DOGMATIKKEN FOR LEGMENN

KONKORDIEBOKEN

DE LUTHERSKE

BEKJENNELSESSKRIFTER

OVERSATT OG SYSTEMATISK ORDNET

OG MED ANMERKNINGER

OLAV VALEN-SENDSTAD

DR. PHILOS

MED TILLEGG AV "KIRKENS GRUNN"

TILRETTELAGT FOR PC

Kurt Vidar Lehre

L ehre B ibel D ata

Østfold/Harestua 1996/1997

A.S LUNDE & CO.S FORLAG. BERGEN

For Sverige: Evangeliska Fosterlands-Stiftelsens Bockforlag, Stockholm K.

For Danmark: Lutherske Missionsforening, København

PRINTED IN NORWAY

BERGEN 1957

A/S LUNDE & CO. S FORLAG

OMSLAG VED

KJELL KRISTOFFERSEN

TRYKT OG BUNDET HOS

ED. B. GIERTSEN A/S, BERGEN

TILEGNET

den som forkynner og underviser i Guds ord i Den norske kirke.

MOTTO:

Johs. 3,30: Han skal vokse

jeg skal avta.

Juda brev v. 3: I elskede --

strid for den tro som

èn gang er overgitt til

de hellige.

HOVEDREGISTER

I Innholdsfortegnelse (systematisk register) VIII

II De vanligste forkortelser XI

III Innledning, $$ 1-8 og Forord, $$ 9-13 XIII

IV Rekonstruksjonsregister XLIX

V Konkordiebokens tekster, systematisk ordnet 1-685

RETTELSER

Leserne bes elskverdigst foreta følgende rettelser:

Side 75, 1.8 f.n. står det (Se Ap. IV, XX-XX),

skal være: (Se Ap. IV, 29-35).

Side 252, 1. 14 f.n. står det: (se Heb. 6, 13 f. Ap...),

skal være: (se Heb. 6, 13 f. Ap. XII, 94-97) –

En lapsus: Da det ved siste korrektur ikke lykkedes utgiveren å gjenfinne og rette et misvisende uttrykk (“tillatelig synd”), skal man be leseren rette det til tilgivelig synd, der hvor denne lapsus påtreffes.

VII

INNHOLDSFORTEGNELSE

(Systematisk register)

Side

INNLEDNING, $$ 1-8 OG FORORD, $$ 9-13 XIII

$ 1. Hva er “Dogmatikk for legmenn”? XIII

$ 2. Historiske notater til Konkordieboken XIV

$ 3. Konkordiebokens indre enhet XVIII

$ 4. Utgaven av Konkordieboken - og dens innflytelse XXI

$ 5. Grunnlinjene i oversetter-arbeidet XXV

$ 6. Systematiseringen av stoffet i denne norske utgaven XXVII

$ 7. Hva vår norske utgave utelater XXXII

$ 8. Den særnorske bekjennelse, “Kirkens Grunn” XXXIII

$ 9. Vår utgave som “moderne dogmatikk” XXXV

$ 10. Vår utgave i vår tids åndssituasjon XXXVII

$ 11. Bekjennelsesplikt og bekjennelsesrett XXXIX

$ 12. Hvorfor denne utgaven kalles “Dogmatikk for legmenn” XLIV

$ 13. Utgiverens personlige ord til utgaven XLV

DEL 1. DE HISTORISKE OG ÅNDELIGE GRUNNLAG

FOR KONKORDIEBOKEN 3

$ 1. De Lutherske fyrsters forord til Konkordieboken 3-10

$ 2. Om bekjennelsesskriftenes underskrivere og underskrifter 10-12

$ 3. Predikanten, læreren, Guds ord og pedagogikken 12-19

$ 4. Forordene til Konkordieformelen 19-40

A: Hvem er den rette tolker av Skriften? 35

B: Hvilke tolkningsprinsipper er det eneste rette (kristelige) ? 36f.

DEL II. EVANGELIET OM GUD, SKAPELSEN OG MENNESKET 41-102

1 kapitel: Om Guds treenighet og vesen 41f.

2 kapitel: Om det naturlige menneskes syndeforderv 48f.

3 kapitel: Fri eller bunnen vilje ? 74f.

4 kapitel: Loven første bruk, i samfunnsmoralen 94f.

Lovens tre arter. Morallovens tre bruk.

Moralloven og naturmoralen. Lovens første

bruk. Om øvrigheten og samfunnsmoralen.

DEL III. EVANGELIET OM FORLØSNINGEN 103-138

5 kapitel: Jesu Kristi Gudmenneskelige person og gjerning 103f.

A: Sønnens person og gjerning 103

B: Sønnens forløsende person 107

C: Sønnens yppersteprestelige gjerning til forsoning 132

D: Om Kristi nedfart til dødsriket 137

VIII

side

DEL IV. DEN HELLIGE ÅND OG KIRKEN 139-185

6 kapitel: Ånden og kirken 142f.

A: Om kirken 142

B: Kirken og nådemidlene 161

C: Front mot all magi (ex opere operato) 171

DEL V. DEN HELLIGE ÅND OG NÅDEMIDLENE 186-394

7 kapitel: Ordet i lov og evangelium 186f.f.

A: Evangeliets kjerne 188

B: Alminnelige fremstillinger om forskjellen mellom

lov og evangelium. 190

C: Lovens annet bruk: vekkelse til syndserkjennelse 206

D: Forholdet mellom lov - gjerninger, og evangelium - tro 251

E: Striden om lovens tredje bruk 302

8 kapitel: Om dåpen 308

$ 1. Om motsetningen mellom evangelisk dåpslære og katolsk

dåpsliturgi 308

A: Notater til den Lutherske dåpslæres historie 313

$ 2. Luthers usikkerhet i dåpslæren til ca. 1525 313

$ 3. Luthers skarpsindige klarhet i dåpslæren i årene 1523-37 316

$ 4. Melanchtons læreformuleringer før 1530 322

B: Dåpslæren i de reformatoriske bekjennelsesskrifter 325

$ 5. Til forståelsen av enkelte misbrukte utsagn 325

$ 6. De reformatoriske skrifters artikler om dåpen og barnedåpen 331

C: Konkordieformelens uklarheter i dåpslæren 343

$ 7. Konkordieboken og Konkordieformelen 343

$ 8. Den Lutherske dåpslære siden Konkordieformelens tid 353

Berettigelsen av et nytt dåpsrituale -

Forslag til ritual ved barnedåpen 351

9 kapitel: Om nattverden 355

DEL VI. DEN HELLIGE ÅND OG NÅDENS (FRELSENS) ORDEN 395-528

$ 1. Hva nådens orden er 395

$ 2. Omvendelsen og “boten” 396

$ 3. Tro, forstand og vilje 397

10 kapitel: Tro, omvendelse, gjenfødelse og rettferdiggjørelse 398

11 kapitel: Åndens frukter, nytt sinn og troens gjerninger 430

12 kapitel: Den daglige omvendelse 457

13 kapitel: Bønnen som ledd i helliggjørelsen 491

14 kapitel: Om det evige nådevalg 508

DEL VII. FORSKJELLEN MELLOM KATOLSK side

OG LUTHERSK KIRKERETT OG KIRKELIV 529-666

15 kapitel: Pavekirke eller bispekirke eller de troendes menighet ? 532

A: Traktaten fra 1537 om pavens makt og overhøyhet 532

B: Om biskopenes makt 548

C: Om forholdet mellom stat og kirke 560

D: Om kirkelige tradisjoner og vedtekter 565

E: Om helgendyrkelse 582

F: Om messen som gudstjeneste 589

16 kapitel: Katolske misbruk i strid med Guds ord 605

A: Forbudet mot å gi nattverdens vin til lekfolk 605

B: Forbudet mot presters ekteskap 609

C: Om klosterløfter og klosterliv 625

D: Matspørsmålet 645

E: Misbruken av skriftemålet til gjerningstrelldom 648

DEL VIII. ARTIKLER AV FORSKJELLIG INNHOLD 667

17 kapitel: Artikkelen mot sektene, og konklusjonene 667

A: Typer av sekteriske vranglærdommer som avvises 667

B: Noen konklusjoner fra Augustana og Apologien

om pavekirken og paveteologene 674

18 kapitel: Om de siste ting 680

DE VANLIGSTE FORKORTELSER.

C.A = Confessio Augustana

Den augsburgske bekjennelse

Ap. = Apologien

Forsvarsskriftet for den augsburgske bekjennelse

Sm. = Articuli Smalcaldiae

De schmalkaldiske artikler.

Tract. = Tractatus de potestate et primatus papae

Traktaten om pavens makt og overhøyhet

Cat. Min. = Catechismus Minor

Luthers Lille Katekisme

Cat. Maj. = Catechismus Major

Luthers store Katekisme

F.C = Formula Concordiae

Konkordieformelen

Ep. = Epitome

Summarisk begrep (betegnelse i F.C.).

Sol. Decl. = Solida Declaratio

Grundig forklaring (betegnelse i F.C).

Art. = Articulus= Artikkel.

INNLEDNING $$ 1-8 OG FORORD $$ 9-13

$ 1. Hva er “Dogmatikken for legmenn” ?

Det store verk utgiveren hermed sender ut i Den norske kirke, med et håp at det også skal ha noe å si de andre nordiske, lutherske kirker, har av bestemte grunner fått navnet

“Dogmatikken for legmenn”. Titelvalget vil bli begrunnet nedenfor $ 12.

Som undertitlene viser utgjør det hele en systematisk ordnet oversettelse til norsk av samtlige lutherske bekjennelsesskrifter. Samlingen av disse skrifter går siden 1580 under navnet “Konkordieboken”. Vår “Dogmatikk for legmenn” er således kort uttrykt en systematisk ordnet oversettelse av “Konkordieboken”. Den inneholder derfor meget mer enn de bekjennelsesskrifter som ved norsk lov er fastsatt som bekjennelsesskrifter for den grunnlovfestede norsk-lutherske statskirke.

Den norske kirkes bekjennelsesskrifter er ifølge norsk lov:

1 Den apostoliske trosbekjennelse ( “De tre artikler” )

2 Den nicænske bekjennelse ( fra Oldkirken )

3 Den athanasianske bekjennelse ( fra Oldkirken )

4 Luthers Lille katekismus ( fra 1529 )

5 Den augsburgske bekjennelse ( fra 15630 )

I tillegg til disse fem gamle kommer ett av ny dato:

Bekjennelsen ”Kirkens Grunn” ( fra 1942 )

Om den kirkerettslige stilling for “Kirkens Grunn” i Den norske kirke, se nedenfor $ 8.

“Konkordieboken” - som samling av alle lutherske bekjennelsesskrifter - omfatter imidlertidig mange flere og langt større skrifter enn de nevnte. “Konkordieboken” ble samlet og utgitt 1579/80 som et ledd i arbeidet for luthersk samling og enhet i særdeles viktige tros,- lære- og bekjennelsesspørsmål. Om konkordiebokens tilblivelse, se de lutherske Fyrsters forord, Del I, $ 1, s.1 f.

De ovennevnte bekjennelsesskrifter for Den norske kirke (bortsett naturligvis fra “Kirkens Grunn”) ble antatt like etter reformasjonen av alle kirker i Norden, altså atskillig tid før “Konkordieboken” så dagens lys. Da “Konkordieboken” utkom, forble den lenge tysk særeie. De dansk-norske konger ville ikke - dels av politiske, dels av kirkepolitiske grunner, innføre den i sine riker.

XIII

Men den vant så stor tilslutning blant svenske prester og menigheter at den svenske konge i 1663 omsider bøyde seg for det kirkelige krav og innførte hele Konkordieboken som bekjennelse for den svenske (og den finske) kirke. Og Svenska Kyrkans “Kyrkomøte” har like til aller seneste tid bestemt avvist alle forsøk og forslag som har siktet på å oppheve “Konkordieboken” som kirkelig bekjennelse.

-----

Konkordieboken (ordet Konkordie, er det latinske ord “concordia”, som betyr “samstemthet”, “hjertelig enighet”) omfatter følgende skrifter som med ubestridelig historisk og åndelig rett må kalles felles-lutherske bekjennelsesskrifter:

1 Den apostoliske trosbekjennelse Oldkirkelig.

2 Den nicænske bekjennelse Oldkirkelig.

3 Den athanasianske bekjennelse Oldkirkelig.

4 Den augsburgske bekjennelse (Augustana) fra 1530

5 Forsvarsskriftet for “Augustana”. Apologien fra 1531

6 De schmalkaldiske artikler fra 1537

7 Traktaten fra 1537 om pavens makt og overhøyhet fra 1537

8 Luthers lille katekisme fra 1529

9 Luthers store katekisme fra 1529

10 Konkordieformelen fra 1579

Disse 10 hovedskrifter, sammen med noen småskrifter som er tilføyet et eller annet hovedskrift, utgjør således “Konkordieboken”. Vi ber dog leserne merke seg forskjellen mellom Konkordieboken, som er fellesnavn for alle de nevnte skrifter, og Konkordie-formelen som er en del av og navn på et enkelt, bestemt skrift i Konkordieboken. Disse to betegnelsene må altså ikke forveksles.

$ 2. Historiske notater til Konkordieboken

Til lesernes etterretning og kunnskap vil vi her anføre noen få og korte historiske opplysninger og notater om de forskjellige bekjennelsesskrifter som er samlet i Konkordieboken.

1 Den apostoliske trosbekjennelse bærer ikke navnet “apostolisk” fordi den er forfattet av apostlene i den form vi kjenner den i dag. Den bærer navnet “apostolisk” fordi dens første røtter åpenbart finnes i Kristi misjons- og dåps-befaling om å døpe i den treenige Guds Faders, Sønns og Ånds navn, Mt. 28,19,--og fordi dens første formuleringer rekker tilbake til aposteltidens former for dåps-bekjennelse. I løpet av de ca. 100 første år etter apostlene løp så dåps-bekjennelsen sammen i den enhetlige form vi kjenner. Den er historisk sikkert ferdigformet i tiden mellom 100 og 200 etter Kristus.—dog nærmere tiden år 100 enn år 200. Om den form vi kjenner og bruker, ikke er direkte gitt av apostlene, så vrimler dog de nytestamentlige, apostoliske skrifter av uttrykk og vendinger som kan sees og sies å ha dannet grunnlaget for den dåpsbekjennelse vi i dag kaller “den apostoliske trosbekjennelse”.

XIV

2 Den nicænske bekjennelse bærer navnet etter kirkemøtet i Nicæa år 325. Det var striden om og mot arianismens (Arius`) falske lære om Kristi person (fornektelsen av Kristi fulle, sanne guddom), som ga støtet til denne bekjennelse. Man gikk da frem på den måten at det ble foreslått å legge dåpsbekjennelsen til grunn. I denne ble det gjort noen innskudd og tilføyelser som skulle avverge arianismen. Det viste seg imidlertid straks at arianerne kunne tolke uttrykkene slik at de passet også dem. Striden om og mot arianismen fortsatte derfor med samme heftighet som før. Og det ble nødvendig å ta saken opp påny på kirkemøtet i Konstantinopel år 381. Her ble bekjennelsen fra Nicæa rettet m.h.t noen uttrykk som for alltid skulle kunne utelukke arianismen. Bekjennelsen fikk da den ordlyd som senere er blitt kalt “den nicænske bekjennelse”, men som også for den historiske nøyaktighets skyld er blitt kalt “Symbolum nicaeno-constantinopolitanum”. Dens tekst er gjengitt nedenfor.

3 Den athanasianske bekjennelse er blitt oppkalt etter kirkefaderen Athanasius, som særlig er blitt kjent og berømt i kirkehistorien for sin kamp mot arianismen på 300-tallet. Men det er ikke Athanasius som har forfattet dette skrift. Det har ikke lykkes å fastslå med historisk sikkerhet når eller hvor eller av hvem det er forfattet . Men noe er dog klart og sikkert. Skriftet er blitt til i den vest-romerske (vest-europeiske) kirke. De øst-romerske (øst-europeiske og orientalske kirker ) godtok ikke skriftet som bekjennelse p.g.a. det såkalte “filioque” som sier at den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen. De østlige kirker ville ikke godta dette “og Sønnen”. Den athanasianske bekjennelse er derfor blitt en bekjennelse for de vest-europeiske kirker av romersk-katolsk og protestantisk art.—Skriftet faller i to hoveddeler: èn om Guds treenighet og den annen om Kristi Gudmenneskelighet. Det har vært hevdet at de to deler har hatt forskjellige forfattere og er skrevet til forskjellig tid. Det er lite sannsynlig. Historikerne er dog ikke enige om tiden og stedet for avfattelsen. Mange ting taler for at skriftet er blitt til i Frankrike eller i Spania. Og tidspunktet for avfattelsen settes gjerne til tiden mellom 450-550. Kirkefedrene Ambrosius og Augustin blir tilskrevet den største innflytelse på forfatterne. Det har da også vært hevdet at Ambrosius er forfatteren. Skriftet var kjent og ble godkjent av kirkemøtet i Toledo 633. Før den tid må det altså i alle fall være skrevet.

4 Den augsburgske bekjennelse er reformasjonens første og mest berømte bekjennelsesskrift.—1520-årene var en beveget og opprevet tid, en vekkelsestid og kamptid med alle dens brytninger. Flere ganger kom det til å kjennes nødvendig å forme en “protestantisk” bekjennelse. Særlig i 1528 og 1529 kom det til flere slike formuleringer, hvorav de mest kjente er “schwabacher”- og “marburger”-artiklene.

Luther selv hadde vært aktiv ved deres formulering. Hertil kom de såkalte “torgauer”-artikler fra begynnelsen av 1530, som Melanchton hadde ansvaret for. - Keiseren hadde berammet riksdag i Augsburg midtsommeren 1530. Og her skulle “lutheranerne” få fremlegge sin bekjennelse. Den var forfattet på tysk og latin, skrevet av Melanchton i samråd med andre lutherske teologer, og godkjent av Luther.—Denne bekjennelse var så og si en “minimums-formel”.

Den unngikk så langt som mulig alt som kunne støte og forverre forholdet mellom de lutherske og de pavelige—så langt lempelighet var mulig uten å så av på sannheten etter Guds ord. Lenger verken kunne eller ville de lutherske strekke seg for “fredens” skyld.

Det skulle straks vise seg at “lutheranerne” rente hodet i veggen. De pavelige myndigheter nedsatte straks en teolog-kommisjon til å gjendrive den fremlagte bekjennelse. Dette var forberedt grundig og lang tid i forveien, således at de katolske teologer allerede 2-3 uker etter overrekkelsen av den lutherske bekjennelse kunne fremlegge et omfangsrikt utkast til et motskrift. Motskriftet kalles “Konfutasjonen”.

På grunn av en mengde intriger fra katolsk side ble lutheranerne nødt til å utarbeide et grundig svar på “Konfutasjonen”. Om katolikkenes “Konfutasjon” se nærmere Del I, $ 2, overalt i Apologiens tekster, og kap. 17B.

Dette arbeidet ble gjort av Melanchton i løpet av vinteren 1530-31. Det fikk, og bærer siden, navnet “Forsvarsskrift for den augsburgske bekjennelse”—eller kort og godt “Apologien”.

5. Apologien

var opprinnelig altså et privat teolog-arbeide fra Melanchtons hånd. Dert utkom mai 1531. Det lutherske kirkemøte i Schmalkalden 1537 opphøyet det imidlertid til offisielt bekjennelsesskrift ved siden av Den augsburgske bekjennelse. Og siden den tid hører de to skrifter uløselig sammen.—Melanchtons latinske tekst til Apologien ble oversatt til tysk av Justus Jonas.

Oversettelsen krevet sin tid, og forsinket utgivelsen en del. Den utkom separat høsten 1531. Senere ble begge tekster utgitt sammen.

Her må sies noen ord særlig om Justus Jonas` tyske oversettelse. Den er en saklig meget tro oversettelse. Men den gjengir Melanchtons tekst i et folkelig, fritt og ledig tysk språk, som ikke lar seg hemme av Melanchtons mer akademisk-formelle stil. Stykkevis er Justus Jonas` oversettelse en mer fri bearbeidelse, der han dels utelater, dels tilføyer ett og annet. Hans bearbeidelse tjener på mange måter til å berike og levendegjøre stoffet, og har derfor en langt større verdi enn å være blott og bar en oversettelse. Dette forhold stiller en oversetter overfor mange spørsmål i arbeidet med oversettelsen. Vi skal omtale det nærmere nedenfor ($ 4)

6 De schmalkaldiske artikler av 1537 er utarbeidet av Luther. Foranledningen var at de tysk-lutherske fyrster og teologer måtte overveie sin stilling til et katolsk kirkemøte som pave Paul III hadde utskrevet til å holdes i Mantua mai 1537. Kurfyrsten av Sachsen anmodet i den forbindelse Luther om å utarbeide noen artikler som bl.a. fastslo det man ikke kunne oppgi overfor pavemakten.

XVI

Disse Lutherske artikler skulle drøftes og underskrives av tyskerne i Schmalkalden.

Det oppsto imidlertid en del kirkepolitisk uenighet, og det ble ikke noe av den samlede underskrift i Schmalkalden.

Men artiklene ble dog like etter møtet underskrevet av en lang rekke av de mest kjente reformasjons-teologer. Og Luther selv befordret utgivelsen av artiklene sommeren 1538.

“De schmalkaldiske artikler” ble altså ikke gjort til offisielt bekjennelsesskrift i 1537, slik som planlagt. Men i de følgende årtier ble det stadig på ny trykt opp igjen, fant stor utbredelse og vant stadig stigende anerkjennelse - inntil det ble gjort til offisiell luthersk bekjennelse da man vedtok å oppta skriftet i Konkordieboken.

7 Melanchtons Traktat om pavens makt og overhøyhet.

Denne Traktat er i lange tider blitt sett på som et anhang til Luthers “schmalkaldiske artikler”. Men den er mer å betrakte som et tillegg til Augustana og Apologien, selv om den først ble til i samband med møtet i Schmalkalden 1537. Dette møtet ga uttrykk nettopp for nødvendigheten av å få et sådant skrift forfattet, for å utfylle et punkt i forhandlingene under riksdagen i Augsburg i 1530. Disse forhandlinger var blitt avbrutt. Melanchton fikk i oppdrag å utarbeide Traktaten, og den ble godtatt og undertegnet ved møtet i Schmalkalden. Den ble altså formelt gjort til bekjennelsesskrift alt den gang--noe—som ble stadfestet ved skriftets opptagelse i Konkordieboken.

8 og 9. Luthers Store og Lille katekismus.

Fra midten av 1520-årene begynte en evangelisk kirke å ta form i Tyskland. Dermed oppsto også behov for ordninger av kirkelivet og særlig for en fastere ordnet og klarere ledet undervisning.

Allerede i 1525 skrev Luther en “barnelærdom” som han kalte “Katekismus”.

Men dette katekismusarbeidet så han seg drevet til å gjøre grundigere. Han hadde jo i mange år beskjeftiget seg med saken. Men i 1528 tok han fatt på alvor. På grunnlag av en rekke katekismus-prekener høsten 1528 foregikk arbeidet vinteren 1528-29. Den store katekismus utkom først i større deler i løpet av vinteren. Men i april 1529 forelå det hele i den første, samlede utgave—og fikk snart betegnelsen “Den store katekismus”.

Samtidig med arbeidet på Store katekismus gikk Luther i gang med Lille katekismus Også den utkom stykkevis—i form av plakater til oppslag. Delene utkom nesten “parallelt” med Store katekismus. Men i mai 1529 forelå alle delene samlet i den første, trykte utgaven av “Den lille katekismus”.

De to katekismer er altså blitt til helt parallelt og samtidig. De står da også innholdsmessig i meget nøye forbindelse med hverandre. Begge skriftene vant stor utbredelse og megen anerkjennelse.

I og med Konkordieboken er begge skrifter alminnelige lutherske bekjennelsesskrifter.

XVII

10 Konkordieformelen fra 1578-79

er det siste, store bekjennelsesskrift hvormed den lutherske bekjennelsesdannelse ble avsluttet i reformasjons-århunderet, godt og vel 30 år etter Luthers død.

Etter Luthers død i 1546brøt det løs mange harde indre stridigheter i den lutherske kirke. De var til dels foranlediget av ting som Melanchton skrev i den siste perioden av sitt liv, til dels var de foranlediget av uenighet mellom “calvinister” og “lutheranere”.

Disse stridigheter vekket et sterkt behov og ønske om å nå frem til enighet i læren, fred i kirken og indre, åndelig samling. Det var så meget mer nødvendig som den katolske kirke i disse år hadde konsolidert sin læremessige stilling ved kirkemøtene i Trient. (“Tridentiner-konsilet” 1545-1563) og allerede hadde vist at den ikke aktet å gi opp en voldelig bekjempelse av protestantismen.

Pavestolen forberedte og satte i disse år i gang den ytterst blodige “motreformasjon”, som under den nystiftede jesuitterordens ledelse gikk herjende over Europa i hundreåret 1550-1650.

Det tilfalt de lutherske fyrster å sikre reformasjonens frigjøringsverk på politisk måte, og de lutherske teologer å sikre reformasjonsverkets åndelige innsikt gjennom læremessige bestrebelser for enhet og samforstand. Bare denne siste læremessige oppgave skal angå oss her.

De førende teologer var Jakob Andrea, Nicolai Selnecker, Martin Vhemnitz, David Chytræus, o.a. De var de førende redaktører av Konkordieformelen, og dens første underskrivere.

Det var i årene etter 1550 gjort mange forsøk på å avvikle og overvinne de mange lærestridigheter blant lutheranerne. Og det var blitt utarbeidet mange forslag til “enighetsformler”. I løpet av 1570-årene foregikk det meget intense enighetsbestrebelser—møtt av et uttall av politiske og teologiske forviklinger og vanskeligheter.

Men etter hvert tok det hele den form som bærer navnet “Konkordieformelen”. Den ble vedtatt ved personlige og representative underskrifter fra politisk og kirkelig hold, fra alle deler av det lutherske Tyskland.

Underskriftenes antall løp opp i over 8000—et meget stort tall i betraktning av hva underskriverne representerte.

Med 1580-året var arbeidet i det vesentlige fullført. Et knapt år i forveien, august-september 1579, ble de første eksemplarer av Konkordie-boken trykt i Dresden.

$ 3. Konkordiebokens indre enhet

Til tross for at Konkordieboken er sammensatt av hele 10 skrifter, som ble til i løpet av ca. 50 år, mellom 1530 og 1580, og er skrevet av forskjellige forfattere, danner den en storslått indre, åndelig enhet. Den er reformasjonens litterære monomentalverk, åndelig stempel og merket av den vekkelsesånd som bar reformasjonen –preget av læreklarhet og ubrytelig Skrifttroskap.

XVIII

Den betegner et åndelig høydepunkt i kirkehistorien—et høydepunkt som aldri siden er nådd, aller minst i den lutherske kirkes egen historie.

Med Konkordiebokens sammenstilling og godkjennelse ca. 1580 ble de skrifter den inneholdt, i høytidelige former erklært som den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter.

Den indre, åndelig enhet i disse skrifter gjør et overordentlig sterkt inntrykk på enhver som arbeider personlig med stoffet på basis av Skriften og den kristelige erfaring.

Og dette inntrykk tåler den mest nærgående etterprøve. Ikke minst den resystematisering av Konkordieboken som er gjennomført i vår norske utgave (se nærmere $ 6) avgir det mest slående bevis for denne indre enhet og motsigelsesfrihet. Til saklig belysning av denne enhet, vil vi her anføre særlig følgende faktiske omstendigheter:

De mest omfangsrike skriftene er Melanchtons Apologi, Luthers Store katekismus og

Konkordie-formelen.

Det må her bemerkes:

Den augsburgske bekjennelse og Apologien hører uløselig sammen ikke bare fordi de har samme forfattere og er blitt til i samme umiddelbare tidsfølge (1530-31), men frem for alt fordi Apologien er den egenhendige underretning og forklaring fra forfatteren til Den augsburgske bekjennelse om hva og hvordan han har ment formuleringen i d. Aug.bekj.

Dette må særlig understrekes overfor den meget beklagelige form for “bekjennelsestro lutherdom” som bare vil akseptere “Augustana”, og for øvrig avviser “resten“ av Konkordieboken.

Denne form for “lutherdom” og “bekjennelsestroskap” innebærer både i teori og praksis at enhver forbeholder seg retten til å tolke “Augustana” som de selv vil, uten noen saklig prøve av tolkningen. Mot dette må det fastslåes: enhver tolkning av Augustana som er i strid med Apologien, er falsk. Det er Apologien som avgjør hvordan Augustana skal tolkes.

Og mellom disse to skrifter kan ikke påvises noen indre motsigelse eller noen

“historisk utvikling”.

Det samme gjelder Luthers to katekismer. De er blitt til samtidig og av samme forfatter. Disse skrifter tolker hverandre, den største tolker den minste bok. Og tolkningen er forfatterens egen tolkning. Noen indre motsigelse kan ikke påvises og “historisk” bortforklaring av

læreinnholdet er umulig.

Slike lutherske kirker (som f. eks. den norske og danske), som bare har Augustana og Lille katekismus som bekjennelse, begår åndelig, historisk, kristelig og kirkelig vold og urett mot

det lutherske fellesskap om de avviser Apologien og Store katekismus som seg uvedkommende

i liv og lære, tro og forkynnelse.

Det blir her for alvor spørsmål om slike kirker har åndelig rett til å kalle seg “lutherske”,

selv om de historisk har fått navn av å være det.

Traktaten om pavens makt og overhøyhet faller organisk inn i Konkordiebokens enhet som et konsekvensriktig uttrykk for den evangeliske holdning til den kirkelige makt-problematikk man måtte ta stilling til på riksdagen i Augsburg 1530.

XIX

Hva endelig angår Konkordie-formelen, må det sterkt understrekes at den ikke ville være noe annet enn en nærmere presisering på Skriftens grunn av det som var blitt offisielt lært og bekjent i de tidligere lutherske bekjennelsesskrifter:

Augustana, Apologien, Store og Lille katekismus og de schmalkaldiske artikler.

Alt det som ble avvist eller bekreftet eller utdypet i Konkordieformelen, sto i et åpenbart og klart gjennomsiktig forhold til Skriften og de nevnte bekjennelsesskrifter.

Man kan derfor ikke avvise Konkordieformelen som bekjennelse uten på grunnleggende måte å avvise de tidligere bekjennelser.

Det som særlig har vakt uvilje mot Konkordie-formelen, tør være dens artikkel XI om det evige nådevalg.

På dette punkt reiste skriftet en skarp front mot den “synergisme” og faktiske avskaffelse av

nådevalgslæren som ble følgen av den lære Melanchton hadde gjort seg til målbevisst talsmann for i den siste perioden av sitt liv, etter at de eldre bekjennelser var skrevet.

Denne Melanchton-teologi beholdt makt og innflytelse i vide kretser også etter at Konkordieformelen var vedtatt—særlig i Skandinavia (Danmark og Norge, også i Sverige).

I disse nordiske land (Danmark og Norge) har derfor innstillingen til Konkordieformelen vært avgjort uvennlig, noe som har virket sterkt etter også i de skandinaviske kirker i U.S.A.

På grunn av Art. XI er Konkordieformelen stadig blitt angrepet med anklager om “kalvinisme”- en meget uetterrettelig og urettferdig anklage, som beror like meget på uvitenhet om de faktiske forhold som på et temmelig misvisende begrep om luthersk “ortodoksi”.

Art. XI er rett og slett et av teologihistoriens praktfulleste aktstykker—skrifttro, visdomsfullt, og sindig, uten overdrivelser eller spekulative utskeielser, preget av den rette ærbødighet for et av åpenbaringens skjønneste og dypeste paradokser.

I det hele er Konkordieformelen preget av denne dype, åndelige sans for åpenbaringens paradokser, som verken vil glatte over vanskeligheter for å få et rasjonelt “system” eller vil oppgi selve “spenningen” i det kristelige begrep for å lette seg selv tilværelsen.

Denne forståelse for paradokset som vesentlig for den kristelige lære og forkynnelse på skriftåpenbaringens grunn kommer sterkt til uttrykk i artiklene om bunnen og fri vilje, om

lov og evangelium o.a. men frem for alt i artiklene om Kristi Gudmenneskelighet, Kristi

legemlige nærvær i nattverden og om nådevalget.

Det er så langt fra noen grunn til uvilje og kritikk mot Konkordieformelen, at det meget mere vitner om svekket eller liten “kongenialitet” med den lutherske kirkes vitnesbyrd til Kristus og Guds ord ikke å ville godta denne bekjennelse.

Utgiveren anser Konkordieformelen for å være intet mindre enn praktstykket blant de lutherske bekjennelsesskrifter—og en fullverdig avslutning på reformasjonstidens lutherske bekjennelsesdannelse. Den bærer preg av reformasjonstidens vekkelsesånd, sjelesørgeromhu og vel skolerte tankeklarhet - i og med en usvekket Skrifttroskap som virkeliggjør apostlenes formaning om å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, 2 Kor. 10.5.

Det er denne ånd som foretrekker det Søren Kierkegaard kalte “det fornufts-irriterende paradoks” fremfor en glatt rasjonal, spenningsfri “professoral” læreform.

Nemlig fordi paradokset er den høyeste og edleste form for logisk ordnet begrepsdannelse til Guds selvåpenbarings innhold.

De lutherske bekjennelsesskrifter kunne således ikke finne noen verdigere “avrunding” og avslutning enn nettopp Konkordieformelen, som ikke var en enkelt manns verk, men et felles

verk av reformasjons-slektleddets ektefødte barn—født av deres omsorg for å vareta den kostelige skatt og perle som atter var blitt synlig ved reformasjonen.

$ 4. Utgaven av Konkordieboken—og dens innflytelse

Konkordieboken utkom første gang i Tyskland i 1580.

Senere er den blitt utgitt stadig på ny og i store opplag—som den lutherske kirkes grunnleggende skrift nest etter den hellige Skrift. (Bibelen). Etter hver er den også blitt utgitt mange ganger i oversettelser i andre land. Vi kan ikke her gjennomgå historien om alle disse utgaver.

Vi skal begrense oss til noen opplysninger om Tyskland og om de lutherske kirker i Skandinavia (Norden) og en kortfattet vurdering av Konkordiebokens innflytelse i Nordens kirker og land.

Da Tyskland er Konkordiebokens hjemland, er det naturlig tilfalt den tysk-lutherske kirke som oppgave å dra omsorg for utgivelsen av orginaltekstene.

De tyske utgaver er derfor i tidens løp blitt kilden til kunnskap om de lutherske bekjennelsesskrifter både i de ikketyske, lutherske kirker og for øvrig langt utenfor disse kirkers rekker.—Fra de siste 100 år er det særlig to tyske utgaver som har vunnet anerkjennelse og berømmelse.

Den første er:

I.T. Muller: Die Symbolischen Bucher der evangelischlutherischen Kirche,

med en lang rekke stadig forbedrede opplag –som den dominerende utgave i årtiene før og etter 1900. I 1930 ble denne utgave—i anledning 400-årsjubileeet for den augsburgske bekjennelse —

avløst av utgaven:

“Die Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche”,

1. Oppl. 1930; 2. Oppl. 1952. Det er vanskelig å gi denne siste utgave ros nok . Den er et ypperlig arbeide med et utall av real-opplysninger til forståelse såvel av Konkordiebokens innhold som tekster. Den har alle Muller-utgavens gode egenskaper og har fått tilføyet enda flere gode sider. Det har derfor vært en selvfølge at vi har lagt denne utgaves tekster til grunn for oversettelsen i denne vår norske utgave.

I Skandinavia har Konkordieboken hatt en noe broket historie.

I Sverige og Finland

er Konkordieboken lovfestet som bekjennelsesskrift for den svenske og finske statskirke. Det skjedde ved den kongelige forordning av 1686, som går under navn

av “Kyrkolagen av 1686” og som ble gitt av enevoldekongen Karl XI på et tidspunkt da Sverige og Finland utgjorde ett kongerike (ikke noen personalunion), slik at alle lover gjaldt i begge land.

XXI

Den første svenske utgave av Konkordieboken utkom 1730.

Senere er den blitt utgitt gang på gang, og senest i 1944 ved en del svenske teologer og under

reaksjon av Dick Helander, med tittelen

“Svenska Kyrkans Bekannelsesskrifter”, Uppsala 1944.-

Den første finske utgaven kom i 1849,

og ble senere utgitt i en rekke nye opplag.

I 1948 ble det utgitt en helt ny oversettelse til finsk på basis av den ovennevnte tyske utgaven av 1930. Det var prosten A.E. Koskenniemi som foresto denne utgave.

Danmark og Norge var på reformasjonstiden to kongeriker i forening under èn konge (personalunion). Allerede på et meget tidlig tidspunkt antok kongen den augsburgske bekjennelse for sine riker. Men da senere Konkordieboken ble redigert og Konkordieformelen forelå fra slutten av 1570-årene, stilte den daværende dansk-norske konge Fredrik II seg meget avvisende.

Den førende tyst-lutherske fyrste til å fremme arbeidet med Konkordieformelen og -boken var kurfyrst August av Sachsen.

Kong Fredrik II av Danmark og Norge var kurfyrstens svoger. Men i kirkepolitikken sto de skarpt mot hverandre: kurfyrst August var under ganske sterk innflytelse av “phillippismen”—d.v.s. den åndsretning som Philip Melanchton var leder for den siste del av sitt liv, og som “lutheranerne” energisk bekjempet gjennom Konkordieformelen.

Da kong Fredrik II ikke ville vite noe av denne strid i sine riker, gikk han så langt at han brente det eksemplar av Konkordieformelen som var blitt sendt til ham, og forbød dette skrift i sine riker.

I tiden etter Fredrik II vant Konkordieformelen likevel sterk innflytelse—dog uten å vinne noen offisiell anerkjennelse.

Denne vanskjebne for Konkordieformelen allerede ved dens fremkomst har senere fulgt den som en skygge i Danmark og Norge, men særlig i Danmark; til denne dag er det i begge land en tydelig og umiskjennelig uvilje mot Konkordieformelen enda de færreste prester og nesten ingen legfolk har noe kjennskap til den ved selv å ha lest den.

I Danmark vil man overhode ikke høre noe om at Konkordieformelen er noe “bekjennelsesskrift”:

den blir kort og godt “likvidert” som et “stridsskrift”, og enda henger noe av den mindreverdighet ved den som det lyktes kong Fredrik II å pådytte den ved å forby den i sine riker.

Som følge av dette kan man da også si at begrepet “lutherdom” neppe er så flytende og ubestemmelig i noe annet nordisk land som i Danmark.

I Norge er som følge av foreningen med Danmark Konkordieformelen og -boken heller ikke bekjennelsesskrift. Likevel hadde den i siste halvdel av 1800-tallet en ganske betydelig innflytelse, som dog i vår tid er helt utvisket igjen. Det skyltes særlig det arbeide som ble gjort av de fremragende og berømte norske teologiske professorer Caspari og Johnson.

I 1866 sende de ut en fullstendig norsk oversettelse av hele Konkordieboken. 2. Opplag av utgaven kom i 1882.

Men større betydning enn i Norge fikk Johnson og Casparis utgave for nordmennene i U.S.A.

XXII

Alt så tidlig som i 1866 synes en utgave å være utgitt i Chicago eller Madison av den norske prest Hvistendahl ved den kjente Muskegokirken. I 1892 ble den norske utgaven trykt og utgitt i Decorah, Iowa. Utgaven ble sikkerlig et verdifullt hjelpemiddel for mange nordmenn i samband med de lærestridigheter som på denne tid (siste halvdel av 1800-tallet) pågikk mellom lutheranerne i U.S.A., og hvorav en ikke ubetydelig del fra først av fulgte de tyske lutheranere i Missorisynodens holdning på basis av Konkordieboken.

“Den norske synode av den ev.-lutherske kirke i Amerika” samlet en del brukte eksemplarer av den norske utgave, og forærte dem til den ev.-Lutherske Missionsforening på Bornholm i Danmark

I Danmark fantes (og finnes) ingen dansk utgave. Men de nevnte eksemplarer av den norske utgave ga Konkordieboken en viss innflytelse i Danmark gjennom legpredikantene i

Ev. -Luthersk Missionsforening: styret for denne organisasjonen besluttet nemlig ikke å selge sine eksemplarer, men å låne dem til predikantene til deres bruk så lenge de var i Missionsforeningens tjeneste og med plikt for dem til å levere boken tilbake når de sluttet i predikanttjenesten.

Utgaven var Caspari og Johnsons utgave som var blitt utgitt av Hvistendahl i 1866 i Madison eller Chicago, og som inneholdt en del innledningsstoff fra den tyske “Muller-utgave”.

Johnson og Casparis norske utgave bar tittelen “Konkordieboken, eller den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter”.

Det er neppe tvil om at denne norske utgave fikk ikke liten betydning i Norge i slutten av 1800-tallet. Men varige spor har den neppe satt i Den norske kirke.

Teologer og prester falt snart nok tilbake i den tradisjonelle uvilje, og nordmennene i U.S.A.

fulgte etter hvert på ny den gamle, steile dansk-norske “linje”.

Det kom klarest til uttrykk under den heftige “nådevalgsstrid” mellom lutheranerne i U.S.A. i årtiene omkring 1900. Og denne “linje” var og ble “linjen” for Melanchton-teologien fra tiden omkring 1540-årene. Denne teologi hadde jo Konkordieformelen avgjort forkastet.

Siden utgangen av 1500-tallet har det således i alle århundreder gått en nokså klar skillelinje

innen de lutherske kirker i verden mellom i hovedsaken en “melanchtonisk-teologi” og en “konkordie-teologi”. De to hovedretninger har i alle år stått temmelig steilt imot hverandre.

Men i Skandinavia, særlig i Danmark og Norge, har den “melanchtoniske teologi” i så sterk grad hadde kirkepolitisk overmakt, at det er den som har gjeldt for å være den lutherske teologi, mens “konkordieteologien” stadig er blitt beskyldt for å være “reformert”, “calvinistisk”, o.l.- særlig i læren om nådevalget, en lære som er omgitt av utrolig megen uvilje i Danmark og Norge. Således blir det delevis forståelig at Konkordieboken har hatt forholdsvis liten betydning i Danmark og Norge.

XXIII

Dens betydning i Sverige og Finland synes også i vår tid synes også i vår tid å være minimal.

Men det beror åpenbart mest på at den “liberale” (“modernistiske”) teologi i det 20. Århundre har kunnet vinne en overlegen kirke-politisk seier over alle former av bibeltroende teologi.

Sin største betydning har Konkordieboken hatt for de bekjennelsestro lutheranere i

Tyskland og U.S.A.

I Tyskland har den bidratt på avgjørende måte til å bevare den lutherske kirke og bekjennelse mot statsmaktenes tvangvis gjennomførte “unionspolitikk” overfor lutheranerne og reformerte.

I U.S.A. står en rekke lutherske samfunn i “synode-samarbeide” på Konkordiebokens grunn.

Mest kjent her i Norge fra denne samling er Missorisynoden og den i nyere tid “rekonstruerte”

Norske synode.

En del mindre, lutherske frikirker i Norden og Vest-Europa har tilknytning til de amerikanske synoder som står på Konkordiebokens grunn.

I vår tid arbeidet det meget for en “luthersk økumenikk”, d.v.s bestrebelser for å istandbringe større “enhet” mellom de lutherske kirker. Men disse bestrebelser kan ikke skjule eller utviske det åndelige og historiske faktum at det til denne dag finnes to grupper “lutheranere”: En “melanchtonisk” retning som har vært i en stadig videreutvikling, med røtter først i Melanchtons teologi fra 1540-50 årene og senere under sterk påvirkning av rasjonalismen på 1700-tallet og den idealistiske filosofi på 1800-tallet; den bærer stadig merker av de veier Melanchton slo inn på de siste år av sitt liv, i en rekke henseender svekket eller likefram oppga Skriftprinsippet i teologien til fordel for en gjennomført “kompromiss- eller formidlings-teologi”.

Den annen retning kan kalles “konkordie-retningen”, og kjennetegnes særlig av en meget energisk fastholden av Skriftprinsippet og uvillighet til teologiske kompromisser med være seg rasjonalisme eller idealistisk filosofi (bibelkritikk).

Denne kløft mellom lutheranerne innbyrdes har sine paralleller også i de andre protestantiske kirker og svarer i vår tid til kløften mellom “modernistisk” (radikal eller moderat “liberal” eller “nyprotestantisk”) teologi og “bibeltroende” teologi som holder fast på at Skriften er blitt til ved en særlig, guddommelig åpenbaringshandling (“inspirasjonen”) og ved Guds historiske styre i verden og i menigheten.

I vår tid prøves det stadig i de lutherske kirker å bygge bro over denne kløft ved hjelp av en “konfesjonalisme” (energisk hevdelse av den lutherske bekjennelse, særlig Augustana) som er kristelig meningsløs ved at den løser seg fra Skriftprinsippet.

---

De aktuelle kirkespørsmål vi her har antydet og omtalt, kan man spore meget sterkt allerede innen Konkordiebo0kens stoff, d.v.s gjennom stoffet i Konkordie-formelen.

Da dette spor ikke lar seg skjule for den våkne leser, skal vi her henvise til en rekke av de utgiver-anmerkninger som den norske utgiver har gjort for å markere forskjellen innen selve Konkordieboken, mellom det vi har kalt den “melanchtoniske retning” og “konkordie-retningen” i den lutherske kirke verden over.

XXIV

Til striden om Melanchtons endringer i 1540 av den augsburgske bekjennelse, “Augustana invariata”, se Del I, $ 1.

Til forståelse av det reformatoriske “Skriftprinsipp”, se Del I, $ 4.

Forholdet mellom Skrift og bekjennelse, Del I, $ 4.

Den aldrende Melanchtons (den melanchtoniske retnings”) “synergisme”, er uten navns nevnelse beskrevet og bekjempet F. C., art I og art. II (se Del II, kap. 2-3).

Om Melanchtons vakling i dåpslæren og tilbakefall i dåpsmagien, se nedenfor kap. 8, $$ 4 og 7.

Den “melanchtoniske retnings” lære om nattverden er uten navns nevnelse forutsatt og bekjempet C. F. art. VII (kap..9)

--------------

Da det store gross av prester og predikanter i Norden er like frem uvitende om Konkordiebokens innhold, og for en alt overveiende del er åpenbart eller kamuflert motstandere av den samtidig som de forsikrer all verden om hvor “lutherske” de er, - så er det alt annet enn noen lett og takknemlig jobb å påta seg å utgi den i vår tid.

“Kirken” er i vår tid gjennomsyret av “modernistisk” tankeganger og tankeskjemaer, ordklisjeer og velklingende fraser.

Men vi har våget dette utgiverarbeide i Guds navn.

Det dreier seg om en stor og rik åndelig skatt som det gjelder å gjøre alment tilgjengelig for enhver som måtte ønske å tilegne seg disse skatter.

Det er en “luthersk kirkesynd” fortsatt å late som om denne skatt ikke eksisterer: ikke ense den i det teologiske studium, ikke ense den i forkynnelse, undervisning, sjelesorg, ikke ense den i den kirkelige og teologiske debatt.

Utgiveren av denne norske utgave vil derfor i de følgende $$ gjøre rede for de retningslinjer som er fulgt for utarbeidelsen av denne utgave, som bærer tittelen “Dogmatikk for legmenn”.

Det må ansees desto mer nødvendig ettersom det her gåes helt nye veier for måten å utgi Konkordieboken.

$ 5. Grunnlinjene i oversetter-arbeidet.

Oversettelsen til norsk av Konkordieboken byr på mange vanskeligheter.

Og for å kunne vente en rimelig bedømmelse av oversettelsen, finner utgiveren å burde redegjøre for noen av de viktigste spørsmål.

Konkordieboken er som sagt ikke bekjennelse i Den norske kirke. Oversettelsen kan derfor gjøres uten juridisk (kirkelig) eller kirkepolitiske hensyn, altså uten trykket fra noen fordring om å gi en “offisiell-autorativ” oversettelse. Denne fordring preger ganske avgjort den svenske utgaven fra 1944—og svekker like avgjort utgavens åndelige klarhet og kraft.

XXV

Den første og største vanskelighet for oversettelsen ligger i at alle tekster i Konkordieboken foreligger i parallelt-løpende latinsk og tysk språkdrakt. Dette bereder ingen vanskeligheter i Konkordie-formelen, hvor begge språkføringer løper parallelt i praktisk talt gjensidig oversettbarhet. Men i nesten alle de andre skriftene støter man ofte på større og mindre avvikelser av språklig art, i Augustana og Apologien endog av saklig art. Og begge tekstene er “offisielle”.

Det er blitt oversetter-tradisjon å løse vanskelighetene ved å velge èn av tekstene -- enten tysk eller latin --- og oversette den nøyaktigst mulig. Slik må det vel gjøres hvor det er tale om en “offisiell-autorativ” oversettelse. Men det er uunngåelig at det blir noe “dødt” over en slik utgave.

Og Konkordieboken er ingen “død” bok.

Særlig ved oversettelsen av Augustana og Apologien er den “tradisjonelle” måte slik at den berøver oss meget av det gode stoff som står for Justus Jona`s (den tyske oversetters) regning.

Hvilken tekst man skal oversette, er jo i de fleste tilfelle klart gitt. Luthers skrifter, Store og Lille katekismus samt De Schmalkaldiske artikler, er opprinnelig skrevet på tysk.

Altså må man oversette den tyske tekst, og bruke den latinske tekst bare som kontrollmiddel for at man har oppfattet riktig Luthers mange ordspråklignende uttrykk, folkelig kraft- og fyndord, og ofte ytterst “mangelfulle” syntaks.

Melanchtons skrifter, Augustana, Apologien og Traktaten, er nok skrevet på latin, og oversettelsen til tysk er gjort av nære medarbeidere. Likevel er det ikke helt selvfølgelig bare

å holde seg til den latinske tekst. For saken er følgende: de tyske medarbeidere og oversettere har ikke nøyet seg med en korrekt oversettelse. De har dels lagt hele språkføringen ned fra det

stiv-formelle, akademiske plan til et meget folkelig plan; dels har de tilføyet saklig opplysende og klargjørende stoff; dels har de utelatt ting fra Melanchtons tekst som de har ansett for å være for teologisk-spesielt.

Dette er i påfallende grad tilfelle med Justus Jona`s bearbeidelse av Apologien: den er et så selvstendig arbeide at den bærer like meget preg av Justus Jonas som av Melanchton – selv om jo Melanchton er den bærende stemme på meget klar måte. – Men både den latinske og den tyske tekst er “offisielle”.Disse vanskeligheter har den norske oversetter og utgiver løst etter følgende grunnlinjer:

Den store hovedsak har vært en fullstendig og saklig helt korrekt oversettelse – med spillerom for språklige friheter som kan gi et godt og folkelig norsk språk.

Hvor f. eks. Luther bruker ordspråklignende uttrykk som ikke gir noen rimelig mening på norsk, er brukt det nærmestliggende, tilsvarende uttrykk på norsk – selv om oversettelsen da blir mindre ordrett.

Ved oversettelsen av Melanchtons skrifter (fra Latin) har jeg overalt tatt hensyn til

uttrykksmåtene hos de tyske oversettere og bearbeidere i til dels stor grad. Oversetteren har her prøvd å sammenarbeide de to språkføringer til en saklig enhet i norsk språkdrakt.

Hvor den latinske og tyske tekst avviker fra hverandre, og ikke lar seg smelte sammen i enkle setninger på norsk, er de to tekster gjengitt hver for seg på den måten som i hvert tilfelle synes mest saksvarende.

XXVI

Dette gjelder i særlig grad den overmåte betydningsfulle tekst i Ap. IV, hvor Melanchton og Justus Jonas ikke så sjelden redigerer teksten forskjellig.

Enkelte steder i den norske tekst finnes innskutte parenteser. Da alle parenteser i orginalteksten er overført som alminnelige setninger eller satt mellom tankestreker, er alle parenteser i den norske tekst innført av den norske oversetter utelukkende for å tydeliggjøre oversettelsen.

Det er den norske utgivers håp at en forstandig etterprøvelse av oversettelsesarbeidet vil bekrefte at disse grunnlinjer i arbeidet er fulgt på en skjønnsom måte, og på språklig tilfredsstillende måte gir et korrekt saksbilde av tekstenes stoff – samtidig som oversettelsen overalt tilstreber størst mulig ordrett oversettelse. Den største språklige vanskelighet for en norsk oversettelse ligger dog i de mange lange setningskomplekser. Denne stil er jo helt fremmedartet for norsk språkøre. Den “oppskrift” å dele “kompleksene” opp i mange greie og små hovedsetninger er ingen patentløsning for vanskene.

Saken er nemlig den at de “lange” setningskomplekser er oppstått som følge av hin tids ustanselig innprentende krav om en språklig formulering som tilfredsstiller logiske krav (“deduksjons- og bevismetoden”). Dette krav drar stadig selve setningsdannelsen over i den syllogistiske form.

En syllogisme består imidlertid av minst tre setninger: premiss, mellom-setning og konklusjon.

Ofte må det så i dette skjema innføyes presiserende bisetninger -- så at et setningskompleks på den måten kan komme til å bestå av opptil 10-12 “setninger” i en eneste periode – idet komplekset er kittet sammen med et rikt variert utvalg av konjuksjoner.

Vi taler ikke på denne måten i moderne norsk språkføring. Vi har liten sans for “logisk formverk”, er temmelig “episk” innstillet i språkføringen, og bryr oss helst lite om å presisere tanker ved hjelp av konjunksjoner!

Selvsagt må en norsk oversetter her forenkle! Men å forenkle språket slik at forfatternes klare, logiske form ikke forskussles – og man heller ikke ødelegger den norske, naturlige språkføring, -- ja, se det er her selve oversetterkunsten.

Kritikere som vil etterprøve vår oversettelse på originalspråket form og stil, skylder å vise forståelse for disse oversetterproblemer!

Endelig skal her nevnes:

Konkordieboken vrimler jo av henvisninger til Skriften.

I den sak har vi fulgt den regel å sitere Skriftsteder med ordlyden i den norske Bibeloversettelse av 1930. Denne oversettelse er jo meget god. Og oversetteren ønsker å nevne at det er bare i noen uhyre få tilfeller forskjellen mellom Konkordiebokens Skrift-sitater og den norske oversettelses ordlyd har noen saklig betydning!

Disse uhyre få tilfeller beror på at forfatteren ved latinsk sitering som regel siterte Vulgata

(den gamle, latinske oversettelse ved kirkefaderen Hieronymus).

XXVII

$ 6. Systematiseringen av stoffet i denne norske utgave.

Denne norske utgave av Konkordieboken går helt nye, uvanlige og “originale” veier ved presentasjon av de oversatte tekster. Da det muligens vil vekke undring og spørsmål, særlig på kirkehistoriker-hold, skal vi her redegjøre for det ganske kort.

Den gjengse måte å utgi en oversettelse av Konkordieboken er den “historisk-korrekte” måte.

Dermed menes at man gjengir tekstene i nøyaktig den samme rekkefølge og med de artikkel-overskrifter som er brukelig i de “offisielle” tyske utgaver gjennom århundrenes løp.

Stoffet blir dermed presentert nøyaktig i den rekkefølge vi har gjengitt ovenfor i $ 1 ved fortegnelsen over Konkordiebokens bekjennelsesskrifter.

En slik utgivelsesmåte er vanlig om “meget korrekt”. Men etter den norske utgivers mening

legger all denne “korrektheten” en klam og død hånd over Konkordiebokens praktfulle innhold, og virker likefrem “steriliserende” på dens insiterende og fruktbare innhold.

Dette har pånødet den norske utgiveren følgende spørsmål: Finnes et mon ikke en bedre måte for utgivelse, som bedre kan levendegjøre og aktualisere det hele for et “moderne” kristenmenneske?

Og utgiveren mener at det gis en slik “bedre måte” i og med en “resystematisering” av stoffet.

Denne “bedre måte” er forsøkt gjennomført i den norske utgave. Og det vil vi begrunne.

Vi omtalte ovenfor ($ 4) at Konkordieboken lite eller ingen innflytelse har i Norden.

Det henger mest sannsynlig sammen med den ensidige, men korrekte “historisk-litterære” utgivelsesmåte. Følgen av den er utvilsomt at boken ikke blir lest, men blir stående som en hyllepryd i biblioteker og private bokhyller, og blir avspist med ytterst sjeldne “oppslag” og “titt” på lykke og fromme. – for sluttelig overhode ikke å bli enset.

Hva er da det “gale” med den “historisk-litterære” utgivelsesmåte? -- Det “gale” ligger ganske enkelt deri at den form for “systematisk” tenkning og stoffordning som var vanlig på 1500-tallet, da skriftene i Konkordieboken ble skrevet og samlet, var en radikal annen “måte” enn den hvermann er fortrolig med i vår tid.

Det er ikke her spørsmål om at en heller må være urimelig gammeldags for å være “historisk-korrekt”, enn å innlate seg på “moderniseringsforsøk” som ikke tar hensyn til det “historiske”.

Det er her ganske enkelt spørsmål om man i vår tid gjør rett mot Konkordieboken ved å drepe den åndelig med “historisk korrekthet” – istedenfor å presentere den i en teknisk-logisk og systematisert form som ikke i det minste grad influerer på saken og stoffet, men som fra formens side ligger opp til vår tids måte for teknisk-logisk og systematisert form i “dogmatikken”.

Man verken kan eller skal kreve av mindre skolerte mennesker at de versågod må se til å bli rene “spesialister” i Konkordieboken for overhode å ha noe virkelig utbytte av den.

Den slags krav er den mest infame av alle måter som kan brukes for å sterilisere Konkordieboken!

XXVIII

Og det er sannelig langt fra å være en fribåren, luthersk ånd som kommer til uttrykk i den slags “litterær-historiske” krav som i praksis betyr leseforbud overfor Konkordieboken i den “lutherske” kirke.

Det er noe helt nytt at lesningen av Konkordieboken skal være forbeholdt “vitenskapelig” skolerte professorer. Det var kanskje på grunn av et slikt stilltiende forbehold at bokens tekster ble oversatt til tysk (den jevne manns morsmål) fra første stund i reformasjonstiden!

Den avgjørende begrunnelse for “resystematisering” av Konkordieboken ved oversettelse til

ikke-tysk språk er følgende:

I den utgående Middelalder og den første reformasjonstid var det den såkalte “Loci-metode”

(på norsk “lærepunkt-metoden”) som var kirkelig og teologisk helt enerådende.

Denne metode besto i å formulere læremessige (teologiske) påstander og oppfatninger i kortest mulig “teser”, “definisjoner” og “argumenter” til bruk for slutninger (jvf. Luthers “95 teser”).

Oppsto det uenigheter, overlot man den bredere utførelse av saken til å fremlegges i “disputaser” som foregikk muntlig. En slik “metode” er ingen som forstår pointet i nå for tiden.

Men denne metode var den selvfølgelige forutsetning for bekjennelsesskriftenes forfattere.

Og det er på denne bakgrunn man må forstå hvorfor en “historisk-korrekt” utgivelse av Konkordieboken i vår tid er ensbetydende med å sterilisere den.

Når nå nemlig alle bekjennelsesskrifter fra reformasjonstiden er skrevet etter “Loci-metoden”,

kan man bedre forstå -- ikke bare at “artiklene” tilstrebet størst mulig korthet og siktet på å være definisjoner, men også at mange “artikler“ måtte gjentas saklig i forskjellige skrifter alt etter som de var stridspunkter i den aktuelle situasjon.

På den måte kunne en “artikkel” bli behandlet med forskjellige presiseringer og nyanser i både

4 og 5 bekjennelsesskrifter.

Hvis da en leser vår tid vil vite hva bekjennelsesskriftene lærer om f. eks. nattverden (som var et av de mest brennende spørsmål i reformasjonstiden) , så kan han ikke få pålitelig beskjed om det uten å slå opp i samtlige reformasjonsskrifter i Konkordieboken. For nattverden er behandlet i dem alle – unntatt i Melanchtons “Traktat”.

Så blir det mere enn forståelig at en leser i vår tid rett og slett slutter å lese Konkordieboken, selv om utgivelsesmåten er 100% “historisk-korrekt” og “språklig pålitelig”.

Verken en gjennomsnitts prest eller en nidkjær legmann har tid til slik “spesialisering” i vår “tekniske” og rastløse tidsalder. Det kan bare professorer ha tid til – og så er Konkordieboken med 100% “korrekthet” blitt 100% sterilisert. Og det må jo kalles en meget “smukk lutherdom”.

Den i`de til “systematisering” som ligger til grunn for vår utgave, er å samle alt sammenhørende “artikkel-stoff” fra de forskjellige bekjennelsesskrifter under nye “loci” (systematiske overskrifter) som gir et raskt og samlet overblikk over alt det bekjennelsesskriftene lærer om et bestemt “locus” (bestemt “artikkel”), bestemt “lærepunkt”).

XXIX

Denne i`de er jo såre enkel. Det er dens beste anbefaling og dens beste “modernitet” overfor et “400 år gammelt stoff” (som slett ikke er “foreldet”).

Men om ideen er enkel, er den meget vanskelig å omsette i praksis, i konkret form.

Og disse vanskelighetene bør leseren kjenne til og forstå. Derfor omtales de her ganske kort.

Som allerede nevnt siktet “Loci-metoden” på såvidt mulig å gi den korteste, enkleste definitoriske

formulering – slik leseren ser det klart av de fleste “artikler” i den augsburgske bekjennelse og i en rekke av de schmalkaldiske artikler. . –

Men dersom det som nevnt oppsto uenighet og strid – noe som direkte og åpent var forutsatt ved avfattelsen av både den augsburgske bekjennelse og de schmalkaldiske artikler – kunne den spesielle behandling av et “locus” svelle ut til store avhandlinger for å belyse den opprinnelige “tese” (locus) ut fra de forskjelligste synspunkter. Melanchtons Apologi er et glimrende eksempel på dette.

Således er artikkel IV i den augsburgske bekjennelse (C.A IV) en av de korteste “artikler” i

Konkordieboken, mens artikkel IV om samme emne (rettferdiggjørelsen) i Apologien er blitt en stor avhandling og Konkordiebokens lengste artikkel.

Det samme forhold finnes forresten mellom de fleste artikler i Augustana og Apologien.

På denne bakgrunn blir spørsmålet delevis sterkt komplisert for den som vil forsøke å

“resystematisere” Konkordieboken. For å belyse vanskelighetene kan vi ta for oss den nevnte artikkel IV i C.A. og Ap.

Ap. IV belyser “rettferdiggjørelsen” fra en rekke betydningsfulle, men sterkt skiftende synspunkter. Men lar vi det bero med å oversette det hele “historisk-korrekt”, så flyter det hele således sammen at en “moderne leser” mister enhver oversikt og enhver forståelse for stoffets rikdom. Men dersom vi deler stoffet opp i f. eks. 3 eller 4 deler, og henfører delene til den sammenhenger der de får mest fruktbart lys, viser stoffet seg å få en uventet levende aktualitet.

Man slipper fri fra følelsen av å vandre i en intellektuell labyrint der en “moderne leser” bare

finner rot, og ingen “Ariandnetråd”.

En slik “oppdeling” av stoffet byr altså på store fordeler. Men samtidig bør man jo unngå å føre den så langt at “helhetene” går tapt.

En rimelig “oppdeling“ kan selv en “korrekt historiker” ikke ha noen rimelig innvending mot.

Men grensene for “oppdelingen” må ligge i kravet om å bibeholde “helhetene” og bare dele hvor nødvendigheten tilsier det.

For å mestre disse vanskeligheter med systematiseringen, fremme oversiktligheten, bevare “helhetene” og gjøre overføringen av en stoffdel til en annen system-sammenheng naturlig, o.l. – har utgiveren gjort bruk av følgende hjelpemidler for “resystematiseringen”:

1 Passus-inndeling og passus-overskrifter

Tekstene i Konkordieboken er inndelt og nummerert på dobbelt måte.

a) Hver artikkel har sitt eget nummer (i romertall) i det bekjennelsesskrift der det hører

hjemme og hver artikkel sin "l“cus-overskrift" ”som fremgår av vårt nedenfor

sammenstillende "r“konstruksjonsregister",” se s.XLIV)

XXX

b) Hver artikkel er inndelt i “passus èr” som er nummerert med vanlige tall og som avbilder forfatternes disposisjon av stoffet i artikkelen. Disse passus-nummer er innført senere for å lette sitering og orientering. Disse siste, -- “passus-enhetene” – har den norske utgiver viet den største oppmerksomhet, og har søkt å finne frem til naturlige “passus-helheter” innen hver artikkel. For å fremheve dem anfører utgiveren tallene på de “passus èr” som danner naturlige “helheter”, og utstyrer hver slik “passus-helhet” med en særlig overskrift som uttrykker det “tema” som “helheten” behandler. På denne måten blir altså artikkel-overskriftene å forstå som betegnelsen for artikkelens læremessige hovedinnhold slik forfatterne selv har uttrykt det gjennom overskriften, -- mens “passusoverskriftene” blir å forstå som betegnelsen for de del-temata som behandles i artiklene. For å avverge enhver mulig misforståelse må derfor leseren overalt holde seg klart: artiklenes romertalls-nummer og overskrift (gjengitt i Rekonstruksjonsregisteret) stammer fra forfatternes hånd, mens inndelingen i “passus-helheter” og “passus-overskriftene” helt ut står for den norske utgivers regning. Enkelte (noen meget få) “passus-overskrifter” stammer fra forfatterne, nemlig de som uttrykkelig er anført i Rekonstruksjonsregisteret.

2. Den systematiske ordning

av stoffet i den norske utgave er ikke gjennomført etter vilkårlige synspunkter, men etter anvisning av Luthers forklaringer til de “tre troens artikler” i Store og Lille katekismus, d.v.s i lys av den guddommelige treenighets personer og gjerninger: Faderen`s gjerning i skapelsen (Del II), Sønnens gjenring i forløsningen (Del III) og Åndens gjerning i helliggjørelsen (Del IV-VI). Det stoff som naturlig ikke ordner seg inn i denne systematikk, er ordnet i Del VII om “kirkerett og kirkeliv” og i en kort avsluttende Del VII av “forskjellig innhold”

3 Det nevnte “Rekonstruksjonsregister”

(s.XLIX) er innført i vår norske utgave for å muliggjøre det for leserne dels å “rekonstruere” Konkordiebokens historisk-orginale “oppbygning” på basis av vår norske utgaves tekster og på tross av vårt fullstendige brudd med den “tradisjonelle-historisk-korrekte” måte for å utgi Konkordieboken. Dels er dette “register” en avbøting for de innvendinger som de “korrekte historikere” ganske sikkert vil komme med ovenfor den utgivelsesmåte vi ganske avgjort har foretrukket. Den nærmere redegjørelse for “Rekonstruksjonsregistret” og dets bruk er gitt i en særlig forhåndsbemerkning.

4 Typografi og systematisering.

For at det skal være selvinnlysende overalt i vår utgave når leseren har med tekster fra Konkordieboken å gjøre, og når en har med utgiveranmerkninger å gjøre, er det fulgt en bestemt typografisk regel:

XXXI

Tekstene fra Konkordieboken er satt i korpussats, utgiveranmerkninger er satt i petisats.

I noen få tilfelle er det avverget fra denne regel. Men den oppmerksomme leser vil ikke ha noen vanskeligheter med å se når det avvikes fra regelen.

Vår “resystematisering” støter overalt på den vanskelighet at de fleste “passus-helheter” kan henføres til flere forskjellige sammenhenger. Det beror på visse eiendommeligheter ved “Loci-metoden”. Men vi har overalt foretrukket å gjengi passusene på ett sted i en bestemt hovedsammenheng (i korpussatss). Særlig betydningsfulle “passuser” burde også i mange tilfeller være gjengitt flere ganger i forskjellig sammenheng. Det har vi ikke kunnet gjennomføre av tekniske grunner. Men i visse tilfeller gjengir vi enkelte “passuser” flere ganger. Slik gjengivelse er gjort i petisats. Men som regel begrenser vi slike gjengivelser til henvisninger (sitasjon) av f. eks. typen “jvf. Cat. Maj. III, 49 f”. Henvisningsmåten er forklart i registret for forkortelser og til rekonstruksjon, se s.XLIX.

$ 7. Hva vår norske utgave utelater.

Vår utgave er en fullstendig og pålitelig gjengivelse av alle artikler i Konkordieboken.

Men vi har tillatt oss å utelate en del stoff som hat liten eller ingen interesse, eller er altfor spesielt. For ikke å svekke tilliten til vår utgave, vil vi si hva vi har utelatt og hvorfor.

1 Alle Forord, både til Konkordieboken som helhet og til de enkelte bekjennelsesskrifter

er samlet i $$ i Del I – og gjengitt dels i sin helhet, dels utdragsvis, dels bare kort refererende.

2 Det som er utelatt, finnes i Luthers Lille katekismus og i Konkordieformelen.

a). Fra Lille katekismus har vi utelatt en del ting som enten ikke har noen organisk sammenheng med katekismen, eller som andre har koblet sammen med den.

Således utelater vi:

1 Husfarens undervisning for sitt husfolk om forskjellige slags faste bønneformer (I-II),

2 Den såkalte “hustavle” (I-15) som består av en rekke Skriftsteder med formaning til bisper, prester, øvrighet, ektemenn, barn, tjenere, o.s.v.

3 Den såkalte “Traubuchlein” som inneholder det kirkelige vigselsritual som Luther foreslo. Dette skrift har i dag utelukkende historisk interesse. I sitt forord til skriftet erklærte Luther at ekteskapsstiftelse er et rent borgelig (sivil-rettslig) anliggende som ikke vedkommer kirkens tjenere; det foreslåtte ritual skal derfor ifølge L. Bare være et hjelpemiddel ved vigsel av dem som ønsker det skal skje i kirken.

4 Endelig utelater vi den såkalte “Taufbuchlein” som Luther utga med første opplag 1523 og i “revidert” annet opplag 1526, og som ble føyet til katekismen ført i 1531. Vi har nedenfor, kap. 8, A, $ 2 b-c omtalt at Luther med dette skrift egentlig vendte tilbake til det katolske dåpsritual av kirkepolitiske grunner, og forgjeves søkte å gardere seg mot misbruk av det ved den måten han skrev Forordet til “Taufbuchlein” , således at Luthers autoritet er blitt skammelig misbrukt i den lutherske kirke til støtte for en katolsk dåpslære. Da “Taufbuchlein” utelukkende har historisk interesse i vår tid, utelater vi skriftet fra vår utgave.

XXXII

b Fra Konkordieformelen har vi utelatt det store “tillegg” (“Appendix”) til art. VIII om Kristi person. Tillegget heter “Catalogus Testimoniorum” (Fortegnelse over vitnesbyrd). Det inneholder en velordnet oversikt over Skriftsteder og oldkirkelige kirkefedresitater som skal bevise at den lutherske lære om at den guddommelige majestet og herlighet er meddelt Kristi persons menneskelige natur, er en lære som stammer fra Skriften (til forsvar mot “reformerte” anklager mot lutheranerne) og stemmer med den gamle kirkes lære (til forsvar mot katolikkene). Denne lære om Kristi person (F.C. art. VIII) tjener egentlig til å underbygge og godtgjøre læren i F.C. art. VII om Kristi legemlige nærvær i nattverden. (“dette er mitt legeme”), og til å forklare hvordan dette legemlige nærvær er en virkelighet på ikke-romlig, himmelsk måte, men ikke på noen “kapernaistisk måte”. – Når vi utelater denne betydningsfulle “Catalogus” fra vår utgave, er det av en eneste grunn: vi anser stoffet i denne “katalog” for å være altfor krevende til å kunne påregne noen almen forståelse eller interesse, samtidig som det vesentlige har sin betydning og verdi ved en streng og inngående spesial-behandling av læren om Kristi person – i eller uten samband med læren om nattverden. Dersom noen leser av vår utgave skulle beklage at vi har utelatt “katalogen”, og skulle ønske å stifte bekjentskap med den i et nordisk språk, henviser vi til at katalogen er oversatt til svensk og finnes i den svenske utgave av Konkordieboken, “Svenska Kyrkans Bekannelsesskrifter”, Uppsala 1944, s.679 f. Utenom de her uttrykkelig nevnte utelatelser finnes det ingen utelatelser i denne vår norske utgave av Konkordieboken

$ 8. Den sær-norske bekjennelse, “Kirkens Grunn”.

Den norsk-lutherske kirke har siden 1942 en bekjennelse som er dens ene-eie innen fellesskapet av de lutherske kirker, nemlig bekjennelsesskriftet “Kirkens Grunn”.

Det er en bekjennelse som Den norske kirke ble nødt til å avlegge overfor de nasifascistiske tyske og “norske” statsmyndigheter som grunnlag for Kirkens brudd med disse statsmakter p.g.a. deres terror overfor kirke, hjem, skole og ungdom under den tyske okkupasjon av Norge i verdenskrig II årene 1940-45.

Denne bekjennelse angår derfor utelukkende forholdet mellom stat og kirke i lys av den augsburgske bekjennelses lære om “de to regimenter” (de to myndighets-områder, verdslig stat og åndelig kirke).

Når vi her tar “Kirkens Grunn” med i en utgave av Konkordieboken, betyr det selvsagt ikke at Den norske kirke har gjort eller vil gjøre noen forandring på at “Kirkens Grunn” skal anerkjennes som en felles-luthersk bekjennelse

Den var, er og vil alltid vedbli å være et sær-norsk aktstykke, en bekjennelse Den norske kirke ved Guds historiske styrelse på et gitt tidspunkt måtte avlegge for å være tro mot Gud, og måtte avlegge for å bekjenne kirkens stilling overfor en verdslig-ugudelig statsmakt.

XXXIII

Vi tar derfor “Kirkens Grunn” med her utelukkende fordi dette er en norsk utgave av de felles-lutherske bekjennelsesskrifter, og fordi en slik utgave bør inneholde også Den norske kirkes særlige bidrag i en kirkelig bekjennelses-situasjon (status confessionis).

Det har etter krigen vært reist innsigelser fra enkelte norsk-kirkelige hold mot å anerkjenne “Kirkens Grunn” som bekjennelse, i dette ords legitim-kirkelige betydning.

Disse innsigelser er helt uholdbare.

“Kirkens Grunn” er en fullverdig legitim-kirkelig bekjennelse for Den norske kirke. For den tilfredsstiller alle formelle krav til en kirkelig bekjennelse.

Siden vi tar den m ed her, skal vi anføre følgende om saken:

1 “Kirkens Grunn” tilfredsstiller følgende formelle krav til en kirkelig bekjennelse:

a Den er forfattet av kirkelig ansvarlige myndigheter, som på lovlig ordnet måte representerte det kirkelige liv i Norge.

b Den er forfattet under inngående drøftelser til alle formuleringer, prøvd på Skriften og på Den norske kirkes offisielle bekjennelse (d.v.s den augsburgske)

c Den er i ansvarlige former forelagt Den norske kirkes presteskap og menighetsråd til enighetserklæring. Og sådan enighetserklæring innløp fra hundrevis av prester og menighetsråd – fra alle landets kanter – og ved personlig underskrift.

d Den er kunngjort for landets menigheter og godtatt av dem ved at de frivillig gav lønn og underhold til de prester som “nedla embetet” og løste sitt forhold til staten på basis av “Kirkens Grunn”.

e Det er ved fredsslutningen 1945 anerkjent de facto og de jure av den lovlige norske statsmakt derved at “Kirkens Grunn” ble gitt kirkerettslig gyldighet i oppgjøret om hvem som kunne og ikke kunne fortsette i Den norske kirkes tjeneste.

2 De saklige krav som “Kirkens Grunn” må tilfredsstille for å godtas som kirkelig bekjennelse, er altså at den må stemme med Skriften og med den lutherske bekjennelse som ved grunnlov og lov er Den norske kirkes bekjennelse. Inntil det er bevist at “Kirkens Grunn” strider mot Bibel og bekjennelse vil ingen med skjellig saklig grunn kunne forkaste dens karakter av bekjennelse i Den norske kirke. Idet vi tar “Kirkens Grunn” fra 1942 med i vår utgave, bemerker vi at vi gjengir dens tekst etter H. C. Christie: Den norske kirke i kamp, Oslo 1945, s. 165 f. I denne boken finner man den historiske beskrivelse av de forskjellige omstendigheter omkring “Kirkens Grunn”, avfattelse, underskrifter, o.l. H.C. Christie hevder med historisk og kirkelig rett at “Kirkens Grunn” hadde karakter av bekjennelse.

XXXIV

(Forord)

$ 9. Vår utgave som “moderne” dogmatikk.

Vår systematisering i denne utgave av Konkordieboken viser med stor klarhet at Konkordieboken har behandlet nesten alle grunnleggende og vesentlige lærepunkter i den guddommelige selvåpenbaring ifølge Skriften. Systematiseringen har derfor brakt for dagen en nesten fullstendig kristelig “dogmatikk”.

Når vi sier “nesten fullstendig” sikter vi til at enkelte lærepunkter delevis har fått en meget mangelfull behandling – som f. eks. læren om “de siste ting” , delevis ikke er blitt behandlet – som f.e ks. Læren om Skriften (dens inspirasjon). – Disse mangler har rent historiske grunner.

De beror ikke på at bekjennelsesskriftenes forfattere anså de nevnte spørsmål for å være likegyldige, eller for at de ikke hadde en sann og rett lære om disse ting.

Man må huske at samtlige bekjennelses-skrifter er blitt til for å 1) avvise den falske lære, 2) frembære den sanne lære, og 3) presisere det sanne og rette på Skriftens grunn ovefor alt som ble gjort tvilsomt, -- og å gjøre dette i den bekjennelsessituasjon som var aktuell i historiske tid da de ble skrevet. (in statu confessionis).

Når altså et eller annet viktig spørsmål ikke ble behandlet i bekjennelsen, er dette uttrykk for at det ikke var aktuelt i “bekjennelsens situasjon”. Verken mer eller mindre betyr “manglene”.

Det er derfor – for å nevne ett illustrerende eksempel – nærmest en kirkelig og teologisk skandale, når Konkordiebokens mangel på lære om Skriftens inspirasjon av bibelkritisk orienterte “nyprotestanter” blir proklamert som “bevis” for at den lutherske kirke har ingen lære om inspirasjonen! En slik tankegang kaller man i logikken “argumenta e silentio” (taushetsbevis), og om dem gjelder logisk: 1) Et taushetsbevis er vitenskapelig sett enten mest mulig tvilsomt eller likefram verdiløst. 2) Av et negativt grunnlag (taushetsargumentet er “negativt” og uttaler seg bare om noe som ikke finnes eller sies) kan man slutte hva som helst og hva man vil!

Derfor er det vitenskapelig tvilsomt eller verdiløst.

Konkordieboken fastslår helt utvetydig klart at Skriften er høyeste, ubetingede norm for hva som er kristelig sant eller falskt. Om en altså ikke uttaler seg om et spørsmål betyr det positivt:

Ethvert spørsmål om kristelig lære og liv skal klargjøres og besvares ut fra Skriften, uansett om det er behandlet i Konkordieboken eller ei. Det gjelder også læren om inspirasjonen!

I denne mening kan man si:

Konkordieboken er prinsipielt fullstendig, selv om et og annet konkret spørsmål ikke er konkret behandlet.

---

Vår systematisering har altså medført at vi har kunnet fremlegge de samlede lutherske bekjennelsesskrifter som en fullstendig “dogmatikk” for vår samtid, og si: Dette er den lutherske kirkes offisielle lære.

Dette har en så stor åndelig teologisk og kirkelig rekkevidde, at utgiveren ikke kan unnlate å peke på noe av det viktigste dette innebærer. Det skjer i følgende hovedpunkter:

XXXV

1 Skrift og bekjennelse som prøvesten.

Da den lutherske bekjennelse med alt ettertrykk stiller seg på Skriftens grunn med Skriften som erklært “norma normans”, skal den kristelige, kirkelige, teologiske sanndruhet og ærlighet prøves på om noen har den sanne åndelig-intellektuelle ydmykhet som bekjennelsen, at en er villig til å la seg prøve på Skriften. –

Bekjennelsen er “norma normata”, og krever den troendes samtykke og enighet på en fri, overbevist tros basis, og alltid med den reservasjon: Bekjennelsen er kristelig sann og gyldig for så vidt den stemmer med Skriften. –

Hermed ser enhver hvordan kristelig lære og ydmykhet, sannhet og sanndruhet skal prøves.

Og den som ikke vil underordne seg denne prøve, setter seg dermed utenfor både det kristne og det lutherske fellesskap.

2. Opprydding i “lutherdommen”

Vår systematiserte utgave kan legges ved siden av en hvilken som helst lærebok i “dogmatikk” som er forfattet i eller utenfor den lutherske kirke, og kaller seg “Luthersk” eller noe annet. Hermed har enhver prest og legmann i Norge (Norden) fått det hjelpemiddel vi sårt har trengt til å få ryddet opp i all falsk ånd og lære som stadig lanseres under etiketten “luthersk kristendom”.

For “luthersk” er det som stemmer med bekjennelsen på Skriftens grunn. Alt annet er ikke luthersk – hvor meget det enn kaller seg så.

3. Hjelpemiddel i forkynnelsen.

Vår “dogmatikk” er et sårt tiltrengt hjelpemiddel for alle predikanter, sjelesørgere og alle som underviser i kristendom. Den avslører ubønnhørlig falsk og lovisk forkynnelse, og bekrefter de evangeliske røster blant menighetens arbeidere.

4 Hjelpemiddel i undervisningen

Vår “dogmatikk” er et sårt tiltrengt hjelpemiddel i den kristelige og kirkelige undervisning.

Først og fremst i den teologiske utdannelse av vordende prester.

Professorene kunne spare seg å “skrive dogmatikker”.

De gjorde en større og bedre gjerning med å gi grundig innføring og innøvelse i Konkordieboken – utfylle den med teologi-historiske forklaringer, drøftelser på Skriftens grunn, gjennomgåelse av dens emner, sjelesørgeriske redegjørelser, o.s.v. – en høyst betimelig å påkrevet reform av den teologiske undervisning.

Dernest er den hjelpemiddel for enklere eller mer videregående undervisning i kristendom (teologi) for misjonsskoler, bibelskoler, lærerskoler – og inneholder meget utmerket stoff for konfirmantundervisningen (Store Katekismus).

Ved all slik enkel eller videregående undervisning er det ikke lærerens (professorens) oppgave å meddele elevene sine egne uforgripelige “meninger” om “kristendom”.

Men det er hans oppgave å lære elevene at det er Skriftens “definisjoner” til “kristendommen” som sant og rett angir “kristendommens vesen”.

Enhver annen slags undervisning om “kristendom” er falsk.

XXXVI

Konkordieboken er historisk sett opprinnelig blitt til som et grunnlag for enighet mellom lutherske kristne. Til denne dag er den vel skikket som sådant grunnlag.

Må Gud velsigne denne vår utgaves gang i Norge og Norden, at den må befordre åndelig vekkelse og besinnelse hos prester og predikanter, at den må fremme kirkelig og kristelig enighet og enighet på Guds ords grunn – istedenfor på alle forlorne menneskelige grunnlag for “enighet”.

Måtte vår utgave kort og godt fremme “den lutherske økumenikk”!

$ 10. Vår utgave i vår tids åndssituasjon

Hvilken åndshistorisk aktualitet har så vår utgave i vår samtids åndelig-kirkelig situasjon?

Da den er begrenset på en historisk bestemt måte vil vi gjerne presisere det ganske kort.

Konkordieboken er historisk blitt til først og fremst i reformasjonstidens grunnleggende oppgjør med den romersk-katolske kirke. Fordi om dette oppgjør ikke er direkte aktuelt i Nordens protestantiske land akkurat nå, vil det dog alltid forbli aktuelt der hvor katolisisme og protestantisme kommer i berøring med hverandre.

Nordens lutherske kirker møter således katolisismen overalt i verden hvor vi driver misjon –enten det er som hedningemisjon, arbeide blant emigrerte landsmenn, sjøfolk e. L.

På denne måten forblir Konkordieboken alltid aktuell i vårt forhold til pavekirke og pavemakt i lys av Skriften. –

Den kan også sies å ha fått øket aktualitet innen våre hjemlands kirker p.g.a. en stadig videre utbredelse av katoliserende tendenser blant mange “lutherske“ prester.

Det er gjerne prester som har spillet helt konkurs på den “nyprotestantistiske” teologi, og er på “leting” etter noe “nytt” og “fast” og “sikkert” -- og så er havnet i den mest håpløse form for “kirkelighet” som finnes: embedsdyrkelse med hiearkistiske tilbøyeligheter (“høykirkelighet”), sakramentsmagi og “sakramentalisme”, ritualisme, overdreven kirkelig pomp, prakt og utsmykking: liturgiske “gudstjenester” helt eller delevis uten preken over Guds ord, prangende bispeklær, presteklær, kirkesmykking, affektert kirkemusikk, fiendskap mot “åndelige sanger”, mot fritt legmannsvirke, o.s.v.

Overfor disse katoliserende tendenser vil Konkordieboken alltid beholde sin aktualitet i våre kirker.

Fordi den ble til på 1500-tallet vil mange i første omgang savne noen hjelp i spørsmålene om “nyprotestantismen” og dens “teologi” siden ca. 1830.

XXXVII

Om det vil vi si:

Den katolske teologi som Konkordieboken kjempet (kjemper) mot var (er) en slags rasjonalisme som har søkt å innordne hele Guds selvåpenbaring i rammen av Aristotele`s filosofi (den aristoteliske “skolastikk” fra Middelalderen som enda fullstendig behersker den katolske teologi).

Reformasjonen kastet ikke bare av seg pavens kirkepolitiske diktatur, men også Aristotele`s metafysikk, religionsfilosofi og etikk – selv om den høyaktet Aristotele`s logiske arbeider og gjorde sterk bruk av deres innsikter i logisk teknikk(d.v.s de bruker logikken som formalt hjelpemiddel i teologien, men ikke som kilde til teologisk kunnskap).

Slik sto saken i de protestantiske kirker til langt frem på 1700-tallet.

Da brøt en helt “ny” og annen type av rasjonalisme” inn i de protestantiske kirker. Den var grunnlagt av slike filosofer som Descartes og Spinoza på 1600-tallet, utfoldet seg rikt i 1700-tallets fornuftsdyrkelse og “opplysningstid” – og nådde sitt høydepunkt i Kants filosofi i slutten av 1700-årene.

Det var den form for rasjonalisme som kalles “erkjennelsesteoretisk idealisme”. Den har vært den sterkeste åndshistoriske og kulturhistoriske faktor fra 1800-tallet frem til vår tid. Og den har fullstendig dominert teologien og forkynnelsen frem til våre dager.

Den har født og frembrakt hele den kristendoms- og tros-ruinerende åndsbevegelse i de protestantiske kirker som er blitt kalt “nyprotestantismen”.

Overfor denne bevegelse synes Konkordieboken i første omgang ingen redning å gi.

“Nyprotestantismen” oppsto jo også først 250-300 år etter reformasjonen. Men da spørsmålet fortjener den største oppmerksomhet, vil vi her i all korthet anføre følgende:

Den nye, europeiske rasjonalisme som oppsto på 1600- og 1700-tallet er blitt kalt “filosofisk idealisme”. I dens skjød fødtes de betraktningsmåter overfor religion og kristendom som er blitt betegnet som “agnostisisme” og “panteisme”. Begge er blitt utformet på et utall av måter, og har i hovedsaken behersket også teologien i form av bibelkritikk, religionspsykologi, religionsfilosofi og religionshistorie som har vært fullstendig negativ og tilintetgjørende overfor kristendom og åpenbaring. “Moderne teologi” er tross fine talemåter i sin substans agnostisk eller panteistisk, til dels åpenbart ateistisk.

Som sagt synes Konkordieboken ikke å gi noen rettledning overfor denne “nyprotestantistiske“

bortforklaring og fornektelse, forfalskning og uthuling av “kristendommen”.

Men ser man nøyere etter, er den rik på stoff i denne sak. Den “nyprotestantistiske” filosofi og teologi er nemlig en grandios oppståen av den hellenistiske form for religiøsitet og filosofi som Oldkirken førte sin kamp mot på liv og død – for å verge åpenbaringen fra å gå under i filosofisk fornektelse.

Det store motstykke til den “nyprotestantistiske idealisme” i de siste århundrer er den åndsbevegelse som i Oldtiden kaltes “gnostisismen”, og som særlig slike kirkefedre som Ignatius, Ireneus, Hippolyt, o.a. kjempet mot

XXXVIII

Det var gnosticismen og den såkalte arianisme som utløste de heftige og uforsonlige kamper i Oldkirken om særlig Guds treenighet og Kristi Gudmenneskelige person.

Nøyaktig det samme er tilfelle med den “nyprotestantistiske idealisme”: dens skjulte og åpenbare fornektelse av Guds treenighet og Kristi Gudmenneskelighet har til den aller nyeste tid utfordret Kristi troende menighet til å ta opp troens kamp.

Og i denne kamp er det Konkordieboken vinner ny aktualitet: bak nesten alle formuleringer til læren om treenigheten og Kristi person gjemmer seg et historisk stoff fra kampen mot gnosticismen og arianismen som er like aktuelt i vår tid som i Oldkirken.

Det er den teologiske undervisnings oppgave å påvise det. Utgiveren har i flere av sine skrifter ettervist dette – særlig i boken “Ordet som aldri kan dø”, Bergen 1949.

I denne boken sammenlignes bl.a. Oldtidens filosofi om kristendommen med den “moderne nyprotestantismes” lære om Kristus (doketisme, ebjonisme og arianisme)

Forstår man altså konkordiebokens innhold i lys av kirkehistorien og filosofhistorien, så er den hyperaktuell på meget allsidig måte – for nær sagt alle sider av lære og teologi i kirken.

Og i denne mening er den hyperaktuell i den troende menighets kamp mot den “moderne” religiøsitets fornektelse og forfalskning av kristendommens vesen.

Om dette verks utgiver skulle tenke seg noensinne å skrive en “kirkelig dogmatikk” etter å ha utgitt

Konkordieboken på den her fremlagte måte, -- så ville en slik dogmatikk måtte arte seg som et slags teologi-historisk kommentarverk til Konkordieboken for å påvise dens budskap til vår tid i den troende menighets kamp mot den forføreriske og kristendoms-forfalskende “nyprotestantisme”, dens gnostisisme, panteisme og fordekt ateisme.

Med disse bemerkninger om Konkordiebokens aktualitet for vår tid, lar vi det her bero, -- enda vi kunne ha skrevet store bøker om saken.

$ 11. Bekjennelsesplikt og bekjennelsesrett

Når et kirkesamfunn i sin konstitusjon offisielt har vedkjent seg en bekjennelse, da innebærer dette at vedkommende samfunns kirkelige tjenere, som prester, forskjellige slags lærere, styrere o.l., er forpliktet til å leve og lære, tjene og styre i overensstemmelse med denne bekjennelse.

De nordiske kirker er ifølge sin konstitusjon lutherske kirker, og ifølge lovgivningen er da biskoper, professorer, prester , o.l. forpliktet på den lutherske bekjennelse i kristelige og kirkelige spørsmål.

XXXIX

Uten en slik bekjennelsesplikt er kirkesamfunnet intet tros- og bekjennelsessamfunn, og dermed heller ikke noen ordnet kristen kirke.

Dette får den største betydning for de lutherske kirker i Norden, som uten unntagelser er “statskirker”. Det er ingen tvil om at selve statskirkeprinsippet for tiden befinner seg i en ytterst kritisk fase i Norden. Vi kan likefrem tale om en kirkekrise for så vidt “statskirkene” i Norden er under et voldsomt dobbelt press:

På den ene side står de under press av de ikke-kristne, tildels åpenbart kristendoms-fiendtlige åndskrefter som forsøker å bruke statsmakten til å undergrave eller avskaffe kristendommens innflytelse i folkelivet.

På den annen side står de under press av en kristelig, frikirkelig individualisme som på basis av prinsippet om religionsfrihet ikke vil vite av at statsmakten skal ha noen plikt eller oppgave m.h.t. å fremme en kristelig, kirkelig påvirkning av folket (noe som utelukkende menes å burde skje gjennom frie kirkedannelser). Begge disse typer av press mot statskirkeprinsippet ender tross sin forskjellige motivering med å virke sammen til det samme mål: opphevelsen av statskirkeordningen ved å oppheve bekjennelsesplikten i religionsfrihetens og toleransens navn.

Overfor dette dobbelte press i retning av samme mål vil vi understreke noen vesentlige ting:

For det første

er forbindelsen mellom stat og kirke ingen vesensnødvendig forbindelse for noen av partene. Den har sin bestemte historiske forutsetninger i den lutherske kirke, og forandres disse forutsetninger, kan forbindelsen når som helst oppløses.

For det annet

kan man nok medgi at toleranse og religionsfrihet er en alminnelig “menneskerettighet” og et selvsagt politisk prinsipp i den verdslig stat. Men man kan ikke medgi at toleranse og religionsfrihet som politisk prinsipp uten videre kan praktiseres i innenkirkelige forhold på en måte som i realiteten opphever kirkens kristelige normer og bekjennelse, og legger veien åpen for forfatningsmessige forhold som tilintetgjør kirkens karakter av kristen kirke.

Ifølge lutherske tro og lære er spørsmålet om kirken skal være organisert som kirkestat, statskirke, fri folkekirke eller frikirke intet “dogmatisk” spørsmål, men tilhører til en viss grad og til en bestemt grense spørsmålet om de “”menneskelige ordninger i kirken”

(jus humanum) der det råder full frihet innen den ramme som er gitt med “de guddommelige ordninger” (jus divinum). Om den lutherske sondring mellom “jus humanum” og “jus divinum” se nedenfor Del VII, kap. 15-16.

De åndelige og historiske forutsetninger for at den lutherske kirke har vært og kan være statskirke består deri at statsmakten (den verdslig-politiske stat) anerkjenner kirkens normer og bekjennelse , ønsker at folket skal ledes og oppdras i den kristne tro, og er villig til å forvalte i kirken i overensstemmelse med kirkens egen bekjennelse.

Hvor disse forutsetninger praktiseres, ønsker den lutherske kirke på sin side gjerne å leve i organisert forbindelse med staten.

Og fordi den politiske statsmakt praktiserte denne holdning i reformasjonstiden, derfor – og bare derfor – ble den lutherske kirke organisert som statskirker eller folkekirker.

Til belysning av denne grunnholdning hos den politiske statsmakt henviser vi til de lutherske fyrsters holdning i kirkelige spørsmål i reformasjonsårhundret: det var den daværende statsmakt som ga den lutherske kirke det menneskelige mandat til å utarbeide både hele Konkordieboken og dertil Konkordieformelen.

Dette kan leseren selv få et overmåte sterkt inntrykk av ved å studere nærmere de lutherske fyrsters forord til hele Konkordieboken. Teksten til dette forord finnes nedenfor Del I, $ I

Men det kan på ingen måte bortforklares at det i de siste par hundre år er foregått en prinsipiell og dyptgående forandring i de politiske statsmakters grunnholdning overfor kirken.

For den lutherske kirkes vedkommende kan dette studeres i alle Nordens statskirker.

Man finner – særlig i vårt århundrede – stadig flere uttrykk for at statsmaktene søker å løse seg åndelig fra kristendommen, og søker å føre en kirkepolitikk og en kirkelig lovgivning som i beste fall er likegyldig (indiferent) overfor kirkens bekjennelse, og som gjennomgående motarbeider kirkens åndelige selvstendighet og kristelig egenart, berøver den midlene til å utøve åndelig innflytelse over folket eller ta noe initiativ i kirkelige spørsmål.

