 464

“ XII, 1-97 Om boten Kap. 12 467f

98-178 Om skriftemålet og fyldestgjørelse Kap. 16 E 649f

“ XIII, 1-23 Om sakramentenes antall og bruk Kap. 6 B 163

“ XIV, 1-5 Om den kirkelige orden Kap. 15 B 559

“ XV, 1-52 Om menneskelige tradisjoner og vedtekter i kirken Kap. 15 D 566f

“ XVI, 1-13 Om den verdslige (politiske) styremakt Kap. 4 99f

“ XVII, 1. Om Kristi gjenkomst til dom Kap. 18 683

“ XVIII, 1-10 Om den frie vilje Kap. 3 75f

“ XIX, 1. Om årsaken til synden Kap. 2 48

“ XX, 1-15 Om gode gjerninger Kap. 11 433

LI

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

“ XXI, 1-39 Om påkallelse av helgene Kap. 15 E 582f

16-20 Om forsoneren Kap. 5 C 132f

40-44 Conclusio ad Ap. I-XXI Kap. 17 B 675f

“ XXII, 1-17 Om begge skikkelser i nattverden Kap. 16 606f

“ XXIII, 1-71 Om presters ekteskap Kap. 16 B 611f

“ XXIV, 1-99 Om messen Kap. 15 592f

1-8 Luthersk messe Kap. 15 592f

9-14 Messeofferets villfarelse Kap. 6 C 174f

14-26 Hva offer er og ikke er, og hvor mange slags offer Kap. 5 C 132f

27-65 Om “ex opere operato” Kap. 6 C 175f

66-67 Hva kirkefedrene har ment om offeret Kap. 6 C 185

68-77 Om sakramentenes rette bruk og offeret Kap. 15 F 593f

78-88 Om de forskjellige betegnelser for “messen” Kap. 15 F 596f

89-99 Om messen for de døde Kap. 15 F 598f

“ XXVII, 1-70 Om klosterløftene Kap. 16 C 630f

“ XXVIII, 1-21 Om den kirkelige makt Kap. 15 B 555f

22-27 Conclusio ad Ap. XXII-XXVIII Kap. 17 B 677f

6 De schmalkaldiske artikler (A.Sm)

Utdrag av Forord Del I, $ 2 11

Del I, art I-IV. 1. Om den guddommelige majestet Kap. 1 44

Del II, “ I 1-5 Om Jesu Kristi forløsergjerning Kap. 10 401f

Del II, “ II 1-24 Om messen Kap. 15 F 601f