I verste fall opptrer de politiske statsmakter direkte kristendomsfiendtlig, bl. A. ved å begunstige kristendomsfiendtlige retningers innflytelse og ved å miskreditere personer og retninger som representerer en “for utpreget” kristelig innstilling.

Gjennom disse tydelige tendenser står vi i vår tid faktisk der, at statskirkene ikke lenger kan sies å være kristelige kirker i ordets rette mening, men er blitt redusert til et “statens religionsvesen” ved siden av andre slags “vesener” av statlig art.

På intet felt sees dette klarere enn i statsmaktens forhold til den kirkelige bekjennelsesplikt.

Gjennom bruken av lovgivningsmakten har den nyere tid i Norden formådd å gjennomhulle og nullifisere bekjennelsesplikten i de grader at man uten overdrivelse kan si:

i dag kan hvem som helst når som helst hvor som helst forkynne og hva som helst i “kristendommens “ navn – bare de oppfyller visse borgelig-juridiske betingelser (særlig om visse offentlige eksamener) for å inneha og “sitte” i et “kirkelig embete” i “statens religionsvesen”.

Men det tristeste punkt i dette sørgelige kapitel er at disse tendenser på verdslig-politisk hold ikke bare er blitt møtt med fullstendig passivitet på kirkelig side fra den nyprotestantiske orienterte del av geistligheten, men til dels er blitt åpenbart støttet og bifalt fra innflytelsesrikt kirkelig hold. Det er ikke minst fra visse geistlige hold blitt ført en “politikk“ i “toleransens og religionsfrihetens” navn som har virket direkte nedbrytende for kirken som kirke, og har ført til en skjebnesvanger sammenblanding av “politisk frihet” og “kirkelig fordragelighet”.

Og ved denne sammenblanding er det først og sist bekjennelsesplikten har fått sitt kirkelige grunnskudd.

I denne henseende er vi kommet derhen at både geistligheten og folk flest finner det å være hykleri og latterlighet overhode å stille noe kirkelig krav til noen om bekjennelsesplikt.

XLI

Dette har ført til en sådan “innen-kirkelig frihet” at det i vår tid faktisk er full frihet for alle forkjempere for kristendomsfornektelse og -forfalskning – både i og utenfor kirken, bare de er borgelig “ærbare”.

Og denne frihet tilståes enhver både i og utenfor kirken i “humanitetens”, “toleransens” og “religionsfrihetens” navn. Men den tilsvarende frihet for den kristne tros forkjempere og forsvarere blir temmelig illusorisk når man vet at makthaverne både i og utenfor kirken har utallige både fine og grove midler til å uskadeliggjøre mennesker som tar sin kristentro “for alvorlig”. Følgesvennen av disse tydelige tendenser er den mentalitet som vil oppløse enhver normativitet og autoritet i Guds ord, og oppløse den like meget innenfor som utenfor “kirken”.

Det er dette man kaller “sekularisering” (verdsliggjøring) – noe som på ingen måte foregår utenfor kirken, men foregår midt i kirken selv: “sekulariseringen” innebærer at kirken verdsliggjøres, opphører å være kristi kirke, og ender med å bli et “religionsvesen” med eller uten forening med staten.

“Sekulariseringen” er en kirkelig foreteelse. “Verden” kan ikke bli “verdslig”, for den er verdslig, har alltid vært det og vil alltid vedbli å være det.

Det er bare kirken som kan bli “verdslig” fordi den ifølge sitt vesen (jvf. Johs. 18.36 f.) ikke

er “verdslig” og ikke kan bli eller være verdslig uten å opphøre å være kirke.

Men verdsliggjøringen i kirken er i alle sine former frukt og følge av vantro, fornektelse, selvsyke, æresyke for mennesker, maktsyke i verden, bortforklaring eller forfalskning av

Guds rene, klare ord: “kristendommens” reduksjon til “ord uten kraft”, til fraser, ordsklisjeer, fonetisk ortodoksi, “skinn uten kraften” som en “kirkepest”.

Under verdenskrig II kom Den norske kirke inn i en ildprøve i forhold til den verdslig-politiske statsmakt i det 20. Århundre.

Den norske kirke ble nødt til å bryte med denne statsmakt, og skille lag med den på basis av “Kirkens Grunn” (året 1942), se Innledning $ 8, samt del VII, kap. 16 C).

Gjennom denne bekjennelse ga Den norske kirke uttrykk for at den hadde oppdaget det som en fryktelig virkelighet at den moderne, politiske statsmakt kunne være – og i visse tilfelle er – “en demonisk (antikristelig) makt” (K.G. art. V).

Det fortjener her oppmerksomhet at den kirkelige ordinasjon (innvielse) kom i forgrunnen som stridsspørsmål: statsmakten kan ikke skalte og valte med ordinasjonens rett og den ordinertes oppdrag med Guds ord som det passer den selv i politisk, økonomisk, o.l. henseende. Gjør statsmakten slikt, da er det “et hogg mot alteret” (K.G. art. II).

Det bød ikke på noen vanskelighet å innse disse ting i kirken så lenge man hadde med en fremmed okkupasjonsmakt å gjøre. Men å innse at vår egen nasjonale, “frie”, demokratiske statsmakt kan være eller bli en “demonisk (antikristelig) makt”, det er så vanskelig (ut fra menneskets medfødte anlegg til alltid å mene det beste om seg og sitt), at det kjennes som majestestforbrytelse bare å antyde noe slikt – og er vel heller neppe mulig å innse for noen uten de er åndelig skolert gjennom det åndelige øye som er skjerpet av Bibeltroens lys.

XLII

Men det er en overtro å mene at statskirkeprinsippet har gunstigere kår og mulighet under en demokratisk statsforfatning enn under andre forfatningsformer. Den konkrete, aktuelle situasjon i Nordens “demokratiske” statskirker, er at disse “kirker” i stadig høyere grad er blitt et “statens religionsvesen” i sine respektive land.

Lovgivningsmakten i kirken kjenner seg på ingen måte bunnet av disse kirkers offisielle bekjennelser. I praksis er enhver bekjennelsesplikt blitt nullifisert “gjennom lovgivning”.

Og det har ført med seg at i vår tid er det ikke Guds ord og den lutherske bekjennelse som er

normativt forpliktende, men de nasjonale lovverk som den statlige lovgivningsmakt til enhver tid formulerer i “kirken” med assistanse av den høyeste geistlighet i “statens religionsvesen”.

Det finnes stadig eksepler på at det på “kirkelig” hold slett ikke argumenteres med at “Guds ord sier”, men derimot med at “norsk” (eller svensk, dansk, o.s.v) lov sier” – d.v.s at menneskegjorte lover settes over Guds ord. Og særlig ille blir dette når slike menneskegjorte

lover trekkes således inn i kirkelivet at lydighet (“lojalitet”) mot menneskegjorte lover gjøres til et vilkår for å bli ordinert til prest, eller til vilkår for å kunne få eller inneha “embete” i “statens religionsvesen”. I dette fall har “kirken” opphørt å være en luthersk-evangelisk kirke. For en slik kirke setter menneskelover, mennesketradisjoner, o.l. over Guds ord.

Hvordan den lutherske kirke på basis av “jus divinum” bedømmer en slik “kirke” -- det være seg frikirke eller statskirke – kan enhver lese om nedenfor Del VII, kap. 15-17.

En slik “kirke” er i de grader åndelig kommet på avveier med alt sitt demokrati eller med all sin høykirkelighet, at det alvorlig må spørres om den har rett til å kalle seg “kirke” om den dermed mener å bruke en kristelig betegnelse.

Er man i Nordens stater og statskirker kommet så langt at det råder uhemmet både borgelig og kirkelig “religionsfrihet” i og utenfor kirken for kristendomsfiender og kristendomsforfalskere, da er bekjennelseskirken en saga blott.

Spørsmålet om bekjennelsesplikt er i praksis og mentalitet blitt komplett latterlig i Norden.

Så kommer automatisk kontraspørsmålet:

Gjelder i dag en full religionsfrihet i disse stater og kirker i den form at det gis uinnskrenket frihet for de bibeltroende til å utøve noen bekjennelsesrett ?

Vi har allerede nevnt aten slik bekjennelsesrett må sies å være temmelig illusorisk i praksis, og det må den være i selvsamme øyeblikk argumentet: “det er norsk (svensk, dansk, etc.) lov” veier mer enn argumentet: “så sier Guds ord”.

Da blir det nemlig i realiteten ikke et spørsmål om Skrift og bekjennelse, men om hvem eller hvilken gruppe som til enhver tid har hånd om den kirkepolitiske makt, og som ved denne makt både kan forme kirkelovgivningen og kan hevde menneskelige prinsipper i håndhevelsen av menneskegjorte lover.

XLIII

Dette vi her anfører på mer generell måte er den faktiske og aktuelle problemstilling i dagens nordiske kirker.

Og vi vil som symptom for situasjonen ha vent at det på “kirkelig hold” i Norden i de senere år har vært drøftet i private, men ikke desto mindre målbevisste former, spørsmålet om å gjøre den kirkelige ordinasjon avhengig av at man frivillig vil love lydighet mot biskopen (biskopene) -- et lydighetsløfte som vil være direkte Skriftstridig og definitivt sette angjeldende “kirke” utenfor rekken av evangelisk-lutherske kirker.

Det er et “tidens tegn” angående “statskirke-prinsippet” i Norden at man for alvor kan drøfte en prests lydighetsplikt mot en biskop (et menneske) som ledd i en prests ordinasjonsløfte.

12. Hvorfor denne utgave kalles “Dogmatikken for legmenn”

Mange lesere vil spørre seg hvorfor utgiveren har gitt sin utgave av “Konkordieboken”

navnet “Dogmatikken for legmenn”.

Svaret er følgende:

Når bekjennelseskirken er redusert til et statens religionsvesen, når bekjennelsesplikten til bisper, professorer, prester, o. a. er nullifisert, og når de sannheter Konkordieboken bevitner vesentlig troes, læres og bekjennes av legfolk og et lite antall gudfryktige prester – hvorfor skulle man så ikke nevne tingen ved dets rette navn, og si:

Dette er i sannhet det lutherske legfolks dogmatikk ?

Vi setter navnet: “Dogmatikken for legmenn” på utgaven:

1 ikke fordi Konkordieboken opprinnelig er skrevet av legfolk; den er tvert imot skrevet menn med sin tids beste lærdom.

2 ikke fordi Konkordieboken opprinnelig er skrevet for legfolk; den er tvert imot skrevet for lærde, for prester, for fyrster og statlige myndigheter.

Vi gir utgaven navnet “Dogmatikken for legmenn”:

1 Fordi dens innhold synes å være avgått ved døden i “de lærdes” sinn, og i vår tid er levende bare blant mange av de lutherske legfolk som skjelles ut som “lesere” og “pietister”, og blant de prester som skjenner seg ett med dette Guds folk.

2 Fordi et menneskes høyeste åndelige stand er dets stand som “barn” hos Gud og “prest” for Gud ved troen på Jesus Kristus. Denne høye stand er å være en enkel, enfoldig kristen fremfor alt hva man ellers er. Men dette vet dessverre bare det “pietistiske” legfolk og deres prester i dag. Derfor er tittelvalget en takknemlig anerkjennelse til alle dem som med Konkordieboken vet etter Guds ord, at er èn en kristen, da er han således prest for Gud i himmelen, at det på jorden ikke er noen vesensforskjell (bare tjenesteforskjell) om en har utvortes prestedrakt eller ei. “Dogmatikken for legmenn” er ikke beregnet på dem som er “brødre” i standshovmot” men på dem som er brødre og søsken i den samme tro på Kristus ved den Hellige Ånd.

XLIV

$ 13. Utgiverens personlige ord til utgaven

Da Konkordieboken er det skrift som nest etter Bibelen har betydd mest for utgiveren – både som kristent menneske og som prest og teolog – tør det være ham tillatt å avslutte dette forord med noen personlige ord.

Det er eiendommelig at studium av bekjennelsesskriftene ikke inngår i det teologiske studium i Den norske kirke. Det står helt ut til den enkelte student å gjøre noe på dette felt. –

Det er klart at dette er en stor mislighet, av to grunner.

For det første avgir man sitt ordinasjonsløfte om å lære og forkynne etter Skrift og bekjennelse – uten kanskje overhode å ha satt seg inn i Bekjennelsen med noen ordnet veiledning. Jeg er bange for at dette er det vanlige med prestene i vår bekjennelseskirke! --

For det annet inneholder Konkordieboken en mengde stoff av høyeste verdi både for den teologiske erkjennelses klarhet og for tjenesten som predikant og sjelesørger.

Og da er det sikkert nok en stor feil ved det teologiske studium at studentene ikke planmessig blir ført inn i dette stoff.

Som nybakt cand. theol. kom jeg rent tilfeldig – en dag i et antikvariat – over et eksemplar av Mullers utgave av Konkordieboken. Den lesning som da begynte, kastet overordentlig meget av seg – mer enn alt annet jeg hadde lest av teologisk litteratur.

Og mange er de teologiske studenter, kandidater og prester som jeg senere har rådet til å lese denne bok. Ja, mer – like siden mitt første bekjentskap med boken har jeg inderlig ønsket å se den oversatt til norsk og gjort tilgjengelig for legfolk.

Men jeg kom ikke på at jeg skulle være den rette til å gjøre dette arbeide, og tviler en dag i dag på det. Men situasjonen i min livsgang tvang meg til å ta fatt.

Jeg har nemlig i årenes løp fått en rekke anmodninger fra mange kanter i vårt land om å skrive en “populær dogmatikk” for legfolk.

Forsøksvis var jeg igang med det arbeide siden slutten av 1930-årene, og i årenes løp så 5-6 utkast dagens lys – bare for hver gang å bli vraket av en skarp selvkritikk.

Mer enn en gang har jeg måtte minnes Platons ord om at man må studere filosofi i 20 år for å kunne bli en filosof.

Og i teologien fant jeg ut at man, for å skrive en populær framstilling av dogmatisk art, ikke bare måtte ha uvanlig store kunnskaper på et uhyre stort felt, men også måtte være blitt så noenlunde åndelig tørr bak ørene gjennom åndelig livserfaring og allsidig modning før en ga seg til å belære andre om “kristendommens” sanne vesen.

Konkordieboken måtte vente – bl.a. også fordi jeg stadig var så opptatt av prestegjerningen, filosofiske og teologiske studier, samt av et ikke lite forfatterskap.

Men boken slapp meg aldri en dag.

Da jeg holdt på definitivt å gi opp tanken på en “legmannsdogmatikk”, slo en dag den ìde ned i mitt sinn:

Hvorfor ikke lage en “legmannsdogmatikk” av Konkordieboken ?

Hvem kunne skrive en bedre “legmannsdogmatikk” ?

XLV

Ideen satte meg virkelig i brann, og ble stadig etterprøvet på de forskjellige tekster.

Men Konkordieboken måtte vente lenge.

I 1952-53 ble jeg langvarig syk, men sommeren 1954 gikk jeg i gang med den plan jeg hadde lagt – og skjønte at planen var fruktbar nok.

Men november 1954 ble jeg atter syk – og denne gang så alvorlig at jeg skjønte sykdommen ville forandre hele mitt liv og tvinge meg til å gi opp min 25-årige prestegjerning i Den norske kirke. Og jeg regnet nærmest med å måtte oppgi alle mine planer vedrørende Konkordieboken også. Men da den verste sykdomskrise var overvunnet, og jeg så en langvarig rekonvalesenstid i møte, ga legene meg tillatelse til på strenge betingelser (men av “mental-hygieniske” grunner) å “putle” litt med noe oversettelsesarbeide. Det var Konkordieboken som lå meg på hjerte.

Min økonomi for vitenskaplige arbeidsoppgaver hadde i alle år vært meget tung, da det aldri lyktes meg å oppnå noe som helst privat, kirkelig eller statlig stipend. (arbeidsbidrag) – og jeg hadde ikke råd til å kjøpe moderne dikteringsmaskin.

I denne personlige nød kom min kjære hustru meg til hjelp på en helt uventet måte: Om vi ikke hadde råd til dikteringsmaskin – kunne så ikke hun skrive manuskriptet etter mitt diktat? --

Dette forslag ga meg helt nytt mot, og vi gikk i gang.

Store deler ble til mens jeg lå i sengen. Og etter hvert som jeg ble sterkere, gled det hele jevnt fremover. I løpet av 8-9 måneder var arbeidet i hovedsaken ferdig. Når man daglig passer på de små stunder som blir en forunt, så viser det igjen!

Det er meg en dyp, oppriktig trang på dette sted å takke min selvoppofrende hustru for hennes tjenersinn. Uten hennes hjelp hadde hverken min helse eller mitt arbeide kunnet gå så jevnt fremover. Det var således Guds vilje ved hennes hjelp å få arbeidet gjort av en heller skrøpelig rekonvalesent! Soli Deo gloria! Slik er Gud! 1. Kor.1, 26-29.

Det er også meg en kjær plikt på dette sted å fremføre en hjertelig takk til pastor Arthur Berg, redaktør i dagbladet “Dagen”, Bergen.

Han har jo i mange år beskjeftiget seg med litteraturen fra reformasjonstiden, og en særlig kjenner av Melanchtons arbeider. Berg har gjennomgått mitt manuskript til “Dogmatikken for legmenn” – etterprøvet partier av oversettelsen, og har gitt meg verdfulle råd og vink om mange detaljer. For dette vil jeg si ham min oppriktige takk.

Endelig vil jeg få lov til å takke min svoger, sogneprest Ivar Aartun, for hans velvillige hjelp med korrekturarbeidet.

Med denne takk til mennesker er det sluttelig med stor og ydmyk takk til Gud at jeg hermed sender “Dogmatikken for legmenn” ut i Den norske kirke. Det er min inderlige bønn til Gud at boken må påkalle flittig studium og åndelig interesse i en åndelig flat og ugiddelig tid – først og fremst hos prester, predikanter og lærere; og at boken må virke vekkende, fornyende og avklarende på alle som har sin plass på et eller annet frontavsnitt i arbeidslagene i Den norske

kirke: i teologien og blant teologiske studenter, ved misjonsskoler, bibelskoler, lærerskoler o. l.

XLVI

Må Guds Ånd følge og velsigne lesningen av denne bok, så den troende må finne lys og vederkvegelse i kristenlivets mange spørsmål, og den søkende må finne hjelpen til å se den faste klippe som vi gjennom Guds urokkelige ord kan plante våre føtter på i liv som i død:

Jesus Kristus – Gud og menneske i en eneste forløsende persons forløsende gjenring for en fallen verden.

Stavanger/Oslo 1955/56

Olav Valen-Sendstad

dr. philos

XLVII

REKONSTRUKSJONSREGISTERET

1 Hva rekonstruksjonsregisteret er.

Dette register inneholder en fullstendig og fortløpende fortegnelse over samtlige bekjennelsesskrifters navn, artikler, overskrifter og passus-antall slik som de foreligger i rekkefølgen de er gjengitt etter i Konkordiebokens historisk-orginale stoffordning.

Ved å bruke dette rekonstruksjonsregisteret kan derfor leseren “rekonstruere” den originale

stoffordning i Konkordieboken, og således føre ordningen i vår “systematiserte” norske utgave tilbake til den originale ordning.

2 Om bruken av rekonstruksjonsregisteret

Dette register tjener et dobbelt formål: a) Det tjener til rekonstruksjon av Konkordiebokens historisk-originale form for lesere som er historisk interessert i den. – b) Den tjener “situasjonssystemet” i vår norske utgave. For i vår utgave blir det i betydningsfulle spørsmål henvist til eller sitert avsnitt fra de forskjellige bekjennelsesskrifter til belysning av stoffet slik det er plassert i vår “systematisering”.

For å spare plass og for samtidig å lette leseren i hans mer inngående arbeide med vår utgave, er registret derfor innrettet med tre rubrikker:

Rubrikk I viser bekjennelsesskriftenes originale navn, originale artikkelnummer og artikkel-overskrifter, samt passus-antall og originale passus overskrifter i de artikler som inneholder deloverskrifter.

Rubrikk II viser det kapitel (kapitel-tall) i den norske utgave der angjeldende tekst eller tekstavsnitt finnes.

Rubrikk III viser det eller de sidetall i den norske utgave der angjeldende tekst eller tekstavsnitt finnes.

Når man da i den norske tekst finner en henvisning på ett sted til noe som er sagt et annet sted, går man frem på følgende måte for å finne det sted det henvises til:

Har vi f. eks. en tekst under Del II, kap. 3 i vår norske utgave hvor det henvises til en tekst i f. eks. Luthersk Store katekismus, som er sitert med f. eks. Henvisningsformen “Cat. Maj. III, 49-58”, og leseren ønsker å slå etter for å finne henvisningen, så slår han opp i “Rekonstruksjonsregisteret” under “Cat. Maj.” –Store Katekismus” og finner der frem til de anførte tall og nummer. Han vil da i Rubrikk III finne det sidetall i vår norske utgave, der den siterte tekst finnes.

På denne måten går man frem overalt hvor man ønsker å slå etter en henvisning som er gjort av den norske utgiver.

XLIX

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

Forordet til Konkordieboken Del I, $ 1 3 f

1 Den apostoliske bekjennelse ( De tre troens artikler) Kap 1 42

2 Den nicænske bekjennelse (i tre artikler) “ “ 42

3 Den athanasianske bekjennelse

Satsene 1-26 Om Guds treenighet “ “ 43 f.

Satsene 27-40 Om Kristi Gudmenneskelighet “ 5 103f.

4 Den augsburgske bekjennelse (C.A)

Utdrag av Melanchtons utkast I til Forord for C.A. Del I, $ 4 39 f

Om Forordet (Praef.) til C.A. Del I, $ 2 10 f.

Art.I, 1-6 Om Gud Kap. 1 42

“ II, 1-3 Om arvesynden Kap. 2 49

“ III, 1-6 Om Guds Sønn Kap. 5 104

“ IV, 1-3 Om rettferdiggjørelsen Kap. 7 188

“ V, 1-4 Om forkynnertjenesten Kap. 6B 161

“ VI, 1-3 Om den nye lydighet Kap. 11 430

“ VII, 1-4 Om kirken Kap. 6 148

“ VIII, 1-3 Hva er kirken? Kap. 6 148

“ IX, 1-3 Om dåpen Kap. 8 $ 6 331

“ X, 1-2 Om Herrens nattverd Kap. 9 357

“ XI, 1-2 Om syndsbekjennelsen (skriftemål) Kap. 12 458

“ XII, 1-10 Om boten Kap. 12 467

“ XIII, 1-2 Om sakramentenes bruk Kap. 6B 162

“ XIV, 1. Om den kirkelige orden Kap. 15B 559

“ XV, 1-4 Om kirkeskikker Kap. 15D 565

“ XVI, 1-7 Om den verdslige (politiske) styremakt Kap. 4 99

“ XVII, 1-5 Om Kristi gjenkomst til dom Kap. 18 683

“ XVIII, 1-6 Om den frie vilje Kap. 3 74 f

“ XIX, 1 Om årsaken til synden Kap. 2 48

“ XX, 1-40 Om troen og de gode gjerninger Kap. 11 430

“ XXI, 1-4 Om helgendyrkelsen Kap. 15 E 582

Conclusio ad art. I-XXI, Appendix 1-5 Kap. 17 B 674

Artiklene (XXII-XXVII) om de misbruk som er avskaffet. 1-6 Kap. 16 605

“ XXII, 1-12 Om nattverdens to skikkelser Kap. 16 605f

“ XXIII, 1-26 Om presters ekteskap Kap. 16 B 609f

“ XXIV, 1-41 Om messen Kap. 15 F 589f

“ XXV, 1-13 Om skriftemålet (syndsbekjennelsen) Kap. 16 E 648f

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

“.XXVI, 1-45 Om forskjellen på mat Kap. 16 D 645f

“ XXVII, 1-62 Om klosterløfter Kap. 16 C 625f

“ XXVIII, 1-78 Om biskopenes makt kap. 15 B 548f

5 Apologien (Ap.) for den augsburgske bekjennelse

Artikkelnumrene i Ap. Svarer til numrene i C.A. Utelatte artikkelnumre betyr derfor at angjeldende artikler i C.A. ikke har foranlediget noen særlig artikkel i Ap. – som regel fordi stridspunktene er blitt behandlet i en eller flere av de andre artiklene i Ap.

Utdrag av Melanchtons forord 1-9 Del I 11

“ I, 1-2 Om Gud Kap. 1 44

“ II, 1-51 Om arvesynden Kap. 2 49f

“ III, 1. Om Kristus Kap. 5 105

“ IV, 1-400 Om rettferdiggjørelsen

1-47 Lov og evangelium Kap. 7 189f

48-60 Hva den tro er som rettferdiggjør Kap. 10 403f

61-74 At troen på Kristus rettferdiggjør Kap. 10 405f

75-121 At vi får syndenes forlatelse ved troen på Kristus Kap. 10 408f

122-182 Om kjærligheten og lovens oppfyllelse Kap. 11 436f

183-400 Svar på motstandernes argumenter Kap. 7 D 253f

“ VII & VIII, 1-50 Om kirken Kap. 6 148f

“ IX, 1-3 Om dåpen Kap. 8, $ 6 331

“ X, 1-4 Om den hellige nattverd Kap. 9 358

“ XI, 1-10 Om syndsbekjennelsen (skriftemålet) Kap. 12 464

“ XII, 1-97 Om boten Kap. 12 467f

98-178 Om skriftemålet og fyldestgjørelse Kap. 16 E 649f

“ XIII, 1-23 Om sakramentenes antall og bruk Kap. 6 B 163

“ XIV, 1-5 Om den kirkelige orden Kap. 15 B 559

“ XV, 1-52 Om menneskelige tradisjoner og vedtekter i kirken Kap. 15 D 566f

“ XVI, 1-13 Om den verdslige (politiske) styremakt Kap. 4 99f

“ XVII, 1. Om Kristi gjenkomst til dom Kap. 18 683

“ XVIII, 1-10 Om den frie vilje Kap. 3 75f

“ XIX, 1. Om årsaken til synden Kap. 2 48

“ XX, 1-15 Om gode gjerninger Kap. 11 433

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

“ XXI, 1-39 Om påkallelse av helgene Kap. 15 E 582f

16-20 Om forsoneren Kap. 5 C 132f

40-44 Conclusio ad Ap. I-XXI Kap. 17 B 675f

“ XXII, 1-17 Om begge skikkelser i nattverden Kap. 16 606f

“ XXIII, 1-71 Om presters ekteskap Kap. 16 B 611f

“ XXIV, 1-99 Om messen Kap. 15 592f

1-8 Luthersk messe Kap. 15 592f

9-14 Messeofferets villfarelse Kap. 6 C 174f

14-26 Hva offer er og ikke er, og hvor mange slags offer Kap. 5 C 132f

27-65 Om “ex opere operato” Kap. 6 C 175f

66-67 Hva kirkefedrene har ment om offeret Kap. 6 C 185

68-77 Om sakramentenes rette bruk og offeret Kap. 15 F 593f

78-88 Om de forskjellige betegnelser for “messen” Kap. 15 F 596f

89-99 Om messen for de døde Kap. 15 F 598f

“ XXVII, 1-70 Om klosterløftene Kap. 16 C 630f

“ XXVIII, 1-21 Om den kirkelige makt Kap. 15 B 555f

22-27 Conclusio ad Ap. XXII-XXVIII Kap. 17 B 677f

6 De schmalkaldiske artikler (A.Sm)

Utdrag av Forord Del I, $ 2 11

Del I, art I-IV. 1. Om den guddommelige majestet Kap. 1 44

Del II, “ I 1-5 Om Jesu Kristi forløsergjerning Kap. 10 401f

Del II, “ II 1-24 Om messen Kap. 15 F 601f

25-28 Om påkallelse av helgener Kap. 15 E 588

29 Sammenfatning om messen Kap. 15 F 605

Del II, “ III, 1-2 Om klostervesenet Kap. 16 C 644

Del II, “ IV, 1-16 Om pavedømmet Kap. 15 546f

Del III, art I, 1-11 Om synden Kap. 2 59

Del III, “ II, 1-5 Om loven Kap. 12 484

Del III, “ III, 1-9 Om boten Kap. 12 485

10-45 Om pavens falske bot Kap. 12 486f

Del III, “ IV, 1. Om evangeliet Kap. 6 B 168

Del III, “ V, 1-3 Om dåpen Kap. “ 8 168 + 332

4 Om barnedåpen Kap. “ 8 169 + 332

Del III, “ VI, 1-5 Om alterets sakrament Kap. “ 9 169 + 358

Del III, “ VII, 1-3 Om nøklemakten Kap. “ 12 169 + 457

Del III, “ VIII, 1-3 Om skriftemålet Kap. “ 12 170f+ 458

LII

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

Art. IX, 1. Om bannet Kap. 15 B 560

“ X, 1-3 Om innvielsen og kallelsen Kap. 15 B 560

“ XI, 1-3 Om presters ekteskap Kap. 16 B 625

“ XII, 1-3 Om kirken Kap. 6 161

“ XIII; 1-4 Om hvordan man blir rettferdig for Gud, og om gode gjern. Kap. 10 402

“ XIV, 1-3 Om klosterløftet Kap. 16 C 644

“ XV, 1-5 Om menneskelige tradisjoner og vedtekter Kap. 15 D 575

7 Traktaten om pavens makt og overhøyhet (Tract)

Tract. 1-11 Om pavens makt og overhøyhet Kap. 15 532

12-59 Fra historien Kap. 15 534f

60-82 Om biskopenes makt og jurisdiksjon Kap. 15 542f

8 Luthers Lille katekismus (Cat. Min).

Forord, 1-27 Del I, $ 3 12f

Del I, 1-22 De ti bud Kap. 7 C 207f

Del II, 1-6 Troen Kap. 1/5/6-45/105/143

Del III, 1-21 Fadervår Kap. 13 491

Del IV, 1-14 Om dåpens sakrament Kap. 8 $ 6 332

15-29 Om Skriftemålet Kap. 12 462f

Del V, 1-10 Om alterets sakrament Kap. 9 359

9 Luthers Store Katekismus (Cat. Maj.)

Forord, 1-20 Del I, $ 3 15f

Del I, De ti bud, Cat Maj. 1, 1-333 Kap. 7 C 209f

Første bud, 1-29 Kap. 7 C 209f

Tillegg til første bud 30-48 Kap. 7 C 213f

Annet bud 49-77 Kap. 7 C 215f

Tredje bud 78-103 Kap. 7 C 218f

Fjerde bud 104-178 Kap. 7 C 222f

Femte bud 179-198 Kap. 7 C 230f

Sjette bud 199-221 Kap. 7 C 233f

Sjuende bud 222-253 Kap. 7 C 236f

Åttende bud 254-291 Kap. 7 C 240f

Niende og tiende bud 292-319 Kap. 7 C 245f

Hva sier Herren om sine bud 320-333 Kap. 7 C 249f

Del II, Om troen Cat. Maj. II 1-70

Innledning 1-8 Kap. 1 44

Den første artikkel, 9-24 Kap. 1 46f

LIII

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

Den annen artikkel, 25-33 Kap. 5 105f

Den tredje artikkel, 34-70 Kap. 6 143f

Del III, Om Fadervår, Cat. Maj. III, 1-124

Om bønnen 1-34 Kap. 13 493

Første bønn, 35-48 Kap. 13 497

Annen bønn 49-58 Kap. 13 498

Tredje bønn 59-70 Kap. 13 500

Fjerde bønn 71-84 Kap. 13 501

Femte bønn 85-98 Kap. 13 503

Sjette bønn 99-111 Kap. 13 505

Den siste bønn 112-124 Kap. 13 506

Del IV, Om dåpen Cat. Maj. IV, 1-86 Kap.13 8 $6 333f

Del V, Om alterets sakrament Cat. Maj.V 1-87 Kap. 9 360f

Kort formaning til skriftemål 1—35 Kap. 12 458f

10 Konkordieformelen (F.C)

Epitome F. C. (Ep.), om det summariske begrep,

regelen og normen 1-8 Del I, $ 4 19

Art. I, Ep. 1-25 Om arvesynden Kap. 2 60f

“ II, Ep. 1-19 Om den frie vilje Kap. 3 77f

“ III, Ep. 1-23 Om troens rettferdighet innfor Gud Kap. 10 416f

“ IV, Ep. 1-19 Om gode gjerninger Kap. 11 448f

“ V, Ep. 1-11 Om lov og evangelium Kap. 7 B 198f

“ VI, Ep. 1-8 Om lovens tredje bruk Kap. 7 E 302f

“ VII, Ep. 1-42 Om Herrens nattverd Kap. 9 369f

“ VIII, Ep. 1-39 Om Kristi person Kap. 5 109f

“ IX, Ep. 1-4 Om Kristi nedfart til dødsriket Kap. 5 D 137

“ X, Ep. 1-12 Om kirkeskikker (adiafora) Kap. 15 D 575f

“ XI, Ep. 1-23 Om Guds evige forutbestemmelse og nådevalg Kap. 14 5008f

“ XII, Ep. 1-31 Om andre klikker og sekters villfarelser Kap. 17 A 667

Solia Declaratio F. C (Sol. Decl.), om den grundige forklaring 1-10 Del I, $4 21f

Om det summariske begrep og normer 1-20 Del I, $4 22f

“ I Sol Decl. 1-62 Om arvesynden Kap. 2 63f

“ II, Sol Decl. 1-47; 71-90 Om den frie vilje 48-64; 64-70 Kap. 8 $7;10-347/398

“ III, Sol Decl. 1-67 Om troens rettferdighet innfor Gud Kap. 10 418

LIV

I II III

(Navn, nummer, passustall) (Kapitel) (Side)

Art IV, Sol Decl. 1-40 Om gode gjerninger Kap. 11 450f

“ V, Sol Decl. 1-27 Om lov og evangelium Kap. 7 E 200f

“ VI, Sol Decl. 1-25 Om lovens tredje bruk Kap. 7 E 304f

“ VII, Sol Decl. 1-128 Om Herrens nattverd Kap. 9 373f

“ VIII, Sol.Decl 1-96 Om Kristi person Kap. 5 114f

“ IX, Sol Decl 1-3 Om Kristi nedfart til dødsriket Kap. 5 D 137

“ X, Sol Decl 1-31 Om kirkeskikker (adiafora) Kap. 15 D 577f

“ XI, Sol Decl 1-96 Om Guds evige forutbest. og nådevalg Kap. 14 511f

“ XII, Sol Decl 1-40 Om andre klikker og sekter Kap. 17 A 670f

11 Kirkens Grunn

“ I, Om Guds ords frihet og vår forpliktelse på Ordte Kap. 15 C 561

“ II, Om kirkens ordinasjon Kap. 15 C 561

“ III, Om den hellige samhørighet i kirken Kap. 15 C 562

“ IV, Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen Kap. 15 C 563

“ V, Om de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten Kap. 15 C 563

“ VI, Om statskirken Kap. 15 C 564

KONKORDIEBOKEN

DEL I

DE HISTORISKE OG ÅNDELIGE GRUNNLAG

FOR KONKORDIEBOKEN

Konkordibokens selvpresentasjon)

CONCORDIA

For Herren

Den kristelige og samstemt gjentatte bekjennelse av de underskrevne kursfyrster, fyrster og stender av den augsburgske bekjennelse, og den lære og tro de teologer har som holder fast på den augsburgske bekjennelse. Det er tilføyet noen artikler (d.v.s Konkordieformelen) om stridsspørsmål som er oppstått etter Dr. Martin Luthers salige avskjed fra denne verden idet disse artikler gir grundig forklaring på grunnlag av Guds ord (den hellige Skrift) som den eneste rettesnor (norma et regula) for sannheten. Det hele verk (d.v.s Konkordieboken) er utgitt i trykt stand ifølge felles rådslagning og beslutning av de nevnte kurfyrster, fyrster og stender i riket – til undervisning og formaning for deres land, kirker, skoler og etterkommere.

Året 1580

$ 1: De lutherske fyrsters (d.e. statsmakters) forord til Konkordieboken

(Utgiverens anmerkning: Da Forordet til Konkordieboken som helhet er av den største interesse, har vi funnet å burde innlede hele den norske gjengivelse av boken med dette fyrstenes Forord. De nordiske kirker er alle sammen statskirker. Det nedenfor gjengitte fyrsteforord er et mektig vitnesbyrd om den holdning og innstilling de politiske statsmakter inntok til Guds ord, reformasjonen og den evangeliske bekjennelse.

Det er denne – og bare denne – holdning og innstilling hos de politiske myndigheter som gjør det mulig for den evangeliske kirke å opprettholdes som statskirke. Statskirkeordningen står og faller med de politiske statsmakters holdning for eller mot Guds ord og den evangeliske bekjennelse.

Av den grunn vil det følgende fyrsteforord ha permament aktualitet i forhold til de nordiske kirkers forfatning som statskirker. Vi gjengir Forordet i utdrag, men utelatelsene er verken mange eller betydningsfulle.

De politiske statsmakters hilsen til Konkordiebokens lesere:

Vi – undertegnede kufyrster, fyrster og stender i det hellige rike av den tyske nasjon som tilhører den augsburgske bekjennelse – tilbyr all og enhver som kommer til å lese dette vårt skrift, vår hengivenhet, vårt vennskap, vår nådige hilsen og hjertelige vilje sammen med vår underdanigste, underdaninge og villige tjeneste, alt etter enhvers stand og verdighet.

Vi vil hermed gjøre kjent:

(Hva reformasjonen bragte:)

I denne forgjengelige verdens siste tider har den allmektige Gud av usigelig kjærlighet, nåde og barmhjertighet latt lyset fra sitt hellige evangelium og fra sitt ord, det som alene kan frelse oss, skinne rent og klart og uforfalsket for menneskeslekten etter at den papistiske overtros mørke har ruget over Tyskland – vårt kjære fedreland.

På grunnlag av den guddommelige, profetiske og apostoliske Skrift ble det da i året 1530 sammenfattet en kort bekjennelse som ble overrakt på riksdagen i Augsburg til keiser Karl V, æret være hans minne. Den ble overrakt i tysk og latinsk språk av våre gudfryktige og kristelige fedre. Denne bekjennelse ble lagt frem for alle rikets stender, er blitt utbredt og har gitt gjenklang gjennom hele kristenheten i den vide verden.

Mange kirker og skoler (academiae) har i de følgende år bekjent seg til denne bekjennelse som et symbol (trosbekjennelse) for sin tro i denne tid angående de viktigste artikler i striden med (mot) paveveldet og forskjellige klikkers forderving av den himmelske lære. De har antatt denne bekjennelse i kristelig og samstemt mening, uten noen strid eller tvil, og har fastholdt den støtt og stadig. I den var gitt en innbegrep av den lærer som var vel begrunnet i den guddommelige Skrift og som i gammel tid er blitt sammenfattet i de velprøvede symboler (trosbekjennelser) og er blitt trodd av den alminnelige, rettlærende Kristi kirke idet de har funnet tilstemming gjennom gjentatte kamper mot mange slags læreforfalskninger (kjetterier) og villfarelser i eldre tider.

(Stridigheter i reformasjonens følge).

Men straks etter den høyt opplyste Guds mann, Dr. Martin Luthers kristelige avskjed fra verden inntrådte det meget farlige tider og stor forvirring i vårt kjære tyske fedreland.

I denne sørgelige tilstand av oppløsning anstrengte menneskeslektens fiende (djevelen) seg for å føre sin velordnede makt fremover ved å utså sin sed med falsk lære og uenighet, fremkalle skadelige og forargelige splittelser i kirker og skoler for med det å forfalske Guds Ords rene lære, rive istykker den kristelige kjærlighets og enighets bånd, og påtakelig hindre eller stoppe det hellige evangeliums løp.

På dette vis har motstanderne av den guddommelige sannhet fått anledning til å føre oss, våre skoler og kirker i ondt rykte, skjule sine egne villfarelser, vende de stakkars forvirrede samvittigheter bort fra den rene evangeliske lære – og desto mer holde dem til villighet både under pavens åk og tvang og likeså under andre villfarelser som strider mot Guds Ord.

Dette er altsammen klart og åpenbart for de fleste. Likesom det i de hellige apostlers levetid snek seg inn forvendt lære ved falske lærere i de menigheter (kirker) der apostlene selv hadde plantet Guds rene, klare Ord, således er det samme hendt i våre kirker på grunn av vår egen og den utakknemmelige verdens ubotferdighet og synd.

(Den historiske bakgrunn for Konkordiebokens tilblivelse.)

Derfor har vi betenkt den tjenestegjerning (embete) som Gud har befalt og pålagt oss, og har ikke unnlatt å bruke all vår flid til å få satt en stopper i våre land og landområder for de falske og forføreriske lærdommer som mer og mer har sneket seg inn – for at våre innbyggere måtte bli bevaret på den engang erkjente og bekjente guddommelige sanhets vei, og ikke måtte bli ført bort fra den.

Derfor kom våre aktverdige fedre, og delvis også vi, i året 1588 overens om – i samband med det kurfyrsteting som den gang holdtes i Frankfurt am Main – at vi skulle komme sammen til en alminnelig forsamling (konvent), og tale grundig og vennlig sammen om somme saker som våre motstandere har lagt oss, våre kirker og skoler (academiae) mest til last.

Deretter kom våre avdøde fedre, og delevis også vi, sammen i Naumburg i Thuringen. Der tok vi for oss den ofte omtalte augsburgske bekjennelse som ble overrakt keiser Karl V på den store riksdag i Augsburg i året 1530.

Vi underskrev den atter i samstemthet som en kristelig bekjennelse som er grunnet på Guds Ords uforanderlige sannhet. Det gjorde vi for dermed – så langt det sto til oss – å advare og bevare våre etterkommere mot uren og falsk lære som strider mot Guds Ord.

På den måten har vi bevitnet og fremlagt for Hans keiserlige Majestet, vår aller nådigste herre, og samtidig for alle og enhver for øvrig, at det slett ikke har vært vår akt og emning å anta, forsvare eller utbre noen annen eller ny lære, -- men stadig ved Guds bistand å stå på og forbli ved den engang erkjendte sannhet som ble bekjent i Augsburg i året 1530.

Vi hadde den tillit og det håp at ved dette skulle ikke bare de som er motstandere av den rene evangeliske lære komme til å avstå fra sine oppdiktede beskyldninger og anklager mot oss, men at også andre mennesker som er rettskafne og velvillige skulle bli påminnet og tilskynnet ved denne vår gjentatte bekjennelse til med desto større alvor å undersøke sannheten i den himmelske lære som alene fører oss til frelse, til å tilstemme det guddommelige Ord og til å forbli kristelig ved et uten noen ytterligere diskusjon og trette – til beste for deres sjeles frelse og evige velferd.

Etter å ha omtalt at den gjentatte bekjennelse ikke hadde noen særlig virkning på den lutherske kirkes motstandere idet den åndelige situasjon verken klarnet eller letnet, fortsetter Forordet således:

Noen gudfryktige, fredselskende og lærde teologer la merke til dette, og innså klart at de falske anklager (mot den lutherske kirke) og de daglig tiltalende religionsstridigheter ikke kunne møtes på noen bedre måte enn ved å oppklare og forklare grundig og nøyaktig ut fra Guds Ord alle omstridte spørsmål (artikler) i de oppståtte splittelser slik at de ble avgjort, falsk lære ble påpekt og forkastet, den guddommelige sannhet derimot ble klart bekjent – så at munnen på motstanderne kunne bli tilstoppet med holdbare grunner, og de enkle, gudfryktige hjerter kunne få riktig forklaring og anvisning om hvordan de skulle forholde seg i slik tvedrakt og i fremtiden ved Guds nåde kunne bli bevart mot falsk lære.

De nevnte teologer har da til en begynnelse tydelig og klart uttalt seg til hverandre gjennom utførlige skrivelser på grunnlag av Guds Ord om hvordan de forargelige splittelser kunne bli bilagt og opphevet uten å rokke ved den guddommelige sannhet, -- således at motstanderne kunne bli fratatt og berøvet ethvert skinn av grunn til bakvaskelse.

Til slutt har de tatt hånd om selve de omstridte artikler: betraktet, overveiet og forklaret i Gudsfrykt hvordan de oppståtte splittelser skulle kunne bilegges –

og har forfattet et skrift om det.

Da vi (d.v.s. fyrstene o.a.) delvis fikk etterretning om dette kristelige arbeide, fant vi ikke bare behag i det, men anså oss også forpliktet til å hjelpe det frem med kristelig alvor og iver – på grunn av den tjenestegjerning (embete) som er oss befalt og pålagt av Gud.

(Konkordiebokens tilblivelse)

Deretter har vi, kurfyrsten av Sachen, med råd og bistand fra somme kurfyrtser og fyrster som er beslektet med oss i religion, kalt sammen til Torgau i året 1576 noen fremtredende, anerkjent rett-troende, velprøvede og lærde teologer – til å fremme enighet i den kristelige lære. De har på kristelig måte drøftet med hverandre de omstridte artikler og de skriftlige forliksforhandlinger som i den anledning er blitt ført.

Og med påkallelse av den allmektige Gud til hans pris og ære har de til slutt sammenfattet i en bok med god orden alt det som angår og er nødvendig i denne sak. Det er gjort med stor omhu og grundig flid ved den Hellige Ånds særlige nåde.

Denne bok er deretter blitt sendt til noen av de fremste kurfyrster, fyrster og stender som tilhører den augsburgske bekjennelse.

De er blitt bedt om å gjennomlese den ved hjelp av sine fremste teologer, med særlig alvor og kristelig omhu overveie den fra forskjellige sider, og la sine meninger og prøvelser (censurae) forfatte skriftlig, samt gi oss kjennskap til deres råd og mening i alle ting uten noe forbehold.

Etter da slike betenkninger og prøvelser er blitt innhentet, og det i dem er gitt mange kristelig

nødvendige og nyttige vink om på hvilken måte forklaringen av den kristelige lære i den oversendte redegjørelse skulle kunne beskyttes med Guds Ord mot alle slags misforståelser – forat det i den ikke måtte skjule seg noen fremtidig uren lære, men tvert imot en ren forklaring

av sannheten måtte bli overført til våre etterkommere – så er sluttelig på dette grunnlag den kristelige Konkordiebok gjort ferdig.

Da det på grunn av særlige hindringer både for oss og for mange andre stender for tiden ikke har latt seg gjøre å sette det i verk, har noen blant oss latt boken forelese artikkel for artikkel for alle og enhver av teologer, kirke- og skoletjenere i våre land og områder, og har latt dem påminne og formane til flittig og alvorlig betraktning av den lære som er sammenfattet i boken.

Etter at de da har funnet at forklaringen om de oppståtte splittelser først og fremst stemmer med Guds Ord og dernest samsvarer med den augsburgske bekjennelse, så har de som på denne måte har fått seg boken forelagt, godtatt, godkjent og underskrevet den frivillig og med velberådd hu.

Og de har med glede i sinnet og med hjertelig takksigelse til den allmektige Gud offentlig bevitnet med hjerte, munn og hånd at denne Konkordiebok uttrykker den riktige, kristelige forståelse av den augsburgske bekjennelse.

Av den grunn kalles og er denne kristelige enighetsbok en samstemt og enig bekjennelse for ikke bare noen få av våre teologer, men i fellesskap for alle og enhver av våre kirke- og skoletjenere i våre land og områder.

(Den augsburgske bekjennelse fra 1530 fastslåes som luthersk bekjennelse.

Augustana invariata)

Den fastsatte og velmente overenskomst som er nevnt ovenfor, og som våre aktverdige fedre og vi ble enige om i Frankfurt am Main og i Naumburg, oppnådde ikke sin hensikt om å skape kristelig enighet. Tvert imot er den av somme blitt brukt som middel til å bekrefte den falske lære til tross for at det ikke falt oss inn i sin og hjerte at vi ved denne overenskomst skulle ville innføre noen ny, falsk og vrang lære, besmykke eller bekrefte slikt, eller i det aller ringeste skulle ville avvike fra den bekjennelse som ble overrakt i Augsburg i året 1530.

Så langt det sto til oss i samband med de ovennevnte forhandlinger i Naumburg, avga vi den gang det forbehold og det tilbud, at dersom noen i fremtiden angrep vår bekjennelse eller til hvilken som helst tid det måtte være nødvendig, så var vi villige til å gi mer utførlig forklaring.

Derfor har vi nå i enighet samlet oss til en endegyldig forklaring om vårt sinnelag i den flere ganger nevnte Konkordiebok og gjentagelsen av vår kristelige tro og bekjennelse.

Ingen må la seg forvirre av våre motstanderes ugrunnete bakvaskelse, at vi ikke selv vet hvilken bekjennelse som er den rette augsburgske bekjennelse. Tvert imot, både de som lever nå og våre kjære etterkommere skal ha egentlig og grundig underretning og enegyldig visshet om hva for en kristelig bekjennelse det er vi og kirkene og skolene i våre land til enhver tid hittil har bekjent og påberopt oss.

Derfor sier vi at det er ene og alene er den augsburgske bekjennelse på grunnlag av Guds rene,

ufeilbare og uforanderlige Ord som i 1530 ble overrakt keiser Karl V på nys nevnte store riksforsamling i Augsburg.

Den har vært oppbevart i våre fedres arkiv, og er senere ved troverdige menn med stor omhu blitt sammenlignet med den original som ble overrakt keiseren og deretter forble i rikets forvaring.

Både det latinske og det tyske eksemplar er overalt funnet å gi den samme mening.

Vi vil ikke bekjenne oss til noen annen bekjennelse. Av den grunn lar vi denne gang overrakte bekjennelse innlemme i den etterfølgende Konkordiebok.

Så må enhver kunne se at vi ikke akter å tåle noen annen lære i våre land, kirker og skoler enn den som en gang ble bekjent i Augsburg i året 1530 av de ovennevnte kurfyrster, fyrster og stender. Ved Guds nåde akter vi å fastholde denne bekjennelse til vårt livs ende, og tre frem med den for vår Herre Jesu Kristi domstol med glad og uforferdet samvittighet og hjerte.

Så kan vi bare håpe at våre motstandere heretter vil forskåne oss, våre kirker og deres tjenere for de plagsomme besværinger over at vi ikke skulle være viss på vår tro og derfor nesten hvert år eller hver måned må lage en ny bekjennelse.

(Melanchtons “Augustana variata” fra 1540 utelukkes fra den lutherske kirke).

Utgiverens anmerkning: Nedenfor Kap. 8, A, $ 4 har den norske utgiver ganske kort omtalt de forskjellige perioder i Melanchtons liv og forfatterskap, og hvordan han i årene etter avfattelsen av den augsburgske bekjennelse og Apologien begynte å gå nye og andre veier enn før. I den sammenheng må det nevnes at han i 1540 utga en utgave av den augsburgske bekjennelse som har fått navnet “Augustana Variata” (den endrede C.A.).

På egen hånd foretok han her til dels store utvidelser og endringer av betydelig rekkevidde.

Dette var jo en behandlingsmåte av et offentlig dokument som vanskelig kunne forsvares.

Og denne “Variata” skapte ikke bare forvirring blant de lutherske, men ble også brukt av motstanderne på en måte som meget skadet den lutherske kirke. For klart å få fastslått hva den lutherske kirke sto for med sin bekjennelse, og for å avverge enhver utilbørlig bruk av “Variata” i den lutherske kirke, tok Konkordiebokens Forord stilling til saken i følgende ordelag:

Hva da angår den andre utgaven av den augsburgske bekjennelse (d.v.s “Variata”), som ble omtalt også i forhandlingene i Naumburg, så har det vist seg og er allment åpenbart, at somme har tillatt seg å putte inn å skjule vranglære om den hellige nattverd og andre punkter i denne annen utgaves ordelag og prakke dem inn på enfoldige mennesker gjennom offentlige skrifter og trykksaker.

Dette er skjedd til tross for at slik vranglære med uttrykkelige ordelag er blitt forkastet i den bekjennelse som ble overrakt i Augsburg, og til tross for at noe helt annet kan påvises .

Derfor vil vi hermed offentlig bevitne og fastslå at verken den gang eller nå har det vært vår vilje eller mening å besmykke, tildekke eller bekrefte som evangelisk lære slik falsk og uren lære som måtte kunne skjules i den.

Vi har aldri forstått eller oppfattet den annen utgave (“Variata”) på noen Annen måte som er i strid med den bekjennelse som først ble overrakt i Augsburg.

Med dette vil vi ikke ha forkastet eller fordømt andre nyttige skrifter av Dr. Philip Melanchton, Brenz, Urbanus Rhegius, Bugenhagen eller andre for så vidt de stemmer overens med den norm som er uttrykt i Konkordieboken.

Etter at Forordet videre omtaler stridighetene om de to naturer i Kristi person og om nattverden, og de uttrykksmåter som blir brukt i Konkordieboken (d.v.s F.C) fortsetter Forordet således

(Om forkastelsen av vranglære)

Hva angår den fordømmelse og forkastelse av falsk og uren lære særlig i artikkelen om Herrens nattverd, som uttrykkelig og bestemt måtte uttales i denne forklaring og grundige avgjørelse om de omstridte artikler både for at an kan vite å ta seg i varefor dem og fordi det av mange andre grunner slett ikke kunne unngåes, -- vil vi ha sagt:

Det er ikke vår vilje og mening med dette å skite til de personer som tar feil i enfoldighet og som ikke spotter det guddommelige ords sannhet, langt mindre til kirker (hele kirkesamfunn) i og utenfor Tyskland. Med dette blir strengt tatt bare forkastet de falske og forføreriske lærdommer (læreinnhold, læremåter) og deres halsstarrige talsmenn og spottere, fordi de er i strid med Guds uttrykkelige ord og ikke kan forlikes med det. Slikt akter vi på ingen måte å tåle i våre land, kirker og skoler. Gudfryktige hjerter bør bli advart mot slikt.

Men vi nærer ingen som helst tvil om at det finnes mange gudfryktige og enkle mennesker, også i kirkene (d.v.s andre kirkesamfunn), som hittil ikke har forenet seg med oss, men som likevel vandrer i hjertets enfold, ikke forstår saken rett, og slett ikke finner behag i bespottelsene mot den hellige nattverd slik som den holdes i våre kirker ifølge Kristi innstiftelse og i kraft av det vi samstemmig lærer på grunnlag av ordene i Kristi testament (pakt).

Slike mennesker vil forhåpentlig komme overens med oss, våre kirker og skoler når de blir rett undervist om læren og ved den Hellige Ånds ledelse vender seg til Guds ords ufeilbarlige sannhet.

Således vil det også påhvile teologene og kirkens tjenere at de tilbørlig påminner og advarer også dem om deres sjeles risiko som farer vill av enfold og uvitenhet. – forat ikke den ene blinde skal la seg forlede av den annen.

Derfor vil vi da også med dette bevitne innfor den allmektige Guds åsyn og den hele kristenhet, at det slett ikke er i vårt sinn og vår tanke å volde stakkars betrengte kristne noen byrde og forfølgelse med dette kristelige enhetsskrift (Konkordieboken).

For likesom vi av kristelig kjærlighet har en særlig medlidenhet med dem, således har vi også avsky og inderlig mishag mot forfølgernes raseri.

Heller ikke vil vi på noen måte gjøre oss delaktige (medskyldige) i de forfulgtes blod. Det skal uten noen tvil bli krevet av forfølgernes hender på Herren store dag innfor Guds alvorlige og strenge domstol. Da skal de måtte svare et tungt regnskap for det.

Etter atter å ha uttalt at man ønsker å bevare i landenes kirker og skoler den lære som er grunnet på Skriften og inneholdt i den augsburgsk bekjennelse fra 1530 og dens Apologi, fortsetter Forordet således:

Det forholder seg da på denne måte, og vi er på grunnlag av den guddommelige, profetiske og apostoliske Skrift viss på og ved den Hellige Ånds nåde forsikret i vårt hjerte og vår kristne samvittighet om vår kristelige bekjennelse og tro.

Og det høyeste og største behov krever at det skjer en kristelig forklaring og forening tvers gjennom så mange oppståtte villfarelser, opprivende forargeligheter, stridigheter og trettende splittelser, d.v.s en overenskommelse som er velbegrunnet i Guds Ord og som tillater å erkjenne skjelne den rene lære fra den falske således at ustyrlige og trettesyke folk ikke skal kunne tillate seg hva som helst idet de ikke vil være bundet av noen form for den rene lære.

For når slike folk etter eget innfall fremkaller forargelige diskusjoner og innfører urimelige villfarelser som de pukker på, da kan følgen ikke bli noen annen enn at den rene lære til slutt

blir helt fordunklet og går tapt, og til etterkommerne overføres da ikke noe annet enn usikre meninger, tvilsomme og omstridte innbildninger og forestillinger.

Av disse grunner og på grunn av den tjenestegjerning (embete) som Gud har befalt og pålagt oss, erkjenner vi det som vår plikt av hensyn til vår egen og våre undersåtters timelige og evige velferd å gjøre og fortsette med alt det som kan være tjenlig og nyttig til å forøke og utbre Guds pris og ære, og til å forplante det ord som alene kan frelse, og til å stifte fred og ro i kristelige skoler og kirker , og til nødvendig trøst og undervisning for stakkars forvirrede samvittigheter

Det er dessuten åpenbart at mange rettsindige kristne personer av både høy og lav rang lengselsfullt sukker etter dette fruktbringende kristelige arbeide for forening.

Derfor har det fra først stund aldri vært i vårt sinn og vår tanke, og er det heller ikke nå, at dette fruktbare og nødvendige arbeide for enighet skulle holdes hemmelig og skjult for noen eller at den guddommelige sannhets lys skulle settes under skjeppen og bordet.

Derfor har vi ikke lenger kunnet innstille eller forsinke utgivelsen og offentliggjørelsen av

dette “Konkordieverk”

Til slutt gjentar Forordet titlene på de reformatoriske skrifter av Melanchton og Luther som er opptatt i Konkordieboken (jfr. Fortegnelsen ovenfor: Innledning $ 1.), og uttaler gleden over det fullførte arbeide og formaning om å overvåke den kristelige sannhet i kirker og skoler, land og folk.

$ 2: Om bekjennelsesskriftenes underskrivere og underskrifter.

Bekjennelsesskriftene i Konkordieboken er blitt underskrevet – av dem som etter oppdrag forfattet dem og/eller offentlig tilrådte dem. Underskriverne var dels statlige personer (fyrster, stenderpersoner, o. l.), dels teologer, prester og kirkemenn.

Den samlede Konkordieboks Forord er underskrevet av de fyrster, borgemestre, rådmenn o.a. representanter for den statlig-politiske styremakt som sto bak hele Konkordiearbeidet med sine oppdrag og fullmakter til dem som satte det i penn.

Den augsburgske bekjennelse av 1530 er undertegnet av de fyrster og rådmenn som la den frem offentlig for keiseren på riksdagen i Augsburg.

-- Apologien er avfattet av Melanchton etter offentlig oppdrag, men ble ikke formelt underskrevet. Det var således de som i 1570-årene opphøyet Apologien til bekjennelsesskrift, som står ansvarlige innfor Gud og menneskers domstol for at skriftet er blitt bekjennelsesskrift. – det samme gjelder Luthers Store og Lille katekismus.

De schmalkaldiske artikler ble underskrevet av de teologer som hadde vært samlet i Schmalkalden samt en del andre -- med Luther i spissen.

Melanchtons Traktat om pavens makt og overhøyhet ble underskrevet av kirkemenn og teologer i Schmalkalden. –

Konkordieformelen ble underskrevet av de førende teologer som hadde ført redaksjonen av teksten i pennen i følge offentlig oppdrag.

Om Forordene til de enkelte bekjennelsesskrifter.

Til den augsburgske bekjennelse av 1530 forfattet Melanchton ikke mindre enn tre utkast til Forord. Men ingen av dem ble antatt. Det sluttelig antatte, offisielle Forord var skrevet av Gregor Bruck som var kansler hos kurfyrsten i Sachen. Det var holdt i datidens form for offisiell høflighet og ærbødighet, og var en henvendelse til keiser Karl V i anledning riksdagen i Augsburg og med henvisninger til keiserens forholdsmåte de foregående år i samband med de pågående religionsstridigheter, samt med presentasjon av de trosartikler som nå var fremlagt offentlig for keiseren.

Forordet til Apologien ble skrevet av Melanchton selv. Det var en kortfattet konstatering og sammenfatning om den situasjon som var oppstått på riksdagen i Augsburg for de lutherske: de katolske teologer hadde innsendt en tydeligvis lenge forberedt “Konfutasjon” (gjendrivelse) til den lutherske bekjennelse.

Men det ble nektet de lutherske å få noen avskrift av den, og keiseren avslo at de lutherske skulle få svare skriftlig. De lutherske fyrster ga da “meg og andre” det oppdrag å forfatte et forsvarsskrift (Apologien) for bekjennelsen på grunnlag av det de hadde hørt opplest og hadde forstått i fraten av “Konfutasjonen”.

Forat dette skrift ikke skulle være “navnløst” , undertegnet “jeg” det selv.

Men noe senere fikk “jeg” lese “Konfutasjonen”. Apologien fikk da sitt innhold deretter.

På vegne av de evangeliske tilkjennegis villighet til å lide for Jesu Kristi skyld fremfor å svikte evangeliet.

Forordet til de Schmalkaldiske artikler skrev Luther selv. Foranledningen til artiklene var at pave Paul III hadde berammet et kirkemøte i Mantua i 1537, men deretter utsatte det på ubestemt tid og sted.

Men kurfyrsten av Sachsen ga “meg” i oppdrag å forberede oss ved at “jeg” skulle sammenstille artikler om “vår” lære som kunne vise hva “vi” kunne og ville gi etter på overfor pavens folk – og hva “vi” på endegyldig måte aktet å fastholde. Disse artikler godtok de lutherske fyrster for offentlig å overgi dem til paven og hans folk.

Men da paven er livende redd for å drøfte slike ting i et fritt kirkemøte, og heller lar hele kristenheten gå fortapt enn han oppgir sitt tyranni, ble det ikke mer av saken. Likevel ga “jeg” artiklene ut i trykken forat de som lever etter “meg “ skal ha “mitt” vitnesbyrd. Han klager både over giftige motstandere og falske brødre, og enten man foretar seg noe eller ingenting, så blir man bakvasket og beløyet.

Men Gud vil ha gjerningen gjort, og lar sine fiender bli til skamme, midt i løgn, frafall og vantro.

Melanchtons Traktat om pavedømmet har intet særlig Forord.

Luther har selv skrevet Forordet til Lille og Store katekismus. Da de har sin egenartede interesse i denne vår utgave av Konkordieboken på norsk, gjengis disse Forord i sin helhet nedenfor $ 3.

Forordene til Konkordieformelen er av stor teologisk interesse og gjengis derfor nedenfor i $ 4 med utdrag av de viktigste avsnitt.

$ 3: Predikanten, læreren, Guds Ord og pedagogikken

I teksten til særlig Store Katekismus innfletter Luther mange pedagogiske vink og merknader, som ikke bør oversees.

Luthers Forord til Lille katekismus

Martin Luther til alle trofaste, gudfryktige prester og predikanter – nåde, barmhjertighet og fred i Jesus Kristus være med eder alle.

Den sørgelige, elendige nød som jeg nylig fikk erfaring om da jeg var visitator, har tvunget og nødet meg til å forfatte den (lille) katekismus eller kristenlære i en kortfattet, enkel og enfoldig form.

Den kjære Gud vet hvor megen jammer jeg har sett. Den alminelige mann vet jo slett ingenting om den kristelige lære, særlig i landsbyene. Og dessverre er mangen prest helst uskikket og uduelig til å undervise.

Likevel skal alle kalles kristne, være døpt, nyte nattverden – enda de verken kan Fadervår eller trosbekjennelsen eller de ti bud, og henlever sitt liv som fe og ufornuftige svin.

Når nå evangeliet er kommet, har de fint lært å misbruke all frihet på en mesterlig måte.

Akk, i biskoper – hva vil dere vel svare Kristus for det regnskap at dere har latt folket gå så skammelig sin egen vei og ikke et øyeblikk har dratt omsorg for eders embete? Måtte ikke straffen ramme dere for dette. Dere forbyr mer enn èn skikkelse av nattverden, og driver på med eders menneskebud. Men dere spør ikke om folk kan Fadervår, trosbekjennelsen, de ti bud eller noe av Guds Ord. Akk og ve over eder til evig tid!

For Guds skyld ber jeg derfor alle dere kjære menn og brødre som er prester og predikanter, at dere av hjertet må ta dere av eders tjenestegjerning (embete), forbarme dere over dette vårt folk slik som det er eder pålagt, og hjelpe oss med å bringe katekismen til folk, særlig til ungdommen. Og de som ikke kan gjøre det bedre, får ta for seg disse tavler og former (d.v.s Lille katekismus) og fremsi dem for folket ord for ord på følgende måte:

For det første

må predikanten frem for alt unngå å bruke mange slags eller andre slags tekster og former for de ti bud, Fadervår, trosbekjennelsen, innstiftelsesordene (for sakramentene), o.s.v.

Men man skal ta or seg den samme form, holde fast på den og alltid bruke den år om annen.

For det stakkars enfoldige folk må man undervise med den samme, bestemte tekst og form.

Ellers blir de lett forvirret om man det ene år underviser slik og det neste år slik, som om man ville forbedre det.. Dermed er all møye og arbeide spilt. Det har også de kjæreste kirkefedre forstått, og har brukt Fadervår, trosbekjennelsen og de ti bud på en og samme måte.

Derfor må vi også undervise unge mennesker og det enfoldige folk på den måten om disse ting at vi ikke rokker ved en stavelse og ikke bruker forskjellige former år om annen.

Velg deg derfor den form du selv vil, men hold den så evig fast. Men når du preker for lærde og forstandige mennesker, da kan du bevise din egen lærdom, og vende og dreie så mesterlig som du bare kan på disse ting. Men overfor barn og ungdom må du holde fast på en bestemt form og måte, og undervise dem aller først om disse ledd: de ti bud, trosbekjennelsen, Fadervår, o.s.v. ord for ord etter teksten så de kan si det etter og lære det utenat.

Men de som ikke vil lære det, til dem skal man si at de fornekter Kristus og ikke vil være kristne, og de skal ikke komme til nattverd, ikke bringe noe barn til dåpen og ikke gjøre noen bruk av den kristelige frihet.

Man skal tvert imot rett og slett overlate dem til paven og hans betjenter, ja til djevelen selv.

Foreldre og husherrer skal nekte dem mat og drikke, og forholde dem at fyrsten vil jage slike grove folk fra landet, o.s.v.

Selv om man nemlig verken kan eller skal tvinge noen til å tro, så skal man likevel fremholde for og tilskynde alle og enhver til å vite hva som er rett og urett hos dem man bor hos, vil tjene og leve med.

Den som vil bo i en by, må kjenne og holde byens rett når han vil nye godt av den – likegyldig om han tror eller i sitt hjerte er en døgenikt eller kjeltring.

For det annet,

når de da kan teksten godt, så undervis dem etterpå om den åndelige mening forat de kan vite hva det betyr. Ta atter engang tavlene for deg eller på en annen kortfattet måte som du selv vil.

Hold så fast på dette, og kluss ikke med en eneste stavelse, slik som jeg sa om teksten.

Ta deg tid til dette. For det er ikke nødvendig at du tar for deg alt på en gang. Du må ta det ene etter det andre. Forstår de det første bud godt på forhånd, så kan du etterpå ta for deg det annet bud, o.s.v Ellers hoper det seg for meget opp over dem, så de ikke kan beholde noe i sinnet.

For det tredje,

når du da har undervist dem i den lille katekismus, kan du ta for deg den store katekismus til å gi dem rikere og dypere forståelse med. Du kan der fremheve hvert bud, bønn og del med deres forskjellige slags gjerninger og nytte, gagn fare og skade slik som du finner det på riktig måte i så mange småbøker som er blitt skrevet om det.

Ganske særlig må drive på med de bud og deler som er aller mest påkrevet (aktuelle) i ditt folk.

Således må du ivrig drive på med det sjuende bud om ikke å stjele – overfor håndtverkere, handelsfolk, ja også blant bønder og husfolk. For blant slike mennesker er all slags utroskap og tyveri meget utbredt.

Likeså må du drive på med det fjerde bud overfor barn og den jevne mann, så at de lever stille, trofast, lydig, fredelig. Om dette kan du anføre mange eksempler fra Skriften hvordan Gud straffer eller velsigner mennesker i denne sak. –

På dette punkt (fjerde bud) skal du særlig tilholde øvrighet og foreldre at de må regjere godt og holde barna til skolegang, og peke for dem på at det er deres plikt å gjøre dette, men at det er en fordømt synd ikke å gjøre (forsømme) det.

For når de ikke gjør dette, så styrter og ødelegger de dermed både Guds og denne verdens riker – som de verste fiender både mot Gud og mennesker.

Fremhev godt hvilken grufull skade de gjør om de ikke hjelper til med å føre barna til presten, predikanten, skrivelæreren, o.s.v. Gud kommer ti å straffe dem forferdelig for dette.

For her er det nødvendig å si: foreldre og øvrighet nå or tiden synder på dette punkt mer enn det kan sies. Og djevelen har noe forferdelig i sinne med det.

Til slutt,

fordi pavens tyranni nå er avskaffet, så vil man ikke mer gå til nattverden, men forakte den.

Det er nødvendig å drive på med den sak. Men det må skje på den måten at vi ikke må tvinge noen til å tro eller gå til nattverd – verken med noen lov eller noen bestemt tid eller bestemt sted.

Vi må forkynne slik at de av seg selv trenger seg hen til det uten våre lover og tvinger oss prester til å rekke dem nattverden.

Det gjør man på den m åten at man sier: Den som ikke søker og ikke ønsker nattverden minst en gang i året eller fire ganger i året, må man frykte for ikke er noen kristen som ikke tror eller hører evangeliet. For Kristus sa ikke: “La være å gjøre det”, eller: “Forakt det”.

Men han sa: “Gjør dette så ofte i drikker”, o.s.v Jhan vil sannelig ha det gjort, og ikke ha det forsømt og foraktet. “Gjør dette”, sier han.

Men om noen ikke akter nattverden høyt, da er det et tegn på at han ikke har d.v.s ikke tror det finnes noen synd, noe kjød, noen djevel, noen verden, noen død, noen fare, noe helvete – selv om han ligger midt i det til oppover ørene og tilhører djevelen dobbelt.

På den annen side tør han heller ikke ha eller tro noen nåde, noe liv, noe paradis, noen himmel, noen Kristus, noen Gud eller noe som helst gode. For dersom han trodde at det finnes så meget ondt og at han trengte så meget godt, så ville han ikke forsømme nattverden. For i den avhjelpes disse onder og gis disse goder. Og man trenger heller ikke tvinge ham til nattverd med noen lov. Han ville selv komme løpende, tvinge seg selv og drive deg som er prest så du måtte gi ham nattverd

Derfor må du her ikke sette opp noen lov slik som paven, men bare fremholde godt nytten og skaden, behovet og gagnet, faren og frelsen i dette sakrament.

Da vil de nok komme av seg selv uten at du tvinger noen. Men kommer de ikke, så la dem fare – og si til dem at de som verken akter eller fornemmer sin egen store nød og Guds nådige hjelp, de tilhører djevelen.

Men om du ikke skjøtter det på denne måte, eller lager en lov og en gift av dette, så er det din egen skyld at folk forakter nattverden.

Hvordan skulle de ikke være åndelig late, når du sover åndelig og tier?

Se opp – i prester og predikanter: vår tjenestegjerning (embete) er blitt noe annet enn den var under paven. Nå er den blitt alvorlig og frelsebringende. Derfor har den nå med seg meget strev og arbeide, fare og anfektelse – dertil liten lønn og takk i verden. Men Kristus selv vil være vår lønn om vi arbeider trofast.

Til det hjelpe oss all nådes Fader. Ham være lov og takk i evighet ved vår Herre Kristus. Amen.

Martin Luthers Forord til Store katekismus.

Vi har ikke små grunner til å ønske og be om å drive på med katekismen.

For vi ser at mange prester og predikanter dessverre er meget forsømmelige med dette, og forakter både sin tjenestegjerning (embete) og læren – noen fordi de er opptatt av sine store, høye lærdom, andre fordi de er late og bekymret for buken og ikke oppfører seg annerledes enn som om de skulle være prester og predikanter for bukens skyld og ikke må foreta seg noe annet enn å bruke godene så lenge de lever, slik de vennet seg til under pavedømmet.

Enda alt hva de skal lære og forkynne nå ligger så rikelig klart og lett for hånden i så mange fruktbare bøker og gode prekensamlinger, så er de dog ikke så gudfryktige og redelige at de kjøper slike bøker, eller så meget som ser på dem eller leser dem om de endog har dem.

Akk, de er skammelige fråtsere og buktjenere, som heller burde være grisevoktere eller bikkjeoppdrettere enn sjelesørgere og prester.

Gid de heller ville gjøre så pass når de nå er blitt kvitt det unyttige, plagsomme prat i de sju kanoniske tidebønner, at de heller morgen, middag og aften leste et blad eller to av katekismen, bønneboken, Nye Testamentet eller fra Bibelen for øvrig, ba et Fadervår for seg selv og sine sognebarn --så de dog viste evangeliet takk og ære til gjengjeld for at de ved det er blitt befridd fra så mange slags byrder og plager.

De burde skamme seg litt over at de ikke beholder mer av evangeliet enn de late, skadelige, skammelige, kjødelige frihet – lik griser og bikkjer.

For folk flest ringakter dessverre evangeliet alt for meget og vi utretter ikke noe særlig selv om vi bruker all flid. Hvordan skulle det så gå, om vi skulle være like forsømmelige og late som vi var under pavedømmet ?

Til dette kommer den skadelige last og den hemmelige, onde sikkerhets og metthets syke at mange mener katekismen er en enfoldig, uanseelig lære som er fort nok gjennomlest og som man fort nok kan – så man kaster boken i en krok og likesom skammer seg for å lese mer i den.

Ja, man finner nok også noen råtamper og gjerrigknarker blant adelen som foregir at nå trenger man verken prest eller predikant, man har det i bøkene og kan godt lære det av seg selv – og lar så prestekallene nedlegges og ødelegges, og lar ovenikjøpet både prest og predikant lide åpen nød og sult. Det er også til pass å gjøre det mot de gale tyskere.

For vi tyskere har slike skammelige mennesker (blant oss) , og må finne oss i det.

Men for min egen del sier jeg: Jeg også er en doktor og predikant, ja så lærd og erfaren som noen annen måtte være som har slik frekkhet og sikkerhet.

Likevel gjør jeg som et barn man underviser i katekismen: jeg leser og fremsier den ord for ord om morgenen og når jeg har tid – Fadervår, de ti bud, trosartiklene, salmene o.s.v., og må ovenikjøpet daglig lese og drive studier og kan likevel ikke bestå slik jeg gjerne ville, og må stadig vekk være et barn og en elev i katekismen – og er det også gjerne.

Og så vil disse forfinede, egensindige jyplinger fluksens være doktor over alle doktorer med en eneste gjennomlesning, kunne alt og ikke trenge til noe mer. – Nåvel, slikt er også et sikkert tegn på at de forakter sin tjenestegjerning (embete) og folkets sjeler, ja til og med Gud og hans ord.

De trenger ikke å falle, de er allerede falt, så gruelig at de nok trengte å bli barn og begynne å lære den ABC de mener forlengst slitt ut med barneskoene.

Derfor ber jeg den slags late buker eller frekke hellige å la seg tale til rette og å innse at de sannelig, sannelig ikke er så lærde og så store doktorer som de innbiller seg, og at de aldri må mene om seg selv at de har lært disse ting utenat eller iallfall vet nok selv om de synes at de kan det altfor godt.

For selv om de likefrem skulle vite og kunne det på aller beste måte – noe som ikke er mulig i dette liv – så finnes det likevel mangen en nytte og frukt i det, om man daglig leser det og øver det inn i sine tanker.

For ved slik lesing, fremsigelse og ettertanke er den Hellige Ånd nærværende, og gir alltid nytt og mer lys og oppbyggelse ved det, så at det stadig smaker bedre og bedre – og går inn i oss.

Det er som Kristus også har lovet, Mt. 18,20: “Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.

Dertil kommer at det hjelper over all måte veldig mot djevelen, verden, kjødet og alle onde tanker å omgåes med Guds Ord, tale om det, ettertenke det – slik som også Salme 1,2 priser dem salige som “har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt”.

Du kan uten tvil ikke gjøre bruk av noen sterkere virak eller annen røkelse mot djevelen enn at du omgåes Guds Ord og bud, taler og synger om dem eller ettertenker dem.

Det er nok det rette vievann (brukt til utdrivelse av djevelen) og tegn. For det flykter han, og med det lar han seg fordrive.

Bare av den grunn burde du gjerne lese disse ting, tale og tenke over dem, og handle etter dem – selv om du for øvrig ikke hadde noen annen frukt og nytte av det enn at du med det kan drive bort djevelen og onde tanker. For Guds Ord kan han ikke høre eller tåle.

Og Guds Ord er ikke som annen slags løsprat, som f. eks. fablene og løgnene om Didrik av Bern. Men det er som Paulus sier, Rom. 1.16; “en Guds kraft” – og det er Guds kraft som påfører djevelen sviende smerte, men styrker, trøster og hjelper oss over all måte.

Hvorfor skulle jeg si mer om dette? Skulle jeg regne opp all nytte og frukt som Guds Ord virker, hvor skulle jeg da ta papir og tid nok? Man kaller djevelen en “tusenkunstner”.

Men hva skal man da kalle Guds Ord som jager bort denne “tusenkunstner” med alle hans kunster og all han makt, og gjør ham til intet?

Det måtte så menn kalles “Mer-enn-hundretusenkunstner”.

Og så skulle vi så lettsindig forakte denne makt, kraft, nytte og frukt – særlig vi som vil være prester og predikanter? I så fall burde man ikke bare la være å gi oss noe å ete, men jage oss bort med hunder og kaste oss ut med hestepærer – fordi vi jo ikke bare trenger noe av det slik som vi trenger det daglige brød, men også trenger det mot “tusenkunstneren” djevelen i hans daglige og rastløse Gudfiendtlig innskytelser og lurerier.

Om nå dette ikke skulle være nok til formaning om daglig å lese katekismen, så burde bare det være nok til å drive oss at det er Guds bud. For han påbyr alvorlig 5 Mos. 6,7-8:

“Du skal innprente dine barn disse ord, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien og når du legger deg, og når du står opp. Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne. Og du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter”.

Uten tvil er det ikke for ingenting at Gud så alvorlig har påbudt og krevet dette. Men det er fordi han vet om vår fare og vårt behov, og om djevelens uopphørlige og rasende pågang og anfekting. Derfor vil han advare oss mot det, ruste oss og bevare oss som med en god rustning

“mot den ondes brennende piler” (Ef. 6.11.16), og med en god medisin mot disse pilers giftige, onde smitte og påvirkning.

--Åh -- hva er vi for noen gale, vanvittige narrer: Vi bor og oppholder oss blant slike mektige fiender som djevelen er – og likevel kan vi forakte de våpen og det forsvar vi har, og være for late til å se på dem eller bruke dem.

Og hva gjør slike mette, frekke hellige som ikke vil eller gidder lese og lære katekismen hver dag, annet enn å anse seg selv for meget mer lærd enn Gud selv er med alle sine hellige engler, profeter, apostler og alle kristne? Får når ikke Gud selv skammer seg for hver dag å undervise i dette idet han ikke vet noe bedre å undervise om, -- og han alltid underviser om det samme og ikke steller til noe nytt eller noe annet, -- og når alle de hellige ikke vet å lære seg noe bedre og ikke kan bli utlært i det, er da ikke vi de aller fineste jyplinger som synes om oss selv, at vi kan det alt sammen og ikke trenger å lese eller lære noe mer når vi engang har lest og hørt det.

Vi kan altså lære oss det på en time som Gud selv ikke kan få lært i fra seg – enda han har undervist om det fra verdens begynnelse til dens ende, og alle profeter sammen med alle hellige (troende) har måttet lære seg og stadig vekk har måttet være og bli lærlinger i?

For slik må det jo være: den som kan de ti bud skikkelig må kunne hele Skriften, så han i alle saker og tilfeller kan råde, hjelpe, trøste, vurdere, felle dom både i åndelige og verdslige ting, og kan være en dommer over all lære, enhver stand, enhver ånd, enhver rett og over alt som måtte finnes i verden.

Hva er hele Salmeboken (Davids salmer) annet enn bare tanker og øvelser i det første bud? Jeg vet saktens godt nok at de late buker eller frekke ånder ikke forstår en eneste salme, enn si at de forstår hele den hellige Skrift.

Likevel mener de at de kan katekismen – og forakter den, enda den er et kort utdrag og en utskrift av hele den hellige Skrift.

Derfor ber jeg atter kristne, og særlig prester og predikanter, at de ikke for tidlig vil være doktorer (lærde) og innbille seg at de vet alt. For alle innbilninger har det med å skrumpe sammen. Tvert imot må de hver dag øve seg i den og alltid drive på med den (d.v.s med katekismens egentlige innhold) .

Og dertil må de med all omhu og flid ta seg i vare for den giftige smitte av sikkerhet og selvsmigrende innbilninger, men stadig holde ved med både å lese, lære andre, lære seg selv, tenke og ettertenke det – og ikke la være med det før de erfarer og blir viss på at de har undervist djevelen til døde og er blitt mer lærd enn Gud selv og alle hans hellige (troende) er.

Bruker de denne flid, så skal jeg love dem, og de skal selv erfare det, at de skal finne frukt av det og Gud skal gjøre så fine folk av dem at de med tiden selv skal komme til fint å bekjenne at jo lenger og jo mer de drev på med katekismen, desto mindre kunne de av den og desto mer hadde de alltid å lære seg av den. Og da først kommer den til å smake dem ordentlig som mat smaker de sultne og vann de tørste – alt det de nå ikke gidder lukte på engang av bare overflod og metthet.

Måtte Gud gi sin nåde til det, Amen.

Luthers aller første Forord til Store Katekismus

18. mai 1528 holdt Luther en preken som ble grunnlaget til det atter første Forord for den Store katekismus. Dette Forord formet seg på følgende måte:

Først forklarte Luther at det greske ord “katechismos” betyr “barnelærdom” som enhver kristen må kjenne. Uten det er man ingen kristen og kan ikke gå til nattverd. Derfor skal man “høre” barn og unge i katekismen, la dem lære seg den og øve seg i den.

En husfar skal minst en gang i uken “høre” om hans barn og husfolk kan katekismen, og formane dem til å lære den dersom de ikke kan den. For man finner “nå for tiden” uvitende, gamle, tilårskomne folk som ingenting kan av den og likevel er dåpsfadre og går til nattverd – enda de som gjør slikt burde vite mer om katekismen enn barna.

For folk flest får det forbli med at de kan budene, bekjennelsen og Fadervår slik som det fra gammelt av har vært i kirken, bare både unge og gamle som vil kalles kristne og være det, er villige til å bli kjent i det.

Til disse tre stykkene føyer seg to andre: den dåp og nattverd som Kristus selv har innstiftet.

Etter disse bemerkninger følger så oversikt over hvordan Luther disponerer katekismens “parter” i fem “parter”: 1. Guds ti bud. 2. Troens hovedartikler. 3. Bønnen eller Fadervår som Kristus har

lært oss. Om dåpen. 5. Om nattverden.

Sammen med denne disposisjon gjengis tekstene (uten forklaring) til budene, den apostoliske trosbekjennelse, Fadervår, innstiftelsesordene til dåpen og til nattverden. Deretter fortsetter Luthers egen forklaring i tur og orden fra lovens første bud, o.s.v slik som disse tekster er gjengitt nedenfor i hver sin sammenheng.

$ 4. Forordene til Konkordieformelen

Utgiverens anmerkning. Vi har ovenfor gjengitt de lutherske fyrsters forord og underskrifter til Konkordieboken. Hva Konkordieformelen angår ble den utstyrt med særlige Forord av de teologer som hadde forestått de drøftelser som første til dens avfattelse, og som foretok den endelige redaksjon av teksten. I henhold til de direktiver for Formelens redaksjon skulle den deles i to deler: 1. Enn kortfattet sammenfatning av hovedspørsmålene i alle artikler, som ble plassert forrest i Formelen, og 2. En grundig utførlig forklaring som detaljert gjentok hovedspørsmålene og ga de rette svar med begrunnelser fra Skriften og de eldste bekjennelsesskrifter fra årene omkring 1530. Den sammenfattende del ble kalt “Epitome” (forkortes i vår oversettelse til “Ep.” ). Denne utførlige gjentagelse og forklaring ble kalt “Solida Declaratio” (forkortes i vår oversettelse til “Sol. Decl.”).

Til hver av disse deler ble det gitt Forord. I den følgende oversettelse stiller vi “Ep” og “Sol. Decl.” umiddelbart sammen – artikkel for artikkel. Det faller da også naturlig å stille de to Forord umiddelbart sammen her.

Forordene til “Epitomene” ( Praef. Ep., 1-8 )

Det summariske ( sammenfattende ) begrep til de omstridte artikler mellom teologene av den augsburgske bekjennelse.

1-8 Om den regel og rettesnor (norm)

etter hvilken enhver lære skal bedømmes, og oppståtte villfarelser skal forklares og avgjøres på kristelig måte-

------

1-2 Den grunnleggende kilde og norm.

Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor (norma) hvoretter enhver lære og lærer skal prøves og dømmes bare er de profetiske og apostoliske skrifter i det Gamle og Nye Testament, slik som skrevet står i Sal. 119,105: “Ditt ord er en lykte for min fot og et lys på min sti”, og hos Paulus i Gal. 1,8: “Selv om en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet.”

Men andre skrifter av gamle eller nye lærere – uansett hva navn de har – skal ikke holdes likeverdige med den hellige Skrift.

Derimot skal de alle som èn underkastes Skriften, og skal ikke godtas på annet vis eller av noen annen grunn enn at de er vitner om på hvilken måte profetenes og apostlenes lære er blitt varetatt på forskjellige tider og steder i verden etter apostlenes tid.

3: De felleskirkelige ( “såkalte økumeniske” ) bekjennelser.

Straks etter aposteltiden, ja enda mens de var i live, opptrådte det falske lærde og vranglærere.

Mot dem stillet man i de første kirker “symbolene”, d.v.s. korte, bestemte bekjennelser, som ble omfattet som de rettroende og sanne kirkers samstemte, alminnelige, kristelige tro og bekjennelse.

Det var “Symbolum Apostolicum” ( den apostoliske trosbekjennelse ), “Symbolum Nicaenum” ( den nikænske bekjennelse ), og “Symbolum Athanasium” ( den athanasianske bekjennelse ).Vi bekjenner oss til disse “symboler” og forkaster enhver vranglære og lære som er blitt ført inn i Guds kirke i strid med dem.

4-5 De reformatoriske bekjennelser.

Angående det skille ( skisma ) som er oppstått i vår tid i trosspørsmål, fastholder vi samstemt den forklaring av vår kristelige tro og bekjennelse – særlig mot pavedømmet og dets falske gudstjeneste, avgudsdyrkelse og overtro, og mot andre sekter – som i vår tid er gitt i året 1530 da den første uforandrede ( “invariata” ) augsburgske bekjennelse ble overrakt til keiser Karl V på den store riksforsamlingen i Augsburg.

Sammen med den fastholder vi dens Apologi og de tre artikler som ble oppsatt og underskrevet i Schmalkalden i året 1537 av de fremste teologer den gang. – Og da disse spørsmål også angår den alminnelige mann ( legfolket ) og deres sjeles frelse, bekjenner vi oss også til Dr. Luthers Lille og Store katekismus, slik som begge katekismer er inneholdt i Luthers skrifter som den “legmannsbibel” ( Luthers eget uttrykk ) som sammenfatter alt det som blir utførlig behandlet i den hellige Skrift, og som det er nødvendig for et kristenmenneske å vite ( kjenne ) til salighet.

6-8 Alle andre påståtte normer forkastes.

Ved bruk av de normer som her er nevnt, skal all lære stadfestes. Og det som strider mot dem, skal forkastes og avvises som noe der er imot vår tros samsemmige forklaring.

På denne måten blir forskjellen mellom den Hellige Skrift i det Gamle og Nye Testament – og alle andre skrifter fastholdt. Og bare den hellige Skrift er og blir den eneste dommer, regel og rettesnor ( judex, regula et norma ) .

Den er den eneste prøvesten som enhver lære skal og må erkjennes og bedømmes med – om den er gudsfryktig eller ugudelig, sann eller falsk.

De andre “symboler” og andre skrifter som vi har nevnt, er ikke dommere slik som den hellige Skrift. De er derimot bare vitnesbyrd om og forklaring av troen – slik som den hellige Skrift til enhver tid er blitt forstått og tolket i Guds kirker i omstridte spørsmål av dem som levet den gang, idet de forkastet og avviste slik lære som stred mot den hellige Skrift.

Utgiverens anmerkning: Disse grunnsetningers betydning og rekkevidde i den evangeliske kirke og teologi står ikke på noen måte i forhold til deres meget kortfattede språklige form. For å kunne gi leseren en liten pekepinn om en del av rikdommen i disse grunnsetningene tillater utgiveren seg i den følgende tekst til Forordet til den grundige forklaring ( Sol. Decl. ) å tilføye en del anmerkninger. Forskjellen mellom tekst og anmerkning er som vanlig: teksten følger i korpussats, anmerkningene i petitsats.

Forord I til “De grundige forklaringer”

( Praef. I Sol. Decl. 1-10 ).

1-3 Om reformasjonen og den augsburgske bekjennelse.

Av den allmektige Guds særlige nåde og barmhjertighet er læren om de viktigste artikler i vår kristelige religion, som var blitt gruelig formørket med menneskelærdommer og menneskebud under pavedømmet, atter blitt oppklaret og renset på grunnlag av Guds Ord ved dr. Luthers gjerning – æret være hans minne. Og de papistiske villfarelser, misbruk og avgudsdyrkelse er derved blitt refset og gjendrevet.

Imidlertid er denne rene reformasjon av motstanderne blitt ansett for å være en ny lære, ja til og med som om den helt skulle være i motstrid med Guds Ord og de kristelige ordninger.

Dette er blitt anført på heftig måte, men uten grunn – ovenikjøpet med utenkelige forvrengninger og plagsomme beskyldninger.

De kristelige kurfyrster, fyrster og stender som den gang antok det hellige evangeliums rene lære og lot sine kirker reformere på kristelig måte i overensstemmelse med Guds Ord og har overrakt den til keiser Kar V på den store riksforsamlingen i Augsburg i året 1530.

I denne bekjennelse ga de rent og klart uttrykk for det som fastholdes og læres i de kristelige, evangeliske kirker om de viktigste artikler – særlig de punkter det sto strid om mellom dem og pavens folk. Denne bekjennelse ble likevel sett på med sure øyne av motstanderne. Men inntil denne dag står den fats uten å være gjendrevet eller omstøtt.

4-5 Fornyet bekreftelse av den augsburgske bekjennelse.

Med dette bekjenner vi oss atter av våre hjerters grunn til denne kristelige augsburgske bekjennelse, som er vel begrunnet i Guds Ord.

Vi står fast på dens enkle, klare og rene mening, slik som ordlydene selv bringer sin mening med seg. Vi fastholder denne bekjennelse som et rent, kristelig symbol ( “symbolum” ) som sanne kristne skal anta og hold seg til nest etter Guds Ords autoritet.

Således er det jo også før i tiden blitt stillet opp kristelige symboler og bekjennelser i Guds kirker i anledning somme større stridigheter.

Til dem har den gang oppriktige lærere og tilhørere bekjent seg med hjerte og munn.

Ved den allmektige Guds nåde akter vi også standhaftig å forbli inntil vårt livs ende ved den augsburgske bekjennelse slik som den i året 1530 ble overrakt til keiser Karl V.

Det er ikke vår tanke på minste måte å avvike fra denne bekjennelse – verken i dette eller andre skrifter. Heller ikke akter vi å oppstille en annen eller ny bekjennelse.

6-10 Bakgrunn for og hensikt med Konkordieformelen.

Nå er altså den kristelige lære i den augsburgske bekjennelse for største delen forblitt ubestridt – bortsett fra det papistene ( pavens folk ) er kommet med. Likevel kan det ikke nektes at somme teologer har veket av fra somme høye og betydningsfulle artikler: de har enten ikke fått fatt i deres rette mening, eller er ikke blitt stående ved den, eller har også anstrengt seg for å legge en fremmed mening inn i dem samtidig som de har gitt seg ut for å omfatte den augsburgske bekjennelse og har berømmet seg av den.

Av dette er det oppstått plagsomme og skadelige splittelser i de rene evangeliske kirker.

På lignende måte oppsto det jo også fryktelige villfarelser allerede i apostlenes levetid blant dem som ville kalles kristne og som berømmet seg av Kristi lære:

noen ville bli rettferdige og frelst ved lovens gjerninger ( Ap. Gj. 15,1 f., 10.24 ) : andre nektet oppstandelsen fra de døde ( 1.Kor 15, 12 f. ) ; atter andre trodde ikke at kristus var sann Gud ( jvf. Juda brev v.4; 2. Pet. 2,1; 1 Johs. 2,22; 4,1 f. ).

Mot disse måtte de hellige apostler kjempe hardt i sin forkynnelse og i sine skrifter – selv om slike betydningsfulle villfarelser og slik alvorlig strid heller ikke den gang gikk for seg uten at de vantro og svakttroende tok anstøt av det.

På samme måte jubler våre motstandere, papistene, nå for tiden over de splittelser som er oppstått blant oss, i den ukristelige og fånyttes håp at disse uenigheter skulle måtte føre til den rene læres sluttelige undergang.

De svakttroende tar på sin side anstøt av det: noen tviler på om den rene lære kan finnes blant oss når det er så megen splittelse, andre vet ikke hvilken parti de skal være enige med angående de omstridte artikler.

Men de oppståtte stridigheter beror ikke bare på misforståelser eller på kjeggel om ord. Det er nok noen som kan mene at den ene part ikke har oppfattet den annen part godt nok, og at altså striden bare gjelder noen få ord ( uttrykksmåter ) som det ikke ligger noen særlig vekt på. – Men det er tvert imot viktige og store ting striden har gjeldt, og spørsmålene er av en sådan art at meningene hos den ene, villfarende part verken kan eller skal tåles i Guds kirke, langt mindre unnskyldes eller forsvares.

Av disse grunner er det nødvendigheten krever at de omstridte artiklene blir oppklaret ( forklaret ) ut fra Guds Ord og anerkjente skrifter på en slik måte at enhver som har gudfryktig sinn og kristelig forståelse kan bli vàr hvilken mening om de omstridte punkter det er som stemmer eller ikke stemmer med Guds Ord og den kristelige augsburgske bekjennelse.

På det vis skal rettsindige kristne, for hvem sannheten er maktpåliggende, kunne ta seg i vare for og unnfly fremkomne villfarelser og lærefordervelser.

Forord II til “De grundige forklaringer”

( Praef. II, Sol. Decl. 1-20 ).

Om det summariske ( sammenfattende ) begrep for lærens grunnlag, norm og regel ( rettesnor ) – hvordan enhver lære og fremkomne villfarelser skal prøves på Guds ord, forklares og avgjøres kristelig.

1-2: Nødvendigheten ( behovet ) av faste bekjennelser.

Av hensyn til en grunnfestet, varig enhet i Guds kirke er det frem for alt nødvendig at man har et summarisk ( sammenfattende ) og anerkjent begrep hvori den alminnelige, sammenfattende lære er trukket sammen på grunnlag av Guds Ord og hvortil de kirker bekjenner seg som tilhører den oppriktige og reformerte, sanne, kristelige religion.

Således har jo den gamle kirke alle steds hatt sine bestemte symboler ( bekjennelser ) til dette bruk. De ble ikke fastsatt som privatskrifter, men som offentlige skrifter i den kirkes navn som oppstillet dem, godkjente og antok dem som bekjennelse til en lære og religion.

På samme vis har vi med hjerte og munn erklæret overfor hverandre at vi ikke vil lage eller godta noen særlig eller ny bekjennelse om vår tro, men tvert imot vil bekjenne oss til de offentlige, alminnelige skrifter som har vært fastholdt i alle kirker av den augsburgske bekjennelse.

Det dreier seg da om slike “symboler” eller alminnelige bekjennelser fra tiden før det oppsto splittelser blant dem som bekjenner seg til den augsburgske bekjennelse, så lenge som man samstemt overalt er forblitt ved, har fastholdt og brukt Guds Ords rene lære i alle artikler slik som Dr. Luther forklarte dem.

3: Skriften som kilde og norm. Sola scriptura

Først (I) bekjenner vi oss til de profetiske og apostoliske skrifter i det Gamle og Nye Testament som til ( det åndelige ) Israels rene, klare kilde. De alene er den eneste, sanne rettesnor (regula ).

Etter den skal alle både lærere ( doctores ) og lærdommer ( lære, doctrina, dogma ) prøves og dømmes.

Om Skriften ( sola scriptura ) som kristelig kilde og norm:

Når det her fastslåes at Skriften alene er kilden og normen for den kristelige tro, lære og forkynnelse, er det av vesentlig betydning å få klarhet over hva dette ganske nøyaktig innebærer.

På grunnlag av Konkordieboken selv anfører vi her følgende om hvordan man ville ha denne erklæringen forstått:

Som man ser kalles skriftene i G og N.T. for ( det åndelige ) “Israels rene, klare kilde” eller “brønn”.

Denne uttrykksmåte henspiller på det profetiske uttrykk Jer. 2, 13; 17, 13. Profeten betegner Herren selv som “Israels kilde”, “kilden med det levende vann”. Når dette uttrykk om Herren her brukes om Skriften, beror det ganske enkelt på at Skriften er Guds Ord i så egentlig og naturlig betydning at det å høre, lese, erkjenne og tro dette Ord er ett og det samme som å høre, erkjenne og tro Gud selv. ( i kraft av Åndens vitnesbyrd ) .

Av denne grunn brukes uttrykkene “Guds Ord”, “Skriften”, “de hellige skrifter” o. l. I helt synonym betydning og helt om hverandre i Konkordieboken.

Hva ska da uttrykkes med betegnelsen at “Skriften er kilden” ? -- I første omgang skal det selvsagt betegne at Skriften er kilden, “brønnen”, for sann Gudserkjennelse – det “oppkomme” hvorav sann Gudskunnskap og Gudsfortrolighet øses, hentes fram og velder frem.

Vil man imidlertid bli klar over uttrykkets mening på mer nøyaktig og treffende måte, må man se uttrykket i lys av “kildens” innhold og egenart. –

Da Konkordieboken selv på det sterkeste understreker at “Guds Ord” –“loven og løftet ( evangeliet )” -- kan man bare forstå Skriften som “kilde” i lys av forskjellen mellom lov og evangelium. Jvf. Her Ap. IV, 5-6. F.C. V-Ap. IV, 183 f.

Da loven og evangeliet er kvalitativt forskjellige i art, men begge er “deler” av det ene, samme Guds Ord, kan Skriften ikke være kilde for Gudskunnskap i samme betydning av uttrykket bår det er tale om loven som når det er tale om evangeliet.

Begge slags Guds Ord er åpenbaret av Gud. Men ifølge Ap. IV, 7 f. er den åpenbarte Guds lov en lov som stemmer overens med den moralske lov som er innskrevet i alle menneskers hjerte og samvittighet, og derfor kan forståes av alle mennesker med fornuft og moralsk dømmekraft. –

Helt annerledes er det med evangeliet.

Evangeliet er ingen åpenbaring av moralske prinsippereller av en lov- og gjerninngslære. Det er en selvåpenbaring av de tre personer i guddommen ( treenigheten ) og disse personers gjerninger i skapelse ( Faderen ) , forløsning ( Sønnen ) og helliggjørelse ( Ånden ). Til denne bestemmelse av evangeliets begrep, se Luthers forklaringer til “de tre artikler” i Store katekismus, Cat. Maj. II.

Hva innebærer denne sondring mellom lov og evangelium?

I forhold til menneskets erkjennelse og Gudskunnskap innebærer den:

Innholdet i Guds lovåpenbaring kan alle mennesker til en viss grad forstå. Denne åpenbaring meddeler kunnskaper som “slumrer” i mennesket selv ( jvf. Rom. 2,14 ) og “utløses” til bevisst moralinnsikt gjennom Åndens opplysning og forklaring. Men samtidig bringer den åpenbarede lov gjennom “det første bud” en Gudskunnskap som langt overstiger alt som “slumrer” i mennesket selv, setter hele menneskets personlighetsliv i direkte forhold til Gud, og spenner den menneskelige moralstreben mot intet mindre enn selve fullkommenhetens mål og ideal. Jvf. hertil i Skriften Mt. 22,36 f.; 5,48.

Loven er således det “speil” Gud har stillet opp for mennesket forat mennesket i det skal “speile” seg selv.

( Jak. 1,23. ), lære å kjenne Guds vilje og sin egen synd ( Johs. 16,8 f; Rom. 3,19 ).

Lovåpenbaringen er en åpenbaring til fullkommengjørelse av menneskets naturlige og iboende kunnskaper om de moralske lover som Gud har gitt i selve skapelsen. .Jvf. i Konkordieboken Ap. IV, 7-8; 15-16. F.C. IV Sol Decl. 4-6. Cat. Maj. I, 324-333.

Helt annerledes er det med innholdet i Guds evangelieåpenbaring. Det er ifølge 1 Kor. 2,9: “hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskets hjerte, hva Gud har beredt….” Evangeliet består ikke av en kunnskap som “slumrer” i mennesket selv og kan “utløses” ved bestemte midler. Det er en kunnskap og et budskap fra Gud selv som åpenbarer Guds eget nådehjerte og nådevesen, innstiftet et grunnleggende nytt, på-forhånd-utenkelig Gudsforhold, og avslører for mennesket både den sanne tros “gjenstand” ( Herren selv ) og Guds forholdsmåte til mennesket i den nåde som er åpenbart i Sønnens person og gjerning. Innholdet i evangeliet kan derfor aldri erkjennes fra noen som helst annen “kilde” enn Guds eget åpenbaringsord: Kristi person og Skriften. Jvf. hertil Cat. Maj. II, 63-66. Kristi person og gjerning er “speilet” som gjenspeiler faderens hjerte. Ingen kan vite det av seg selv. Se også 2 Kor. 3,18. På denne bakgrunn kan vi forstå i hvilken betydning Guds Ord ( Skriften ) er “kilden”. Den er en “kilde” både for så vidt den ved lovåpenbaringen gir og meddeler den kunnskap som fullkommengjør menneskets iboende, naturlige moralbevissthet ( samvittighet ) – og for så vidt den ved evangelieåpenbaringen gir og meddeler den kvalitativt nye, nyskapende og stadig fornyende kunnskap om Guds nåde i Kristus, som ikke er tilgjengelig fra noe som helst annen “kilde”, kjent blant mennesker, enn Guds Ord ( Skriften ).

I Kol. 1, 10 har Paulus sammenfattet hele åpenbaringens begrep som “kilde” idet han sier: “Vandre verdig for Herren til velbehag i alt, så I bærer frukt og vokser i all god gjerning ( d. e. Idet kunnskapen i evangeliet stadig fornyer og styrker eder. )”.

I denne betydning av uttrykket “kilde” er da Guds Ord.

Både et inspirert og inspirerende Ord.

D.v.s.: dette ord er gitt og meddelt til menneskene ved at Guds Ånd har inspirert de av Gud utvalgte åpenbaringsformidlere som kalles “profetene og apostlene” – samtidig som dette inspirerte Ord virker inspirerende på dem som hører ( leser ) dette Ord. Jvf. Johs. 14,26; 15,26 og 17, 14-23.

Konkordieboken fremhever klart begge disse sider av “kilden” : at Ordet både er inspirert og inspirerende ved den Hellige Ånd. Til klargjørelse av det anfører vi her i all korthet følgende:

Nye Test. Fremhever ofte at de profetiske skrifter er blitt til ved en særlig åpenbaringsakt av Guds Ånd, som betegnes som “Åndsinnblåsning” eller inspirasjon. Se særlig 2 Pet. 1,21 og 2 Tim. 3,16; jvf. 1 Pet. 1,10-12

Lk. 24, 27; Mt. 13,17.

På grunn av denne inspirasjon kalles skriftene stadig Guds Ord.

Men om denne inspirasjon ble gitt til bestemte tider og steder til bestemte personer ( profeter, apostler ) , har den dog samtidig gjort det profetiskapostoliske ( historiske ) til bærere av Ånden.

Det vil si at ved og gjennom lesning og hørelse, forkynnelse og fremførelse av dette ord blir den Hellige Ånd

utdelt, meddelt, utøst og overført til dem som hører det og leser det.

Det erfares ved at dette ord ved seg selv vekker, skaper, fornyer, styrker og befrukter troen i dem som hører og leser dette ord.

I denne betydning gjelder det at Guds Ord er inspirerende ( “ Åndsinnblåsende” , “Åndsmeddelende” ).

Denne side av Ordet betones stadig i Skriften, særlig dog i N.T. Se således særlig Ap. Gj. 10,44; 16,14;

Gal. 3.2; Ef. 1,13.

Luther fremholder med stor styrke A. Sm. III art. VIII, 3-13 at Gud ikke gir sin Ånd til noe menneske uten ved og med “det ytre Ord”. Han hevder videre at det er falskt og uriktig ( “sværmeri” ) å sondre ( skille ) “Ånd og bokstav”. All tale om “Ånd” som er uten Ord og sakrament, er av djevelen. I denne forbindelse betoner da Luther både at det profetiske ord er inspirert idet han henviser til 2 Pet. 1,21 – og at det er inspirerende, d.v.s. Åndsformidlende og Åndsmeddelende. Men det går som en rød tråd gjennom alle Konkordiebokens skrifter og artikler at den Åndsmeddelelse eller “inspirasjon “ som kommer ved det profetisk-apostoliske ord i Skriften og i den muntlige forkynnelse og ved sakramentene, på ingen måte er magisk å forstå. Det uttrykkes særlig gjennom den kompromissløse forkastelse av ethvert “ex opere operato”, se særlig kap. 6 C; se også Ap. IV, 63-65- I alminnelighet gjelder det at Ord og sakrament bare meddeler og gir Ånden på personlig måte idet Ånden ved nådemidlene virker bot ( botferdighet ) og personlig tro. Se herom særlig Ap. XXIV, 9-14; 27-33; 60-65.---

Endelig hører det med til prinsippet “sola schriptura” ( ved Skriften alene ), at det innebærer at Skriften – samtidig som den er eneste “kilde” – også er eneste “norm”, d.v.s eneste “regel”, “rettesnor” og “målestokk” ( “prøvesten” ) på om kristelige utsagn er rette eller vrange, sanne eller falske.

Ethvert utsagn om noen ledd eller et hele, noen enkelthet eller noe almenutsagn i “kristendommens vesen” kan bare være sant og rett om det stemmer overens med hva Skriften sier.

Kort uttalt vil da “sola scriptura” si: kristelige utsagn er sanne og rette utelukkende når de “stammer fra” Skriften som sin “kilde” og/eller “stemmer med” Skriften som “norm”.

På Skriften selv skal, kan og må alle utsagn prøves, og ved Skriften selv skal, kan og må det bekreftes – eller i motsatt fall gjendrives og avkreftes.

Intet menneske kan med skin av rett forme noe utsagn til “kristendommens vesen” og “den åpenbarede sannhet” uten å være villig til å la slike utsagn prøve på Skriften.

Denne grunnbetraktningsmåte bevitner seg direkte eller indirekte på hver eneste side i Konkordieboken.

For å bruke en analogi kan grunnbetraktningen formes slik: Skriften er Guds ord i kraft av inspirasjonen – i streng realitets-analogi med og på samme måte som nattverdens brød og vin er Kristi legeme og blod.

Det er uriktig å gjøre Skriften usikker og uviss med å begrense det til at Skriften bare “inneholder” Guds ord. imenget og oppblandet med alt mulig menneskeord, så at intet menneske lenger vet noe om hvor grensen går mellom Guds og menneskers ord i Skriften, eller så at hvem som helst kan plukke ut dette eller hint som Guds Ord til forskjell fra det som bare er menneskeord.

Skriften er helt igjennom menneskers ord, og er helt igjennom Guds ord i kraft av Guds Ånds inspirasjon. –

Det er også falskt å lage seg teorier om at Skriften “vitner om Guds ord” som om Guds ord egentlig var noe annet, noe høyere, noe uutsigeligere enn de alminnelige menneskeord som finnes inspirert i Skriften.

Med slike teorier lager man falske forestillinger om Skriften og gjør Skriftordet til noe blott og bart “symbolsk”, noe uegentlig, noe som er atskilt fra Guds Ånd, og betyr noe annet enn den personlige Guds tale i denne vår verden – som om Skriftens tale egentlig har en helt annen, uutsigelig eller uforståelig mening enn det som ordene betyr enkelt og likefrem. På sin vanlig enkle, men “prinsipp-mettede” måte taler Luther om Skriften som “kilde og norm” A. Sm. II, art, II, 13-15, idet han sier at Guds ord skal oppstille troens artikler – og ingen ellers, ikke engang noen engel. ---- Hva vi her har utført om Skriften som “kilde og norm”, drar øyeblikkelig etter seg en lang rekke spørsmål. Vi kan ikke ta dem opp her. Men idet vi atter vender blikket mot Konkordiebokens Forord, er det to meget betydningsfulle spørsmål som pånødes oss: 1. Hvilket forhold er det mellom Skriften og de kirkelige bekjennelser? Og 2. Skriften kan aldri brukes som kilde og norm for kristelig erkjennelse uten at den samtidig blir tolket; hvilke prinsipper kan det så bli tale om som grunnregel for Skrifttolkningen?

Disse to spørsmål skal vi prøve å besvare i de nedenefor gitte anmerkninger. Men først fortsettelsen av Forordets tekst:

4-13 Den lutherske bekjennelse ( “symboler” ) og deres forhold til Skriften

For det annet ( II ) bekjenner vi oss til de tre alminnelige ( generelle ), økumeniske ) symboler som fra gammel tid har vært sammenfatningen av den sanne kristelige lære ( doctrina ) i korte artikler eller hovedstykker om den rene, sunne mening på grunnlag av Guds ord i motsetning til vranglærernes forfalskninger, -- nemlig den apostoliske, nikænske og athanasianske bekjennelse.

For vi anerkjenner at de er korte, kristelige, herlige trosbekjennelser som er grunnet på Guds ord og som rent og standhaftig motsier alle de vranglærdommer som i deres tid forvirret Kristi menigheter.

For det tredje ( III ),

den gode Gud har i disse siste tider av særlig nåde atter bragt frem for lyset sitt Ords sannhet fra paveveldets gruelige mørke ved den trofaste gjerning som er blitt gjort av den fremrakende Guds mann, Dr. Luther.

Og den sanne lære er på grunnlag av og i overensstemmelse med Guds ord blitt sammenfattet mot både pavedømmets og andre sekters forfalskninger i den augsburgske bekjennelses artikler og hovedstykker.

Derfor bekjenner vi oss også til den første, uforandrede ( non mutata, invariata ) augsburgske bekjennelse. Det gjør vi ikke av den grunn at den er oppstillet av våre teologer, men fordi den er tatt fra Guds ord ( jvf. “kilden” ) , og fordi den er fast og godt grunnet i Guds ord.

Vi fastholder den slik den ble skriftlig formet og overrakt i Augsburg i året 1530 til keiser Karl V av somme kristelige kurfyrster, fyrster og stender i det romerske rike – som en alminnelig bekjennelse for de kristelige reformerte kirker.

Ved dette vårt symbol ( bekjennelse ) ble i denne tid våre reformerte kirker utskilt fra de romerske papister og andre avviste og forkastede sekter og vranglærdommer.

Den slags forekom på samme vis i de gamle kirker, og har vært skikk den gang. Således har en rekke kirkemøter ( synoder ) ved sine gudfryktige biskoper og lærere sett seg tilskyndet til offentlig å bekjenne det nicænske symbol.

For det fjerde ( IV ),

hva angår den egentlige og sanne mening i den nevnte augsburgske bekjennelse, så ble det jo oppstillet en utførlig Apologi for den, som i året 1531 ble offentliggjort i trykt stand.

Den ble avfattet for å forklare og forsvare seg mer utførlig mot papistene, så at ikke avvist villfarelse skulle snike seg inn i Guds kirker og frekt driste seg til å tre frem der i den augsburgske bekjennelses navn.

Til denne Apologi bekjenner vi oss også samstemt. For i den blir den nevnte augsburgske bekjennelse ikke bare tydelig forklaret og forsvaret, men også påvist og bekreftet med klare, uimotståelige vitnesbyrd fra den hellige Skrift.

For det femte ( V )

bekjenner vi oss også til de artikler som i året 1537 ble oppstillet, godkjent og antatt av en stor forsamling av teologer i Schmalkalden.

Vi sikter til de artikler som opprinnelig ble skrevet og deretter trykt i den hensikt å skulle bli overrakt på det kirkemøte som skulle ha vært holdt i Mantua eller noe annet sted, og bli overrakt i de velkjente kurfyrsters, fyrsters og stenders navn som en forklaring til den ovennevnte augsburgske bekjennelse, -- som uttrykk for at de ved Guds nåde var fast bestemt på å fastholde den. For i disse artikler ble den augsburgske bekjennelses lære gjentatt og noen artikler ytterligere forklaret. Dessuten ble grunnen og årsaken påvist til at man tok avstand fra de papistiske villfarelser og avguderier, og verken kunne eller ville ha noe fellesskap med dem eller forlike seg med den romerske pave i disse ting.

Til slutt og for det sjette ( IV ),

fordi disse høyviktige spørsmål også angår den alminnelige mann og legfolket, som også for sin frelses skyld er nødt til som kristne å gjøre forskjell mellom sann og falsk lære, så bekjenner vi oss samstemt også til Dr. Luthers Lille og Store katekismus slik som de er skrevet av ham selv og opptatt i hans verker. Vi bekjenner oss til dem fordi de samstemmig er blitt godkjent, antatt og brukt offentlig i kirker, skoler og hjem av alle de kriker som er sams om den augsburgske bekjennelse. For i de to katekismer blir den kristelige lære sammenfattet på grunnlag av Guds ord og den riktigste og enkleste måte for det jevne legfolk, og likeledes tydelig og tilstrekkelig forklart.

9: Å være luthersk betyr å være Skrifttro.

Disse offentlige skrifter er blitt godtatt av alle gudfryktige overalt i de rene kirker og skoler som en sammenfatning og den sunne form for den lære som Dr. Luther har hentet frem, fortreffelig forklaret og vederheftig begrunnet fra Guds ord i sine skrifter mot pavevesenet og andre sekter. Og vi påberoper oss dessuten de utførlige forklaringer i hans lære- og strids-skrifter, nemlig på den måte og i den utstrekning som Dr. Luther selv har gjort de nødvendige og kristelige formaninger om i det latinske Forord til sine samlede verker – angående sine skrifter: der har han uttrykkelig satt den forskjell mellom guddommelige og menneskelige skrifter at alene Guds ord skal være og forbli den eneste regel ( regula ) og norm ( norma ) eller rettesnor ( målestokk ) for all lære, og intet menneskes skrifter kan like-( side- ) stilles med Guds ord. Tvert imot skal lat innordnes under Guds ord.

10: Andre skrifter.

Det vi her har anført ( passus 3-9 ) skal ikke forståes som om vi skulle ville forkaste andre gode, nyttige og oppriktige skrifter, fortolkninger av den hellige Skrift, skrifter til gjendrivelse av villfarelser, forklaringer til de viktigste læreartikler. For så vidt slike skrifter stemmer med de omtalte normer for læren, kan de ansees for å være og brukes som nyttige og fruktbare fortolkninger og forklaringer. Det vi hittil har sagt om sammenfatningen av vår kristelige lære er bare ment således at vi må ha en samstemt, bestemt og alminnelig læreform ( d.e. norm ) som våre evangeliske kirker i fellesskap bekjenner, og som alle andre skrifter må bedømmes etter og tillempes til fordi denne læreform er tatt fra Guds ord og det derved skal prøves hva som kan godtas.

11-13: Bekjennelsen som vitnesbyrd om sannheten.

Det er av en bestemt grunn at vi har innlemmet de ovennevnte skrifter i vår sammenfatning av den kristelige lære ( d.e. i Konkordieboken ), nemlig den augsburgske bekjennelse, Apologien, de Schmalkaldiske artikler ( hvori var medinnbefattet Traktaten ), og Luthers Store og Lille katekismus.

Og grunnen er den at disse skrifter alltid og alle vegne er blitt ansett for å være den felles, samstemte mening i våre kirker, likesom de ble underskrevet av de fremste, mest fremrakende teologer i sin tid og ble antatt i de evangeliske kirker og skoler.

Og som vi før har nevnt ble de alle skrevet og offentliggjort før det oppsto splittelser mellom teologene av den augsburgske bekjennelse. De er blitt ansett for upartiske, og verken kan eller skal forkastes av noen av de parter som har innlatt seg i striden.

Heller ikke er det noen som beklager seg over disse skrifter blant dem som tilhører den augsburgske bekjennelse uten noen fusk. Tvert imot godtar de dem gjerne som vitner om sannheten.

Derfor kan heller ikke noen fortenke oss i at vi påberoper oss disse skrifter til oppklaring og avgjørelse i de oppståtte stridsspørsmål. Likesom vi da legger Guds ord til grunn som den evige sannhet, således innfører og anvender vi da disse skrifter som vitnesbyrd om sannheten og som den samstemte, rette mening “forståelse” ), “sententia”) blant våre forgjengere som standhaftig holdt fats ved den rene lære.

Bekjennelsen som vitnesbyrd

Vi har her fremhevet de betydningsfulle ord: Skriften er grunnlaget ( “fundamentum” ), bekjennelsen er vitner ( “testes” ) og vitnesbyrd (“Zeugnis” ).

Vi vil her understreke denne forskjell som er fast og sikker begrunnet i Skriften selv.

1 Kor. 3, 11 sier apostelen: “Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”.

Det innebærer at Jesus Kristus i sin person og gjerning er selve grunnlaget for forholdet mellom Gud og mennesker. Han er dermed realgrunnlaget for den virkelighet vi kaller Gudsforholdet.

Og han er dette realgrunnlag som åpenbarer, avbilder og speilbilde av Guds sanne, evige vesen, Heb. 1, 1 f; -- som “oppåhavsmann og fullender” til troen, Heb. 12, 2; som: “Alfa og Omega”, “den første og den siste”, “den som er og som var og som kommer”, Johs. Åp. 1, 4. 8. 18; 2. 8; og som “begynnelsen” ( archè, principium ) og “enden” ( telos, finis, endepunkt, siktepunkt, endemål ), Johs. åp. 21, 6.

På denne grunnvoll alene kan og skal mennesket bygge i tro, 1 Kor. 3, 12 f; 1 Pet. 2, 6 f.

Jesus Kristus er således også troens realgrunnlag, realsiktepunkt, real - “gjenstand” og realendemål idet han er “hovedhjørnesten”.

Som denne realgrunnvoll er Jesus Kristus, han som er det evige ord ( Johs. 1, 1 f ), hele Skriftens kjerne og stjerne. Det er om ham den vitner ( Johs. 5, 39 ).

Han er i sin person og gjerning dens oppfyller ( Lk. 24, 25 f; Mt. 5, 17 f.), og hans person og gjerning er den eneste rette “tolker” og “tolkning” av alle skriftene ( Lk.24, 27 )

Det er idet Guds Ånd har utvalgt profeter og apostler til å motta og bringe videre det inspirerte åpenbaringsord, at profeter og apostler selv inngår i “grunnvollen” . For Guds menighet på jord er “bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” ( Ef. 2, 20 ). Og denne grunnvoll er de på varig måte gjennom skriftene ( den hellige Skrift ).

Men her er en liten forskjell som vi vil uttrykke slik: Mens Jesus Kristus er realgrunnen i og ved sin person og gjerning, så er Skriften ( de profetisk - apostoliske skrifter ) erkjennelsesgrunnen som er selve grunnlaget for all menneskelig erkjennelse av alle sider ved Guds selvåpenbaring i Sønnens person og gjerning.

Derfor er også det budskap Skriften bringer og formidler den Hellige Ånds middel til å gi erkjennelse og

kunnskap i Kristus Jesus, personlig tro og overbevisning om sannheten, og den stadig fornyelse av Gudserkjennelsen til liv i troen og fullendelse av menneskets livsløp som frelst menneske.

( 2 Tim. 3, 14-17; 4, 2-8 ). ---

Idet Skriften er den eneste, sanne erkjennelsesgrunn til å erkjenne, kjenne og forstå Kristus Jesus som eneste, sanne realgrunn ( jvf. Ap. Gj. 4, 10-12 ), er det inspirerte Ord det “speil” hvorigjennom det troende, gjenfødte menneske “med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet” ( d.v.s det inkarnerte Ords herlighet, jvf. Johs. 1, 14 f. ), --se 2 Kor. 3.18.

Er man på grunnleggende måte klar over dette forhold og denne forskjell mellom Jesus Kristus som realgrunn, og Skriften som erkjennelsesgrunn, så faller det deretter klart lys over den stilling de kirkelige bekjennelser har i og med den kristelige tros liv i hjertene.

Det er nemlig for det første slik, at det er ved det profetisk-apostoliske ord ethvert troende menneske er kommet til troen og ethvert vantro menneske ved Åndens nåde kan komme til toren, -- likesom det er ved dette ord enhver troende ved Åndens nåde blir bevart i tro. Jvf. hertil: Johs. 4, 42; 17, 20; Rom 10, 14-17; o.a.st.

Dernest må det betones at når troen kommer i hjertet, fødes lysten, trangen, viljen, driften til å bekjenne troen ( Mt. 7, 17 f; 10, 32 f; 1 Pet. 1, 7-9 ) : bekjennelsen er en iboende, naturlig frukt av troen. Og det gjelder såvel den enkelte troende som enkeltmenneske, som det gjelder fellesskapet av troende som menighet eller åndelig kirke. Således oppstår den kirkelige bekjennelse som en frukt og følge av den tro som er levende i de troendes fellesskap, d.v.s i menigheten. I denne menighet er derfor enhver individuell eller sann kirkelig bekjennelse et vitnesbyrd om Kristus. Vi skal fremheve hva det innebærer.

- - -

I Nye Test. Brukes uttrykkene “vitne” og “vitnesbyrd” i den grunnbetydning at man kan gjengi, berette og fortelle om kjensgjerninger man selv har sett, iakttatt og overvært. Å være “vitne” og gi “vitnesbyrd” har altså betydningen å ha vært øyevitne, å kunne berette, bekrefte eller attestere noe selvopplevet overfor andre.

Denne grunnbetydningen er nok for oss her, og vi behøver ikke oppholde oss her ved de mange nyanser denne betydningen har.

I denne betydning kaller Jesus Kristus seg selv for en som “vitner” fordi han kunngjør og forteller det han har sett hos sin Far i himmelen, har hørt av ham, er blitt pålagt og befalt av ham – se f. eks. Johs. 3, 11; 8, 26 f; 8,40.55; 12, 49 f.; 18, 37.

I samme betydning kalles apostlene “vitner”, dog ikke fordi de i likhet med Jesus har sett Faderen i himmelen

( Johs. 1, 18 ), men fordi de skulle kunngjøre og berette det de hadde sett og vært øyevitner til at Jesus var i sin person og gjorde sin gjerning på jorden (Johs. 15, 27; 20, 30 f; Ap. Gj. 1, 8. 21 f; 5, 32; 9, 15 f og 26, 16). –

Men likesom Jesus skulle kunngjøre den evige sannhet som han kjente hos sin Far fra evighet, således skulle apostlene kunngjøre og bevitne det “lys”, det “liv” de “hadde hørt, sett med sine øyne, skuet ( i sin ånd ) og følt på med sine hender” for å forkynne det ( 1 Johs. 1, 1 f. ).

Dermed står vi overfor det spørsmål:

i hvilken betydning er de troende i forskjellige tider vitner om Herren?

La oss først fremheve hva det ikke betyr –

De troene er ikke “vitner” i samme betydning som Jesus Kristus er “vitne”. For mens Jesus “vitner” hva han har sett og hørt og har fått befaling om i evighet i sin Fars skjød som “øyenvitne” til de himmelske hemmeligheter og sannheter, -- noe intet annet menneske har vært “øyenvitne” til fordi bare Jesus er sann Gud av sann Gud, -- så er de troende “vitner” i den mening at de har hørt, mottatt og trodd “Jesu vitnesbyrd” om de himmelske sannheter ( Johs.3, 11-18. 32-33; Johs. Åp. 19, 10; 12, 17; 1 Johs. 5, 9-13 ), og har fått “Åndens vitnesbyrd” ved Guds Ord om at de er “Guds barn” ( Rom. 8, 16 ) idet de har hørt og mottatt “vitnesbyrdet” om “omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus” ( Ap. Gj. 20, 21 ) og har trodd “sannhetens ord, evangeliet om frelsen” ( Ef. 1, 13 ) og er blitt overbevist om Ordets sannhet ved “sannhetens Ånd” ( Johs. 14, 17; 16, 7-15 ). Således har de troende “vitnesbyrdet i seg selv” ved at de “tror på Guds Sønn” ( 1. Johs. 5, 10 ).

Dernest er ingen et “vitne” i den betydning apostlene var vitner.

For mens apostlene var “vitner” fordi de hadde vært “øyenvitner” til Jesu Kristi historiske person, liv, tale, gjerning, lidelse, død, oppstandelse og herliggjørelse – noe intet menneske kan bli på et senere tidspunkt i historien, -- så er de troende “vitner” i den mening at de har hørt, mottatt og trodd apostlenes ord

( Johs. 17, 20), og ved den Hellige Ånd har fått “opplatt forstand til å forstå skriftene” ( Luk. 24, 45 ) og “opplatt hjerte til å gi akt” på det apostoliske ord ( Ap. Gj. 16, 14 ), og således er blitt delaktig i “innsikten” av at en synder “ikke blir rettferdiggjort av lov-gjerninger, men ved tro på Jesus Kristus” ( Gal. 2, 16 ).

De troende er m.a.o. “vitner” om den nåde og det lys som er åpenbart i evangeliet, i Jesus Kristus, og som de selv har mottatt og trodd ved Åndens nåde i og med Guds Ord.

Denne åndelig-evige sannhet i Kristus Jesus på grunnlag av det profetisk-apostoliske ord og ( Ef. 2, 20 ) beseglingen med den Hellige Ånd ( Ap. Gj. 10, 44; Ef. 1, 13 ) er det de troende i alle tider skal vitne om,

vil vitne om og har åndelig trang til å vitne om ( 1 Pet. 2,, 9; 1 Tes. 1, 4-10 )

I samme betydning som således de troende i historiens skiftende tider er “vitner”, i samme betydning er også de “bekjennere” som i skiftende tider har forfattet våre “bekjennelsesskrifter” i egentlig forstand “trosvitner” og “sannhetsvitner”. De er blitt “vitner” på den måten som vanligvis mennesker blir omvendt til Gud og til troen på Jesus Kristus.

De er ikke “oppfinnere” som har “oppfunnet” bekjennelsen, ikke “religiøse genier”, ikke “eksponenter for sin samtids kirke” eller “kristendomsform”. Er de sanne vitner, så er de åndelige barn av profetene og apostlene. Bor sannhetenes Ånd i dem, så fremstiller de seg for den troende menighet alle vegne for å la seg prøve på den profetisk-apostoliske Skrift.

Fra Skriften stammer deres “vitnesbyrd”, med Skriften vil og må det stemme, og på Skriften både kan, skal, vil og må det prøves – for å stadfestes eller forkastes. Konkordiebokens forfattere har ingen steds gjort fordring på å være noe annet eller mer enn slike trosvitner.

Derfor henviser de alltid og alle vegne sitt “vitnesbyrd” til prøvelse på Skriften.

---

For så vidt da bekjennelsesskiftene frembyr seg selv til prøvelse på Skriften, og det er og blir en særlig oppgave for hvert nytt slektsledd av troende i Guds menighet på jord gjennom de skiftende tider å prøve om bekjennelsen er holdbar ifølge Skriften, så er vi dermed øyeblikkelig stillet overfor det store spørsmål om det gis saklige og “objektive” prinsipper for tolkning av Skriften. De som nemlig er fiendtlig innstillet av en eller annen grunn mot “kristendommen” eller “kirken” eller “åpenbaringen” eller Skriften, argumenterer gjerne med at alle lærestridigheter “bare” kommer av at man “tolker” Skriften forskjellig, og at derfor “den ene tolkning er like så god som den annen” eller “enhver må ha frihet til å tolke Skriften som han kan forsvare med “vitenskapelige” “midler”, og lignende indifferentiske og agnostisk “argumentasjon” til å redusere alle “dogmer” ad absurdum og føre Kristi kirke ut i åndelig nihilisme og læremessig kaos.

Dette spørsmål om tolkningsprinsippene kan vi ikke gå forbi. Vi skal derfor nå først høre hva Forordet til Konkordieformelen selv sier om den logisk-tekniske side av den måten den fremstiller stridsspørsmålene som den behandler.

Til dette føyer vi så en anmerkning om tolkningsprinsippene slik som de lutherske bekjennelsesskrifter i Konkordieboken selv utvikler disse prinsipper.

Den logisk-tekniske side av Konkordieformelen.

F.C. Praef. II Sol. Decl. 14-20: Angående antitesene eller de falske lærdommer som forkastes i samband med de omstridte artikler

14-17: Om teser og antiteser i fremstillingen.

Til bevarelse av den rene lære og til opprettholdelse av en grundig, fast og Gudbehagelig enhet og samstemthet i kirken er det nødvendig at ikke bare den rene, sunne lære blir rett fremført, men også at de som sier imot og lærer annerledes blir gjendrevet og irettesatt, 1 Tim. 3, 9; 2 Tim. 2, 24; 3, 16; Tit. 1, 9. For trofaste hyrder ( pastorer ) skal som Luther sier gjøre begge dele: røkte og føde lammene – og vokte dem mot ulvene så at lammene må fly for de fremmede røster. Johs. 10, 10-16. 26-29; og kan skille det edle ut fra det uedle, Jer. 15, 19.

15: Unødvendig og nødvendig strid.

Derfor har vi da også grundig og tydelig klargjort oss imellom at man skal og må gjøre en forskjell i alle henseender mellom på den ene side en unødvendig og unyttig strid som mer river ned enn bygger opp og volder en forvirring som kirken bør unngå; og på den annen side en nødvendig strid når det nemlig oppstår slike stridsspørsmål som angår troens artikler eller de viktige hovedledd i den kristelige lære og som gjør det nødvendig å forsvare sannheten og irettesette den falske motlære.

16: Teser og antiteser.

Den kristelige leser som nærer lyst og kjærlighet til den guddommelige sannhet får nok en klar og riktig beskjed gjennom de ovenomtalte bekjennelsesskrifter om hver og en av de omstridte artikler i vår kristelige religion: hva han skal anse og godta for rett og sant ifølge Guds Ord, de profetiske og apostoliske skrifter ( teser ) -- og hva han skal forkaste, fly fra og unngå som falskt og urett ( antiteser ).

Men likevel har vi ganske særlig og uttrykkelig forklart de fremste og høyviktigste artikler som det har stått strid om i den senere tid – forat sannheten skulle kunne bli fastholdt desto mer tydelig og utvetydig og atskilt fra alle villfarelser uten at noe skulle kunne legges inn i og skjules bak de gjengse uttrykksmåter av slikt som er til skade for sannheten (teser og antiteser)

Dette har vi gjort for å fremlegge et offentlig, bestemt vitnesbyrd – ikke bare for de nålevende, men også for våre etterkommere – om det som er og skal forbli å være den samstemte mening og dom i våre kirker angående de omstridte artikler.

17-20: Tesene og antitesene.

Vi har gjort det på denne måten.

For det første ( I )idet vi forkaster og avviser alle vranglærdommer og villfarelser som ble forkastet og avvist i den første, gamle, rettroende kirke på grunnlag av sanne og holdbare grunner fra den hellige, guddommelige Skrift

For det annet ( II )idet vi forkaster og avviser alle de sekter og vranglærdommer som er forkastet i de ovennevnte bekjennelsesskrifter.

For det tredje ( III ),fordi det i løpet av ca. 30 år etter “Interimet” ( d.e. keiser Karl V` religionsfredsedikt av 1548 ) er oppstått splittelser mellom somme teologer av den augsburgske bekjennelse – dels på grunn av “Interimet”, dels av andre grunner, -- så har vi villet sette opp og forklare vår tro og bekjennelse ( d.e. Konkordieformelen ) om hvert enkelt stridsspørsmål i likefremme, rene og klare teser og antiteser d.v.s setninger om den rette lære ( teser ) i motsetning til den falske lære ( antiteser ).Vi har villet gjøre det på denne måten forat det rette grunnlag ( fundamenta ) for den guddommelige sannhet skulle bli fremlagt åpent i alle artikler, og alle urettmessige, tvilsomme, mistenkelige og avviste læremåter bli fremstillet – hvor og i hvilke bøker de enn måtte finnes, og uansett hvem som skrev dem eller vil anta seg dem.

Således må det inntrengende være advart mot de villfarelser som er å finne her og der i somme teologers skrifter, og ingen må la seg forføre i disse ting av noe menneskes anseelse eller autoritet.

20: Om Konkordieformelen.

Den kristelige leser skal da alt etter behovet omhyggelig kunne prøve vår forklaring til de omstridte artikler og sammenholde dem med de ovenfor nevnte bekjennelsesskrifter.

På den måten vil han klart kunne forstå og innse (1) det som først ( i “Epitomene” ) er blitt bekjent om hver enkelt artikkel i det summariske begrep for vår religion og tro, og (2) dernest ( i “Solidae Declarationes” ) det som er blitt forklaret om saken til forskjellige tider og nå er blitt gjentatt av oss.

Og han vil innse at det på ingen måte dreier seg om motsigelser, men om den enkle, uforanderlige og visseste sannhet, og at vi ikke hopper fra den ene lære til den annen slik som våre motstandere på falsk måte beskylder oss for.

Tvert imot vil leseren forstå at vi ønsker å la oss finne som dem der holder fast på den en gang overrakte augsburgske bekjennelse og på dens samstemte, kristelige forståelse, og at vi ved Guds nåde akter å forbli fast og standhaftig ved den overfor alle forfalskninger som måtte oppstå.

Utgiverens merknad om tolkere og tolkninger av Skriften.

Konkordieformelen redegjør som man ser på meget klar og enkel måte om forholdet mellom Skriften

( som såkalt “norma normans“ ) , d.v.s kristendommens grunnleggende kilde og norm ) – og de eldre kirkelige bekjennelser frem til Konkordieformelen ( som såkalt “norma normata” ) , d.v.s rettesnor og norm som er begrunnet i og avledet fra Skriften ).

Da den lutherske reformasjon således i høytidelig-offisielle former har bekjent seg til Skriften som endegyldig “appell-instans” i alle spørsmål om kristelig tro, lære og liv, og således også har erklæret seg villig til å la seg selv prøve på Skriften slik som man prøver andre på Skriften, -- så er det ikke vanskelig å forstå at spørsmålet om den rette kristelige Skrifttolkning får avgjørende og vidtrekkende kunnskapsteoretisk (erkjennelse-teoretisk) vekt og betydning – attpå til i en sådan grad at man kan sette spørsmål på spissen og si: Er ikke spørsmålet om det gis kristelig almengyldige tolkningsprinsipper selve grunnspørsmålet i kristelig lære, teologi og forkynnelse? Vi kan ikke gå forbi dette “kardinalspørsmål” når vi på bakgrunn av de ovenfor gjengitte Forord her står ved selve inngangen til Konkordiebokens skrifter. Spørsmålet er riktignok ikke uttrykkelig formulert i noe Forord eller i noen bestemt artikkel. Men det er berørt og mangesidig besvart i en rekke skrifter og artikler i selve Konkordiebokens tekster.

Derfor anser den norske utgiver det for sin utgiverplikt her å sette leseren på spor etter dette “prinsipp-stoff”. For oversiktlighetens skyld skal vi dele svaret på det “erkjennelsesteoretiske” kardinalspørsmål i to avsnitt:

A: Hvem er den rette tolker av Skriften?

Vi foregriper svaret: Ikke “paven”, ikke “bispene”, ikke “embetet”, ikke “kirken”, ikke “prestene”, ikke “de lærde”, ikke “professorene”, ikke “doktorene”, ikke “dosentene.” Men prinsipielt: det ved troen gjenfødte menneske.

B: Hvilke tolkningsprinsipper er de eneste rette?

Foregripende svar: Ikke ethvert “prinsipp” som kaller seg “vitenskapelig” eller “kritisk” eller “historisk” eller “språklig” eller “eksistensielt” eller “åndelig” ( pneumatisk ) eller “teologisk” eller “kirkelig” o.s.v Men prinsipielt: de tolkningsprinsipper ( brukt av gjenfødte mennesker, andre kan ikke bruke dem om de vil)

som de apostoliske og profetiske skrifter selv i uttrykkelige ordelag fastslår er kristelige tolkningsprinsipper.

Hvilke prinsipper dette er, skal vi omtale i avsnitt B både i lys av Skriften o g Konkordieboken.

---

A: Hvem er den rette tolker av Skriften?

På dette svarer Skriften selv: Sal. 50, 16-17: “Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn? Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg”.

Og i 1 Kor. 2, 14: “Et naturlig ( d.v.s ugjenfødt, uomvendt ) menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig”.

Og Rom. 3, 11: “Det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud; alle er avveket; alle til hope er blitt udugelige”. –

Disse Skriftsannheter om det ugjenfødte menneske har Konkordieboken utviklet detaljert og med stort Skriftmateriale i artiklene om “arvesynden” og det iboende forderv i mennesket. Se nedenfor kap. 2, Del II.

For teologenes og teologiens vedkommende minner vi her bare om F.C. II, Sol. Decl. 9-16 ( kap. 3, Del II ) :

“Selv om menneskets fornuft eller naturlige forstand har en dunkel gnist av erkjennelse om at det finnes en Gud og delvis vet noe om loven, så er det likevel således uvitende, blind og forvendt, at om endog de aller skarpsidigste og lærdeste mennesker på jorden leser eller hører evangeliet, så kan de dog av egne krefter hverken oppfatte, forstå, tro eller godta det som virkelighet ( sannhet ).

Tvert imot, jo større flid og jo mer alvor de bruker, og jo mer de vil begripe disse ting med sin fornuft, desto mindre forstår de og desto mindre tror de, og holder det alsammen for dårskap og eventyr ( fabler, legender, myter ) -- før de blir opplyst av den Hellige Ånd og undervist av ham”.

Således er “de ugjenfødtes teologi” en indre selvmotsigelse og umulighet.

PÅ den annen side sier Skriften: 2 Kor. 3, 15-16: “Til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses ( d.e. Skriften ) leses; men når det omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort”.

For å forstå skriftene rett og sant er det nødvendig at “Herren opplater hjertet så en gir akt på “Ordet”.

( Ap. Gj. 16, 14 ) og at “Herren opplater ens forstand så en kan forstå skriftene” ( Luk. 24, 45 ).

At Herren ved sin Ånd opplater “hjertet” og “forstanden” har det sikre kjennetegn at et menneske begynner å få “dekket borttatt” og å se at “skriftene vitner om Kristus” ( Johs. 5, 39; Luk. 24, 25-27. 46-47).

For Guds Ånds nærvær og virke i et menneskes hjerte og ånd skal kjennes på at en skuer, tror og bekjenner at Jesus er Kristus ( Messias etter GL. Test. løfter ) , og således ved troen har “salvelsen” fra Herren til å “vite” ( forstå ) alt” ( 1 Johs. 2, 20 f ) og dermed tillike har “vitnesbyrdet i seg selv” ( 1 Johs. 5, 10 ) ---

Disse sannheter om det gjenfødte menneskes forhold til Skriften og Guds Sønn bevitnes og bekreftes alle vegne i Konkordieboken, så det slett ikke kan ansees nødvendig her å anføre sitater.

Således er “de gjenfødtes teologi” den sanne kristelige teologi, som hverken vil eller kan noe annet enn være en teologi ( lære, forkynnelse ) som stammer fra og stemmer med Skriften, 0og er villig til å la seg prøve og bedømme på grunnlag av Skriften.

Denne prøvevillighet er og blir den intellektuelle ydmykhet som bare kan finnes i omvendte og gjenfødte teologer, prester, predikanter og lærere.

B: Hvilke tolkningsprinsipper er de eneste rette ( kristelige? )

Tolking av Skriften er i alminnelighet å tolke ord og uttrykksmåter i Skriftens språkbruk ved hjelp av andre, betydningsfylte ord og uttrykksmåter som finnes i eller utenfor Skriftens eget språkbruk.

Om Skriftens ordelag og språkbruk gjelder i alminnelighet at ordene er sunne ( d.e. ukunstlede, likefremme i betydning, uforfalskede, og betyr det som ordene vanligvis betyr i den alminnelige språkbruk blant mennesker –

også når de brukes i “overført “ betydning på billedlig, metaforisk, parabolsk o. lign. måte ) – og de er “rene”, “rensede”, d. e. Prøvet, siktet og brukt i en svikeløs mening og hensikt. Sal. 12, 7 f.

Derfor kan apostelen formane til at man holder seg til “den sunne lære”, “vår Herre Jesu Kristi sunne ord”

( 1 Tim. 1, 10; 6, 3; 2 Tim. 1, 13 ), og tale om “det troverdige ord etter læren” i motsetning til “tomt snakk” ( Tit. 1, 10 ) og til ord og lærdommer “som klør i øret” idet de behager menneskets egne lyster ( 2 Tim. 4, 3 ).

De sunne, rene, troverdige ord i Skriften er ikke fordervet av ørkesløs “filosofi”, oppstyltede “vitenskapelig termini” fra en eller annen “skole” eller “retning” som alminnelige mennesker ikke forstår.

De er – “filosofisk uttrykt” – båret av enkel, likefrem, ukunstlet realisme, ikke av fabelbetydninger eller myte – og eventyrpoesi.

Grunnregelen er at Skriften skal forståes bokstavelig, jvf. Johs. 10, 35 f; Mt. 5, 18; 22, 42-46; o.a.st.

Konkordieboken fremholder det samme.

Det hevdes at Skriftordet prinsipielt er klart: Ap. IV, 107-108: “Det er vel ikke uten mening og grunn at Skriften med klare ord så ofte gjentar den samme sak? Mener de at den Hellige Ånd ikke har formet sitt ord aktsomt og sikkert, eller ikke vet hva han sier? -- Ap. IV, 280: “Våre motstandere er yndige mennesker, -- og plukker ut løsrevne Skriftsteder for å villede uerfarne mennesker.

Deretter føyer de til et og annet av sine egne meninger. Derfor må det kreves at Skriftstedene forståes i sin helhetlige sammenheng….

Når man fremfører Skriftstedene i deres helhetlige sammenheng, fortolker de seg selv i de fleste tilfeller.” – F.C. VII. Sol. Decl. 46-47; Gud vil tas på Ordet i dets bokstavelige betydning. S. St. 48-51: Ingen kan bedre tolke Jesu ord enn Jesus selv. “Nå er det jo ingen påliteligere og sikrere fortolker av Jesu Kristi ord enn nettopp Herren Kristus selv. Han forstår best sine Ord, sitt hjerte og sin mening, og er den viseste og forstandigste til å forklare dem”. –

Således holder Konkordieboken sterkt og fast på gyldigheten av Skriftens vitnesbyrd om seg selv:

Skriften er prinsipielt klar.

Men angående dette hovedpunkt støter både Skrift og bekjennelse på den mest hårdnakkede motsigelse både fra ugjenfødte teologer, verdslige filosofer og all human religiøsitet som påstår: Skriften er prinsipielt uklar, den er vanskelig å forstå og kan bare forståes av de “lærde” . Skriften selv sier at Guds ord er klart, så at ved Kristi komme og åpenbaring gjelder det: Es. 35, 5-8: “Da skal de blinde øyne åpnes, og de døves ører opplates. Der skal være en ryddet vei….den hellige vei….den skal høre hans folk til; ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill”.

Det er denne klarhet og tydelighet som forderves, forvrenges og formørkes av den gudfremmede filosofi ( Ap. IV, 9-16. 24 ) og av all korrupt teologi. ( Ap. XII, 68-73 ).

Men Guds Ord er høyt hevet over slikt menneskeherk. Det gis derfor ingen sann, kristelig teologi uten personlig gjenfødelse ( Ap. IV, 126-144; C.A. XX, 15-40 ).

Hvilke enkle og soleklare prinsipper for tolkning blir det så bygget på i den gjenfødte teologi?

På dette vidtrekkende prinsippspørsmål svarer Konkordieboken med den største klarhet. Det er bruken av disse meget enkle og klare, kristelig-legitime prinsipper i tolkningen som får den hele Skrift til å åpne seg i sin indre, åndelig-historiske enhet og åpenbaringshistoriske sammenheng som et organisk hele.

Da Konkordieboken selv begrunner sin lære med Skriften, er det nok at vi anfører de springende punkter ved å henvise til de angjeldende artikler i Konkordieboken.

Da vi allerede har anført grunnreglene for tolkning av de klare ord, anfører vi her reglene for tolkning også av slike ord som påståes å være uklare og dunkle.

Som prinsipper for tolkning av alt det i Skriften som påståes å være dunkelt og uklart ( men egentlig bare gjøres uklart av menneskelig filosofi og teologi ) gjelder de følgende tre:

1. Den hele Skrift skal og må forståes i lys av forskjellen og forholdet mellom loven og evangeliet.

Dette prinsipp fremholdes med styrke og klarhet i Konkordieboken. Se tekstene kap. 7, A-B, og kap. 7 D Ap. IV, 183 ff. Vi anser det overflødig her å gi sitater fra disse avsnitt hvor Skrtfttolkningen i lys av lov og evangelium både er begrunnet og utført med illustrerende detaljer.

2. Den hele Skrift skal og må forståes i lys av den grunnleggende åpenbaringssannhet at mennesket frelses ved troen på Kristus Jesus ( sola fide ) av Guds nåde ( sola gratia ) og til Guds ære ( soli Deo Gloria ).

Det er Luther som har formet dette som “tolkningsprinsipp” i ordlyden av den “første og grunnleggende artikkel” i Del II av de schmalkaldiske artikler.

Luther skriver A. Sm. II, art I: “Fra denne artikkel ( d.v.s artikkelen om Kristi forsoning, og rettferdiggjørelse innfor Gud av nåde ved tro på Jesus Kristus ) kan man ikke vike eller gi noe etter, ikke om så himmel og jord eller lat annet fat….På denne artikkel hviler alt som vi lever og lærer imot paven, djevelen og verden.

Derfor må vi være forvisset om dette, og ikke tvile. For ellers er alt fortapt, og paven, djevelen og alt som er imot oss beholder seieren og retten”.

I hvilken forstand er dette et tolkningsprinsipp for Skriften og i teologien? Det har Luther selv illustrert meget enkelt og klart i de “artikler” han har stillet sammen i Del II av de schmalkaldiske artikler.

I hver av disse artikler anfører han nemlig 1. De pavelige villfarelser om “messen”, “helgenpåkallelsen”, “klostrene”, “pavedømmets” falske rettsgrunnlag; 2. Gjendrivelsen av disse villfarelser, og 3. Den avgjørende begrunnelse for at man verken kan “vike eller gi etter” i disse spørsmål, nemlig at hver av disse villfarelser strider “mot den første og grunnleggende artikkel om “rettferdiggjørelsen av tro”.

På denne måten blir disse artikler den aller enkleste og mest slagkraftige illustrasjon til hva dette “tolkningsprinsipp” innebærer i rent konkrete spørsmål om kristelig lære og liv. Se A. Sm. II, II-IV, kap. 15, E. F; kap. 16, C. Dette “tolkningsprinsipp” innebærer følgende “aksiom” for all tolkning av Skriften og enhver teologisk formulering:

Enhver setning som gjør krav på å være Skrifttro og kristelig, må være forenlig ( “kompatibel” ) med at mennesket rettferdiggjøres alene ved tro på Kristus Jesus ( sola fide ) – av Guds nåde ( sola Gratia ) – og til Guds ære alene ( soli Deo gloria ).

Enhver setning som uttrykkelig eller skjult eller i sine forutsetninger eller i sine konsekvenser er uforenlig

( “inkompatibel” ) med dette aksiom, er kristelig og teologisk falsk, og må avvises og forkastes.

Ved siden av Luthers ord om denne sak i de schmalkaldiske artikler, henviser vi til Melanchtons tekster i Apologien.

Gang på gang, i stadig skiftende former og ordelag, og dog meget ensartet, kommer han stadig tilbake til dette “aksioms “ anvendelse. Særlig understreker vi her hvordan Melanchton argumenterer om hva som er kristelig rett og sant i lys av spørsmålet om hva som gir eller berøver Kristus den ære som tilkommer Kristus som vår mellommann og forsoner.

Denne bruk av prinsippet “soli Deo gloria” er så iøynefallende at sitater her er overflødig.

Dette “aksiom” med alt hva det innebærer for Skrifttolkning, tro, liv og lære er på det aller klareste selve hovedinnholdet av Ef. 1-3.

I disse kapitler har Paulus gitt selve Skriftgrunnlaget for det Konkordieboken lærer i denne sak.

3 Alle formentlige uklarheter i Skriften skal og må forståes og oppklares ved hjelp av den såkalte troens analogi ( analogia fidei ).

Det er særlig i Konkordieformelen vi møter uttrykket “analogia fidei”.

“Troens analogi” er det “tolkningsprinsipp” hvorved det uklare eller mindre klare i Skriften gjøres klart eller mer klart. “Analogien” er da så å si den “anvisning” en skal og må følge i tolkningen. --

Med dette prinsipp forståes følgende:

En “analogi” består av en sammenligning mellom to forhold; det ene forhold er kjent, det annet delvis ukjent – dog således at de to forhold ligner hverandre.

En “analogi” taler vi derfor taler vi derfor om i ren alminnelighet f. eks. i en “lignelse” ( jvf. Jesu lignelser ), i en “metafor” ( språkuttrykk med såkalt overført betydning ), i en “ligning” ( en matematisk-kvantitativ “proporsjon” ) , o.l.

Vi kan derfor illustrere den alminnelige betydning av “analogi” ved hjelp av den matematiske ligninig. --

I en “ligning” uttrykker likhetstegnet at den proporsjon eller funksjon som står på den ene siden av likhetstegnet med de delvis ukjente faktorer. Og “løsningen” fremkommer da derved at man på grunnlag av de kjente faktorer sluter seg til verdien av den eller de ukjente faktorer.

På lignende måte som ved disse matematisk-kvalitative proporsjoner ( analogier ) trekker man slutninger ved de såkalte ontologis-kvalitative proporsjoner eller analogier: man går ut fra en sammenligning der det ene ledd består av kjente saksforhold og det annet ledd inneholder tilstrekkelig mange kjente saksforhold til å muliggjøre selve sammenligningen; ut fra sammenligningen ( “likheten” ) gjør man så slutninger om arten og beskaffenheten av de ukjente saksforhold i det ledd som inneholder de delvis ukjente “faktorer”.

En sådan slutning kaller man en “slutning per analogiam”.

Og det er denne slutningsmåte som tjener til å oppklare uklarheter som måtte være flertydige i Skriftens språkbruk.

Slike “analogislutnnger” forekommer ofte i Skriften selv, hvor noe skal oppklares eller forklares.

Og de brukes jevnlig også i Konkordieboken.

Det er slutningsmåter som er fullt legitime og riktige – både under rent formallogisk synspunkt og under kristelig, bibelteologisk synspunkt.

Hvor de tre her nevnte “tolkningsprinsipper” blir brukt i studiet av Skriften – og blir brukt med kristelig skjønnsomhet, med intellektuell oppriktighet og åndelig-erfaren visdom, der varer det aldri lenge før enhver klage over Skriftens “dunkelhet og uklarhet” aldeles må forstumme og vike plassen for den største forundring og beundring for Skriftens indre enhet, konsekvensriktighet og motsigelsesfrihet.

Og da er man ikke lenger uvillig til å tilstemme Konkordieformelens ytringer om at Guds ord er motsigelsesfritt og står fast. F.C. XI, Sol. Decl. 34-42.

Melanchton og “de kirkelige tradisjoner”

Til slutt må vi her ganske kort omtale spørsmålet om de såkalte “kirkelige tradisjoner”:

Skal Skriften tolkes i lys av slike “tradisjoner” – eller skal slike “tradisjoner” prøves kritisk i lys av Skriften?

Er “kirken” kristelig ikraft av sine tradisjoner, eller er den kristelig ikraft av at tradisjonene er holdbare når de prøves på Skriften?

Vi ser her fullstendig bort fra spørsmålet om kirken er kristelig ikraft av “den apostoliske suksesjon” ( d.v.s. ikraft av at et kirkesamfunn har en ubrutt historisk rekkefølge av biskoper som har innviet hverandre siden apostlenes dager ).

Denne lære er uten videre et menneskepåfunn, en uredelig bløff som motsies av enhver rettskaffen historieforskning. Den evangeliske teologi kan aldri akseptere noe som helst annen form for “apostolisk suksesjon” enn “den åpenbarede ( profetisk-apostoliske ) sannhets åndelig-historisk suksesjon”.

Men denne slags suksesjon følger historisk-notorisk ikke noe bispe- eller pave- eller preste-embete som embete betraktet. Tvert imot er disse “embeter” historisk-beviselig de ivrigste forkjempere for villfarelse og hykleri i kristendommens navn.

Det er disse “embeter” som i alminnelighet dropper Skriften, opphøyer “tradisjoner” til å stå over Skriften, og autoriserer alskens “kirkelige embeter” ( menneskelige personer ) til å være den “autoritet” man skal bøye seg for i “kristenheten” – enten de lærer og lever etter Guds ord eller ei.

Vi vil derfor avslutte disse utgiveranmerkninger med å gjengi et utdrag om tradisjonene fra Melanchtons uttrykte, første utkast til Forordet for den augsburgske bekjennelse.

Det ble ikke brukt, men ved nærmere ettersyn vil det sees at Melanchton i de følgende ord bare har uttrykt det samme som både den augsburgske bekjennelse og Apologien gang på gang anfører i skiftende sammenhenger om “traditiones” ( kirkeskikker, menneskelige vedtekter, vaner, menneskebud o.l. ).

Melanchtons ord i nevnte utkast lyder som følger:

“Alle spørsmål i religionen og den kristelige religions sannhet må bli øst av og utforsket i samsvar med og på grunnlag av den guddommelige Skrift, ikke på grunnlag av menneskers vedtekter, gammel overlevering, skikker og sedvaner.

For selv om slike ting overholdes i det som angår verdslige anliggender, timelig gods og lignende, kan de dog verken være avgjørende eller bindende i troens spørsmål.

Det viser da også ordene til Augustin og Gregorius som er blitt anført i Dekret VIII etc., der de bevitner at i slike trossaker ( trosspørsmål ) som angår den åpenbarede sannhet, der må alle sedvaner ( skikker ) som strider mot den, vike – uansett hvor gamle og hevdvunne de måtte være.

Gregorius stadfester det med ordet Johs. 14, 6 der kristus sier: “Jeg er veien og sannheten og livet”.

Disse ord, sier Gregorius, betyr ikke: “Jeg er en sedvane, men tvert imot sannheten”. --

At det likevel til sine tider har vært misbruk i strid med Skriften som har festet rot i kirken, også før de nevnte kirkefedres tid, det viser deres ord tilstrekkelig og klart.

For dersom misbrukene ikke skulle ha slått rot, så de skulle ha kunnet påberopes som en sedvane og en opparbeidet rett, da skulle disse kirkefedre heller ikke ha tatt til orde imot dem eller ha bekjempet dem med slike og flere ord.

Like etter den første kirkes tid holdt sannhetens fiende så visst ingen hviledag, men sådde tvert imot en sådan sed av misbruk som det sees av de nevnte kirkefedres ord, og særlig av ordene til den hellige, fremrakende og lærde biskop og martyr Cyprian som Gregorius har anført på før nevnte sted.

Hvor meget mer må man så ikke gi akt på at denne fiende har sådd en dårlig sed av misbruk nå i disse siste, farlige tider da egennyttige mennesker skal fremstå slik som apostelen Paulus klart viser, 2 Tim. 3, 1 f, og fienden skal forene seg med så mange og mange slags ordener, sekter og splittelser – og verken unne seg rast eller ro.

Bernhard av Clairvaux har allerede i sin tid, når han så på kirken med dens vesen og skikker, klaget over misbrukene, advaret mot dem, og har vært bekymret fro at til slutt ville det ikke komme noe annet ut av misbrukene enn den avskyelighet som Kristus taler om, Mt. 24, 15”

DEL II

EVANGELIET OM GUD, SKAPELSEN

OG MENNESKET

1 KAPITEL

Om Guds treenighet og vesen

Utgiverens anmerkning:

I Konkordieboken finnes meget lite av det bibelske, rike materiale om Guds treenighet.

Dette materialet ble samlet, siktet og fremlagt alt i Oldkirkens tid. Det skjedde allerede under de første kirketiders kamp for å verge den guddommelige åpenbarings innhold – mot særlig jødisk-rasjonalistiske

( Justin Martyr ) , gnostisk-filosofiske ( Ignatius, Irenius, Hippolyt ) og ariansk-spekulative ( Athanasius, Hilarius ) fornektelser og forfalskninger. –

I denne oldkirkelige tid gikk læren om og forsvarskampen for Guds treenighet og Kristi ( Sønnens ) Gudmenneskelighet uløselig hånd i hånd.

Treenighetslærens hovedsiktepunkt var å sikre bekjennelsen til Jesu Kristi fulle, uavkortede og vesentlige guddom – mot jødene, gnostikerne og arianerne.

Læren om Jesu Kristi Gudmenneskelighet hadde til hovedsiktepunkt å sikre den kristelige visshet om den fulle forløsning i Kristus – som en forløsning der er fullbrakt av Jesus Kristus: som Guds forløserverk – og derfor av Sønnen som Gud selv, og som et forløserverk fullført av ett menneske for alle mennesker – og derfor av Sønnen som menneske.

Derfor gikk kampen kompromissløst om at Jesus Kristus i sin ene person er samtidig sann Gud og sant menneske. – I utgiverens bok, “Ordet som aldri kan dø”, Bergen 1949, er på populær måte samlet en god del stoff til belysning av en del hovedspørsmål i Oldkirkens kamp for å vareta den profetisk-apostoliske bekjennelse til Jesu Krist Gudmenneskelighet.

Denne oldkirkelige kamp har i vår tid fått helt ny aktualitet gjennom “de nyprotestantistke teologers” gjenopptagelse av de hovedforvrengninger av Kristi Gudmenneskelighet som Oldkirken kjempet mot på liv og død – i “moderne” former av “ebjonisme”, “doketisme” og “arianisme”. ( Se nærmere “Ordet som aldri kan dø”. )

Reformatorene stillet seg ubrytelig sammen med Oldkirken i bekjennelsen på Skriftens grunn til Guds treenighet og Kristi Gudmenneskelighet.

Da det ikke var noen strid mellom lutheranere og katolikker om denne sak, var det heller ingen grunn til å forme noen artikkel i bekjennelsen ( C.A. ) om dette.

Skriftmaterialet til læren om treenigheten og Kristi Gudmenneskelighet vil kunne finnes i alle bibeltroende håndbøker, og blir derfor forbigått her.

C.A: I, 1-6: Vår lære om Gud:

For det første fastholder og lærer vi ( “menighetene hos oss” ) endrektig og med stor samstemthet, i overensstemmelse med den nicænske bekjennelse, at det er ett guddommelig vesen, som blir kalt og virkelig er Gud. Og i dette ene, guddommelige vesen er det tre personer som er like i makt, og er like evige: Gud Fader, Guds Sønn og Gud Hellige Ånd.

Alle tre er ett guddommelig vesen: evig, ulegemlig, udelelig, umålelig i makt, visdom, godhet – alle tings, både de synlige og usynliges, skaper og oppholder.

Ordet “person” betegner ikke en del eller en egenskap som finnes i noe annet, men noe som består for seg selv på særegen måte. I denne betydning bruker også kirkefedrene dette ord i denne sak.

Hva vi forkaster: ( 5-6 ):

Derfor forkaster vi alle kjetterier ( vranglærdommer ) som strider mot denne artikkel – således manikæerne som lærte at det er to guder ( “principper” ), en god og en ond; videre valentinianerne, arianerne, eunomianerne, muhamedanerne og alle lignende.

Likeså forkaster vi både gamle og nyere samosatenere, som lærer at det er bare èn person, og fører en lur og ugudelig tale om Ordet og den Hellige Ånd, og sier at disse ikke er forskjellige personer, men at “Ordet” betegner den lydige stemmes ord og at “Ånden” er en skapt bevegelse i skapningene.

Om Guds tre-personligehet: Den apostoliske bekjennelse.

1. Jeg tror på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper. 2. Og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget av den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, led under Pontius Pilatus, ble korsfestet, døde og ble gravlagt, fòr ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved den allmektige Gud Faders høyre hånd; derfra skal han komme igjen for å dømme levende og døde. 3. Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.

Den nicænske bekjennelse

1 Jeg tror på en eneste, allmektig Gud Fader, skaperen av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. 2. Og på en eneste Herre Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som er født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen, ved hvem alle ting er skapt – han som for vår, menneskenes, skyld og for vår frelses skyld, steg ned fra himmelen og kom i kjød ved den Hellige Ånd av jomfru Maria, og er blitt menneske; for oss ble han også korsfestet under Pontius Pilatus, led og ble gravlagt, og på tredje dagen sto han opp etter skriftene, og fòr opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde; og hans rike skal ingen ende ha. 3. Og på Herren den Hellige Ånd, han som levendegjør, som utgår fra Faderen og Sønnen, som tilbes og æres tillike med Faderen og Sønnen – han som har talt gjennom profetene, -- og at der er èn, hellig, alminnelig og apostolisk kirke. Jeg bekjenner èn dåp til syndenes forlatelse, og venter på de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.

Om den tre-personlige Guds enhet Den athanasianske bekjennelse, skrevet mot arianerne.

Satsene 1-26:

1 Enhver som vil bli frelst, må fremfor alt annet holde fast den felles ( alminnelige ) kristelige tro.

2 Den som ikke fastholder den hel og ukrenket, vil uten tvil gå evig fortapt.

3 Den felleskristelige tro er da denne, at vi ærer den ene Gud i treenigheten og treenigheten i den ene Gud,

4 Og verken blander sammen personene eller adskiller det ene vesen.

5 For Faderens person er èn, Sønnens person en annen, og den Hellige Ånds person atter en annen.

6 Men Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd er en eneste guddom – like i herlighet, av samme evige majestet.

7 Sådan som Faderen er, sådan er Sønnen og sådan er den Hellige Ånd.

8 Faderen er uskapt, Sønnen er uskapt og den Hellige Ånd er uskapt.

9 Faderen er umålelig, Sønnen er umålelig, den Hellige Ånd er umålelig.

10 Faderen er evig, Sønnen er evig, den Hellige Ånd er evig.

11 Og dog er det ikke tre evige, men èn evig.

12 Likesom det heller ikke er tre uskapte, og ikke er tre umålelige, men det er èn uskapt og èn umålelig.

13 På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen er allmektig og den Hellige Ånd er allmektig.

14 Og dog er det ikke tre allmektige, men det er èn allmektig.

15 Således er Faderen Gud, Sønnen er Gud, den Hellige Ånd er Gud.

16 Og dog er det ikke tre Guder, men en eneste Gud.

17 Således er Faderen Herre, Sønnen er Herre, den Hellige Ånd er Herre.

18 Og dog er det ikke tre Herrer, men det er en eneste Herre.

19 For skjønt vi, når den kristelige sannhet bekjennes, taler enkeltvis om hver person både som Gud og som Herre, så forbyr dog den felles tro å tale om tre Guder eller tre Herrer.

20 Faderen er verken gjort, skapt eller født av noen.

21 Sønnen er alene av Faderen, verken gjort eller skapt, men født.

22 Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, verken gjort eller skapt eller født, men utgående.

23 Altså er det èn Fader, ikke tre Fedre, -- èn Sønn, ikke tre Sønner, -- èn Hellig Ånd, ikke tre Hellige Ånder.

24 Og i denne treenighet er intet først eller sist, intet større eller mindre,

25 men alle tre personer er like evige med hverandre og like store: således at det, som ovenfor er sagt, gjennom alt er både treenighet i enhet og enhet i treenighet som må æres.

26 Den som altså vil bli frelst, han må fastholde dette om treenigheten!

( Resten, sats 27-40, se nedenfor kap. 5, A )

I Apologien, art. I, om Gud, skriver Melanchton som kommentar til C.A., art I, 1-6

( Om Gud ) , og om de romersk-katolske motstandernes forhold til den:

Ap. I, 1-2.

Våre motstandere godtar den første artikkel i vår bekjennelse, der vi fremstiller at vi tror og lærer det er et eneste, evig, udelelig guddommelig vesen, og dog tre forskjellige personer i dette ene guddommelige vesen: like mektige, like evige, Gud Faderen, Gud Sønnen, Gud Hellig-Ånden.

Denne artikkel har vi alltid lært og forsvart og fastholdt, og den har så sikre og faste vitnesbyrd i den hellige Skrift at ingen formår å rokke den.

Og vi bekrefter stadig, at enhver som lærer og holder det annerledes, er utenfor Kristi kirke, og er avgudsdyrkere og Gudsbespottere.

I de schmalkaldiske artikeler, del I, sammenfatter Luther “de høye artikler om den guddommelige majestet” “som det ikke står noen strid om mellom oss og våre motstandere fordi begge parter bekjenner dem – hvorfor det heller ikke er nødvendig å behandle dem mer”.

Luthers sammenfatning lyder:

A. Sm., 1, 1-4:

1. Fader, Sønn og Hellig Ånd er tre forskjellige personer i ett guddommelig vesen og natur, en eneste Gud som har skapt himmel og jord

2. Faderen er av ingen, Sønnen er født av Faderen, den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen

3. Ikke Faderen og ikke den Hellige Ånd, men Sønnen er blitt menneske

4 Sønnen er blitt menneske idet han uten manns medvirkning er blitt unnfanget av den Hellige Ånd, og født av den rene, hellige jomfru Maria. Deretter led han, døde og ble gravlagt, fòr ned til dødsriket, sto opp fra de døde, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds høyre hånd, skal komme igjen for å dømme levende og døde, o.s.v.

Luthers innledning til troens artikler

Cat. Maj. II, 1-8: Om troen: 1-4: Om lov og evangelium

Hittil har vi betraktet den første delen av den kristelige lære ( Katekismens første part om de ti bud. Loven ).

Der har vi sett alt hva Gud vil at vi skal gjøre og la være å gjøre ( i moralsk henseende ).

Etter dette følger da rimelig nok troen ( det åpenbarede evangelium ).

Her fremlegges for oss alt hva vi kan vente og kan få av Gud ( altså evangeliet ).

For å si det ganske kort: her lærer vi ham fullkomment å kjenne. Nettopp dette skal tjene til at vi kan etterleve det som vi skal gjøre ifølge de ti bud. For som ovenfor sagt setter budene så høye mål at den menneskelige evne er alt for liten og svak til å holde dem.

Derfor er det like så nødvendig å lære å kjenne den annen part ( troen, evangeliet ) som det er å kjenne den første part ( budene, loven ).

Bare sådan kan vi vite hvordan vi kommer derhen, hvorfra og hvorved man får kraften til det.

For om vi kunne holde de ti bud av egne krefter slik som de skal holdes, trengte vi ikke noe mer, verken troen ( evangeliet ) eller Fader vår ( bønnen ).

Men før man fremstiller denne nytte og nødvendighet av troen ( evangeliet ), er det foreløpig nok for de helt ulærde at de lærer å forstå troen ( evangeliet ) i seg selv.

5-8: Troens ( evangeliets ) inndeling i tre artikler:

I tidligere tider inndelte man den apostoliske trosbekjennelse i tolv artikler. Men om man skulle enkeltvis ta med alle de deler som finnes i Skriften og som hører til troen ( evangeliet ), ville det bli mange flere artikler, uten at man dog med så få ord ville kunne uttrykke dem så tydelig.

For at man derfor lettest og enklest mulig kan sammenfatte troen på den måten man skal undervise barna om troen, vil vi ganske kort sammenfatte hele troen ( evangeliet ) i de tre hovedartikler i henhold til at det er tre personer i guddommen.

Etter denne trehet innretter vi alt hva vi tror:

Den første artikkel om Gud Faderen forklarer skapelsen Den annen artikkel om Sønnen forklarer forløsningen. Den tredje artikkel om den Hellige Ånd forklarer helliggjørelsen.

Kortest mulig uttrykt vil det si at troen ( evangeliet ) kan sammenfattes i disse ord:

“Jeg tror på Gud Faderen som har skapt meg, jeg tror på Guds Sønn som har forløst meg, jeg tror på den Hellige Ånd som gjør meg hellig.”

Det er èn Gud og èn tro, men tre personer. Derfor er det også tre artikler eller bekjennelser.

Vi vil nå i all korthet omtale disse ord.

Evangeliet om skaperen og skapelsens gaver.

Luthers forklaring til den første artikkel i Lille Katekismus.

Cat. Min. II, 1-2: Den første artikkel. Om skapelsen.

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Hva er det? Svar:

Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger ( skapelsen ), og at han har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og stadig oppholder det ( oppholdelsen ).

Han har også gitt meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, hustru og barn, mark, husdyr og alle goder. Han sørger rikelig og daglig for alt jeg trenger til opphold av legeme og liv

( forsyn ). Han verner og bevarer meg mot alle farer og alt ondt ( styrelse ). Alt dette gjør han bare av faderlig, guddommelig godhet og barmhjertighet uten noen fortjeneste eller verdighet fra min side ( skapernåde ). For alt dette skylder jeg å takke og love ham, og å tjene ham og lyde ham for det. Det er visst og sant.

Luthers forklaring til den første artikkel i Store Katekismus

Cat. Maj. II, art. I, 9-24 10-11: Hva Gud er:

Disse ord ( nemlig ordene i den første artikkel ) maler og avbilder på kortest måte det som er Gud Faderens vesen, vilje, gjerning og verk. For da de ti bud har foreholdt oss at man ikke skal ha mer enn èn Gud, så kunne man spørre: “Hva er da Gud for en, hva gjør han, hvorledes kan man prise ham eller male og beskrive ham, så man kan kjenne ham?”

På dette svarer denne første og de følgende artikler. Derfor er troen ingen ting annet enn den kristnes gjensvar og bekjennelse i samsvar med det første bud.

Om man spurte et lite barn: “Kjære, hva har du for en Gud, hva vet du om ham?”, så skulle det kunne si: “Dette er min Gud, for det første Faderen som har skapt himmel og jord. Utenom denne ene regner jeg intet som Gud. For det finnes ingen ellers som kunne skape himmel og jord.”

12-16: OM skapelse og oppholdelse

Men for de lærde og for dem som vil ha mer utførlig svar, kan man på bredere måte fremstille alle tre artikler og dele dem i så mange deler som det er sammenhørende ord.

Men for de unge elever får det være nok å fremheve det nødvendigste. Og det er som sagt, at denne artikkel angår skapelsen. For man skal holde seg til uttrykket: “Himmelens og jordens skaper”.

Hva er da altså sagt eller hva mener du med uttrykket: “Jeg tror på Gud Fader den allmektige, Skaperen?” Svar: Jeg mener og tror at jeg er Guds skapning, det vil si at han har gitt meg og uavlatelig oppholder legeme, sjel og liv, små og store lemmer, alle sanser, fornuft og forstand o.s.v., mat og drikke, klær, underhold, hustru og barn, husfolk, hus og gård o.s.v.

Enn videre lar han alle skapninger som er nyttige og nødvendige for dette liv tjene meg: sol, måne og stjerner på himmelen, dag og natt, luft, ild, vann, jord og det den bærer og frembringer,

fugler, fisker, dyr, korn og alle slags vekster; på samme måte alt som ellers er legemlige og timelige goder: gode styremakter, fred, trygghet.

Av denne artikkel lærer man altså at ingen av oss selv har eller kan oppholde noe av alt det som her er opptellet og ellers kan opptelles, hvor lite og smått det er. For alt dette er sammenfattet under uttrykket “Skaper”.

17-18: Forsyn og styrelse:

Vi bekjenner altså ikke bare at Gud Faderen har gitt oss alt vi nevnte ovenfor, som vi har og ser for øynene; men vi bekjenner også at han daglig våker og verner oss mot alle onder og ulykker, avvender all slags fare og uhell.

Han gjør alt dette bare av sin egen kjærlighet og godhet, og sørger for oss som en vennlig far forat intet ondt skal ramme oss.

Ingen ting av dette har vi fortjent. Men det passer bedre å tale videre om dette i sammenheng med uttrykket i artikkelen: “Gud Fader den allmektige:”

19-22: Menneskets hjerteforhold ( tro ) til sin Skaper:

Av det vi har sagt følger av seg selv: Da nå alt det vi har, og alt det som er i himmelen og på jord daglig blir gitt oss av Gud, oppholdt og bevart av ham, så er vi sannelig skyldige til uten opphør å elske ham, love og takke ham, og kort sagt helt og fullt tjene ham med alt vårt, -- slik som han har krevet og befalt i de ti bud.

Her vart det meget å si om man skulle fremstille dette utførlig, og hvor få det er som tror denne artikkel! For vi farer overfladisk hen over ordene, hører dem og fremsier dem. Men vi ser ikke og merker oss ikke hva artikkelordene virkelig inneholder.

For om vi trodde dette av hjertet, ville vi også leve i det og ikke være så hovmodige, pukke på og bryske oss av oss selv som om vi kunne takke oss selv for liv, rikdom, makt og ære o.s.v.

Heller ikke ville vi oppføre oss som om andre skulle frykte og tjene oss, -- slik som den gudfremmede, forvendte verden gjør.

For den er så nedsunket i sin egen blindhet, at den misbruker alle Guds goder og gaver i eget hovmot, avindsyke, lyst og fornøyelse, og ofrer ikke Gud en tanke om at man skulle takke ham eller erkjenne ham for Herre og Skaper.

Derfor burde denne artikkel ydmyke og forskrekke oss alle, -- dersom vi virkelig trodde den.

For vi synder hver dag med øyne, ører, hender, kropp og sjel, penger og gods, og med alt vi har. Og særlig gjør slike mennesker det som fortsatt strider mot Guds ord. Men de kristne har den fordel at de dog erkjenner at de er skyldige ( pliktige ) til å tjene og lyde Gud.

23-24: Troen øver seg i evangeliet om Skaperens gaver:

Derfor skal vi daglig øve oss i denne artikkel: Innskjerpe den og huske overfor alt som kommer oss for øynene og medfører goder for oss, at det er Guds gaver.

Og hvor vi hjelpes ut av nød og fare skal vi huske at Gud er den som gir og gjør alt.

Således skal vi av slike ting spore og se hans faderlige hjerte og hans overveldende kjærlighet til oss. Øver vi oss i dette, vil det varme og oppflamme vårt hjerte til å være takknemlig og bruke alle slike goder til Guds lov og ære.

Således har vi på kortest måte forklart denne artikkels mening så langt det til en begynnelse er nødvendig å lære den ulærde, både om hva vi har og får fra Gud, og om hva vi til gjengjeld skylder Gud.

Dette er en meget opphøyet erkjennelse, men er en enda høyere rikdom. For her ser vi hvordan Faderen har gitt seg selv både til oss og alle andre skapninger, og på det rikeligste sørger for alt til dette liv. Og enda har vi ikke nevnt de uutsigelige goder som han overøser oss med ved sin Sønn og den Hellige Ånd. Om dette skal vi høre ( i 2. Og 3. Artikkel ).

Utgiverens anmerkning: Bekjennelsesskriftene utreder aldri noe om Guds vesen og egenskaper på teoretisk, abstrakt eller definerende måte.

Alt som sies om Guds makt og visdom, godhet, hellighet, kjærlighet, rettferdighet o.s.v. fremstilles på en konkret og beskrivende måte i samband med beskrivelsen på Skriftens og troserfaringens grunn av Guds vesen i hans “forholdsmåter” som Skaper, Lovgiver og Dommer, Forløser, og Frelser, Helliggjører og Fullender.

Guds selvåpenbaring åpenbarer fremfor alt: Guds eksistens, makt, hellighet og kjærlighet, og hans vilje og rettferdighet.

Vi skal her bare gjøre følgende bemerkninger:

Om Guds alminnelige guddomsegenskaper heter det:

F.C. Sol. Decl. VIII, 5-15:

De vesentligste egenskaper hos den guddommelige natur er at Gud “er allmektig, evig, uendelig, allesteds nærværende, forholder seg i overensstemmelse med sin natur og dens vesen, er nærværende for seg selv, vet alt”.

Om Guds hellighet og kjærlighet:

Rent alment gjelder det overalt i bekjennelsesskriftene:

Guds hellighet åpenbares fortrinnsvis i lovens åpenbaring som moralsk lovgiver og dommer, som vred og unådig mot all synd og vantro, som straffer og tukter.

Guds kjærlighet åpenbares først og sist i evangeliets åpenbaring som skapende godhet, forløsende nåde, helliggjørende og fullendende barmhjertighet.

Det er således åpenbaringen i lov og evangelium som innebærer åpenbaringen av Guds vesen i egentlig forstand.

2 KAPITEL

Om det naturlige menneskes syndeforderv

C.A. XIX. Om syndens årsak.

Om syndens årsak lærer vi, at selv om Gud er allmektig og har skapt og oppholder hele naturen, så er dog den onde, forvendte vilje årsaken til synden både i djevelen og i de ugudelige.

Om Gud unndrar sin hjelp, vender djevelens og de ugudeliges vilje seg bort fra Gud til det onde – slik som Kristus sier Johs. 8, 44: “Når djevelen taler løgn, taler han av sitt eget.”

Ap. XIX Om syndens årsak

Art. XIX, ( i C.A. ) godtar våre motstandere. Vi lærer der at selv om den eneste Gud har skapt hele verden ( universet ) og den hele natur og alltid oppholder alle skapninger og alt som finnes, så er han likevel ikke noen årsak til synden.

Men årsaken til synden er at viljen i djevelen og menneskene vender seg bort fra Gud, slik som Kristus sier om djevelen; “Når djevelen taler løgn, taler han av sitt eget.” Johs. 8, 44.

Om djevelens vesen og gjerninger se bl.a. Ap. II, 46-50; F.C. Sol. Decl. I, 5-15: 34-49.

Om Guds rettferdige verdensstyre til dom og straff over synden se særlig Cat. Maj. I, 35 f.; 131-140; 232-245.

Utgiverens anmerkning: F.C. Sol. Decl. I, 3-4

betoner at “uenigheten om arvesynden på ingen måte er en unødig trette”. Den er en hovedsak til forståelse av hva bekjennelsen på Skriftens grunn lærer om det såkalte “naturlige menneske” – d.v.s mennesket som en skapning som er falt fra Gud ved et indre opprør mot Gud, mennesket som kjennetegnet ved sin iboende, medfødte syndelyst og syndeglede i vantro og ulydighet mot Gud.

Denne lære og erkjennelsen av menneskets iboende syndighet spiller en fundamental rolle for alle betydningsfulle sider av den kristelige erkjennelse.

Vi nevner bare at denne lære har direkte betydning for 1) læren om Kristi person og forsonergjerning, 2) læren at all frelse er ved tro, av nåde, ved syndsforlatelse og Kristi tilregnede rettighet, 3) læren om nådemidlenes enevirke til menneskets omvendelse og gjenfødelse, 4) læren om frelsens orden, valget, og 6) læren om at ingen kan forstå, tilegne seg og tro evangeliet uten den Hellige Ånds virke i hjertet.

Dette bør leseren holde seg klart ved alle de nevnte lærepunkter.

C.A. II, 1-3. Om arvesynden.—

Videre lærer vi ( d. e. Våre menigheter ), at etter Adams fall blir alle mennesker, som er avlet på naturlig måte, unnfanget og født med synd, d.v.s at de alle fra mors liv av er fulle av ond lyst og tilbøyelighet, er uten Gudsfrykt og av naturen uten tro ( tillit ) til Gud.

Og denne medfødte sykdom ( d.e. sjelesykdom ) og arvesynd er virkelig synd, som fordømmer og fører alle dem i den evige død som ikke blir gjenfødt ved dåpen og den Hellige Ånd.

Vi forkaster pelagianerne og andre som nekter at arvesynden er synd. De forringer og vanærer Kristi fortjenestes nådeverks herlighet, idet de hevder at mennesket kan bli rettferdiggjort for Gud ved sine egne, naturlige krefter.

Om striden mellom katolikker og lutheranere i denne sak.

Ap. II, 1-51. Om arvesynden. – 1-4. Katolsk vrangtolkning – det riktige

Den annen artikkel ( i C.A. ), om arvesynden, godtar våre motstandere, dog således at de angriper det vi sier, når vi sier hva arvesynden er, skjønt vi har sagt det på et tilfeldig sted. –

Her vil nå Deres Keiserlige Majestet like fra begynnelsen merke og se at våre motstandere, som har skrevet “Konfutasjonen”, ved forhandlingene om disse høyviktige saker dels ikke merker eller forstår noe, dels med ondskap og flid fordreier våre ord eller vrangtolker dem.

For mens vi på vår side helt enfoldig og enkelt taler om hva arvesynden er eller ikke er, så har de med flid vrangtolket våre ord i en giftig og bitter ånd – enda våre ord i seg selv er talt endefrem. For de sier så til oss:

Dere sier at arvesynden består i dette, at et sådant sinn og hjerte er oss medfødt som det ikke finnes noen gudsfrykt eller noen tillit til Gud i, og derfor er den en virkelig syndeskyld og altså selv en gjerning og en gjerningsskyld, og derfor kan det dere taler om ikke gjelde arvesynden.

Det er lett å merke at den slags ordkløveri stammer fra teologskolene, og ikke fra Deres Majestets Råd.

Skjønt vi lett nok kan gjendrive den slags avindsyke, vrangvillige og farlige vrangtolkninger, vil vi dog få be om at man vil se litt nærmere på den tyske bekjennelse som vi overrakte i Augsburg.

Så vil alle redelige og ærbare mennesker kunne se at vi ikke lærer noe vrangt i denne sak eller kommer med “nyheter” og “uhørte” påstander. For i den tyske tekst ( C.A.II )

står det skrevet slik:

“Videre lærer vi at etter Adams fall, blir alle mennesker som er avlet på naturlig måte, unnfanget og født i synd, d.v.s at de alle fra mors liv av er full av ond lyst og tilbøyelighet, og av naturen ikke kan ha noen sann gudsfrykt eller noen sann tro til Gud”.

Av dette sitatet er det klart nok, at vi sier om alle som er født etter kjød, at de er uduelige i alt som hører til Gud: ikke hjertelig frykter Gud, ikke kan tro og trøste på ham.

Her taler vi om hjertets medfødte onde beskaffenhet, og ikke bare om gjerningsskyld ( actuali culpa ) eller om virkelig skyld og synd.

For vi sier at det finnes en ond lyst og tilbøyelighet i alle Adamsbarn, og at ingen kan eller formår å danne sitt eget hjerte slik at han kan erkjenne Gud rett, hjertelig stole på Gud og hjertelig frykte Gud.

Nå ville jeg gjerne få høre hva man her vil eller kan skjenne for. For fromme, redelige mennesker, som har sannheten kjær, ser uten all tvil at dette er riktig og sant. For i vår latinske bekjennelse sier vi om denne sak: i et naturlig menneske er det ikke “potentia”, d.v.s ikke så meget evne, makt og duelighet, -- ikke engang i det uskyldige spedbarn som også er uduelig på grunn av Adam --, at det alltid hjertelig frykter Gud og hjertelig elsker ham.

Men i de voksne og gamle kommer i tillegg til denne hjertes medfødte, onde beskaffenhet også “actus” ( gjerning ) og virkelig ( konkret ) synd.

Derfor mener vi ikke bare “actus”, onde gjerninger eller frukter, når vi taler om den medfødte, onde lyst. Men vi sikter med det til den indre, onde tilbøyelighet, som ikke opphører i oss så lenge vi ikke blir gjenfødt ved Ånden og troen.

Etter dette vil vi da vise med flere ord at vår beskrivelse av hva arvesynden er og ikke er, stemmer overens med de eldre tiders lærde og ikke er noe nytt eller uvanlig.

Men jeg vil først påvise av hvilke grunner jeg har villet bruke fortrinnsvis de ord som er brukt, og ikke andre ord.

Våre motstandere taler selv om dette i sine skoler, og bekjenner at arvesyndens “materie” eller “material”, som de kaller det, er den onde lyst.

Da jeg så skulle si hva arvesynder er, kunne jeg ikke forbigå dette – allerminst i en tid som vår, da mange mer taler om den medfødte onde lyst ut fra en hedensk filosofi enn de taler om den ut fra Guds ord, d.v.s den hellige Skrift.

Hva arvesynden ikke er og hva den er. Ap. II, 5-34.

5-6: Katolsk lære:

Mange sier nå om dette, at arvesynden i den menneskelige natur ikke er en medfødt ond beskaffenhet ( “art” ), men bare en trelldom og en byrde som er mennesket pålagt ifølge en annens, nemlig Adams synd, og som vi må bære for Adams skyld, og at alle av den grunn er dødelige – dog ikke således at alle selv av art ( beskaffenhet ) og fra mors liv har arvet

synden ( syndigheten ).

Videre hevder de så at intet menneske blir evig fordømt bare på grunn av arvesynden eller arvejammeren. Men det forholder seg på lignende måte med arvesynden som med livegne mennesker og arvetjenere som er født av en livegen mor, sier de, nemlig at de ikke må bære

og unngjelde for sin mors ulykke og elendighet på grunn av sin egen skyld, de jo er født på samme måte som andre mennesker.

Således, sier de, er ikke arvesynden et medfødt onde, men bare en trelldom og byrde som vi bærer etter Adam uten at vi derfor selv ligger i synd og arvet unåde ( hos Gud ). –

Da jeg nå ville vise at den slags ukristelig tale ikke godtas av oss, har jeg brukt dette uttrykk:

“alle mennesker er fra mors liv fulle av ond lyst og tilbøyelighet”, og jeg kaller arvesynden en “sykdom” ( sjelesykdom ) for å vise at ikke bare en del av mennesket, men hele mennesket med hele sin natur er født i synd som i en arvesykdoms art ( beskaffenhet ) , og er fordervet og syndig.

7-14: Luthersk lære:

Derfor kaller vi det heller ikke bare en ond lyst ( begjæring ) , men sier også at alle mennesker er født i synd uten gudsfrykt og uten tro. Og det sier vi ikke uten grunn.

De lærde kverulanter eller skolastikerne taler om arvesynden som om den bare var en ganske ubetydelig svakhet. De forstår ikke hva arvesynden er, og heller ikke hvordan de eldre, hellige fedre har ment det.

Når disse sofister skriver om hva arvesynden er , om hva “fomes” eller den onde tilbøyelighet er, taler de blant annet om den som om den er en svekkelse ( skrøpelighet, lyte ) på kroppen --- slik som de på latterlig barnaktig måte pleier å snakke om saker og ting.

De fremsetter slike spørsmål som: om denne svekkelse først er oppstått ved forgiftning fra det forbudte eple i Paradis eller fra slangens pusting på Adam? Videre, om medisiner i det lange løp gjør svekkelsen verre?

Med den slags kverulant-spørsmål har de fullstendig forvirret og forfalsket hele hovedsaken og det viktigste spørsmål: hva egentlig arvesynden er?

Derfor, når de taler om arvesynden, utelater de det største og nødvendigste spørsmål, og tenker i det hele tatt ikke på den egentlige, store elendighet – nemlig at vi mennesker, alle sammen, er født med den art ( beskaffenhet ), at vi ikke kjenner Gud eller Guds gjerning, og ikke ser eller merker den, men forakter Gud , frykter ikke og stoler ikke for alvor på Gud, er fiendtlige mot hans domstol og dommer.

Likeså litt forstår de at vi alle etter vår natur flykter fra Gud som fra en tyrann, vredes og knurrer mot hans vilje, og slett ikke overlater oss til eller våger oss hen til Guds godhet, men alltid stoler mer på penger, gods og venner.

Denne tærende arvesykdom, som forderver hele vår natur og som har gitt oss et slikt sinn og hjerte og slike tanker i arv fra Adam som er tvert imot Gud og Guds første, høye bud – alt dette går skolastikerne forbi.

Isteden snakker de som om den menneskelige natur var ufordervet, kunne høyakte Gud, elske ham overalt, holde hans bud, o.s.v., og ser ikke at de motsier seg selv.

For å kunne gjøre slikt av egne krefter og evner som å høyakte Gud, elske ham hjertelig, holde hans bud – hva ville det være annet enn å være en ny skapning i Paradis og å være ganske ren og hellig?

Hvis det virkelig var slik som skolastikerne så tappert sier, at vi av egne krefter formådde så store ting som å elske Gud over alt og holde hans bud – hvor er det så blitt av arvesynden?

Og dersom vi ved egne krefter kunne bli rettferdige for Gud, så er Kristi nåde forgjeves.

Hvorfor skulle vi trenge den Hellige Ånd, hvis vi av egne, menneskelige krefter ( evner ) formådde å elske Gud over alt og holder hans bud?

Her må da hvem som helst kunne se hvor urimelig våre motstandere behandler denne høye sak.

De bekjenner de små svekkelser i den syndige natur, men den aller største arvejammer og elendighet tenker de ikke på.

Og det til tross for at alle apostler sørger over det, hele Skriften alle steder sier det, og alle profeter sukkende roper om dette som Sal. 14, 3 ( Jvf. Rom. 3, 10 f. ) og atskillig andre salmer sier: Der er ingen rettferdig . Det er ingen som gjør godt, enn ikke èn. Deres strupe er en åpen grav, ormegift er under deres leber. Det er ingen Gudsfrykt for deres øyne. –

Så sier da også Skriften klart, at alt slikt ikke er tilfeldig påkommet oss, men er oss medfødt.

Fordi nå skolastikerne blander mye filosofi opp i den kristelige lære, og taler mye om fornuftens lys og de fremlokkende handlinger ( actus elicitus ), tenker de svært høyt om den frie vilje og om våre gjerninger.

Dertil har de lært at menneskene blir tekkelige for Gud ved å leve et ærbart liv i ytre handlinger, og har ikke sett den medfødte urenhet i hjertets indre, den som ingen kan se eller merke uten gjennom Guds ord. Men skolastikerne behandler Guds ord sparsomt og sjelden i sine bøker.

Også vi medgir at det til en viss grad står i vår evne og makt å leve et ærbart liv i det ytre.

Men å bli rettferdig og hellig for Gud – det står ikke i våre evne og makt.

Dette er da grunnen til at jeg i beskrivelsen av arvesynden og den onde lyst har ment og sagt, at intet menneske formår av sin naturlige evne og kraft å frykter Gud eller tro på ham.

For jeg har villet vise at arvesynden også inneslutter i seg denne jammer og elendighet, at intet menneske kjenner Gud eller akter på ham, og ingen kan hjertelig frykte ham eller elske ham og stole på ham.

Dette er det viktigste punkt om den arvesykdom som gjør at vi alle i Adam er sådan sinnet og sådan beskaffne at vi står tvert imot Gud, imot Moselovens første tavle og det største, høyeste, guddommelige bud.

15-34: Denne Lutherske lære er ikke noen ny lære:

Vi har heller ikke sagt noe som helst nytt. De eldre tiders lærde har, når man forstår dem riktig, sagt nøyaktig det samme.

For de sier at arvesynden består i mangelen på den første renhet og den opprinnelige rettferdighet fra Paradisets dager.

16-18: Hva er den opprinnelige rettferdighet?

Hva er den opprinnelige retteferdighet. Ifølge Skriften består “rettferdighet” og “hellighet” ikke bare deri at vi holder ti-budslovens annen tavle ( 4-10 bud ), gjør gode gjerninger og tjener vår neste.

Tvert om kaller Skriften det menneske for from, hellig og rettferdig som holder den første tavles første bud, d.v.s den som av hjertet frykter Gud, elsker ham og forlater seg på ham.

Derfor besto Adams opprinnelige renhet og ufordervede vesen ikke bar ei en fin, fullkommen kroppshelse og i et jevnt samsvar mellom kroppsegenskaper, men meget mer i disse gaver ( evner ):

et klart lys i hjertet til å erkjenne Gud og hans gjerninger,

sann Gudsfrykt,

hjertelig tillit til Gud,

en i alle henseender god og sikker forstand,

et trøstig og glad hjerte overfor Gud og i alle guddommelige ting.

19-21: Menneskets Gudbilledlighet:

Dette bevitner også den Hellige Skrift idet den sier at mennesket er skapt i Guds bilde og lignelse. 1 Mos. 1, 27. For hva annet vil vel det si, enn at den guddommelige visdom og rettferdighet som stammer fra Gud, danner sitt bilde i mennesket, så at vi derved erkjenner Gud og Guds klarhet derved avspeiler seg i oss, -- d.v.s at det første menneske, idet det ble skapt, av Gud ble gitt disse nådegaver ( åndsevner ):

klar erkjennelse av Gud,

sann Gudsfrykt,

sann troens fortrøstning til Gud, o.l.

22-31: Skriften og kirkefedrene om denne sak:

På samme måte som vi gjør her, forklarer også Irenius og Ambrosius hva Guds bile og lignelse er. Ambrosius sier bl. A. idet han iser mange ting om dette:

Sjelen er ikke skapt etter et slikt bilde av Gud at ikke Gud selv alltid finnes i det.

Og Paulus viser i brevene til efeserne ( Ef. 5, 9 ) og kolosserne ( Kol. 3, 10 ) at Gudsbildet ifølge Skriften ikke betyr noe annet enn erkjennelse av Gud og et rettskaffent vesen og rettferdighet for Gud.

Og Longobardus sier likefrem, at den opprinnelige rettferdighet i Adam ( mennesket ) er det Guds bilde og lignelse som Gud selv dannet mennesket i.

Jeg gjengir her de eldres mening og utsagn som ikke motsier Augustins forståelse av Gud-billedligheten. –

Når derfor de gamle fedre sier hva arvesynden er , og sier at den består i mangelen av den første, medskapte ( opprinnelige ) rettferdighet, så mener de dette således:

Mennesket er ikke bare fordervet i kroppen og de lavere menneskelige krefter ( evner ), men har også mistet slike nådegaver ( åndsevner ) som sann Gudserkjennelse, den sanne kjærlighet og fortrøstning til Gud, og kraften av det lys i hjertet som gjør at Gud er vår største kjærlighet og vår høyeste lyst.

For de lærde teologer lærer selv i sine skoler, at den medfødte rettferdighet ikke kan være virksom uten særlige nådegaver ( åndsevner ) og uten Guds nådes hjelp.

Og nettopp disse nådegaver ( åndsevner ) er det vi kaller Gudsfrykt, Gudserkjennelse og trosfortrøstning til Gud, forat man skal kunne forstå oss.

Av alt dette viser det seg tilstrekkelig klart, at når de gamle sier hva arvesynden er, så sier de nøyaktig det samme som vi sier.

De som vi sier, at ved arvesynden fødes og kommer vi til verden i den elendighet at vi ikke har noe godt hjerte som sant elsker Gud, og at mot Gud formår vi ikke å gjøre eller fullføre noen god gjerning.

Nøyaktig det samme hevder også Augustin, der han vil si hva arvesynden er. Han pleier å kalle arvesynden en “ond lyst”. For han vil med det vise at etter Adams fall har vi en medfødt ond lyst istedenfor en medfødt rettferdighet.

For fra fallets tid, født i synden, gjør vi ingenting annet enn å stole på oss selv og forakte Gud, forskrekkes for og fly fra Gud. –

Således er den mening innbefattet i Augustins ord, at arvesynden er en mangel på den første

( opprinnelige ) rettferdighet, og det vil si at den onde lyst henger fast i oss, istedenfor den første rettferdighet.

Og denne onde lyst består ikke bare i en fordervelse eller forstyrrelse i den opprinnelige kropps-helse, men også i en ond lyst og tilbøyelighet som gjør at vi følger våre aller beste og aller høyeste åndsevner og vårt fornuftslys er kjødelig sinnet og innstillet imot Gud.

Derfor vet de heller ikke hva de sier, de som lærer at mennesket ut fra egne krefter og evner formår å elske Gud over alt – og samtidig må medgi at så lenge dette liv varer, fortsetter den onde lyst å virke i oss – om det da ikke blir helt dødet av den Hellige Ånd.

( 26 f. ) Således har vi altså omtalt og uttrykt begge sider av arvesynden: både den onde lyst og mangelen på den opprinnelige rettferdighet, nemlig den mangel at vi Adamsbarn ikke av hjertet fortrøster oss til Gud, ikke frykter ham og ikke elsker ham.

Den onde lyst består i at alt vårt sinn, hjerte og mot naturlig er fiendtlig mot Gud, så at vi ikke bare søker alle slags legemlige nytelser, men også stoler ( fortrøster ) på vår egen visdom ( fornuft ) og vår kjødelige rettferdighet – og derimot glemmer Gud og akter lite eller slett ingenting på ham.

Ikke bare de gamle kirkefedre, som Augustin og andre, men også den nyere tids lærere og lærde som har hatt noen åndelig forstand, lærer at arvesynden har to sider: mangelen og den onde lyst. For Thomas Aquino sier at arvesynden ikke bare er en mangel på den opprinnelige rettferdighet, men også en uordentlig begjæring eller lyst i sjelene og en fordervet forholdsmåte ( “habitus corruptus” ), en fordervet funksjonsmåte i de menneskelige krefter, anlegg, evner. V-S).

Derfor er arvesynden ikke bare en ren mangel ( noe privativt, negativt ), men noe som er ganske positivt.

Bonaventura sier også klart: “Hvis noen spør hva arvesynden er, så er dette det rette svar: den er den tøylesløse ( hemningsløse ) onde lyst. Det er også det rette svar, at den er mangelen på rettferdighet. For begge disse svar innesluttes i og følger av hverandre”.

Nøyaktig det samme mener også Hugo St. Victor, når han sier: “Arvesynden er blindhet i hjertet og ond lyst i kjødet”.

Og med dette vil han vise at vi alle er født slike, at vi ikke kjenner Gud, forakter Gud, ikke trosfortrøster på Gud, men til og med flykter fra ham og hater ham.

For nettopp dette har Hugo villet sammenfatte med det uttrykk “ignorantia in mente”, d.v.s blindhet og uvitenhet i hjertet. Også de aller nyeste teologers utsagn stemmer overens med den hellige Skrift.

Paulus kaller undertiden arvesynden med klare ord en mangel på det guddommelige lys.

Således i 1 Kor. 2,1 4: “Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap etc.” Andre steder kaller han den for ond lyst, som når han i Rom. 7, 5 sier: “Jeg ser en annen lov i mine lemmer etc.” Og denne lyst er det som føder alskens onde frukter.

Nå kunne jeg selvsagt ha anført mange flere ord fra Skriften om begge disse sider av arvesynden ( mangelen og den onde lyst ) . Men jeg anser det ikke nødvendig.

Ethvert forstandig menneske vil jo forstå og lett merke at det å være uten Gudsfrykt og uten trosfortrøstning til Gud i hjertet, det er ikke bare en “actus” eller virkelig synd ( se ovenfor Ap. II, 1-4 ), men det er en medfødt mangel på guddommelig lys og alt godt – og denne mangel fortsetter å være der så lenge vi ikke blir gjenfødt av den Hellige Ånd og blir opplyst av ham.

32-34: Konklusjon til passus 1-31 i Ap. II:

Det som vi da ovenfor har skrevet og lært om arvesynden, er ikke noe nytt og er ikke noe annet enn det den hellige Skrift og den hellige, alminnelige, kristne kirke lærer.

Vår lære er grunnet på slike nødvendige, uforferdete og klare ord fra Skriften og kirkefedrene, som er blitt begravet under teologenes sofistiske munnhuggerier. Vi bringer dem for dagen igjen, og vil gjerne ha den kristelige lære ren.

For det må jo være åpenbart for alle at sofistene og skole-kverulantene slett ikke har forstått hva kirkefedrene har ment med uttrykket “mangel på den første ( opprinnelige ) rettferdighet”.

Men å lære rent og riktig om dette og om hva arvesynden er eller ikke er, det er av høyeste nødvendighet. For ingen kan hjertelig lengte etter å få del i Kristus og hjertelig trakte etter å eie den uutsigelige skatt av guddommelig yndest og nåde som evangeliet bringer til oss, om han ikke først erkjenner sin egen elendighet og sjelesykdom, slik som Kristus sier: “Den friske har ikke legen behov” ( Mt. 9, 12 ).

Alt som heter hellig, ærbart liv og gode gjerninger, alt hva et menneske formår å gjøre på jorden, -- det er for Gud bare et avskyelig hykleri om vi ikke først ( d. e. på grunnleggende måte ) erkjenner at vi av art ( beskaffenhet ) er elendige syndere under Guds vrede, som verken frykter eller elsker Gud – som profeten Jeremias ( 31, 19 ) sier: “Fordi du har vist meg det, derfor er jeg forskrekket” og salmisten: “Alle mennesker er løgnere” ( jvf. Rom. 3, 4; Sal. 51, 6; 12, 3; 116, 11 ). – D.v.s. de er ikke rett sinnet overfor Gud.

35-37: Arvesynden tilgis, men forblir i oss.

I denne sammenheng skriker nå våre motstandere voldsomt opp mot dr. Luther, fordi han har skrevet: “Arvesynden forblir i oss etter at vi er døpt”, og så føyer de til at denne setning med rette er blitt fordømt av pave Leo X.

Men Deres Keiserlige Majestet vil her åpent kunne se at de gjør oss helt urett.

For våre motstandere forstår meget godt i hvilken betydning dr. Luther vil ha dette forstått når han sier, at arvesynden forblir i oss etter at vi er døpt.

Han har nemlig alltid klart nok skrevet at den hellige dåp opphever og utsletter hele arvesyndens skyld ( reatus ) og anklagestand, selv om denne synds “materiale” som våre motstandere kaller det, forblir i oss, nemlig den onde lyst og tilbøyelighet.

I tillegg til å si dette, sier han også i alle sine skrifter om dette “materiale”, at den Hellige Ånd, som gis i dåpen, begynner i vårt indre daglig å døde og utslukke de øvrige onde lyster, og skaper et nytt lys, et nytt sinn og et nytt mot i hjertet. –

På samme vis taler også Augustin, idet han sier: “Arvesynden blir tilgitt i dåpen, ikke forat den ikke mer skal være til ( d.e. i oss ) , men for at den ikke mere skal bli tilregnet”.

Med disse ord bekjenner Augustin åpent, at synden nok forblir i oss, men at den ikke blir oss tilregnet. Og dette Augustins utsagn er senere falt i så god smak hos de lærde, at det er blitt gjengitt i pavelige dekreter.

Mot Julianus sier Augustin: “Den lov som hersker i våre lemmer, er borttatt ved den åndelige gjenfødelse, og forblir dog i kjødet, som er dødelig.

Den er borttatt ettersom skylden ( anklagestanden ) er opphevet ved sakramentet – det som gjenføder dem som tror; og dog forblir synden i oss og virker onde lyster som de troene kjemper mot”.

Nå vet våre motstandere meget godt at dr. Luther mener og lærer det samme, men da de ikke kan bestride dette, men selv bekjenner det samme, så forvrenger de på ondskapsfull måte hans ord og tolker hans mening på en falsk måte, for å kunne undertrykke ham og fordømme ham, enda han er uskyldig.

38-45: Er ond lyst i seg selv synd og grunn til fordømmelse?

Videre disputerer våre motstandere om den onde lyst er en byrde og pålagt straffedom, men ikke en sådan synd som gjør oss skyldige til døden og fordømmelsen.

Mot dette sier dr. Luther, at den onde lyst er en sådan fordømmelsesverdig synd.

Jeg har ovenfor vist, at også Augustin mener det, at arvesynden er den medfødte onde lyst.

Skulle altså dette være slett uttrykt, så må de sloss med Augustin om det. Dessuten sier Paulus

( Rom. 7, 7.23 ): “Synden kjente jeg uten ved loven; for jeg kjente ikke den onde lyst

( begjærligheten ) hvis ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære ( nære ond lyst, attrå )”.

Her sier jo Paulus med tørre ord: “Jeg visste ikke at lysten er synd etc.” Videre sier han:

“Jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under synden lov, den som er i mine lemmer”.

Dette er så klare, sikre ord av Paulus, at mot dem formår ingen glosse og intet listig påfunn noen ting. For disse ord kan ingen djevler og ingen mennesker omstøte.

Her kaller han klart nok den onde lyst for synd. Men samtidig sier han at denne synd ikke tilregnes dem som tror på Kristus.

Og likevel er denne onde lyst i seg selv sannelig en synd som gjør oss skyldige til døden og den evige fordømmelse.

Det er heller ingen tvil om at de gamle kirkefedre har vært av samme mening. For Augustin kjemper heftig mot dem som i hans tid mente at den onde tilbøyelighet og lyst i mennesket ikke skulle være noen synd, og skulle være verken god eller ond, slik som det å være svart eller hvit av hudfarve er en “mellomting” ( adiaforon ) og er verken god eller ond.

Når nå våre motstandere foregir at lysten eller den onde tilbøyelighet er et “adiaforon” ( nøytralt, moralsk likegyldig “mellomting” ), og er verken god eller ond, da har de ikke bare mange ord i Skriften imot seg, men også hele kirken og alle kirkefedrene.

42 f. For hvem har noensinne våget å si at det skulle dreie seg om “adiafora”

( moralsk nøytrale mellomting ) -- selv om det fulle ( indre ) samtykke ikke var til stede: å tvile på Guds vrede, på Guds nåde, på Guds ord, bli sint over Guds dommer, forarges over at Gud ikke straks befrir en fra trengsler, knurre over at de ugudelige har mer hell og lykke med seg enn de gudfryktige, opptennes av vrede, vellyst, æresyke, o.s.v.

For alle erfarne, kristelige hjerter vet at disse ting dessverre ligger oss i kjød og blod og er oss medfødt, nemlig at vi akter penger, gods og alle andre ting høyere enn Gud, og lever og ferdes i stor sikkerhet.

Likeså at vi alltid i vår kjødelige sikkerhet mener at Guds alvor og vrede over synden slett ikke er så stor som den i virkeligheten er.

Likeså at vi slett ikke av hjertet akter evangeliets edle og usigelige skatt, og Kristi forsoning så dyrebar og edel som den er.

Likeså at vi knurrer og klager mot Guds styremåte og vilje, og over at han ikke hjelper oss i trengsler så snart som vi vil han skal hjelpe.

Likeså erfarer vi daglig, at det gjør oss ondt, som jo også David og andre hellige har klaget over det, at det går de ugudelige godt i denne verden.

Dessuten føler alle mennesker hvor lett deres hjerter flammer opp – snart i ærgjerrighet

( æresyke ), snart i sinne og vrede, snart i utukt. – Enda våre motstandere selv må bekjenne at slik vantro og slik ulydighet mot Gud finnes i våre hjerter, om enn uvilkårlig, som de sier, og altså bare som tilbøyelighet og lyst – hvem kan da være så frekk å mene at disse grove ting er verken gode eller onde?

Og dog står de klare salme- og profet-ord der, idet de bekjenner at de føler det så i sitt indre.

Men skole-sofistene har i denne sak talt imot den klare, åpne Skrift, og har isteden ut fra filosofien diktet opp sine egne innbilninger ( drømmer ) og utsagn, og sier at menneskene for de onde lysters skyld verken kan utskjelles eller roses, verken som onde eller som gode.

Likeså at de innvendige lyster og tanker ikke er synd og jeg ikke frivillig helt billiger dem hos meg selv.

Slik tale og slike ord finnes nok i filosofenes skrifter, men er å forstå om den ytre ærbarhet for verdens øyne og om den utvortes straff som gis i verden, -- ikke om Guds dom.

For det er sant nok det som juristene sier: tanker er tollfrie og straffefrie.

Men Gud ransaker hjertene, og med Guds domstol og dommer er det helt annerledes. –

--Likeså lapper de sammen andre urimelige ord, som f. eks. at Guds skapning og naturen ikke i seg selv kan være ond. Det bestrider jeg selvsagt ikke, når det blir sagt i de sammenhenger der det hører hjemme. Men dette ordtak skal ikke brukes til å gjøre arvesynden til en ubetydelighet.

Og den slags ordtak fra sofistenes side har gjort stor, usigelig skade derved at de blander filosofien og den moralske lære om det ytre levesett innfor verdens øyne sammen med evangeliet, idet de ikke holder disse lærdommer bare innen skoleveggene, men offentlig og uforskammet preker slikt til folket.

en slags ugudelige, falske, farlige og skadelige lærdommer har tatt fullstendig overhånd i verden og har næret fortrøstningen til menneskets egne krefter, -- så at ingenting annet blir preket her i verden enn vår egen fortjeneste. Og derved er erkjennelsen av Kristus og evangeliet blitt helt undertrykt.

Derfor har dr. Luther ut fra Skriften villet lære og forklare hvilken stor dødsskyld for Gud arvesynden er, og i hvilken stor elendighet vi er født, og at den arvesynd som forblir i oss etter dåpen slett ikke er “indifferent” ( d.e. verken god eller ond ), men at vi trenger Kristus som midler ( forsoner ) forat Gud ikke skal tilregne oss denne synd, og at vi trenger uavlatelig den Hellige Ånds lys og virkning til at den kan bli dødet og feiet ut.

46-50: Arvesynden, Guds straff og Kristi ( forsoning ):

Skjønt nå sofistene og skolastikerne lærer annerledes ( enn vi ), og lærer i strid med det Skriften lærer både om arvesynden og straffen for den, idet de sier at mennesket formår av sine egne krefter å holde Guds bud, -- så blir dog den straff Gud har lagt på Adams barn på grunn av arvesynden, beskrevet på en helt annen måte i 1 Mosebok.

For der blir den menneskelige natur ikke bare fordømt til døden og andre legemlige onder, men også underlagt djevelens rike. For her felles denne skrekkelige dom: “Jeg vil sette fiendskap etc. ( 1 Mos. 3, 15 ). Mangelen på den opprinnelige rettferdighet og den onde lyst er synd og er straff.

Men døden og andre kroppslige onder, djevelens tyranni og herredømme er egentlig straffen og “poena” ( bøtene ) for arvesynden.

For den menneskelige natur er gjennom arvesynden gitt inn under djevelens makt og er således fanget i djevelens rike. Og djevelen bedøver og forfører mange store, vise mennesker i verden med skrekkelige villfarelser, vranglærer og annen blindhet, og henriver før øvrig menneskene til alle slags laster.

Da det nå ikke er mulig å overvinne satans listige og mektige ånd uten Kristi hjelp, så kan vi heller ikke hjelpe oss selv ved egne krefter utav fangenskapet.

Det kan sees av all historie i verden like siden verdens begynnelse, hvilken usigelig stor makt djevelens rike er.

For man ser at verden, fra det høyeste til det laveste, er full av gudsbespottelse, full av store villfarelser og gudløse lærdommer som er imot Gud og hans ord.

Djevelen holder mange vise folk og mange hyklere som har skin av å være hellige i verdens øyne, jammerlig fanget med sterke bånd og lenker. Andre mennesker fører han inn i grove laster som gjerrighet, hovmot, etc.

Men da Kristus nettopp derfor er blitt hengitt, forat han skulle ta bort synden og syndens svære straff, og overvinne synden, døden og djevelens rike til gode for oss, så kan intet menneske hjertelig glede seg over denne store skatt ( i Kristus ), ingen erkjenne de overveldende nådens rikdommer, uten at han først kjenner i seg selv denne byrde som er vår medfødte store jammer og elendighet.

Derfor har våre predikanter med all mulig flid undervist i denne artikkel ( om arvesynden ) , og har ikke lært noe nytt i denne sak, men bare fremført klare ord fra Skriften og gode ord fra kirkefedrene, Augustin og de andre.

51 Sluttordene til Ap. II ( Om arvesynden ):

Det vi her har anført håper vi Deres Keiserlige Majestet vil akte for tilstrekkelig overfor de løse, barnaktige og ugrunnede foregivender fra våre motstanderes side, som de uten årsak og helt urimelig bruker til å bestride vår artikkel.

For de må gjerne messe og fremsi hvor meget, hva som helst, så lenge de vil, så vet vi dog godt og er visse på at vi lærer kristelig og rett, og stemmer overens med den alminnelige kristne kirke.

Hvis de derfor ønsker fortsatt å føre en vrangvillig trette, så skal de nok se – om Gud vil – at her skal ikke mangle folk som kan svare dem og opprettholde sannheten.

For våre motstandere forstår for en stor del slett ikke hva de selv sier. Altfor ofte taler og skriver de i strid med seg selv.

De forstår heller ikke sine egen dialektikk om det “formale” i arvesynden, d.v.s hva arvesynden egentlig er og ikke er ifølge sitt eget vesen, og hva mangelen på den første rettferdighet innebærer.

Men på dette sted har vi ikke villet si noe mer subtilt og videregående om deres trettesyke disputasjoner, men har nøyet oss med å gjengi klart, enkelt og forståelig de hellige kirkefedres ord og meninger, som stemmer med det vi lærer.

Luther om arvesynden, i de schmalkaldiske artiklers Del III.

A. Sm.III

De følgende stykker eller artikler ( i alt 15, hvorav den første handler om synden ) kan vi behandle med lærde, forstandige menn – eller mellom oss selv. For paven og hans rike akter ikke meget på disse ting. For “samvittigheten” er ingenting for dem. Hos dem teller bare penger, ære og makt.

III, art. I, I-II:

Her må vi bekjenne, som Paulus sier i Rom. 5, 12, at “synden kom inn i verden ved ett menneske ( Adam ) “og ved hans ulydighet er alle mennesker blitt syndere, underlagt døden og djevelen. Dette kalles den “opprinnelige” synd, “arvesynden”, “den grunnleggende synd”, “hovedsynden”.

Frukten av denne synd er deretter de onde gjerninger som er forbudt i de ti bud, f. eks. vantro, falsk tro, avgudsdyrkelse, å være uten Gudsfrykt, frekkhet, fortvilelse, blindhet, med ett ord: Ikke kjenne å akte Gud, lyve, sverge ( banne ) ved Guds \navn, ikke be, ikke påkalle, ikke akte Guds ord, være ulydige mot foreldre, myrde, være kjønnslig tøyeløs, stjele, bedra, o.s.v.

Denne arvesynd er en så dypt ond fordervelse i naturen, at ingen fornuft forstår det, men det må erkjennes ved troen utav Skriftens åpenbaring. Sal. 51; Rom. 5, 12 f.; 2 Mos. 33, 20; 1 Mos. 3, 6 f.

Det er derfor ren villfarelse og blindhet imot denne artikkel, når skoleteologene har lært: at etter Adams fall er menneskets naturlige krefter forblitt hele og ufordervete, og mennesket har av naturen en riktig fornuft og en god vilje – slik som filosofene lærer.

Likeså er det villfarelse når de lærer at mennesket har en fri vilje til å gjøre det gode og unnlate å gjøre det onde – at mennesket av sine egne, naturlige krefter kan elske Gud over alt og sin neste som seg selv, -- at når mennesket gjør så godt det kan, så gir Gud ham sikkert sin nåde, og at når et menneske vil gå til nattverden, er det ikke nødvendig å ha noe forsett om å gjøre det gode, men det er nok at han ikke har noe forsett om å gjøre noe ond, for så god er vår natur og så virkekraftig er nattverden; og endelig – at de lærer: det kan ikke påvises fra Skriften at mennesket trenger den Hellige Ånds nåde for å gjøre gode gjerninger.

Den slags lærdommer, og mange andre lignende, kommer av uforstand og uvitenhet både om synden og om Kristus vår Frelser. Det er ekte hedensk lære som vi ikke kan tåle.

For skulle alle disse ( ovennevnte ) lærdommer være riktige, så er Kristus død forgjeves – siden det ikke finnes noen synd eller skade i mennesket som han måtte dø for.

Eller Kristus ville bare være død for kroppen, og ikke også for sjelen – såfremt altså sjelen er frisk, og bare legemet er underlagt døden.

F.C.I: Striden om hva arvesynden er – og stridens

bileggelse ved Konkordieformelen.

F.C. Ep. I, 1-25 Hovedspørsmålene i striden om arvesynden:

Er arvesynden egentlig og uten noen forskjell det samme som menneskets fordervede natur, “substans” og vesen, eller en vesentlig del av dens vesen, -- nemlig selve den fornuftige sjel i dens høyeste grad og krefter?

Eller finnes det en forskjell mellom menneskets “substans”, natur og vesen, legeme og sjel slik det er etter fallet, og arvesynden, m.a.o.: er vår natur ett og arvesynden noe annet? Er arvesynden noe som finnes i vår fordervede natur og forderver den?

Den rene lære, tro og bekjennelse

1 Vi tror, lærer og bekjenner at det er forskjell mellom menneskets natur og arvesynden. Forskjellen angår ikke bare at vi fra begynnelsen er skapt rene, hellige og uten synd av Gud, men også at vi nå omstunder, etter fallet, stadig er og blir Guds skapninger.

Forskjellen mellom natur og arvesynd er så stor som forskjellen mellom Guds og djevelens verk.

2. Vi tror, lærer og bekjenner også at det er nødvendig å vareta denne forskjell, fordi den lære at der ingen forskjell er mellom fordervet menneskenatur og arvesynd, strider mot og ikke kan bestå sammen men vår kristne tros hovedartikler om skapelse, forløsning, helliggjørelse og kjødets oppstandelse.

For Gud har ikke bare skapt Adams og Evas legeme og sjel før fallet, men også vårt legeme og vår sjel etter fallet, til tross for at det er fordervet. Og Gud anerkjenner oss etter legeme og sjel som sitt skaperverk, som skrevet står: “Dine hender har dannet meg og gjort meg, helt og i alle deler,” Job. 10, 8.

Dessuten har Guds Sønn i sin persons enhet opptatt og iført seg den menneskelige natur, dog uten synd. Han har ikke iført seg noe annet slags kjød enn vårt, og er ifølge dette kjød virkelig blitt vår bror. “Ettersom barnene har del i kjød og blod, fikk også han i like måte del i det”.

“Englene tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av; derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik”. “dog uten synd”. Hebr. 2, 14. 16f.; 4, 15.

Derfor har da også Kristus forløst vår menneskelige natur idet den er hans verk, har helliget den idet den er hans verk, oppvekker den fra de døde og pryder den herlig idet den er hans verk.

Men Kristus har ikke skapt arvesynden, ikke iført seg, ikke forløst og helliggjort den, og skal heller ikke vekke den opp igjen sammen med de utvalgte, og skal verken pryde eller frelse den.

For arvesynden skal i oppstandelsen være fullkomment utslettet.

Av dette kan man lett nok innse at det er forskjell mellom den fordervede natur og den fordervelse som er naturen og forderver den.

3. Vi tror, lærer og bekjenner atter, at arvesynden er ingen lett skade, men en så dyp fordervelse i den menneskelige natur at intet er forblitt sundt og ufordervet i menneskets legeme, sjel, indre og ytre krefter. Det er som vår kirke synger i en salme: “Ved Adams fall er menneskets natur og vesen helt fordervet”.

Denne uutsigelige skade kan ikke erkjennes med fornuften, men bare ut fra Guds ord. Og ingen kan skille naturen og dens fordervelse fra hverandre uten Gud alene, for han skal gjennom døden, i oppstandelsen, fullstendig skille dem.

For i oppstandelsen skal den natur vi har nå, oppstå og leve evig idet arvesynden blir helt utsondret og skilt fra den.

Det står skrevet i Job. 19, 26: “etterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue og mine øyne se”.

Den falske lære som blir forkastet.

1. Vi avviser og forkaster den lære at arvesynden er en fremmed, annen persons skyld, uten at vår natur er blitt fordervet ved den.

2. Likeså den lære at onde lyster ikke er synd, men er medskapte, vesentlige egenskaper i vår natur – som om den før omtalte mangel og skade ikke er virkelig synd for hvis skyld mennesket utenfor Kristus er et vredens barn.

3 Likeså forkaster vi den pelagianske villfarelse som foregir at menneskets natur er ufordervet også etter fallet, og særlig i åndelige saker er forblitt helt god og ren i sine naturlige evner.

4. Likeså at arvesynden bare skulle være som en liten, ubetydelig flekk eller føflekk som var påført oss utenfra, så at naturen har beholdt sine gode krefter også i åndelige saker.

5. Likeså forkaster vi at arvesynden bare skulle være en ytre hindring for de gode, åndelige krefter, og ikke en bedrøvelse eller en mangel på gode krefter – omtrent som når en magnet blir bestrøket med olje, den da ikke mister sin kraft, men bare hindres i sin kraft, eller som år en flekk kommer i ansiktet eller på hudfarven, den lett nok kan vaskes bort.

6. Likeså forkaster vi at menneskets natur og vesen ikke skulle være helt igjennom fordervet, men enda ha noe godt i seg, også i åndelige saker – som f. eks. evne, kyndighet, duelighet eller formåen til å begynne noe, virke og medvirke i åndelige saker.

7. Derfor forkaster vi også manikeernes falske lære, som går ut på at arvesynden er blitt inngydt og innblandet av satan som noe vesentlig og selvstendig i vår natur, slik som gift kan blandes i vin.

8. Likeså forkaster vi at det ikke skulle være det naturlige menneske selv som synder, men at det er noe annet og fremmed i vår natur som synder – slik altså at ikke vår natur, men bare arvesynden i naturen blir anklaget av Guds lov.

9. Vi forkaster og fordømmer også som manikeisk villfarelse at arvesynden skulle uten noen forskjell være det samme som menneskets “substans”, natur og vesen – så at det altså etter fallet ikke engang med tankene kan tenkes noen forskjell mellom naturen i seg selv og arvesynden.

10. Denne arvesynd blir av Luther kalt natursynd, personsynd og vesentlig synd – dog ikke i den betydning at menneskets natur, person eller vesen uten noen forskjell skulle være det samme som arvesynden, men i den betydning at disse ord skal sette og klart angi en forskjell mellom den arvesynd som finnes i menneskets natur, og de andre synder som man kaller gjerningssynder.

11. For arvesynden er ikke en slik synd som man gjør, men en sådan som finnes i menneskets “substans”, natur og vesen. Altså: selv om man antok at ingen ond tanke noensinne steg opp i det fordervede menneskes hjerte, intet unyttig ord ble talt og ingen ond gjerning ble gjort, så er dog naturen fordervet ( forvendt ) ved arvesynden ( syndigheten ). Og den er oss medfødt ved den syndige sed, og er en kilde for alle andre synder ( gjerningssynder ), som f. eks. onde tanker, ord og gjerninger. For det står skrevet: “Fra hjertet kommer onde tanker”

( Mt. 15, 19 ), og : “Menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av” ( 1 Mos. 8, 21; 6,5 )

12. Man må merke seg vel at ordet “natur” kan brukes i minst to betydninger. Ved denne flertydighet i ordet skjuler manikeerne sin villfarelse og narrer mange enfoldige mennesker. For den ene gang kan “natur” bety det samme som menneskets vesen – som når vi sier: Gud har skapt den menneskelige natur. Men en annen gang kan det bety en særkarakter, en forutsetning, en skadestand eller en skavank som finnes som beskaffenhet i eller ved noe, som f. eks. når vi sier at slangens “natur” er å stikke, og menneskets “natur” er å synde. I slike fall betyr ikke “natur” mennesket i seg selv, men det betyr og angir noe som finnes i eller hos mennesket.

13. Hva endelig angår de latinske uttrykk “substans” og “accidens” så bør de ikke brukes i prekener for folket. For de brukes ikke i Skriften og de er ukjente for de alminnelige folk. Man bør derfor skåne folk for disse ord. – Men i skolene og blant de lærde kan de brukes uten misforståelse fordi de er velkjente. For disse ord ( som er av aristotelisk-skolastisk opprinnelse og brukt gjennom flere tusen år V-S. ) tjener til å gjøre forskjell mellom en tings vesen og de egenskaper som mer tilfeldig tilkommer tingen. Derfor kan man bruke disse ord i diskusjoner mellom lærde om arvesynden. For: forskjellen mellom Guds og djevelens verk kan derfor på den klareste måte angis med å si: djevelen kan ikke skape noen “substans”, men han kan bare ved tilfelle og hendelse ( “accidens” ) og med Guds tillatelse forderve den av Gud skapte “substans”.

F.C. I Sol. Decl., 1-62: Om arvesynden

1-2 Stridspunktenes innhold:

Blant somme teologer av den augsburgske bekjennelse ( d.e. lutheranerne ) er det oppstått en strid om arvesynden, om hva den egentlig er.

En del av disse teologer har påstått at “ved Adams fall er menneskelig natur og vesen fullstendig fordervet”, d.v.s at etter fallet er selve arvesynden det samme som menneskets natur, substans og vesen, eller at de høyeste, fornemste deler av det menneskelige vesen, nemlig den fornuftige sjel i dens høyeste grad eller i dens fornemste krefter ( evner ), er selve arvesynden. Dette kalles da natur- eller personsynden, fordi den ikke er noen tanke, noe ord eller noen gjerning, men er selve naturen, og fordi denne natur er selve den rot hvorfra alle synder fremspringer.

Etter fallet er det derfor, fordi selve naturen er blitt fordervet ved synden, ingen som helst forskjell mellom menneskets natur og vesen, og arvesynden.

En annen del av disse teologer har derimot lært at arvesynden ikke er det samme som selve menneskets natur, substans og vesen, ikke er selve menneskets legeme og sjel.

For også etter fallet er og forblir legeme og sjel Guds skaperverk og skapning.

Arvesynden er derfor noe i menneskets natur, legeme, sjel og alle krefter ( evner), -- nemlig en forferdelig, dyp, uutsigelig fordervelse i mennesket, således at mennesket mangler den første rettferdighet hvori det er skapt, og er død fra det gode i åndelige ting, og er blitt forvendt til alt ondt. Fra denne fordervelse og medfødte synd, som stikker i og sitter fast i selve naturen, flyter all virkelig synd fra hjertet.

Det må derfor gjøres en ganske bestemt forskjell mellom den fordervede menneskelige natur og vesen, idet legeme og sjel også etter fallet er Guds skaperverk og skapning, -- og arvesynden, som er et djevelens verk som vår natur er blitt fordervet ved.

3-4 Denne uenighets betydning og løsning.

Denne uenighet om arvesynden er å ingen måte en unødig trette. For når denne lære føres sant og rett fra Guds ord, og blir klart skilt ut fra alle pelagianske og manikeiske villfarelser, så blir som Apologien sier ( se ovenfor ) vår Herre Kristi nådeverk og hans dyre forsoning og fortjeneste, og også den Hellige Ånds nådevirkninger, desto bedre erkjent og desto mer priset.

Likeså gir man Gud hans rette ære, når man riktig gjør forskjell mellom Guds skapergjerning i mennesket og djevelens gjerninger som har fordervet menneskets natur.

For da å oppklare denne tvedrakt på kristelig måte og etter Guds ord, og bevare den rene lære om arvesynden, vil vi på grunnlag av de tidligere omtalte skrifter ( d.v.s Skriften, den augsburgske bekjennelse, Apologien, Luthers Store og Lille katekismus og de schmalkaldiske artikler ) sammeng \ fatte i et kort hovedstykke den rette lære ( “tesis“ ) og de forkastede lærdommer ( “motlæren”, antitesis” ).

5-15 Den rene lære, tro og bekjennelse i henhold til den nevnte norm og rettesnor:

For det første er det sant at de kristne ikke bare skal anse og erkjenne at den virkelige overtredelse av Guds bud er synd, men også at den grufulle, fryktelige arvesykdom som har fordervet ( forvendt ) hele naturen, frem for alt må sannferdig ansees for og erkjennes som synd, ja som selve hovedsynden der er roten og kilden til all virkelig synd.

Den blir av dr. Luther kalt en “natur- eller personsynd”. Dermed vil han antyde og si at selv om mennesket ikke tenkte, talte eller gjorde noe ondt – hvilket dog er umulig etter våre første foreldres fall --, så er likevel menneskets natur og person syndig, d.v.s at gjennom arvesynden er mennesket tvers igjennom, helt og holdent innfor Gud, forgiftet og fordervet, som ved en åndelig spedalskhet.

Og på grunn av denne fordervelse ( forvending ), og på grunn av det første menneskes fall, er vår natur og vår person anklaget og fordømt etter Guds lov, således at vi “av naturen er vredens barn” ( Ef. 2, 5 ), dødens og fordømmelsens barn – om vi ikke blir forløst ved Kristi fortjeneste ( forsonings ) nådeverk.

For det annet er det også klart og sant, slik som Art. XIX i den augsburgske bekjennelse lærer, at Gud er ikke skaperen, anstifteren eller årsaken til synden. Men ved djevelens anstiftelse er

“synden – som er djevelens gjerning – kommet inn i verden ved ett menneske” ( Rom. 5, 12; 1 Johs. 3, 8 ).

Heller ikke nå for tiden, i vår fordervelse, skaper eller virker Gud noen synd i oss. Men nå for tiden blir i og med den natur, som Gud skaper og danner mennesket i, arvesynden forplantet til barna ved den syndig-fordervede sed i den naturlige unnfangelse og fødsel ved far og mor.

For det tredje: Ingen fornuft forstår eller vet hva denne arveskade er for noe, men – som det heter i de schmalkaldiske artikler – det kan bare læres og troes ut fra Skriftens åpenbaring.

I apologien blir det samme ganske kort sammenfattet i dette hovedstykke:

-- 1. Denne arveskade er den syndeskyld som gjør at vi alle sammen, på grunn av Adams og Evas ulydighet, er under Guds vrede og av naturen er vredens barn – slik som apostelen vitner om det ( Rom. 5, 12 ).

-- 2. Denne arveskade er en fullstendig mangel av den opprinnelige rettferdighet som ble medskapt i Paradiset, d.v.s mangel av den Gudbilledlighet ifølge hvilken mennesket fra begynnelsen var skapt i sannhet, hellighet og rettferdighet.

Samtidig er arveskaden ensbetydende med evneløshet og uduelighet i alt som hører til Gud, eller som det heter i Apologiens latinske tekst: beskrivelsen av arvesynden frakjenner den ugjenfødte natur enhver nådegave ( evne ) og kraft til å begynne eller virke noe i åndelige ting.

--3. Denne arvesynd ( i den menneskelige natur ) er dog ikke bare en sådan fullstendig mangel i alle åndelige, guddommelige ting, men er dessuten sådan at det istedenfor det tapte Gudsbilde er kommet i mennesket en dyp, ond, grufull, uutgrunnelig, uerkjennbar og uutsigelig fordervelse ( forvending) i hele naturen og i alle krefter ( evner ) – og særlig forvending i hele naturen og i alle krefter ( evner ) – og særlig forvending i de høyeste og fornemste sjelsevner, som fornuft, hjerte og vilje.

Etter fallet arver mennesket en medfødt ond art ( beskaffenhet ) og indre urenhet i hjertet, “ond lyst og tilbøyelighet”. Fra Adam av arver vi alle en sådan art og natur, at vi har et “hjerte, sinn og tanker” som etter sine høyeste krefter ( evner ) og fornuftens lys av sinnelag og innstilling på naturlig måte står tvert imot Gud og hans høyeste bud, ja er likefrem fiendtlig mot Gud særlig i åndelige og kristelige ting.

For øvrig har mennesket i de utvortes naturlige ting som er underlagt fornuften, til en viss grad forstand, kraft og evne, om enn sterkt svekket, --idet dog alt dette er forgiftet og forurenset således ved arvesykdommen, at det ingenting duer for Gud.

For det fjerde: Den straff og bot som Gud har lagt på Adams barn for arvesyndens skyld, er denne: døden, den evige fortapelse, og også andre legemlige og åndelige plager, timelig og evig elendighet, djevelens tyranni og herredømme, at den menneskelige natur er underlagt djevelens rike og er fanget under hans makt og rike – så at mange store, vise mennesker i verden er bedøvet og forført av mange fryktelige villfarelser, vrange lærdommer og annen blindhet, mens mennesker for øvrig henrives til alle slags laster.

For det femte: Denne arveskade er så stor og grufull, at den bare kan tildekkes og tilgis for Gud for den Herre Kristi skyld hos mennesker som døpes og tror.

Den menneskelige natur, som er forvendt og fordervet ved arveskaden kan bare leges

( frelses ) ved gjenfødelse og fornyelse av den Hellige Ånd. Denne legedom begynner her i dette liv, men først i det hinsidige liv vil den være fullkommen.

Disse ( fem ) punkter, som her bare er anført på summarisk måte, blir utførligere forklart i de ovennevnte bekjennelsesskrifter om vår kristelige lære.

16-24: Den falske lære som blir forkastet:

Denne sanne lære må nå bli opprettholdt og bevaret således at den ikke avviker verken til pelagiansk eller til manikeisk side.

Derfor skal vi her også anføre ganske kort hvilken motlære ( falsk lære ) mot denne artikkel som avvises og forkastes i våre menigheter.

For det første fordømmer og forkaster vi de gamle og de nyere pelagianeres falske “meninger” og lære, nemlig at arvesynden bare skulle være en syndeskyld som er påført ved andres overtredelse, uten at vår egen natur er blitt fordervet ( forvendt ).

For det annet avviser vi at de onde lyster ikke skulle være synd, men bare forutsetninger eller medskapte og vesentlige egenskaper i vår natur.

For det tredje avviser vi at den ovenomtalte mangel ( på Gudsbildet ) og skade ikke skulle være noen egentlig og virkelig synd for Gud, som gjør at mennesket utenfor Kristus er et vredens og fortapelsens barn og må være under satans makt og rike.

For det fjerde avviser og forkaster vi følgende og lignende pelagianske villfarelser, som: at menneskets natur også etter fallet er ufordervet og særlig i åndelige ting skulle være ganske god og ren og fullkommen i sine naturlige funksjoner.

For det femte avviser vi at arvesynden bare er noe utvortes, en ubetydelig, påsprengt flekk eller en slags tilfeldig føflekk , altså en slags fordervelse bare i visse tilfeldige sider av den menneskelige natur – hvorved dog naturen som sådan skal ha og beholde sin godhet og kraft også i åndelige ting.

For det sjette avviser vi at arvesynden ikke skulle være en berøvelse og mangel

( av Gudsbildet ), men bare en ytre hindring for de gode, åndelige krefter ( evner ), slik som når f. eks. en magnet bestrykes med olje og derved dens naturlige kraft nok blir hindret, men ikke borttatt; eller slik som f. eks. en flekk i ansiktet eller farven på en vegg lettvint kan bortvaskes.

For det sjuende avviser og forkaster vi den lære ( den såkalte semipelagianske lære både i den lutherske og den katolske kirke ) at visstnok er menneskets natur blitt sterkt svekket og fordervet ved fallet; men den har likevel ikke helt og holdent mistet alt som er godt og hører til de guddommelige, åndelige ting. Gjennom den naturlige fødsel har den beholdt, -- hvor lite, smått og ringe det enn er --, noe godt, som f. eks.: evne, dyktighet, duelighet og formåen til å begynne, virke noe og medvirke i de åndelige ting. –

Det som imidlertid angår de ytre, timelige, verdslige ting som er underlagt fornuftens område, skal vi forklare i den følgende artikkel ( om “den frie vilje”, se nedenfor Kap. 3 ).

Denne (i disse sju punkter nevnte ) og lignende falsk ( pelagiansk ) lære blir avvist og forkastet av den grunn at Guds ord lærer, at den fordervede ( forvendte ) natur ut fra og av seg selv ikke formår å bringe istand noe godt i guddommelige ting, ikke engang det miste grann. Ja, ikke bare det, men den fordervede natur kan ikke annet ut fra og av seg selv ( d.e. før gjenfødelsen ) enn å synde. 1 Mos. 6, 5; 8, 21.

26-33: På den annen side må læren om arvesynden bevares fra den manikeistiske villfarelse.

Derfor forkaster vi denne og lignende lærdommer, som f. eks. at nå, etter fallet, er den menneskelige natur, som fra begynnelsen var skapt ren og god, utenfra av satan inngydt og iblandet med arvesynden som noe vesentlig likesom gift blandes i vin.

Skjønt nemlig Adams og Evas natur fra først av var skapt ren, god og hellig, så er dog ikke synden ved fallet kommet inn i naturen på den måten som manikeerne fabler om, som om satan skulle ha skapt eller laget noe vesensondt og blandet det inn i menneskets natur.

Men da mennesket på grunn av satans forførelse ifølge Guds dom ved fallet og til straff mistet den medskapte, opprinnelige rettferdighet, er den menneskelige natur ved dette tap og denne mangel, i denne beskadigelse og berøvelse, som er forvoldt ved satan, blitt så forvendt og fordervet at den arves med denne mangel og fordervelse til alle mennesker som unnfanges og fødes på naturlig måte av far og mor.

For etter fallet blir den menneskelige natur ikke først skapt ren og god, og deretter fordervet ved arvesynden. Men fra vår unnfangelses første øyeblikk er den sed som former mennesket, syndig og fordervet.

Derfor er heller ikke arvesynden noe for seg selv eller noe selvstendig i eller utenfor den fordervede, menneskelige natur, like så litt som arvesynden i og for seg er det samme som menneskets eget vesen, legeme eller sjel, eller mennesket i og for seg.

Heller ikke skal eller kan man skjelne mellom arvesynden og den menneskelige, fordervede natur på en måte som om vår natur er ren, god, hellig og ufordervet innfor Gud, mens bare arvesynden som bor i vår natur, skulle være ond.

For det annet er det her slik som Augustin skriver om manikeerne: vi kan ikke godta den påstand at det ikke er mennesket selv som synder ut fra sin fordervede natur, men det er noe annet og noe fremmed i mennesket som synder – så det altså ikke skulle være så at Gud gjennom loven anklager og fordømmer den natur i oss som er fordervet ved synden, men bare anklager og fordømmer arvesynden i oss.

For som vi ovenfor har sagt i vår klargjøring av den rene lære om arvesynden, er hele den menneskelige natur, som er naturlig født av far og mor, på legeme og sjel og i alle krefter

( evner ) blitt fordervet og forvendt ved arvesynden tvers igjennom, og til det aller ytterste

i det som angår dets opprinnelige, medskapte godhet, sannhet, hellighet og rettferdighet i Paradiset. Men herav følger dog ikke at den ( opprinnelige ) menneskelige natur er blitt helt og holdent utslettet eller er blitt forvandlet til en annen natur som ikke lenger er lik og vesensett med oss selv.

På grunn av denne fordervelse blir derfor hele menneskets fordervede natur anklaget og fordømt ved Guds lov, hvor ikke synden for Kristi skyld blir tilgitt.

Guds lov anklager og fordømmer imidlertid ikke vår natur fordi vi er mennesker som er skapt av Gud, men fordi vi er syndige og onde, heller ikke fordi vår natur og vårt vesen også etter fallet er Guds skaperverk og skapning; men fordi og for så vidt vår natur er forgiftet og fordervet ved synden.

Skjønt det nå er så at arvesynden har forgiftet og fordervet hele den menneskelige natur som en åndelig gift og spedalskhet, som Luther sier, så kan man i vår natur ikke synlig påvise naturen og arvesynden atskilt hver for seg. De to er likevel ikke en og samme ting:

Men èn ting er den fordervede natur eller fordervet i menneskets natur og vesen, legeme og sjel, eller det menneske som i seg selv er skapt av Gud og i hvem altså den arvesynd bor hvorved naturen og det hele menneskes vesen forderves.

En annen ting er arvesynden i seg selv som bor i menneskets natur og vesen og forderver mennesket.

Slik er det jo også med spedalskhet på legemet: det spedalske legeme og spedalskheten er i egentlig forstand ikke ett og det samme. På lignende måte må man gjøre forskjell mellom på den ene siden vår natur, slik som den blir skapt og oppholdt av Gud og i hvilken synden bor, og på den annen side arvesynden selv, som bor i vår natur. Om begge deler må og kan det ifølge Skriften gjøres forskjell i betraktning, lære og tro.

Om forskjellen mellom menneskets natur ( vesen ) og arvesynden.

34-49: Belyst fra Skriften.

De fornemste artikler i vår kristelige tro tvinger oss meget sterkt til å fastholde klart denne forskjell ( mellom natur og iboende synd ).

For det første: Skriften vitner klart om skapelsen, at Gud ikke bare har skapt mennesket som det var før fallet, men også at mennesket etter fallet er Guds skaperverk og skapning. Se 5 Mos. 32, 6. Es. 45, 11; 54, 5; 64, 8; Ap. Gj. 17, 25; Åp. 4, 11.

Job sier:

“Dine hender har dannet meg og gjort meg, helt og i alle deler, og nå vil du ødelegge meg? Kom ihu at du har dannet meg som leret, og nå lar du meg atter vende tilbake til støvet.

Helte du meg ikke ut som melk og lot meg størkne som ost? Med hud og kjøtt kledde du meg, og med ben og sener gjennomvevede du meg. Liv og miskunnhet har du gitt meg, og din varetekt har vernet om min ånd”. Job. 10, 8-12.

David sier:

“Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjenringer, og min sjel kjenner det såre vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble kunstig virket i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg, og i din bok ble de alle oppskrevet, de dager som ble fastsatt

da ikke èn av dem var kommet”.

Sal. 139, 14-16.

I Salomos Predikerens bok står det skrevet:

“Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den”.

Pred. 12, 7.

Disse skriftord vitner fortreffelig at Gud er menneskets skaper også etter fallet, og skaper det med legeme og sjel. Derfor kan det fordervede ( forvendte ) menneske ikke på forskjellsløs måte være selve synden. For i så fall ville jo Gud være syndens skaper. På samme måte bekjenner vi jo også ifølge utlegningen av troens første artikkel i vår Lille katekismus, idet det står skrevet slik: “Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger, har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og stadig oppholder det”.

På samme vis står det også skrevet i den Store katekismus: “Det mener og tror jeg, at jeg er Guds skapning, det vil si at han har gitt meg og uten avbrudd oppholder legeme, sjel og liv, små og store lemmer, alle sanser, fornuft og forstand.”.

likevel er denne skapning og dette Guds skaperverk blitt jammerlig fordervet ( forvendt ) ved synden. For den “masse”, som Gud også nå former og danner mennesket av, er blitt fordervet og forvendt i Adam, og blir i den stand arvet til oss.

I denne sammenheng bør gudfryktige hjerter ettertenke Guds usigelige godhet, at han ikke straks kaster denne fordervede, forvendte, syndige “masse” bort fra seg hen i helvedes ild, men isteden av den former og danner den nåværende menneskelige natur, enda den er så jammerlig fordervet ved synden, forat han selv kan rense den, hellige den og gjør den salig ved sin elskede, enbårne Sønn.

Av denne artikkel innser vi altså forskjellen uimotsigelig og klart: arvesynden stammer ikke fra Gud, Gud er ikke skaperen eller anstifteren av synden; arvesynden er heller ikke en skapning eller et skaperverk av Gud, men er djevelens verk.

Hvis det altså ikke var noen som helst forskjell mellom den natur og det vesen i vårt legeme og vår sjel som er blitt fordervet ved arvesynden, og den arvesynd som forderver naturen, så måtte av denne forskjellsløshet følge:

Enten måtte Gud ha skapt og laget arvesynden i det han er skaperen av vår natur, så at også arvesynden ville være hans skaperverk.

Eller om synden er djevelens verk, så måtte satan være den som skapte vår natur, vårt legeme og vår sjel; for dette måtte jo være et satans skaperverk dersom vår fordervede natur uten noe som helst forskjell var ett og det samme som synden selv. Men begge deler strider mot vår kristne tros første artikkel.

Derfor, og forat Guds skaperverk i mennesket skal kunne skjelnes fra djevelens verk, sier vi: det er Guds skaperverk at mennesket har legeme og sjel, og det er Guds gjerning at mennesket kan tenke noe, tale, gjøre og virke noe; for “i ham lever vi, rører oss og er til”, Ap. Gj. 17, 28. –

Men at vår natur er fordervet og forvendt, at tanker, ord og gjerninger er onde, det er fra begynnelsen av en satans gjerning, og ved den har synden fordervet Guds verk i Adam på en måte som siden arves til oss.

For det annet: I troens annen artikkel, om forløsningen, vitner Skriften veldig, at Guds Sønn har iført seg vår menneskelige natur uten synd, således at han er blitt oss, “sine brødre”, lik i alle ting, dog uten synd. Heb. 2, 17. Av den grunn har alle gamle, rettroende lærere fastholdt at Kristus ifølge den iførte menneskelighet er av samme vesen som oss, hans brødre.

For han har iført seg, ( antatt ) den menneskelige natur, som i vesen og i alle vesentlige egenskaper er helt igjennom lik vår menneskelige natur, synden alene unntatt. De gamle lærere har fordømt alle lærdommer som motsier dette, som åpenbar vranglære.

Hvis det ikke nå var noen forskjell mellom det fordervede menneskes natur ( vesen ) og arvesynden, så måtte derav følge: enten har Kristus ikke iført seg vår natur, siden han ikke har antatt synden, eller da han har antatt vår natur, så har han også antatt synden.

Men begge disse ting strider mot Skriften. Fordi Guds Sønn har iført seg vår menneskelige natur, men ikke arvesynden, så er det klart nok at den menneskelige natur og arvesynden heller ikke etter fallet er ett og det samme; men det må gjøres forskjell mellom dem.

For det tredje: I troens tredje artikkel, om helliggjørelsen, vitner Skriften at Gud avtvetter, renser og helliger mennesket fra synden, og at Kristus frelser sitt folk fra deres synder.

Da kan jo ikke synden være mennesket selv. For Gud mottar mennesket i nåde for Kristi skyld, men synden hater han i all evighet.

Derfor er det ugudelig og ukristelig å høre slikt snakk som at arvesynden blir døpt i den hellige treenighets navn, blir hellighet, frelst og lignende talemåter ( “paradokser” ) som finnes i bøkene til den nyere tids manikeere. Vi vil ikke her gjengi dem en gang, for ikke å såre gudfryktige hjerter.

For det fjerde: I troens artikkel om oppstandelsen fra de døde, vitner Skriften at nettopp dette vårt kjød, i sitt eget vesens ( naturs ) bestand, skal oppstå – dog uten synd, og at vi i det evige liv skal ha og beholde nettopp denne vår sjel – dog uten synd.

Hvis det nå ikke fantes noen som helst forskjell mellom vår fordervede legeme og vår fordervede sjel på den ene side, og arvesynden på den annen, så ville derav følge i motstrid mot denne den kristelige tros artikkel om oppstandelsen:

Enten at dette vårt kjød ikke skal oppstå på den ytterste dag, og at vi i det evige liv ikke skal ha dette vårt legeme og denne vår sjel i sitt vesen, men et annet vesen eller en annen slags sjel fordi vi der skal være uten synd.

Eller at også synden skal oppstå og være og forbli i det evige liv i de utvalgte.

Konklusjon: Av de foregående punkter følger soleklart, at denne manikeiske lære, med alt som avhenger og følger av den, må forkastes når den hevder at arvesynden er menneskets natur og vesen, legeme og sjel i seg selv, og at det altså ikke finnes noen forskjell mellom vår fordervede ( forvendte ) natur og arvesynden.

For vår kristelige tro vitner gjennom sine fornemste artikler sterkt og kraftig om hvorfor det må være og må fastholdes en sådan forskjell mellom menneskets natur og vesen som forderves ved arvesynden, og arvesynden selv som forderver mennesket.

Og det vi nå har drøftet, skal her være nok til enfoldig oppklaring av læren og motlæren i denne strid hva hovedsaken angår.

For her disputerer vi ikke utførlig alle detaljer, men bare på artikkelmessig måte om de viktigste hovedpunkter.

50-62: Tillegg om ord og uttrykksmåter i denne sak.

Hva angår ord, vendinger og uttrykksmåter, er det sikrest og best om man kan følge det forbilde som er gitt i Skriften og de ovenanførte skrifter i denne sak: taler med sunne ord og bruker dem i deres enkle mening.

Likeså skal man unngå å bruke mangetydige ord og talemåter som kan trekkes og vendes i mange betydninger ( såkalte “aeqivocationes” ). For man skal søke å avverge ordstrid, og forklare sine ord med omhu og med klare distinksjoner. Som f. eks. når man sier: “Gud skaper menneskets natur”, så menes her med ordet “natur” menneskets vesen, legeme og sjel.

Men ofte kaller man også en tings eiendommeligheter og forutsetninger dens “natur” , som f. eks. når man sier: det er en slanges “natur” å stikke og forgifte.

På lignende måte sier Luther noen ganger at synden og det å synde er menneskets “natur”.

Således betyr ordet “arvesynd” egentlig den dype fordervelse ( forvending ) i vår natur, som den beskrives i de schmalkaldiske artikler.

Undertiden bli dog det konkrete eller subjektet ment med uttrykket, altså mennesket selv med legeme og sjel som synden finnes i, fordi mennesket er fordervet, forgiftet og syndig ved synden.

Som f. eks. når Luther sier: “Din fødsel, din natur og ditt hele vesen er synd, syndig og urent”.

---

Ordene “natursynd”, “personsynd”, “vesentlig synd” forklarer Luther selv, at med dem mener han at ikke bare ord, tanker og gjerninger er synd, men at hele naturen, personen og menneskets vesen er i bunn og grunn fordervet ved synden.

Hva så angår de latinske uttrykk “substantia” og “acdcidens” ( disse uttrykk stammer fra den greske, aristoteliske metafysikk og ble opptatt til kirkelig-teologisk bruk særlig gjennom skolastikken V-S), så er slike ord ukjente for den almene mann, og man bør være så rimelig å skåne almenheten for å bruke dem.

Når imidlertid de lærde seg imellom bruker disse ord, som er velkjente for dem, gjør de det av en viss nødvendighet i kampen mot vranglærerne. Og de bruker dem da i den betydning at de dermed innfører en umiddelbar deling av begrepene, nemlig således at alt som er til og finnes må sies å være enten en “substans”, d.v.s et for seg selv ( selvstendig ) bestående vesen, eller en “accidens”, d.v.s. noe som ikke består selvstendig og for seg selv, men finnes i noe annet som er selvstendig, og kan skjelnes fra det.

På den måten bruker mange kirkefedre disse ord i læren om arvesynden, som f. eks. Eusebius, Ambrosius, særlig Augustin, Cyril, Basilius og andre.

Nå finnes blant andre grunnsatser ( “aksiomer” ) i teologien også denne grunnsats ( aksiom ) at: enhver “substans” eller ethvert selvstendig vesen for så vidt det er en “substans”, er enten Gud selv eller et skaperverk og en skapning av Gud.

Derfor har også Augustin i mange skrifter mot manikeerne, i enighet med alle sanne lærere og under fullt alvor, fordømt og forkastet den sats: “arvesynden er menneskets substans ( vesen ) eller natur”. Og alle lærde og forstandige folk har alltid fastholdt at alt som ikke er en selvstendig bestående ting , og heller ikke er en del av noe selvstendig bestående, men finnes på foranderlig måte i noe annet, slikt er ikke en “substans”, altså ikke no0e selvstendig.

Men det er en “accidens”, altså noe tilfeldig.

Derfor pleier Augustin stadig å tale på følgende måte: arvesynden er ikke identisk med naturen selv, men er en “accidens”, d.v.s en tilfeldig mangel og skade i vår natur.

Og på den måte har man hittil uttrykt seg også i våre skoler og menigheter før den nåværende strid oppsto.

Og ingen er av den grunn blitt irettesatt – verken av dr. Luther eller noen annen rettskaffen lærer i vår rene, evangeliske kirke.

Konklusjon om “uttrykksmåtene:

Da det nå er en uimotståelig sannhet, at alt som er til og finnes, er enten substans eller accidens, enten noe selvstendig bestående eller noe tilfeldig som finnes i noe annet, slik som vi like ovenfor har vist det på eksempler blant kirkefedrene, -- og da ingen virkelig innsiktsfull noensinne har tvilt på det, -- så tvinges vi av omstendighetens nødvendighet:

Om noen skulle ville spørre om arvesynden er en “substans” som består selvstendig for seg selv, eller en “accidens” som ikke består selvstendig, men finne si annet – til å svare rett og ment frem: arvesynden er ingen substans, men en accidens.

Derfor kan heller ikke Guds menigheter hjelpes til å få en stadig fred i denne splittelse, men uenigheten vil tvert imot styrkes og oppholdes, om menighetstjenerne fortsatt er fanget av tvil om hvorvidt arvesynden er en “substans” eller en “accidens”.

Skal derfor menighetene og skolene bli avhjulpet fra grunnen av i denne forargelige og skadelige strid, er det nødvendig at man underviser rett om denne sak.

Men hvis noen enda fortsetter å spørre hva slags “accidens” arvesynden er, så er svaret:

Det er et spørsmål som ingen filosof, ingen papist, ingen sofist, og ingen menneskelig fornuft – hvor skarp den enn måtte være – kan gi noen forklaring på. Men all forståelse og forklaring tas fra den Hellige Skrift alene.

Og Skriften bevitner at arvesynden er en uutsigelig skade og en sådan fordervelse

( forvending ) av den menneskelige natur, at i den og i alle dens indre og ytre krefter ( evner ) finnes intet som er rent og godt.

Alt er fordervet og forvendt, så at mennesket er helt åndelig død for Gud og avdød fra alt godt

i alle sine krefter.

Gjennom ordet “accidens” kan man derfor ikke forringe arvesynden, når den blir forklaret slik etter Guds ord, som Luther gjør det i sin latinske utleggelse av 1 Mosebok 3 kapitel, der han har skrevet med det største alvor mot enhver forringelse av arvesynden.

Ordet “accidens” er utelukkende et hjelpemiddel til å gjøre forskjell mellom Guds skaperverk og vår natur helt uansett om den er blitt fordervet, og djevelens verk, som er synden.

Og den stikker i vår natur tross naturen er Guds verk, og synden er vår naturs aller dypeste uutsigelige fordervelse og forvending.

Så har da også Luther brukt ordene “accidens” og “kvalitet”, og ikke forkastet dem. Men samtidig har med stor omhu og sterk iver flittig forklaret og innprentet hvilken fryktelig “kvalitet” og “accidens” det dreier seg om, siden den menneskelige natur ikke bare er blitt forurenset av den, men er blitt så dypt fordervet at intet rent eller ufordervet er blitt tilbake i den. Således sier han til utleggingen av Salme 90: “Vi kaller arvesynden en “kvalitet” eller sykdom, for den er sannelig den dypeste skade som gjør at ikke alene må lide under Guds vrede og den evige død, men ikke en gang forstår hva vi lider”.--

Og atter i samband med 1 Mos. 3: “Ved arvesyndens gift er vi blitt forgiftet fra fotsåle til issen, fordi dette er oss påkommet (“accidere” ) i vår uskadde natur”.

3. KAPITEL

Fri eller bunnen vilje?

Utgiverens anmerkning: Av kapitel 2 ( fremstilling av arvesynden ) følger uimotståelig klart at mennesket ingen fri vilje har. Viljen er syndig, ond, fordervet og forvendt, fremmed for Gud og fiendtlig mot Gud. –

I det følgende ( Kap. 3 ) forklares med stor omhu i hvilken forstand man kristelig sett kan tale om en fri vilje. Det gis erfaringsmessig – og tillike på Skriftens grunn – en viss grad av viljefrihet i det som angår menneskets ytre, borgerlige atferd i ærbarhet i samfunnslivet og overfor mennesker. Derfor gis det også en “borgelig rettferdighet”, som er en “filosofiens”, “en lovens og kjødets” utvortes rettferdighet.

Våre bekjennelsesskrifter regner således med ytre frihet overfor mennesker og en indre bunnenhet overfor Gud.

Filosofien og det naturlige menneske selv regner med akkurat det motsatte: indre frihet av åndelig art, og ytre bunnenhet av omgivelser og årsaksforhold.

Kristelig sett gjelder altså: Mennesket er i sitt hjertes indre uduelig til å omvende og gjenføde seg selv, til av egen kraft å tro på og elske Gud. Den begrensede ytre frihet sammen med hjertets indre bunnenhet i synden innebærer følgene:

1. Mennesket er fullt ansvarlig innfor den guddommelige som menneskelige lov og domstol for sin ytre atferd i samfunnslivet.

2. Mennesket er anklaget og dømt av Guds lov for sitt hjertes indre beskaffenhet i syndighet.

3. Mennesket kan ikke omvende seg selv til Gud. Omvendelsen og gjenfødelsen er helt og utelukkende den Hellige Ånds gjerning.

4. Den Hellige Ånds gjerning til omvendelse og gjenfødelse knytter seg til de ytre nådemidlers bruk, således at mennesket ifølge sin utvortes frihet til å velge atferd blir ansvarlig for sin egen omvendelse ved ansvar innfor Gud for om en bruker eller forsømmer, misbruker eller forakter nådemidlene ( særlig Ordets nådemiddel. ).

5. Av nevnte sondringer følger at bekjennelsesskriftene radikalt forkaster alle former for determinisme

( stoikerne, manikeerne i eldre tid, materialisme i nyere tid ) og for indeterminisme ( pelagianere, semipelagianere o.s. i eldre tid, de filosofiske idealister, og særlig “Kantianerne” og “nykantianerne” i nyere tid. ).

6. De nevnte sondringer er av grunnleggende betydning for samfunnsmoralen begrep.

C.A. XVIII, 1-6: Om den frie vilje.

Om den frie vilje lærer vi at mennesket til en viss grad har en fri vilje til å leve et ytre ærbart liv etter den borgelige rettferdighet, og til å velge blant de ting som fornuften forstår seg på. Men mennesket har ingen kraft til uten den Hellige Ånds nåde, hjelp og virkning å bli rettferdige for Gud eller virke en åndelig rettferdighet ved hjertelig å frykte Gud, eller tro, eller drive de medfødte onde lyster ut av hjertet.

For dette skjer i hjertet ved den Hellige Ånd – han som gis ved Ordet. For Paulus sier i 1 Kor. 2, 14: “Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til”.

For at man kan forstå at vi her ikke skriver noe nytt, gjengir vi her ordene til Augustin i hans skrift “Hypognosticon, 3 bok”:

“Vi medgir at det er en fri vilje i alle mennesker; for de har alle en naturlig, medfødt, fornuftig dømmekraft. Dog ikke så at de ved den formår å gjøre noe av det som hører Gud til og uten Guds hjelp enten begynne eller fullføre det, som: å elske Gud av hjertet og frykte ham.

De formår bare noe i utvortes ting som hører dette livet til.. Og i slike ting har de frihet til å velge mellom godt og ondt. Med “godt” mener jeg da slike ting som gjøres på naturlig måte,

som: arbeide på åkeren eller la det være, å ete, drikke, besøke en venn eller la det være, kle av og på seg, bygge gifte seg, drive et håndtverk, og å gjøre lignende gode og nyttige ting..

For alle slike ting er ikke til og består ikke uten Guds styrende makt, men er alt fra ham og ved ham. Derimot kaller jeg det “ondt” av eget valg å tilbe avguder, slå i hjel et menneske, etc.”

Vi avviser pelagianerne og andre som lærer at vi kan elske Gud over alle ting og holde hans bud med hensyn til gjerningenes vesen ( prinsipp ) – uten nåden og den Hellige Ånd, bare ved våre naturlige krefter. For selv om vår natur så noenlunde kan gjøre de ytre gjerninger – den kan jo holde hånden borte fra tyveri og mord – kan den likevel ikke frembringe slike indre hjertebevegelser eller holde de høye bud i hjertet, som f. eks. å frykte Gud i sannhet, elske ham, fortrøste seg på ham, være tålmodig, o.s.v.

Ap. XVIII, 1-10: Om den frie vilje.

Artikkel XVIII ( i C.A. ) om den frie vilje, godtar våre motstandere. Dog trekker de inn Skriftord som ikke angår saken. De lager også en mengde ståhei om at riktignok skal man ikke hevde den frie vilje så høyt som pelagianerne, men man skal heller ikke ta så meget ifra den frie vilje som manikeerne gjør.

Alt dette kan være vel og bra. Men hvilken forskjell er det egentlig mellom pelagianerne og våre motstandere, når begge dog lærer at mennesket uten den Hellige Ånd kan elske Gud og holde hans bud, og uten den Hellige Ånd, ved sin naturlige fornuft kan fortjene Guds nåde ved sine gjerninger og rettferdiggjøres ved disse gjerninger?

Hvor utallige mange villfarelser følger ikke av disse pelagianske lærdommer, som de driver på med og lærer i sine skoler med stor myndigheter!

Disse villfarelser bekjempet Augustin på det heftigste med ord av Paulus – ord som vi ( se Ap. IV, XX-XX ) gjenga under artikkelen om “Rettferdiggjørelsen”. –

Også vi sier at fornuften til en viss grad har en fri vilje. For i de ting som kan begripes med fornuften, har vi en fri vilje. Vi har en viss evne til å leve et utvortes ærbart liv etter den borgerlige rettferdighets gjerninger, å delta i den ytre gudstjeneste og gjøre fromme geberder, adlyde øvrigheten og foreldre, ikke stjele og ikke drepe.

For da det etter Adams fall likevel er så at vi har en naturlig fornuft til å skjelne mellomgode og onde ting blant slikt som forståes med fornuften og sansene, så har vi også til en viss grad vår frie viljes evne til utvortes å leve ærbart eller skamløst.

Alt dette kaller Skriften for lovens eller kjødets rettferdighet, og den formår mennesket til en viss grad å etterleve uten den Hellige Ånd. Likevel er den onde lyst så mektig at menneskene oftere følger den enn sin fornuft.

Og djevelen som etter Paulus` ord ( Ef. 2,2 ) virker kraftig i de ugudelige ( gudløse ), river uavlatelig den arme, svake natur med seg i alle slags synder. Og det er grunnen til at så få lever et ærbart liv etter fornuften – slik som vi også ser at få filosofer fører noe ærbart ytre liv, enda de stadig beskjeftiger seg med dette spørsmål.

Det er imidlertid en falsk oppdiktning at slike mennesker skulle være uten synd som gjør slike ytre gjerninger utefor nåden, eller at slike gode gjerninger på tilsvarende ( passende ) måte skulle fortjene nåde og syndenes forlatelse. For slike hjerter som er uten den Hellige Ånd, de er også uten Gudsfrykt, uten tro og uten fortrøstning, tror ikke at Gud hører dem, at han tilgir dem deres synder, hjelper dem i deres nød. Og derfor er de gudløse. Et ondt tre kan ikke bære

gode frukter. ( Mt. 7,18 ) , og uten tro kan ingen tekkes og behage Gud. ( Heb. 11, 6 ).

Om vi altså enn medgir at den frie vilje har en frihet og evne til å gjøre lovens utvortes gjerninger, sier vi dog at den i åndelige saker ingenting formår – nemlig ikke formår å frykte Gud, tro hjertelig på Gud og med visshet forlate seg på at Gud er hos oss, hører oss, forlater oss våre synder, etc.

For dette er de sanne gjerninger etter tibudslovens første tavle, og dem formår intet menneske å gjøre uten Hellige Ånds lys og nåde. For Paulus sier 2 Kor. 2. 14: “Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til”, d.v.s et menneske som ikke er opplyst av Guds Ånd, fatter ingenting med sin naturlige fornuft av Guds vilje og i guddommelige saker.

Og dette kjenner menneskene i seg selv når de spør sitt eget hjerte hvordan de er innstillet i sitt sinn overfor Guds vilje og om de er visse på at Gud kjenner ( ser ) og hører dem.

For å tro det med visshet, og altså helt og holdent forlate seg på en usynlig Gud, -- og det som Peter uttrykker slik om Kristus ( 1 Pet. 1, 8 ), nemlig “ikke å ha kjent ham og dog elsket ham, nå ikke se ham og dog tro på ham”, det forekommer endog de hellige å være vanskelig: hvordan skulle det så være lett for de gudløse?

Derfor begynner vi først for alvor å tro når våre hjerter blir forskrekket, og vi så blir trøstet ved Kristus – altså når vi blir gjenfødt ved den Hellige Ånd.

Derfor er det nyttig og godt å gjøre klar forskjell mellom disse to ting: at den frie vilje og fornuft til en viss grad formår å leve et utvortes ærbart liv, men å bli født på ny, innvendig å få et nytt hjerte, sinn og mot, det virker den Hellige Ånd alene.

Derfor må det fortsatt være en ytre tukt og oppdragelse; for Gud vil ikke ha noe usømmelig, frekt og vilt liv og vesen. Men han vil også ha gjort en rett forskjell mellom den utvortes fromhet og verdenslivet, og den fromhet som gjelder for Gud, og som ikke er noe filosofisk utvortes – men er noe innen i våre hjerter.

Gud vil ha forskjell mellom menneskelig og åndelig rettferdighet, mellom filosofien og den Hellige Ånds lære. Og denne forskjell er ikke oppdiktet av oss, men er satt der av den hellige Skrift.

Slik behandler også Augustin saken, og i nyeste tid også Guilielmo Parisiensis.

Men de som på egenhånd fabler om at mennesket formår å holde Guds lov uten den Hellige Ånd, og om at Ånden gir oss nåde etter vår fortjeneste, de har skammelig undertrykt denne vår nødvendige lære.

Striden om den frie vilje – og stridens bileggelse

ved Konkordieformelen

F.C. Ep. II, 1-19: Hovedspørsmålene i striden om den frie vilje.

Spørsmålet om menneskets frie vilje kan betraktes fra fire hovedsynspunkter, nemlig:

1 viljen før fallet,

2 viljen etter fallet

3 viljen etter gjenfødelsen

4 viljen etter kjødets oppstandelse –

I sammenhengen her dreier hovedspørsmålet seg utelukkende om synspunkt 2: om menneskets vilje og evne etter våre første foreldres fall ( altså i lys av arvesynden ), -- om hva denne vilje formår av seg selv i åndelige saker før den er gjenfødt, og om den av egen kraft og før den er gjenfødt ved Guds Ånd formår å ta imot og gripe – eller ikke – den nåde som tilbys ved den Hellige Ånd i Ordet og de hellige sakramenter ?

2-6: Den rene lære, tro og bekjennelse.

Om dette spørsmål er det vår lære, tro og bekjennelse at menneskets forstand og fornuft er blind i åndelige saker, og av egne krefter ingenting forstår, slik som skrevet står 1 Kor. 2, 14: “Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne (forstå) det” når han blir tilspurt i åndelige spørsmål.

På samme måte tror, lærer og bekjenner vi, at menneskets ugjenfødte vilje ikke bare er bortvendt fra Gud, men også er fiendtlig mot Gud og bare har lyst og vilje til det onde og det som er Gud imot, slik som skrevet står: 0”Menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av”, 1 Mos. 8, 21, og: “Kjødets attrå er fiendskap mot Gud – for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det”, Rom. 8, 7. – Ja, like så litt som et dødt legeme kan gjøre seg selv levende til nytt legemlig jordeliv, like så litt formår det menneske som er åndelig død i synden, å oppreise seg selv til åndelig liv, som skrevet står: “Enda vi var døde ved våre overtredelser, har Gud gjort oss levende med Kristus”, Ef. 2, 5.

Derfor “duer vi heller ikke av oss selv til å uttenke noe som av oss selv, men vår duelighet er av Gud”. 2 Kor, 3, 5.

Menneskets omvendelse virker Gud den Hellige Ånd ikke uten midler.

Til dette bruker Gud forkynnelsen og hørelsen av Guds ord, som skrevet står: “Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror”, Rom 1, 16, og “Så kommer da troen av forkynnelsen ( hørelsen ), og forkynnelsen ved Kristi ord”, Rom 10, 17.

Derfor er det Guds vilje at man skal høre Guds ord, og ikke stoppe ørene igjen for forkynnelsen. Det er ved denne forkynnelse den Hellige Ånd er nærværende, og åpner hjertene – slik som det fortelles om Lydia, -- så at hjertet “hører på og Herren opplater hjertet og en gir akt” på Ordet, Ap. Gj. 16, 14.

Således blir et menneske omvendt alene ved den Hellige Ånds nåde og kraft. For menneskets omvendelse er Åndens verk alene.

For om Åndens nåde mangler, så er all vår “villen og løpen” ( Rom. 9 16 ), all “vår planting, såing og vanning” ( 1 Kor. 3, 7 ) fullstendig forgjeves. For det er “Gud som gir vekst” ( 1 Kor. 3, 6 ). Og her er det som Kristus sier: “Uten meg kan I intet gjøre” ( Johs. 15, 5 )

Med dette korte ord har Kristus fraskrevet viljen all kraft og evne, og tilskrevet alle ting Guds nåde – “forat intet kjød skal rose seg ( berømme ) seg for Gud” ( 1 Kor. 1,29; 9, 16; Jer. 9, 23)

( Denne sanne lære kalles “monergisme” __V-S ).

7-19 Den falske lære som blir forkastet

Så avviser og forkaster vi da alle de følgende villfarelser som der strider imot Guds ords norm og rettesnor:

1 Vi forkaster dogmene til de forrykte filosofer som man kaller stoikerne, og likeså manikeernes raseri. For de lærer at alt som skjer, skjerm med nødvendighet og kan ikke skje annerledes, og at alt hva mennesket gjør, gjør det under tvang, endog hva de gjør i ytre handlinger og atferd idet det endog blir tvunget til onde gjerninger og handlinger som utukt, røveri, mord, tyveri og lign.

2 Vi forkaster også de grove pelagianernes villfarelse, idet de lærer at mennesket av egne krefter og uten den Hellige Ånds nåde kan omvende seg til Gud, tro evangeliet, være av hjertet lydig mot Guds lov, og således kan fortjene syndenes forlatelse og evig liv.

3 Vi forkaster også halv-pelagianernes ( “semipelagianernes” ) villfarelse, idet de lærer at mennesket vel av egne krefter kan begynne på sin omvendelse, men uten den Hellige Ånds nåde kan de ikke fullføre den.

4 Vi forkaster også den lære ( den såkalte synergisme ), at om enn mennesket er for svakt til med sin frie vilje før gjenfødelsen å gjøre begynnelsen til sin omvendelse, og til av egne krefter å omvende seg til Gud og av hjertet bli lydig mot hans lov, så kan dog menneskets vilje av egne naturlige krefter – straks den Hellige Ånd har gjort begynnelsen gjennom Ordets forkynnelse og tilbudt hjertet sin nåde – til en viss grad, skjønt det er smått og svakt, dog hjelpe til med omvendelsen og medvirke til å anvende nåden på seg selv og berede seg til nådens mottagelse, gripe den og tro evangeliet.

5 Likeså forkaster vi den lære at mennesket etter gjenfødelsen formår fullkomment og helt ( “perfecte“ ) å holde og oppfylle Guds lov, og at denne lovoppfyllelse er vår rettferdighet for Gud som vi fortjener det evige liv med. ( Hermed forkastes alle former for “syndfrihetslære”, “fullkommenhetslære” og “perfeksjonisme”. V-S. )

6. Videre forkaster og avviser vi “enthusiasternes” villfarelse, idet de lærer at Gud drar mennesket til seg, opplyser dem, rettferdiggjør og frelser dem uten midler, altså uten hørelse av Guds ord og uten bruk av de hellige sakramenter. “Enthusiaster” kaller vi dem som venter på en himmelsk opplysning uten Guds ords forkynnelse og hørelse.

(Anm: Hermed forkastes alle former for “Åpenbarelse”, “Åndslys”, o.l. mystik, spiritualisme, ekstatisme, åpenbaringsanmasselser, panteisme, kvekerisme, o.l. som påstår at det gis sant Gudsliv, kristendom, trosliv, åpenbaringer, o.l. uten Guds ord, utenom bruken av nådemidlene og utenom Ordets kontroll og prøvelse. V-S).

7. Fremdeles forkaster vi den lære at Gud i omvendelsen og gjenfødelsen fullstendig utsletter den game Adams “substans” og vesen, og da særlig den fornuftige sjel, og isteden i omvendelsen og gjenfødelsen skaper av intet sjelen i et nytt vesen.

8. Likeså forkaster vi at den slags talemåter blir brukt uten nærmere forklaring, som: at menneskets vilje før og etter omvendelsen motstår den Hellige Ånd, og at den Hellige Ånd skulle bli gitt til dem som forsettelig og vedvarende motstår ham. For sannheten er at ved omvendelsen gjør Gud en villig utav en uvillig, og i den villige bor han – slik som Augustin har uttrykt det.

Hva angår eldre og nyere kirkelæreres uttrykksmåter, som f. eks. disse: “Gud drar, men han drar de villige”, “menneskets vilje er ikke likegyldig ( uvirksom ) i omvendelsen, men virker også noe”, så er om dem å si: Da den slags talemåter er blitt innført for å styrke ( bekrefte ) læren om det naturlige menneskes frie vilje i omvendelsen, så mener vi at slike uttrykksmåter etter sin form ikke stemmer med den sunne lære, og derfor skal unngåes når det tales om omvendelsen til Gud. Derimot er det en riktig uttrykksmåte når man sier: I omvendelsen gjør Gud ved den Hellige Ånds dragelse villige mennesker ut av motstrebende og uvillige mennesker, og at etter en sådan omvendelse er menneskets gjenfødte vilje ikke likegyldig i menneskets daglige omvendelse, men medvirker også i alle de gjerninger den Hellige Ånd gjør gjennom oss.

Når Dr. Luther skriver at i menneskets omvendelse forholder viljen seg “pure passive” ( helt uvirksom ), og gjør rett og slett ingenting, da er dette å forstå m.h.t. ( under det synspunkt ) at Guds Ånd gjennom det hørte Guds ord eller gjennom bruken av de hellige sakramenter angriper menneskets vilje og virker den nye fødsel og omvendelsen.

For straks den Hellige Ånd har virket og utført dette ( gjennom nådemidlene ), og menneskets vilje er blitt forandret og fornyet alene ved Åndens guddommelige kraft og virkning, så er menneskets nye vilje blitt et redskap og verktøy for Gud den Hellige Ånd, så at den ikke bare griper Guds nåde, men også medvirker ( samvirker ) med Guds Ånd i de gjerninger som følger av omvendelsen.

Altså: før menneskets omvendelse gis bare to virksomme årsaker til å virke omvendelsen, nemlig den Hellige Ånd og Guds Ord som er det middel for den Hellige Ånd hvorved han virker omvendelsen. Derfor må mennesket visselig høre Guds Ord, dog - om en skal favne ( få, motta ) hjertets sanne tro – kan det ikke skje ved egne krefter, men alene ved Guds Hellige Ånds nåde og virkning.

F.C. Sol. Decl. II, 1-90: Om den frie vilje eller de menneskelige krefter.

1-5 Stridens parter og hovedspørsmål:

Da det er oppstått en strid om den frie vilje, ikke bare mellom papistene ( katolikkene ) og oss, men også mellom en del teologer av den augsburgske bekjennelse, vil vi først klargjøre hva striden egentlig dreier seg om.

Ettersom mennesket med sin frie vilje kan betraktes fra fire forskjellige hovedsynspunkter ( se ovenfor s. 77 ), er spørsmålet for nærværende ikke hvordan viljen var før fallet; heller ikke er spørsmålet hva viljen formår i det timelige livs utvortes anliggender etter fallet og før omvendelsen; heller ikke er spørsmålet hva viljen formår i åndelige ting etter at det er oppstått fra de døde.

Hovedspørsmålet er utelukkende dette: hva formår det ugjenfødte menneskets forstand og vilje å utrette, av egne krefter og av krefter som er blitt igjen etter fallet, til sin egen omvendelse og gjenfødelse når Guds Ord blir forkynt og Guds nåde blir oss tilbudt? Formår en da å berede seg selv, å anvende nåden på seg selv, motta den og gi sitt Ja-ord til den?

Dette er det spørsmål som det i mange år har vært strid om blant flere teologer i den augsburgske bekjennelses menigheter.

En del av disse teologer har ment og lært: om enn mennesket av sine egne krefter ikke formår å oppfylle Guds bud, oppriktig stole på, frykte og elske Gud uten den Hellige Ånds nåde, har mennesket dog så pass naturlige krefter tilovers også før gjenfødelsen at det til en viss grad, om enn svakt, kan berede seg for nåden og si sitt Ja-ord til den.

Men om ikke den Hellige Ånds nåde kom til, kunne intet utrettes i denne sak, men mennesket måtte ligge under i kampen. –

På den annen side har de eldre og nyere “enthusiaster” ( se ovenfor s. 79 ) lært at Gud ved sin Ånd omvender og drar mennesket til den frelsende erkjennelse av Kristus uten noe middel eller redskap som tilhører skapningen verden, d.v.s den ytre forkynnelse og hørelse av Guds ord.

En annen del av disse teologer har fastholdt, som oppriktige lærere etter den augsburgske bekjennelse, at mennesket er blitt så fordervet ved våre første foreldres første fall at det i alt som angår de guddommelige ting, vår omvendelse og vår sjels salighet, at naturen er blind, forstår ikke og kan ikke forstå Guds ord når det blir forkynt – men holder det for en dårskap; og det kan heller ikke av seg selv nærme seg Gud – men er og blir en fiende av Gud, og det inntil ( så lenge til ) det blir omvendt, får troen, blir gjenfødt og fornyet ved den Hellige Ånds kraft gjennom det talte og hørte Guds ord – av ren nåde uten noen sin egen medvirkning.

6-7 Hovedsvaret i striden:

For at vi løse denne strid på gudfryktig måte etter Guds ords forbilde, og ved hans nåde få den bilagt, er vår lære, tro og bekjennelse denne:

Vi tror at fornuft, hjerte og vilje som er ugjenfødt, i åndelige og guddommelige anliggender av egne krefter formår rett og slett ingenting og verken kan forstå, tro, motta, ettertenke, ville, begynne, utrette, gjøre, virke eller medvirke ( noe til frelse ).

Men mennesket er helt og holdent ( åndelig ) død og fordervet for det ( sant ) gode.

I menneskets natur, slik det er etter fallet, og før gjenfødelsen, er det ikke blitt tilovers den minste gnist av åndelig kraft ved hvilken mennesket av seg selv er duelig til å berede seg selv for nåden eller motta den tilbudte nåde og anvende den på seg selv og skikke den i seg selv.

Heller ikke kan mennesket av seg selv hjelpe, gjøre, virke eller medvirke noe til sin egen omvendelse: verken helteller halvt eller delvis elle det aller minste grand. ( 2 Kor. 3, 5 ).

For mennesket er en “syndens trell” ( Johs. 8, 34 ), er fanget av djevelen ( 2 Tim. 2, 26 ) og drives av ham ( Ef. 2, 2 ).

Derfor er den naturlige frie vilje bare aktiv og virksom etter sin forvendte art og natur bare til det som er Gud utekkelig og imot.

8: Denne bekjennelse prøvet på Skriften:

Denne vår erklæring og dette vårt hovedsvar til det hovedspørsmål vi har omtalt ovenfor i innledningen til denne artikkel, stadfestes og bekreftes av følgende grunner i Guds ord.

Disse grunner er slike at de nok mishager den hovmodige fornuft og filosofien; men vi vet likevel at “denne forvendte verdens visdom ( filosofi ) er dårskap for Gud” ( 1 Kor. 3, 19 ),

og at i vår tros artikler skal det utelukkende dømmes ut fra Guds ord.

9-27: Skriftens vitnesbyrd i denne sak: 9-16. Først anfører vi:

Selv om menneskets fornuft eller naturlige forstand har en dunkel gnist av erkjennelse om at det finnes en Gud og delvis vet noe om loven ( Rom. 1, 19-21. 28.32 ), så er det likevel således

uvitende, blind og forvendt, at om endog de aller skarpsindigste og lærdeste mennesker på jorden leser eller hører evangeliet om Guds Sønn og de guddommelige løfter om den evige frelse, så kan de dog av egne krefter verken oppfatte, forstå, tro eller godta det som virkelighet ( sannhet ). Tvert imot, jo større flid og jo mer alvor de bruker, og jo mer de vil begripe disse ting med sin fornuft, ,desto mindre forstår de og desto mindre tror de, og holder det alt sammen for dårskap og eventyr ( fabler, legender, myter ) – før de blir opplyst av den Hellige Ånd og undervist av ham. Således skriver apostelen ( Paulus ) om dette:

1 Kor. 2, 14:

“Et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er ham en dårskap og han kan ikke kjenne ( fatte ) det. For det dømmes åndelig”.

1 Kor. 1. 18:

“Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt”.

v-21:

“Ettersom verden ikke ved sin visdom ( filosofi ) kjente gud i Guds visdom, var det Guds vilje ved forkynnelsens dårskap, å frelse dem som tror”.

Ef. 4, 17-18:

De mennesker som ikke er født på ny ved Guds Ånd, “vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse”.

Mt. 13, 13:

“Fordi de ser og dog ikke ser, og fordi de hører og dog ikke hører og ikke forstår, derfor taler jeg til dem i liknelser”.

v-11:

“Eder er det gitt å få vite himlenes rikes hemmeligheter”.

Rom. 3, 11-12:

Det finnes ikke èn som er forstandig: det finnes ikke èn som søker Gud; alle er avveket; alle tilhope er blitt er de blitt uduelige; det finnes ikke noen som gjør godt, det finnes ikke en eneste”.

Således kaller Skriften det naturlige menneske for “mørket” i alle åndelige og guddommelige saker:

Johs. 1, 5:

“Lyset skinner i mørket” – d.v.s. i den mørke, blinde verden som ikke kjenner eller akter Gud -

“og mørket tok ikke imot det”.

Ef. 5, 8:

“I var fordum mørke”.

Ap. gj. 26, 18:

Evangeliet forkynnes “for å opplate deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra satans makt til Gud”.

Likeså lærer Skriften at mennesket som ligger “i synden” ( som er ugjenfødt ) ikke bare er svak og syk, men er helt død ( for Gud ):

Ef. 2, 1:

“I var døde ved eders synder og overtredelser”.

Kol. 2, 13:

“I var døde ved eders overtredelser”.

Som da mennesket, når det er legemlig dødt, ikke av egne krefter kan berede eller skikke seg slik at det kan få igjen det legemlige liv, således kan heller ikke det åndelig døde menneske som er død i sine synder, av egen kraft berede og skikke seg til å få den åndelige og himmelske rettferdighet og det evige liv, dersom en ikke ved Guds Sønns død blir frigjort fra synden og levendegjort i ham. Altså frakjenner Skriften det naturlige menneske forstand, hjerte og vilje, all duelighet, evne og formåen til av seg selv å uttenke, ville, forstå, kunne, begynne, foreta seg, gjøre, virke eller medvirke til noe riktig og godt i åndelige saker.

2 Kor. 3, 5:

“Vi duer ikke av oss selv til å uttenke noe som av oss selv, men vår duelighet er av Gud”.

Rom. 3, 12:

“Alle tilhope er de blitt uduelige”.

Johs. 8, 37:

“Mitt ord finner ikke rom i eder”.

Johs. 1, 5:

“Mørket tok ikke imot lyset”.

1 Kor. 2, 14:

“Det naturlige menneske fatter ikke det som hører Guds Ånd til”, d.v.s er ikke duelig i åndelige saker, “for han holder det for en dårskap, og han kan ikke forstå det”.

Langt mindre kan det naturlige menneske oppriktig tro evangeliet, gi det sitt Ja-ord eller anse det for å være noe virkelig ( sant ) .

For det naturlige menneskes, eller kjødets, “attrå er fiendskap mot Gud – for det er ikke lydig mot Guds lov, og kan heller ikke være det”. ( Rom. 8,7 ).

Det er og blir – i en sum – evig sant hva Guds Sønn sier: “Uten meg kan I intet gjøre” ( Johs. 15,5 ), og hva Paulus sier: “Gud er den som virker i eder – både å ville og virke til hans velbehag” ( Fil. 2,13 ).

Dette deilige ord ( av Paulus ) er meget trøsterikt for alle oppriktige kristne som finner og føler i sine hjerter den minste gnist av lengsel etter Guds nåde og den evige frelse. For av det kan de vite at det er Gud som har tendt denne begynnelse til saligheten i Gud i deres hjerte, og at han vil styrke dem i deres store svakhet og hjelpe dem så de kan bevares i troen inntil enden.-

Inn i denne sammenheng hører også alle de helliges bønner, når de ber om at de må bli undervist, opplyst og helliget av Gud. For ved å be slik viser de at de nettopp ikke har det som de ber Gud om.

I f. eks. Salme 119 ber David mer enn ti ganger at Gud vil gi ham forstand, så han riktig kan fatte og forstå hans guddommelige ords undervisning. Lignende bønner finner vi hos Paulus,

Ef. 1, 17 F.; Kol. 1, 9f.; Fil. 1, 9f. Disse bønner om vår uvitenhet og evneløshet er ikke nedtegnet i Skriften forat vi skal bli dovne og trege til å lese og høre Guds ord, og betrakte det, men forat vi først av alt skal takke Gud som har fridd oss ut av uvitenhetens mørke og fangenskapet under synden, og frigjort oss fra døden ved sin Sønn, og har gjenfødt og opplyst oss ved dåpen og den Hellige Ånd.

Etter at Gud den Hellige Ånd har tendt og virket sin begynnelse i dåpen til den rette Gudserkjennelse og tro, må vi uavbrutt be ham, at han ved denne sin Ånd og hans nåde – gjennom daglig lesing og øvelse i Guds ord – må bevare i oss troen og Guds himmelske gaver, fra dag til dag styrke oss, og bevare oss inntil enden. For hvor ikke Gud selv er skolemester, der kan man ikke studere eller lære noenting som er Gud behagelig og oss selv og andre til frelse.

17-24: Dernest

vitner Guds ord om det naturlige ugjenfødte menneskes forstand, hjerte og vilje, at det i Guds saker ikke barte er helt bortvendt fra Gud, men også er vendt (fiendtlig ) mot Gud og er forvendt og fordervet til alt ondt.

Likeså, at mennesket ikke bare er svakt, evneløs og uduelig, og død for det gode, men også at det er blitt så forvendt, forgiftet og fordervet ved arvesynden, at det av art ( beskaffenhet ) og natur er helt ondt og gjenstridig og fiendtlig mot Gud, og er bare altfor kraftig, levende og virksom til alt som mishager Gud og er ham imot.

1 Mos. 8, 21:

“Menneskehjertes tanker er onde fra ungdommen av”.

Jer. 17, 9:

“Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, og ondt er det; hvem kjenner det?”.

Dette ord av Jer. forklarer Paulus

Rom. 8, 7:

“Kjødets attrå er fiendskap mo Gud”.

Gal. 5. 17:

“Kjødet begjærer imot Ånden, de står hverandre imot”.

Rom. 7, 14-23:

“Vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt under synden”, og like etter:

“Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke”. Og:

“For etter mitt innvortes menneske” – som er gjenfødt av den Hellige Ånd –

“har jeg lyst til Guds lov, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn, og tar meg til fange under syndens lov”.

Da altså den naturlige eller kjødelige frie vilje også etter gjenfødelsen motstår Guds lov, både i Paulus og i andre gjenfødte, hvor meget mer vil den da ikke før gjenfødelsen motstå å være fiendtlig mot Guds lov.

Det er åpenbart, slik som det videre er forklart i artikkelen om arvesynden – som vi her for korthets skyld henviser til: nemlig, at den frie vilje av sine egne, naturlige krefter ikke bare ingenting evner og formår å virke eller medvirke til sin egen omvendelse, rettferdighet og frelse, men heller ikke kan følge, tro eller gi sitt Ja-ord til den Hellige Ånd, han som gjennom evangeliet tilbyr Guds nåde og frelse.

Ut fra sin medfødte onde og gjenstridige art er den ugjenfødte fiendtlig motstridende ( stridig ) mot Gud og hans vilje – inntil han blir opplyst og regjert av Guds Ånd.

Derfor sammenligner også den hellige Skrift det ugjenfødte menneskes hjerte med en hard stein ( Esek. 36, 26; Jer.5,3 ), som ikke gir etter for berørende trykk, men yter fast motstand.

Likeså sammenligner Skriften et slikt hjerte med en ubearbeidet ( formløs ) stokk ( Hos. 6, 5 ) og et vilt, ubendig dyr ( Sal. 73, 22 ); Dan. 5, 21).

Med dette mener ikke Skriften at mennesket etter fallet ikke mer skulle være en fornuftig skapning, eller at det skulle kunne bli omvendt til Gud uten å høre og betrakte Guds ord, eller at det i utvortes atferd og timelige ting ikke skulle kunne forstå forskjellen mellom godt og ondt, og frivillig kunne handle og la være å handle.

Det er som dr. Luther sier i forbindelse med Salme 91: “I timelige og utvortes anliggender, i slikt som angår næring og legemlige behov, er mennesket driftig, fornuftig og meget geskjeftig.

Men i åndelige og guddommelige ting, i alt som angår sjelens frelse, er mennesket som en saltstøtte, som en Lots hustru, ja som stokk og stein, som et dødt bilde – som ikke gjør bruk av verken øyne eller munn, verken hjerte eller sinn.

For mennesket verken ser eller erkjenner Guds forferdelige vrede over synden og døden, men fortsetter stadig i sin egen kjødelige sikkerhet med vitende og vilje, og kommer på den måten i tusene farer – og til slutt i den evige død og fordømmelse. Og her hjelper ingen bønner, ingen trygling, ingen formaning, -- heller ingen trusler, ingen skjelling, ja endog all lære og all forkynnelse er helt forgjeves” før mennesket blir opplyst av den Hellige Ånd, omvendt og gjenfødt ved Ånden. Stokk og stein er ikke skapt til det, men mennesket alene.

Til tross for at Gud i sin rettferdige og strenge dom helt og holdent har forkastet de falne, onde ånder til evig tid, har han ikke desto mindre ifølge sin egen, rene barmhjertighet villet at den arme, falne menneskelige natur atter skulle bli duelig til og delaktig i omvendelse, Guds nåderikdom, og det evige liv.

Men det skjer ikke ved menneskets egen, naturlige duelighet, dyktighet og evne. For mennesket ligger i gjenstridig fiendtlighet mot Gud. Men det skjer utelukkende av nåde, ved den Hellige Ånds nådige og kraftige gjenring og virkning..

Dette kaller dr. Luther for mottakelighet ( “capacitas” ) – ikke i aktiv, men i passiv betydning, idet han forklarer saken slik:

“Når kirkefedrene forsvarer den frie vilje, taler de om det i den betydning at menneskets frihet består i at det ved Guds nåde kan bli omvendt til det gode og bli virkelig fri. For til dette er mennesket opprinnelig skapt”. Således skriver også Augustin om saken i sitt skrift: “Mot Julian”, bok 2.

Men forutfor og før mennesket blir opplyst, omvendt, gjenfødt, fornyet og dratt av den Hellige Ånd, kan det like så litt som en stein eller en stokk eller et potteskår ( Es. 45,9; 64,7; Jer. 18, 6), ut fra seg selv og sine naturlige krefter begynne på noe, virke eller medvirke i åndelige anliggender til sin egen omvendelse og gjenfødelse.

For mennesket kan nok styre med sine ytre kroppslemmer, gå for å høre evangeliet, til en viss grad ettertenke det, og til og med tale om det – som vi ser fariseere og hyklere gjøre.

Men hvis ikke den Hellige Ånds er kraftig virksom i ham, og opptender og virker i ham troen og lydigheten og andre dyder som behager Gud, så holder han det alt sammen for dårskap, kan ikke tro det, og er i dette fall endog verre enn en stokk fordi han er gjenstridig og fiendtlig mot Guds vilje.

25-27: For det tredje:

Den hellige Skrift tilskriver ikke den naturlige frie viljes menneskelige krefter verken begynnelsen til eller fullførelsen av omvendelsen, troen på Kristus, gjenfødelsen, fornyelsen.

Og Skriften tilskriver ikke menneskets vilje noe av dette – verken helt eller halvveis, verken i noen grad eller i ganske liten grad eller den aller minste grad. Men Skriften tilskriver alt dette helt og holdent og utelukkende til den Hellige Ånd og den guddommelige virksomhet. Således læres det også i Apologien ( se ovenfor Ap. XVIII, s. 75f. ).

Fornuften og den frie vilje formår “til en viss grad å føre et ytre, ærbart liv”. Men å bli gjenfødt, og innvendig få et annet hjerte, sinn og mot – det virker utelukkende den Hellige Ånd. For det er Ånden som åpner hjerte og forstand til å forstå Skriften og gi akt på Ordet. Dette sier Skriften selv:

Lk. 24, 45:

“Da opplot han deres forstand, så de kunne forstå skriftene”.

Ap. gj. 16, 14:

“Lydia hørte på, og Herren opplot hennes hjerte, så hun ga akt på det som var talt av Paulus”.

Fil. 2, 13:

“Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag”.

Ap. gj. 5, 31-32:

“Gud opphøyet Kristus…for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. Gud ga den Hellige Ånd…til dem som lyder ham”.

2 Tim. 2, 25: “…om dog Gud en gang vil gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten”.

Fil. 1, 29:

“Det ble eder unt, for Kristi skyld, å tro på ham”.

Ef. 2, 8:

“Av nåde er I frelst, ved tro, og det er ikke av eder selv, det er en Guds gave”.

Johs. 6, 29:

“Dette er Guds gjerning at I tror på den han har utsendt”.

5 Mos. 29, 4:

“Like til denne dag har Herren ikke gitt eder hjerte til å forstå eller øyne til å se eller ører til å høre med”.

Mt. 13, 15:

Dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øyne lukker de, forat de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne få lege dem”.

Tit. 3, 5:

Den Hellige Ånd er Ånden “til gjenfødelse og fornyelse”.

Esek. 11, 19; 36, 26; 5 Mos. 30, 6; Salme 51, 12: Guds Hellige Ånd tar bort det harde stenhjerte og gir oss et nytt mykt kjødhjerte, så vi vandrer i Guds bud.

Ef. 2, 10:

“Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger”.

2 Kor. 5, 17:

“Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning”.

Gal. 5, 16:

“Verken omskjærelse eller forhud er noe, men bare en ny skapning”.

I èn sum:

Jak.1, 17:

“All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader”,

Johs. 6, 44:

“Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham”.

Mt. 11, 27:

“Ingen kjenner Sønnen, uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for”.

1 Kor. 12, 3:

“Ingen kan si: Jesus er Herre, uten i den Hellige Ånd”.

Johs. 15, 5:

“Uten meg kan i intet gjøre”, sier Kristus”.

2 Kor. 3, 5:

“Vår duelighet er av Gud”.

1 Kor. 4, 7:

“Hva har du som du ikke har fått? Men om du nå har fått noe, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?”

Om dette siste ord sier Augustin, at som følge av det ord har han måttet oppgi sin tidligere mening som en falsk mening idet han før mente: “Jeg har tatt feil når jeg tidligere mente at Guds nåde bare består deri at han gjennom forkynnelsens sannhet åpenbarer sin vilje – mens vi selv må gi det forkyndte evangelium vårt bifall, og at det er vårt eget verk og står i vår egen makt” ( Augustins skrift “Om forutbestemmelsen” kap. 3 ). Videre sier Augustin om samme sak: “Jeg har tatt feil, da jeg sa at det står i vår egen evne og kraft å tro evangeliet og å ville – mens Guds verk ( bare ) er dette at han gir kraft til dem som tror og som vil, at de kan utrette noe”.

28-42: De lutherske bekjennelsesskrifters lære om viljen.

Denne lære er fast grunnet i Guds ord, og i den augsburgske bekjennelse og andre offentlig antatte skrifter. Det siste skal vi nå ettervise i de følgende vitnesbyrd:

I den augsburgske bekjennelses art XX heter det:

“Utenfor Kristus og uten troen og den Hellige Ånd er menneskene i djevelens makt, og han driver dem også til mange åpenbare synder. Derfor lærer vi først av alt om troen , at ved troen gis den Hellige Ånd, og at Kristus hjelper oss og bevarer oss mot djevelen, o.s.v”. Og like etterpå heter det: “Den menneskelige fornuft og vilje er uten Kristus altfor svak overfor djevelen, han som driver dem til å synde”. –

Disse ord viser at den augsburgske bekjennelse slett ikke anerkjenner at den menneskelige vilje er fri i åndelige anliggender, men sier at den er fanget av djevelen. Og hvordan skulle mennesket da av egen kraft kunne vende seg til Kristus eller evangeliet?

Apologien ( art. XVIII, ) lærer om den frie vilje således:

“Vi sier også at fornuften til en viss grad har en fri vilje. For i de ting fornuften forstår, har vi en fri vilje”. Og like etterpå: “Slike hjerter som er uten den Hellige Ånd, de er også uten Gudsfrykt, uten tro, stoler og tror ikke på at Gud hører dem, tilgir dem deres synder og hjelper dem i deres nød. Derfor er de også gudløse. – Nå kan et ondt tre ikke bære gode frukter, og uten tro kan ingen behage Gud. Og derfor – selv om vi medgir at det står i vår makt og evne å gjøre de ytre gjerninger, så sier vi likevel at i åndelige anliggender formår den frie vilje og fornuft ingenting o.s.v.” Herav er det greit å se at Apologien ikke tilskriver menneskets vilje noen evne, verken til å begynne med det gode eller til å medvirke ut fra seg selv.

I de schmalkaldiske artikler blir følgende villfarelse om den frie vilje forkastet, nemlig: at mennesket skulle ha en fri vilje til å gjøre det gode og la det onde være, o.s.v. Og straks etterpå: også den villfarelse forkastes når det ( av pelagianerne ) læres, at den Hellige Ånd og hans nåde ikke trenges for at man kan gjøre gode gjerninger. Videre står det i de schmalkaldiske artikler:

“En kristens bot varer til døden. For han strider mot kjødets synder hele livet, som Paulus vitner i Rom. 7: han kjemper mot loven i sine lemmer, ikke ved egen kraft, men ved den Hellige Ånds gave som følger av syndenes forlatelse. Og denne gave renser og feier daglig ut de øvrige synder, og arbeider for å gjøre mennesket rent og hellig”. –

Disse ord sier ingenting om vår vilje, eller om at det gjenfødte menneskets vilje kan virke noe av seg selv. Men det tilskrives den Hellige Ånds gave å rense mennesket og daglig gjøre han mer gudfryktig og hellig – og fra dette verk blir våre egne krefter helt utelukket.

I Luthers Store katekismus troens 3. Artikkel, heter det:

“Også jeg er del og lem i den kristne kirke, er delaktig i og brorfelle i alle de goder en har. Ved den Hellige Ånd er jeg brakt inn og innforlivet i den, på den måten at jeg har Guds ord og stadig hører det. For det er begynnelsen til å komme inn i det”. --

For før vi kommer inn i Kristi kirke, har vi vært i djevelens makt, fordi vi ikke har visst noe om Gud og Kristus. Men den Hellige Ånd forblir i den hellige, alminnelige kirke til den ytterste dag. Og gjennom denne kirke ( menighet ) frelser han oss, nemlig derved at han bruker denne kirke til å lære og forkynne Ordet.

For ved Ordet virker og fremmer Guds Ånd vår helliggjørelse, så vi daglig skal tilta og styrkes i troen og bære de troens frukter som Ånden virker”. –

I disse Katekismens ord betenkes vår frie vilje og vår egen medvirkning ikke med en stavelse.

Her tilskrives alt til den Hellige Ånd, at det er ved Ordets tjeneste han bringer oss inn i Guds menighet, og at det er i denne menighet han helliger oss og sørger for at vi daglig tiltar i troen og de gode gjerninger.

Selv om de gjenfødte allerede i dette liv kommer så langt at de vil det gode og at det er dem kjært å gjøre det gode og vokse i det, så ligger ikke årsaken til dette i vår vilje og vår evne, men i den Hellige Ånd – slik som Paulus sier Fil. 2, 13 at det er Gud som virker både å ville og å utføre. Likeså sier han jo Ef. 2, 10 at dette verk må tilskrives Gud alene, idet “vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for oss, for at vi skal vandre i dem”.

I Luthers Lille katekismus heter det:

“Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i en rett tro. På samme måte kaller han hele den kristne kirke på jorden, samler, opplyser og helliggjør den, og holder den oppe hos Jesus Kristus i den ene, rette tro”. – Og i utleggingen av den annen bønn i Fadervår: “Komme ditt rike”, heter det:

“Hvordan skjer det? Svar: Det skjer når den himmelske Fader gir oss sin hellige Ånd, så at vi ved hans nåde kan tro hans hellige Ord og leve etter det”.

Disse vitnesbyrd sier at vi ikke kan komme til Kristus av egen kraft, men Gud må gi oss sin Hellige Ånd, så at vi ved ham kan bli opplyst, helliget og således bli ført til Kristus ved troen, og bli oppholdt hos ham. Verken vår vilje eller vår medvirkning blir omtalt i disse ord.

43-45: Et vitnesbyrd av Luther.

I tillegg til det foregående vil vi her anføre en uttalelse av dr. Luther, som han føyet til sin protestasjon, nemlig at han ville forbli ved denne lære til sitt livs ende. I hans skrift “Den store bekjennelse om den hellige nattverd” heter det:

“Med dette forkaster og fordømmer jeg som ren villfarelse enhver lære som priser vår frie vilje, fordi slikt ganske enkelt strider rett imot ordet om vår Frelser Jesu Kristi hjelp og nåde.

For utenfor Kristus er døden og synden våre herrer, og djevelen er vår gud og fyrste.

Og her finnes ingen kraft eller makt, ingen visdom eller forstand som kan skaffe oss rettferdighet og liv, eller trakte etter det. men her er vi forblindet og fanget under synden og djevelen til å gjøre og tenke det som behager synden og djevelen, og som er imot Gud og hans bud".”

I disse ord gir dr. Luther – æret være hans minne – vår frie vilje ingen som helst kraft til å forarbeide noen rettferdighet ( for Gud ), eller overhode strebe etter den.

Han sier tvert imot at mennesket i sin blindhet og i sitt fangenskap bare gjør det som er djevelens vilje og som er Herren Gud imot.

Derfor kan det ikke her finnes noen medvirkning fra vår viljes side i menneskets omvendelse, men mennesket må blir dratt av Gud og gjenfødt av ham.

For ellers finnes det ingen tanker i våre hjerter som av seg selv vender seg til evangeliet og mottar det.

For øvrig har jo dr. Luther også skrevet imot Erasmus i sin bok “Om den trellbunne vilje”, og grundig og godt behandlet og fastholdt denne sak. Senere har han i sin herlige utleggelse av 1 Mosebok, særlig til kap. 26, gjentatt og forklaret den samme lære, likesom han der også har berørt noen andre, særegne stridsspørsmål som Erasmus hadde dratt inn i diskusjonen, f. eks. om den “absolutte nødvendighet”, o.s.v.

Dr. Luther har forklart hvordan han har villet ha slike ting ment og forstått, og har på beste måte omhyggelig beskyttet det mot misforståelse og fordreining. Vi anfører dette her, og henviser andre til det.

Derfor er det urett å lære at mennesket dog har så meget kraft at det kan begjære og motta evangeliet og trøste seg med det – og altså at den menneskelige vilje dog medvirker “noe” i omvendelsen. For en sådan falsk mening strider mot den hellige guddommelige Skrift, den kristelige augsburgske bekjennelse, Apologien, de schmalkaldiske artikler, Luthers store og lille katekismus, og en rekke andre skrifter som er skrevet av utmerkete menn som er opplyst av Guds Ånd.

46-47: Om misbruk og forvrengning av vår lære etter Guds ord.

Denne lære om vår naturlige fire viljes uduelighet og ondskap, og om at vår omvendelse og gjenfødelse utelukkende er Guds, og ikke våre egne krefters verk, blir misbrukt på en ukristelig måte av svermerne ( “enthusiaster” ) og epikureere.

Som følge av misforståelse og misbruk av læren blir også mange mennesker krenket og nedtrykt, blir utarmet og ville, blir dovne og trege til kristelig bønn, bibellesning og kristelige betraktninger, og sier: da de ikke av egne, naturlige krefter formår å omvende seg til Gud, så vil de heller helt stå Gud imot, -- eller vente til Gud omvender dem mot deres vilje og med makt. Eller de sier: da de ingenting kan gjøre i disse åndelig anliggender, og da alt er utelukkende den Hellige Ånds virkning, så vil de ikke akte på verken Ord eller sakrament, verken høre det eller lese det, men vil vente til Gud uten noe nådemiddel inngyter de rette tanker i dem direkte fra himmelen, så de kan føle og merke ( “erfare” ) i sitt eget indre at Gud har omvendt dem.

Andre, som har et uforvisset og vankelmodig hjerte, kan ( på grunn av misforståelse og forvrengning ) falle i tunge tvil og tanker om Gud har utvalgt dem og ved sin Hellige Ånd vil gi dem og virke i dem sine gaver.

For de føler og erfarer i seg selv ingen sterk og brennende tro, ingen hjertelig lydighet, men stadig bare svakhet, angst og elendighet. Passus 48-78 overføres til kap. 8 og 10.

Avsnittet F.C. Sol. Decl. II, 48-70 er oppdelt og overført til litt andre sammenhenger, hvor de kommer mer til sin rett.

Avsnittet 48-63 handler om den måte og de midler Gud bruker for å omvende mennesker, og om menneskers bruk av de ytre nådemidler ifølge den plikt og det ansvar mennesket har for sin egen omvendelse ved å bruke nådemidlene. Dette avsnittet er derfor overført til Del. VI, kap. 10, om den alminnelige lære om Frelsen, side 398 f.

Avsnittet 64-70 handler om den onde lyst i de gjenfødte, om forskjellen mellom døpte og udøpte mennesker, og om frafalnes omvendelse. – Det er overført til kapitlet med læren om dåpen, se side 347-349.

71: Guds forutgående nåde:

Stiller man imidlertid dette spørsmål: hvilke virkende årsaker driver dette verk, hvem virker det i oss, hva får et menneske slikt fra, og hvordan kommer vi til dette? -- så ligger svaret i denne lære:

Etter som menneskets naturlige krefter ikke kan gjøre eller hjelpe noenting i denne sak ( 1 Kor. 2, 14; 2 Kor. 3, 5 ), så går Gud foran oss med sin forutgående nåde av sin egen grenseløse godhet og barmhjertighet, lar evangeliet forkynne for oss. Og ved det vil den Hellige Ånd virke og utføre omvendelse og fornyelse i oss.

For gjennom forkynnelse og betraktning av Guds ord tender Gud troen og andre dyder som er tekkelig for Gud, i oss --–forat alt dette skal være utelukkende den Hellige Ånds gjerning og gave.

72: Denne lære henviser oss altså til de midler ( nådemidler ) hvormed den Hellige Ånd vil både begynne og virke i oss, og minner oss også om hvordan Guds Ånds nådegaver ( nådevirkninger i oss ) blir oppholdt, styrket og forøket. Og denne lære formaner oss til at vi ikke forgjeves tar imot Guds nåde, men flittig overveier hvor alvorlig det er å synde og hindre eller motstå den Hellige Ånds virkninger.

73-90: Konklusjon og forkastelse av villfarelser.

På grunnlag av den her fremførte grundige forklaring av hele læren om den frie vilje, kan vi nå til slutt avgjøre de spørsmål det i en årrekke har vært strid om i den augsburgske bekjennelses kirker og menigheter, og likeså avgjøre spørsmålet om de villfarelser som avvises og forkastes.

Disse stridsspørsmål er jo de følgende:

Om mennesket motstår den Hellige Ånd før, i eller etter sin omvendelse? Om han helt og holdent ingenting gjør selv, men bare er helt passiv ( “pure passive” ) overfor det som Gud virke? Om mennesket forholder seg som en stokk i sin egen omvendelse? Om den Hellige Ånd blir gitt til dem som motstår ham? Om omvendelsen skjer ved tvang idet Gud mot menneskets vilje tvinger mennesket til omvendelse med makt? o.l.

Derfor avviser og forkaster vi de følgende villfarelser:

1 Stoikernes og manikeernes ( i vår samtid: deterministene, fatalistene. V-S. )

meningsløsheter om at alt som skjer, med nødvendighet må skje slik det skjer, og at mennesket gjør alt under tvang, og at menneskets vilje er bunnet og ufri også i den utvortes atferd og ikke har noen evne til i en viss grad å ferdes i ( utvortes ) rettferdighet og ærbarhet, og ikke kan unngå å falle i utvortes synder og laster – samt at menneskets vilje er tvunget til å begå slike ytre gjerninger som utukt, røveri, mord, o.l.

2. Dernest forkaster vi de grove pelagianerne( i vår samtid: de spiritualistiske og såkalte idealistiske morallærere og filosofer. V-S. ) som lærer den villfarelse at mennesket av sine egne, naturlige krefter – uten den Hellige Ånd – kan omvende seg til Gud, tro evangeliet, og adlyde Guds lov av hjertet, og at mennesket med denne sin frivillige lydighet kan fortjene syndenes forlatelse og et evig liv.

3 Vi forkaster papistenes og ( de katolske ) skolastikeres villfarelse ( halv-pelagianerne ). De gjør det hele noe mer subtilt, og lærer at mennesket ut fra sine egne, naturlige krefter kan begynne med det gode og med sin egen omvendelse, og at derpå den Hellige Ånd kommer mennesket til hjelp, fordi mennesket er for svakt til å fullføre det gode som har det har begynt på ut fra sine egne, naturlige krefter.

4 Videre forkaster vi synergistenes lære. De foregir at mennesket ikke er helt fra det gode i åndelige ting, men er hårdt såret og halvdødt. Derfor mener de, at om enn den frie vilje er for svak til å gjøre en begynnelse, og til av egen kraft å omvende seg til Gud og av hjertet å adlyde Gud, så er det dog så, at når den Hellige Ånd har begynt og har kalt oss gjennom evangeliet, og har tilbudt oss sin nåde, syndenes forlatelse og evig liv, da kan den frie vilje av sine egne, naturlige krefter komme Gud imøte og hjelpe til og medvirke – om enn svakt – til å forberede seg til nåden, anvende den på seg selv, gripe den, motta den og tro evangeliet. Likeså mener de at mennesket i fortsettelsen av dette verk av egen kraft kan medvirke med den Hellige Ånd. – Men vi har ovenfor utførlig påvist, at denne kraft ( “facultas applicandi se ad gratiam” ), “evnen til å anvende nåden på seg selv”, ikke stammer fra våre naturlike krefter, men fra den Hellige Ånd

5. Videre forkaster vi pavenes og munkenes lære, at mennesket etter gjenfødelsen skulle kunne fullkomment oppfylle Guds lov i dette liv og gjennom denne lovoppfyllelse skulle bli rettferdige for Gud og fortjene det evige liv.

6. Med stort alvor og gudfryktig nidkjærhet må man tilbakevise svermerne ( enthusiastene”, til en forklaring av denne uttrykk se ovenfor s.79 ) og ikke bære over med den i Guds kirke. For de lærer at Gud trekker mennesket til seg, opplyser det, rettferdiggjør og frelser det uten noe som helst middel: uten å høre Guds ord og uten å bruke sakramentene.

7 Likeledes forkaster vi dem som fabler om ( forskjellige former i eldre og nyere tid av “manikeerne”, se ovenfor s. 78, 91 ) at i omvendelsen og gjenfødelsen skaper Gud et nytt hjerte og et nytt menneske på den måten at han fullstendig utsletter den gamle Adams substans og vesen, og særlig menneskets fornuftige sjel – for isteden å skape et sjelens nye vesen av intet. – Denne villfarelse gjendriver Augustin uttrykkelig i sin utlegging til Sal. 25. Han anfører dette ord av Paulus: “Avlegg det gamle menneske”, og forklarer det med disse ord: “Forat ingen skal mene at menneskets substans eller vesen må avlegges, har han selv forklaret hva det vil si å avlegge det gamle menneske og iføre seg det nye menneske. For han sier i de derpåfølgende ord: “Derfor, avlegg løgnen, og tal sannhet”. Se, dette er å avlegge det gamle menneske og iføres seg det nye”.

8 Vi forkaster at de følgende uttrykksmåter blir brukt i denne sak, hvis de ikke blir nøyaktig forklaret, nemlig at “menneskets vilje før, i og etter omvendelsen motstår den Hellige Ånd”, og at “den Hellige Ånd blir gitt til dem som motstår ham”. – For av våre foregående forklaringer er det åpenbart: der hvor det ved den Hellige Ånd ikke skjer noen forandring til det bedre i forstand, vilje og hjerte, og der hvor et menneske slett ikke tror Guds løfter og ikke av Gud gjøres skikket for nåden, men helt og holdent motstår Ordet, -- der kan det heller ikke finnes eller skje noen omvendelse. For omvendelsen er en sådan forandring gjennom den Hellige Ånds virksomhet i menneskets forstand, vilje og hjerte at mennesket ved denne Åndens virkning kan motta den tilbudte nåde. Men de som stadig motstår og er gjenstridige mot de virkninger og bevegelser som den Hellige Ånd fremkaller ved Ordet, de får ikke den Hellige Ånd, men bedrøver og mister ham. Nå er det sant, at også i de gjenfødte fortsetter det å finnes en gjenstridighet ( “en slags opprør” ). Det taler Skriften om når den sier at “kjødet begjærer” imot Ånden, at “de kjødelige lyster strider mot sjelen” og at loven i lemmene strider mot loven i sinnet ( jvf. Gal. 5, 17; 1 Pet. 2, 11; Rom. 7, 23; 8, 5-7 ). – Av dette følger: det ugjenfødte menneske motstår Gud helt og fullt, og er en syndens trell ( Johs. 8, 34 ); men det gjenfødte menneske har lyst til Guds lov etter sitt innvortes menneske samtidig som det ser den syndens lov i sine lemmer som står imot loven i sinnet. Derfor tjener den gjenfødte Guds lov med sinnet, men synden lov med kjødet. ( Rom. 7, 22-25 ) – På denne måten kan og skal disse uttrykks rette mening forklares og læres grundig, tydelig og dyktig.

Hva videre angår den uttrykksmåte at “menneskets vilje er ikke doven i omvendelsen, men gjør også noe” og at “Gud drar, men Gud drar den som vil”, så er disse uttrykksmåter innført for å bekrefte at mennesket har sin naturlige frie vilje i omvendelsen. De er innført for å bestride læren om Guds nåde. Og det er derfor klart av de foregående redegjørelser at disse uttrykksmåter ikke stemmer overens med den sunde lære, men er imot den. Når man derfor taler om omvendelsen til Gud, skal man unngå dem.--

For vår fordervede viljes omvendelse er ikke noe annet enn ene og alene Guds verk idet han vekker viljen opp av den åndelige død – likesom jo også vår oppvekkelse ved den legemlige oppstandelse bare kan tilskrives Gud, slik som ovenfor er påvist med klare ord av den hellige Skrift ( se ovenfor s. 82 ).

Men om den sak, hvordan Gud i omvendelsen gjennom den Hellige Ånds dragelse gjør villige mennesker utav gjenstridige og uvillige, og at etter menneskets omvendelse er den gjenfødte vilje ikke treg og lat til å øve den daglige bot, og medvirker i alle de gjerninger som den Hellige Ånd gjør gjennom oss – om alt dette er det gitt tilstrekkelig forklaring ovenfor.

89-90 Slutningsord til denne artikkel om den fire vilje.

Når dr. Luther sier at mennesket forholder seg “pure passive” i sin omvendelse ( d.e. “omvendelse” er noe som vederfares oss, ikke noe som gjøres av oss. V-S. ), og altså er sådan at mennesket slett intet gjør, men bare “lider” det Gud virker i ham, da er det slett ikke Luthers mening at omvendelse skjer uten forkynnelsen og uten hørelsen av Guds ord.

Heller ikke er det hans mening at det i omvendelsen ved den Hellige Ånd ikke skulle oppvekkes nye bevegelser ( “rørelser” ) i oss, og at ingen ny åndelig begynnelse skulle skje.

Men Luther mener at av seg selv og ut fra sine egne, naturlige krefter formår mennesket verken å gjøre noe eller hjelpe til med sin egen omvendelse.

For alt dette er ikke bare delvis Åndens verk. Det er helt og holdent alene den Hellige Ånds virkning, nådegave og gjerning, som Ånden utfører ved sin kraft og makt i vår forstand, vår vilje og vårt hjerte idet vi hører ( leser, bruker ) Ordet.

Og Ånden virker det gjennom Ordet idet mennesket intet gjør, men bare “lider” ( er passiv, vederfares dette gjennom Ordets liv og lys ).

Det vil nå ikke si at mennesket forholder seg som en sten som blir tilhugget, eller som voks når det blir påtrykt et stempel. Sten og voks kan verken vite noe, føle eller ville. Men Ånden virker dette i mennesket på den måten som er fremstillet like ovenfor. ( se side 90 ).

I skolene er ungdommen ( ment: er de teologiske studenter ved de teologiske fakulteter ) i høyeste grad blitt forvirret med en lære om de tre årsaker som virker og samvirker i et ugjenfødt menneskes omvendelse. Disse tre årsaker er da angivelig: Guds ords forkynnelse og hørelse, den Hellige Ånd og menneskets vilje. Om disse tre årsaker laget man så meningsløse disputaser om på hvilken måte de virket samtidig ( concurrant ).

Mot all den forvirring er det atter nødvendig å gjenta ifølge våre foregående forklaringer at:

a den Hellige Ånd alene er den som virker omvendelse til Gud. For han alene er mester for et slikt verk.

b men til dette verk bruker han det utvortes hellige Ord i forkynnelse og hørelse som sitt ordentlige (“ordinarius” ) og fastsatte ( “legitimus” ) middel og redskap( jvf. C.A. art. V, se s. 161 f. )

c Det ugjenfødte menneskes forstand og vilje er intet annet enn det som skal bli omvendt ( “subjectum convertendum” ) . For det er et åndelig dødt menneskets forstand og vilje, og i det virker den Hellige Ånd omvendelse og fornyelse. For til dette verk ( d.e. til omvendelsen ) bidrar den menneskevilje som skal omvendes, ingenting. Men det overgår ( vederfares ) ham at Gud alene virker sammen med den Hellige Ånd i alle følgende gode gjerninger som behager Gud. Det skjer på den måte og i den utstrekning som er blitt utførlig forklaret ovenfor.

4. KAPITEL

Lovens første bruk, samfunnsmoralen.

Utgiverens anmerkning: Om loven, dens tre arter, tre bruk og første bruk:

Straks vi nå står overfor det naturlige, syndsfordervede menneskes liv, vandel og ferd i verden og i det menneskelige samfunnsliv, står vi overfor store, grunnleggende moralspørsmål.

Dermed står vi overfor loven – både den naturlig åpenbarte lov ( jvf. Rom. 2, 14 f ) og den overnaturlige åpenbarte lov ( Moseloven ).

Da hele det store kompleks av moralspørsmål tilhører det allmennmenneskelige personlighets- og samfunnsliv, vil vi allerede her gi den grunnleggende innføring i spørsmålet om loven.

I åpenbaringen er spørsmålet om loven og dens forhold til evangeliet et hovedspørsmål, og det behandles med den største omhu i de lutherske bekjennelsesskrifter. Det kristelige spørsmål om lov og evangelium fremstilles særlig i Del. V, Kap. 7. Her fører vi inn i det kristelige spørsmål om loven. Og vi gir denne innføring i de følgende fire avsnitt:

1 Den åpenbarte lovs tre arter.

2 Morallovens tre bruk.

3 Moralloven og naturmoralen.

4 Morallovens første bruk.

1. Den åpenbarte lovs tre arter.

Med den “åpenbarte lov” forståes her hele det kompleks av lover som er nedtegnet etter Guds historiske selvåpenbaring i Bibelens Mosebøker. ( Moseloven ). – Reformasjonsteologene inndelte “Moseloven” med grunnlag i Skriften selv og etter forbilde av middelaldersk teologi, i tre hovedartikler:

a Moralloven – også kalt “tibudsloven”, “Sinailoven”.

Denne del av loven finnes 2 Mos. 20, 1-17; o.a.- Dens store vesentlige sammenfatning er gitt av Jesus Mt. 22, 37 f.: “Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene”. Jvf. Paulus` ord Rom.. 13, 9 f.

b) Kultusloven – også kalt “seremonialloven” eller “gudstjenesteloven”.

Denne del av loven angår det levitiske presteskaps ordninger, tjeneste, tempelhandlinger med ofringer, høytider, renselser, o.l.

Den finnes spredt flere steder i 2, 3 og 5 Mosebok, som f. eks. 2 Mos. 25-30; 3 Mos. 1-9; 16; o.a. st. Denne del av loven er fullstendig avskaffet ved Kristi yppersteprestelige gjerning, Ef. 2, 15; Heb. 7, 18 f., og har i det Nye Testamentes tid ingen konkret, gudstjenestelig, normativ gyldighet – men bare gyldighet som illustrative, forbilledlige “skygger” til å formidle innsikt i og erkjennelse av Kristi fullkomne, yppersteprestelige gjerning, jvf. Heb. 7-10, og av en kristens rette åndelige gudstjeneste, jvf. Rom. 12, 1f. o.a. st. –

Denne forbilledlige betydning av gudstjenesteloven blir i Konkordieboken behandlet særlig i samband med læren om Kristi forsonergjerning og læren om de troendes åndelige gudstjeneste.

c Samfunnsloven – også kalt “socialloven”.

Denne del av loven handler om kjærlighet, rett, rettferdighet i samfunnslivet: forholdet mellom herre og tjener, øvrighet og forbryter, myndigheter og enkeltmennesker.

Også denne del av loven finnes spredt i særlig 2 og 5 Mosebok, f. eks. 2 Mos. 21-23; 3 Mos. 19-20; o.a. st.

Disse lovene ble gitt til og for det historiske Israel, men har i det nye testamentes tid ikke konkret-normativ gyldighet for enhver samfunnsorden. Derimot må de sies å ha en illustrativ gyldighet for hvordan kjærlighet, rett og rettferdighet skal opprettholdes i samfunnslivet ved øvrigheten. – Denne “samfunnslov” tar bekjennelsesskriftene indirekte positiv stilling til i C.A. XVI og Ap. XVI, gjengitt nedenfor i dette kapitel.

2 Morallovens tre bruk

Sondringen mellom tre slags “bruk” av moralloven finner vi antydet eller klart utviklet fra første stund, i reformasjonsteologien. Det var noen vakling i spørsmålet om de navn man skulle gi hvert “bruk”. Men i saken var det klarhet. Her velger vi følgende norske navn til å betegne hver av de tre “bruk”.

Moralloven har

a en verdsligstatlig bruk ( “usus politicus” )

b en åndelig-tuktende bruk ( “usus paedagogicus” ) og

c en åndelig-veiledende bruk ( “usus didacticus” ).

Sondringen mellom de tre “bruk” angår ikke morallovens innhold. Dette er og blir seg selv likt ved alle “bruk”. Men den angår den “myndighet” ( “øvrighet” ) som hevder moralloven ifølge den myndighetsrett som er innstiftet av Gud, og det lydighetsområde hvor moralloven angir lydighetsplikt. De tre “bruk” angår således

a samfunnets øvrighet som m yndighet i spørsmål om ytre – borgelig atferd og ærbarhet,

b Guds myndighet over samvittighetene i spørsmål om sinnets og hjertets indre, åndelige moralitet, og

c det kristne brorsamfunns (menighetens, brødrenes ) myndighet til å rettlede hinannen innbyrdes i alle spørsmål om sant kristenliv i handel og vandel.

Sondringen mellom disse tre slags “bruk” er fast og sikkert, klart og tydelig grunnet i Skriften.

Og på Skriftens grunn anfører vi:

a Skriftens lære om morallovens første bruk.

Jesus delte hele menneskets moralske lydighetsområde i to med ordene Mt. 22, 21. “Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er”.

De to områder svarer til to slags lydighetsplikt for mennesket:

1 Mot “keiseren” som den utvortes, timelige, verdslige øvrighet og myndighet i det alminnelige samfunn, og

2 mot “Gud” som den åndelige, evige, uforanderlige “øvrighet” og “myndighet” for alle mennesker. --

Rom. 13, 1-7 tilrettelegger Paulus at “øvrigheten” er Guds ordning” som “tjener til gode for mennesket, men til straffer og hevner for dem som gjør ondt” – d.v.s. en myndighet som har Gudgitt rett, plikt og makt til å beskytte det ( d e ) gode, og til å anklage, dømme og straffe det ( de ) onde.

Lovens første bruk angår således hele vår ytre atferd i ord og handlinger i samlivet med andre mennesker, under overvåkning av det gode og avvergelse av det onde fra den verdslige øvrighets side.

Denne lovens første bruk bæres av Guds anordning 1 Pet. 2, 13-14: “Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld o.s.v.” Jfr. Rom. 13, 1.

Om øvrighetens håndhevelse av loven etter dens første bruk sier Paulus 1 Tim. 1, 8 f.; “Vi vet at loven er god dersom noen bruker den på lovlig vis, så han vet dette at loven ( d.e. i ytre forstand ) ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for vanhellige og urene, fadermordere, modermordere, manndrapere, o.s.v.”

Men lydighetsplikten mot den verdslige øvrighet er ikke absolutt. Den er begrenset av den absolutte lydighetsplikt mot Gud. Ap. gj. 5, 29; Dan. 6, 8-11.

b) Skriftens lære om morallovens annen bruk.

Jesus sondret skarpt mellom den utvortes rettferdighet for mennesker – og den indre hjertets rettferdighet for Gud. Den første kalte han “fariseernes”, de skriftlærdes og hyklernes rettferdighet”, den annen “en bedre rettferdighet som overgår fariseernes rettferdighet”, Mt. 5, 20.

I den forbindelse utla Jesus loven åndelig, d.v.s som en lov der skulle oppfylles i hjertet, Mt. 5, 21-48, og ikke ha noe mindre mål enn å bli “fullkommen som eders himmelske Far”, Mt. 5, 48.

I og med denne åndelige bruk av loven er det den Hellige Ånd “overbeviser om synd, rettferdighet og dom”, Johs. 16, 8.

For den åndelige bruk og anvendelse av loven står i Guds Ånds myndighet idet Ånden virker personlig syndserkjennelse, skyldfølelse, samvittighetsdom, hjertets sønderknuselse og samvittighetens dødelse innfor Guds åsyn.

Denne bruk av loven kalles derfor lovens “åndelig-tuktende” “Guds pedagogiske” bruk, fordi virkningen av loven her er å anklage mennesket ( Johs. 5, 45-46 ), å dømme samvittigheten ( Rom. 3, 19 f. ) og tukte oss i kne til å søke frelsen og nåden i Kristus0: Gal. 3, 24; Ap. gj. 13, 39; Rom. 7, 7. 14; 10, 3-4”.

I denne mening er loven det “speil” hvori mennesket erkjenner både Guds hellige vesen og vrede over synd ( Rom. 4, 15 ) og sitt egentlige åndelige utseende for Gud ( Jak. 1, 23 f. ).

c) Skriftens lære om morallovens tredje bruk.

Overfor sine disipler brukte Jesus stadig formaningen, den åndelige veiledning og rådgivning for deres trosliv, deres ferd og vandel i verden blant vantro mennesker. På samme måte inngår formaning, veiledning og rådgivning i de apostoliske brever, og har her sitt hovedmønster i Paulus` ord. Ef. 4,1: “Jeg formaner eder altså, å vandre så som verdig er for det kall I er kalt med”.-

Myndigheten til denne formaning overfor troende mennesker tilkommer den som har nådegave til formaning

( Rom. 12, 8; 1 Tim. 5, 1-2 ), men for øvrig enhver troende etter ordet Heb. 3. 13; “Forman hverandre hver dag sålenge det heter i dag“. Spesielt tilhører formaningens myndighet dem som er menighetstjenere

( 1 Pet. 5, 2 f. ). Lovens tredje bruk kaller vi altså lovens veiledende eller belærende ( didaktiske ) bruk.

3 Moralloven og naturmoralen.

Med “naturmoral” eller “naturlig moral” forståes her innbegrepet av de moralske normer som er mennesket medskapt eller medfødt, og som derfor av Gud er “innskrevet i alle menneskers hjerte” – enten de har historisk kunnskap om tibudsloven eller ikke: Hedningene gjør av naturen det som loven byder; de er seg selv en lov, enda de ikke har loven ( tibudsloven ) ; de viser at lovens gjerning er innskrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, Rom. 2, 15-15.

Disse apostelens ord har spillet en veldig rolle i kirkens historie like siden Oldkirken. De er grunnlaget for den lære at den åpenbarte tibudslov ikke bare stemmer overens med, men likefrem er identisk med den naturlige moralbevissthets iboende etiske normer, som Gud har nedlagt i mennesket selv ( “innskrevet” ) ved skapelsen.

Åpenbaringen av tibudsloven ble derfor nødvendiggjort av den moralske forbindelse og forvirring som oppsto ved arvesynden. Men denne åpenbaring er derfor egentlig ikke åpenbaring av noe som intet menneske vet eller kan vite av seg selv – slik som evangeliet er iflg. 1 Kor. 2, 9-.

Om denne overensstemmelse, kanskje identitet, bemerker vi her følgende:

a) Paulus. Rom. 2, 14 bruker han det uttrykk om hedningene a t de “av naturen” ( gresk: physei )gjør lovens gjerning. Uttrykket “av naturen” ( “physei” ) spilte en stor rolle i mange stridigheter, bl. A. om moralnormspørsmålet, mellom greske filosofer i Oldtiden.

Striden sto om hvorvidt de moralske normer var oppstått “physei” -- d.e. av menneskets iboende moralske fornuft og natur, -- eller oppstått “thesei” – d.e. av menneskets eget vilkår, ved vilkårlige vedtekter, vaner, behov, miljø o.s.v.

Spørsmålet var altså om de moralske normer var uforanderlige eller foranderlige, forut for menneskets levesett eller produkt av levesettet, o.s.v.

I denne strid mellom Oldtidens moralske “idealister” og “materialister” ga Paulus med uttrykket “physei” klart medhold til læren om moralnormene hos den moralske idealisme ( bl.a. stoikerne ) – mot den moralske materialisme ( bl.a. epikureerne ).

b Oldkirken og middelalderen fulgte Paulus` eksempel, hevdet identitet av de naturlige moralnormer og tibudsloven, og bekjempet sterkt den moralske materialisme og kynisme.

c Reformasjonen fulgte i samme spor. Det har også funnet uttrykk i Konkordieboken, i Apologien og Den Store Katekismus. Se Ap. IV. Se Cat. Maj. I.

d) Etter reformasjonen utvikledes denne lære om den naturlige moral til læren om naturretten og folkeretten, stadig på grunnlag av den moralske idealisme. Men på 1800- og 1900-tallet har den moralske materialisme vunnet fullstendig overhånd i det kulturelle åndsliv.

Det er for å reise front mot denne materialisme vi har funnet det tjenlig å gjøre disse anførsler i all korthet. For øvrig blir det her ikke plass til mer utførlige redegjørerelser om dette spørsmål eller dets historie.

4 Noen ord særlig om lovens første bruk

Læren om lovens første bruk blir behandlet på de nærmeste følgende sider i dette kapitlet. Læren om den annen bruk blir behandlet i avsnittet om Ordets nådemiddel, Kap. 7, C og læren om den tredje bruk blir behandlet Kap. 7, E.

Da Konkordiebokens stoff til læren om lovens første bruk er spredt på mange steder og i flere forskjellige forbindelser, kan dette stoff bare gjengis samlet i dette kapitel ved et visst utvalg av citater og henvisninger, som vi ordner på systematisk måte i enkelte hovedpunkter.

5 Om det verdslige regimente: øvrigheten og samfunnsmoralen.

1. Frihet og ansvar.

Det er en bærende forutsetning for mennesket som socialt vesen d.v.s som et vesen der lever og kan leve i det menneskelige samfunn, at “mennesket til en viss grad har viljens frihet i de utvortes ( sociale ) anliggender og i den ytre ferd ( i forhold til mennesker )“.

Se ovenfor Kap. 3

Denne frihet er en erfarings-kjennsgjerning innenfor en viss grense. Og den er grunnlaget for at den verdslige øvrighet kan gi lover og vedtekter til beste for samfunnslivet. ( “menneskebud”, “menneskeordninger” ), og trekke lovovertredere og forbrytere til ansvar for deres handlinger og atferd ved å utøve anklagende, dømmende og straffende myndighet. – Hadde mennesket ikke noen fri vilje i noen henseende, så kunne det heller ikke gjøres ansvarlig, stå til ansvar, anklages, dømmes eller straffes.

Menneskets ansvar for sin egen ytre atferd.

C.A. XVIII: Om den fire vilje lærer vi at mennesket til en viss grad har en fri vilje til å leve et ytre, ærbart liv etter den borgerlige rettferdighet. – Alle mennesker har en naturlig medfødt dømmekraft…i utvortes ting som hører dette livet til. Og i slike ting har det frihet til å velge mellom godt og ondt.

Ap. XVIII: Også vi sier at fornuften til en viss grad har en fri vilje. For i de ting som kan begripes med fornuften, har vi en fri vilje. Vi har en viss evne til å leve et utvortes ærbart liv etter den borgerlige rettferdighets gjerninger, å delta i den ytre gudstjeneste, adlyde øvrigheten og foreldrene, ikke stjele og ikke drepe…Vi har en naturlig fornuft til å skjelne mellom gode og onde ting blant slikt som forståes med fornuften og sansene…Derfor er det nyttig og godt å gjøre klar forskjell mellom disse to ting: at den frie vilje og fornuften til en viss grad formår å leve et utvortes ærbart liv, men å bli født påny, innvendig å få et nytt hjerte, sinn og mot, det virker den Hellige Ånd alene…Derfor må det fortsatt være en ytre tukt og oppdragelse. For Gud vil ikke ha noe usømmelig, frekt og vilt liv og vesen.

Vi forkaster enhver moralsk determinisme. F.C. II, 1-19;

Vi forkaster dogmene til de forrykte filosofer…som lærer at alt som skjer, skjer med nødvendighet og kan ikke skje annerledes, og at alt hva mennesket gjør, gjør det under tvang, endog hva det gjør i ytre handlinger og atferd idet det endog blir tvunget til onde gjerninger og handlinger, som utukt, røveri, mord, tyveri, o.l…..Vi avviser og forkaster den villfarelse og meningsløshet at alt som skjer, med nødvendighet må skje slik som det skjer, og at mennesket gjør alt under tvang, og at menneskets vilje er bunnet og ufri også i den utvortes atferd og ikke har noen evne til i en viss grad å ferdes i utvortes rettferdighet og ærbarhet, og ikke kan unngå å falle i utvortes synder og laster – samt at menneskets vilje er tvunget til å begå slike ytre gjerninger som utukt, røveri, mord, o.l.

C.A. XVI, 1-7: Om statsordningen ( de rebus civilibus ) og det verdslige regiment ( maktområde ) lærer vi at all øvrighet i verden, ordnet styre og lover, er god ordning som virkes og innsettes ved Guds gjerning. De kristne har frihet til uten synd å tjenestegjøre i øvrigheten, utøve dommergjerning, og dømme etter fyrstelige og andre gjeldende lover, fastsette straff etter loven for overtredere, føre krig på rettmessig måte, være militære, kjøpe og selge på lovlig måte, avlegge ed når det kreves, ha eiendom, leve i ekteskap, o.s.v.

Vi forkaster de gjendøpere som lærer at slike borgerlige tjenester ( embeter ) ikke er kristelige.

Likeså forkaster vi alle dem som lærer at den kristelige fullkommenhet består i på ytre ( timelig legemlig ) måte å forlate hus og gård, hustru og barn, og kvitte seg med slike ting. For det er tvert imot sann gudsfrykt, den rette fullkommenhet og den sanne tro på Gud å beholde og opprettholde slike ting. For evangeliet lærer oss ikke en utvortes, timelig – men en indre, evig rettferdighet i hjertet, og omstøter ikke det verdslige regiment, statsordning og ekteskapet

Men det vil at man skal anse alt dette for en virkelig Guds-ordning og vise kristelig kjærlighet og rette, gode gjerninger i slike stender ( yrker ) – enhver i sin egen kallsgjerning.

Derfor er de kristne skyldige ( pliktige ) til å underordne seg øvrigheten og være lydige mot dens lover og forordninger i alle ting – så langt det kan skje uten synd.

Men hvis øvrighetens forordninger ikke kan etterkommes uten å synde, så skal man adlyde Gud mer enn mennesker. Ap. gj. 5, 29.

Ap. XVI, 1-13: Om det verdslige regimente ( myndighetsområde )

Artikkel XVI ( i C.A. ) godtar våre motstandere ( katolikkene ) uten noen innvending, nemlig at vi i den augsburgske bekjennelse sier og lærer: en kristen kan med Gud og en god samvittighet tjene i øvrighetsstilling, styre land og folk, dømme og avgjøre rett og urett ut fra keiserlige og andre gjeldende lover, straffe overtredere med sverdet og andre straffmidler, øre krig, være militær, kjøpe og selge, ha og beholde hus og gård og annen eiendom, avlegge ed når retten krever det. I en eneste sum: Denne artikkel liker de godt, når vi lærer at øvrighet og myndighetsutøvelse ( “regiment” ), deres rett og deres straffer og alt som hører sammen med det, -- det er Guds gode skapning og Guds ordning som en kristen med god samvittighet kan gjøre bruk av.

2-5: Om forskjellen mellom Kristi åndelige rike og det verdslige rike:

Denne artikkel om forskjellen mellom Kristi åndelige rike og det verdslige rike er meget viktig og nødvendig, og det er nødvendig å vite om den. Vi har lært så egentlig, riktig og klart om dette, at det er blitt mange samvittigheter til en merkbar og stor trøst. For vi har klart lært:

Kristi rike er åndelig, idet han regjerer gjennom Ordet og forkynnelsen, virker ved den Hellige Ånd , og forøker i oss på indre måte i våre hjerter: troen, gudsfrykten, kjærligheten og tålsomheten ( tålmodet ), og begynner her på jord å virke Guds rike og det evige liv i oss. –

Men så lenge vårt jordeliv skal vare, lar han oss ikke desto mindre bruke de lover, ordninger og stender ( yrker ) som finnes i verden, alt ettersom det er enhvers kallsgjerning – slik som han også lar oss bruke medisiner, bygging og planting, luft, vann, o.s.v.

Og evangeliet bringer ikke noen nye lover for det verdslige styre, men påbyr og vil ha av oss at vi skal adlyde loven og den øvrighet som er satt over oss – enten de er hedenske eller kristelige -- , og at vi skal vise vår kjærlighet med sådan lydighet.

For Karlstadt ( samtidig med Luther ) var i denne henseende ganske gal og tåpelig når han hevdet og lærte at man skulle innrette styret i by og på land etter Moseloven ( d.e. Mose social-lov ). Om disse ting har vi derfor skrevet og lært desto mer omhyggelig. For munkene hadde lært mange og helt skadelige villfarelser rundt omkring i kirkene. For de har kalt det et “evangelisk liv” at man ikke skulle ha noen eiendom, ikke skulle ha hustru og barn. Den slags lære har fullstendig undertrykt den sanne, evangeliske lære, så at folk flest slett ikke har forstått hva som er kristelig og er Kristi åndelige rike, men har kokt ihop til èn grøt det verdslige og det åndelige rike – hvorav igjen har fulgt mye vettløshet og opprørerisk, skadelig lære.

For evangeliet river ikke i stykker verdslig styre, husholdning ( økonomi ) kjøp og salg og annen verdslig statsorden. Men det stadfester øvrighet og styremakt, og pålegger enhver å adlyde den som en Guds ordning – ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens skyld.

6-8: Falske anklager mot de kristne:

Julianus Apostata ( den frafalne ), Celcus og flere andre har bebreidet de kristne at deres evangelium rev i stykker og oppløste statsmakten ( det verdslige regimente ) fordi det forbød at man ikke skulle hevne seg, o.l.

Og disse spørsmål har skaffet Origenes, Gregor av Nazianz og andre meget bryderi – enda man meget lett kan svare på dem bare vi vet at evangeliet ikke lager nye lover for den borgelige stat ( statsmakten ), men forkynner syndenes forlatelse, og at det åndelige rike og det evig liv begynner i de troendes hjerter.

100

Evangeliet lar ikke bare de ytre statsforfatninger og statsordninger fortsatt bestå, men vil også at vi skal være dem lydige, slik som vi i dette timelige liv må lyde og underordne oss det alminnelige naturforløp som en Guds ordning, idet vi f. eks. får la vekselen av sommer og vinter finne sted: det hindrer på ingen måte det åndelige rike.

Evangeliet forbyr bare den private ( personlige ) hevn ( straff ) forat ingen skal gripe inn i øvrighetens embete ( tjeneste ).

Det fremholdt Kristus så ofte, at hans apostler aldri kunne falle på den tanke at de skulle bli verdensherskere og ta kongeriker og øvrighetsmakten fra dem som på deres tid hadde herredømmet.

Slik tenke nok jødene om Messias` rike. Men apostlene visste at deres embete ( tjeneste ) var å forkynne evangeliet om det åndelige rike, og ikke forandre noen statsmakt-ordning.

Derfor er det bud hvormed Kristus forbyr noen å hevne seg selv, ikke bare et råd, men et alvorlig bud, Mt. 5, 39; Rom. 12, 19.

Men dermed er ikke den hevn og straff over de onde forbudt som fullbyrdes av øvrigheten. Den er tvert imot påbudt. For det er en Guds gjerning, som Paulus skriver, Rom. 13, 1 f.

Og denne hevn ( gjengjeld, straff ) fullbyrdes når man straffer overtredere, fører krig for å opprettholde fred og orden, bruker sverd, hest, harnisk, o.l. ( d.e. soldat ).

Om disse ting har noen ført slik lære med skadelige villfarelser, så at nær sagt alle fyrster, herrer, riddere, knekter o.a. har ansett sin egen stand for verdslig, ugudelig og fordømt. Og det kan ikke skildres med ord hvor megen fare og skade som er blitt påført sjelene og samvittighetene med slikt. For man har ført en lære som om evangeliet og den kristelige lære bare besto i munkeliv, og så har man ikke sett at evangeliet lærer hvordan man blir forløst innfor Gud og i samvittigheten, fra synden, helvedet og djevelen – men lar den timelige verden beholde sine myndighetsformer ( “regiment” ) i de ytre ting.

9-12. Er det å eie noe ukristelig?

Så har det også vært bare løgn og bedrag når de har lært at den kristelige fullkommenheten består deri ikke å ha noen eiendom. Men kristelig fullkommenhet består ikke i at man anstiller seg utvortes from og avsondrer seg fra det menneskelige ( borgelige ) livs ordninger. For det er troen og gudsfrykten i hjertet som er fullkommenheten.

Abraham, David og Daniel har levet i høy, ja kongelig stand, eller bekledt herskerstilling. De var også eiere av store rikdommer. Men ikke desto mindre var de helligere og mer fullkomne enn noen sinde noen munk har vært på jorden. Men munkene, særlig barfotmunkene ( franziskanerne ) har kastet folk blår i øynene, så at ingen har visst hvori egentlig den rette hellighet skulle bestå.

For hvor høyt har ikke munkene berømmet det som evangelisk hellighet, at man ikke skulle ha noen eiendom for seg selv? Men det er en meget skadelig lære, siden Skriften ikke melder noenting om slikt, men tvert imot lærer det motsatte.

101

De ti Guds bud sier: “Du skal ikke stjele”. Dermed uttrykker jo Gud selv at enhver skal ha sitt eget. På dette punkt raste Wiklef idet han sterkt hevdet at ingen biskop eller prest skulle ha noen eiendom.. Så har det da også vært endeløse disputaser om avtaler ( “kontrakter” ), der det har vært umulig å berolige de kristelige samvittigheter uten at de har fått undervisning om at en kristen med god samvittighet kan holde seg til landsens rett og skikk.

Denne undervisning har reddet mange samvittigheter, idet vi har lært at en “kontrakt” er uten fare i Guds øyne når den ingåes iflølge gjeldende rett i landet eller ved rette myndigheter.

13 Slutningsord.

Denne artikkel om øvrigheten og de verdslige lover er en viktig og nødvendig artikkel. Og vi har lært den så klart og riktig at mange store, høye, ærbare mennesker som ifølge sin stand ( livsstilling ) må omgåes meget med verdslige myndigheter, bekjenner at deres samvittigheter har fått merkbar trøst mot de usigelige kvaler og hårde tvil de før har lidt under på grunn av munkenes villfarelser og tvil på om deres stand var en kristelig stand, og om evangeliet tillot den.

Dette forteller vi her, forat også andre – venn eller fiende – skal kunne forstå, at evangeliets lære ikke rokker øvrighet, landsstyre, keiserlig eller annen rett – men tvert imot blir holdt høyt og blir beskyttet.

Først denne lære gir den rette undervisning om hvilken stor og herlig tjeneste ( embete ), og hvor rik på ( muligheter til ) gode, kristelige gjerninger det verdslige regimete er.

Alt dette ble tidligere ansett for å være syndig, verdslig stand, liv og vesen, og for å være usigelig farlig for samvittigheten, -- og det takket være den hykleriske munkelære.

For munkene har diktet opp alt dette hykleri for desto mer å kunne berømme sin egen ydmykhet og fattigdom, og for å kunne anse seg selv å være høyere enn fyrster og herrer, far og mor og husbondstand.

Og dog har nettopp disse stender ( myndighets-stillinger ) grunnlag i Guds ord og befaling, mens munkevesenet ikke har noe grunnlag i Guds ord.

Til dette avsnitt se videre:

Om kirke og stat, Ap. VII, 1-50 Cat. Maj. I, 248-249; K.G., I-VI.

Til begrepet “de to regimenter”, se C.A. XXVIII; Ap. XXVIII.

Om begrepet “øvrighet”, Cat. Maj. I, 141-149; 150-157; 158-178; 180-181; 230-231.

Om øvrighetspersoners embetsmoral, Cat. Maj. I, 167; 258-261; 297-299; 300-304.

Begrepet “naturlig moral” ( naturlig rett ) Ap. IV, 7. Cat. Maj. I, 285-291.

Begrepets mening er særlig klart og enkelt illustrert på kjønnslivets og ekteskapets natur-rettslige og natur-moralske grunnlag, Ap. XXIII, 6-13;

Begrepet “kristelig fullkommenhet” se særlig Ap. XXVII, 24 ff.

102

Del III

EVANGELIET OM FORLØSNINGEN

5 Kapitel

Jesu Kristi Gudmenneskelige person og gjerning

Utgiverens anmerkning. I de oldkirkelige bekjennelser om Jesus Kristus går bekjennelsen om personen og gjerningen uløselig sammen. Det er det sterkeste uttrykk for at Kristi åndelig-historiske gjerning får sin rekkevidde fra personen, og at denne Gudmenneskelige person har sin enestående betydning i kraft av sin gjerning. – Først senere i kirkens historie begynte man å inndele behandlingen av saken i klare sondringer mellom kristi person og Kristi gjerninger ( hans tre forløsertjenester ( embeter ) som konge profet og yppersteprest ). Disse sondringene er forutsatt i Konkordieboken. Kristi yppersteprestelige gjerning blir her klart fremstilt.

Derimot kommer læren om hans kongelige og profetiske gjerning mer spredt og leilighetsvis til uttrykk, da det ikke var noen strid om de ting dengang.

Vi inndeler stoffet i fire avsnitt:

A. Sønnens person og gjerning.

B. Sønnens person.

C. Sønnens yppersteprestelige gjerning til forsoning.

D. Kristi nedfart til dødsriket.

A. Sønnens person og gjenring.

1. Den apostoliske bekjennelses 2. Artikkel:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget av den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, led under Pontius Pilatus, ble korsfestet og gravlagt, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved den allmektige Gud Faders høyre hånd; derfra skal han komme igjen for å dømme levende og døde.

2. Den nicenske bekjennelses 2. Artikkel:

Jeg tror på en eneste Herre Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som er født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen, ved hvem alle ting er skapt – han som for vår, menneskenes, skyld og for vår frelses skyld, steg ned fra himmelen og kom i kjøtt ved den Hellige Ånd av jomfru Maria, og er blitt menneske; for oss ble han også korsfestet under Pontius Pilatus, led og ble gravlagt, og på den tredje dagen sto han opp etter Skriften, og for opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde; og hans rike skal ingen ende ha.

3. Den athanasianske bekjennelse om Jesu Kristi person. Satsene 27-40

( fortsettelsen fra side 44 )

27. Men det er også nødvendig til evig frelse at man hjertelig tror at vår Herre Jesus Kristus er blitt menneske. ( incarnatio ).

103

28 Altså er det den rette tro at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er både Gud og menneske:

29 Han er Gud av Faderens natur ( vesen ), født før alle tider, og han er menneske av sin mors natur ( vesen ) , født i tiden.

30 Han er fullkommen Gud, fullkomment menneske med fornuftig sjel og menneskelig legeme ( kjøtt ).

31 Han er lik Faderen ifølge guddommeligheten, han er mindre enn Faderen ifølge menneskeligheten.

32 Men om han er Gud og menneske, så er han ikke to, men `en Kristus.

33 Han er `en, men ikke derved at hans guddommelighet er blitt forvandlet til menneskelighet, men derved at hans guddommelighet har antatt ( iført ) seg menneskeligheten.

34 Ja, han er `en, ikke derved at de to naturer er blitt sammenblandet, men derved at det er `en person.

35 For likesom legemet ( kjøttet ) og sjelen ( den fornuftige sjel ) er ett menneske, således er Gud og menneske `en Kristus.

36 Til vår frelse har han lidt, og er nedsteget til dødsriket, er oppstått fra de døde på den tredje dag;

37 er faret opp til himmelen, sitter ved den allmektige Gud Faderens høyre hånd; derfra skal han komme for å dømme levende og døde.

38 Ved hans gjenkomst må alle mennesker stå opp med sine egne legemer, og må svare regnskap for hva de har gjort.

39 Og de som har gjort godt, skal gå inn til evig liv; men de som har gjort ondt, til den evige ild.

40 Dette er den alminnelige kritsne tro. Den som ikke helhjertet og fast tror dette, kan ikke bli frelst.

C.A. III, 1-6: Om Guds Sønn.

Vi lærer at Ordet ( jvf. Johs. 1, 1. f. ), det vil si Gud Sønnen, er blitt menneske ( “har antatt, iført seg menneskelig natur“ ) i den rene jomfru Marias liv, at det er to naturer, den guddommelige og den menneskelige, uadskillelig forenet i en eneste person, at det er en eneste Kristus som er sann Gud og sant menneske, født av jomfru Maria, og som har virkelig lidt, ble korsfestet, døde og ble gravlagt. Det skjedde forat han skulle bli et offer og forsone Faderen med oss – ikke bare et offer for arvesyndens skyld, men også for alle andre synder, og for å sone Guds vrede.

Denne Kristus fòr ned til helvede ( dødsriket ) , oppsto virkelig den tredje dag fra de døde, fòr opp til himmelen og sitter ved Guds høyre hånd ( jvf. Kristus som “yppersteprest” ).

Han hersker og styrer evig over alle skapninger, han helliggjør alle som tror på ham og sender sin Hellige Ånd i deres hjerter til å styre ( “hellige” ) trøste ( “rense” ) og levendegjøre ( “styrke og trøste” ) dem, utdele liv og alle slags gaver og goder til dem, beskytte og verne dem mot djevelen og synden ( jvf. Kristus som “Konge og Profet” i nådens rike ).

Denne Herre Kristus skal atter komme synlig igjen, for å dømme levende og døde, o.s.v, ifølge den apostoliske bekjennelse ( jvf. Kristus som “verdens kongelige dommer”. )

104

Ap. III Om Kristus.

Den tredje artikkel ( i den augsburgske bekjennelse ) godkjenner våre motstandere ( de romersk-katolske ) idet vi bekjenner at i Kristus er det to naturer, nemlig at Guds Sønn, ( Ordet ) har antatt den menneskelige natur i personens enhet, således at Gud og menneske er `en person, `en Kristus, og at den selvsamme Kristus har lidt og er død for oss, for å forsone oss med Faderen ( og: Faderen med oss ) ; og at han er oppstanden; at han har et evig rike, så han styrer, rettferdiggjør og helliggjør alle troende, slik som den apostoliske og den nicenske bekjennelse lærer.

Se De schmalkaldiske artikler 1, 3-4, ovenfor Kap. 1.

Luthers forklaring til den annen artikkel i den Lille og den Store Katekismus.

Cat. Min. II, art 2. 3-4; Cat. Maj. II Art. II, 25-33.

Den annen artikkel om forløsningen:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn vår Herre, o.s.v.

Den Lille katekismus:

Hva er det? Svar:

Jeg tror at Jesus Kristus ( personen ) er sann ( virkelig ) Gud, født av Faderen i evighet ( sann guddom ) og sant ( virkelig ) menneske født av jomfru Maria ( sann menneskelighet ), og at han er min Herre, som har forløst meg fortapte og fordømte menneske, har kjøpt meg, vunnet meg og frigjort meg fra alle synder, fra dødens og fra djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og med sin uskyldige lidelse og død. ( Kristi forsonergjerning ).

Han har gjort dette forat jeg skal være hans egen og leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyld og salighet, likesom han er oppstått fra de døde, lever og regjerer i evighet ( Kristi kongegjerning ). Det er visst og sant.

Den store Katekismus.

26: Kristus Jesus er Herren.

Her lærer vi å kjenne den annen person i guddommen., for at vi må se hva vi har fra Gud utenom de mange tidligere nevnte timelige goder ( jvf. Luthers forklaringer til den første artikkel ). For han har helt og holdent gitt alt til oss, og ikke beholdt noe som han ikke har gitt oss. Denne artikkel er da meget rik og omfattende. Men forat vi kan fremstille det kort og barnlig, vil vi ta for oss et enkelt ord ( uttrykk ).

Og med det vil vi sammenfatte hele innholdet, nemlig at man som ovenfor sagt av det kan lære hvordan vi er forløst. Det er dette som skal fastholdes i uttrykket: “jeg tror på Jesus Kristus vår Herre.”

Om man nå spør: “Hva tror du etter den annen artikkel om Jesus Kristus?” – så er det korteste svar: “Jeg tror at Jesus Kristus, den sanne Guds Sønn, er blitt min Herre.” Hva vil så det si

“å bli en Herre?” Det vil si at han har forløst meg fra synden, fra djevelen, fra døden og fra all ulykke. For før ham har jeg ikke hatt noen herre eller konge, men har vært fanget under djevelens makt, fordømt til døden, omkommet i synd og blindhet.

105

28-30: Om forløseren og forløsningen.

For da vi var skapt og hadde fått alle slags goder av Gud Faderen, da kom djevelen og brakte oss ( “ved sine kunster”) inn i ulydighet, synd, død og all ulykke, så vi lå fordømt til evig fordømmelse under Guds vrede og unåde, -- slik som vi hadde forskyldt og fortjent.

Da fantes verken råd, hjelp eller trøst før denne enbårne og evige Guds Sønn forbarmet seg over oss, vår jammer og elendighet, -- av sin grunnløse godhet, og kom fra himmelen for å hjelpe oss. Således er hine tyranner og fangevoktere ( synden, døden, djevelen ) fordrevet.

I deres sted er Jesus Kristus kommet, -- han som er Herre til liv, rettferdighet, alle goder og frelse, og som har revet oss arme fortapte mennesker ut av helvedets gap, vunnet oss, frigjort ( forløst ) oss og atter bragt oss inn under Faderens behag og nåde.

Han har tatt oss til eiendom under sitt vern og forsvar, forat han kan regjere oss ved sin rettferdighet, visdom og makt, ved sitt liv og sin frelse..

31: Forløsningen omkostning og seier.

Dette er da summen av denne artikkel at det lille ord ( uttrykk ) “Herre” ganske enkelt betyr så meget som forløser ( frelser ).

Og det vil si at han er den som har brakt oss fra djevelen til Gud, fra død til liv, fra synd til rettferdighet, og derved oppholder oss.

De deler som følger etter hverandre i artikkelen, gjør ingenting annet enn å forklare og uttrykke hvordan og hvorved ( på hvilken måte ) denne forløsning er skjedd.

Det vil si de uttrykker hva det har kostet Kristus og hva han har gjort og våger for å vinne oss og bringe oss under sitt herredømme:

Av den grunn ( i den hensikt ) er han blitt menneske, unnfanget av den Hellige Ånd og jomfru Maria uten noen synd, og han er født til å bli herre over synden.

Dertil har han lidt, er død og gravlagt, -- forat han skulle fyldestgjøre for meg ( i mitt sted ) ,

og betale hva jeg skyldte, ikke med sølv eller gull, men med sitt dyre blod. Og alt dette gjorde han forat han skulle bli min Herre.

For han har verken gjort eller trengt å gjøre dette for sin egen skyld. Etterpå sto han opp igjen idet han knuste og fortærte døden. Til slutt fòr han opp til himmelen og tok styremakten ved Faderens høyre hånd, så at djevelen og alle makter må være ham underlagt og ligge for hans føtter like til han på den siste store dag fullstendig skal skille oss ut fra den onde verden, djevelen, døden, synden o.s.v.

32-33: Barneprekener og høytidsprekener.

Men å forklare utførlig alle disse enkeltheter hører ikke hjemme i den korte barnepreken.

Den hører hjemme i de store prekener hele året igjennom og særlig ved de store høgtider som er anordnet til å behandle hver enkelt artikkel på utførlig måte: om fødselen, lidelsen, oppstandelsen, himmelfarten o.s.v.

Dessuten avhenger hele det evangelium som vi forkynner, av at man rett griper ( tilegner seg ) denne artikkel. For i den ligger hele vår frelse og salighet. Og den er så rik og omfattende at vi alltid skal ha nok å lære. ( tilegne oss ) av den.

106

B. Sønnens forløsende person

Utgiverens anmerkning:

Med avsnittet om Sønnens person ( “Kristologien” ) står vi overfor hjertepunktet i hele den kristelige åpenbarings begrep og i all kristelig teologi. Dette emnet var hovedstridspørsmålet i Oldkirken – i den troende kirkes kamp mot uthuling, forfalskning og forvrenging av selve frelsesåpenbaringen i Kristus Jesus.

Det lyktes Oldkirken gjennom sine kristologiske forsvarskamper og bekjennelser å overvinne de tallrike og mangeartede angrep fra filosofisk og religionsfilosofisk side som ble rettet mot troen på Jesus Kristus som Gudmenneske.

Etter denne oldkirkelige seier rådet det stort sett fred innen Vesterlandenes kirker om bekjennelsen til Kristi person like til reformasjonstiden. Da braket det løs med nye stridigheter om denne sak – mellom de lutherske og de reformerte ( zwinglianerne, kalvinistene ) .

Utgangspunktet var striden om nattverden, nemlig om forståelsen av Jesu legemlige nærvær ifølge oppstandelsen – i samband med Jesu innstiftelsesord: Dette er mitt legeme, er mitt blod.

I disse stridigheter ble det fra luthersk side ydet dyptpløyende bidrag til læren om Kristi person – bidrag som både utdyper og beriker, levendegjorde og fornyet den gamle oldkirkelige lære om Kristi person.

Siden rasjonalismens gjennombrudd og seier i teologien på 1700- og særlig 1800- tallet er igjen læren om og bekjennelsen til Jesu Kristi Gudmenneskelighet kommet midt i kampfeltet på troens slagmark.

Hadde Oldkirkens verste fiender i denne sak vært doketismen ( den gnostiske religionsfilosofi ), den jødiske rasjonalisme ( i særlig ebjonismens skikkelse ) og arianismen, -- så er det i de siste 200 år de verste fiender av troen på Kristi Gudmenneskelighet utgått fra den filosofi og religionsfilosofi som på 1600- og 1700- tallet lanceredes av Descartes, Spinoza og Kant – og fra disse tenkeres etterfølgere og etterlignere.

Fra ca. 1800 frem til i dag står den kristne tro, akkurat som i Oldkirkens tid, i en kamp på liv og død mot en panteistisk ateistisk, agnostistisk og ny-ariansk forkastelse eller forvrenging av bekjennelsen om Kristi Gudmenneskelighet. En rekke spørsmål angående dette livsspørsmål i kirken er behandlet på en typologisk måte i utgiverens skrift “Ordet som aldri kan dø”, 1949, - og det skal derfor ikke omtales mer her.

I denne “moderne” hyperaktuelle livskamp om kirkens rette og sanne fundamenter, rettes det stadig det sværeste skyts mot den såkalte “to-naturlære”, d.v.s mot den lære at Jesus Kristus i sin ene person forener både den guddommelige og den menneskelige natur.

Både panteister, ateister, agnostikere, eklektikere og humanistiske rasjonalister kan være uenige om alt mellom himmel og jord angående kristendommen, -- men det er de dog skjønt enige om: to-natur-læren er umulig og ubrukelig.

Innvendingene mot den er særlig følgende: Denne lære forfalsker forholdet mellom Gud og skapningen ( ! ), den er en spekulativ konstruksjon., den er uttrykk for en mytologisk metafysikk, den er utledet fra uholdbare grunnsetninger, o.s.v. – kort sagt: er noe galt her i verden, så er det tonatur-læren. Kjente “ teologier “ i vår tid har overtrumfet seg selv bl.a. med å kalle den “destillert nonsens”!”

107

Forat rettsindige kristne kan få åndelig mot til å besinne seg og våkne opp mot denne syndflod av fornektelser i den “moderne” ( egentlig: gammelhedenske ) “teologi”, skal vi her ganske kort fremheve noen grunnleggende punkter til en riktig forståelse av den troende kirkes to-natur-lære om Kristi person.

1 Skriftens vitnesbyrd. Når man leser den nedenfor gjengitte F.C. VIII, om Kristi person, vil man kanskje i første omgang bli skuffet over at det anføres lite materiale fra Skriften, at den taler tilsynelatende meget abstrakt, og for meget holder seg til kirkefedrene ( tradisjon ). – Da bør man stadig huske og betenke følgende: F.C. Sol. Decl. VIII, 17-25 anfører de lutherske bekjennere navnene på de kirkefedre som er mest kjent i Oldkirkens kamper for den rette bekjennelse og lære om Kristus: Irenius – mest kjent fra kampen mot doketene; Athanasius, Hilarius, Basilius og Gregor fra Nyssa – mest kjent fra kampen mot arianerne. I disse kirkefedres skrifter finnes en mengde Skriftmateriale om Kristi person anført. Dertil kommer at forfatterne til Konkordieformelen i et tillegg de kaller “Fortegnelse over vitnesbyrd”, har samlet en lang rekke citater fra Skriften og de gamle kirkefedre som skal vise at Konkordieformelen lærer i overensstemmelse med Skriften og kirkefedrene. Denne “Fortegnelse over vitnesbyrd” har vi ikke tatt med i denne vår utgave av Konkordieboken, da vi har ment det ikke kunne være fruktbart uten et meget stort teologihistorisk noteapparat. Konkordieformelen regner med og bruker samme Skriftmateriale som kirkefedrene – uten i detalj å anføre eller gjenta det.

2 Disse kirkelæreres metode. Det begås en grov urett mot alle disse kirkelærere når man beskylder dem for “spekulasjoner” , “konstruksjon” o.l. Deres metode er enkel, klar og lett gjennomskuelig. Det er den beskrivende metode. I sin beskrivelse av Kristi person bygget de på to hovedforutsetninger som den “moderne” teologi forkaster. De bygget for det første på at Jesu Kristi person var en historisk virkelig person som historisk virkelig var født av Maria, led, korsfestes, døde, ble gravlagt, oppsto legemlig og ble opptatt til himmelen under Pontius Pilatus` regjeringstid i Israel. – De bygget for det annet på at denne person er virkelighetstro og riktig beskrevet i Skriften og med Skriftens inspirerte ord. – Forkastes disse forutsetninger, så kan enhver finne ut om Kristus det han selv ønsker å finne ut. Og da oppstår “spekulasjon” og “konstruksjon” Ved beskrivelsen av Kristi person gikk alle de nevnte kirkelærere frem på denne måte: De samlet og ordnet Skriftord av betydning for spørsmålet om Kristi persons vesen. Ved ordningen av dette materiale fant de at de måtte gruppere Skriftordene i bestemte klasser og utsagn om Kristus. Og hver av disse utsagnsklasser betraktet de med rette som beskrivende for Kristi person i bestemte henseender. Således oppsto læren om flere slags “genus” – d.v.s. arter av beskrivende utsagn og arter av bestemmelser om Kristi vesen. All vekt ble stadig lagt på at Jesus er en eneste person, og at om denne ene person utsier Skriften alle vegne både guddommelige og menneskelige egenskaper. På denne måten vokste den fullt utformede “to-natur-lære” frem i Oldkirken, -- og den ble bekreftet av reformasjonskirken. Hva særlig angår Konkordieformelen kan man si at dens lære om Kristi person har fått sitt abstrakte preg fordi den ikke utfører, men bare forutsetter det beskrivende arbeide om Kristi person som kirkefedrene utførte. I steden nyttiggjør Konkordieformelen dette beskrivende materiale fra Skriften til å utarbeide et systematisk ordnet begrep for Kristi persons vesen. Og det arbeide som dermed ble levert av disse lutherske bekjennere, må uten videre betegnes som høydepunkter i kristologiens historie. Den teologi som forakter eller forkaster dette høydepunkt, -- og har gått andre veier, -- de har uten unntagelse bare forvirret, korrumpert eller forfalsket den grunnleggende kristelige bekjennelse om Kristi person.

108

Striden om Kristi person – og stridens bileggelse ved Konkordieformelen. F.C. VIII, Ep. 1-39.

1 På grunnlag av striden om Herrens nattverd ( jfr. Side 355 ff. ), er det oppstått uenighet om Kristi person, om de to naturer i Kristus og deres egenskaper. Denne striden er oppstått mellom oppriktige teologer av den augsburgske bekjennelse og kalvinistene, som har forvirret også somme andre teologer.

F C. Ep. VIII, 2-3. Hovedspørsmålet i striden om Kristi person:

Hovedspørsmålet har vært om den guddommelige og menneskelige natur og begges egenskaper sant og virkelig har fellesskap med hverandre for den personlige forenings skyld, og hvor langt dette fellesskap ( comminucatio, gjensidig meddelelse i fellesskap ) strekker seg ?

“Sakramentèrerne ( d.v.s. de som reduserer sakramentene til blotte symbolhandlinger ) har hevdet at den guddommelige og menneskelige natur i Kristus er således personlig forenet at den ene natur ikke sant og virkelig har fellesskap med den annen, men bare har fellesskap i navnet. For, sier de, den personlige forening virker ikke mer enn fellesskap i navn, så at Gud blir kalt menneske og menneske blir kalt Gud, -- men således at Gud ikke har noe felles med menneskeligheten, og menneskeligheten ikke har noe felles med guddommens virkelige majestet og egenskaper. Dr. Luther og de som sto sammen med ham har kjempet for det motsatte, mot “sakramentèrerne”.

4-18 Den rene lære, tro og bekjennelse.

For å forklare denne strid og bilegge den i overensstemmelse med vår kristelige tro, er vår lære, tro og bekjennelse følgende:

1 Den guddommelige og menneskelige natur er personlig forenet i Kristus således at det ikke er to Kristus èr, èn som er Guds Sønn, og en annen som er menneskets sønn. Men Gud og menneskets sønn er èn og den samme. Lk. 1, 31-35; Rom. 9, 5

109

2 Vi tror, lærer og bekjenner at den guddommelige og menneskelige natur ikke er blandet sammen til ett vesen. Ingen av dem er forvandlet til å bli den annens natur. Men hver av de to naturer beholder sine vesentlige egenskaper, og den ene naturs egenskaper kan aldri bli den annen naturs egenskaper.

3 Den guddommelige naturs egenskaper er: ( Gud er ) allmektig, evig, uendelig, i følge sin egen natur har han sitt eget vesen, han er for seg selv ( personlig ), alle steds nærværende, allvitende o.s.v. Slikt kan aldri bli den menneskelige naturs egenskaper.

4 Den menneskelige naturs egenskaper er: ( mennesket er ) en legemlig skapning med kjøtt og blod, endelig og begrenset, lider og dør, farer opp og ned, beveger seg fra ett sted til et annet, kjenner hunger, tørst, frost, hete o.s.v. Slike ting kan aldri bli den guddommelige naturs egenskaper.

5 Etter at begge naturer er blitt personlig forenet d.v.s. til en eneste person, tror, lærer og bekjenner vi at denne forening ( personlighet ) ikke er en sådan forbindelse at den ene natur ikke har noe personlig felles med den annen natur. Et slikt fellesskap består for den personlige forenings skyld, og de to naturer er ikke forenet på den måten som to bordfjeler limes sammen – som om den ene ikke gir eller tar noe i forhold til den annen. I Kristi person består det høyeste fellesskap som Gud virkelig har med mennesket. Av denne personlige forening følger det høyeste og usigelige fellesskap. Og fra den flyter ( følger ) alt det menneskelige som blir sagt og trodd om Gud, og det guddommelige som blir sagt og trodd om mennesket Kristus. Denne forening og dette fellesskap mellom naturene har de gamle kirkefedrene forklaret med lignelsen om ild forenet med jern til glødende jern, og om legemets og sjelens forening til ett menneske.

6 Derfor tror, lærer og bekjenner vi ( om Kristi person ) at her er Gud menneske og menneske er Gud. Det kunne ikke være slik dersom den guddommelige og den menneskelige natur overhode ikke hadde noe sant og virkelig fellesskap med hverandre. For hvordan kunne mennesket Marias sønn kalles Gud eller den aller høyeste Guds Sønn og virkelig være det, dersom hans menneskelighet ikke var personlig og virkelig forenet med Guds Sønn ? Var ikke dette ingenting dersom han bare hadde navnet Gud felles med Gud ?

7 Derfor tror, lærer og bekjenner vi at Maria ikke bare har unnfanget og født et blott og bart menneske, men den virkelige Guds Sønn. Derfor blir hun også kalt det hun virkelig er, nemlig Guds mor.

8 Derfor tror, lærer og bekjenner vi også at det ikke er et blott og bart menneske som led for oss, døde, ble gravlagt, fòr ned til dødsriket, sto opp fra de døde, fòr opp til himmelen og ble satt hos Guds allmektige kraft og majestet. Men det var et sådant menneske hvis menneskelige natur hadde en så uutsigelig dyp forening og fellesskap med Guds Sønn at det er èn og samme person som han.

110

9 Derfor har Guds Sønn virkelig lidt for oss, -- etter sin menneskelige naturs egenskap som han har antatt og gjort til sin egen, i enhet med sin guddommelige person. Således kunne han lide og være vår yppersteprest til vår forsoning med Gud., -- slik som det står skrevet: de har “korsfestet herlighetenes Herre” ( 1 Kor. 2, 8 ) Og: vi er forløst med Guds blod ( Ap. gj. 20. 28 ) .

10 Derfor tror, lærer og bekjenner vi at Menneskesønnen etter den menneskelige natur sant og virkelig er blitt opphøyet til den allmektige majestets og Guds krafts høyre hånd. Og dette menneske er opptatt i Gud slik som han først ble unnfanget av den Hellige Ånd i mors liv og forenet sin menneskelige natur på personlig måte med den Allerhøyestes Sønn.

11 Denne guddommelige majestet har Krist7us alltid hatt som følge av den personlige forening. Men i sin fornedrelsesstand ( fra unnfangelse til begravelse ) har han uttømt seg for denne majestet. Av denne grunn har han sant og virkelig tiltatt ( vokset ) i alder, visdom og yndest hos Gud og mennesker. Derfor har han ikke alltid ( til enhver tid ) åpenbaret denne majestet. Det gjorde han når det behaget ham, inntil han avla “tjenerskikkelsen”, Fil. 2, 7. Han avla ikke den menneskelige natur. Men tjenerskikkelsen avla han helt og holdent etter oppstandelsen. For da var han inngått til sin herlighet og innsatt i den fullstendige bruk, åpenbaring og kunngjøring av sin guddommelige majestet. Fra nå av er det ikke bare som Gud, men også som menneske at han vet alt, formår alt, er nærværende hos alle skapninger og hos alt som er i himmelen, på jorden og under jorden. Alt sammen er under hans føtter og i hans hender ( Johs. 13, 3 ), som han selv vitner: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord,” ( Matt. 28, 18 ) . Og Paulus sier: “Han fòr opp over alle himler for å fylle alt” ( Ef. 4, 10 ). Denne sin makt kan han øve hvor som helst han er nærværende; alt er mulig for ham og alt vet han.

12 Av disse grunner formår han, -- og det er ham ganske enkelt, -- å meddele sitt sanne legeme og blod nærværende i den hellige nattverd. Dette nærvær skjer ikke på den måte eller ifølge de egenskaper som tilkommer den menneskelige natur. Men det skjer på den måte og ifølge den egenskap som følger av at han sitter ved guddommens høyre hånd. Således uttrykker Dr. Luther det ifølge vår kristelige tros anvisning ( analogi ). Dette nærvær er ikke jordisk, heller ikke kapernaitisk ( jfr. Johs. 6, 53-59 ). Like fullt er det et sant og vesentlig nærvær slik som ordene lyder i Kristi testament: “Dette er, er, er mitt legeme” o.s.v. ( jfr. Mat. 26, 26; Mk. 14, 22; Kuk. 22, 19; 1 Kor. 11, 24 ). Ved denne vår lære, tro og bekjennelse blir Kristi person ikke atskilt slik som Nestorius gjorde. Han nektet at de to naturer i Kristus hadde et sant og virkelig fellesskap, og atskilte altså personen. Slik forklarer Luther det i sin bok om kirkemøtene. Heller ikke har vi blandet sammen de to naturer med hver deres egenskaper til ett vesen. Det var her Eutyches for vill. Vi har ikke fornektet eller tilintetgjort Kristi persons menneskelige natur; heller ikke har vi forvandlet den ene natur til den annen. For Kristus er og blir i all evighet gud og menneske i èn udelelig person. Nest etter den hellige treenighet, er dette den største hemmelighet, som apostelen vitner om det, 1 Tim. 3.16. I denne hemmelighet ligger vår eneste trøst, vårt liv og vår frelse.

111

19-39: Den falske lære som blir forkastet

Alle de etterfølgende falske artikler avvises og forkastes, fordi de strider mot Guds ord og vår enkle kristelige tro, nemlig:

1 Vi forkaster det som Nestorius tøvet om, nemlig at Gud og menneske ikke er èn person i Kristus, men at Guds Sønn er èn og menneskets sønn en annen.

2 Vi forkaster det som Eutyches fablet om, nemlig at den guddommelige og menneskelige natur er blitt blandet med hverandre til ett vesen, og at den menneskelige natur er blitt forvandlet til guddommelighet.

3 Vi avviser Arius som spottet ved å lære at kristus ikke er sann og vesentlig og evig Gud.

4 Vi avviser Marcions påfunn om at Kristus ikke har hatt en sann menneskelig natur med legeme og en fornuftig sjel.

5 Vi forkaster at den personlige forening ( av de to naturer ) bare består i fellesskap av navn og titler.

6 Vi forkaster at man kaller det en frase og uttrykksmåte når man sier: Gud er menneske, menneske er Gud – som om grunnen var at guddommen i virkeligheten ikke har noe felles med menneskeligheten, og menneskeligheten i virkeligheten ikke har noe felles med guddommen.

7 Vi forkaster den påstand at det bare er tale om en felles vekselsvis bruk av ord, når det sies at Guds Sønn er død for verden synd og at Menneskesønnen er blitt allmektig.

8 Vi forkaster at den menneskelige natur i Kristus skulle være blitt et uendelig vesen på samme måtte som guddommen, og at det således på vesentlig, meddelt måte er blitt utgytt i den menneskelige natur, og er blitt en fra Gud atskilt kraft og egenskap på en sådan måte at den er allesteds nærværende likesom den guddommelige natur.

9 Vi forkaster at den menneskelige natur skulle være blitt i sit vesen eller i sin vesentlige egenskap lik eller likeverdig med den guddommelige natur.

10 Vi forkaster at Kristi menneskelige natur skulle være stedlig utbredt på alle steder i himmelen og på jorden. Slik må ikke engang sies om den guddommelige natur.

112

11 Vi forkaster den påstand at det på grunn av den menneskelige naturs egenskaper er umulig for Kristus samtidig å være på mer enn et sted, og enda mindre å kunne være allesteds med sitt legeme.

12 Vi forkaster den lære at det bare er menneskeligheten som har lidt for oss og forløst oss, og at Guds Sønn i virkeligheten under lidelsen ikke har hatt noe fellesskap med den menneskelige natur --- som om lidelsen ikke angikk Guds Sønn.

13 Vi forkaster den lære at Kristus er nærværende hos oss på jorden bare ifølge sin Guddom – i ord, i sakramenter og i all vår nød. Vi forkaster at dette nærvær slett ikke angår hans menneskelige natur og at han ikke etter denne natur har noe mer å gjøre med oss på jorden etter at han har forløst oss med sin lidelse og død.

14 Vi forkaster den lære at Guds Sønn, som har antatt den menneskelige natur, ikke utfører alle sine allmaktsgjerninger i, ved, og med sin menneskelige natur etter at han har avlagt tjenerskikkelsen, men bare gjør noen av dem og bare på det sted hvor den menneskelige natur er stedlig nærværende.

15 Vi forkaster den lære at Kristus etter sin menneskelige natur ikke i noe tilfelle er allmektig og delaktig i den guddommelige naturs andre egenskaper. For dette er i strid med Kristi uttrykkelige ord: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord.” Og det er i strid med hva Paulus sier: Kol. 2,9: “I ham bor hele guddommens fylde legemlig”.

16 Vi forkaster den lære at det nok er gitt Kristus større makt i himmelen og på jorden enn den noen engel eller annen skapning har, men at i Guds allmakt har Kristus ingen del, og allmakten er ikke gitt ham. De som lærer dette dikter opp en mellom-makt ( media-potentia) mellom Guds allmektige makt og andre skapningers makt. Videre dikter de da at den makt som er gitt Kristus ved opphøyelsen og til hans menneskelighet, skal være mindre enn Guds allmakt, men større enn andre skapningers makt.

17 Vi forkaster den lære at Kristus ifølge sin menneskelige ånd bare til en viss grad vet så meget som han bør vite, og at han ikke vet mer enn det som trengs å vite til at han kan utføre sin dommergjerning.

18 Vi forkaster den lære at Kristus ikke enda har noen fullkommen erkjennelse av Gud og alle hans gjerninger. For det står jo tvert imot skrevet: Kol. 2, 3: “I Kristus er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult tilstede.”

19 Vi forkaster den lære at Kristus ifølge sin menneskelige ånd umulig kan vite hva som har vært fra evighet, hva som skjer allesteds og hva som skal være i evighet.

20 Vi forkaster at den lære og at Kristi ord: Mat. 28, 18: “Meg er gitt all makt o.s.v “ blir tolket og fordreiet på en bespottelig måte som om Kristus ved oppstandelsen og himmelfarten skulle være blitt “resitueret” ifølge sin guddommelige natur. Hermed påståes at Kristus på ny er blitt overdradd all makt i himmel og på jord som om han i sin fornedringsstand skulle ha avlagt og oppgitt allmakten også etter sin guddommelighet. Ved denne lære blir ordlyden i Kristi testamente ikke bare fordreiet, men med dette blir det også åpnet vei for det forkastede ( fordømte ) arianske kjetteri ( vranglære ). Til slutt blir da Kristi evige guddom fornektet, og både Kristus og vår salighet går helt og holdent tapt. Derfor må denne falske lære stadig gjendrives med sikre grunner fra Guds ord og vår enkle kristne tro.

113

F C. Sol. Decl. VII, 1-96 Om Kristi person

1-4: Stridens parter og hovedspørsmål:

Blant de teologer som tilhører den augsburgske bekjennelse er det også oppkommet en strid om Kristi person. Striden er dog ikke fra først av begynt av dem, men stammer opprinnelig fra sakramentèrerne.

Etter at nemlig dr. Luther med solid begrunnelse hadde fastholdt – på grunnlag av ordlyden i Kristi innstiftelsesord, at Jesu Kristi legeme og blod er sant og vesentlig til stede i nattverden, og fremholt dette imot sakramentèrerne, så har zwinglianerne bebreidet ham følgende:

Dersom Kristi legeme samtidig er til stede i himmelen og her på jorden i den hellige nattverd, så kan det ikke lenger være tale om et rett, virkelig menneskelig legeme; for en sådan majestet ( makt- og herlighersfylde ) tilhører alene Gud, og Kristi legeme kan ikke ha del i den.

Men dr. Luther har motsagt og mektig gjendrevet dette, slik som det sees av hans lære- og stridsskrifter om den hellige nattverd. Derfor vil vi si at vi hermed offentlig bekjenner oss til hans læreskrifter.

Etter Luthers død har somme teologer av den augsburgske bekjennelse visstnok ikke offentlig og uttrykkelig villet bekjenne seg til sakramentèrernes lære om Herrens nattverd.

Men i likhet med sakramentèrerne har de understått seg til å bortskaffe fra Herrens nattverd Kristi legemes og blods sanne og vesentlige nærvær, og har rokket ved Kristi persons grunnfeste således at de ikke har villet tilskrive den menneskelige natur i Kristi person noe av det som går utover eller er imot dens naturlige og vesentlige egenskap.

I tillegg til dette har de påbyrdet og anklaget dr. Luthers lære og alle dem som etter Guds ord slutter seg til denne lære, for nesten alle gamle og uhyrlige villfarelser.

5-16: Grunnlaget for enighet i dette spørsmålet:

I kraft av Guds ord og etter rettledning ( analogi ) ved vår enfoldige kristelige tro, og ved Gud nåde, vil vi søke helt å overvinne denne strid.

Det er da vår samstemte lære, tro og bekjennelse:

1 Vi tror, lærer og bekjenner at Guds Sønn er en bestemt og i seg selv helt guddommelig person fra evighet. Han er altså sann, vesentlig, fullkommen Gud fra evighet sammen med Faderen og den Hellige Ånd. Likevel har han da tidenes fylde kom, opptatt også menneskelig natur til enhet med sin person. Dette gjorde han ikke således at det skulle være to personer eller to Kristusèr. Men Kristus Jesus er tvert imot i en eneste person samtidig virkelig, evig Gud, født av Faderen fra evighet, og et slikt virkelig menneske, født av den høyt prisede jomfru Maria. Slik står det skrevet Rom. 9, 5: “Kristuser kommet fra fedrene etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.”

114

2 Vi tror, lærer og bekjenner at i den samme, eneste udelelige person Kristus er det to forskjellige naturer: den guddommelige som er fra evighet, og den menneskelige som i tiden ble antatt ( opptatt ) i enhet med Guds Sønns person. Disse to naturer i Kristi person blir aldri verken atskilt fra ( delt ) eller blandet sammen med hverandre. Heller ikke blir den ene forvandlet til andre. Men hver av dem forblir i all evighet i Kristi person bestående i sin natur og i sitt vesen.

3 Vi tror, lærer og bekjenner også at likesom de to nevnte naturer forblir ublandet og uutslettet i sin natur og i sitt vesen, således beholder også enhver av dem sine naturlige, vesentlige egenskaper. Disse egenskaper avlegges aldri i evighet. Og den ene naturs vesentlige egenskaper blir aldri den annen naturs vesentlige egenskaper.

4 Likeså tror, lærer og bekjenner vi at de egenskaper å være allmektig, evig, uendelig, allesteds nærværende, naturlig ( med dette uttrykk menes at noe forholder seg i overensstemmelse med sin natur og dens vesen ) , å være nærværende for seg selv, vite alt – dette er vesentlige egenskaper hos den guddommelige natur. De kan i all evighet ikke bli vesentlige egenskaper i den menneskelige natur.

5 På den annen side slike egenskaper som: å være en legemlig skapning, være kjøtt og blod, være endelig og begrenset, lide, dø, fare opp og fare ned, bevege seg fra det ene sted til det annet, føle hunger, tørst, frost og hete, og lignende – det er den menneskelige naturs egenskaper. De kan aldri bli den guddommelige naturs egenskaper.

6 Vi tror, lærer og bekjenner også, at etter inkarnasjonen ( menneskevorden ) består ikke hver av de to naturer i Kristus for seg selv på en sådan måte at hver av dem utgjør eller er en særskilt person. Men naturene er forenet på en sådan måte at de utgjør en eneste person. I denne ene person finnes og består begge naturer samtidig på personlig måte: den guddommelige natur og den antatte menneskelige natur. Etter inkarnasjonen ( menneskevorden ) hører derfor til Kristi hele person ikke bare hans guddommelige natur, men også hans antatte menneskelige natur. Og likesom Kristi person uten hans guddom ikke ville være en fullstendig ( hel ) Kristus, således ville heller ikke Kristi person eller den menneskevordne Guds Sønn være en fullstendig ( hel ) person uten hans menneskelighet. Altså er Kristus ikke to forskjellige personer, men en eneste person – helt bortsett fra at det hos ham ( i hans person ) finnes to forskjellige naturer uten sammenblanding av deres naturlige vesen og egenskaper.

115

7 Vi tror, lærer og bekjenner også at den antatte menneskelige natur i Kristus ikke bare har og beholder sine naturlige, vesentlige egenskaper. Men i tilgift til dette er den menneskelige natur i og med den personlige forening med guddommen, og senere gjennom herliggjørelsen, opphøyet ved majestetens høyre hånd og kraft, og til makt over alt som kan nevnes både i denne og i den tilkommende verden.

8 Hva angår denne majestet ( herlighet ) som Kristus er opphøyet til ifølge sin menneskelighet, så har han ikke først fått den, da han oppsto fra de døde og fòr opp til himmelen. Men han fikk den, da han ble unnfanget i mors liv og ble menneske, nemlig da den guddommelige og menneskelige natur ble personlig forenet med hverandre.

9 Den personlige forening ( av de to naturer ) skal ikke forståes således, som somme på uriktig måte tolker den. For somme tolker den slik, som om de to naturer – den guddommelige og den menneskelige – er forenet med hverandre som to trebrett limes sammen, og således i virkeligheten og sannhet ikke har noe innbyrdes fellesskap med hverandre. Dette var Nestorius` og Samosatènerens villfarelse og vranglære. Om den vitner Suidas og presbyteren Theodor fra Retu at de ( Nes. Og Sam. ) lærte og hevdet: De to naturer har overhode intet fellesskap med hverandre ( naturas omni modo incommunicabiles esse ) . Med denne lære blir naturene skilt fra hverandre, og det lages to Kristusèr, så at Kristus er èn og Gud Ordet som bor i Kristus, en annen. Prestbyteren Theodor skriver således: “På den samme tid som vranglæreren Manes levet, levet også en person med navnet Paulus som var født i Samosate og derfor kaltes en samosatener. Men han var forstander i Antiokia i Syria. Han førte den gudløse lære at Herren Kristus bare hadde vært et blott og bart menneske som Gud Ordet ( Logos ) hadde bodd i, slik som i enhver annen profet. Av den grunn påstod han også at den guddommelige og menneskelige natur var helt skilt fra hverandre, og at de i Kristus ikke hadde noe som helst fellesskap med hverandre. Han lærte altså som om Kristus var èn og Gud Ordet som bodde i ham, var en annen”.

17-25: Sann og falsk lære om de to naturers forening i Kristi person:

Mot denne forkastede vranglære har den kristelige kirke alltid og alle vegne trodd og lært, at den guddommelige og menneskelige natur i Kristi person er forenet på den måten at de har et sant fellesskap med hverandre. Dermed er ikke naturen blandet til ett vesen ( essentia ) .

Men som dr. Luther skriver er de blandet i èn person.

Som følge av denne personlige forening og det personlige fellesskap av naturene har de gamle kirkelærere brukt ordet “mixtio” ( blanding ) med god mening og bestemt betydning både før og etter kirkemøtet i Chalcedon.

Derfor blir også mange vitnesbyrd av kirkefedrene anført mange ganger i skrifter av oss ( d.v.s. lutherske forfattere ).

116

Den personlige forening og fellesskapet mellom naturene er blitt forklaret ( oppklaret ) med

lignelsen om at sjel og legeme er ett menneske, og ild og jern er ett glødende jern.

For legeme o g sjel, likesom også ild og jern, har ikke fellesskap med hverandre bare ifølge en talemåte eller et språklig uttrykk; men fellesskapet er virkelig og sant.

Men tross dette fellesskap oppstår det ingen forvirrende sammenblanding eller noen likeverdighet mellom naturene.

Annerledes er det med lignelsen om blanding av honning og vann til èn drikk: her er det ingen forskjell lenger mellom vannet og honningen; det er en blandet drikk.

Det forholder seg helt annerledes med foreningen av guddommelig og menneskelig natur i Kristi person.

Fellesskapet og foreningen mellom den guddommelige og menneskelige natur i Kristi person er et helt annet og høyere, et uutsigelig fellesskap. For på grunn av denne forening og dette fellesskaper det så at Gud er menneske og menneske er Gud.

Likevel blir verken naturene eller deres egenskaper forvirrende blandet. Men hver av naturene beholder sitt vesen og sine egenskaper.

På grunn av denne personlige forening, som verken kan eksistere eller tenkes uten et sant fellesskap mellom naturene, står det fast at ikke bare den menneskelige natur har lidt for hele verdens synd. Enda lidelse og død tilkommer den menneskelige natur, har dog selve Guds Sønn virkelig smakt lidelse og død ifølge den antatte menneskelige natur.

Dette er vår enfoldige kristelige tro selv om den guddommelige natur verken kan lide eller dø.

Dette lærte også dr. Luther i sin store bekjennelse om den hellige nattverd, og lærte det imot Zwinglis gudsbespottelige såkalte “alloiosis”.

Med dette ord mente Zwingli at den ene natur skulle bli tatt og forstått istedenfor den annnen.

Slik er et djeveloppspinn som fordømmer til helvedes avgrunn. Dette har dr. Luther utførlig forklart.

Av denne grunn har de gamle kirkelærerne brukt både ordet koinonia ( latinsk communio, communicatio, d.v.s fellesskap eller gjensidig meddelelse) og ordet henosis ( latin unio d.v.s forening ).

Disse ord brukte de til å klarlegge hemmeligheten i Kristi person, og forklarte det ene ord ved hjelp av den andre.

Dette finner vi i skriftene til Irenæus, Athanasius, Hilarius, Basilius, Gregor av Nyssa og Johannes av Damascus.

På grunn av denne personlige forening og fellesskapet mellom den guddommelige og den menneskelige natur i Kristus tror, lærer og bekjenner vi også ifølge vår enfoldige kristelige tros

anvisning ( analogi ), det som sies om Kristi majestet ( herlighet ) i hans menneskelighet ved den allmektige Guds, kraftens høyre hånd.

Og vi tror det som følge av den. Ingenting av alt dette kunne være eller bestå dersom ikke denne personlige forening og fellesskap mellom naturene i Kristi person var virkelig og sann.

117

24: Om jomfru Maria.

På grunn av den personlige forening og fellesskapet mellom naturene har den priselige jomfru Maria ikke bare født et blott og bart menneske. Hun har født et sådant menneske som virkelig og sant er den Allerhøyeste Guds Sønn slik som engelen vitner ( jfr. Lk. 1, 32 ) .

Denne sin guddommelige majestet har han vist også i mors liv derved at han ble født av en jomfru uten å krenke hennes jomfrustand. Derfor kalles hun også i sannhet “theotokos”

d.v.s gudfødersken eller Guds mor ( jfr. Lk. 1,43 ); likevel er hun forblitt jomfru.

25. Kristi undergjerninger og hans guddom.

Som følge av den personlige forening og fellesskapet har han fullført alle sine undergjerninger.

Når og hvor han selv ville, har han etter eget behag åpenbaret sin guddommelige majestet. For det gjorde han ikke bare først etter sin oppstandelse og himmelfart. Men han åpenbarte den ( sin guddomsmajestet ) også i fornedrelsens stand og kår. Som for eksempel ved bryllupet i Kana. ( Johs. 2, 1-11 ) , som tolvåring i templet blant de lærde ( Lk. 2, 41-52 ), i Getsemane der han med et eneste ord slo sine fiender ned ( Johs. 18, 6 ); likeså i døden da han ikke bare døde som et hvilket-som-helst annet menneske, men med og i sin død overvant synden, døden, djevelen og den evige fordømmelse, -- noe som den menneskelige natur ikke skulle ha formådd å gjøre om den ikke hadde vært således personlig forenet og i fellesskap med den guddommelige natur.

26-30: Den menneskelige naturs opphøyelse ( herliggjørelse ).

På grunn av denne naturens forening og fellesskap ble også den menneskelige natur etter oppstandelsen fra de døde opphøyet over alle skapninger i himmelen og på jorden.

Dette er ( jfr. Fil. 2, 6-11 ) det samme som at han helt og holdent la tjenerskikkelsen fra seg.

Men den menneskelige natur la han ikke fra seg. Den beholder han i evighet.

Og han er innsatt til den fullstendige besittelse og bruk av den guddommelige majestet ( ifølge ) den antatte menneskelige natur. Denne guddommelige majestet har han dog hatt straks i sin unnfangelse, også i mors liv.

Men som apostelen vitner ( jfr. Fil. 2, 7 ) har han av seg selv gitt avkall på “den guddommelige majestet”. Og som dr. Luther forklarer har Kristus i sin fornedrelsesstand holdt den hemmelig og ikke alltid gjort bruk av den. Men når det var han selv behagelig, gjorde han bruk av den.

Men nå, etter at han er faret opp til himmelen – ikke som et hvilket-som-helst annet hellig menneske, -- derimot som apostelen vitner: ( jfr. Ef. 4, 10 ) er “faret opp over alle himler” og sannelig fyller alt og er alle steder, nå er han det ikke bare som Gud, men også som menneske.

Han er nærværende og styrer ( hersker ) fra hav til hav, ja, til verdens ende.

Det er som profetene sa forut og apostlene bevitner ( Sal. 8, 2. 7;93, 1; Sakk. 9, 10; Mk. 16, 19 f. ) : Han er alle steds virksom sammen med dem og bekrefter deres ord ved påfølgende tegn.

118

Men slikt har ikke foregått på en jordisk måte, derimot slik som dr. Luther har forklaret:

ifølge den måte og grunn som gir seg av den guddommelige høyre hånd.

For den guddommelige høyre hånd er ikke på et bestemt sted i himmelrommet,, slik som

sakramentèrerne fremstiller det uten grunnlag i den hellige Skrift.

Guds “høyre hånd” er ingenting annet enn Guds allmektige kraft som fyller himmel og jord.

I denne kraft er Kristus virkelig og sant innsatt etter sin menneskelighet, -- uten forvirrende sammenblanding og likeverdighet mellom de to naturer i deres vesen og vesentlige egenskaper.

Som følge av denne meddelte kraft kan han ifølge ordlyden i sitt testamente være virkelig nærværende med sitt legeme og blod i den hellige nattverd, -- og er det. Og til den har han vist oss ved sitt ord.

Dette er ikke mulig for noe annet menneske. For intet menneske er forenet med den guddommelige natur på en sådan måte .

Og heller ikke er noe menneske innsatt i sådan guddommelig, allmektige majestet og kraft i og ved den personlige forening mellom guddommelig og menneskelig natur.

Dette gjelder alene om Jesus, Marias sønn. I ham er det at den guddommelige og menneskelige natur er personlig forenet med hverandre på en sådan måte at “guddommens fylde bor legemlig i” Kristus. Kol.2, 9.

I denne personlige forening er det så høyt, innerlig, uutsigelig fellesskap at endog englene forundrer seg over den og over å skue den. Således bevitner Peter ( 1 Pet, 1, 12. ) at engelen har sin lyst og glede i å skue inn i dette. Og i dette skal vi i det følgende gi mer inngående oppklaring.

31-45: Om den guddommelige og menneskelige naturs gjensidige vekselsforhold i personen Kristus ( communicatio idiomatum ):

Vi har hittil vist og forklaret den personlige forening, d.v.s den måten som den guddommelige og menneskelige natur er forenet med hverandre i Kristi person.

De er ikke bare forenet og har fellesskap i navnet. Men de er i sannhet og i virkelighet forenet seg imellom uten noen forvirret sammenblanding eller likeverdighet mellom naturene. Av dette følger da læren om egenskapenes gjensidige vekselsforhold. Og om dette skal vi si noe mer.

Etter som det virkelig forholder seg så at hver av naturene beholder sine vesentlige egenskaper, og egenskapene ikke kan skilles fra naturen og utgytes i den annen natur som vann kan utgytes fra et til et annet fat: -- således kan det heller ikke være eller bestå noe vekselsvis fellesskap mellom egenskapene dersom ikke den ovennevnte personlige forening og fellesskapet mellom naturene i Kristi person skulle være virkelig.

Denne forening er nest etter bekjennelsen om den hellige treenighet den største hemmelighet i himmel og på jorden, -- slik som apostelen sier: 1 Tim. 3, 16: “Stor er den gudsfryktens hemmelighet at Gud er åpenbaret i kjøtt.” Etter som apostelen Peter ( jfr. 2 Pet. 1,4 ) med klare ord bevitner at også vi, i hvem Kristus bor bare av nåde, på grunn av denne høye hemmelighet “skulle få del i guddommelig natur” i Kristus, hva må da det ikke være for et fellesskap med den guddommelige natur som apostelen taler om, når han sier at i Kristus “bor hele guddommens fylde legemlig” ( Kol. 2, 9 ). For dermed sier han om Kristus at Gud og menneske er èn person.

119

Det ligger stor vekt på denne lære om det vekselvise forhold mellom de to naturers egenskaper blir fremstillet og forklaret med tilbørlige sondringer. For de utsagn og omtale-måter som man bruker om Kristi person, om personens naturer og egenskaper, er ikke bare av ett slag og èn måte. Og hvis man taler om disse ting uten å gjøre de tilbørlige sondringer, så blir denne lett forvirret og den enfoldige leser blir lett villedet.

Av den grunn må den følgende fremstilling studeres oppmerksomt. For å gjøre fremstillingen best og enklest mulig bør det sondres mellom tre hovedpunkter.

For det første:

Da det er to forskjellige naturer med hver sitt vesen og hver sine egenskaper i Kristus – uten forvandling eller sammenblanding, -- men de to naturer bare er en eneste person, så blir denne ene person tilskrevet det som er bare den ene naturs egenskap. Men denne natur omtales ikke som noe der er atskilt for seg selv. Det tilskrives hele personen som samtidig er Gud og menneske.

( Denne måte å omtale Kristi person kalles den første art av tre talemåter, -- på latin “primum genus idiomaticum”, “genus praedicationum”.

Ved denne form for sondring mellom e måter Skriften omtaler Kristi person hadde de gamle lærere i den lutherske kirke funnet det inntil da, -- og inntil vår tid, -- beste hjelpemiddel til å fremstille læren om Kristi person på en nøyaktig, preis og allsidig måte i ubrytelig Skrifttroskap V-S. )

Av denne første art av omtalemåter i Skriften ( første art egenskapsbeskrivelse )følger imidlertid ikke at det som blir sagt om ( tilskrevet ) personen .

For eksempel: Paulus sier Rom. 1, 3 at “Guds Sønn ( personen ) er etter kjøttet kommet av Davids ætt” ( Guds Sønn blir altså tilskrevet menneskelig natur ). Peter sier 1 Pet. 3, 18: “Kristus ( personen ) led èn gang for synder, led døden i kjøttet” ( menneskelig natur og egenskap er tilskrevet Kristi person ) Jfr. 1 Pet. 4, 1.

Når det sies at den hele person tilskrives det som tilkommer den ene natur, blir dette dessverre misbrukt av de hemmelige og åpenbare sakramentèrer til å skjule deres skadelige villfarelse: de nevner ganske riktig hele personen, men forstår likevel med det bare den ene natur og utelukker helt den annen natur, som om bare den menneskelige natur har lidt for oss.

I sin store bekjennelse om den hellige nattverd har dr. Luther skrevet om Zwinglis såkalte “alloiosis” ( talemåteforandring ).

Vi vil her gjengi dr. Luthers egne ord, for at Guds kirke til sitt eget beste må bli bevaret fra slike villfarelser. Luthers ord lyder således:

120

“ Zwingli kaller det alloiosis ( talemåteforandring ) når noe blir sagt om Kristi guddom som strengt tatt tilkommer hans menneskelighet; og omvendt. For eksempel Luk. 24, 26: “Måtte ikke Messias ( personen Kristus ) lide dette og så gå inn til sin herlighet?” Her vil nå Swingli innbille oss at betegnelsen “Kristus” ( Messias ) skal forståes om den menneskelige natur ( istedenfor om den person som er enheten av Gud og menneske, Gudmenneske, V-S. )

Vokt deg, vokt deg, sier jeg, for denne “alloiosis”. Den er djevelens oppfinnelse, og gir oss til slutt en sådan Kristus som jeg nødig kaller meg en kristen etter. For det er en Kristus som i grunnen ikke er eller gjør mer med sin lidelse og sitt liv enn et hvilket-som-helst hellig og godt menneske.

For når jeg tror at bare den menneskelige natur har lidt for meg, da er Kristus blitt en dårlig frelser, og trenger selv en frelser. I èn sum, det er uforklarlig hva djevelen pønsker på med denne “alloiosis”.

Like etter sier Luther:

“Om nå den gamle veirhøne fr Fornuft, bestemor til “alloiosis”, ville si: Ja, men guddommen kan jo ikke lide og dø; så skal du svare: Det er sant, men likefullt er det så at fordi guddom og menneskelighet er èn person i Kristus så tillegger Skriften på grunn av denne personlige enhet guddommen også alt det som overgår menneskeligheten, og omvendt. Og således er det i sannhet.

For du må jo medgi: denne person, d.v.s. Kristus, lider og dør; nå er denne person sann og virkelig Gud; derfor er det riktig å si at Guds Sønn lider ( jfr. Heb. 2, 14 ).

For at jeg så skal si, om den ene “delen”, nemlig guddommen ikke lider, så lider likefullt den person som er Gud, og lider i den andre “delen”, nemlig i sin menneskelighet”.

“For det er Guds Sønn som sant og virkelig er korsfestet for oss, d.v.s. den person som er Gud.

Derfor sier jeg, er det denne person som er korsfestet etter sin menneskelighet.”

Straks etter sier Luther videre:

“Skal denne alloiosis” opprettholdes slik som Zwingli fordrer, så må Kristus være to personer, en guddommelig og en menneskelig. For Zwingli henfører jo alle ord om lidelsen alene til Kristi menneskelige natur og tar den bort fra guddommen. Men hvor gjerningen blir delt og skilt, der må også personen bli delt. For enhver gjerning og lidelse tilskrives personen og ikke naturene. Og det er denne person som gjør og lider alt. Men personen gjør og lider, det ene etter den ene natur, det annet etter den annen natur.

Dette vet de lærde meget godt. Derfor holder vi vår Herre Jesus Kristus for å være Gud og menneske i èn person, men slik at vi ikke på forvirret måte blander sammen naturene og heller ikke deler personen.”

På liknende måte skriver dr. Luther i sin bok om kirken og kirkemøtene:

“Vi kristne må vite dette dersom Gud ikke kommer med sin vekt i vektskålen, da synker vå skål til bunns.

Jeg mener altså: dersom det ikke skal kunne sies at Gud er død for oss, men det er bare et menneske som døde for oss, så er vi fortapte. Men om Guds død og om det at Gud selv er død kommer i vektskålen, da synker den ned, mens vi farer opp som om vår vektskål var lett og tom. Men vektskålen kan vel også på ny løftes opp og Gud kunne hoppe ut av sin vektskål. Men Gud kunne ikke komme i vektskålen uten at han ble oss lik som et menneske og uten at det kunne sies: Gud er død, Gud er pint, det er Guds blod ( jfr. Ap. gj. 20.28 ), Guds død.

For Gud kan vel ikke dø i sin natur. Men når Gud og menneske blir forenet i èn person, så heter det ganske riktig: Det er Guds død når det menneske dør som er ett og det samme som eller èn person med Gud”.

Så langt Luthers ord.

121

Av dette er det åpenbart at det er uriktig sagt å si eller skrive at de nevnte uttrykk om at Gud har lidt og at Gud er død bare er uttrykksmåter med ord, og ikke dekker noen virkelighet.

For vår enfoldige kristelige tro og lære viser at den Guds Sønn som er blitt menneske, led og døde for oss og har forløst oss med sitt blod.

46-47 Kristi persons betydning for hans forløsertjeneste:

For der annet:

Hva nå angår utførelsen av Kristi forløser-tjeneste ( Kristi såkalte embeter ), forholder det seg ikke så at Kristi person handler og virker utelukkende i, ifølge, med og gjennom ( ifølge ) den ene natur. Men han handler og virker i, ifølge, med og gjennom begge naturene.

Det forholder seg således som kirkemøtet i Chalcedon sier:

den ene natur virker i fellesskap med den annen etter det som er hver enkelts egenskap.

Følgelig er Kristus vår mellommann, forløser, konge, yppersteprest, hyrde, vårt hode, vår rettferdighet, o.s.v. ikke bare ifølge den ene av naturene, -- det være seg den guddommelige eller den menneskelige. Men han er dette ifølge begge nature. Dette punkt blir dog utførlig behandlet annet steds. F.C. III, Sol. Decl. 55 f. og F.C. VIII, Sol Decl. 64 F.

For det tredje:

det er en helt annen sak når det blir spurt, drøftet og behandlet om de to naturer, som er personlig forenet i Kristus, ikke har annet eller mer enn bare hver sine naturlige vesentlige egenskaper. For at de har og beholder dem har vi sett ovenfor.

49: Guds uforanderlighet:

Hva angår den guddommelige natur i Kristus, så er det jo “ingen forandring eller skiftende skygge” i Gud Jak. 1, 17. Derfor er det ved hans menneskevorden ( inkarnasjonen ) ikke tilført eller fraført den guddommelige natur noen ting i dens vesen og dens egenskaper.

Den guddommelige natur er i og for seg verken forminsket eller forøket ved inkarnasjonen.

50-53: Den menneskelige naturs herliggjørelse:

Men hva angår den antatte menneskelige natur i Kristi person, så har somme villet hevde at heller ikke den har noe annet og mer enn alene sine naturlige, vesentlige egenskaper i den personlige forening med guddommen.

Ifølge disse er Kristus da allesteds lik sine brødre, og derfor verken skal eller kan den menneskelige natur i Kristus kunne tilskrives noe som går utover eller er imot den menneskelige naturs egenskaper, -- ikke engang om Skriften vitnesbyrd går i den retning.

Men en sådan mening er falsk og uriktig.

Det er så klart av Guds ord at endog deres egne forbundsfeller nå anklager og forkaster denne villfarelsen.

122

For den hellige Skrift og de gamle kirkefedrene på grunnlag av Skriften vitner kraftig at den menneskelige natur i Kristus er blitt herliggjort og opphøyet til Guds majestets og krafts høyre hånd etter at han har avlagt sin tjenerskikkelse og sin fornedrelse.

Og dette er skjedd av den grunn at den menneskelige natur i Kristus er personlig forenet med den guddommelige natur i Kristus.

Derfor har Kristi menneskelige natur ved siden av og utover sine naturlige, vesentlige, forblivende egenskaper også særlige, høye, store, overnaturlige, uutforskelige, uutsigelige, himmelske fortrin ( prærogativer ) i majestet, herlighet, kraft og makt, -- over alt som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også over alt som kan fåes i den kommende verden.

På denne måten blir den menneskelige natur i Kristus ikke bare brukt etter sitt mål og sin måte ved utførelsen av Kristi forløsertjeneste ( embete ).

Derfor er den menneskelige naturs kraft og virkning i Kristi person ikke begrenset til sine naturlige vesentlige egenskaper så langt deres duelighet rekker. Men ved sin herliggjørelse og sin opphøyelse har han fått majestet, herlighet, kraft og makt; og den menneskelige natur har fått dette ved sin personlige forening med guddommen.

Dette kan eller bør nå heller ikke motstanderne nekte. Dog disputerer og strides de om at det skal bare være skapte gaver eller endelige egenskaper slik som i andre hellige mennesker.

Med disse endelige egenskaper skal da den menneskelige natur i Kristus være begavet prydet.

De vil avmåle og regne ut etter deres egne tanker og lettsindige begrunnelser hva den menneskelige natur i Kristus formår eller ikke formår uten å utslettes (( oppheves ).

Men den beste, riktigste vei til å avgjøre denne strid om hva Kristus har fått ved sin herliggjørelse og opphøyelse, med hensyn til sin antatte menneskelige natur og på grunn av den personlige forening -- og til å avgjøre striden om hva hans antatte menneskelige natur er duelig til utover sine naturlige egenskaper og uten at den menneskelige naturs utslettes ( oppheves ), -- det er å huske at ingen kan vite dette bedre og grundigere enn Herren Kristus selv.

For han har åpenbart for oss i sitt ord sådant og så meget som det er nødvendig for oss å vite om det i dette liv.

Om denne sak har vi klare, sikre vitnesbyrd i Skriften. Og dem skal vi enfoldig tro, og ikke på noen måte disputere dem bort som om den menneskelige natur i Kristus ikke skulle være duelig til det Skriften sier om den.

54-60: Reglene for den riktige forståelse av hva Skriften sier om Kristi menneskelige naturs herliggjørelse:

Nå er det riktig og sant det som sies om de skapte gaver som er gitt og meddelt den menneskelige natur i Kristus, nemlig at denne natur har disse gaver ( evner ) i og for seg.

Men disse gaver er ikke tilstrekkelig grunnlag til å tilskrives den antatte menneskelige natur i Kristus den majestet som Skriften og de gamle kirkefedrene har tilskrevet den på grunnlag av Skriften.

123

( Når Skriften sier at også ) Kristus levendegjør, har all dom og all makt i himmel og på jord, har alt i sine hender, at alt er lagt under hans føtter, at han renser fra synd, o.s.v. , så er ikke noe av dette skapte gaver ( evner ).

Men dette er guddommelige, uendelige egenskaper som imidlertid ifølge Skriftens utsagn er gitt og meddelt til mennesket Kristus.

Se Johs. 5, 21.27; 6, 39 f; Mat. 28, 18; Dan. 7, 14; Johs. 3, 31.35; 13, 3; Mat. 11, 27;

Ef. 1, 22; Hebr. 2, 8; 1 Kor. 165, 27; Johs. 1. 3.10 14.33.

En slik meddelelse er ikke å forstå bare som et språkuttrykk eller en talemåte, og angår ikke personen bare etter den guddommelige natur. Den er å forstå som meddelelse til personen ifølge den antatte menneskelige natur. Dette bevises av tre sterke, ugjendrivelige argumenter og følgende grunner ( sikre tolkningsregler ):

1 For det første er det en samstemt anerkjent regel i hele den gamle rettroende kirke: hva den hellige Skrift vitner om at Kristus har fått ( mottatt ) i tiden, dette gjelder ikke om den guddommelige natur. For etter den guddommelige natur har og besitter han alt fra evighet. Men det gjelder for Kristi person ifølge og med hensyn til den antatte menneskelige natur. For den har han fått i tiden.

2 For det annet: vitner Skriften klart Johs. 5. 2127; 6.39 f. at kraften til å gjøre levende og å holde dom, er gitt Kristus fordi han er Menneskesønn og altså har kjøtt og blod.

3 For det tredje: sier Skriften dette ikke bare i sin alminnelighet om Menneskesønnens person, men den tilsikter og taler uttrykkelig om hans antatte menneskelige natur: 1 Johs. 1, 7: “Jesu, Guds Sønns blod renser fra all synd.” Her tales ikke bare om den fortjeneste som Kristus engang vant på korset. Men Johannes taler på dette sted om at i rettferdiggjørelsens handling er et ikke bare den guddommelige natur i Kristus, men også hans blod, som virkelig renser oss fra alle synder. Således heter det Johs. 6. 48-58 at Kristi kjød er en levendegjøre mat. Av dette Jesu ord har kirkemøtet i Efesus trukket den slutning at Kristi kjød har kraften til å gjøre levende. Vi har annensteds sammenstillet mange andre herlige vitnesbyrd fra den gamle rettroende kirke angående denne artikkel.

At Kristus har fått slikt ifølge sin menneskelige natur, og at den antatte menneskelige natur i Kristus er blitt gitt og meddelt slikt, -- det skal og må vi tro ifølge Skriften. ( Guds ord ). Men som ovenfor sagt: fordi de to naturer i Kristus er således forenet, at de ikke på forvirrende måte kan sammenblandes eller forvandles fra den ene til den annen, og fordi hver av naturene beholder sine naturlige vesentlige egenskaper således at den ene naturs egenskaper aldri kan bli den annen naturs egenskaper, -- så må denne lære bli forklaret på den rette måte og med omhu varetas imot alle vranglærdommer.

124

61-63: Det virkelige, vekselvise forhold og fellesskap mellom de to naturer:

61 Vår lære er ikke ny. Vi har ikke utpønsket noe nytt av oss selv. Men vi godtar og gjentar de forklaringer som den gamle rettroende kirke har gitt om disse ting på grunnlag av gode grunner i den hellige Skrift. Ifølge disse forklaringer forholder det seg slik: den guddommelige kraft, liv, makt, majestet og herlighet som er gitt til den antatte menneskelige natur i Kristus, er ikke gitt på den måten som Faderen fra evighet har meddelt Sønnen sitt vesen og alle guddommelige egenskaper ifølge hans guddommelige natur. Sønnen er fra evighet ett vesen med Faderen, og er lik Gud. Det er bare etter den guddommelige natur at Kristus er lik (likeverdig ) med Faderen. Men etter den antatte menneskelige natur er Kristus under Gud. ( jfr. Johs. 10.29.33 ). Av dette er det åpenbart at vi ikke lager noen forvirring, likeverdiggjørrelse eller utslettelse av noen av de to naturer i Kristus. Således er kraften til å gjøre levende ikke i Kristi kjød på den måten som denne kraft er i hans guddommelige natur. D.v.s. denne kraft er ikke vesentlig egenskap i den menneskelige natur ( men er en gitt og meddelt egenskap ). Dette ( gjensidige ) vekselforhold i meddelelse ( mellom de to naturer ) er ikke skjedd ved en vesentlig eller naturlig utgytelse i den menneskelige natur av den guddommelige naturs egenskaper. Kristi menneskelighet er ikke avsondret for seg selv og skilt fra det guddommelige vesen. Heller ikke har den menneskelige natur i Kristus ved dette vekselforhold avlagt sine naturlige, vesentlige egenskaper. Menneskeligheten er verken blitt forvandlet til guddommelighet eller i og for seg blitt lik guddommeligheten ved de meddelte egenskaper. Heller ikke er de to naturer blitt ett og det samme, likesålitt som de skulle ha likeverdige naturlige, vesentlige egenskaper og virkninger. For slike og liknende villfarelser er blitt forkastet og fordømt med rettmessig grunn i Skriften av de gamle anerkjente kirkemøter. For på ingen måte skal man gjøre eller tillate at det gjøres fordreining, forvirring eller likeverdiggjørelse mellom de to naturer i Kristus, eller mellom deres vesentlige egenskaper. Med uttrykket “virkelig meddelelse” eller “virkelig fellesskap” ( realis communicatio, realiter communicari ) skal aldri forståes en fysisk kommunikasjon eller en vesentlig omdannelse, heller ikke noen utgydelse som blander sammen de to naturer i deres vesen og deres vesentlige egenskaper. Det finnes somme folk som bruker disse uttrykksmåter på vrangvillig og ondskapsfull måte for på den måten å mistenkeliggjøre den rene lære. Men de fordreier meningen i strid med sin egen samvittighet. Vår ovennevnte uttrykksmåte er utelukkende å forstå i motsetning til dem som lærer det blotte ordfellesskap mellom naturene ( verbali communicationi ), d.v.s.: vår uttrykksmåte står i motsetning til det som de folk fremfører, som lærer at de to naturer har ikke annet felles enn blotte ord, talemåter, titler og navn. Disse folk har vært så påståelige i denne sak at de ikke vil vite av noe annet fellesskap. I motsetning til dette, og til sann forklaring om Kristi majestet, har vi brukt uttrykket “virkelig fellesskap” ( realis communicatio ). Med dette uttrykk har vi villet understreke at fellesskapet mellom de to naturer er virkelig og sant, -- dog uten noen forvirrende sammenblanding av naturene og deres vesentlige egenskaper.

125

64-65: Den majestet som er meddelt Kristi menneskelige natur:

Vi fastholder og lærer altså med den gamle rettroende kirke, -- slik som denne kirke har forklart denne lære på grunn av Skriften – at den menneskelige natur i Kristus ifølge egenarten av den personlige forening har fått guddommelig majestet. For “hele guddommens fylde” bor i Kristus ( Kol. 2, 9 ). Men den bor ikke i ham på samme måte som i andre hellige mennesker eller engler.

I ham bor den “legemlig” ( personlig ) som i sitt eget legeme, så at den frivillig, når og hvor han vil, stråler fram med all sin majestet, kraft, herlighet og virkning i den antatte menneskelige natur.

I, med og ved denne antatte menneskelige natur beviser, kunngjør og utfører han sin guddommelige kraft, herlighet og virkning. Det gjør han på en måte som ligner sjelen i legemet og ilden i glødende jern. Med denne lignelse ( billede ) har som ovenfor sagt, hele den gamle kirke forklaret denne lære. I sin fornedrelses tid ble hans majestet holdt skjult og i bakgrunnen.

Men etter at han avla tjenerskikkelsen, åpenbares nå hans majestet fullstendig, mektig og åpenlyst for alle de hellige i himmel og på jord. Og i det hinsidige liv skal også vi “skye hans herlighet ansikt til ansikt.” Se: Johs. 17, 24; 1 Johs. 3,2; 1 Kor. 13, 12.

66-71: Det er og blir bare `en Kristus, ett Gudmenneske:

Det er og blir altså i Kristus bare en eneste guddommelig allmakt, kraft, majestet og herlighet. Den tilhører alene den guddommelige natur. Men denne natur stråler, beviser seg og kunngjør seg fullstendig, -- men dog frivillig, -- i, med og gjennom den antatte, opphøyede menneskelige natur i Kristus.

Det forholder seg her på liknende måte som i glødende jern. Det er ikke to slags kraft, `en til å stråle og `en til å brenne; men kraften til å stråle og til å brenne er ildens egenskap; men fordi ilden er forenet med jernet, så beviser og kunngjør seg dens kraft til å stråle og brenne i, med og gjennom det glødende jern; på denne måten har også det glødende jern i forening av ild og jern den kraft å stråle og å brenne; men det skjer uten at ildens og jernets vesen og naturlige egenskaper blir forvandlet.

Av disse grunner forstår vi Skriftens vitnesbyrd om Kristi majestet således, at den menneskelige natur i Kristus er opphøyet til denne majestet.

Men dette er ikke skjedd således at den guddommelige majestet som tilhører Guds Sønn ifølge hans guddommelige natur, bare skal tilskrives Menneskesønnens person ifølge hans guddommelige natur.

Heller ikke mener vi at denne majestet bare skulle finnes på den måten i Kristi menneskelige natur at denne natur ikke skulle ha noe sant og virkelig fellesskap med den guddommelige natur utover fellesskapet i ord, navn og talemåter.

Hvis dette sistnevnte var riktig, ville det få følgende konsekvenser:

126

Gud er et åndelig, udelelig vesen. Derfor er han allesteds nærværende og bor i alle skapninger.

Og hvor han er, -- men særlig i de troende og hellige, -- bor han idet han sin egen majestet med seg og hos seg. Følgelig måtte man med sannhet kunne si at i alle de skapninger som Gud er ( bor ) i, -- og særlig i de troende og hellige som Gud bor i, -- der bor også “guddommens fylde legemlig,” der er også “alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede,” der er all makt i himmel og på jord gitt, etter som jo den Hellige Ånd som har all makt, blir gitt dem.

På den måten blir det ikke lenger noen forskjell mellom Kristus etter hans menneskelige natur og andre hellige mennesker.

Følgelig blir Kristus røvet sin majestet, den som han etter sin menneskelig natur har fått som et menneske fremfor alle andre skapninger.

For det finnes ellers ingen skapning, verken menneske eller engel, som kan eller bør si: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord” ( Mat. 28. 18 ).

Gud er nok med “guddommens fylde”, -- som han allesteds har hos seg, -- i de hellige. Men han bor ikke “legemlig” i dem, og heller ikke er han personlig forenet med dem på samme måte som i Kristus, ( jfr. Kol. 2, 9 ).

For på grunn av denne personlige forening er det Kristus sier også ifølge sin menneskelige natur: “Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden.”

Av samme grunn heter det om han:

Johs. 13, 3: “Da Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender”, o.s.v.

Kol. 2, 9: “I ham bor hele guddommens fylde legemlig”

Hebr. 2, 7-8: “Med herlighet og ære kronte du ham, og satte ham over dine henders gjerninger; alle ting la du under hans føtter. For idet han underla ham alle ting, unntok han intet som ikke er han underlagt.”

1 Kor. 15. 57: “Når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er unntatt som har underlagt ham alt”.

Vi tror, lærer og bekjenner dog på ingen måte en sådan utgytelse av Guds majestet og alle dens egenskaper i Kristi menneskelige natur at den guddommelige natur derved blir svekket eller overgir noe av den som tilhører den, til en annen uten at den beholder det i og for seg selv.

Heller ikke lærer vi på noen måte at den menneskelige natur i sitt vesen skulle ha fått den samme majestet på en måte som er forskjellig og atskilt fra Guds Sønns vesen, -- som om man hadde hellet vann, vin eller olje fra et fat over i et annet.

For verken den menneskelige natur eller noen annen skapning – verken i himmelen eller på jorden – er duelig ( skikket ) til delaktighet i Guds allmakt på den måten at det kunne bli et allmektig vesen for seg selv, eller i og for seg selv ha allmaktens egenskaper.

Å hevde den slags er ensbetydende med å fornekte den menneskelige natur i Kristus, og helt og holdent forvandle den til guddommelighet.

Det er i strid både med vår kristelige tro og med alle profeters og apostlers lære.

127

72-75: Kristus ( Gudmennesket ) og den Hellige Ånd.

Men vi tror, lærer og bekjenner at Gud Faderen har gitt Kristus, sin elskede Sønn, sin Ånd til den antatte menneskelighet på en måte og etter et mål som ingen andre hellige har fått denne gave. Av den grunn kalles han da også Messias d.v.s den Salvede, Johs. 1, 42; 4, 25.

For på Herren Kristushviler ifølge hans antatte menneskelige natur “visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham”, Es. 11, 2.

Den Hellige Ånd hviler over Kristus ifølge den menneskelige natur. For ifølge sin guddom er han av ett vesen med den Hellige Ånd.

Men Ånden hviler ikke over ham på den måten at han som menneske vet og formår bare slike ting som andre hellige vet og formår ved Guds Ånd. For Ånden virker bare skapte gaver, viten og evne i hellige mennesker. Men fordi Kristus ifølge sin guddom er den annen person i den hellige treenighet, og fordi den Hellige Ånd utgår fra både Faderen og Sønnen – og derfor i all evighet er og blir Sønnens og Faderens egen Ånd som ikke er skilt fra Guds Sønn, -- så er Kristus etter kjødet personlig forenet med Guds Sønn, og ved denne forening er han blitt meddelt hele Åndens fylde. Slik taler også kirkefedrene.

Denne Åndens fylde beviser og kunngjør seg selv helt fritt og med all kraft dermed og derved at Kristus ifølge sin menneskelige natur ikke bare vet noe og ikke vet annet, bare formår noe og ikke formår annet. Men ifølge sin antatte menneskelige natur vet og formår Kristus alt.

For over Kristus har Faderen utgydt visdommens og kraftens Ånd uten mål, så at han som menneske ved den personlige forening med guddommen har fått ( mottatt ) all erkjennelse og all makt virkelig og sant. Og derfor er alle “visdommens skatter skjult tilstede i ham.” ( Kol. 2, 3 ) Likeså er “all makt gitt” ham ( Mat. 28, 18 ). Og han “satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye” ( Hebr. 1, 3 ).

Fra de historiske beretninger vet vi at på Keiser Valentins tid var det blant arianerne en særlig sekt som ble kalt agnoeter. Slik ble de kalt fordi de fablet om at Sønnen, Faderens ord, visstnok visste alt, -- men hans antatte menneskelige natur var uvitende om mange ting.

Mot denne sekt har også Gregor den store skrevet.

76-79: Kristi herliggjorte menneskelighet og nattverden:

På grunn av denne personlige forening og det derav følgende fellesskap som den guddommelige og menneskelige natur sant og virkelig har med hverandre i Kristi person, blir Kristus etter sitt kjød tillagt at hans kjød ifølge dets natur og vesen ikke kan være for seg selv og ikke ha noe utenfor denne forening.

Derfor er hans kjød en virkelig levendegjørende mat og hans blod en virkelig levendegjørende drikk. Slik har 200 kirkefedre vitnet på kirkemøtet i Efesus:

Kristi kjød er et levendegjørende kjød. Derfor kan dette menneske Jesus Kristus alene – og for øvrig intet menneske verken i himmel eller på jord, -- si med sannhet: “Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem” ( Mat. 18, 20 ).

Eller: “Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende” ( Mat. 28. 20 ).

128

Dette vitnesbyrd forstår vi ikke således at bare Kristi guddom er til stede hos oss i den kristelige kirke og menighet. Og vi forstår det heller ikke således at denne tilstedeværelse ikke på noen måte skulle angå Kristus etter hans menneskelighet.

Var dette meningen, da måtte Peter, Paulus og alle de hellige i himmelen også være til stede hos oss på jorden, -- etter som jo guddommen som er alle steds nærværende, bor i dem.

Men den hellige Skrift bevitner dette nærvær alene om Kristus, og for øvrig ikke om noe annet menneske. Men vi tror at ved disse Skriftens ord blir mennesket Kristi majestet forklaret.

Det er denne majestet Kristus har fått til sin menneskelighet ved Guds majestets og krafts høyre hånd.

Men og som følge av denne majestet kan nemlig hans antatte menneskelige natur være til stede, og er det også, hvor han vil. Og særlig er han til stede hos sin kirke og menighet på jord som mellommann, hode, konge og yppersteprest. Men han er ikke til stede halvt eller bare med halvparten. Men hele Kristi person som begge naturer – både den guddommelige og den menneskelige --,tilhører, er til stede. Ikke alene etter sin guddom, men også med og ifølge sin antatte menneskelige natur. Det er ifølge denne menneskelige natur han er vår bror. Og vi er kjød av hans kjød og ben av hans ben ( jfr. Ef. 5, 30; 1 Mos. 2, 23 ).

Til en sann bekreftelse og forvissning om dette har Kristus da innsatt sin hellige nattverd, forat han skal være hos oss og bo, virke og være kraftig i oss også ifølge den natur i hvilken han har kjød og blod.

80-86: Vitnesbyrd av Luther om Kristi persons Gudmenneskeligehet:

På denne faste grunn har dr. Luther – fred med hans minne – skrevet om også Kristi majestet ifølge hans menneskelige natur. I sin store bekjennelse om nattverden skriver han således om Kristi person:

“Da nå Kristus er et sådant menneske, og det utenom dette menneske ikke finnes noen Gud, så må det følge at Kristus også på den tredje overnaturlige er og kan være allesteds hvor Gud er, og at alt er helt igjennom fullt av Kristus også etter hans menneskelighet.

Dette er ikke å forstå etter den første legemlige og fornuftsforståelige måte, men etter den overnaturlige, guddommelige måte.

Her må vi stå fast og si: hvor Kristus er etter sin guddom, der er han en naturlig, guddommelig person. Og han er der naturlig og personlig slik som hans unnfangelse i hans mors liv beviser.

For skulle han være Guds Sønn, så måtte han naturlig og personlig være i mors liv og bli menneske.

Er han nå naturlig og personlig der hvor han er, så må han også på samme sted være menneske. For det er ikke to atskilte personer, men en eneste person: hvor personen er, der er den en eneste uatskilt person.

Og hvor du kan si: her er Gud, der må du også si: så er også mennesket Kristus der.

129

Og om du vil peke ut et sted hvor Gud var, men ikke mennesket, så ville personen med det samme være atskilt. For da kunne jeg jo med sannhet si: Her er den Gud som ikke er menneske, og enda aldri er blitt menneske. En sådan Gud angår dog ikke meg.

For av dette ville følge at rom og sted skilte de to naturer fra hverandre og atskilte personen, -- på tross av at verken døden eller djevelen kan skille dem og rive dem fra hverandre.

Og det skulle for meg være en dårlig Kristus om han samtidig kunne være en guddommelig og en menneskelig person bare på et enkelt sted, -- mens han på alle andre steder bare kunne være en helt atskilt Gud og en guddommelig person uten menneskelighet.

Nei, min venn, hvor du plasserer Gud, der må du også plassere menneskeligheten. For de lar seg ikke atskille eller deles fra hverandre. Det er blitt `en person, og denne person skiller ikke menneskeligheten ut fra seg.”

I boken om Davids siste ord, som Luther skrev kort før sin død, sier han følgende:

“Guds evige makt er gitt Kristus også ifølge hans annen, menneskelige fødsel i tiden. Men den er gitt ham i tiden, og ikke fra evighet. For Kristi menneskelighet har ikke vært fra evighet slik som guddommen.

Men etter den måten vi nå teller og skriver er Jesus, Marias Sønn, i dette år 1543 år gammel.

Men fra det øyeblikk da guddommelighet og menneskelighet ble forenet i `en person, da er og kalles dette menneske som er Marias sønn, allmektig, evig Gud, som har evig makt, har skapt og oppholder alt.

Og dette er og kalles han på grunn av naturenes gjensidige fellesskap, altså fordi han er `en person med guddommen og er sann Gud.

Om dette taler Jesus Mat. 11, 27; “Alle ting er meg overgitt av min Fader;” og Mat. 28. 18: “Meg er gitt all makt i himmelen og på jord.”

Hvem er denne som kaller seg selv “meg”? Dette “meg” er Jesus fra Nasareth, Marias sønn, født som menneske; fra evighet har jeg allmakten fra Faderen, før jeg ble menneske; men da jeg ble menneske har jeg

etter menneskeligheten fått den i tiden; jeg har holdt den skjult inntil min oppstandelse og himmelfart; da skulle den bli åpenbaret og forklaret slik som Paulus sier i Rom. 1, 4: “Han er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra det døde, Jesus Kristus vår Herre”.

Johannes kaller dette for Jesu “herliggjørelse” ( Johs. 7, 39; 17. 10 )

Liknende vitnesbyrd finnes det mange av i dr. Luthers skrifter, men særlig i boken

“Dette ord står enda fast” og i hans “Store bekjennelse om den hellige nattverd”.

For å fatte oss i korthet i denne artikkel likeså vel som i artikkelen om den hellige nattverd, henviser vi til disse skrifter av Luther som velbegrunnede forklaringer om Kristi majestet ved Guds høyre hånd og om hans testament.

87-96 Om den villfarelse og vranglære angående Kristi menneskelige natur som avvises og forkastes:

På grunnlag av det foregående anser vi det for en skadelig villfarelse at man berøver Kristus den nevnte majestet etter hans menneskelighet.

For ved denne villfarelse blir de kristne fratatt sin høyeste trøst, som de har i det ovennevte løfte om at Kristus, deres hode, konge og yppersteprest, er nærværende og bor hos dem.

130

Kristus har ikke bare lovet de kristne at hans blotte guddom skal være hos dem.

For denne guddom er overfor oss arme syndere som en fortærende ild mot tørt knusk.

Men han har lovet at han, han, mennesket, som har talt med dem, som i sin antatte menneskelige natur har prøvet all deres skrøpelighet ( jfr. Hebr. 2, 17-18; 4.15 ), og som derfor kan ha medlidenhet med oss som med mennesker der er hans brødre, -- at han vil være hos oss i all vår nød og ifølge den natur ved hvilken han er vår bror og vi er kjød av hans kjød.

88f Derfor forkaster og avviser vi samstemt med munn og hjerte enhver villfarelse som ikke stemmer med den overfor fremstilte lære.

For disse villfarelser strider mot de apostoliske og profetiske skrifter, de gamle anerkjente bekjennelser og vår kristelige augsburgske bekjennelse:

1. Vi forkaster om noen skulle lære og tro slikt som at den menneskelige natur på grunn av den personlige forening skulle være blitt forvirret sammenblandet med eller forvandlet til den guddommelige natur.

2. Likeså forkaster vi den lære at den menneskelige natur i Kristus er allesteds nærværende på samme måte som guddommen, altså som et uendelig vesen og på grunnlag av sin egen kraft og sin naturs egenskap.

3. Likeledes forkaster vi den lære at den menneskelige natur i Kristus er blitt gjort lik eller likeverdig med den guddommelige natur i vesen eller vesentlige egenskaper.

4 Likeså forkaster vi den lære at Kristi menneskelighet er romlig ( localiter ) utstrakt på alle steder i himmel og på jord. Slikt skal ikke engang sies om guddommen. Men at Kristus med sin guddommelige allmakt kan være nærværende hvor han vil med sitt legemel, som han har satt ved Guds majestets høyre hånd, det kan hans allmakt og visdom utføre uten forvandling eller utslettelse av hans sanne menneskelige natur, -- så meget mer som han i sitt ord har lovet å være således til stede for eksempel i den hellige nattverd.

5 Likeså forkaster vi den lære at det bare er Kristi menneskelige natur som har lidd for oss og forløst oss, og at Guds Sønn ikke har hatt noe som helst fellesskap med den menneskelige natur i lidelsen.

6 Likeså forkaster vi den lære at Kristus er nærværende hos oss på jorden i det forkyndte ord og i den rette bruk av de hellige sakramenter bare etter sin guddom, og at dette Kristi nærvær helt og holdent ikke angår hans antatte menneskelige natur.

7 Likeså forkaster vi den lære at den antatte menneskelige natur i Kristus helt og holdent er uten noe sant og virkelig fellesskap med den guddommelige kraft, makt, visdom, majestet og herlighet, -- og at et slikt fellesskap bare er et tittelens og navnets fellesskap.

131

96 Konklusjon

Disse og alle andre villfarelser som strider mot den ovenfor fremsatte lære, forkaster vi fordi de strider imot Guds rene ord, de hellige profeters og apostlers skrifter og vår kristelige tro og bekjennelse. Vi formaner alle kristne fordi Kristus i den hellige Skrift kalles en “hemmelighet” ( jfr. Kol. 1, 27; 1 Tim 3. 16 ) som alle villfarende bryter sitt hode i stykker med, at de ( troende ) ikke hengir seg til lettsindige fornuftsgrublerier om denne hemmelighet. Men vi tilholder dem enfoldig å tro sammen med de kjære apostler, lukke fornuftens øyne og ta sin forstand til fange under lydighet mot Kristus ( jfr. 2 Kor. 10, 4-5 ). Til ham skal de fortrøste seg og dermed uavlatelig glede seg over at vårt kjød og blod i Kristus er satt så høyt som ved Guds majestets og allmektige krafts høyre hånd. Da skal de sikkerlig finne en stadig trøst i alle livets gjenvordigheter, og de skal forbli bevaret mot skadelige villfarelser.

C. Sønnens yppersteprestelige gjerning og forsoning

Utgiverens anmerkning

Konkordieboken er gjennomvevet av budskapet om forsoning med Gud ved Kristi stedfortredende sonoffer, og om rettferdiggjørelse for Gud ved troen på Guds lam.

Likevel vil mange nåtidige lesere kjenne det som et følbart savn at det ikke finnes noen bestemt artikkel i noe bestemt bekjennelsesskrift som er viet spesielt til den stedfortredende forsoning. Det ville være rent nonsens av dette å slutte at forsoningen lite eller ingenting betydde – like stort nonsens som når bibelkritikerne drar den slutning: Konkordieboken har ingen artikkel om Skriftens inspirasjon, ergo var “teorien om inspirasjonen” likegyldig for dem.

Alle artikler i Konkordieboken er oppstått i samband med spørsmål det sto strid om; og de spørsmål man var enige om – både med katolikker og reformerte – dem oppstilte man heller ingen bekjennelse om.

Det gjaldt både forsoningen, inspirasjonen, og annet.

For å skaffe klarhet i læren om forsoningen har vi derfor ingen annen utvei enn å samle det som er sagt om forsoning, fyldestgjørelse, betaling, offer, o.s.v. fra de forskjellige skrifter i Konkordieboken.

For at dette ikke skal føre oss alt for langt ut i detaljer, må vi her nøye oss med å overføre hit et lite utdrag av artikkelen om “messen” ( Ap. XXIV ), som er det lengste sammenhengende stykke om saken. For øvrig må vi begrense oss til en del notater og henvisninger og overlate det til leserne selv å samle stoffet om forsoningen.

Ap. XXVII, 17 Kristi fortjeneste og forsoningsverk er Gudslivets grunnlag.

Ap. XXI, 16-20 Om den sanne og falske forsonergjerning innfor Gud.

Derfor vil vi vise at de av helgenerne ikke bare gjør virkelig forbedere, men forsonere og mellommenn til forløsning. Vi taler her foreløpig ikke om de grove misbruk som det alminnelige folk driver med helgener og valfarter som åpenbar avgudsdyrkelse.

Vi taler her om de lærdes mening, og hvordan de forkynner, skriver og underviser i sine skoler om denne sak. Og de grove misbruk i denne sak kan også uerfarne og ulærde mennesker dømme.

132

17 f. Den sanne forsoner. Til en mellommann eller forsoner hører to sider:

For det første, at det finnes et sikkert og klart Guds ord og løfte om at Gud vil forbarme seg og høre alle som påkaller ved denne mellommann og forsoner.

Et sådant guddommelig løfte finnes i Skriften om Kristus, Johs. 176, 23: “Alt det i bed Faderen om, skal han gi eder i mitt navn”.

Om helgene finnes ingen steds i Skriften noe slikt løfte. Derfor kan ingen samvittighet være viss på at vi blir bønnhørt når vi påkaller helgene.

En slik påkallelse skjer heller ikke i tro. –

Videre har vi også Guds ord og befaling om at vi skal påkalle Kristus. Mt. 11, 28 sier han: “Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile”!

Es. 11.10: “På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag, og hans bolig skal være herlighet”.

Sal. 45. 18: “Jeg vil prise ditt navn blant alle slekter, derfor skal folkene love deg evindelig og alltid”.

Sal. 72. 11.15: “Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham”….”Og de skal…alltid be for ham, hele dagen skal de love ham.”

Johs. 5. 23: “Alle skal ære Sønnen, likesom de ærer Faderen”.

2 Tess. 2, 16 f, sier Paulus idet han ber: “Og han, vår Herre Jesus Kristus og Gud vår Fader, som elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde, han trøste eders hjerter og styrke eder i all god gjerning og tale”!

Dette er Skriftord bare om Kristus. Men motstanderne kan ikke anføre verken noe Guds bud eller noe eksempel fra Skriften om påkallelse av helgener.

For det annet, hører det til en forsoner at hans fortjeneste fyldestgjør og betaler for andre mennesker – at hans fortjeneste og betaling blir gitt til andre ved Guds tilregning, som om de selv skulle ha betalt, så at disse andre regnes som rettferdige, som om det var deres egne fortjenester. Det er her som når en god venn betaler en annens gjeld ( skyld ), da blir den gjeldbundne ( den skyldige ) fri fra gjelden ved den annens fortjeneste som om den skulle ha vært hans egen fortjeneste ( betaling ).

Således blir Kristi fortjeneste gitt til oss for at vi skal bli reknet som rettferdige ved troens fortrøstning til Kristi fortjeneste idet vi tror på ham.

Det er da som om hans fortjeneste er vår, som om vi skulle ha egne fortjenester, så at altså hans rettferdighet og hans fortjenester blir tilregnet oss, og hans fortjeneste blir vår egen.

På begge disse sider ( av den sanne mellommannsgjerning ) må den kristelige bønn og fortrøstningen til Guds barmhjertighet grunne seg.

En sådan tro ( tillitsfull fortrøstning ) til det guddommelige løfte, og likeså til Kristi fortjeneste, hører med til bønnen.

For vi skal være forvisset om at vi blir bønnhørt for Kristi skyld, og at vi på grunn av hans fortjeneste har en nådig Gud.

133

Ap. XXIV, 14-15.

For at vi skal kunne forklare de Skriftsteder de så ille forvrenger, er det nødvendig først å forklare hva ordet “offer” ( savrificium ) betyr.

I løpet av de siste ti år har motstanderne utgitt en nesten uendelig rekke av skrifter om at messen skal være et offer – uten at noen av dem noen sinne har definert hva offer er eller ikke er. De rasper bare sammen fra Skriften eller fra kirkefedrene eller fra Bibel-ordbøker, ordet “offer” ( sacrificium ) hvor de an finne det. Deretter tøyer de det hit og dit enten det passer eller ikke, og spinner opp det som passer dem som om det skulle bety “offer” (sacrificium ).

Hva offer er og ikke er, og arten av offre. ( Ap. XXIV, 16-65 )

16-18 Forskjellen på offer og sakrament.

I Platons dialog Phaidros sier Sokrates, at han sterkt ønsker å gjøre inndelinger ( av stoffet ). For uten dem kan man verken klart fremstille det man skal si, eller forstå noe.

Og dersom han skulle treffe en som var flink til å inndele stoffet, så ville han slutte seg til ham som hans følgesvenn og gå i hans fotspor, som om det var en guds fotspor.

Og han pålegger den som inndeler, at han deler leddene i sine deler forat han ikke som en dårlig kokk må bryte i stykker leddet og rive det fra hverandre. Men slike påbud forakter motstanderne på en storslått måte! De er i sannhet det Platon kaller dårlige “kokker”, idet de forderver de ledd som hører til begrepet “offer” – noe man kan forstå når vi har gjennomgått de forskjellige arter offer.

For at man ikke skal gå i blinde i denne sak, må vi først påvise hva et offer ikke er. Dette er det nyttig og godt å vite for alle kristne.

17 Teologene pleier på en rett måte å skjelne mellom sakrament ( Sacramentum, gresk mysterion, norsk hemmelighet eller tegn for en hemmelighet ) og offer ( sacrificium ). Fellesbegrepet ( genus ) for disse to vil vi angi som “ceremoni” ( ceremonia ) eller en hellig handling ( opus sacrum ) .

18 Sakramentet er da en ceremoni eller en hellig handling, eller et ytre tegn hvormed Gud gir oss det som det guddommelige løfte tilbyr, idet løftet er forbundet med ceremonien eller handlingen. Således er dåpen en ceremoni eller en handling der ikke vi gir eller tilbyr Gud noe, men der Gud gir og tilbyr oss noe, idet Gud eller menighetstjeneren i Guds sted døper oss. Da tilbyr Gud oss og gir oss syndenes forlatelse i overensstemmelse med sitt løfte Mk. 16, 16: “Den som tro og blir døpt, skal bli frelst”. På den annen side er “offer” eller sacrificium en ceremoni eller en handling som vi gir til Gud for å ære ham med det.

19-21 Bare to hovedarter av offre: forsoningsoffer og takkoffer.

I hovedsaken gis det to, og ikke flere, arter av offer. Under disse to er alle andre offre innbegrepet.

Den første art offer er forsoningsofferet.

Med det blir det fyldesgjort for skyld og straff, d.v.s. det forsoner Gud eller soner hans vrede og fortjener syndenes forlatelse for andre.

134

Det annet offer er takkofferet ( eucharistien, ofte brukt som betegnelse for nattverden ).

Ved det fortjener eller får man ikke syndenes forlatelse eller forsoning. Men det er noe som utføres av den som er blitt forsonet, for at han kan takke og prise Gud for at han har fått syndenes forlatelse og har fått andre velgjerninger ( fra Gud ).

Det er av største betydning å skjelne mellom disse to slags offer. Både i den pågående strid og i mange andre tvistigheter må man ha disse to arter klart for øye, og ikke blande dem sammen.

Dersom det hadde vært anledning til det, ville vi ha tilføyet grunnen til denne inndeling.

For det gis tilstrekkelig mange grunner for den både i Hebreerbrevet og annen steds (Jvf. Heb. 10, 5 f.; 13, 15 f.; 2 Mos. 32, 6; 2 Sam. 6, 17; o.a.st. )

Alle de levittiske offre i Moseloven kan henføres under disse to slags offer som under sine hovedbegrep – uansett hvor mange slags det er.

I Moseloven blir somme offre kalt sonoffer eller offer for synden. Det har ikke den betydning at syndenes forlatelse innfor Gud blir fortjent ved disse offer; men de kaltes så, fordi de dreiet seg om en utvortes symbolsk eller billedlig forsoning; og de som offrene ble brakt for, ble forsonet med Gud ved dette offer forat de ikke skulle bli utelukket fra Israels folk.

Derfor ble det kalt sonoffer for synden og brennoffer for overtredelse.

Men til takkoffret hørte matoffer ( oblatio ), drikkoffer, erstatningsoffer, førstegrøde og tiende.

22-26 Det eneste sanne forsoningsoffer: Kristi offer.

Således har det i loven nok vært symboler ( forbilleder ) på det rette sanne offer, men i virkeligheten har det bare vært et eneste sant forsonings-offer, sonoffer, offer for synden: nemlig Kristi død, slik som det heter i Heb. 10, 4: “Det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder”. Og like etterpå heter det om Kristi lydighet og vilje, Heb. 10.10: “Ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme `en gang for alle”.

Og profeten Esaias har på forhånd utlagt Moseloven og peker på at kristi død er en fyldestgjørelse eller en forsoning ( betaling ) for våre synder, noe som lovens offer ikke er – idet han sier Es. 53. 10: “Når hans sjel bar frem skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd”.

Når profeten bruker ordet “skyldoffer” ( hebraisk ascham ) som han her har brukt, så er det for å vise at skyldoffrene i loven ikke var de egentlige offre til å betale synden med, men for å betegne at det skulle komme et offer som skulle gjøre fyldest for våre synder og forsone Gud, nemlig Kristi død – forat menneskene skulle vite at Gud ville forlike ( forsone ) seg med oss, ikke på grunn av vår rettferdighet, men på grunn av en annens fortjeneste nemlig Kristi fortjeneste.

Rom. 8, 3 utlegger Paulus det samme ord “ascham” som ensbetydende med synd idet han sier: “For syndens skyld fordømte han synden i kjødet” d.v.s. han straffet synden ved synden, d.v.s ved et offer for synden. Ordets betydning kan lettere forståes i lys av hedningenes skikker. De er åpenbart hentet fra fedrenes taler og er blitt misforstått.

135

Latinerne kalte offret for “piaculum” ( sonoffer ): Det brakte man frem under store ulykker for å sone Guds vrede når Gud synes å være særlig vred.

Stundom offret de også mennesker, kanskje fordi de hadde hørt at ofringen av ett menneske skulle forsone Gud med hele menneskeslekten.

Grekerne kalte disse offrene katharmata eller peripsemata ( renselsesoffer ).

Skyldoffrene i loven måtte opphøre da evangeliet ble åpenbaret og det rette offer ble fullbrakt.

Derfor var lovens offre ikke den rette forsoning innfor Gud. De har måttet falle, og et annet har måttet komme. Derfor er disse offre bare symboler og forbilleder på den rette forsoning. Derfor står det fats at det har bare vært et eneste offer som skulle anvendes på andre og forsone Guds vrede, nemlig Kristi død.

Esaias og Paulus mener altså at Kristus er gjort til et offer, det vil si et “piaculum” forat Gud skulle bli forlikt ( forsonet ) med oss ved hans fortjenester, og ikke ved våre.

Det står da fast i denne sak at bare Kristi død i sannhet er et offer til soning ( forsoning ) .

For de levittiske “forsoningsoffre” ble kalt således bare for å betegne det kommende sonoffer.

På grunn av en viss forbilledlighet var de fyldestgjørelser som skaffet en lovens rettferdighet, forat de som hadde syndet ikke skulle bli utstøtt av samfunnet.

Men etter åpenbaringen av evangeliet skulle disse fyldestgjørelser opphøre. Og fordi de skulle opphøre ved evangeliets åpenbaring var de ikke virkelige sonoffre. Derfor er evangeliet blitt lovet som det der skulle fremstille ( bringe ) sonofferet.

25. Utenom dette eneste sonoffer, Kristi død, har vi da de andre offre, takkoffrene, som kalles lovprisningsoffer – nemlig forkynnelsen av evangeliet, troen, påkallelsen, takksigelsen, bekjennelsen, de helliges trengsler, ja, alle de helliges gode gjerninger.

Disse offre er ikke slik offer som fyldestgjør for dem som bringer dem, eller kan utføres for andre, så at de ex opere operato ( ved selve handlingen ) fortjener syndenes forlatelse eller forsoning.

For disse offer bringes av dem som allerede er forlikt med Gud ved Kristus. Og dette slags offer er Det Nye Testamentes offre slik som Peter sier, 1 Pet. 2, 5: “I er et hellig presteskap til å frembære åndelige offre som tekkes Gud ved Jesus Kristus”.

De åndelige offre står nemlig ikke bare i motsetning til offre av kveg, men også i motsetning til menneskelige gjerninger som bæres frem som offre ex opere operato.

Ordet “åndelig“ betegner den Hellige Ånds rørelse i oss. Paulus lærer det samme Rom. 12. 1: “Fremstill eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer – dette er eders åndelige gudstjeneste”.

Uttrykket “åndelig gudsdyrkelse” betyr en gudsdyrkelse der Gud blir erkjent, grepet i hjertet, slik som det skjer i gudsfryktens og gudsfortrøstningens rørelse.

Den står altså ikke bare i motsetning til den levittiske gudsdyrkelse, der kveg blir slaktet, men også i motsetning til den gudsdyrkelse der man spinner opp at man bringer Gud en gjerning ex opere operato. Det samme lærer Heb. 13, 15: “La oss ved ham alltid frembære lovoffer for Gud”, og han tilføyer til forklaring: Det er: “frukt av leber som lover hans navn”. Han påbyr oss å frembringe lovprisningsofferet d.v.s. påkallelse, takksigelse, bekjennelse og lignende.

Disse ting har ikke sin gyldighet av gjort gjerning ( ex opere operato ), men på grunn av troen.

Om dette påminner det lille ord: “La oss ved ham frembære lovoffer”, d.v.s. ved troen på Kristus.

Avsnittet Ap. XXIV, 27 ff. Se nedenfor kap. 6 C

136

D. Om Kristi nedfart til dødsriket F.C.IX.

F.C. IX, Ep. 1-4.

Blant somme teologer som tilhører den augsburgske bekjennelse, har det også vært uenighet om denne artikkel: når og på hvilken måte vår Herre Jesus Kristus er nedfaret til dødsriket ifølge vår enkle kristelige tro, -- om det er skjedd før eller etter hans død ?

Dessuten har det vært uenighet om hvorvidt denne nedfart er skjedd bare ifølge sjelen, eller bare ifølge guddommeligheten, eller med legeme og sjel, både åndelig og virkelig legemlig ?

Det har også vært uenighet om hvorvidt denne artikkel angår Kristi lidelse, eller hans virkelige og herlige seier og triumf ?

Men denne vår tros artikkel, likesålitt som den foregående ( F.C. VIII, Om Kristi person ), kan verken forståes med sansene eller med vår fornuft, men må bare bli forstått ved troen.

Derfor er det vår samstemte mening at om disse ting skal man ikke føre strid, men denne artikkel må tros og forkynnes på den enkleste måte.

I denne sak følger vi særlig avdøde dr. Luthers lære slik som han har forklaret den på kristelig måte i sin preken i Torgau anno 1533, idet han har avskåret alle unyttige og unødvendige spørsmål, og har formanet alle kristne til på ganske enkel måte å holde seg til troen.

For det er tilstrekkelig for oss å vite at Kristus er faret til dødsriket, har ødelagt helvete for alle troende, og har forløst dem fra dødens og djevelens makt, og fra den evige fordømmelse til helvedets straff.

Men vi skal vente med å utgranske hvordan dette er gått for seg til vi kommer i den annen verden --–er hvor ikke bare denne hemmelighet skal bli åpenbaret for oss, men også mange andre som vi i all enkelthet har trodd på her, og ikke har kunnet begripe med vår blinde fornuft.

F.C. IX, Sol. Decl. 1-3.

Både hos de gamle, kristelige kirkelærere og også hos somme blant våre folk har det vært gitt ulike forklaringer om artikkelen angående Kristi nedfart til dødsriket.

Vi anser det derfor for å være det beste i all enkelhet å forbli ved vår kristelige tro, og fastholde den således som dr. Luther har vist oss i sin preken i Torgau-slottet 1533. Om Kristi nedfart til dødsriket:

“Jeg tror på vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, at han døde, ble gravlagt og nedfor til dødsriket”. I denne bekjennelse ser vi at det blir gjort forskjell mellom Kristi begravelse og hans nedfart til dødsriket.

Vi tror altså ganske enkelt at hele personen, Gud og menneske, etter gravleggelsen er faret ned til dødsriket, har overvunnet djevelen, har ødelagt dødsrikets makt og berøvet djevelen all hans kraft og makt.

Men vi skal ikke bekymre oss med høytflyvende og spissfindige tanker om hvordan Kristus har gjort dette. For denne artikkel kan likesålitt forståes med fornuften og de fem sanser, som man kan forstå den foregående artikkels ( F.C.VIII, ) ord om at Kristus er satt ved Guds allmektige krafts og majestets høyre side.

Disse hemmeligheter vil bare bli trodd og fastholdt i Guds ord. Således beholder vi av denne artikkel den kjerne og trøst, at verken djevelen eller dødsriket skal kunne ta til fange eller kunne skade noen som helst av dem som tror på Kristus.

137(8)

Del IV

DEN HELLIGE ÅND OG KIRKEN

Utgiverens anmerkning.

Evangeliets innhold om Guds nådegjerninger og nådeløfter ordner seg naturlig i tre ledd i henhold til Guds treenighet, og dermed i henhold til den apostoliske trosbekjennelse.

I Konkordieboken blir denne tredeling fremhevet på aller klareste måte i Luthers Lille og Store Katekismus. –

Første ledd er da evangeliet om Faderens person og nådegjerninger i skapelsens verk og orden, se ovenfor Del II, kap. 1.

Annet ledd er evangeliet om Sønnens person og nådegjerninger i forsoningens verk ( forløsningens ) verk og orden, se ovenfor Del III, kap. 5. Og

Tredje ledd er evangeliet om Den Hellige Ånds person og nådegjerninger i den personlige frelses og helligelses verk og orden, Del IV-VI.

Dette tredje ledd, om Ånden, opptar i sin mangesidighet hovedparten av Konkordiebokens innhold idet det utvikles og utredes i tre hovedhenseender:

1. Ånden og kirken,

2. Ånden og nådemidlene ( Åndens arbeidsredskaper ) og

3. Ånden og nådens ( nådevirkningenes ), den personlige frelses ) orden.

Når det i Konkordieboken er tale om Ånden, skjer det aldri abstrakt, spekulativt eller konstruktivt. Det skjer alltid ganske konkret i en eller annen av disse tre hovedhenseender:

Ånden åpenbares og blir kjennelig idet han ved sin person og gjerning

1. skaper og opprettholder, verner og bevarer kristi rike ( den sanne kirke ), og

2. gjør dette ved nådemidlene som virkemiddel ( aldri uten eller uavhengig av nådemidlene ), og

3. idet han i dette arbeide alltid følger en fast orden som kalles “livets Ånds lov” eller frelsens orden.

Dermed blir læren om Ånden til enhver tid ganske overordentlig aktuell i “kirkens” og “den historiske kristendoms” liv og historiske gang gjennom verden.

Like siden Oldkirkens dager har det uavlatelig stått kamp om “kirkebegrepet”. Uavlatelig er det blitt forsøkt i “kirkens” navn å identifisere Kristi rike og kirke med en utvortes ordnet institusjon med sitt innbegrep av embeter, tjenestegrader tradisjoner, vedtekter, menneskelover og maktfunksjoner i forskjellige henseender.

Uavlatelig har troens mennesker måtte verge seg mot dette, og søke å opprettholde Jesu Kristi ord om at “mitt rike er ikke av denne verden” ( Johs. 18, 36 ), at “kirken” ikke er et utvortes – men åndelig rike i hjertene ved troen på Kristus, at det ikke er noe rangordnet hierarki med alle slags tradisjoner og menneskelover som konstituerer “kirken” – men at det er Guds ord som konstituerer den, o.s.v.

Meget akutt ble denne strid om kirkens vesen i reformasjonen. Og senere har spørsmålet hatt en aldri hvilende aktualitet på grunn av en idelig propaganda fra “embetskirkens” side som om det skulle være det utvortesjuridiske “embete” som konstituerte “kirken”.

139

På ny og på ny søkes det å påbyrde menneskene det bunnfalske spørsmål om hva som er “først”, “grunnleggende og konstituivt” for “kirken”: om “embetet” er selvstendig overfor “kirken” , om “embetet” grunnlegger “kirken” eller om “kirken” begrunner “embetet”, om “embetet” er fra Kristus gjennom apostlene ( den apostoliske suksesjon ) eller om alle kristne er prester og derfor i fellesskap begrunner “embetet” o.s.v. –

Til hele denne problematikk må vi si:

Det er en smukt kamuflert, meget kjødelig maktproblematikk som ligger bakom her. Det viser spørsmålets historie i “kirken”.

For den bibeltroende betraktning er spørsmålet vesentlig falskt. For Guds historiske husholdning i sitt rikes historie på jord tillater ikke en sådan problematikk på generell måte.

Det fantes tider i Guds rikes historie, da hele “kirken” bare besto av en enkelt troende familie ( f. eks. Noa, Abraham, o.s.v. ) Slike tider kan finnes i historien overalt i verden ( misjonshistorien ).

Det fantes også tider da hele “kirken” bare besto av noen få profeter og deres troende venner. Det er meningsløst i slike tilfeller å spørre etter hva som er “først” og “grunnlegger kirken”.

Det er ett – og bare ett – svar som er allmenngyldig riktig for alle skiftende tider og forhold i Guds rikes historie:

kirken på jord konstitueres av Guds ord og er en virkelighet i og med troen i hjertene.

Dette allmenngyldig riktige svar bærer alt hva Konkordieboken lærer om “kirken”.

Det blir ofte sondret mellom den “synlige og den usynlige kirke”. Sondringen er misvisende og klosset, og den gjøres ikke i Konkordieboken.

Det finnes nemlig ingen rent åndelig-abstrakt-usynlig kirke som uten noen art åndelighet ( usynlighet ) er identisk med Kristi rike.

Konkordieboken gjør visse, meget klare og bestemte sondringer. Den sondrer mellom det vi kan kalle “den åndelig-historiske kirke” ( d.e. det åndelige, troende Guds folk i verden ) og “den historisk-juridiske kirke” ( d.e. den institusjonelle kirke med sine utvortes ordninger og lover )-

Den “åndelig-historiske kirke” består utelukkende av troende og er en ren, hellig, ublandet med verden innfor Guds åsyn.

Den “historisk-juridiske kirke” er en institusjon der troende og hyklere, gudfryktige og ugudelige er blandet sammen.

Disse sondringene møter vi stadig i bekjennelsesskriftene, selv om betegnelsene vi bruker her er dannet av oss.

Den “åndelig-historiske kirke” er på ingen måte helt og holdent “usynlig” for mennesker. Det er nok “kirken av troende hjerter”, og den er i stor utstrekning skjult og gjemt bak kors og trengsel, forakt, motstand og forfølgelse – ikke minst fra “den historisk-juridiske kirkes” og dens embetsinnehvareres side.

Likevel har denne “åndelig-historiske kirke” sin synlighet i verden. Og det som er synlig ved den er ikke all utvortes pomp og prakt og embetsglimmer og stas.

Men det er disse ting som gjør den synlig:

Det er

forsamlingen av troende, der er en hørbar

forkynnelse av Guds ord, der er en synlig

forvaltning av sakramentene, der er en lydelig

bekjennelse til Herren, og der er

ordnede tjenester som ikke er grunnet i menneskelover og menneskebud ( jus humanum ),

men er grunnet i Guds ord ( jus divinum ).

140

Vi samler Konkordiebokens stoff om “den åndelig-historiske kirke” i denne følgende del IV.

Stoffet om “den historisk-juridiske kirke” samler vi nedenfor i Del VII.

---

Læren om Åndens vesen og gjerning har vi samlet i følgende deler:

Del. IV: Ånden og kirken ( d.e. den åndelig-historiske kirke ).

Del V: Ånden og nådemidlene

Del. VI: Ånden og nådens orden.

Som nevnt utgjør disse tre deler hovedtyngden av innholdet i Konkordieboken.

---

I denne lille innledning til læren om Ånden i Del IV-VI, vil vi ikke unnlate å gjøre leseren oppmerksom på en meget giftig, besnærende og farlig vranglære som i vår samtid holder på å snike seg inn i større og større kretser av frafalne protestanter.

Til ganske kort karakteristikk vil vi kjennetegne villfarelsen slik:

Man søker i ly av sammenblanding av Sønnens og Åndens personer og gjerning å lancere en bunnfalsk lære om inkarnasjonen. Jvf. Del III, om inkarnasjonen, Sønnens “kjødvorden”. –

Man lærer da f. eks. at kirken er den nåtidige inkarnasjon av Kristus, eller at Ånden eller Ordet inkarneres i forkynnelsen, eller at Kristus fortsatt inkarneres i nattverden, eller at Ånden inkarneres i troens liv o.l.

Alle den slags forvrengninger av læren om inkarnasjonen er et lumsk forsøk på – etter forbilde av gnosticismen i Oldkirkens tid – å forvandle den kristelige lære til en panteistisk religionsfilosofi i kristelig språkdrakt. Det er enhver troendes høye plikt å stå denne panteistiske forvrengning imot.

Den ledsages dessuten av den grunnbetraktning at kristendommens innhold er en samling myter.

For å rettlede troende mennesker i denne meget viktige sak, gjør vi her oppmerksom på følgende forskjeller angående foreningen (unio ) av Gud og mennesker:

1. Ved Guds Sønns inkarnasjon ble Gud og menneske forenet personlig i en eneste evig og historisk person, Jesus Kristus. Denne personlige forening betegner vår bekjennelse som en unio personalis. Se særlig F.C. VIII.

2. Vår bekjennelse lærer på Skriftens grunn at den inkarnerte, herliggjorte Guds Sønn er forenet med brød og vin i nattverden. Denne forening er ingen ny eller annengangs inkarnasjon. Derfor kaller vi den unio sacramentalis. Se F.C. VII.

3. Den Hellige Ånd blir på ingen måte inkarnert – verken i forkynnelsen eller i noe nådemiddel, eller i noen profet, eller i noen forkynner, eller i noen inspirasjon. Derimot er Ånden forenet med alle nådemidler og med alle profeter og apostler for å virke i, med og ved dem. Denne Åndens forening er altså en forening med de nådemidler Ånden virker med. Derfor betegnes denne Åndens forening som unio instrumentalis.

4. Skriften sier at ved troen bor Kristus i hjertene. Ef. 3, 17; at Ånden bor i de troende, Rom. 8, 9; 1 Kor. 3, 16; at Faderen og Sønnen bor i den som tror og lyder Ordet, Johs. 14, 23. –Denne Guds iboen i de troende, og den troendes boen i Gud kan på ingen måte oppheve den eksistensielle og vesentlige forskjell mellom Gud og menneskers personer ( som i panteismen ). Det finnes i tid og evighet bare en eneste person, Jesus Kristus, som eksistensiellt og vesentlig er både Gud og menneske.— Men den treenige Gud bor i alle troende som i sitt rette jordiske tempel. ( Johs. 14, 23; 1 Kor. 3, 16; 6, 19 ). Og ved denne boen er Kristus og de troende forenet som brudgom og brud. ( Johs. 3, 29 ), som mann og hustru ( Ef. 5, 27-32 ). Men denne forening opphever på ingen måte den eksistensielle og vesentlige forskjell mellom Kristus og de troendes personer. Om mann og hustru er forenet i ekteskap, opphører de ikke å være forskjellige personer. I henhold til uttrykket i Ef. 5, 32 kaller man derfor foreningen av Kristus og de troende for den hemmelighetsfulle forening ( Jvf. Johs. 15, 15-16 ) – unio mystica. Jvf. F.C. VIII, Sol. Decl. 66-71.

141

Således bør alle troende p.g.a. de mange villfarelser og vranglærer i vår tid øve seg i å fastholde fire forskjellige slags forening ( unio ) mellom det guddommelige og det menneskelige:

1. Unio personalis ( personlig forening ) – som utelukkende gjelder forening av Gud og menneske i Jesu Kristi person.

2. Unio sacramentalis (sakramental forening ) -- som utelukkende gjelder Kristi forening med sakramentene, dåp og nattverd.

3. Unio instrumentalis ( forening med midlene ) – som utelukkende gjelder Åndens forening med nådemidlene for å virke i, med og ved dem.

4. Unio mystica ( den hemmelighetsfulle forening ) -- som utelukkende gjelder den treenige Gud, og særlig Kristi forening med de troende.

Disse forskjeller fortjener leserens aktpågivende oppmerksomhet under studiet av Del IV-VI.

6. KAPITEL

Ånden og Kirken

A. Om Kirken

Vi gjengir i dette kapitel de grunnleggende tekster om Ånden og kirken fra Cat. Min., Cat. Maj., C.A. og Ap. Men vi vil sterkt understreke at den sanne kirke som er Guds rike på jord, blir inngående behandlet i Luthers forklaring til Fadervår.

For å forstå bekjennelsens lære om kirken riktig, må man derfor i samband med dette kapitel om kirken også betrakte særlig følgende stykker:

Cat. Min. III, 3-11 ( første til tredje bønn )

Cat. Maj. III,49-70 ( annen til tredje bønn )

Til spørsmål om forholdet mellom den sanne kirke av troende og den historisk-juridiske ( organiserte ) kirke, se særlig følgende kapitler i Del VII, kap. 15-16.

Om “verden” og de troende ( Kristi åndelige rike ), se Ap. XVI, 2-5 f.

142

Den apostoliske trosbekjennelses tredje artikkel:

Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.

Luthers forklaring til den tredje artikkel Cat. Min. II, 5-6:

Om helliggjørelsen: 6. Hva er det ? Svar:

Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro, -- likesom han kaller hele den kristne menighet på jorden, samler den, opplyser den, helliggjør den og holder den oppe hos Jesus Kristus i den eneste rette tro. I denne kristne menighet gir han meg og alle troende hver dag rikelig alle synders forlatelse. Og på den ytterste dag vil han vekke opp meg og alle døde og gi meg og alle som tror på Kristus et evig liv. Det er sikkert og visst.

Luthers forklaring til den tredje artikkel Cat. Maj. II, 35-70.

35-37: Den Hellige Ånd er en guddommelig person som kjennes av sine gjerninger

Den tredje artikkel kan jeg ikke forklare bedre enn ved å henvise til helliggjørelsen.

For ved den uttrykker den Hellige Ånd seg og avmaler sin gjerning ( sitt embete ) , nemlig at han gjør hellig. Derfor må vi stå fast på navnet: “den Hellige Ånd”. Dette ord ( navn ) er så kortfattet at man kan ikke ha noe annet. For det finnes etter Skriften så mange slags ånd, som for eksempel menneskeånd, himmelske ånder og onde ånder. Men bare Guds Ånd kalles en Hellig Ånd , d.v.s. den som har helliggjort oss og stadig helliggjør oss.

For likesom Faderen kalles Skaper og Sønnen kalles Forløser, således må også den Hellige Ånd kalles en Helliger eller Helliggjører.

Men hvordan foregår denne helligelse ? Svar: Likesom Sønnen har vunnet det herredømme hvorved han vinner oss ved sin fødsel, død og oppstandelse o.s.v, således utfører en Hellige Ånd helligelsen ved følgende ledd, nemlig ved menigheten og de hellige eller den kristne kirke, forlatelsen for synd, og kjødets oppstandelse og det evige liv, -- d.v.s : først fører han oss inn i sin hellige menighet og legger oss i kirkens fang der han forkynner for oss og bringer oss til Kristus.

38-39: Kristi fullbrakte verk og den Hellige Ånds gjerning:

Verken du eller jeg kunne noensinne vite noe om Kristus eller tro på ham og få ham til Herre dersom det ikke ble tilbudt av den Hellige Ånd ved forkynnelsen av evangeliet, gitt oss i barmen. Verket er kjed og fullført.

For Kristus har ervervet oss skatten og vunnet den ved sin lidelse, død og oppstandelse. Men dersom dette verk skulle forbli skjult, så ingen visste om det, da ville det være spilt og forgjeves. Forat nå denne skatt ikke skal forbli begravet, men skal bli fremlagt til å nyttes som et gode, har Gud latt Ordet utgå og forkynne. Og i Ordet gis den Hellige Ånd for å bringe denne skatt og forløsning til oss og tilegne oss den. Derfor er helligelsen ingen ting annet enn å bringe oss til Kristus og få dette gode som vi av oss selv ikke kunne komme til.

143

40-42 Åndens viktigste virkemiddel: menigheten og Ordet:

Så lær da å forstå denne artikkel tydelig. Når man spør: Hva mener du med disse ordene: “jeg tror på den Hellige Ånd?” -- da skal du svare: “Jeg tror at den Hellige Ånd gjør meg hellig slik som hans navn lyder.” Hvordan gjør han da slikt, eller hva er hans middel og måte til det? Svar: “Ved den kristne kirke, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv”.

Som det første har han en særlig menighet i verden, som er den mor som føder og bærer enhver kristen ved det Guds ord som han åpenbarer og driver til å opplyse og opptenne hjertene så at de griper det, tar imot det, henger ved et og forblir ved det.

43-46: Pavedømmet er ingen kristen kirke:

Hvor den Hellige Ånd ikke lar Guds Ord forkynne og oppvekker hjertene så man griper det, der er det spilt. Slik gikk det for seg under paveveldet:

troen ble helt puttet under stolen, ingen har erkjent Kristus som Herre eller den Hellige Ånd som den som gjør hellig. D.v.s.: ingen har trodd at Kristus er en sådan Herre som har vunnet oss den skatt uten vår gjerning og fortjeneste, at han har gjort oss tekkelig for Faderen ( forsonet oss med Faderen ).

Hva er det som har manglet? Det som manglet var at den Hellige Ånd – han som har latt seg åpenbare og forkynne – ikke var der. Men mennesker og onde ånder har vært der, og har lært oss å bli frelst og få nåde ved våre gjerninger. Derfor er det heller ingen kristen kirke. For hvor man ikke forkynner Kristus, der er det ingen Hellig Ånd som skaper den kristne kirke, kaller og samler den. Utenfor den kirke kan ingen komme til den Herre Kristus.

Dette får være nok om denne artikkels hovedinnhold. Men fordi de ting som er nevnt i artikkelen ikke er så helt klare for de mindre opplyste, vil vi gjennomgå dem ganske kort.

47-50 Den riktige mening med uttrykkene “kirke”, “menighet” og “samfunn”:

Den tredje artikkel kaller den hellige kristne kirke for “de helliges samfunn” ( communio sanctorum, norsk: de helliges fellesskap ). Begge dele ( “samfunn” og de “hellige” ) er med dette uttrykk sammenfattet til ett. Men fra først av hadde artikkelen ikke dette uttrykk, som er blitt dårlig og uforståelig gjengitt på vårt morsmål, med uttrykket “de helliges samfunn”.

Ville man gjengi det tydelig måtte man i vårt språk uttrykt det annerledes. For ordet “ecclesia” ( på norsk kan det oversettes både med “menighet” og “kirke” ) betyr egentlig en “forsamling”. Men vi er vant til å bruke uttrykket “kirke”.

De åndelig uopplyste forstår med dette ord ikke en forsamlet flokk, men det innvidde hus eller bygningen. Men huset skulle egentlig ikke kalles en kirke uten alene av den grunn at en flok kommer sammen der.

For det er vi som kommer sammen, lager huset og finner oss en særlig plass der, som gir huset navn etter den flokk som er der. Altså betyr uttrykket “kirke” egentlig ingenting annet enn “en alminnelig samling”.

Ordet er av gresk opprinnelse likesom ordet “ecclesia”,. Grekerne sier på sitt språk”kyria”, som på latin lyder “curia”. Derfor skulle det rettest på vårt morsmål hete “en kristelig menighet eller forsamling”, eller aller best og klarest “en hellig kristenhet” ( Jfr. det norske uttrykk “kristenfolket” )

144

Likeså skulle ordet “communio” som er etter-hengt, ikke oversettes med “samfunn”, men med “menighet” ( Jfr. det norske uttrykk “kyrkelyd” ).

For ordet “communio” er her ikke noe annet enn et fortolkende tillegg som vil vise hva den kristne kirke er. For dette ord har så våre folk, som verken har kunnet latin eller tysk, laget uttrykket “de helliges samfunn” enda man verken sier eller forstår det i vårt språk.

Men uttrykt riktig på morsmålet skulle det hete “en menighet av hellige”, d.v.s en menighet hvori det er bare hellige, eller enda klarere “en hellig menighet”.

Dette sier jeg av den grunn at man kan forstå ordet. For det er så innprentet i vanen at det er vanskelig å få det bort igjen. Og det blir vel straks et kjetteri om man forandrer et ord!

Anmerkning:

Luthers etymologiske forklaring av ordet “kirke” er ikke holdbar. Den nyere tids språkforskning har vist at det greske ord “kyria” og det latinske ord “curia” ikke er beslektet med hverandre, og ikke noen av dem er roten til ordet “kirke”.

Den poppulær-etymologiske forklaring at ordet “kirke” har sin opprinnelse fra det greske ord “kyriak`e” ( det som hører Herren til ) beror formodentlig mest på en viss fonetisk likhet mellom dette greske ord og det svenske “kyrka” og det nynorske “kyrkja”.

Den riktigste forklaring er antagelig at ordet kirke har sin opprinnelse fra et keltisk ord som het “kyrk” og betyr det avgrensede eller det omhegnede. Det antas at dette ord har bredt seg i Mellom-Europa og i Norden gjennom iro-skotske misjonærer.

51-53 Den åndelige menighet skapes av den Hellige Ånd ved Ordet:

Meningen eller hovedinnholdet med det lille tillegg er da:

Jeg tror at det på jorden er ( finnes ) en hellig flokk og menighet av bare hellige som er kalt sammen ved den Hellige Ånd under det ene hode Kristus i èn tro, ett sinn og èn erkjennelse, med mange slags nådegaver, dog enige i kjærligheten, uten klikker og splittelse.

Av denne menighet er også jeg en del og et ledd, en trosfelle som er delaktig i alle goder som menigheten har, bragt inn og innforlivet i den ved den Hellige Ånd derved at jeg har hørt Guds ord og stadig hører det – noe som er begynnelsen til å komme inn i menigheten.

For tidligere, før vi kom til menigheten, var vi under djevelens makt som dem der ingenting visste om Gud og Kristus. Den Hellige Ånd forblir hos den hellige menighet eller kristenhet, inntil den ytterste dag. Og gjennom menigheten henter han oss inn. Til det bruker han Ordets forkynnelse, hvorved han utfører sin helliggjørende gjerning og virker at den gjerning daglig vokser og blir sterk i tro og de i troens frukter som Ånden virker.

54-56 Bare i kristenheten ( kristenflokken ) finnes frelse og sjelefred, ved nådemidlene:

Videre tror vi at vi i denne kristenhet har forlatelse for synd. Og den bringes ved de hellige sakramenter og absolusjonen sammen med alle slags trøsteord fra hele evangeliet.

145

Derfor hører det hit, alt det som skal forkynnes om sakramentene og i èn sum hele evangeliet og alle kristenhetens tjenstegjerninger. Dette må også nødvendigvis uavlatelig utøves. For skjønt Guds nåde er ervervet ved Kristus og helligheten virkes ved den Hellige Ånd gjennom Guds Ord i foreningen av de kristne kirker, så er vi dog for vårt kjøds skyld aldri uten synd.

Synden bærer vi alle vegne med oss. Derfor er alt i kristenheten innrettet således at man der daglig kan hente forlatelse for synd gjennom ord og tegn ( “tegn” vil her si de ytre sakramentshandlinger ). Og dette skjer for å trøste og oppreise vår samvittighet så lenge vi lever her. Således gjør den Hellige Ånd at selv om vi har synd, så kan den ikke skade oss fordi vi er i den kristenhet hvor det er forlatelse for synd, -- idet både Gud tilgir oss og vi tilgir, tåler og hjelper hverandre.

Men utenfor kristenheten, der evangeliet ikke er, der er det heller ingen tilgivelse, likesålitt som det der heller ikke kan være noen hellighet. Derfor har alle de kastet seg selv ut og skilt seg ut, som ikke søker frelse ved evangeliet og syndenes forlatelse, men søker og vil fortjene hellighet ved sine gjerninger.

57-60: Helliggjørelsens store mål: oppstandelsen til evig liv:

Etterat helliggjørelsens verk er begynt og daglig vokser, venter vi at vårt kjød skal dødes og bli begravet med all sin urenhet, men atter komme herlig frem og stå opp til den hele og fulle hellighet i et nytt evig liv. For så lenge vi er her, er vi bare halvt om halvt rene og hellige, så at den Hellige Ånd alltid må arbeide på oss ved Ordet og ved daglig å dele ut syndenes forlatelse, til vi når det hinsidige liv.

Der vil det ikke mer være syndsforlatelse, men helt og holdent rene og hellige mennesker som er frigjort fra synd, død og all ulykke til en fullkommen gudsfrykt og rettferdighet – i et nytt, udødelig og herliggjort legeme.

Se, alt dette er den Hellige Ånds tjeneste og gjerning, at han her på jorden begynner helliggjørelsen og daglig lar den vokse ved de to: ved den kristne kirke og syndenes forlatelse.

Men når vi er gått all kjødets gang, skal han i et øyeblikk fullføre verket helt, og evig bevare det gjennom “kjødets oppstandelse”.

Når det her står “kjødets oppstandelse”, er det nok ikke godt uttrykt i vårt morsmål. For når vi hører ordet “kjød” ( kjøtt ) tenker vi ikke lenger enn til slakterbutikken. Godt uttrykt i vårt morsmål burde vi derfor si: “legemets oppstandelse” eller “likets oppstandelse”.

Men det ligger jo ikke så stor vekt på uttrykksmåten bare man forstår det riktig.

61-62: Det kristens håps virkeliggjørelse:

Dette er da den artikkel som alltid vil være aktuell. For skapelsen er forbi og forløsningen er fullført, men den Hellige Ånd driver uavlatelig sin gjenring like til den ytterste dag.

Til å virke den gjerning har han innstiftet en menighet på jorden, og ved den taler han alt.

146

For enda er han ikke ferdig med å bringe sammen sin kristenflokk eller med å utdele syndenes forlatelse. Derfor tror vi på ham som daglig henter oss in ved Ordet og gir troen, og styrker og forøker den ved det selvsamme ord og syndenes forlatelse.

Dette gjør han forat når alt er utført og vi er blitt bevaret inntil enden, vi skal avdø fra verden og all ulykke, og til slutt bli helt og evig helliggjort.

Dette venter vi på i troen ved Ordet.

63-66: Åpenbaringen av hva ingen forsto eller visste uten ved Kristus og Ånden

Jvf. 1Kor. 2,9 f.:

Se, her har du fått avmalet hele Guds vesen, vilje og gjerning på den fineste måte med ganske få, men rike ord. I dette består all vår visdom, og den går og når langt utover alle menneskers visdom, sinn og fornuft. For hele verden har dog aldri kunnet få denne visdom, enda den med all iver har strebet etter å forstå hva vel Gud er og hva han kunne ha i sinne og ville gjøre.

For her har du det alt sammen i aller rikeste mon. For her har han selv åpenbart og åpnet den dypeste avgrunn – i sitt faderlige hjerte og sin uutsigelige kjærlighet – uttrykt samlet i de tre troens artikler.

For nettopp derfor har han skapt oss, forat han kunne forløse og helliggjøre oss. Og dessuten har han gitt og overdratt til oss alt som er i himmelen og på jorden; og han har også gitt oss sin Sønn og den Hellige Ånd for ved dem å bringe oss til seg.

Som ovenfor forklaret hadde vi aldri kunnet bringe det derhen å erkjenne Faderens yndest og nåde uten ved Herren Kristus. For han er det faderlige hjertes speil.

Uten dette speil kunne vi aldri se noe annet enn vrede og en forferdelig dommer. Men om Kristus kunne vi heller ingen ting vite dersom ikke den Hellige Ånd hadde åpenbaret det.

66: Den religiøse ikke-kristen er uten Gud og uten håp i verden jvf. Ef. 2. 12 f.

Derfor skiller troens tredje artikkel oss kristne ut fra alle andre mennesker på jorden. For de som er utefor kristenheten, -- det være seg hedninger, tyrkere, ( muhamedanere ), jøder eller falske kristne og hyklere -- , det kan nok være at de tror på og tilber bare en eneste sann Gud ( d.v.s at de er monoteister ) ; men de vet dog ikke hvordan denne Gud er til sinns imot dem.

Heller ikke kan de vente seg noen kjærlighet eller noe gode fra ham.

Derfor forblir de i den evige vrede og fordømmelse. For de har ikke Herren Kristus, og er ikke opplyst og benådet med noen av den Hellige Ånds gaver.

67-70: Den grunnleggende forskjell mellom lov og evangelium:

Av dette ser du nå at troen er en helt annen lære enn de ti bud. For budene lærer hva vi skal gjøre, men troen ( trosartiklene, evangeliet ) sier hva Gud gjør og gir til oss.

De ti bud er jo dessuten innskrevet i alle menneskers hjerter ( den såkalte naturlige moral-lov, jvf. Rom. 2, 15: “Hedningene viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter”.)

Men troen kan ingen menneskelig visdom begripe, og den kan alene bli lært av den Hellige Ånd ( jvf. 1 Kor. 2, 10 f. ). Derfor gjør lovens lære ingen til en kristen.

147

For Guds vrede og unåde forblir alltid over oss, fordi vi ikke kan holde det som Gud krever av oss. Men evangeliet ( “troen” ) bringer oss bare nåde, gjør oss tekkelige og behagelige for Gud. For ved troens erkjennelse ( av evangeliets innhold ) får vi lyst og kjærlighet til alle Guds bud.

Grunnen er at vi i evangeliet ser hvordan Gud gir seg selv til hjelp og støtte for oss, helt og fullt med alt det han har og formår, så vi skal holde de ti bud: Faderen gir alt sitt skaperverk, Kristus gir hele sin gjerning, den Hellige Ånd gir alle sine gaver.

Dette får være nok om troen, til å legge en grunnvoll for de ulærte, uten å overlesse dem.

Når de har forstått denne sammenfatning, kan de selv grunne videre på det, ta i betraktning det de leser i Skriften om disse ting og således stadig tilta og vokse i en dypere forståelse.

For sålenge vi lever her i verden, har vi hver dag nok å lære og forkynne om dette.

Hva kirken er

C.A. VII. 1-4 Om kirken:

1 De lærer også at det i alle tider må være og bli en hellig, kristelig kirke. Kirken er forsamlingen av alle troende der evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett i overensstemmelse med evangeliet.

2-4: Om kirkens enhet:

Til den kristne kirkers ( menigheters ) sanne enighet er det tilstrekkelig at man samstemmer om evangeliets lære og forkynner dets rette mening, og at forvaltningen av sakramentene skjer i overensstemmelse med Guds ord.

Til den sanne enhet i den kristne kirke ( menighet ) er det ikke nødvendig at det allesteds overholdes likeformede menneskelige tradisjoner eller skikker og seremonier innstiftet av mennesker. Det er som Paulus sier Ef. 4, 4 f.: “Ett legeme og èn ånd, likesom I og er kalt med ett håp i eders kald, èn Herre, èn tro, èn dåp.”

C.A. VIII, 1-3: Hva er kirken?:

Skjønt den kristne kirke i egentlig mening ikke er noe annet enn forsamlingen av de hellige og sant troende, men det dog i dette liv er mange falske kristne og hyklere, også åpenbare syndere, blandet sammen med de gudfryktige, så er det likefullt tillatt å bruke sakramentene, og de er virkekraftige selv om de blir forvaltet av prester som ikke er gudfryktige. Og sakramentene og Ordet er virkekraftige på grunn av Kristi innstiftelse og befaling.

Det viser Kristus selv Mat. 23, 2 “På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne o.s.v”.

3 Donatistene og liknende folk forkastes når de påstår at i kirken skal man ikke gjøre bruk av ugudelige prester, og mener at de ugudeliges prestetjeneste er uten nytte og uten virkning.

148

Ap. VII, 1-50 Om Kirken: ( C.A. VII & VIII )

1-8: Den usynlige kirkes kjennetegn:

Den sjuende artikkel i vår bekjennelse har våre motstandere forkastet. Vi sier der at den kristne kirke er forsamlingen av de hellige ( troende ).

Våre motstandere innfører noe vidløftig snakk om at de onde eller ugudelige ikke skal skilles ut fra kirken etter som døperen Johannes har sammenlignet kirken med en låve der korn og agner ligger side om side, Mat. 3, 12; likesom jo Kristus sammenligner kirken med en not der det finnes både gode og dårlige fisker Mat. 13, 47 f.

Her ser vi at det er sant når det sies : Det finnes intet legemiddel mot slangegift. Man kan aldri tale så tydelig at ikke onde tunger kan fordreie det.

Nettopp av den grunn har vi føyet til den åttende artikkel etter den sjuende ( i C.A. ), for at ingen skulle falle på den tanke at vi skulle ville skille ut de ugudelige og hyklerne fra kirken eller fra de kristnes utvortes selskap, eller at det skulle være vår mening at sakramentene er uten kraft og virkning når de forvaltes av hyklere og ugudelige.

Derfor trenger disse falske og uriktige tolkninger ikke noe langt svar. Den åttende artikkel er tilstrekkelig til å renvaske oss.

Også vi medgir og sier at hyklerne og de ugudelige i dette liv er blandet inn i kirken, og at de er medlemmer av kirkens utvortes samfunn, og tar del i kirkens ytre kjennetegn, navn og tjenester, d.v.s i Ordet, bekjennelsen og sakramentene, -- særlig om de ikke er utstøtt.

Og sakramentene er ikke uten kraft og virkning fordi om de blir forvaltet av ugudelige.

For også Paulus har forutsagt ( 2 Tess. 2, 4 ) at antikrist skal sitte i Guds tempel, d.v.s herske i kirken og ha styre og tjenestegjerning i den.

Om Kristi åndelige rike, se også Ap. XVI, 2-5 ( se ovenfor kap. 4 )

5 f Kirken er ikke bare noe utvortes, mene r åndelig:

Men den kristne kirke består ikke alene i et samfunn i kraft av utvortes ting og rituelle tegn, slik som andre verdslige samfunn.

Men kirken består på grunnleggende måte ( “prinsipaliter” ) i et indre samfunn og er troens og den Hellige Ånds samfunn i hjertene.

Denne kirke har dog også utvortes kjennetegn som man kan kjenne den på, nemlig: Hvor Guds ord blir forkynt rent og hvor sakramentene blir forvaltet overensstemmende med Kristi evangelium – der er sikkert kirken, der er det kristne, og bare denne kirke er det som i Skriften kalles Kristi legeme. For Kristus er dens hode som renser, helliggjør og styrer den ved sin Ånd.

Dette sier Paulus Ef. 1, 22 f.: “Og ga ham ( Kristus ) som hoved over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle”.

Derfor er de som Kristus ingenting virker i ved sin Ånd, heller ikke Kristi lemmer. Dette sier jo også motstanderne, at e ugudelige er døde lemmer på kirken. Og vi har ikke sagt noe nytt.

For Paulus sier Ef. 5, 25 f. på samme måte som vi, hva kirken er. Og han fremhever også det utvortes kjennetegn, nemlig evangeliet og sakramentene.

For han sier følgende: “Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i Ordet for at han selv kunne fremstille menigheten for seg selv i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig”.

149

Dette ord av apostelen har vi satt nesten ord for ord i vår bekjennelse. Og slik bekjenner

( “definerer” ) vi også i vår hellige trosbekjennelse:

“Jeg tror at det finns èn hellig kristen ( alminnelig ) kirke”.

Her sier vi at kirken er hellig. Men de ugudelige kan ikke utgjøre den hellige kirke. I vår trosbekjennelse følger straks etter disse ord”de helliges samfunn”. Disse ord synes å være tilføyet for å forklare hva kirken er, nemlig den flokk og den forsamling som seg i mellom har samfunn i det samme evangelium og den samme Hellige Ånd, den samme erkjennelse av Kristus – idet Ånden fornyer, helliggjør og styrer deres hjerter.

9-11 Kirkens ugudelige og hykkelske medlemmer er kirkens største fare:

Denne artikkel om den alminnelige kirke som kommer sammen fra alle folkeslag under solen, er meget trøsterik. Og den er her fremsatt av en nødvendig grunn. For flokken av de ugudelige er meget større, nærmest utellelig, -- den flokk som forakter Ordet, bittert hater det og til det ytterste forfølger det, som for eksempel tyrkere, muhamedanere, andre tyranner, vranglærere o.s.v.

Vi ser grenseløse farer som truer kirken med undergang:

det finnes innenfor kirken selv en uendelig mengde av ugudelige mennesker som vil undertrykke den. Den rette lære og kirke blir ofte så undertrykt, som skjedd under paveveldet, at det ser ut som om der ingen kirke er; og det ser ofte ut til at den er gått under.

Men forat vi ikke skal fortvile, men vite at kirken likevel skal bestå, og forat vi skal være forvisset, og helt og fast tro at en kristen kirke skal finnes og bestå på jorden til verdens ende, så skal Kristus gjøre alt det som han har lovet kirken: forlate synd, høre bønner, og gi den Hellige Ånd.

Denne trøst fremstiller den tredje artikkel i trosbekjennelsen for oss. Denne kirke er Kristi brud til tross for at den ugudelige flokk er meget større, og Herren Kristus virker daglig her på jorden i den flokken som kalles kirken.

Trosbekjennelsen kaller den “en alminnelig kirke”, forat vi ikke skal tenke at kirken er et utvortes rike av visse folkeslag, men meget mer er mennesker som er spredt over hele jorden og som samstemmer i evangeliet og har den samme Kristus, den samme Hellige Ånd og de samme sakramenter – enten de så har de samme eller forskjellige menneskelige tradisjoner.

Kirken er ikke en utvortes statsordning som er bunnet til dette eller hint land, kongerike eller stand ( samfunnsgruppe ) , slik som Paven vil si om Rom.

Men det forblir visst og sant at den flokk og de mennesker er den rette kirke som her og der verden over, fra solens oppgang til dens nedgang, sannferdig tror på Kristus, har ett evangelium, èn Kristus, samme dåp og nattverd og som styres av den ene Hellige Ånd.

Også i Gratians dekreter sier en randbemerkning klart at ordet “kirke” må forståes i en videre betydning og omfatte både gudfryktige o g ugudelige.

Likeså sies det at de ugudelige bare i navnet, ikke i virkeligheten tilhører kirken.

150

Men de gudfryktige tilhører kirken både i navnet og i virkeligheten.

Nettopp om denne betydning av ordet kan man lese mange utsagn hos kirkefedrene.

For Hieronymus sier: “Den som er synder og ennå ligger uren i synden, han kan ikke kalles et lem på kirken, og heller ikke være i Kristi rike”.

12-16: Bare den åndelige kirke av troende er Kristi legeme og Kristi rike:

Skjønt da hyklerne og ugudelige mennesker i de utvortes tegn, i navn og tjenestegjerninger er medlemmer av den rette kirke, så må man dog, når man vil tale egentlig og si hva kirken er, med nødvendighet si om denne kirke, at den er Kristi legeme både i navn og virkelighet, da den har de åndelige goder, den Hellige Ånd og troen i hjertet. Det er mange grunner til dette.

For det er nødvendig rett å forstå og vite hva det er som på grunnleggende måte gjør oss til lemmer på Kristus, og til levende lemmer på kirken.

For om vi bare ville si at kirken er et ytre rike av gudfryktige og ugudelige i likhet med andre utvortes samfunnsordninger, så ville ingen av det kunne lære eller forstå at Kristi rike er åndelig, -- som det dog er: et rike det Kristus regjerer hjertene innvendig, styrker og trøster, deler ut og gir den Hellige Ånd og mange slags åndelige nådegaver.

Om det ikke er så med Kristi rike, skulle man vel mene at det bare var en viss ordning og utvortes iakttagelse av bestemte gudstjenesteformer og ceremonielle skikker ( ritualer ).

14. Forskjellen mellom lovens folk ( jødene ) og Kristi menighet:

Videre måtte man spørre hva for en forskjell det er mellom lovens folk og kirken, dersom kirken bare skulle være en utvortes samfunnsform. Men Paulus gjør forskjellen mellom kirken og jødene som et lovens folk, idet han sier at kirken er et åndelig folk, -- d.v.s. et sådant folk som ikke atskiller seg fra hedningene bare i samfunnsordning og borgelige skikker, men som er et sant Guds folk, opplyst i hjertet og gjenfødt ved den Hellige Ånd.

Likeså – i det jødiske folk hadde alle de som av naturen var jøder og var født av Abrahams ætt, løftet om de åndelige goder i Kristus; men dessforuten hadde de mange løfter om legemlige goder, som for eksempel at de skulle få og ha landet o.s.v.

På grunn av disse guddommelige løfter ble også de ugudelige blant jødene kalt Guds folk.

For Abrahams legemlige etterkommere og alle fødte jøder hadde Gud skilt ut fra de andre hedninger ved bestemte ytre ordninger ( institusjoner ) og løfter om utvortes ting.

Likevel var disse ugudelige ikke det sanne Guds folk, og de behaget heller ikke Gud..

Men det evangelium som forkynnes i kirken, bringer ikke bare med seg skyggen av de evige goder, men enhver sann kristen blir her på jorden personlig delaktig i de evige goder, den evige trøst, det evige liv, den Hellige Ånd og den rettferdighet som er av Gud og gjør oss rettferdig for Guds åsyn.

16. Guds folk etter evangeliet:

Derfor er ifølge evangeliet bare de Guds folk som mottar ( d.e. ved tro ) dette løftet om den Hellige Ånd og de åndelige goder. Og denne kirke er Kristi rike – klart forskjellig fra djevelens rike.

151

For det er sikkert at alle ugudelige er i djevelens vold, og er medlemmer av hans rike, slik som Paulus sier i Ef. 2, 3, der han sier at djevelen er “virksom i vantroens barn” ( jvf. 2 Kor. 4, 4 ).

Og Kristus sier til fariseerne, som sikkert nok i det utvortes tilhørte kirken, d.v.s. til de hellige blant lovens folk, og som var folkets ledere, utførte ofringene og underviste, Johs. 8, 44: “I har djevelen til far.”

Derfor er den sanne kirke Kristi rike, og kirken er i egentlig forstand forsamlingen av alle hellige ( troende ). For de ugudelige styres av djevelen og er hans fanger; de styres ikke av Kristi Ånd.

17-22: I den synlige kirke er forsamlingen av troende blandet med hyklerne og de ugudelige:

Men hva skal man med så mange ord i en så åpenlys sak ? Bare motstanderne motsier her den klare sannhet. Dersom kirken, som er Kristi og Guds rike, er forskjellig fra djevelens rike, så kan jo umulig de ugudelige, som er i djevelens vold, være kirken.

Her i dette liv er jo Kristi rike ikke enda fullt åpenbaret, og blant de sanne kristne og i kirken er det innblandet ugudelige mennesker som også innehar læretjeneste ( læreembete ) og andre tjenestegjerninger ( embeter ).

Men de ugudelige er ikke av den grunn midlertidige lemmer av Kristi rike, -- fordi om det ikke enda er åpenbaret. For det sanne Kristi rike og Kristi sanne flokk er og blir alltid de som Guds Ånd har opplyst og levendegjort, styrker og regjerer, -- enten det er åpenbart for verden eller skjult, under kors og trengsel.

På samme måte er og blir det jo alltid èn Kristus, -- han som ble korsfestet i tiden og nå hersker og regjerer i evig herlighet i himmelen. Med dette stemmer den lignelse som Jesus har fortalt Mat. 13, 38, der han tydelig sier at “den gode sæd er rikets barn; men ugresset er den ondes barn.” Og han sier at “akeren er verden,” akeren er ikke kirken.

På samme måte skal man også forstå døperen Johannes`s ord når han sier Mat. 3, 12: “Han skal rense sin låve og samle sin hvete i lader, men agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild.” Johannes taler om hele det jødiske folk og sier at den sanne kirke skal bli utskilt fra dette folk. Dette bibelord er mer imot motstanderne enn det er for dem. For det viser klart hvordan det rette, troende, åndelige folk skal bli adskilt fra Israels folk etter kjødet.

Og Kristus taler om kirkens utvortes art og beskaffenhet når han Mat. 13, 47. sier: “Himmelens rike er likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slag; når den er blitt full…samler de gode sammen i kar, men de råtne kaster de bort.”

Likeså sammenligner Jesus Mat. 25, 1 f. “Himlenes rike” med ti jomfruer, fem dårlige og fem kloke. Med disse lignelser vil Kristus ikke si at de ugudelige er kirken, men han underviser om hvordan kirken ser ut og ters eg i denne verden.

Derfor sier han at kirken er å ligne med det ene og det annet, d.v.s: Likesom det i haugen av fisk ligger gode og dårlige om hverandre, således er kirken her i verden skjult blant den store mengde av ugudelige. Med dette vil Kristus at de gudfryktige ikke skal ta anstøt.

Likeså vil han at vi skal vite at Ordet og sakramentene ikke er uten virkning selv om de som forkynner eller forvalter sakramentene er ugudelige.

Men dette lærer Kristus oss også at de ugudelige verken tilhører Kristi rike eller er Kristi lemmer, og ikke er den rette kirke selv om de deltar i kirkens utvortes samfunn. For de er medlemmer av djevelens rike.

152

20-22. Kirkens grunnvoll er Kristus:

Vi taler ikke her om en oppdiktet kirke som ingensteds finnes, og vi fantaserer ikke om en platonisk stat, -- slik som somme på ugudelig måte forvrenger vår mening.

Men vi sier og vet at denne kirke, d.v.s. den kirke som de sanne troende lever i, den eksisterer og finnes spredt over hele jorden. Noen Guds barn finnes det her og der i hele verden, i alle slags kongeriker, på øyer, i landene, i byene – fra solens oppgang til dens nedgang.

Det er mennesker som rett har erkjent Kristus og evangeliet. Og vi tilføyer: Denne kirke har disse utvortes kjennetegn: forkynnertjenesten, evangeliets rene lære og sakramentene.

Og denne kirke er i egentlig forstand som Paulus sier i 1 Tim. 3, 15: “Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.”

For den bevarer det rene evangelium, som er den rette grunnvoll – d.v.s den sanne erkjennelse av Kristus og troen. Og som Paulus sier ( jvf. 1 Kor.3, 11 ): “Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.”

Selv om det blant disse troende finnes mange som er svake og dårlige, og som bygger på denne grunnvoll med høy og strå ( jvf. 1 Kor. 3, 12 ), d.v.s. lager seg menneskelige tanker og meninger, dog uten å omstøte eller forkaste grunnvollen Kristus, så er de likevel kristne, og deres skrøpeligheter blir tilgitt dem likesom de også blir opplyst og bedre underrettet.

Det samme ser vi hos kirkefedrene: også de har undertiden bygget på grunnvollen med høy og strå; med de har ikke dermed villet omstøte grunnvollen og oppheve selve troen.

21. Men mange artikler som våre motstandere fremsetter og forsvarer, omstøter den rette grunnvoll, erkjennelsen av Kristus og troen.

For de forkaster og fordømmer den høye, største artikkel der vi sier at vi får syndenes forlatelse ved Kristus, ved troen, uten noen gjerning.

Derimot lærer de oss å stole på vår egne gjerninger, fortjene syndenes forlatelse med gjerninger, og setter istedenfor Kristus sine gjerninger, sine ordener, sin messe – likesom også jødene, hedningene og tyrkerne driver på med å skulle bli frelst med egne gjerninger.

Det er videre åpenbart en farlig villfarelse når våre motstandere lærer at menneskene før de har fått nåden fortjener syndenes forlatelse ved sin egen kjærlighet til Gud. For dette betyr å omstøte grunnvollen Kristus.

Videre lærer våre motstandere at sakramentene gjør oss tekkelige for Gud uten troen, ex opere operato, uten noen god åndelig bevegelse i hjertet hos dem som bruker sakramentene.

Hvortil trenges da noen rettferdiggjørende tro ? Den som ikke holder troen for å være nødvendig, han har allerede mistet Kristus.

153

22. Men kirken har det løftet at den alltid skal få eie den Hellige Ånd. Dog er den alltid utsatt for den fare at det innenfor den alltid vil være ugudelige lærde ( doktorer ) og ulver. Men det er kirken i den egentlig forstand som har den Hellige Ånd.

Vel er det så at ulver og ugudelige lærde ( doktorer ) grasserer i kirken. Men de utgjør ikke det egentlige Kristi rike.

Det bevitner også Lyra, og sier: Kirken består ikke av mennesker som innehar kirkelig eller verdslig makt og verdighet; for det har vist seg at mange fyrster og paver og andre av lavere rang har vært frafalne fra troen.

Derfor består kirken av slike personer som har en sann kunnskap og bekjennelse i toren i sannhet. Hva annet har vi sagt i vår bekjennelse ( Den augsburgske ) enn det som Lyra her sier?

23-24. Pavekirken er et selvrådig, egensindig rike av denne verden – og er ikke Kristi rike:

Men antagelig krever våre motstandere at man skal gi en ny, romersk definisjon av hva kirken er, og at vi skulle si at kirken er det høyeste utvortes enevelde ( monarki ) på hele jorden, den største, mektigste myndighet i verden, og at den romerske pave i dette enevelde er hodet for kirken, har eneveldig makt til å ville og tenke etter behag i alle store og små saker av både verdslig og åndelig art.

Om denne makt – han bruker eller misbruker den som han vil – skal ingen disputere, tale eller mukke.

Videre, i denne kirke har paven makt til etter eget behag å lage trosartikler, og innstifte alle slags gudstjenester, til etter eget behag å avskaffe, fordreie og tolke den hellige Skrift i strid med alle guddommelige lover, i strid med alle sine egne bestemmelser ( dekretaler ), i strid med all keiserlig ( verdslig ) rett. Og han har makt til så ofte og så meget og når det passer ham å selge frihet og dispensasjon fra lover for penger.

Den romerske keiser, alle konger, fyrster og makthavere er skyldig å motta deres kongelige kroner, deres herlighet og titler fra paven som er Kristi stedfortreder.

For slik mener de det skal forståes at når Faderen har lagt alle ting under Kristus, så er hans rett overført til paven. Av den grunn skal det være nødvendig at paven er herre over hele jorden, over alle riker i verden, over alle private og offentlige saker, har all maktfullkommenhet i timelige og åndelige ting og innehar begge sverd, både det åndelige og det timelige ( “sverd”

--dømmende og utøvende makt ).

Denne ( romerske ) definisjon passer slett ikke på den sanne kirke. Men den passer godt på det romerske pavevesen. Og man finner den ikke bare i de kirkerettslærdes bøker, -- men profeten Daniel skildrer Antikrist på denne måte, Dan. 11, 36. ( Dan. 11, 36 lyder slik: “Og kongen skal gjøre som han vil, og opphøye seg og heve seg over enhver gud, og mot gudenes Gud skal han tale forferdelige ord, og han skal ha fremgang, inntil vreden er til ende.” )

25-27. Pavekirkens kjennetegn: menneskedyrkelse forenet med rasjonalisme og vantro bibelkritikk.

Dersom vi skulle ha definert hva kirken er på denne måten, skulle vi nok ha funnet mildere dommere, -- om vi nemlig hadde sagt at kirken er et sådant praktvesen som pavens vesen er.

154

For motstandernes skrifter ligger åpne, og i dem er det skrevet meget overdrevne og ugudelige ting om den romerske paves makt. Den blir hevet alt for høyt. Men ingen er enda blitt anklaget på grunn av slike skriverier.

Bare vi må stå til rette fordi vi priser og forkynner Kristi velgjerning og hever den høyt opp, og fordi vi skriver og forkynner apostlenes klare ord og lære om, at vi får forlatelse for synd ved troen på Jesus Kristus – og ikke med slikt hykleri og selvlagede gudstjenester som paven har innstiftet på utallige måter.

Kristus, profetene og apostlene skriver og taler helt annerledes om hva Kristi kirke er, og pavens rike passer slett ikke til hva de sier om kirken, -- tvertimot er de to ting helt ulike.

Derfor skal man ikke tolke de Skriftord som taler om den sanne kirke som om de gjaldt pavene eller biskoppene.

Heller ikke skal man overføre på pavene det som tilhører den sanne kirke, nemlig at den skal være sannhetens støtte og ikke kunne ta feil ( jvf. det romerske dogme om pavens ufeilbarlighet fra 1871 ).

For hvor mange finner man vel, eller hvor mange er det hittil blitt funnet blant biskoper og paver som med alvor og av hjertet har tatt seg av evangeliet, eller har aktet det minste blad, eller noen bokstav i evangeliet verdig til å bli lest rett.

Man kjenner dessverre mange eksempler både i dett og hint land på at mange av dem utler og åpenbart spotter all religion, Kristus og evangeliet.

Og dersom de lar noe behage seg, så lar de den slags behage seg som fabler ( myter, eventyr, sagn ) og som noe der ligner dikternes tragedier.

28. Den åndelige kirke, nådemidlene og hyklerne:

Derfor mener vi overensstemmende med den hellige Skrift at den rette kristne kirke i egentlig forstand er forsamlingen av de hellige, d.v.s flokken av dem som her og der i verden i sannhet tror Kristi evangelium og har den Hellige Ånd.

Men vi erkjenner dog at så lenge livet her på jorden varer, er mange hyklere og ugudelige blandet inn i kirkens samfunn om de ytre tegn, og de er medlemmer av kirken med hensyn til deltagelse i bruk av disse utvortes tegn.

For de har tjenestegjerninger ( embeter ) i kirken, forkynner Ordet, forvalter sakramentene, og bærer tittel og navn av å være kristne.

Men sakramentene mister ikke sin virkekraft fordi om de behandles av uverdige og ugudelige.

På grunn av kirkens kallelse representer de ikke sine egne personer, men representer Kristi person, slik som Kristus sier Luk. 10, 16: “Den som hører eder, hører meg.”

Således blir endog Judas utsendt for å forkynne.

Når da endog ugudelige forkynner og forvalter sakramentene, så gjør de dette på vegne av Kristus og i hans sted. Det er hva det nevnte ord av Kristus lærer oss, for at vi ikke skal ta anstøt og la oss forvirre av tjenernes uverdighet.

29. Kristi legeme er en åndelig virkelighet:

Men om denne sak har vi talt tilstrekkelig klart i vår bekjennelse ( C.A. VIII ): Vi forkaster donatistene og wiklefistene som mener at de mennesker begår synd som mottar sakramentene i kirken av ugudelige tjenere.

155

Vi antar at det skulle være nok til å forsvare og opprettholde den beskrivelse vi har gitt av kirken idet vi har sagt hva kirken er.

Ettersom da den sanne kirke i Skriften kalles “Kristi legeme”, innser vi ikke at det er mulig å beskrive kirken annerledes enn vi har gjort.

For det er sikkert at hyklere og ugudelige kan ikke være Kristi legeme, men de hører hjemme i djevelens rike, -- han som driver de ugudelige til hva han vil og holder dem fangen.

Alt dette er så åpenbart og klart som solen ved middagstid, så at ingen kan nekte det.

Men vil våre motstandere fortsette med sine forvrengninger, så skal vi ikke vegre oss for å svare mer inngående.

30-37 Om enhet og enighet i kirken ( jvf. økumenikk ):

Motstanderne forkaster også den del av den sjuende artikkel ( C.A. VII ) der vi har sagt at det er tilstrekkelig til kirkens sanne enhet, at man samstemmer om evangeliets lære og forvaltning av sakramentene og at det ikke er nødvendig at det allesteds er likeformede menneskelige tradisjoner eller ritualer eller seremonier, som er innstiftet av mennesker.

Her gjør motstanderne forskjell mellom alminnelige tradisjoner og ritualer,

De hevder at de spesielle ( partikulære ) tradisjoner ikke er nødvendig til kirkens enhet.

Og de godtar vår artikkel dersom den skal forståes om de spesielle ( partikulære ) skikker ( ritualer ). Men de godkjenner ikke vår artikkel om den skal forståes om de alminnelige skikker ( tradisjoner, ritualer ).

31. Vi innser ikke tilstrekkelig hva våre motstandere sikter til med dette.

De gjør en ganske grovkornet distinksjon. Vi taler jo om den sanne åndelige enhet uten hvilken det ikke kan finnes tro i hjertet eller hjertets rettferdighet innfor Gud.

Vi sier at det kalles en enig kirke, som tror på den ene Kristus, det ene evangelium, har den ene Ånd, den ene tro, og de samme sakramenter.

Vi taler altså om den åndelige enhet. Og vi sier at med hensyn til denne enhet er det ikke nødvendig med likeformede menneskelige skikker allesteds – det være seg “alminnelige” eller “spesielle” skikker.

For den rettferdighet som gjelder for Gud og kommer ved troen, er ikke bundet til bestemte tradisjoner, utvortes seremonier eller menneskelige vedtekter.

Lovens rettferdighet var bundet til Mose seremoniallov. Men troen er lys i hjertet som fornyer og levendegjør hjertene.

Til denne levendegjørelse bidrar menneskelige vedtekter og tradisjoner ingenting – det være seg utvortes skikker eller seremonier, de være “alminnelige” eller “spesielle”.

Disse utvortes skikker er heller ikke en virkning av den Hellige Ånd, slik som avholdenhet, tålmodighet, gudsfrykt, kjærlighet og kjærlighetens gjerninger er det.

32. Det er ikke av små grunner vi har fremsatt denne artikkel. For det er sikkert at mange tåpelige meninger og store villfarelser har sneket seg inn i kirken angående tradisjoner og vedtekter. Noen har ment at disse menneskelige vedtekter er nødvendige former for gudsdyrkelse til å fortjene kristelig hellighet og rettferdiggjørelse for Gud, og at ingen kan være en kristen om man ikke holder disse skikker, -- enda de ikke er noe annet enn en utvortes ordning som ofte er oppstått tilfeldig, ofte av grunner som veksler fra sted til sted

156

Det er slik som når den ene by har andre skikker i verdslig styreordning enn andre byer.

Siden har de så trettet om hvordan Gud kunne dyrkes på så mange forskjellige måter, -- som om overholdelsen av slike skikker skulle være virkelig gudsdyrkelse og ikke snarere være utvortes og borgerlige vedtekter som ingenting bidrar til hjertets rettferdighet eller til virkelig gudstjeneste. For utvortes skikker kan være forskjellige på forskjellige steder av forskjellige gyldige grunner.

På grunn av slike menneskevedtekter har den ene kirke bannlyst den annen, som for eksempel på grunn av hvilken dag som var påskedag, på grunn av billeder og liknende ting.

Derfor har uerfarne mennesker antatt at troen og hjertets rettferdighet innfor Gud ikke kan finnes ( eksistere ) uten en overholdt disse utvortes skikker og seremonier.

Om dette spørsmål har det vært skrevet mange tåpelige ting av forfattere til håndbøker i dogmatikk og av andre.

33-34. Utvortes seremonier, tradisjoner og vedtekter unødvendig til salighet:

Likesom kirkens enhet ikke blir berørt av at dagene er naturlig lenger eller kortere i et land og på et sted enn i andre land og på andre steder, således mener vi at kirkens enhet ikke blir berørt av at man på det ene sted har disse og hine menneskevedtekter og ordninger innstiftet av mennesker, mens man har andre på andre steder.

Likevel finener vi det bra, at de alminnelige skikker og seremonier overholdes likeformet for freds og god ordens skyld.

Således overholder vi i våre kirker messer, holder søndag og andre store høytidsdage. Og vi overholder med takknemmelige hjerter alle gode og nyttige menneskevedtekter, særlig da slike som tjener til en god utvortes oppdragelse for ungdommen og folket.

Men her strides vi ikke om hvorvidt menneskelige vedtekter skal holdes for den utvortes oppdragelses skyld og for freds og ordens skyld. Spørsmålet gjelder noe helt annet.

Striden gjelder om overholdelsen av slike menneskelige vedtekter ( tradisjoner ) er en gudstjeneste som er nødvendig til å forsone Gud og om ingen kan være rettferdig for Gud uten å holde slike vedtekter.

Det er det hovedspørsmål som skal avgjøres i denne strid. Og når dette spørsmål er avgjort, kan man senere dømme om hvorvidt overholdelsen av slike menneskelige tradisjoner er nødvendige overalt for kirkens sanne enhet. For hvis menneskelige vedtekter og tradisjoner ikke er nødvendige gudstjenesteformer til å rettferdige for Gud, så følger derav at det går an å være rettferdig, være Guds barn og bli kristen selv om man ikke har de samme vedtekter og seremonier som er i bruk i andre kirker.

For å bruke en liknelse: Dersom det står fast at det ikke er en nødvendig gudstjeneste å bruke tysk og fransk klededrakt, så følger derav at man kan være rettferdig, hellig og i Kristi kirke selv om man ikke bruker tysk eller fransk klededrakt.

157

35. Skriftens lære om menneskebud:

Dette lærer også Paulus klart Kol. 2, 16 f. idet han sier: “La derfor ingen dømme eder for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid, eller nymåne eller sabbat; disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til.”

Videre Kol. 2, 20 f.: “Er I avdød med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir de eder da som I levde i verden, slike bud: ta ikke! Smak ikke! Rør ikke! -- ting som dog alle sammen er bestemt til å fortæres ved bruken – etter menneskenes bud og lærdommer, som vel har ord for visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet, ikke ved noe som er ære verd, bare til mettelse for kjødet?” – Dette er da Paulus` mening:

Troen i hjertet som gjør oss rettferdige, er en åndelig ting og et lys i hjertet som fornyer oss og gir oss et annet sinn.

Det står fast at menneskelige vedtekter og tradisjoner ikke er et sådant levende lys eller en virkning i hjertet av den Hellige Ånd, slik som kjærligheten til nesten, avholdenhet, o.s.v.

Heller ikke er de midler hvormed Gud beveger hjertet til å tro, slik som Ordet og de Gudgitte

sakramenter det. Men de er utvortes legemlige øvelser som ikke forandrer hjertet.

Derfor må de nødvendigvis ikke overholdes for å bli rettferdiggjort innfor Gud.

I samme mening sier Paulus Rom. 14, 17: “Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i

rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd”.

Men det er ikke her nødvendig å anføre mange Skriftord i denne sak. Skriften er full av

denslags. Og i de siste artikler av vår bekjennelse ( C.A. Art. XXII-XXVII ) har vi fremlagt

meget av det. Derfor vil vi i disse siste artikler særlig behandle det hovedspørsmål som skal

avgjøres i denne sak, nemlig: er slike menneskelige vedtekter og tradisjoner en gudstjeneste

som er nødvendig til frelse og til rettferdighet innfor Gud?

Vi skal der mere inngående drøfte dette spørsmål. ( Se Del VII, kap. 15-16 ).

38-44. Påstanden om seremonier og skikker som skal være innstiftet av apostlene:

Motstanderne sier at man må overholde de alminnelige tradisjoner og seremonier fordi de

mener at de stammer fra apostlene. Å, hvilke store, hellige, fortreffelige, apostoliske

mennesker! Hvor fromme og åndelige de dog nå er blitt! De seremonielle skikker som er

innstiftet av apostlene vil de holde, -- men apostlenes lære og klare ord vil de ikke holde.

Men vi sier og vet at om disse seremonielle skikker skal man dømme således:

Man skal lære, dømme og tale om alle menneskelige vedtekter slik som apostlene selv

har lært om det i sine skrifter, -- og ikke lære på noen annen måte.

Apostlene ville nemlig ikke at vi skulle ha den forståelse, at vi blir rettferdiggjort ved

slike seremonier, og at slike seremonier skulle være nødvendig for å vinne rettferdighet

innfor Gud. Heller ikke ville apostlene pålegge samvittighetene en sådan byrde, og ville

ikke la rettferdighet og synd bestå i å overholde bestemte dager, bestemt slags mat og

lignende ting. Apostlene angriper på det sterkeste og heftigste alle vegne ikke bare dem

som opphøyer de menneskelige vedtekter, men også dem som vil gjøre den guddommelige lov,

omskjærelses-seremonien o.s.v. nødvendig til frelse.

158

40. Paulus kaller klart slik lære djevellære. 1 Tim. 4, 1-5. Derfor må man undersøke apostlenes

vilje og mening i deres egne skrifter.

Det er ikke tilstrekkelig å henvise til deres eksempel. De har nok overholdt somme bestemte

dager, men ikke fordi denne overholdelse var nødvendig for å bli rettferdig for Gud.

De gjorde det for at folket skulle vite tiden for å komme sammen.

De har også overholdt visse andre seremonielle skikker, som for eksempel ordnet bibellesning

når de kom sammen. Folket beholdt somme skikker som var arvet fra fedrene.

Således ble i kirkens første tid, mange jødiske fester og seremonier bibeholdt, av de jøder som

var blitt kristne, men apostlene tilpasset dem til evangeliets historie og forandret dem litt.

Dette var tilfelle med feiringen av påske og pinse: forandringen skjedde idet jødenes påske

ble vår påske og jødenes pinse ble vår pinse.

Apostlene ville bevare minnet om de store begivenheter ( oppstandelsen og Åndsutgytelsen )

ikke bare med undervisning, men også forat slike høytider i tilknytning til det som hendte

historisk, kunne gi erkjennelsen av Kristus og evangeliets store skatt som en arv til

etterkommerne.

41. Den guddommelige rett kan menneskene ikke forandre:

Dersom nå slike og lignende seremonier og tradisjoner nødvendigvis må overholdes for å bli

rettferdig innfor Gud og for å bli frelst, hvorfor har så biskoppene senere forandret meget i

disse ting?

Dersom det finnes en guddommelig rett, så har menneskelige myndigheter ikke rett til å

forandre noe.

42-44. Striden om tidspunktet for feiringen av påske:

Før kirkemøtet i Nicea feiret man påsken til litt forskjellig tid på forskjellige steder.

Men denne ulikhet skadet ikke troen eller den kristelige enighet.

Senere beregnet man påsken slik at vår påskedag ikke skulle falle sammen med jødenes

påskedag. Men apostlene befalte kirkene å feire påsken sammen med de brødre som var blitt

omvendt fra jødedommen. Av den grunn har en del bispedømmer og folk, også etter

kirkemøtet i Nicea, holdt hardt fast på at påskedagen skal feires på samme tid som den jødiske

påskedag.

Men apostlene har med sin bestemmelse ikke villet legge en sådan byrde på menighetene

som om dette var nødvendig til frelse. For ordlyden i deres befaling uttrykker klart at ingen

skal bekymre seg om hvorvidt de brødre som feiret påske, beregnet den riktige tid.

Ordlyden av apostlenes bestemmelse finnes hos Epifanus, og lyder:

“I skal ikke beregne, men feire påske når eders brødre av omskjærelsen gjør det; i skal

feire den sammen med dem, og dersom de tar feil ( med hensyn til tidspunkt ), så skal dere

ikke bekymre dere om det”.

Epifanius skriver at disse ord er apostlenes ord i bestemmelsen om påsken, og av dem kan de

kyndige folk lett innse at apostlene har villet frigjøre folket fra den tåpelige forestilling at

et bestemt tidspunkt er nødvendig.

Og de advarer mot å bekymre seg om hvorvidt man skulle ta feil i beregningen.

159

Videre har noen i orienten, som kalles audianere etter sin læres opphavsmann, forlangt på

grunn av denne apostelbestemmelse at påsken skulle feires samtidig med jødenes påske.

Idet Epifanius gjendriver dem, roser han apostlenes bestemmelse, og sier at den ikke

inneholder noe som avviker fra troen eller den kirkelige orden.

Men han klandrer audianerne for at de ikke har forstått ordene riktig, og han tolker dem på

samme måte som vi, således at apostlene ikke har ment å bestemme noe om tidspunktet for å

feire påske, men at de ville at de andre for fredens skyld skulle følge de flestes eksempler

og overholde deres skikk, idet de fleste brødre var slike som var omvendt fra jødedommen.

På visdomsfull måte påminnet apostlene leserne om at de hverken opphevet den evangeliske

frihet eller la noen tvang på samvittighetene. For de tilføyet at man ikke skulle gjøre seg

bekymring av om det ble feil med beregningen av dagen.

45-46 Den falske lære om kirkens enhet:

Fra historien kunne man anføre utallige eksempler av denne art, og enda klarere vise

at ulikhet i utvortes seremonier og vedtekter ikke skader troens enhet og ikke utskiller noen

fra den alminnelige kristne kirke.

Trenges her videre diskusjon ? Motstanderne forstår jo slett ikke hva troen, troens rettferdighet

og Kristi rike er, når de lærer at den kristne kirkes enhet består i den samme overholdelse av

vedtekter om mat, om dager, om klær og lignende ting som Gud ikke har gitt befaling om.

Men her kan enhver se og merke hvor religiøse og overmåte hellige mennesker motstanderne

er! Til kirkens enhet krever de overholdelsen av de samme menneskelige vedtekter.

Men hvis slike alminnelige vedtekter er nødvendige og ikke kan bli forandret, hvem har da

befalt dem å forandre Kristi innstiftelse ved bruken av nattverden ?

For denne innstiftelse er sikkert meget eldre enn kirkens alminnelige vedtekter. Den er ikke en

menneskelig vedtekt, men en guddommelig ordning.

Men om hele dette stridsspørsmål må vi tale mere og oftere i det følgende ( jfr. C.A. XXII; Ap.

XXII. )

47-48: Falske lærere skal man ikke høre:

Den ottende artikkel i vår bekjennelse ( C.A. VIII ) godkjenner våre motstandere helt ut,

idet vi sier at hyklere og ugudelige finnes innblandet i kirken, og at sakramentene er

virkekraftige selv om de forvaltes av hyklere.

For tjenerne tjenestegjør i Kristi sted og representerer ikke sin egen person, -- slik som

Jesus sier Luk. 10. 16: “Den som hører eder, hører meg.”

Men falske lærere og ugudelige lærde ( doktorer ) skal man oppgi og ikke godta eller høre

dem. For de tjenestegjør ikke i Kristi sted, men er anti-krister. Og om dem har Kristus klart

befalt Mat. 7.15: “Vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men

innvortes er glupende ulver!”

Og Paulus sier Gal. 1. 9: “Om noen forkynner eder et annet evangelium, enn det som I

har mottatt, han være forbannet!”

160

49-50. Syndige kirkesplittelser på grunn av uenighet om samfunns-ideologi:

For øvrig formaner Kristus oss i liknelsen om kirken at vi ikke skal ta anstøt og ikke

fremkalle splittelser på grunn av presters eller andre menneskers mangelfulle personlige liv.

Det gjorde donatistene på en ryggeløs måte.

Vi anser dem som rene urostiftere, som fremkaller splittelser ved å fremholde at prester ikke

kan tillates å ha eiendom eller ha noe som sitt eget. For det å eie noe som sitt eget er en

borgelig ordning.

Og de kristne har frihet til å bruke de borgerlige ordninger like fritt som de bruker luft, mat,

drikke, det felles lys o.s.v.

For likesom tingenes natur og stjernenes bestemte bevegelser, likesom himmel, sol, måne og

stjerner er Guds ordninger og blir oppholdt av Gud, således er den lovlige samfunnsorden

og alt som hører inn under den verdslige øvrighet, Guds ordning, og det blir oppholdt og

forsvart av Gud mot djevelen.

A.Sm. III, art. XII, 1-3 Om kirken

Vi medgir dem ikke ( d.e. de pavelige teologer ) at de er kirken. For det er de ikke.

Heller ikke vil vi høre på det som de befaler eller forbyr i kirkens navn.

Gud være lovet at et barn på 7 år vet i dag hva kirken er – nemlig de troende, hellige og “de

får som hører sin hyrdes røst”, Johs. 10, 3.

For således ber barna: “Jeg tror en hellig, kristelig kirke”.

Denne hellighet består ikke i messekjortler, geistlige stands-kjennetegn, lange kjoler ( frakker )

og deres andre seremonier som er oppdiktet av dem utenom den hellige Skrift, -- men i Guds

Ord og den rette ( sanne ) tro.

B. Kirken og nådemidlene

Det bibelske hovedsynspunkt på nådemidlene: de er satt til å vekke og bevare troen

C.A. V., 1-4 Om forkynnertjenesten (Predigtamt, ministterium ecclesiasticum )

For å gi og virke denne tro ( jvf. C.A. IV, den rettferdiggjørende eller frelsende tro ) har Gud

innsatt forkynnertjenesten til å lære evangeliet og forvalte sakramentene. For ved Ordet og

sakramentene gis den Hellige Ånd likesom ved midler, og Ånden virker troen hvor og når det

behager Gud , i dem som hører evangeliet, -- d.v.s. det Ord som lærer at Gud for Kristi skyld,

og ikke for vår fortjenestes skyld, rettferdiggjør dem som tror at de selv blir mottatt i nåde for

Kristi skyld. Gal. 3, 14: “Så vi ved troen kunne få Ånden som var oss lovet”.

Vi forkaster gjendøperne og andre som lærer at menneskene får den Hellige Ånd uten det

utvortes Ord ved egne forberedelser, tanker og gjerninger.

Om nådemidlene som Åndens virkemidler tales det ofte og i stadig skiftende sammenhenger i

Konkordieboken. Men ganske særlig er denne sak behandlet følgende steder:

161

C.A. XIII: Den Hellige Ånd gis ved Ordet – til å virke i hjertet.

Ap. XVIII: Vi begynner først for alvor å tro når vi blir gjenfødt ved den Hellige Ånd

F.C. II behandler inngående at nådemidlene er Åndens virkemidler, tar sterkt avstand fra alle former

for nådemiddelløs “religion” i “kristendommens” navn, -- og gjør mennesket personlig

ansvarlig innfor Gud for holdningen til de ytre nådemidler

Som F.C. II viser at nådemidlene er Åndens virkemidler, således viser F.C. XI inngående at nådemidlene er de

midler av ytre-erfarbar art hvorved Gud virkeliggjør det evige nådevalg, idet Gud ved disse midler virker

omvendelse, gjenfødelse, tro og bevarende fullendelse i frelsen.

Anmerkning:

Den sjuende artikkel i Schwabacher-artiklene lyder:

For å få en slik tro eller gi oss mennesker den, har Gud innsatt forkynnertjenesten eller det muntlige ord,

nemlig evangeliet. Ved det lar han forkynne denne tro og dens makt, nytte og frukt, og gir oss også ved det

samme evangelium som ved et middel, troen med sin Hellige Ånd hvorledes og hvor han vil.

Utenom dette finnes ikke andre midler eller måter, veier eller stier til å få troen. For tanker som er utenfor eller

forutfor dette muntlige Ord er bare løgn og villfarelse hvor hellig de enn kan se ut.

Den sjette artikkel samme sted lyder:

Denne ( frelsende ) tro er ikke en menneskelig gjerning og heller ikke mulig av vår egen kraft.

Den er en gjerning og en gave av Gud, og denne gave gir og virker den Hellige Ånd i oss ved Kristus.

Hvor denne tro ikke er en løs innbilning eller tåke i hjertet, således hos dem som tror falskt, men er et

virkekraftig nytt, levende vesen, der bringer dem meget frukt og gjør alltid det gode mot Gud med å

love, takke, be, forkynne og lære, -- og mot nesten med kjærlighet, tjeneste, hjelp, råd, gave og lidelse av alle

slags onder inntil døden.

Marburg-artiklene 8 og 6 lyder:

For det åttende, den Hellige Ånd gir ingen denne tro eller sin gave, for å tale om Åndens orden, uten

forutgående forkynnelse eller det muntlige Ord eller Kristi evangelium.

Men ved og med dette muntlige Ord virker og frembringer han troen hvor og i hvem han vil. Rom. 10, 17.

For det sjette, denne tro er en Guds gave som vi ikke kan erverve oss med forutgående gjerning eller fortjeneste,

eller lage av egen kraft. Men den Hellige Ånd gir og fremholder troen i våre hjerter hvor han vil når vi hører

evangeliet eller Kristi Ord.

Den alminnelige lære om sakramentene.

C.A. XIII, 1-2: Om sakramentenes bruk:

Om bruken av sakramentene lærer vi at sakramentene ikke er innstiftet bare til å være tegn for

bekjennelse mellom mennesker og til utvortes kjennetegn til å kjenne de kristne på; men de er

meget mer innstiftet til å være tegn og vitnesbyrd om Guds vilje overfor oss, til å vekke og

styrke ( bekrefte ) troen i oss som bruker dem.

Derfor skal sakramentene brukes således at troen er med, og de fordrer tro og brukes rett med

den tro som tror de løfter som fremstilles og frembys ved sakramentene.

Den åttende Schwabacker-artikkel lyder:

Sammen med og ved siden av det muntlige Ord har Gud også innstiftet utvortes tegn, nemlig dåpen og

nattverden. Ved disse tegn sammen med Guds Ord tilbyr og gir han troen og sin Ånd, og styrker alle som

attrår ham.

162

Ap. XIII, 1-23: Om sakramentenes antall og rette bruk:

1-2. Er det sju sakramenter?

Våre motstandere godtar at vi sier i den trettende artikkel ( C.A. XIII ) at sakramentene ikke bare er gjenkjennelses-tegn mellom mennesker innbyrdes slik som for eksempel feltrop i krigen, hoffarver o.s.v. men at de meget mer er virkekraftige tegn for og sikre vitnesbyrd om Guds nåde og vilje overfor oss hvorved Gud påminner, styrker og beveger hjertet til forvisset og glad tro.

Men her krever de av oss at vi også skal bekjenne at sakramentene er sju i tallet, ikke mer eller mindre. Vi mener at det er nødvendig ikke å forsømme de ceremonier og sakramenter som Gud har innstiftet ved sitt Ord i Skriften. Hvor meget det er og hvilket tall de har, så må de opprettholdes.

Men vi mener at det ikke er av særlig stor betydning om noen for undervisningens skyld teller på èn måte, andre på en annen måte – dersom man bare på rett måte bevarer det som er meddelt i Skriften. For om antallet av sju sakramenter finner man, at selv ikke kirkefedrene har tellet likt, og heller ikke er alle disse sju ceremonier like nødvendige.

3-5: Hva sakramentene er og hva de virker:

Sakramentene kaller vi de gudstjenestlige handlinger, de utvortes tegn og ceremonier, som er befalt av Gud og som er tilføyet det guddommelige løfte-tilsagn om nåde.

Av dette er det lett å si hva sakramentene i egentlig forstand er. For gudstjenestlige handlinger, ceremonier og andre utvortes ting som er innstiftet av mennesker, er på denne måte ikke sakramenter i egentlig forstand. For mennesker har ikke myndighet til uten Guds befaling å tilsi løftet om Guds nåde. Derfor er tegn som er innstiftet uten Guds befaling, ikke sikre tegn for nåden, selv om de kanskje kan gi barn og ulærde folk en påminnelse, som for eksempel et malet kors kan gjøre det.

4. De virkelige sakramenter:

De egentlige og rette sakramenter er da dåpen, Herrens nattverd og absolusjonen, idet absolusjonen er botens sakrament. Disse gudstjenestlige handlinger er befalt av Gud og har løfte om nåde som er eiendommelig for og tilhører den nye pakt ( det Nye Testament ).

Når vi døpes, når vi nyter Herrens nattverd, når vi mottar avløsningen ( absolusjonen ) , bør ( skal ) hjertene derfor være sikre på at Gud for Kristi skyld virkelig tilgir oss.

5. Sakramentenes virkning:

De utvortes sakramentstegn har Gud ( d.e. Kristus ) innstiftet forat hjertene ved dem skal bli beveget til å tro og fatte troen. Ved Ordet sammen med det utvortes tegn beveger han oss til å tro når vi blir døpt og når vi får Herrens legeme, at Gud sannelig vil være nådig mot oss ved Kristus, slik som Paulus sier Rom. 10, 17: “Så kommer da troen av forkynnelsen ( eller: “hørelsen” ).”

Likesom Ordet går inn i ørene for å treffe hjertet, således går det utvortes tegn og den ytre ceremoni inn i øyet for å egge og bevege oss til å tro i hjertets indre.

163

Ordet og den ytre ceremoni ( de ytre sakramentstegn ) virker ett og det samme i hjertet, slik som Augustin har sagt i et meget godt ord:

“Sakramentet er det synlige Ord”

For det utvortes sakramentstegn ( ceremonien ) er som et maleri som oppfattes gjennom øynene, og ved det blir betegnet ett og det samme som det der forkynnes ved Ordet.

Derfor er også begges virkning ett og det samme.

6. Konfirmasjonen og den siste olje er ikke sakramenter:

Konfirmasjonen og den siste olje er ceremonier som stammer fra de gamle fedre; men ikke engang av kirken kreves de som nødvendige til frelse.

For de er ikke befalt eller påbudt av Gud. Derfor er det ikke unyttig å atskille disse ceremonier ( ritus ) fra de ovennevnte, som er innstiftet og befalt ved Guds Ord og er forbundet med Guds løftetilsagn om nåde.

7-13: Om prestestanden og prestenes ordinasjon:

Med presteskapet eller ordinasjonens sakrament forstår motstanderne ikke tjenesten med å forkynne Ordet og utdele sakramentene, men de forstår det om en offertjeneste som om det i det nye testament ( den nye pakt ) skulle finnes en prestetjeneste som er innsatt til å utføre ofringer, i likhet med at det levittiske presteskap på folkets vegne var satt til å utføre ofringer og fortjene syndenes forlatelse for andre mennesker.

Men vi lærer at Kristi offer, da han døde på korset, var en fyldestgjørelse for hele verdens synd og at det ikke trenges noen andre offre for synd uten dette, som om dette offer ikke skulle ha gjort fyldest for våre synder.

Derfor blir mennesker ikke rettferdiggjort på grunn av noe annet offer, men på grunn av det ene Kristi offer, om de tror at de er blitt forløst ved dette offer.

I den nye pakt har vi derfor ikke et sådant presteskap som det levittiske presteskap var i den gamle pakt.

Den nye pakts prester er derfor ikke kalt til å utføre noe som helst offer, slik som den gamle pakts prester skulle utføre for folket, for ved det å fortjene syndenes forlatelse for folket.

Den nye pakts prester er kalt til å forkynne evangeliet og utdele sakramentene til folket.

Vi har ikke noen prestetjeneste som ligner det levittiske, slik som det klart læres i Hebr. 7, 11.

Men om man vil forstå ordinasjonen ( presteinnvielsen ) om Ordets tjeneste, så skulle ikke det volde vanskeligheter å kalle ordinasjonen et sakrament.

For tjenestegjerningen med Ordet er innsatt og befalt av Gud, og den har herlige løfter, som Rom. 1, 16; “Evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror,” og Es. 55. 11: “Det Ord som går ut av min munn skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det jeg sender det til.”

Dersom man forstår presteinnvielsen på denne måten, så kunne man også kalle håndspåleggelsen et sakrament.

For kirken har Guds befaling om å innsette forkynnere og diakoner. Derfor er da dette meget å være takknemlig for, idet vi vet at Gud godtar forkynnertjenesten og er tilstede i og med den.

Og vi vet at Gud vil forkynne og virke gjennom mennesker og ved dem som er valgt av mennesker.

164

Derfor er det godt at man roser og ærer dette valg overfor fanatiske mennesker som forakter og spotter dette valg, forkynnertjenesten og det ytre Ord.

Det er mennesker som drømmer om at den Hellige Ånd skal bli gitt dem, ikke ved Ordet, men på grunn av deres egen forberedelse, om de sitter avslappet, tause, i mørke rom og venter på “opplysning”, slik som svermerne ( entusiasterne ) gjorde i eldre tid og gjendøperne gjør nå for tiden.

14-15: Ekteskapet er intet sakrament:

Ekteskapet er ikke innstiftet først i den nye pakts tid, men straks mennesket ble skapt.

Ekteskapet er også befalt og påbudt av Gud, og har guddommelig løfter. Men disse løfter hører egentlig ikke hjemme i den nye pakt, men tilhører heller det legemlige liv.

Om derfor noen vil kalle ekteskapet et sakrament, skal vi ikke strides meget om det. Men likefullt må det adskilles fra de foregående to sakramenter, som er den nye pakts egentlige tegn og segl for nåden og syndenes forlatelse. For hvis ekteskapet skulle kalles et sakrament bare av den grunn at Gud har innstiftet og befalt det, så måtte også andre institusjoner og tjenestegjerninger kalles sakramenter forså-vidt de er grunnet på Guds Ord og befaling; som for eksempel øvrighetstjenester.

16-17: Hvorfor ikke kalle også bønnen et sakrament?

Og endelig, dersom man skulle kalle alle de ting sakramenter, som er grunnet i Guds Ord og befaling, og har fått løfter, så skulle man fremfor alle andre ting med rimelighet kalle bønnen et sakrament. For den er grunnet på Guds sterke befaling, og gitt mange herlige, guddommelige løfter. Og det kunne ha sine gode grunner. For om man betegner bønnen med så stort et navn, ville vel folk bli tilskynnet til å be.

Til sakramentene kunne man da også regne almisser, likeså den kristnes kors og trengsler. For Gud har knyttet løfter også til dem.

Men ingen forstandig mann vil lage noen stor trette om hvorvidt det skal telles sju eller flere sakramenter, -- hvis bare de ting blir bibeholdt som Gud har befalet og føyet sine løfter til.

18-23: Det er en ugudelig lære at sakramentene virker magisk ( ex opere operato ):

Det er mere nødvendig å forstå og vite hvordan man skal bruke sakramentene rett.

Her forkaster vi da omsvøpsfritt hele hopen av skolastiske teologer og doktorer med deres villfarelse, idet de lærer at sakramentene meddeler Guds nåde ex opere operato ( d.v.s ved selve handlingens utførelse ) til den som ikke gjør motstand selv om hjertet er uten gode bevegelser, uten tro.

Det er ganske enkelt en jødisk villfarelse å mene at vi blir rettferdiggjort ved selve handlingen og den utvortes ceremoni, selv om hjertet er uten gode rørelser, uten tro.

Likevel blir denne ugudelige og skadelige mening forkynt og lært vidt og bredt med stor myndighet overalt i hele pavens rike og i pavens kirker.

Paulus roper imot dette og avviser at Abraham ble rettferdiggjort for Gud ved omskjærelsen, og sier at omskjærelsen var et tegn som var fremstillet til å øve og styrke troen, Rom. 4, 9f.

Derfor lærer vi at til den rette bruk av sakramentene hører den tro med som tror det guddommelige løftetilsagn og mottar den lovende nåde.

165

For den lovede nåde tilbys gjennom sakrament og ord. Og dette er en rett og sikker bruk av de hellige sakramenter, at hjertet og samvittigheten drister seg til å tro.

Løftet er unyttig om det ikke mottas i tro; og det guddommelige løftetilsagn kan bare gripes ved troen. Sakramentene er utvortes tegn og segl for løftet. Derfor hører troen med til den rette bruk av sakramentene.

Når jeg for eksempel bruker Herrens nattverd og får Kristi legeme og blod, sier Kristus klart:

“Dette er den nye pakt,” Luk. 22, 20. Da skal jeg med visshet tro at den nåde og syndsforlatelse som er lovet og tilbudt i den nye pakt, blir gitt meg.

Og dette mottar jeg ved troen, og skal med det trøste og oppreise min forskrekkede, svake samvittighet. Jeg skal stå fast og sikkert på dette at Guds Ord og løftetilsagn ikke bedrar, men være så sikker og viss som om Gud lot meg høre en stemme eller et nytt undertegn fra himmelen til å forsikre meg om nåden.

Men hva hjalp slike undertegn og løfte, om ikke troen fantes der ?

Her taler vi da om den spesielle tro at jeg selv tror for min person det forhånden-værende løfte, at synden er meg forlatt.

Vi taler ikke bare om den alminnelige tro som tror at det finnes en Gud men om den tro som tror at syndenes forlatelse tilbys oss. Denne rette bruk av sakramentet trøster rett og oppmuntrer samvittigheten.

Men hva angår den heslige, skammelige, ugudelige lære om at sakramentet virker bare ved at handlingen utføres ( ex opere operato ) selv om ingen gode rørelser finnes i deres hjerter som bruker dem, -- så kan ikke ord uttrykke den misbruk og villfarelse som er oppstått gjennom denne lære. Av den kommer den uendelige vanhelligelse av messene.

Men om det skal vi tale senere. ( jvf. art. XXIV ).

Heller ikke kan det anføres en eneste bokstav eller overskrift fra de gamle kirkefedre til forsvar for denne de lærde teologers ( skolastikernes ) mening. Tvert imot sier Augustin at det er troen ved sakramentenes bruk, ikke sakramentene, som rettferdiggjør oss innfor Gud.

Og Paulus` ord er velkjente, Rom. 10, 10: “Med hjertet tror man til rettferdighet.”

Om sakramentenes vesen og bruk se også Ap. XXIV, 69-73 Kap. 15 F )

Nådemidlene som fire ytre former av det ene evangelium.

Utgiverens anmerkning:

Ifølge Cat. Maj. II inneholder evangeliet tre ledd:

1) om Guds skapernåde

2) om Guds forløsernåde og

3) om Guds helliggjørernåde – i samsvar med guddommens tre personer: Fader, Sønn og Ånd

Av disse tre ledd er evangeliet om Guds forløsernåde i Sønnens, Jesu Kristi person og gjerning, det sentrale uten hvilket intet menneske kan bli frelst og arve evig liv – idet et menneske tror for sin egen del at Kristi forløsende person, nåde og gjerning blir ( er ) “meg gitt”.

Dette sentral-ledd i evangeliet er det Gud har tilordnet og sammenbundet med nådemidlene for å gjøre dem uomgjengelige som midler ( instrumenter, verktøy, redskaper ) til å formidle frelsen i Kristus Jesus til det enkelte menneske. Uten de ytre nådemidler kan troen hverken vekkes og oppstå, eller næres og styrkes, vokse og bevares, befestes og fullendes. For det skjer utelukkende i og med bruken av nådemidlene.

166

De fire bibelske nådemidler som det kan være tale om i en evangelisk kirke, er utelukkende disse:

1) Den muntlige forkynnelse av evangeliet – i det rette samband med loven ( heri medregnet også den form for forkynnelse som foreligger i Skriften ( Skriftlesning ) og i det skrevne ord på basis av Skriften ).

2) Dåpen

3) Nattverden Og

4) Nøklene ( den såkalte absolusjon ) .

I alle disse forskjellige former er det ett og det samme forløsningsevangelium i Jesus Kristus som rekkes, tilbys, utdeles, tilegnes på personlig måte, tilsies, forkynnes og meddeles.

Og dette evangelium er identisk med det Guds Ord som bringer mennesket budskapet om at Guds Sønn er det Guds lam som har fyldesgjort for all synd, har båret verdens synd, er gjenløsningsbetalingen for all skyld, er den stedfortredende lovoppfyller, er synderens rettferdighet for Gud, er forsoneren. Jvf. C.A. III-IV; A. Sm. II, art. 1, 1f. –

Forsåvidt dette evangelium meddeler og kunngjør for all verden at Sønnen har fullbrakt sonofferet og har båret verdens synd og skyld, og at Gud er nådig og er forsonet på grunn av Kristus og hans gjerning, kan det også sies at forløsningens evangelium i Jesus Kristus er budskapet om at Gud selv har fullført den evig-gyldige “absolusjonshandling” for hele verden i alle tider ved å bortta all verdens syndeskyld ved Sønnens lidelse og død.

I denne betydning er evangeliet om Sønnen egentlig ingenting annet enn et “absolusjonsbudskap” fra Gud skaperen til alle mennesker om Gud Forløseren. Denne evangeliets karakter av absolusjonsbudskap betoner Melanchton sterkt idet han betegner “absolusjonen som evangeliets røst ( stemme )”, jvf. Ap. XII, 39-43, 61-62.

Når da evangeliet presenteres for mennesker i de fire former, i nådemidlene, så innebærer det at det er selve Guds absolusjonshandling i Kristus og Guds eget absolusjonsord i Kristus som er tilordnet nådemidlene og sakramentstegnene, og i disse former skjenkes, tilsies, tilegnes nåden til den som bruker nådemidlene, og gis som en overdratt gave til den som tror.

Således blir det forståelig at Konkordieboken alle vegne innskjerper at troen mottar Guds nåde gjennom sakramentstegnene idet troen tror det “løfte” og “tilsagn” som Gud i Kristus har tilordnet sakramentstegnene ( vann, brød og vin ).

Likeså blir det forståelig at Konkordieboken i de skarpeste ordelag avviser at den nåde som er tilsagt ved sakramentstegnene skulle bli mennesket tildel ved den blotte utvortes bruk av sakramentene ( kategorisk nei til ethvert “ex opere operato” ).

Her bør vi også holde oss klart at ordet “absolusjon” ordrett kan oversettes til norsk med ordet “avløsning”; men samtidig er det vesentlig at ordet “absolusjon” er samme ordstamme som “absolutt”.

Dette innebærer at evangeliets løfter, tilsagn og nådebudskap er absolutt ( d.e. “løst fra alt annet” ) i den betydning at nåden i Kristus forkynnes og tilsies gjennom nådemidlene på ubetinget, betingelsesløs, reservasjonsløs måte til de mennesker som bruker nådemidlene, dog således at den betingelsesløst tilsagte og tilbudte, fremrakte og lovede nådeskatt bare blir menneskets personlig eie ved troen på den Herre som står bak alle løfter med sin person og sin gjerning.

167

Til belysningen av egenarten i evangeliets løfter – i deres forskjell fra lovens løfter, se utgiveranmerkningen til kap. 7 D.

De fire nevnte former av evangeliet er da altså fire meddelelsesformer av det samme evangelium, således at “sakramentene” både hver for seg og samlet kan kalles “Ordets maleri”, se ovenfor Ap. XIII, 5.

Disse ytre, synlige former er innstiftet av Herren selv for å imøtekomme menneskets forskjellige former for erkjennelse:

Ordet (forkynnelsen ) skal etter Guds vilje nå hjertet gjennom ørene.

Dåpen og nattverden er beregnet på å nå hjertet gjennom øynene, og absolusjonen skal nå hjertet gjennom berøring ( håndspåleggelse ). Den sansbare side av nådemidlene ligger således særlig i de utvortes tegn ( seremonihandlinger ).

I A.Sm. III, art. IV-VIII gir Luther det summariske begrep til evangeliet i lys av dets fire meddelelsesformer.

Ordet er og blir det grunnleggende nådemiddel som inneholdes i alle nådemidler og er av ett og samme innhold.

Dåpen er det “innvielses-sakrament” som brukes en eneste gang i livet, og tilsier til den som døpes hele den nye pakt ( “Golgatapakten”, forsoningspakten ) som en livsvarig og alltidgyldig nådepakt på Guds side – uansett hvordan den døpte forholder seg til Gud på skiftende måte gjennom sin livsgang.

Nattverden er det “bekreftelses-sakrament” som er gitt til troens liv i helliggjørelse ved Ordet og Ånden.

Absolusjonen er den daglige omvendelses “sakrament” – såfremt man vil fastholde og betrakte absolusjon som et sakrament. Konkordieboken tillater at man kaller absolusjonen for “sakrament”, men betoner samtidig at i ordets strenge betydning er absolusjonen ikke et sakrament.

Her følger da teksten til Luthers summariske nådemiddelbegrep i de schmalkaldiske artikler A. Sm. III, art. IV-VIII:

IV, 1: Om evangeliet.

Nå vil vi komme tilbake til evangeliet. Det gir råd og hjelp mot synden ikke bare på èn måte ( i èn form ). For Gud er overstrømmende rik og fri i sin nåde og godhet.

For det første ( kommer evangeliet til oss ) gjennom det muntlige ord, det som forkynner syndenes forlatelse i hele verden. Og dette er evangeliets egentlige tjenestegjerning.

For det annet ( kommer evangeliet til oss ) gjennom dåpen.

For det tredje gjennom det hellige alterets sakramente ( nattverden ).

For det fjerde gjennom nøklemakten ( absolusjonen ) og den gjensidige samtale og trøstetale mellom brødre, etter Jesu ord Mt. 18, 18-20.

“Sannelig sier jeg eder: Alt i binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt I løser på jorden, skal være løst i himmelen.

Atter sier jeg eder: Alt det to av eder på jorden blir enige om å be om, det skal gis dem av min Fader i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem”.

168

V, 1-3: Om dåpen.

Dåpen er ingenting annet enn Guds Ord i og med vann, befalet ved Kristi innstiftelse, eller som Paulus sier: “vannbadet i Ordet”, Ef. 5, 26, og som også Augustin sier: “Når Ordet føyes sammen med elementet, så er det sakrament”.

Derfor er vi ikke enig med Tomas ( Aquino ) eller dominikanermunkene, som glemmer Ordet og Guds innstiftelse idet de sier at Gud har tilført vannet en åndelig kraft som avtvetter synden ved vannet. Heller ikke tilstemmer vi Duns Scotus og barfotmunkene ( franziskanerne ) når de lærer at dåpen avtvetter synden ved den guddommelige viljes bistand – altså avtvettelsen skjer bare ved Guds vilje, og slett ikke ved Ordet og vannet.

V, 4: Om barnedåp.

Vi lærer at man skal døpe barn. For de tilhører også den lovede forløsning som er fullbrakt av kristus, og kirken skylder å rekke dem dåpen og forkynne dem dens løfte når dåpen blir fordret.

VI, 1-5: Om alterets sakrament ( nattverden ).

Om dette fastholder vi bestemt at brød og vin i nattverden virkelig er Kristi legeme og blod, og at det rekkes til og mottas av ikke bare troende, men også av dårlige kristne og vantro.

Man skal ikke utdele nattverden bare i ett element. For vi trenger ikke her den slags “vitenskap” som vil lære oss at det ene element gir like meget som begge, slik som sofistene

( skolastikerne ) og kirkemøtet i Konstans ( 1415 ) lærer oss.

For selv om det skulle være sant at det ene element inneholder det samme som begge elementer, så er dog det å utdele bare det ene element ikke i overensstemmelse med den ordning og innstiftelse som Kristus har stiftet og befalt. Og derfor vil vi ganske særlig fordømme i Guds navn dem som lar være å dele ut begge elementer , og ovenikjøpet på tyrannisk måte forbyr, fordømmer og anklager det som kjetteri å dele ut begge elementer – idet de dermed setter seg imot og setter seg selv over Kristus, han som er vår Herre og Gud. ( Jvf. C.A. XXII; Ap. XXII ).

Om den såkalte “transsubstantion” ( elementforvandling fra vann til blod, fra brød til legeme ) vil vi ikke akte det minste på alt det spissfindige sofisteri hvormed de ( d.e. de katolske teologer ) lærer at brød og vin mister sitt naturlige vesen, og bare i ytre form og farve forblir brød uten dog å være riktig brød. For det stemmer på det beste med Skriften at brødet er og blir brød, slik som Paulus uttrykker det: “Brødet som vi bryter”, 1 Kor. 10, 16; og: “så ete han av brødet”, 1 Kor. 11, 28.

VII, 1-3: Om nøklemakten.

“Nøklene” er en tjeneste og myndighet som av Kristus er gitt til kirkene ( menighetene ) for å binne eller løse syndene ( jfv. Mt. 16, 19 og 18, 18 ) – ikke bare de store og åpenbare synder, men også de fine, hemmelige synder som bare Gud kjenner – etter det som skrevet står: “Hvem merker hvor ofte han feiler? Forlat meg mine lønnlige synder”. Sal, 19, 13.

Eller som Paulus klager over seg selv Rom. 7, 23 at han med kjødet tjener “syndens lov”.

For det står ikke til oss å avgjøre noe om hvilke, hvor store og hvor mange synder det finnes – som skrevet står Sal. 143, 2: “Gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn”.

169

Eller som Paulus sier 1 Kor. 4, 4: “Vel vet jeg intet med meg selv, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort. Men den som dømmer meg, er Herren”.

VIII, 1.-2: Om skriftemålet.

Da således absolusjonen ( avløsningen ) eller “nøklemakten” er en hjelp og trøst mot synden og den onde samvittighet – innstiftet av Kristus i evangeliet – så bør man sannelig ikke la skrifte og avløsning forsvinne fra menighetene.

Vi skylder særlig å ta hensyn til de svake samvittigheter og til de unge, ubeherskede og ustyrlige mennesker, forat de kan bli hørt og undervist i den kristelige lære.

Men det må stå helt fritt til enhver å avgjøre hvilke synder han vil eller ikke vil fortelle. For så lenge vi er i kjødet, kommer vi ikke til å lyve når vi sier: “Jeg er et fattig menneske, full av synd”, eller Rom. 7, 23: “Jeg kjenner en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov”.

For ettersom den private avløsning kommer fra nøklemaktens tjeneste, skal man ikke forakte det, men holde det høyt og verdig som alle andre tjenester i de kristelige menigheter.

VIII, 3-13: Luthers avsluttende bemerkning til IV-VIII. ( Den handler om forholdet mellom nådemidlene, Ånden og troen. )

Hva nå angår disse fire stykker ( d.e. fire former av evangeliet ), som gjelder det muntlige, ytre Ord, så må man holde klart fast på at Gud ikke gir noe menneske sin Ånd eller nåde uten ved og med det forutgående ytre Ord.

Det må vi holde fats på for å bevares mot svermerne ( “entusiastene”, til denne betegnelse se F.C.II ). For med “svermerne” forståes slike ånder ( mennesker ) som berømmer seg av at de har Guds Ånd uten ( uavhengig av ) eller forut for Ordet, og som derfor dømmer, tolker og tøyer Skriften og den muntlige forkynnelse etter deres eget behag.

Slikt har mange drevet på med, og driver daglig på med det, idet de vil være kvasse dommere mellom “Ånd og bokstav”, og forstår dog slett ikke hva de selv sier eller gjør.

For også hele pavevesenet er et rent og skjært sværmeri idet paven berømmer seg av at “all rett finnens i hans hjertes skrin”, og hva han dømmer og befaler i sine kirker – det skal også være Ånd og rett selv om det går imot eller langt utover Skriften og det muntlige Ord.

Men alt dette vesen er den gamle djevel, den gamle slange – han som forførte også Adam og Eva til sværmeri ( “enthusiasme” ) idet han førte dem bort fra det ytre Guds ord og over til falsk åndelighet og egne meningsinnfall.

Det gjorde djevelen ved andre ( d.e. Gudfiendtlige ) ytre ord – nøyaktig slik som våre “svermere” fordømmer Guds utvortes Ord; men ro ikke at de selv tier stille!

Tvert imot prater og skriver de verden full ( av sine egne ord ), som om den Hellige Ånd kunne komme ( ved alle andre slags menneskeord ), men ikke kunne komme ved Skriftens eller apostlenes muntlige ord. Bare ved deres egne ( d.e. “sværmernes” ) ord kan Ånden komme!

Men hvorfor innstiller de da ikke heller all sin skriving og taling inntil Ånden kommer i folk uten ( uavhengig av ) og forut for deres egen skriving.

170

For de berømmer jo seg selv av at Ånden er kommet inn i dem uten forkynnelsen og Skriften.

Forresten skal vi ikke her trette mere om det med dem. Vi har ikke tid til det, og har for øvrig behandlet spørsmålet utførlig nok.

7-8: Også de som før

de kommer til dåpen eller kommer til tro i dåpen, har troen ved det forutgående, utvortes ord – slik som de eldre, når de kommer til ( åndelig ) fornuft, på forhånd må ha hørt dette ord: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst”, Mk. 16, 16.

Og slik er det selv om de fra først av har vært vantro, og først etter ti år får Ånden og dåpen.

Kornelius Ap. gj. 10, hadde lenge i forveien hørt av jødene om den kommende Messias.

Og i denne tro var han rettferdig for Gud, og hans bønner og almisser var behagelige for Gud – slik som Lukas kaller ham “rettferdig og gudfryktig”.

Uten dette forutgående ord og denne hørelse kunne han hverken tro eller være rettferdig.

Men Peter måtte åpenbare ham at den Messias han inntil da hadde trodd på som den kommende ( fremtidige ), nå var kommet.

Hans tro på den kommende Messias ble da ikke holdt fangen av de forstokkede, vantro jøder.

Men han forsto at nå måtte han bli frelst ved den nærværende Messias, og at han ikke i fellesskap med jødene kunne fornekte eller forfølge ham.

9-13: I en eneste sum:

Sværmeri ( “enthusiasme” ) stikker i Adam og hans barn fra verdens begynnelse og til dens ende. Den er anstiftet av den gamle drage som en gift.

Og den er kilden til, kraften og makten i all villfarelse – både i pavedømmet og i muhammedanismen. Derfor skal og må vi stå fast på dette, at Gud vil ikke handle med oss mennesker uten gjennom sitt utvortes Ord og sakramentene.

For alt det man berømmer for å være kommet av Ånden, det er r av djevelen, når det er uten Guds ord og sakrament.

For Gud ville vise seg også for Moses gjennom den brennende busk og det muntlige ord. 2 Mos. 3, 2ff. Og ingen profet – hverken Elias eller Elisa – har fått Guds Ånd utenom eller uten de ti bud. Og døperen Johannes ble ikke unnfanget uten engelen Gabriels forutgående ord. Lk. 1, 13f., og heller ikke sprang han som foster i mors liv uten Marias stemme. Lk. 1, 41.

Og Peter sier: “Aldri er noe profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige menn talte drevet av den Hellige Ånd”, 2 Pet. 1, 21.

Uten det utvortes ord var de slett ikke hellige, enda mindre hadde den Hellige Ånd skullet drive dem til å tale om de enda hadde vært vanhellige.

For, sier Peter, de var hellige fordi den Hellige Ånd talte gjennom dem.

C. Front mot all magi ( ex opere operato )

I løpet av middelalderen hadde den katolske kirke i stadig større grad utviklet den hele kristendom og det dertil hørende “kristenliv" til et system av magi og magisk-overtroiske forestillingsmåter. Vi kan ikke her gjennomgå fasene i denne “kirkehistorie”. Vi må nøye oss med å samle noen av de viktigste punkter i saken.

171

Og de samles om det latinske stikkord: opus operatum, som betyr “gjort gjerning” eller “utført handling”. Vanligvis forekom det i formen “ex opere operato” som da kan oversettes med “fremgått av gjort gjerning” eller “følge ( virkning ) av utført handling”.

Uttrykket “ex opere operato” dukket først opp på 1200-tallet, og vant straks alminnelig tilslutning.

Fra først av ble uttrykket brukt om dåpen, men preget snart hele sakramentlæren.

Særlig i Apologien gjør Melanchton opp med en lang rekke seremonielle, religiøse og moralske gjerninger som den katolske kirke i reformasjonstiden lærte om, at de virket “ex opere operato”.

Tross protestantenes ( bl.a. Luther, Melanchton, Calvin o.a. ) skarpe kritikk av denne lære, opphøyet den romersk-katolske kirke læren til autorativ gyldighet gjennom Tridentiner-konsilet.

Det er derfor officiell katolsk lære: “Sacramenta operantum ex opere operato” ( sakramentene -- underforstått

alle 7! -- virker ved utført handling ).

Tilsynelatende begrenses her årsaksforholdet til sakramentene. Men selve tankegangen er i den katolske kirke

forlengst overført til mange andre ting, som pilgrimsreiser, rosenkranser, avlatsbrever, o.s.v.

Tilsynelatende skal formelen “ex opere operato” garantere sakramentenes såkalte objektivitet, og gjør det ved å garantere at sakramentshandlingen har en “objektiv virkning” som er uavhengig av mottakerens innstilling

( disposisjon ). Den “objektive virkning” består i at sakramentshandlingen “inneholder og meddeler nåden ex opere operato” ( altså ved bare å utføre sakrament-seremonien ).

Katolikkene sikrer altså sakramentenes “objektive virkning” ved å anvende årsaksbegrepet

( kausal-kategorien ), og kan altså ikke se eller tenke seg noen annen form for “objektivitet” enn en kausalt fortløpende virkning der sakraments-seremonien er årsaken og inngytelse av nåde i mottakeren en virkning.

Det er dette årsaksbegrep som driver hele den katolske sakramentslære over i magien. For magi er ingenting annet enn en “forestilling” om at “åndelig” virkelighet har mekanisk-kasuale virkninger av fysisk og upersonlig art.. Om magi i sakramentslæren, se utgiverens skrift: “Oppgjør om den lutherske dåpslære” Bergen 1954, s. 21 f.

Det er da også nettopp denne magiske lære om virkningene av sakramentene alle protestanter forkaster – med lutheranerne i spissen.

Betyr så dette at lutheranerne frakjenner nådemidlene ( især sakramentene ) enhver form for “objektivitet” ?

På ingen måte. Lutheranerne lærer at om nådemidlenes virkning gis et en kunnskap angående de enkelte mennesker bare for Gud. Og derfor har intet menneske rett til å uttale seg om hvilke virkninger nådemidlene har eller har hatt på det enkelte, bestemte menneske.

-- Derimot lærer den lutherske bekjennelse at alle nådemidler har et “objektivt vesen”. Hva det betyr skal kort forklares her.

Men en tings “vesen” forståes dens “hvahet”, d.v.s. bestemmelsen for og begrepet om hva noe er( ved sin definisjon ). Konkordieboken gir meget enkle og klare definisjoner til hva et “sakrament” er.

Et “sakrament” er da en gudstjenestelig ( seremoniell, rituell ) handling i og med bruk av visse “elementer”, som Kristus har innstiftet og som han har knyttet Ordet ( løftet, evangeliet ) til.

Se også utgiverens skrift: “Ordet som aldri kan dø”, Bergen 1949, s. 135 f.

172

Sakramentene har således nøyaktig samme virkning som Ordet ( løftet, evangeliet ). De er “Ordets maleri”.

Og deres virkning er derfor å vekke og styrke troen på Kristus.

Sakramentenes “objektivitet” ligger altså i at de i og med “tegnet” tilsier og kunngjør, anvender og tilegner Guds nådes løfter i Kristus ( evangeliet ) til tro på Kristus. Dette er sakramentenes “objektive vesen”.

Derfor har de ingen annen virkning på mennesket enn å vekke og styrke den frelsende tro på Kristus.

Og dette virker de – slik som Ordet – idet den Hellige Ånd er nærværende og virksom i dem.

Men de virker ikke troen på automatisk ( kausal, mekanisk ) måte.

De virker ved Ånden “hvor og når Gud vil” ( C.A. art. V ), og de virker i kraft av Ånden til tro og ved tro.

Hvor troen ikke finnes, eller ikke vekkes, styrkes og bekreftes ved dem, der virker de ingenting eller i verste fall til dom.

Sakramentens “objektivitet” består altså i deres vesen, d.v.s at de formidler til mottakeren Guds løfter i Kristus

ved et synlig “tegn”. At Kristus er legemlig nærværende i nattverden, at Fader, Sønn og Ånd er til stede i dåpen, og at Ånden er forenet virksomt med alle nådemidler ( unio instrumentalis ) – alt dette hører til nådemidlenes “vesen”, er uavhengig av tro eller vantro, verdig eller uverdig mottagelse.

Det er “objektive” ( allmenngyldige ) sannheter, som Gud har åpenbaret fakticiteten av i sitt Ord ( Skriften ).

Men om nådemidlenes virkning på det enkelte menneske som bruker dem, kan det ikke sies noe “objektivt”

( allmenngyldig) som gjelder alle mennesker som bruker dem.

Om virkningen kan det utelukkende tales på grunnlag av Skriften og troens erfaring.

Skriften viser oss at nådemidlene virker til tro hos noen – hos andre ikke. Dette bekrefter erfaringen.

Men det er og blir Guds egen, uutforskelige hemmelighet om troen skal oppstå – eller ikke, hvem som tror –

og hvem ikke, hvorfor den ene tror – og den annen ikke.

Med nådemidlene har vi altså “objektiv”, guddommelig rett til å forkynne og kunngjøre, tilegne og tilsi Guds nådes løfter i Kristus til uten videre alle som bruker nådemidlene.

Men intet menneske på jorden har noen guddommelig eller menneskelig rett til å felle dom eller avgi offentlige

erklæringer om hvem ( hvilke bestemte personer ) som er sant troende eller ei, hvem som har Guds Ånd eller ei, hvem som er gjenfødt eller ei. Derom kan vi bare forkynne Guds ord til forvissning for det enkelte menneske, om dets personlige frelse ved troen på Kristus.

Konkordiebokens oppgjør med “ex opere operato” ( magien )

Ap. IV, 63: Det er en innbildning at folk får nåde og mottar den Hellige Ånd ex opere operato ved den

utvortes bruk av sakramentene.

Ap. VII, 21: Våre motstandere lærer at sakramentene gjør oss tekkelige for Gud uten troen, ex opere operato, uten noen god åndelig bevegelse i hjertet hos dem som bruker sakramentene.

Hvortil trenges da noen rettferdiggjørende tro? Den som ikke holder troen for å være nødvendig, han har allerede mistet Kristus.

Ap. XIII, 18-23: Det er en ugudelig lære at sakramentene virker magisk ( ex opere operato ).

Ap. IV, 201-202: Omskjærelsens handling ( G.T `s forbilde på dåpen ) rettferdiggjør ikke i og for seg,

og ofrene i G.T. behager ikke Gud ex opere operato.

Ap. IV, 203-212: Grunntanken “ex opere operato” er loviskhetens grunnleggende villfarelse i betraktningen av “gode gjerningers” frelsesverd innfor Gud.

173

Ap. IV, 272-276: Ingen god gjerning frelser ex opere operato –Jvf. 277-280; 280

Ap. IV, 383-389: Ingen kristelig bekjennelse frelser oss ex opere operato.

Ap. XII, 17-27: Det er falskt at vi får nåde ex opere operato bare ved å motta botssakramentet ( skriftemål og absolusjon).

Ap. XII, 59-60: Personlig tro på Kristus – eller tillit til gjerninger som virker ex opere operato ?

C.A. XXIV,

21-33: Den katolske messe og messeofferet er en forvrenging av Kristi forsoning i og med læren om at den er en gjerning som ex opere operato utsletter levendes og dødes synder.

Særlig i Ap. XXIV ( om “messen” ) tar Konkordieboken det omfattende og prinsipielle oppgjør med den katolske magi ( læren om virkninger ex opere operato ).

Da det er systematisk mest naturlig å overføre disse avsnitt i Ap. XXIV til vår sammenheng her, følger de angjeldende avsnitt like nedenfor.

De henvisninger vi for øvrig her har gjort til det lutherske oppgjør om ex opere operato, gjør ikke krav på å være uttømmende.

Her følger da: Ap. XXIV, 9-67:

9-13: Det katolske messeoffer er en fryktelig villfarelse.

Til tross for at motstanderne om dette punkt koker i sammen mange ord og bibelsteder for dermed å påvise at messen er et offer, så kan dog deres store oppstuss bringes til ro og munnen snart nok stoppes på dem med dette ene svar, idet vi sier:

Bibelordene, argumentene, grunnene og alt det de har fremlagt, beviser ikke at messen ex opere operato fortjener nåde, syndenes forlatelse, ettergivelse av straff og skyld for både dødssynd og tillatelig synd --, for presten eller for andre som messen blir tilegnet.

Dette ene, klare svar om støtet alt hva motstanderne innvender – ikke bare i Konfutasjonen, men i alle deres bøker og skrifter som de har skrevet om messen.

Og dette er selve hovedspørsmålet i hele denne sak, og om dette må vi påminne leserne, slik som Aeschines minnet dommerne om, at like meget som nevekjemperne kjempet seg imellom for å holde stillingen, således måtte de selv i kampen med motstanderne ikke tillate ham å gå utenom saken.

Derfor vil vi her tilholde enhver kristen leser å se nøye på om motstanderne holder seg til hovedspørsmålet. For de pleier å foreta mange unyttige og upassende streiftog bort fra hovedsaken. Men når man støtt og urokkelig fastholder hovedsaken og ikke blander inn uvedkommende ting, da er det desto lettere å bedømme de argumenter som fremføres fra begge sider.

174

I vår bekjennelse ( C.A. XXIV, 21 f. ) har vi vist at vi hevder:

Herrens nattverd eller messen meddeler ikke nåden ex opere operato, og at den heller ikke ex opere operato fortjener ettergivelse av synd, skyld eller straff for dem som messen utføres for,

enten de er levende eller døde.

Dette hovedspørsmål har vi klare og sterke grunner for, nemlig disse:

Det er umulig at man kan få syndenes forlatelse ex opere operato på grunn av våre gjerninger, d.v.s. ved selve handlingens utførelse uten noen god hjertets bevegelse.

Det er ved troen syndens og dødens angst skal overvinnes, idet kunnskapen om Kristus oppreiser oss og vi erfarer at vi blir tilgitt på grunn av Kristus, og får Kristi fortjeneste og rettferdighet.

Rom. 5,1: “Da vi nu altså er rettferdiggjort ved troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”. Dette er en så sikker og fast grunn at ikke alle helvedes porter skal kunne rokke ved det. Det er vi viss på.

13-14: Den farisæiske og hedenske lære om ex opere operato.

Om noe mer en nødvendig å si, så er det allerede sagt. For intet fornuftig menneske vil kunne godta og rose det farisæiske og hedenske hykleri og den store misbruk, som gjøres med dette ex opere operato. Likevel har denne villfarelse trengt inn i menigheten i hele verden, og derfor har man i det uendelige økt tallet på messer i hele verden, i alle stiftelser, klostre, kirker, avlukker og kroker.

For betaling bestilles messer til å sone Guds vrede, og ved denne gjerning vil man få utslettet skylden og straffen, og få utvirkes det som trenges i livet, ja vil til og med befri de døde fra skjærsilden, og få helse, rikdom, lykke og velferd i hendene.

Denne hykleriske og farisæiske mening har munkene og sofistene innplantet i menighetene.

Villfarelsen med misbruken av messen er tilstrekkelig gjendrevet med at man ikke får syndenes forlatelse ved våre gjerninger, men ved troen på Kristus. Men da motstanderne forvrenger mange Skriftsteder på urimelig måte for å forsvare sine villfarelser, vil vi denne sammenheng tilføye noe mer.

Motstanderne taler i Konfutasjonen meget om offeret. Vi på vår side har med omhu unngått å bruke ordet offer ( sacrificum ) i vår bekjennelse ( den augsburgske ).

Det har vi gjort, fordi ordet er mangetydig. Men vi har med klare ord uttrykt den sak de mener

og den misbruk de gjør med ordet offer ( sacrificum ), og vi forkaster misbruken.

Avsnittet Ap. XXIV, 15-26 ( om “offeret” ) er overført til Kap. 5, C’

27-3. Intet gudsforhold er mulig ex opere operato.

I en sum, den nye pakts gudstjeneste er åndelig, d.v.s er rettferdighet ved troen i hjertet og er troens frukter. Derfor avskaffer den levittiske gudstjeneste.

Kristus sier Johs. 4, 23f.: “De sanne tilbedere skal tilbe faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet”,

d.v.s av hjertet med hjertelig frykt og hjertelig tro.

175

Dette ord forkaster klart de meninger om offrene som spinner opp, at de gjelder ved selve handlingen ( ex opere operato ), og lærer at man bør tilbe i ånd, d.v.s av hjertet og med tro.

I den nye pakt gjelder intet offer ex opere operato, uten hjertets gode rørelser.

Derfor er det en djevelsk, farisæisk og antikristelig lære og gudstjeneste når våre motstandere lærer at deres messe fortjener ettergivelse av skyld og straff ex opere operato.

Heller ikke jødene forsto sine seremonier riktig, og mente at de var tekkelige for Gud

når de hadde gjort gjerningen ex opere operato. Mot dette ropte profetene aller mest alvorlig,

forat de kunne vende folk bort fra deres egne gjerninger hen til Guds løftetilsagn , og bringe dem til troen og den rette gudstjeneste.

Profetene i den gamle pakt forkastet folkets mening om virkning ved gjort gjerning ( de opere operato ) og lærte dem Åndens rettferdighet og offer.

Således heter det i Jer. 7, 22f.: “Jeg har ikke talt med eders fedre og ikke gitt dem befaling

på den dag jeg førte dem ut av Egyptens land, om brennoffer og slaktoffer; men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være eders Gud, og i skal være mitt folk, og i skal vandre på alle de veier jeg byder eder, så det må gå eder vel”.

Hva kan vel halsstarrige jøder ha sagt til denne forkynnelse og lære som så helt åpent synes å stride mot loven og Moses ?

For det var jo et faktum at Gud hadde gitt fedrene påbud både om brennoffer og slaktoffer, men Jeremias forkastet deres villfarelser om offrene, nemlig denne villfarelse som ikke stammer fra Guds befaling, at de innbilte seg at disse offre behaget og forsonet Gud bare ved å gjøres

( ex opere operato ).

Men om troen tilføyer han at Gud har befalt dette: “Hør på min røst”, d.v.s tro på meg at jeg er eders Gud, at jeg vil oppholde eder og forbarme meg over eder og alltid hjelpe eder, og ikke trenger eders offre. Tro at jeg er eders Gud som rettferdiggjør og frelser – ikke for eders gjerningers og fortjenestes skyld, men på grunn av mitt ord og mitt løfte.

Derfor skal dere be oppriktig, og av hjertet vente all trøst og hjelp fra meg.

Sal. 50, 13.15 forkaster også den hedenske mening om opere operato når det sies: “Mon jeg skulle ete oksers kjøtt og drikke oksers blod?…Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg og du skal prise meg”.

Her bevitnes det at det er en sann gudstjeneste og til virkelig ære for Gud, om vi av hjertet påkaller ham. Og her blir opus operatum forkastet idet han sier: “Kall på meg”.

På samme måten heter det Sal. 40, 7: “Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst – bu har boret ører på meg – brennoffer og syndoffer krever du ikke”. D.v.s., du har satt ditt ord frem for meg forat jeg skal høre det, og du fordrer at jeg skal tro på ditt ord og på dine løfter, at du virkelig vil forbarme deg over meg og hjelpe meg.

På samme måte Sal. 51, 18: “Du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det; I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd; et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte”.

176

Likeså Sal. 4, 6: “Offre rettferdighets offre, og sett eders lit til Herren”.

Han påbyr at vi skal håpe til Herren, og sier at det er et rettferdig offer. Dermed viser han at de andre offre ikke er sanne og rette offre. Sal. 116, 17 heter det: “Dig vil jeg offre takkoffer, og Herrens navn vil jeg påkalle”. Her kalles påkallelsen et lovoffer ( lovprisnings offer ).

Hele Skriften er full av den slags vitnesbyrd, som viser at intet offer og ingen gjerning forsoner Gud bare ved å gjøres ( ex opere operato ).

Derfor lærer Skriften at alle Moselovens offre og de levittiske gudstjeneste-former er avskaffet, og lærer oss å frembære nye og rene offre, nemlig tro på Gud, påkallelse, takksigelse, bekjennelse og forkynnelse av evangeliet, å bære trengsler for evangeliets skyld, og lignende.

31. Om disse offre taler Mal. 1, 11: “Fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene, og på hvert sted skal de brenne røkelse og bære frem offergaver for mitt navn, rene offergaver”.

Dette Skriftord forvrenger motstanderne på en narraktig måte til å handle om messen, og anfører kirkefedrenes autoritet. Men det er lett å svare på dette:

Dersom Malakias talte om messen, -- noe han ikke gjør, så følger ikke derav at messen gjør oss rettferdige for Gud ex opere operato, eller at messen lar seg utføre for andre for å fortjene syndenes forlatelse for dem.

Profeten sier ingen ting av dette men munkene og sofistene spinner det frekt opp av deres egen hjerne. Selve ordene hos profeten gir den riktige forståelse.

For først fremholder han at Herrens navn skal bli stort. Det skjer ved forkynnelsen av evangeliet. For ved det blir Kristi navn kunngjort, og den barmhjertige Faderen har lovet i Kristus blir erkjent. Ved forkynnelsen av evangeliet kommer folk til troen. De påkaller Gud, de takker Gud, de tåler trengsler for bekjennelsen, de gjør godt for Kristi æres skyld. Således blir "Herrens navn stort" blant hedningefolkene.

"Røkoffer" og "rene offergaver" er ikke uttrykk som betegner messens seremonier ex opere operato. For vi innbefatter Ordets forkynnelse blant lovprisnings-offrene, således kan også mottagelsen av Herrens nattverd være lovprisning eller takksigelse, -- men ikke således at den rettferdiggjør ex opere operato innfor Gud eller kan tilegnes ( utføres ) for andre til å fortjene syndenes forlatelse for dem.

Vi skal like nedenfor forklare på hvilken måte seremoniene ( i nattverden ) kan være et offer.

Men fordi Malakias taler om alle gudstjenester og offer i den nye pakt, så taler han ikke bare om messen eller Herrens nattverd.

Likeså, fordi han ikke forsvarer den farisæiske villfarelse om ex opere operato, så er hans ord slett ikke imot oss, men meget mer for oss.

For han krever hjertets indre gudstjeneste, og slike takkoffer til Gud som gjør Herrens navn stort i sannhet.

178

34-40 Det Gamle testamentets ofringen er forbilleder på Kristi sonoffer eller på de troendes gudsdyrkelse.

Fra Malakias anføres også et annet ord, nemlig Mal. 3,3: "Han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv, og de skal bære frem for Herren offergaver i rettferdighet".

På dette sted krever han klart nok de rettferdiges offergaver. Derfor står denne tekst imot opus operatum. Men "Levis barns offer" er offrene fra dem som forkynner i den nye pakt, forkynnelsen av evangeliet og forkynnelsens gode frukter, slik som Paulus sier

Rom. 15. 16: "Jeg skal være Kristi Jesu offerprest for hedningene idet jeg prestelig forvalter Guds evangelium, forat hedningene kan bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd".

For slakting og blod av okser og bukker i loven, var et forbillede ( symbol ) på kristi død og på forkynnelsen av evangeliet hvorved kjødet og den gamle Adam daglig blir dødet, og det nye og evige liv begynner i oss.

Men motstanderne forvrenger overalt ordet "offer", eller "sacrificium" til alene å sikte til seremonien i messen. Om forkynnelsen av evangeliet, om troen, om takkebønnen, og påkallelsen av det guddommelige navn, og lignende, sier de ingenting, -- til tross for at seremoniene nettopp er innstiftet for deres skyld, og til tross for at den nye pakt bare inneholder åndelige offre av hjertet, og ikke den slags seremonielle offer for syndene som ble utført på de levittiske presters vis.

Motstanderne anfører også det såkalte "iuge sacrificum", d.v.s det stadige eller daglige offer.

Og de sier at likesom det var et daglig offer i Moseloven, således er messen den nye pakts ( det

Nye testaments ) stadige offer.

Dersom man kunne gjennomføre en sak med allegorier, så ville enhver kunne finne de allegorier som var nyttige for ham.

Men det er et faktum at allegorier ikke kan være grunnlag for bevisførsler.

Alle forstandige mennesker vet at i slike høyviktige saker innfor Gud, må man ha Guds visse og klare ord, og ikke med makt trekke inn dunkle og fremmedartede utsagn.

Slike usikre tolkninger holder ikke stikk innfor Guds domstol. Vi kunne saktens lett nok tåle at messen ble forstått som et daglig offer, dersom man bare mente hele messen med det, d.v.s seremonien som omfatter forkynnelsen av evangeliet, troen, påkallelsen og takksigelsen.

Alt dette til sammen kunne gjerne kalles det Nye testaments daglige offer ( iuge sacrificium ).

For seremoniene er innstiftet av hensyn til disse ting, og de bør ikke utskilles.

Seremoniene i messen eller nattverden er innstiftet for forkynnelsens skyld, slik som Paulus sier

1 Kor. 11. 26: "Så ofte som I eter dette brød, og drikker denne kalk, forkynner I Herrens død, inntil han kommer".

Det er på ingen måte en følge av forbilledet med det levittiske daglige offer, at messens seremoni skulle være et slikt offer som ex opere operato forsoner Gud og rettferdiggjør, eller

som man kan holde eller utføre for andre for fortjene syndenes forlatelse for dem.

178

Dersom man på riktig måte betrakter forbilledet om det daglige offer ( iuge sacrificium ), så avmaler og symboliserer det ikke bare seremoniene i messen, men også forkynnelsen av evangeliet. For 4 Mos. 28, 4 f, fastsettes det tre deler som skulle høre til det daglige offer:

For det første

(1) ble det offret et lam til brennoffer, og

(2) over det utøst vin. Dernest

(3) ble det offret en kake av fint mel og olje.

Den gamle pakt ( loven ) hadde forbilleder eller skygger av de kommende ting.

Således blir Kristus og hele den nye pakts gudstjeneste fremstillet forbilledlig i denne seremonielle handling.

Lammet til brennoffer symboliserer Kristi død.

Utgydelsen av vin over det – symboliserer at ved evangeliet blir alle de troende i hele verden besprengt med lammets blod, d.v.s. at de blir helliget, som Peter sier 1 Pet. 1, 2: "I Åndens helliggjørelse til lydighet og oversprengning av Jesu Kristi blod".

På lignende måte symboliserer kalken ( matofferet ) alle troende hjertes påkallelse og takksigelse. Slik som da skyggen av og symbolet for Kristus eller evangeliet finnes i det Gamle Testamentet, således må man søke selve evangeliet, sannheten og tingen selv, som er symbolisert ved forbilledene, i det Nye Testamente.

Man skal ikke søke noe annet forbillede som man kunne eller ville kalle offer.

38. Selv om derfor messen eller seremonien i nattverden er til minne om Kristi død, så er dog ikke denne seremoni alene det daglige offer ( iuge sacrificium ), men det daglige offer er minnet om Kristi død sammen med seremonien d.v.s. forkynnelsen av evangeliet, og den tro på Kristus som virkelig tror at Gud er blitt forsonet ved Kristi død.

Til det selvsamme daglige offer hører også "drikkofferet", d.v.s den frukt av forkynnelsen at vi ved evangeliet blir helliget ved oversprengningen av Kristi blod, at den gamle Adam dødes og vi levendegjøres og vokser i Ånden.

Også "matofferet" trenges, d.v.s at vi lovpriser Gud og bekjenner troen med lidelser og gode gjerninger.

39 f. Når således den grove farisæiske villfarelse om opere operato blir avskaffet, forstår vi at ved det daglige offer symboliseres det åndelige offer og hjertets daglige offer.

For i den nye pakt bør vi søke det gode selv, d.v.s den Hellige Ånd, dødelsen og levendegjørelsen. Av dette viser det seg tilstrekkelig klart at forbilledet om det daglige offer

i den gamle pakt ikke kan anvendes mot oss, men meget mer er til fordel for oss, fordi vi krever alle de deler som til sammen betegner ( symboliserer ) det daglige offer.

Motstanderne innbiller seg på falsk måte at det daglige offer bare symboliserer seremoniene i messen, men ikke forkynnelsen av evangeliet, dødelsen av kjødet, og levendegjørelsen av hjertet, o.s.v.,

Kol. 2, 17 sier Paulus: "Disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til".

Nå er det erkjennelsen av Kristus og den Hellige Ånd i hjertet som virker bare takksigelse og et daglig, åndelig offer i hjertet.

Vi har klart vist at alt som etter Mose lov hører til det daglige offer, må bety et sant hjertets offer.

179

41-43 Den katolske messe er en handelsvare.

Så kan da alle gudfryktige, ærbare kristne mennesker lett dømme om i hvilken høy grad motstandernes beskyldning er falsk, når de sier at vi avskaffer det daglige offer.

Erfaringen viser at de er noen riktige Antiokus `er, som tyranniserer kirkene under påskudd av religionen og åndeligheten, og river til seg all makt i verden – uten å spørre etter forkynnelsen, etter Kristus og evangeliet, men fører krig som verdens fyrster, og som de der innfører nye gudstjenester i kirken.

For motstanderne beholder bare de utvortes seremonier i messen, og bruker dem offentlig til å skaffe seg ugudelig fortjeneste.

Deretter spinner de opp at denne utvortes gjerning kan utføres på andres vegne til å fortjene nåde og alt godt for dem.

Men den rette bruk av messen lar de fare, og bruker messen som en skammelig markedsartikkel, og dikter opp at den kommer andre til gode og fortjener ettergivelse av synd, skyld og straff for andre.

I sine prekener forkynner de ikke evangeliet, trøster heller ikke samvittighetene, forkynner heller ikke at syndene tilgis uten noen fortjeneste for Kristi skyld.

Derimot forkynner de om påkallelse av helgener, om menneskelig fyldestgjørelse for synd, om menneskelige tradisjoner og vedtekter, og påstår at menneskene med slikt blir rettferdiggjort innfor Guds åsyn.

Til tross for at det er meget av den slags åpenbare og gudsbespottelige misbruk, vil de dog forsvare dem med makt, fordi de bringer inntekt.

De predikanter som vil ta seg mer lærde ut, bringer frem forvirrende filosofiske spørsmål som verken folket eller de selv forstår.

Og endelig, om noen iblant dem ikke er helt ulærde og er mer fordragelige, så forkynner de ingenting annet enn loven, og forkynner slett ingen ting om Kristus eller troen.

44-47. Den rette forståelsen av Daniels profeti om Antikrist.

I Konfutasjonen fremstiller motstanderne det som en sørgelig tragedie at kirkehusene ødelegges hos oss, nemlig at altrene står upyntet, uten lys og uten billedstøtter.

De anfører Daniels ord idet han sier Dan. 11, 31; 12, 11: "De skal avskaffe det stadige offer og stille opp den ødeleggende vederstyggelighet". "Fra den tid det stadige offer blir avskaffet, og den ødeleggende vederstyggelighet blir stilt opp, o.s.v."

Dette ord tolker de om våre kirker fordi vi altså ikke tildekker alteret, ikke brenner lys i dem, og lignende. Til tross for at det ikke er sant at vi har avskaffet all slik utvortes pynt, så taler dog Daniel, selv om det skulle ha vært sant, ikke om slike utvortes ting som ikke hører til kristne kirker.

Tvert imot taler Daniel om en helt annen ødeleggelse, en ødeleggelse som i høy grad foregår i paveveldet, -- nemlig ødeleggelsen av den nødvendigste og største gudstjeneste: forkynnertjenesten, og undertrykkelsen av evangeliet.

For når folk blir oversvømmet av mengdevis og forskjelligartede tradisjoner og vedtekter og meninger, har man ikke på noen måte kunnet gripe den kristne læres kjærne.

For hvem av folket har kunnet forstå læren om boten slik som motstanderne fremfører den?

Og dog er den det viktigste punkt i den kristne lære.

180

Hos motstanderne forkynner man for det meste slike menneskebud som fører samvittigheten bort fra Kristus hen til egne gjerninger og fortrøstning til dem.

Motstanderne har plaget de stakkars samvittigheter med å telle opp synder og ytre fyldestgjørelser. Men om troen på Kristus som gir oss syndenes forlatelse uforskyldt, om den rette strid og anfektelse som er troens øvelse – om slike ting har de ikke hatt noen ting å si som kunne være til trøst for samvittighetene.

Alle deres bøker, alle deres prekener, har i den henseende vært fullstendig unyttige, ja, har til og med anrettet usigelig skade.

Til dette kommer så motstandernes fryktelige misbruk og vanhelligelse av messene – noe det knapt noen gang har vært maken til på jorden; og for øvrig utallige mange ukristelige, narraktige gudstjenester i kirkene.

Dette er den ødeleggelse som Daniel beskriver.

48-51 Tilstanden i de lutherske kirker ca. 1530.

På den annen side, i våre kirker varetar prestene Ordets tjeneste, lærer og forkynner evangeliet, forkynner Kristus, og viser at vi får syndenes forlatelse og har en nådig Gud, ikke på grunn av våre gjerninger, men på grunn av Kristus. Denne lære gir hjertene en rett, viss og stadig trøst for samvittigheten.

Dessuten underviser de om de ti bud og om de rettskafne gode gjerninger som Gud har påbudt.

Likeså blir det undervist om sakramentenes verdighet og rette kristelige bruk.

Selv om bruken av nattverden skulle kunne kalles det daglige offer, så blir den likevel mer brukt hos oss enn hos motstanderne.

For hos dem forvalter prestene sakramentet for betaling. Hos oss brukes nattverden oftere og med større andakt. For folket bruker nattverden, men først blir de undervist og hørt.

Menneskene blir undervist om nattverdens rette bruk, at den er innstiftet for å være et segl for, og et vitnesbyrd om syndenes forlatelse av nåde, så at den derfor vil oppmuntre de bøyde samvittigheter til å være forvisset, og tro at synden er dem uforskyldt tilgitt.

Da vi således fastholder både forkynnelsen av evangeliet og den rette bruk av sakramentene, så er det daglige offer beholdt hos oss.

Om det nå skulle tales særskilt om de utvortes forhold, så er kirkene hyppigere besøkt hos oss enn hos motstanderne. For hos oss får tilhørerne høre nyttige og forståelige taler.

Men motstandernes lære har aldri verken folket eller de lærde forstått.

Våre kirker er bedre prydet enn motstandernes.

For til den rette utvortes kirkepryd hører også en rett forkynnelse, rett bruk av sakramentene og at folket blir vant til alvor, kommer flittig og sømmelig sammen, hører og ber.

Derfor underviser man også i våre kirker om kristelige og fruktbare ting som ved Guds nåde er til trøst i all anfektelse.

Derfor hører folket gjerne på en god preken. For det er ingenting folk mer fastholder i kirken enn den gode preken.

181

Men våre motstandere preker sine folk ut av kirkene. For de underviser ingenting om de nødvendigste ledd i den kristelige lære.

De forteller helgenlegender og andre eventyr.

Dessuten, dersom våre motstandere holder sine lys, alterduker, billeder, og den slags pynt for å være nødvendige ledd og holder gudstjeneste med dem, da er de antikrists husfolk, om hvilken Daniel sier at de ærer sin gud med sølv, gull og den slags stas.

52-59. Pavekirken misbruker forbilledene i Moseloven til fremme av overtroiske seremonier i kirken.

Motstanderne anfører også fra Hebreerbrevet, Heb. 5, 1: "Hver yppersteprest tas iblant mennesker, og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder".

Av dette trekker de følgende slutning: Når det i den nye pakt er biskoper og prester, så følger at det også må være et offer for synd.

Dette punkt gjør vel aller mest inntrykk på de ulærde og uerfarne, særlig når de ser på praktvesenet i templer og kirker. Da det jo fantes megen utsmykning med gull, sølv og purpur i det Gamle testamente, -- så tenker de at det også i det Nye testamente må finnes en sådan gudstjeneste , slike seremonier og slike offre som man ofrer for andre menneskers synd.

Pavens gudstjenestelige messer og øvrige ordninger er ingen ting annet enn en dårlig forstått levittisk ordning.

For hele misbruken av messen og den pavelige gudstjeneste har ingen annen opprinnelse enn at de har villet følge Moselovens seremonier, -- uten å ha forstått at i det Nye testamente dreier det seg om helt andre ting, og at slike utvortes seremonier skal brukes med måte, om man bruker dem til barneoppdragelse.

Til tross for at vår sak har særlig gode grunner i Hebreerbrevet, så anfører likevel motstanderne somme steder fra dette brev på en lemlestet måte, og forvrenger dem mot oss, som f. Eks. i det nettopp nevnte ord der teksten sier: "Hver yppersteprest..innsettes..for å frembære både gaver og slaktoffer".

Skriften anvender det øyeblikkelig om Kristus som yppersteprest. De ord som står i det foregående, taler om det levittiske presteskap, og sier at en levittiske yppersteprest var et billede på ypperstepresten Kristus. Heb. 5, 5 f. 10.

For de levittiske offer for synd fortjente ikke syndenes forlatelse innfor Guds åsyn.

De var bare et billede på Kristi offer, -- det som alene var det forsoningsoffer for synden som skulle komme, slik som ovenfor sagt.

Derfor handler dette brev for en stor del om dette punkt, at det Gamle testamentes yppersteprest og det Gamle testamentes offer ikke var innstiftet for at man ved em skulle fortjene syndenes forlatelse eller forsoning innfor Gud.

De var bare innstiftet for å symbolisere den ene Kristus i hans rette, kommende offer.

For fedrene og de hellige i det Gamle testamente er også blitt rettferdiggjort og forsonet med Gud ved troen på løftet om den kommende Kristus.

182

Ved ham var frelse og nåde lovet, slik som vi i det Nye testamente får nåde ved troen på Kristus, han som er åpenbaret. For fra verdens begynnelse har alle de hellige og troende trodd at det skulle fullbyrdes et offer, en fyldestgjørelse, en betaling for synden – nemlig ved Kristus, som var lovet skulle komme, slik som det heter Es. 53. 10: "Når hans sjel bar frem skyldoffret, skulle han se avkom og leve lenge".

Da nå ingen i det Gamle testamente fikk eller fortjente syndenes forlatelse og forsoning ved offrene, fordi de bare var forbilleder på Kristi ene offer, så følger derav at det finnes bare et eneste offer, nemlig Kristi offer, som var en betaling og fyldestgjørelse for all verdens synd.

Det Gamle testamentets offer fortjente bare en utvortes forsoning, så at synderen ikke skulle bli utelukket fra samfunnet. Derfor finnes i det Nye testamente intet annet offer til soning for synden enn utelukkende Kristi død en gang for alle, da han ble offret på korset.

Det er en fullstendig villfarelse å spinne opp at de levittiske offre skulle ha fortjent syndenes forlatelse innfor Gud, og ved dette forbillede innføre offre i den nye pakt utenom Kristi død, som utføres på vegne av andre.

Denne innbildning tilintetgjør ganske enkelt Kristi lidelses fortjeneste og troens rettferdighet, og forderver både det Gamle- og det Nye testamentes lære, idet det istedenfor Kristus innsettes paver og offerprester til å være andre mellommenn og forsonere for oss, som daglig selger sine gjerninger i kirkehusene.

Når de derfor argumenterer med at det må være en yppersteprest i det Nye testamente til å bringe offer for synden, så kan det bare medgis å gjelde om Kristus. Og dette svar på spørsmålet bekrefter hele Hebreerbrevet.

Det ville bety å innsette helt andre mellommenn utenom Kristus dersom vi skulle medgi at en annen fyldestgjørelse utenom Kristi død måtte utføres for andres synder og til å forsone Gud.

Fordi presteskapet i det Nye testamente gjør en Åndens tjeneste som den Hellige Ånd virker ved, slik som Paulus lærer 2. Kor. 3, 6, derfor kan det ikke finnes noe offer som hjelper andre

ex opere operato.

I den nye pakt finnes bare Kristi offer, som er fyldestgjørende og fullført for andres synder.

For øvrig finnes det ingen offer som ligner e levittiske offer, og som kan utføres for andre

ex opere operato.

en evangeliet og sakramentene fremstilles for de andre forat de ved dem kan få troen og den Hellige Ånd, og forat de må dødes og levendegjøres.

For det er i strid med Åndens tjeneste å fullføre gjerninger for andre ex opere operato.

Åndens tjenestegjerning består deri, at den Hellige Ånd er virksom i hjertene; og derfor gjør Ånden en sådan gjerning at det er til gagn for andre derved at han er virksom i dem, idet han gjenføder og levendegjør dem.

Men dette skjer ikke derved at den enes gjerninger tilregnes den andre ex opere operato.

For hvor ikke ens egen tro og åndelig liv blir virket ved den Hellige Ånd, kan ikke en annens gjerning gjøre meg tekkelig og frelst for Gud bare ved at gjerningen utføres.-

Derfor kan messen ikke gjelde for andre. Det er klart og sikkert.

183

60-65. Sammenfatning om forkastelsen av ex opere operato.

Vi har nå vist grunnen til at messen ikke ex opere operato rettferdiggjør noen innfor Gud.

Derfor kan heller ikke messen utføres på andres vegne for å fortjene syndenes forlatelse for dem.. Begge deler strider mot troens rettferdighet og mot læren om Kristus.

For det er umulig at syndene skulle bli tilgitt, eller at frykten for synden og døden skulle kunne overvinnes med noen som helst annens gjerning, -- uten alene ved troen på Kristus, slik som det heter Rom. 5, 1: "Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus".

Dessuten har vi påvist at de ord fra Skriften som anføres mot oss, ingenting beviser til fordel for motstandernes ugudelige, hedenske og antikristelige ex opere operaro.

Om det kan alle gudfryktige og ærbare mennesker i hele verden og i alle nasjoner dømme.

Derfor må man forkaste Tomas Aquinos villfarelse, når han skriver: Det Herrens legeme som engang ble offret på korset for arvesynden, det blir daglig offret på alteret for de daglige overtredelser, så at kirken har et offer til daglig å forsone Gud.

Også de andre villfarelser må forkastes, at messen meddeler nåde ex opere operato til dem som utfører den.

Likeså må det forkastet at om messen holdes for andre, endog for urettferdige om de ikke likefrem er ugudelige, at den da fortjener syndenes forlatelse og forløsning fra straff og skyld for dem, om de ikke gjør motstand.

Alt dette er falskt og ugudelig villfarelse, som i nyere tid er oppspunnet av ulærde munker som ingenting vet om evangeliet, Kristus og troen, og som undertrykker Kristi lidelses ære og troens rettferdighet.

Av disse villfarelser og misbruk av messen er det vokst frem utallige andre, som f. Eks. at man tvistes om hvorvidt en messe som holdes for mange, er like virkekraftig som når hver enkelt person lar holde en messe for seg selv.

Sofistene har angitt forskjellige grader av fortjeneste, slik som sølvsmedene angir forskjellig vektverdi på gull eller sølv. Deretter selger de messen som en slags vare til dem som gjerne vil ha den, alt etter hva enhver ønsker, f. Eks. til kjøpmennene for at forretningene skal lykkes, til jegerne for at jakten skal lykkes, og så videre i det uendelige.

Sluttelig holder de messen endog for døde, for å befri sjelene fra skjærsildens straff ved å tilegne dem sakramentet – til tross for at sakramentet verken gagner levende eller døde uten troen.

Motstanderne kan ikke fremskaffe en eneste stavelse fra Skriften til forsvar for disse eventyr, som de med stor myndighet forkynner i kirken.

Om dette har de verken kirkens eller kirkefedrenes vitnesbyrd som grunnlag.

Derfor er de ubehjelpelige, forblindede mennesker som bevisst forakter Guds åpenbare

sannhet og tramper den under fot.

184

Hva kirkefedrene har ment om offret. (66-67).

66-67. Etterat vi nå har forklart de Skriftord som motstanderne har anført fra Skriften mot oss, og har svart dem, må vi også svare angående det de anfører fra de gamle kirkefedrene.

Vi vet godt at kirkefedrene kaller messen et offer. Men med dette har det ikke vært deres mening at man ved å holde messe skulle få syndenes forlatelse ex opere operato, eller at man skulle holde messe for andre, for levende og døde, for å fortjene for dem forlatelse for synd og ettergivelse av straff og skyld.

Hvor kan våre motstandere lese så eventyrlige ting hos kirkefedrene?

Tvert imot bevitner de klart at de taler om takksigelse og takkoffer. Nettopp derfor kaller de messen for "eucharisti" ( takksigelse ).

Vi har ovenfor vist at takkofferet ikke fortjener forsoning og syndsforlatelse, men derimot skjer fra deres side som allerede er blitt forsonet ved troen på Kristus.

Slik er det med trengsler og kors også: de fortjener ikke forsoning med Gud, men er et takkoffer når de som tåler og lider sådan trengsel er blitt forsonet.

Dette korte ord får være svar nok angående kirkefedrenes uttalelser, og beskytter oss tilstrekkelig mot våre motstandere.

For det er sikkert at dette oppspinn om opere operato ingensteds kan finnes hos kirkefedrene.

Men forat hele dette spørsmål om messen skal kunne forståes enda bedre, vil vi også tale om den rette bruk av sakramentet slik som det med visshet er i overensstemmelse med kirkefedrene og den hellige Skrift. (Forts. se kap. 15 F.)

185

DEL V

DEN HELLIGE ÅND OG NÅDEMIDLENE

7. KAPITEL

Ordet i Lov og evangelium

Utgiverens anmerkning om lov og evangelium

Det er grunn - vesentlig for hele den bibelsk - lutherske lære om nådemidlene ( Ordet og sakramentene ), at det overalt gjennomføres en kvalitativ forskjell mellom lov og evangelium.

Denne sondring har både i Skriften og i bekjennelsen flere forskjellige betegnelser, som vi kan minne om med følgende oversikt:

Forholdet mellom lov og evangelium er det samme som forholdet mellom:

bud og løfte

gjerning og tro

synd og nåde

Guds hellighet og Guds kjærlighet

Guds vrede og Guds barmhjertighet

Guds dom og Guds forsoning

Egenrettferdighet og Kristi tilregnede rettferdighet

Samvittighetsåpenbaring og profetisk forløsningshåp

Kjødets loviskhet og barneånden. o.s.v.

Det vil være fruktbart og lærerikt for leserne overalt i det følgende å holde seg disse sondringer klart for øye.

Fra synspunktet om menneskets erkjennelse er det en hovedsak angående lov og evangelium, at selv om Gud har åpenbart loven, så er denne lovåpenbaring ( de ti bud ) i fullstendig harmoni og overensstemmelse med den morallov Gud nedla i menneskets hjerte og samvittighet ved skapelsen, jvf. Rom. 2, 14 f.

Da det således er overensstemmelse mellom den naturlige ( iboende, medskapte, medfødte ) morallov og den åpenbarede morallov, inneholder Guds lov egentlig ingenting som er uforståelig for mennesket.

Men da syndefordervet har fordervet også menneskets moralske erkjennelse, har Gud måttet åpenbare loven på profetisk måte også for å lære mennesket Guds vilje påny i klar og urokkelig form.

Den guddommelige lovåpenbaring har derfor en pedagogisk hensikt: ikke å frelse noen, men å berede hjertene for den frelsende nåde gjennom syndserkjennelse og opptuktelse til å søke frelseren Kristus. Jvf. Rom. 3. 19 f.: Gal. 3, 24. Denne hensikt virkeliggjør Ånden ved lovens såkalte "annen bruk" – hvorom nærmere i de følgende tekster.

186

Helt annerledes ligger det an med evangeliet. For dets innhold finnes intet naturgrunnlag i menneskets sjelsliv ( psykologisk ), i dets fornuft eller dømmekraft ( erkjennelsesmessig ).

Derfor innskjerper først Skriften, og dernest bekjennelsen, at evangeliet åpenbarer "hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Gud har beredt ", 1 Kor. 2, 9. – Se Es. 53, 1; Johs. 3, 10-13; Rom. 3, 21 f.

Nettopp av den grunn samler alt anstøt i mennesket seg om evangeliet. For det er "Guds dårskap som er visere enn menneskene", og om den gjelder at "Gud har gjort verdens visdom ( filosofi ) til skamme", og det er "Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror", 1, Kor. 1, 19-25; jvf. Rom. 1, 16 f.: 1 Kor. 2, 1-8.

Til erkjennelse av evangeliet er derfor det åpenbarede ord absolutt uunværlig.

Evangeliet setter ikke som loven igang en erkjennelse, som vi i grunnen kan øse av vårt eget indre – når vi først "er satt på sporet".

Kunnskap i og om evangeliet kan aldri tilegnes personlig uten ved den Hellige Ånd, må alltid stadig tilegnes påny, likesom man stadig påny må ete brød for kroppen.

Det lar seg ikke fastholde bare ved god hukommelse – men bare ved Ånden i hjertet og Ordet i øyet.

Konkordieboken uttrykker klar forståelse for denne evangeliets egenart. Det fremgår av tekstene – overalt og på mange måter. Se særlig Cat. Maj. II, 67-70.

- - -

Endelig må det her understrekes at bare evangeliet ( løftene ) og ikke loven og budene, er "nådemidlet".

For med "nådemidlet" forståes det middel Gud alene kan og vil bruke for å meddele, kunngjøre og tilegne sin nåde i egentlig og direkte forstand, -- altså det middel som gir oss løftenes Gud og Kristus til personlig tro og frelse. Og dette middel er utelukkende evangeliet i dette ords strenge forstand.

Loven er altså intet nådemiddel i ordets egentlig betydning. En helt annen sak er at Gud i sin åpenbaring og frelseshusholdning alltid lar loven forkynnes side om side med evangeliet.

Men av den grunn verken er eller blir loven et nådemiddel – likelitt som bønnen er noe nådemiddel.

Loven og bønnen går alltid side om side med evangeliet som beredelsesmidler, -- d.v.s. som de midler hvorved Gud direkte og indirekte bereder synderen for å høre, forstå, motta og tro den løftenes Gud og nådens Frelser som evangeliet uavlatelig maler for synderens øyne.

Derfor hører loven og bønnen til de uunværlige midler hvorved Gud oppdrar, opptukter, forbereder og bereder synderen for et liv i tro på evangeliet og som Gud også bruker som ledd i sitt arbeide med å bevare den troende synder i nådens liv.

Når vi da her betegner loven og bønnen som "beredelses-" eller forberedelses-midler, så sikter vi dermed i første rekke til den plass og virkning loven og bønnen har i Guds Ånds gjerning i det uomvendte ( ugjenfødte ) menneske. I den troendes liv er jo gode gjerninger og bønn troens frukt og gjensvar til Guds nåde.

Med betegnelsen "forberedelsesmiddel" mener vi heller ikke at loven ( gjerningene ) og bønnen er handlinger som mennesket kan bruke på villet, bevisst måte i den fortrøstning at disse midler bereder rett for Gud.

Det er ikke tale om "selvberedelsesmidler". Men det menes slik: når et menneske arbeider med å oppfylle loven og bruker den nådens rett alle mennesker har til å be til Gud, da bruker Gud de erfaringer mennesket gjør – uansett hva mennesket "bevisst" mener og tilsikter med sine akter og handlinger – til å virke som en "forberedelse" for nådens erkjennelse og mottagelse.

Disse midler er for så vidt ikke "Guds nådemidler", men "Guds beredelsesmidler".

Hva særlig angår bønnen er den en nådens rettighet som mennesket har fått i Kristus Jesus til å påvirke Gud in hans styrelse og til å samarbeide med Gud.

187

A. Evangeliets kjerne

C.A. III, 1-6: Om Guds Sønn.

Vi lærer at Ordet ( jvf. Johs. 1, 1 f. ), det vil si Gud Sønnen, er blitt menneske ( "har antatt, iført seg menneskelig natur" ) i den rene jomfru Marias liv, at det er to naturer, den guddommelige og den menneskelige, uatskillelig forenet i en eneste person, at det er en eneste Kristus som er sann Gud og sant menneske, født av jomfru Maria, og som har virkelig lidt, ble korsfestet, døde og ble gravlagt.

Det skjedde forat han skulle bli et offer og forsone Faderen med oss – ikke bare et offer for arvesyndens skyld, men også for alle andre synder, og for å sone Guds vrede.

Denne Kristus fòr ned til helvedet ( dødsriket ), oppsto virkelig den tredje dag fra de døde, fòr opp til himmelen og sitter ved Guds høyre hånd ( jvf. Kristus som "yppersteprest" ).

Han hersker og styrer evig over alle skapninger, han helliggjør alle som tror på ham og sender sin Hellige Ånd i deres hjerter til å styre ( "hellige" ), trøste ( "rense" ) og levendegjøre

( "styrke og trøste" ) dem, utdele liv og alle slags gaver og goder til dem, beskytte og verne dem mot djevelen og synden ( jvf. Kristus som "konge og profet" i nådens rike ).

Denne Herre Kristus skal atter komme synlig igjen, for å dømme levende og døde, o.s.v. , ifølge den apostoliske bekjennelse ( jvf. Kristus som "verdens kongelige dommer" ).

Ap. III. 1: Om Kristus:

Den tredje artikkel ( d.e. i den augsburgske bekjennelse ) godtar våre motstandere, - der vi bekjenner at i Kristus er det to naturer, nemlig at den menneskelige natur er antatt av Guds Sønn ( "Ordet" ), så at Gud og menneske er en eneste person, en eneste Kristus.

Videre, denne Kristus har lidt og er død for oss for å forsone oss med Faderen ( og: Faderen med oss ) , han er oppstanden, eier et evig rike, regjerer og rettferdiggjør og helliggjør alle troende, o.s.v. ifølge den apostoliske og den nicænske bekjennelse.

C.A. IV, 1-3: OM rettferdiggjørelsen.

Videre lærer vi at mennesket ikke kan få syndenes forlatelse og rettferdighet for Gud ved egne krefter, egen fortjeneste, egen gjerning og egen fyldestgjørelse.

Men syndenes forlatelse og rettferdighet for Gud får vi for intet ( uforskyldt ) for Kristi skyld ved troen, idet vi tror at Kristus har lidt for våre synder, og at vi blir tatt til nåde og for hans skyld får syndenes forlatelse, rettferdighet og evig liv. For ved sin død har han gjort fyldest for våre synder. Denne tro anser og tilregner Gud til rettferdighet for sitt åsyn ( "coram Deo" ) .

( Anmerkning: Denne Art IV i C.A. ble et av hoved-stridsspørsmålene i striden mellom de lutherske og de katolske i samband med forhandlingene på riksdagen i Augsburg 1530, og den har derfor foranlediget en av de mest omfattende og rikholdige artikler i Melanchtons Apologi.

Denne art. IV i Ap. Blir i den følgende fremstilling – for oversiktens skyld – sterkt oppdelt og innordnet i en annen systematisk ordning enn den Melanchton fulgte i Apologien. Vi oppdeler og ordner den i dette kapitel under hovedsynspunktet om "frelsesåpenbaringen i lov og evangelium". Dette hovedsynspunkt er for øvrig angitt av Melanchton selv i de innledende passuser til Ap. IV. Disse innledende passuser følger her: )

186

AP. IV, 1-6 Om rettferdiggjørelsen ( Melanchtons innledning ).

Våre motstandere fordømmer oss fordi vi i vår ( augsburgske ) bekjennelses fjerde, femte, sjette, og tjuende artikler lærer at mennesker får syndenes forlatelse av nåde for Kristi skyld ved troen på Kristus, uten noen egen fortjeneste.

Våre motstandere forkaster frimodig begge deler: både at vi sier nei til at mennesker skulle få syndenes forlatelse for sine egne fortjenesters skyld – og at vi hevder at mennesker får syndenes forlatelse ved troen og at de rettferdiggjøres ved troen på Kristus.

Ettersom nå denne strid gjelder den aller viktigste artikkel i hele den kristne lære, så ligger det også all mulig vekt på den.

For denne artikkel tjener først og fremst til en klar og riktig forståelse av hele den hellige Skrift. Og den alene viser den rette vei til den rette erkjennelse av Kristus og de uutsigelige skatter i ham. Denne artikkel er den sanne dør som åpner hele Bibelen.

Uten denne artikkel kunne aldri en fattig samvittighet ha noen sann, varig og forvisset trøst, eller kjenne Kristi rikdommer. Jvf. A. Sm. II, art. I, 1-5.

Derfor ber vi at Deres Keiserlige Majestet allernådigst vil høre på oss i denne store, betydningsfulle og viktige sak.

Fordi våre motstandere ingenting begriper eller forstår av det Skriften mener med dette ord, og heller ikke begriper hva syndenes forlatelse er for noe, hva troen, hva nåden, hva rettferdighet for Gud er, så har de jammerlig besudlet denne edle, høyviktige og fremragende artikkel – enda ingen kan kjenne Kristus rett uten den.

Og de har helt undertrykket den høye, dyrebare skatt i erkjennelsen av Kristus og hva Kristus er og hva hans rike og nåde er. Således har de berøvet de fattige samvittigheter denne edle, store skatt og dens evige trøst – som det dog ligger så stor vekt på.

Forat vi nå kan stadfeste vår bekjennelse, og kan gjendrive det våre motstandere har innvendt, vil vi først oppvise grunnen og kilden til begge arter lære: både våre motstanderes og vår lære.

Således vil de begge kunne lettere kunne forståes.

5-6: Den grunnleggende forskjell mellom lov og evangelium.

Den hele Skrift, både gamle og nye testamente, faller i disse to deler, og lærer dem: nemlig loven og de guddommelige løfter ( evangeliet ).

For noen steder foreholder Skriften oss loven, andre steder tilbyr den nåden og de herlige løfter i Kristus.

189

Således i Det gamle testamentet: her lover Skriften den kommende Kristus, og tilbyr evig velsignelse, evig frelse og rettferdighet, og evig liv i ham.

I Det nye testamente lover Kristus, etterat han er kommet til jord, syndenes forlatelse, evig rettferdighet og evig liv. –

Med loven forstår vi her de ti bud – overalt hvor de leses i Skriften. Om seremoniloven ( gudstjenesteloven ) og domstolslovene hos Moses, vil vi ikke tale her i denne sammenheng

( de drøftes andre steder, se særlig C.A. XXIV; Ap. XXIV ).

B. Alminnelige fremstillinger om forskjellen mellom lov og evangelium. Den grunnleggende uenighet mellom de katolske og lutherske.

Ap. IV, 7-47: Katolisisme og lovreligion.

Av de to deler, lov og evangelium, tar våre motstandere loven til inntekt for seg. For den naturlige lov ( moralloven ), som stemmer overens med Moselovens ti bud, er innskrevet i og medfødt i alle menneskers hjerte ( jvf. Rom. 2, 14-15 ).

Av den grunn kan fornuften til en viss grad forstå de ti bud, og antar at vi har nok når vi har loven, og at vi kan få syndenes forlatelse ved loven.

Men de ti bud fordrer ikke bare et utvortes ærbart liv og gode gjerninger, slik som fornuften til en viss grad makter å gjøre det ( se nærmere om lovens såkalte første bruk kap. 4 ).

Nei, loven fordrer noe som er meget mer, noe som overstiger alle menneskelige krefter og går langt utover fornuftens evne.

For loven vil ha det så hos oss, at vi med helt alvor og av hjertets grunn skal frykte og elske Gud, påkalle bare Gud i all vår nød, og utenom ham ikke ha noen annen trøst ( jvf. nærmere om lovens såkalte annen bruk, nedenfor avsnitt C ).

Likeså vil loven ha oss slik at vi ikke skal vike eller vakle, men være fullvisse i hjertet om at Gud er hos oss, hører vår bønn og sier "ja" til våre sukk og bønner.

Videre at vi skal vente både liv og trøst fra Gud midt i døden, at vi i alle anfektelser skal overgi oss helt til hans vilje, ikke fly fra ham i død og i trengsel, men være lydige mot ham og gjerne bære og lide alt i våre tilskikkelser.

9-16: Her har nå de skolelærde fulgt i filosofenes fotspor.

Når de skal si noe om hvordan man blir rettferdig for Gud, lærer de bare om en fornuftsmessig rettferdighet, d.v.s borgerlige gjerninger, og hvordan et menneske på utvortes måte i verdens øyne skal føre et ærbart liv og gjøre gode gjerninger.

I tillegg til dette fabler og dikter de om at den menneskelige fornuft uten den Hellige Ånds hjelp formår å elske Gud overalt. ( jvf. læren om den frie vilje, pelagianismen, etc. Kap. 3 ).

For det kan være sant nok, at når et menneskehjerte er sløvt og ikke kjenner noen anfektelse eller følelse av Guds dom og vrede, så kan det fable og dikte seg opp slikt som at det elsker Gud overalt, gjør meget godt, vil gjøre mange gjerninger for Guds skyld, o.l.

Men det er alt sammen blott og bart hykleri.

( 10 ). På denne måte har våre motstandere lært at menneskene fortjener syndenes forlatelse når de gjør så godt det er mulig for dem, d.v.s. når fornuften beklager synden og dikter seg opp en vilje til ( forsett om ) å elske Gud.

190

Folk flest er naturlig tilbøyelig til å tenke slik, og godta denne mening og falske lære, at deres gjerninger og fortjeneste blir aktet av Gud for noe, eller fortjene noe hos Gud.

Denne villfarelse har gitt grunn og anledning til utallige mange misbruk i kirken, som f. Eks. klosterløfter, misbruk av messen, likesom det av denne villfarelse er utpønsket den ene gudstjeneste oppå den annen.

Og fordi denne tillit til egen fortjeneste og gjerning er blitt stadig mer utbredt, har de på det frekkeste kunnet si og påstå at Gud nødvendigvis gir nåde til alle dem som gjør gode gjerninger på denne måten, og at selv om mennesker ikke er tvunget til å gjøre alt dette med nødvendighet, så utgjør dog disse gjerninger en fast ordning som Gud ikke forbigår eller forandrer.

(12)

I disse meninger og oppfatninger er innesluttet mange andre, store og meget skadelige villfarelser og fryktelige bespottelser mot Gud. Å nevne dem alle ved navn er her umulig.

Men enhver kristelig leser skulle for Guds skyld overveie dette spørsmål: hvis vi kan bli rettferdig og behagelige for Gud, og bli rette kristne ved slike gjerninger, så ville jeg gjerne få høre – og gjør nå ditt allerbeste for å svare på det: hvilken forskjell er det egentlig mellom filosofenes og Kristi lære, om det er sant at vi får syndenes forlatelse ved slike våre egne gjerninger eller "frembringende handlinger" ( "actus elicitus" ) ?

Hva bruk har vi da for Kristus? Hvis vi kan bli hellige og behagelige for Gud ved den naturlige fornuft og våre egne gjerninger, hva bruk har vi da for kristi blod og død? Hvorfor trenger vi da å bli gjenfødt slik som Peter taler om det 1 Pet. 1?

(15)

Av denne farlige villfarelse, som offentlig læres i teologiskolene og stadig drives fra prekestolene, er det nå dessverre kommet også derhen, at store teologer i Løwen, Paris, og andre steder ikke vet det minste grand om noen annen slags kristelig gudsfrykt og rettferdighet for Gud – enda de kjenner alle bokstaver og stavelser hos Paulus -- en om den som filosofien lærer.

Enda slikt burde være helt fremmed for oss, og vi burde led em ut, så er det de som ler oss ut, og gjør endog narr av Paulus selv. I den grad er de fryktelige villfarelser blitt selvfølgeligheter.

Man kan endog høre store predikanter som overhodet ikke taler om Kristus og hans evangelium, men står og preker ut fra Aristotele`s "Etikk". Er ikke slikt barnaktig og narraktig blant kristne mennesker? ---

Men hvis våre motstanderes lære er sann og riktig, så er Aristotele`s "Etikk" blitt en verdifull prekensamling og en ny, fin Bibel. For når det gjelder et utvortes, ærbart liv, kommer ikke noen så snart til å preke det bedre enn Aristoteles.

Vi ser også at enkelte høylærde teologer skriver bøker, og i dem "påviser" at Kristi ord og tankespråk fra Sokrates og Zenon stemmer fint overens – som om Kristus skulle være kommet til jord for å gi oss gode lover og bud, som vi kan fortjene syndenes forlatelse med, og slett ikke er kommet for å forkynne nåde og fred med Gud og utdele den Hellige Ånd ved sitt eget blod og sin egen fortjeneste.

191

Hvis vi derfor godtar våre motstanderes lære om at vi fortjener syndenes forlatelse på grunn av den naturlige fornufts evner og våre gode gjerninger, så er vi blitt "aristotelikere", og er ikke "kristne".

Så er det heller ingen forskjell lenger mellom det ærbare og det hedenske, mellom det fariseiske og det kristelige liv, og heller ikke mellom filosofien og evangeliet.

17-21: Katolikkenes falske trosbegrep:

For at de ikke helt skal fortie Kristi navn som ugudelige og rå hedninger, taler våre motstandere også om troen.

Om den sier de, at tro er en historisk kunnskap om Kristus. De sier også litt mer om Kristus, nemlig at han har fortjent oss en slags såkalt "habitus", eller også som de kaller det "en første nåde". Den skal da angivelig bestå i en slags tilbøyelighet i oss som gjør det mulig for oss, lettere enn ellers, å elske Gud.

Men det er i sannhet en svak, ubetydelig, liten og dårlig virkning Kristus har, om det var på dette vis eller det skjedde på denne måten ved en såkalt "habitus".

For de sier jo nemlig også at vår fornufts og viljes gjerning finnes hos oss før vi har denne "habitus", og også etter at vi har den: før og etter er altså en og samme ting.

For de sier at vår fornuft og den menneskelige vilje i seg selv formår å elske Gud, slik at denne "habitus" medfører en sådan tilbøyelighet i oss til å gjøre det samme som vi på forhånd kunne gjøre – bare kjærere og lettere.

Derfor lærer de også at denne "habitus" må vi selv fortjene oss ved foregående gjerninger og at vi ved å gjøre lovens gjerninger forøker disse gode tilbøyeligheter, og fortjener det evige liv.

På den måten gjemmer disse folk Kristus bort, og begraver ham påny, så vi ikke kan erkjenne ham som vår mellommann ( midler ).

For de tier helt om at det er ved ham vi får syndenes forlatelse av nåde uten vår fortjeneste. Isteden dikter og fabler de om at vi ved gode gjerninger og lovverk kan fortjene syndenes forlatelse. Men hele Skriften sier jo at vi ikke formår å oppfylle loven eller holde den.

Og da nå fornuften ingenting annet utretter i lovens saker enn bare å gjøre utvortes gjerninger, og i hjertet ikke frykter Gud, så tror fornuften heller ikke at Gud ser lenger eller dypere.

Skjønt de altså taler om denne "habitus", så er det dog sikkert nok, at uten troen på Kristus kan det ikke finnes kjærlighet til Gud i noe hjerte. Derfor kan ingen forstå hva kjærlighet til Gud er for noe uten at de har troen.

(19)

Når våre motstandere fabler om en viss forskjell mellom samsvarig fortjeneste ( uttrykket "meritum de congruo" sikter til samsvarigheten mellom gjerning og fortjeneste ) og en fullverdig fortjeneste ( uttrykket "meritum de condigno" sikter til en fortjeneste som er særlig verdifull ), så er dette bare lek og trette om ord, som skal holde det skjult at de er pelagianere ( om "pelagianismen" se Kap. 3 ).

For hvis Gud med nødvendighet må gi nåde for den "samsvarige fortjenestes" skyld, så kan nåden ikke bero på "samsvarig fortjeneste", men må bero på "fullverdig" pliktfortjeneste.

192

De forstår jo ikke engang selv hva de sier. For de fabler og dikter om at når tilbøyeligheten til å elske Gud ( den ovennevnte "habitus" ) finnes i oss, så fortjener mennesket på "samsvarig" måte Guds nåde – enda de selv sier at ingen kan være helt viss på om han har denne tilbøyelighet ( "habitus" ).

Hør altså, mine herrer, hvordan vet dere og når vet dere om deres fortjeneste er "samsvarig" eller "fullverdig"? og om dere fortjener vår Herre Guds nåde helt eller halvt? --

Akk, kjære Herre Gud, dette er jo bare kalle og sløve tanker og innbilning hos sløve, ufrelste og uerfarne folk, som ikke omsetter Bibelen i praksis.

De verken vet eller har erfaret hvordan det står til i en synders hjerte, hva anfektelse på døden eller djevelen er for noe. De vet jo ikke det minste om hvor fullstendig vi glemmer all slags fortjeneste og alle gjerninger, når hjertet kjenner Guds vrede, eller samvittigheten er engstelig.

De sikre, uerfarne mennesker går nok alltid omkring i den innbilning, at de med sine gjerninger "på samsvarig måte" fortjener Guds nåde. For det er oss alle naturlig medfødt at vi gjerne vil holde oss selv og våre egne gjerninger meget høyt.

Men når samvittigheten riktig kjenner synden og føler sin egen elendighet, da er det slutt med alle vitser og alle tankeleker, da er det bare stort og riktig alvor.

Da lar intet hjerte og ingen samvittighet seg stille tilfreds, men søker om igjen og om igjen alle slags gjerninger, vil gjerne få visshet, vil gjerne kjenne grunn under seg til å stå trygt på og hvile på.

Men slike forskrekkede samvittigheter føler godt nok at de ingenting kan fortjene, verken på "samsvarig" eller på "fullverdig" måte. Og derfor synker de snart nok hen i mismot og fortvilelse om ikke et helt annet slags ord enn lovens lære blir forkynt for dem, nemlig evangeliet om Kristus -- h– som er hengitt for oss og er oss til syndenes forlatelse av nåde, og

til rettferdighet ved troen.

Således kjenner man også flere historier om barfotmunkene, at når de ved menneskers dødsleie først med noenlunde god samvittighet lenge forgjeves har lovprist sin orden og gode gjerninger, til slutt har måttet tie både om sin orden og om St. Franciscus, og har måtte si bare dette: Kjære menneske – Kristus er død for deg. Og det har oppmuntret og hugsvalet, gitt fred og trøst i angsten.

(21)

Således lærer våre motstandere ingenting annet enn utvortes fromhet med utvortes gode gjerninger – slikt som Paulus kaller rettferdighet etter loven: likesom jødene ser de bare Mose tildekkede ansikt ( jvf. 2 Kor. 3, 13 f. ), og bedriver ingenting annet enn å styrke sikkerheten og hårdheten i de sikre hyklere, føre mennesker hen på deres egne gjerningers sandgrunn til forakt for Kristus og evangeliet, og gir mange elendige samvittigheter grunn til å fortvile.

For de gjør alltid gode gjerninger i uvisshetens mare – og erfarer aldri hvilken stor og kraftig ting troen er. Således henfaller de sluttelig i fortvilelse.

193

22-24: Utvortes ærbarhet må ikke fordunkle Kristus.

Vi på vår side sier og mener om den utvortes fromhet og rettferdighet at visstnok fordrer Gud, og vil ha, et slikt utvortes ærbart liv. Og for Guds buds skyld må man gjøre de gode gjerninger som er foreskrevet i de ti bud. For loven er vår tuktemester, og den er gitt mot de urettferdige ( jvf. Gal. 3, 24; 1 Tim. 1, 9 ). For Gud Herren vil at de grove synder skal avverges ved en ytre tukt. Og for å opprettholde den gir han lov, ordner øvrighet, gir lærde og forstandige folk til å forvalte myndigheten.

Å føre et slikt utvortes ærbart liv formår fornuften til en viss grad ut fra sine egne krefter, til tross for at den ofte blir hindret i det av den medfødte svakhet og djevelens list.

(24) Nå skal jeg gjerne gi et slikt utvortes ærbart liv og gode gjerninger all mulig ros, slik som det sømmer seg. For i dette liv og i verdens vesen og anliggender er ingenting bedre enn redelighet og dyd. Her er det som Aristoteles sier: verken morgenstjerne eller aftenstjerne er så yndige og skjønne som ærbarhet og rettferdighet. Derfor lønner også Gud slike dyder med legemlige gaver. Men likevel må det sies at man skal ikke heve gode gjerninger og en ærbar vandel så høyt opp i skyene at det blir Kristus til vanære.

25-28: Fem katolske setninger erklært for falske.

25: Derfor er det falskt, og ikke sant, at vi fortjener syndenes forlatelse med våre gjerninger.

26: Det er også falskt og usant at et menneske blir ansett rettferdig i Guds øyne ifølge sine gjerninger og sin utvortes vandel.

27: Det er videre falskt og usant at den menneskelige fornuft av egen kraft formår å elske Gud over alt, holde hans bud, frykte ham, stå forvisset fast på at Gud hører bønner, takke Gud og lyde ham i trengsler og andre ting som Gud legger på oss, ikke begjære det som hører andre til, o.s.v. For alt slikt formår fornuften ikke å gjøre, selv om den saktens til en viss grad formår å føre et utvortes ærbart liv og gjøre gode gjerninger.

28: Det er også falskt og usant, og en forhånelse av Kristus, å si at alle de er uten synd som holder Guds bud på en utvortes måte uten Ånden og nåden i hjertet.

29-35: Vitnesbyrd fra Skriften og kirkefedrene.

For de anførte setninger kan jeg anføre mange vitnesbyrd både fra den hellige Skrift og fra kirkefedrene. Således taler Augustin på det mest utførlige mot pelagianerne, og sier at nåden ikke blir oss gitt for vår fortjenestes skyld. Og i sitt skrift: "Natur og nåde" sier han

så: "Hvis den naturlige evne er tilstrekkelig til gjennom den frie vilje både å erkjenne på hvilken måte vi bør leve, og å leve riktig og godt, så er Kristus død forgjeves, og korsets anstøt borttatt. Hvorfor skulle jeg så ikke rope og skrike med Paulus? Jo, da måtte jeg rope og larme med kristelig smerte: Dere har mistet Kristus, dere som vil bli rettferdige i dere selv ved lovens gjerninger. Dere er falt ut av nåden. For dere kjenner ikke rettferdigheten for Gud, og strever med å grunnlegge eders egen rettferdighet, og gir eder ikke inn under den rettferdighet som gjelder for Gud.

194

For likesom Kristus er lovens ende, således er også Kristus den fordervede naturs frelser". ( jvf. Gal. 5, 24; 2.21; Rom. 10, 3.4 ). Johannes sier 8, 36: "Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri". Derfor kan vi ikke bli fri fra synden eller fortjene syndenes forlatelse ved vår fornuft eller våre gode gjerninger.

For det står skrevet:

Johs. 3, 5: Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.

Ettersom det da er nødvendig at vi blir født påny ved den Hellige Ånd, så kan ikke vår egen gjerning eller egen fortjeneste gjøre oss rettferdige for Gud, og så kan vi heller ikke holde eller oppfylle loven.

Rom. 3. 23: Alle har syndet og fattes Guds ære, d.v.s det fattes dem den visdom og rettferdighet som gjelder for Gud, hvorved de rett kan erkjenne Gud, akte ham stor og prise ham.

Rom. 8. 7, 8: Kjødets attrå er fiendskap mot Gud – for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det – og de som er i kjødet kan ikke tekkes Gud.

Dette er så enkle og klare Skriftord, at h er trengs ingen skarp forstand, men bare å lese ordene og se godt på dem – som Augustin sier.

Når da fornuften og det kjødelige sinn er fiendtlig mot Gud, så kan intet menneske elske Gud av hjertet uten den Hellige Ånd.

Videre: hvis det å være kjødelig sinnet er å være imot Gud, så er også de beste gjerninger urene og er synder som et Adamsbarn alltid må gjøre.

Kan kjødet ikke være lydig mot Gud, så synder sannelig et menneske selv når det gjør edle, skjønne og verdifulle gjerninger som verden høyakter.

Våre motstandere ser bare på budene fra Moselovens andre tavle, som bare taler om den utvortes ærbarhet. For det forstår fornuften bedre. Og så antar de at med slike utvortes, gode gjerninger holder de Guds lov.

Men de ser ikke det minste på Moselovens første tavle, som påbyr og vil ha av oss at vi skal hjertelig elske Gud, og verken vakle eller tvile på at Gud vredes over synden.

Den første tavle vil at vi av hjertet skal frykte Gud, og være hjertelig forvisset om at Gud er ikke langt borte fra oss, men hører vår bønn, o.s.v.

Nå er vi alle av det slaget, at før vi er gjenfødt av den Hellige Ånd, forakter vi med stor sikkerhet Guds vrede, dom og trussel, er hatefulle og fiendtlige mot hans dom og straff.

Ettersom alle Adamsbarn er født i så store synder, at vi alle ifølge vår natur forakter Gud, hans ord, og drar hans løfter og trusler i tvil, så må sannelig våre beste gjerninger som vi gjør, før vi er gjenfødt av den Hellige Ånd, være syndige og fordømmelige for Gud – selv om verden synes de er skjønne.

195

For de utgår fra et ondt, ugudelig og urent hjerte, som Paulus sier Rom. 14, 23: "Alt som ikke er av tro, er synd".

For alle slike gjerningshellige gjør gjerninger uten tro, forakter Gud i sitt hjerte, og tror like så lite at Gud antar seg dem som Epicur trodde.

For den indre forakt for Gud gjør gjerningene urene og syndige, selv om de lyser skjønt for mennesker. Gud prøver hjertene.

36-39: Guds vrede og samvittighetens nød.

Til slutt skal det sies i denne sammenheng at våre motstandere taler på den mest narraktige og upassende måte, når de sier at mennesker, som er skyldige til den evige vrede, får syndenes forlatelse ved sin kjærlighet eller ved kjærlighetens "frembringende akter".

For det er umulig å elske Gud før troen har grepet syndenes forlatelse. For et hjerte som er engstelig og føler Guds vrede, kan ikke elske Gud om ikke Gud gir hjertet luft, trøster det og viser det sin nåde.

For når Gud forskrekker oss og anklager oss som om han ville støte oss bort fra seg i evig unåde og evig død, så mister den fattige svake natur ganske hjertets mot og fatning, og må beve for denne store vrede som forskrekker og straffer så gruelig – og kan ikke føle den minste gnist av kjærlighet før Gud selv trøster.

Sløve og uerfarne mennesker kan saktens dikte seg opp en innbilning om at de elsker Gud. Derfor taler de også så barnaktig om at selv den som ligger i dødssynd, likevel kan elske Gud over alt. For de vet jo ikke hvilken svær byrde synden er, og hvilken kval det er å kjenne Guds vrede. Men gudfryktige hjerter, som har gjort åndelig erfaring i den rette kamp med satan og i samvittighetens angst, de vet godt nok at den slags tale er tomme tanker og innbilninger.

Paulus sier: "Loven virker vrede" Rom. 4, 15. Han sier ikke at ved loven fortjener folk syndenes forlatelse. For loven anklager alltid samvittigheten, og forskrekker den.

Derfor gjør loven ingen gudfryktig og rettferdig for Gud.

En forskrekket samvittighet flykter fra Gud og hans dom. Derfor tar de helt feil, de som vil fortjene syndenes forlatelse ved sine gjerninger og ved loven.

La nå dette være nok sagt om de gjerningshelliges og fornuftens rettferdighet, som våre motstandere lærer om. For i det etterfølgende vil saken bli klar nok i seg selv.

Og vi skal innføre flere vitnesbyrd fra Skriften, når vi skal tale om den Gudfryktighet og rettferdighet som gjelder for Gud, og som kommer av troen. Og det skal sterkt nok tjene

til å omstøte motstandernes ovenomtalte villfarelser.

40-47: Om evangeliet og troens rettferdighet.

Da nå intet menneske av egen kraft formår å holde Guds lov, og alle er under synden og er skyldig til den evige vrede og død, så kan vi ikke komme løs fra synden og bli rettferdige for Gud gjennom loven.

Men det er lovet oss syndenes forlatelse og rettferdighet ved Kristus – han som er hengitt for oss forat han skulle betale verdens synd, og er den eneste mellommann og forløser.

Og dette løfte lyder ikke så: ved Kristus har dere nåde og fele når dere fortjener det.

196

Men han tilbyr syndenes forlatelse av ren nåde, som Paulus sier: "Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger, eller blir nåden ikke mer nåde" Rom. 11, 6.

Og på et annet sted: "Nu er rettferdigheten for Gud…åpenbaret uten loven" Rom. 3, 21.

Det betyr: syndenes forlatelse tilbys for intet.

Derfor ligger det ingen vekt på vår fortjeneste til å bli forsonet med Gud. For lå det til vår fortjeneste, og kom syndenes forlatelse og forsoning med Gud ved loven, så var alt tapt, og da var vi sannelig dårlig forenet og forsonet med Gud.

For da vi ikke holder loven og heller ikke makter det, så måtte derav følge at vi aldri kunne få den tilsagte nåde og forsoning. Slik drar også Paulus slutningen Rom. 4, 14: "Dersom de som holder seg til loven er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet blitt til intet".

Skulle løfte grunne seg på vår fortjeneste og på loven, så ville det følge, at da vi ikke makter å holde loven, er løftet forgjeves.

43 For så vidt vi da blir rene og rettferdige for Gud alene ved den frie nåde og barmhjertighet som er lovet i Kristus, så følger derav at vi ikke blir rene for Gud ved våre gjerninger. Hva skulle ellers de herlige, guddommelige løfter trenges til, og hvorfor skulle ellers Paulus heve nåden så høyt og prise den?

Derfor lærer, berømmer, forkynner og priser evangeliet den rettferdighet som kommer ved troen på Kristus – og det er ingen lov-rettferdighet.

Loven lærer heller ingenting om denne rettferdighet, for den er en meget høyere rettferdighet enn lovens rettferdighet. For loven fordrer gjerninger av oss, og vil ha oss til å være innvendig gudfryktige og helt rettferdige i hjertet.

Men det guddommelige løftetilsagn tilbyr oss, som dem der er overmannet av synd og død, hjelp og nåde og forsoning for Kristi skyld. Og denne nåde kan ingen gripe med gjerninger, men bare ved troen på Kristus.

Denne tro bringer ikke og gir ikke Gud Herren noen gjerning, noen egen fortjeneste – men bygger utelukkende på den rene nåde, og vet ikke å trøste eller forlate seg på noe annet enn på den barmhjertighet som er lovet i Kristus.

Og denne selvsamme tro, der enhver tror for sin egen personlige del, at Kristus er hengitt for ham, den alene får syndenes forlatelse for Kristi skyld, og gjør oss rene og rettferdige for Gud.

Og der hvor denne tro finnes i rettskaffen botferdighet, der oppreiser den vårt hjerte fra syndens og dødens forferdelse, og ved den blir vi gjenfødt.

Ved denne tro kommer den Hellige Ånd i vårt hjerte, og fornyer vårt hjerte, således at vi kan holde Guds lov, elske Gud rett og frykte ham, ikke vakle og tvile på at Kristus er gitt oss, at han hører våre rop og våre bønner, og at vi med glede kan overgi oss i Guds vilje midt i døden.

Således er denne tro en rettskaffen tro, som av nåde – for intet – mottar og får syndenes forlatelse, og ikke setter opp sin egen fortjeneste eller gjerning mot Guds vrede.

For å sette opp slikt mot Guds vrede var som å sette opp en fjærtust mot en stormvind.

Men troen setter Kristus foran seg, han som er mellommannen.

197

Og denne tro er den rette erkjennelse av Kristus. Den gjenføder hjertene, og går forut for å oppfylle loven. Den som altså tror, han erkjenner Kristi store velgjerning, og blir en ny skapning. Før en slik tro kommer i hjertet, kan ingen oppfylle loven.

Om denne tro og erkjennelse av Kristus finnes ikke en stavelse, ikke en overskrift i noen av våre motstanderes skrifter. Derfor anklager vi også våre motstandere for at de bare lærer om loven og om våre gjerninger, men ingenting om det evangelium som lærer at man blir rettferdig for Gud når man tror på Kristus.

Striden om lov og evangelium –

og stridens bileggelse ved Konkordieformelen.

F.C.V, Ep. 1-11. Hovedspørsmålene i striden om lov og evangelium.

Spørsmålet er: Er evangeliet i og for seg ikke bare en nådeforkynnelse som forkynner syndenes forlatelse, men er det også en bots- og domsforkynnelse som dømmer den vantro som ikke er dømt ved loven, men som bare kan dømmes ved evangeliet selv?

Den rene lære, tro og bekjennelse.

1. Vi tror, lærer og bekjenner at forskjellen mellom lov og evangelium er et særledes herlig lys, som med stor flid og omhu må bevares i menighetene. For ved denne forskjell blir – ifølge Paulus` formaning – Guds ord rett sondret og delt.

2. Vi tror, lærer og bekjenner at loven egentlig er den guddommelige lære, åpenbaret av Gud, som lærer det som er rett og behagelig for Gud, dømmer all synd og alt som er imot Guds vilje.

3. Derfor – alt som dømmer ( anklager, straffer ) synden, det er, og det tilhører lovens forkynnelse.

4. Evangeliet derimot er egentlig en sådan lære, som lærer hva mennesket skal tro idet han ikke har holdt loven og er blitt fordømt ved loven, nemlig at Kristus har sonet og fyldestgjort

( betalt ) for alle synder, og dermed har skaffet og ervervet ham ( synderen ) syndenes forlatelse, uten noen hans egen fortjeneste den rettferdighet som gjelder for Guds øyne, og det evige liv.

5. Imidlertid brukes ordet "evangelium" ikke bare i en eneste betydning i den hellige Skrift. Av den grunn er det oppstått strid blant oss. Derfor tror, lærer og bekjenner vi at med ordet "evangelium" forståes hele Kristi lære, som han har fremført i sitt læreembete ( d.e. i sin messiansk-profetiske tjeneste, jvf. Mt. 23, 10 ), og som apostlene har ført videre.

I denne betydning brukes ordet "evangelium" f. Eks. Mk. 1, 15; Ap. Gj. 20, 24.

Riktig uttrykt og lært er da evangeliet en forkynnelse av bot ( omvendelse ) og syndenes forlatelse uten noen hans egen fortjeneste, den rettfer….(her mangler det noe KVL)

6. Når imidlertid lov og evangelium settes i forhold til hverandre og sammenlignes, slik som når Moses kalles en lovlærer og Kristus en evangelieforkynner – og det således sammenlignes, da tro, lærer og bekjenner vi i denne henseende:

198

evangeliet er ingen bots- og domsforkynnelse, men er i egentligste betydning ikke noe annet enn en trøsteforkynnelse og et glad budskap som verken dømmer eller forskrekker noen, men trøster samvittigheten mot lovens forskrekkelse, og henviser oss alene til Kristi fortjeneste, og reiser os opp med den kjærlige og milde tale om Guds nåde og yndest som vi har ved Kristi fortjeneste.

7. Hva så angår åpenbarelsen av synden ( syndserkjennelsen ), så ligger Mose dekke

( jvf. 2 Kor. 3, 13-16 ) over alle menneskers øyne så lenge de bare hører loven, og ikke hører noe om Kristus.

Derfor kan de heller ikke lære rett å erkjenne sine synder bare av loven, men blir enten rene hyklere slik som fariseerne, eller fortviler slik som Judas. Derfor tar Kristus loven i si hånd og utlegger den åndelig. Mt. 5, 21-48; Rom. 7, 14. Og på den måten blir "Guds vrede over alle synder åpenbaret fra himmelen" ( jvf. Rom. 1, 18 ).

Da ser mennesket hvor stor synden er. Og dermed vises de også inn under loven, så de av den rett kan lære å erkjenne sine synder. For denne syndserkjennelse skulle Moses alene aldri ha kunnet avtvinge noe menneske. –

Forkynnelsen av Kristi, Guds Sønns lidelse og død er en alvorlig og forferdende forkynnelse og påvisning av Guds vrede, og ved den blir mennesker først for alvor ført inn i loven, når "Mose dekke" er tatt bort fra deres øyne, og de riktig erkjenner hvor store ting Gud krever av oss i loven, noe vi ikke kan holde – så at vi derimot skal søke all vår rettferdighet i Kristus.

Men likevel gjelder det her:

8. Så lenge budskapet om Kristi lidelse og død forkynner Guds vrede og forferder mennesker, så er det da enda ikke evangeliets egentlige forkynnelse. Men det er Mose og lovens forkynnelse, og det er Kristi "fremmede verk" hvorved han trer inn i sitt eget, særlige verk, nemlig den tjeneste å forkynne Guds nåde, trøste og levendegjøre.

Og dette er i egentligste forstand forkynnelsen av evangeliet.

(Anmerkning: Når her Kristi soningslidelse under Guds vrede, og dermed hans stedfortredende oppfyllelse av lovens dom og straff for synden, kalles "Kristi fremmede verk", er meningen denne: Kristus måtte gjøre og lide alt dette for som frukt av denne lidelse å kunne forkynne for verden en fullbrakt forsoning. Lidelsen var midlet til at han kunne nå den egentlige hensikt med sitt komme til verden. Og denne hensikt besto i å forsone verden med Gud, og ved nåden frelse alle som tror på ham. Jvf. Johs. 3, 16 f.

For så vidt altså Kristi lidelse ikke var endemålshensikten med hans komme, er forkynnelsens malende skildringer av selve lidelsen ikke å forstå som evangelie-forkynnelse, men som lov- og domsforkynnelse. I denne mening er forkynnelsen av hans lidelse som lidelse, i seg selv en forkynnelse av Kristi "fremmede verk" – d.v.s. en forkynnelse som overser eller bortser fra Guds evige hensikt med denne lidelse. For det er denne nådens, forsoningens og forløsningens hensikt i og med Kristi lidelse, som gjør den til Kristi "egentlige verk".

Og det er den som gjør Kristi lidelse, til et evangelium i og med det trøstens, fredens og nådens budskap: Verden er forsonet med Gud i Kristi soningslidelse, synden er betalt, skylden er utslettet. – Se for øvrig mer utførlig om dette i det følgende i denne artikkel.

199

Den falske lære som blir forkastet

Altså forkaster vi, og anser det for en uriktig og skadelig lære når det hevdes, at evangeliet egentlig er en bots- og domspreken, og ikke bare en nådens forkynnelse. For på denne måten blir evangeliet omgjort til en ny lovpreken, Kristi fortjeneste og den hellige Skrift blir formørket og forvirret, de kristne blir berøvet den rette trøst – og døren blir påny åpnet for pavevesenets villfarelser og overtro.

F.C.V, Sol. Decl., Om lov og evangelium.

1. Det herlige åndelige lys.

Ettersom forskjellen mellom lov og evangelium er et særledes herlig lys, så tjener det til å dele ( sondre ) Guds ord på rette måte, og til å forstå og riktig utlegge de hellige profeters og apostlers skrifter. Derfor må dette lys bevares med stor omhu i menighetene, forat ikke lov og evangelium skal bli blandet sammen, og forat ikke evangeliet skal bli omgjort til en ny lov.

For det ville fordunkle Kristi fortjeneste, og berøve de bedrøvede samvittigheter deres trøst som de har i det hellige evangelium når det forkynnes rent og klart.

Og uten dette evangelium kunne de ikke holde ut i de dypeste anfektelser under lovens forferdelse.

2. Om striden:

Nå er det også om denne sak oppstått tvedrakt mellom en del teologer av den augsburgske bekjennelse.

Den ene part har hevdet at evangeliet i egentlig forstand ikke bare er en forkynnelse av nåden, men tillike er en botsforkynnelse som dømmer den største av alle synder, nemlig vantroen.

Den annen part har kjempet for det motsatte, nemlig at evangeliet i egentlig forstand ikke er noen bots- og domsforkynnelse. For slik forkynnelse tilhører den Guds lov som dømmer alle synder, og derfor også vantroen.

Evangeliet i egentlig forstand er forkynnelse av Guds nåde og barmhjertighet for Kristi skyld, og at ved denne nåde får de som er omvendt til Kristus tilgivelse og forlatelse for den vantro de før levet i og som Guds lov har dømt dem for.

3-15: Om betydningen av ordene "evangelium" og "bot".

Idet vi nå riktig betenker denne tvedrakt, mener vi at den skriver seg fra at ordet "evangelium" ikke allevegne blir brukt i en entydig og likt forstått mening. Det brukes på to måter i den hellige Skrift, og forståes på to måter også blant eldre og nyere kirkelærere.

Noen ganger blir det brukt for å betegne innbegrepet av alt det vår Herre Kristus lærte her på jorden ifølge sin forkynner- ( profet- ) tjeneste, og som han selv har befalt oss å føre og holde i den nye pakt. For han har forklaret loven og forkynt Guds, hans himmelske Faders nåde og miskunnhet. Således heter det Mk. 1, 1 og 4: "Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium" og straks derpå blir hovedsummen sammenfattet som "omvendelse" ( bot ) og "syndenes forlatelse".

200

Og således befalte Kristus etter oppstandelsen apostlene, at de skulle forkynne evangeliet i hele verden, Mk. 16, 15, og sammenfattet denne lære med disse få ord idet han ifølge Lk. 24, 46 f, sa til dem: "Så står det skrevet, at Messias skal lide og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag fra Jerusalem av".

På samme måten kaller også Paulus hele sin lære for "evangelium" Ap. Gj. 20, 24, og sammenfatter hovedsaken i sin lære i disse deler: bot for ( omvendelse til ) Gud og tro på Kristus. Og i denne betydning er den alminnelig forklaring av ordet "evangelium" ( ordets betydnings-definisjon ), når ordet brukes i sin videste mening og bortsett fra spørsmålet om den egentlige forskjell mellom lov og evangelium: det er rett å si at "evangeliet" er "forkynnelsen av bot ( omvendelse ) og syndenes forlatelse".

For både Johannes, Kristus og apostlene har i sin forkynnelse begynt med å tale bot

( omvendelse ), og altså ikke bare forklaret og drevet på med det nåderike løfte om syndenes forlatelse, men har også drevet på med å utlegge Guds lov.

Men utenfor denne betydning blir ordet "evangelium" også brukt i en annen, nemlig i sin egentlige betydning.

Og da betegner det ikke forkynnelsen av bot ( omvendelse ), men utelukkende forkynnelsen av Guds nåde, som man ser forskjellen i Kristi ord, når han sier Mk. 1, 15:

"Gjør bot ( omvend eder ), og tro på evangeliet".

Således brukes heller ikke ordet "bot" ( omvendelse ) alltid med bare `en betydning i den hellige Skrift.

På noen steder brukes det for å betegne menneskets hele omvendelse, som f. eks.

Lk. 13, 5: "Dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme på samme vis"

Lk. 15, 7: "Således skal det være glede i himmelen over èn synder som omvender seg"

(Anmerkning: I den greske grunntekst til Nye testamentet brukes ordet "metanoeoo", "metanoia". Grunnordet kan oversettes til norsk med tre ord eller uttrykk som alle sikter til noe bestemt i Gudsforholdet:

1) forandre sinn, sinnsforandring gjennom overbevisning om egen synd og Guds nåde,

2) gjøre bot, angre det onde man har gjort og i denne smerte vende seg om til Gud, til det gode,

3) omvende seg, omvendelse fra det onde til Gud.

I betydningen "omvendelse" er alltid medinnbefattet både at det er noe man vender sinn og hjerte fra ( synden, verden, kjødet o.l.) ved å fornekte og dømme seg selv – og noe sinn og hjerte vendes til ( Gud, Kristus, nåde, tro, Guds ord, o.l. ).

Men andre steder i Skriften gjøres det forskjell mellom "bot" og "tro på Kristus".

Således f. eks.

Ap. Gj. 20, 21: "Jeg vitner både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus".

Lk. 24, 47 betyr "gjøre bot", "omvendelse" ikke noe annet enn oppriktig å erkjenne synden, hjertelig angre den, og avstå fra den.

201

Denne syndserkjennelse kommer fra loven ( jvf. Rom. 3, 20; 7,7. ).

Men slik syndserkjennelse er ikke tilstrekkelig til en frelsende omvendelse. For troen på Kristus må føye seg til den.

For Kristi fortjeneste tilbys til alle botferdige syndere ved det hellige evangeliums rike trøst – d.v.s. til slike syndere som er blitt forferdet ved forkynnelsen av loven. For evangeliet forkynner ikke syndenes forlatelse til de sikre hjerter, men for de sønderknuste og botferdige. Lk. 4, 18.

Men for at det ikke skal komme fortvilelse utav angeren og forferdelsen ved loven, må forkynnelsen av evangeliet komme til, så det kan bli en "omvendelse til frelse" 2 Kor. 7, 10.

Den rene lovforkynnelse, uten omtale av Kristus, virker til at mennesker enten blir oppblåste hyklere som innbiller seg selv at de er duelige til å oppfylle loven med utvortes gjerninger, eller at de synker helt ned i fortvilelse.

Derfor tar Kristus selv love i sin hånd og utlegger den åndelig. Mt. 5, 21 ff.; Rom. 7, 7ff.

Således åpenbarer han sin "vrede fra himmelen" over alle syndere, og hvor stor den er.

Og således viser han dem inn i loven, forat de av den kan lære å erkjenne sine synder.

For slik syndserkjennelse kan ikke Moses alene avtvinge noen.

For som apostelen vitner: 2 Kor. 3. 13-16, "når Moses leses opp", blir det "dekke som lå over hans åsyn" liggende over dem som hører, så de ikke kan erkjenne og forstå hvor store ting loven krever av oss, og at vi er fordømt og fortapt fordi vi ikke kan holde eller oppfylle loven.

"Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort". 2 Kor. 3, 16.

Det er derfor klart at Kristi Ånd ikke bare trøster, men også ved lovens virke ( "embete" ) overbeviser verden om synd Johs. 16, 8. Således må Kristus i det Nye Testamente gjøre – som profeten sier, Es. 28, 16 – et "fremmed verk" – nemlig å anklage og dømme, -- for å kunne komme frem til sitt "egentlige verk" – nemlig å trøste og forkynne nåden fra Gud.

For nåden ervervet Kristus for oss, og for dens skyld ble han sendt, og av den grunn kalles også Kristi Ånd for Trøsteren Johs. 16, 7.

Om dette taler dr. Luther i sin utleggelse av evangeliet til 5. Søndag etter trefoldighetsfest i følgende ordelag:

(Merknad: Se ovenfor s. 199 om meningen med uttrykket "Kristi fremmede verk". Her følger med Luthers ord en forklaring til samme sak.

"Alt det som taler om våre synder og om Guds vrede er lovens preken – hvor og hvordan det enn skjer. På den annen side er evangeliet en sådan forkynnelse som ikke viser og gir noe annet enn nåden og forlatelsen i Kristus.

Likevel er det dog sant og riktig, at apostlene og evangeliets forkynnere – slik som også Kristus selv gjorde – bekrefter lovens tale og begynner med den hos dem som enda ikke erkjenner sine synder eller er forferdet over Guds vrede, slik som han sier Johs. 16, 8: Den Hellige Ånd skal overbevise verden om synd fordi de ikke tror på ham.

Ja, hva er vel en mer alvorlig og forferdende påvisning og forkynnelse av Guds vrede over synden enn Guds Sønns egen lidelse og død?

202

Men så lenge denne lidelse og død bare forkynner Guds vrede, og forferder mennesket, så er det ikke evangeliet eller Kristi egen ( særlige ) forkynnelse.

Det er derimot Mose og lovens tale mot de ubotferdige. For Kristus og evangeliet er ikke gitt for å forferde eller fordømme noen, men til å trøste og oppreise dem som er forferdet og nedbøyet i ånden".

Og atter: "Kristus sier: Johs. 16 at den Hellige Ånd skal overbevise verden om synd – noe som ikke kan skje uten at loven blir forklaret".

I samme retning taler de schmalkaldiske artikler også ( jvf. A. Sm. III, II f. ) :Det Nye Testamentet beholder og driver lovens embete ( tjeneste ) og åpenbarer synden og Guds vrede. Men til denne tjeneste føyes fluksens løftet om nåde gjennom evangeliet.

Og Apologien sier: ( jvf. Ap. IV, 256 f. ): "Til en rett og frelsende bot er det ikke tilstrekkelig bare å forkynne loven, men evangeliet må komme ( føyes ) til".

Altså må både lov og evangelium være sammen, og må drives side om side, men i en viss ordning og med den tilbørlige forskjell mellom dem.

Derfor forkaster vi lov-forakterne ( "antinomistene" ), som vil kaste forkynnelsen av loven ut av kirkene, og isteden vil at man skal lære å dømme synden og angre og kjenne smerte ved synden bare ut fra evangeliet, men ikke ut fra loven.

16. For at vi nå kan forstå alt riktig i den oppståtte tvedrakt, vil vi ikke skjule noe for den kristelige leser, men legge det hele spørsmål klart frem for alles øyne:

17:26: Den felles tro, lære og bekjennelse.

Vi tror, lærer og bekjenner med hjertelig enighet at loven egentlig er en guddommelig lære som åpenbarer Guds rettferdige og uforanderlige vilje om hvordan mennesket skal være beskaffent i sin natur, sine tanker, ord og gjerninger forat det skal kunne være Gud til behag, bli godkjent og mottatt av ham.

Likeså truer loven overtrederne med Guds vrede, timelig og evig straff. For det er som Luther skriver mot lov-forakterne ( "antinomistene" ): Alt som dømmer synden er og tilhører loven, og lovens eget embete ( tjeneste ) er å dømme synden og føre til syndserkjennelse. Rom. 3, 20 og 7, 7. Og ettersom vantro er roten og kilden til alle fordømmelige og klanderverdige synder, så dømmer hele loven også vantroen.

Men det er også sant at lovens lære blir illustrert og forklaret ved evangeliet. Dog er og forblir det lovens egentlige embete å dømme synden og undervise om de gode gjerninger.

Av den grunn dømmer loven den vantro som ikke tror Guds ord.

Fordi da evangeliet er det Guds ord som lærer og befaler dette ene å tro på Kristus, så dømmer den Hellige Ånd gjennom lovens embete ( tjeneste ) også den vantro som ikke tror på Kristus.

For evangeliet lærer egentlig bare om den frelsende tro på Kristus.

Evangeliet i egentlig forstand er en lære -- på bakgrunn av at mennesket ikke har holdt Guds lov, men har overtrådt den og med hele sin natur, alle sine tanker, ord og gjerninger, er fiendtlig mot den, og dermed er blitt lagt under Guds vrede, døden, alle timelige plager og den evige pine, -- en lære som lærer hva mennesket skal tro, så at det kan få syndenes

forlatelse hos Gud:

203

at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, har tatt lovens forbannelse på seg og båret den, at han har sonet og betalt alle våre synder, og at vi alene ved ham blir forsonet med Gud, får syndenes forlatelse ved troen og blir frigjort og frelst fra døden og alle syndens straffedommer. –

Derfor, alt som trøster det forferdede sinn, og som tilbyr lovens overtredere Guds yndest

( behag, "favor Dei" ) og nåde ( "gratia Dei" ), det er og det kalles evangelium – d.v.s et glad budskap om at Gud ikke straffer våre synder, men tilgir dem for Kristi skyld.

( 22 f. ) Derfor må alle botferdige syndere tro, d.v.s. de må sette hele sin lit til og fortrøstning alene til Kristus, nemlig til at "han er hengitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse" ( Rom. 4, 25 ), og at han som "ikke visste av synd er blitt gjort til synd for vår skyld" ( 2 Kor. 5, 21 ), "forat vi skulle bli rettferdige for Gud i ham"; for han "er blitt oss rettferdighet fra Gud" ( 1 Kor. 1, 30 ) og hans lydighet blir regnet oss til rettferdighet i Guds øyne for Guds strenge domsstol ( 2 Kor. 3, 7.9; Rom. 1, 16; 1 Kor. 1, 18 ).

For loven er den tjeneste som døder ved bokstaven og forkynner fordømmelsen.

Evangeliet derimot er en Guds kraft til frelse for alle som tror, og det forkynner rettferdigheten og gir Ånden.

Således driver også Luther kraftig på med denne forskjell ( mellom lov og evangelium ) i nesten alle sine skrifter, og påviser nøyaktig at det er en helt annen erkjennelse av Gud som kommer fra evangeliet enn den erkjennelse av Gud som kommer fra loven.

For endog hedningene har til en viss grad erkjennelse av Gud gjennom den naturlige lov ( i deres samvittighet og hjerte, Rom. 2, 14 f. ) – og likevel har de verken erkjent eller æret ham som de skulle. Rom. 1, 19-32.

( 23f. ) Forskjellen mellom lov og evangelium tilhører åpenbaringen fra verdens begynnelse til dens ende:

Disse to lærer og forkynnelser, lov og evangelium, finnes ved siden av hverandre i Guds menighet siden verdens begynnelse, og er alle vegne blitt fremsatt med tilbørlig forskjell.

For etterkommerne av de gamle fedre ( "patriarkene" ) har likesom fedrene selv ikke bare stadig kalt seg det til minne, at mennesket fra begynnelsen var skapt rettferdig og hellig av Gud, at det ved slangens list ble en synder som overtrådte Guds bud og derved fordervet både seg selv og sine etterkommere, og styrtet dem og seg selv i den evige fordømmelse.

Men de ( "patriarkene" ) er også blitt oppreist og trøstet stadig påny gjennom forkynnelsen om "kvinnens sed som skulle knuse slangens hode" ( 1 Mos. 3, 15 ), og om "Abrahams ett" i hvilken "all jordens folk skulle bli velsignet" ( 1 Mos. 22, 18 ), og om "Davids sønn" som skulle gjenopprette riket for Israel og bli "et lys for hedningene" ( Sal. 110, 1; Es. 40,11; 49,6; Luk. 2, 32 ) – "han som er såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger", og ved hvis "sår vi har funnet legedom" ( Es. 53, 5 ).

204

Om begge disse to kristelige lærer ( lov og evangelium ) tror og bekjenner vi at de fortsatt inntil verdens ende må drives i Guds menigheter med all omhu og med hørbar, klar forskjell.

For med forkynnelsen av loven og dens trusler, i tjenesten for den nye pakt, må de ubotferdige menneskers hjerte bli forskrekket, komme til syndserkjennelse og bli brakt til bot

( omvendelse).

Dog må det ikke skje således at mennesker mister motet og fortviler, men således at de lærer å ta sin tilflukt til Kristus – ettersom loven er "en tuktemester til Kristus" ( Gal. 3, 24 ) og "Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror" ( Rom. 10, 4 ).

For ved forkynnelsen av evangeliet om vår Herre Jesus Kristus må mennesker bli trøstet og styrket idet de hører ( "vet" ) og tror det evangelium, at Gud tilgir alle deres synder for Kristi skyld, og for hans skyld antar dem som sine barn, og gjør dem rettferdige og evig salige av fri nåde og uten deres egen fortjeneste.

Men denne guddommelige nåde må ikke misbrukes, så vi med vitende vilje synder i tillit til Guds nåde ( "synde på nåde" ) – slik som Paulus 2 Kor. 3, 7-9 forklarer forskjellen mellom lov og evangelium på grundig og fortreffelig måte.

27 Avsluttende bemerkning.

Disse to lærer, lov og evangelium, må ikke bli blandet sammen og forvekslet således at loven tilskrives det som tilhører evangeliet, og omvendt evangeliet tilskrives det som tilhører loven.

For dermed vil Kristi fortjeneste og velgjerning bli forvirret og fordunklet, og evangeliet bli lett nok omgjort til en ny lov-lære, slik som det er skjedd i pavevesenet. Og dermed berøves de kristne den rette trøst som de har i evangeliet imot forferdelsen over loven ( d.v.s. deres egne synder i angsten ).

Isteden åpner man påny døren for paveveldet inn til Guds menighet.

Derfor må man med stor omhu og flid drive på med og opprettholde den sanne forskjell mellom lov og evangelium, og flittig våke over at lov og evangelium ikke forvirres og blandes sammen til en og samme lære, og at det i forkynnelsen ikke gis årsak til slikt.

Det er derfor farlig og uriktig at man vil gjøre en bots- og domsforkynnelse utav evangeliet, når man omtaler evangeliet etter dets egentlige beskaffenhet i forhold til dets forskjell fra loven.

For øvrig, når ordet "evangelium" forståes om hele den kristelige lære, sier også Apologien at evangeliet er en "forkynnelse av bot ( omvendelse ) og syndenes forlatelse".

Men Apologien påviser dessuten at "evangelium" i egentlig forstand er løftet om syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse ved Kristus – mens "loven" er et ord som tukter og fordømmer synden.

205

C. Lovens annen bruk: vekkelse til syndserkjennelse.

( "Første bruk" – se kap. 4 ).

(Utgiverens anmerkning: Den "naturlige" hovedforutsetning for menneskets åndelig-moralske forhold til Gud er menneskets samvittighet, med den "i hjertet innskrevne lov", Rom. 2, 14 f.

Den personlige syndserkjennelse kommer bare istand derved at den Hellige Ånd gjennom den åndelige forklaring av loven vekker samvittigheten og forferder den ved alvoret i Guds evige hellighet, dom, vrede og straff mot synden.

Dette skjer idet Ånden fører mennesket inn i botferdighet, bot, anger og sorg over egen synd, og derved "opptukter til Kristus" ( Gal. 3, 24 ) – d.v.s. derved tukter og bøyer det indre menneske til å motta nåden i Kristus til rettferdiggjørelse og evig liv. )

Her følger først noen sammenfattende gjentagelser fra foregående kapitler og avsnitt, som er egnet til å gi oss den indre sammenheng i bekjennelsesskriftenes lære om disse ting. Vi gir sammenfatningen under overskriften:

Menneskets totale syndighet for Gud, og syndserkjennelsen.

C.A. II, 1-3: Alle mennesker som er avlet på naturlig måte, blir unnfanget og født i synd, d.v.s at de alle fra mors liv av er fulle av ond lyst og tilbøyelighet, er uten Gudsfrykt og av naturen er uten tro ( tillit ) til Gud.

Ap. II, 1-4: Alle som er født etter kjødet, er uduelig i alt som hører til Gud, frykter ikke Gud hjertelig, og kan ikke tro og trøste på ham. Her taler vi om hjertets medfødte onde beskaffenhet….Ingen formår å danne sitt hjerte således at han erkjenner Gud rett, hjertelig stoler på Gud og hjertelig frykter Gud.

7-14: Vi mennesker er alle sammen født med en art ( beskaffenhet ) at vi ikke kjenner Gud eller Guds gjerning, og ikke ser eller merker den, men forakter Gud, frykter ikke og stoler ikke for alvor på Gud, men er fiendtlige mot hams domstol og dommer….etter vår natur flykter vi fra Gud som fra en tyrann, vredes og knurrer mot hans vilje, og overlater oss slett ikke til eller våger oss hen til Guds godhet, men stoler alltid mer på penger, gods og venner.

Den medfødte urenhet i hjertets indre kan ingen se eller merke uten gjennom Guds ord….Å bli rettferdig og hellig for Gud ---- det står ikke i vår egen evne og makt. Vi er alle i Adam således sinnet og sådan beskaffen at vi er tvert imot Gud, imot Moselovens første tavle og det største, høyeste, guddommelige bud.

26f. : Den onde lyst består i at alt vårt sinn, hjerte og mot naturlig er fiendtlig mot Gud, så at vi ikke bare søker alle slags legemlige nytelser, men også stoler på vår egen visdom ( fornuft ) og vår kjødelige rettferdighet – og derimot glemmer Gud og akter lite eller slett ingenting på ham. ( Dette innebærer tillike at mennesket mangler den “opprinnelige rettferdighet” og “Gudbilledlighet”, jvf 22-31).

38-45: Denne onde lyst er i seg selv synd, den er identisk med “arvesynden” og er derfor i egentlig forstand menneskets iboende, virksomme syndighet og forvendte forderv.

206

50: Ingen kan erkjenne de overveldende nådens rikdommer i Kristus, uten at han først kjenner i seg selv denne byrde som er vår medfødte store jammer og elendighet ( nemlig det iboende forderv ).

A.Sm. III, art, I: Denne arvesynd er en så dyp ond fordervelse i naturen at ingen fornuft forstår det, men det må erkjennes ved troen ut av Skriftens åpenbaring.

Om arvesynden, se detaljene F.C. I.

Om syndighetens forderv og menneskets ufrie og bunne vilje i forhold til Gud:

C.A.XVIII: Mennesket har til en viss grad en fri vilje til å leve et ytre, ærbart liv etter den borgelige rettferdighet ( jvf. fremstillingene under “Lovens første bruk”, ovenfor kap. 4 ).

Men mennesket har ingen kraft til uten den Hellige Ånds nåde, hjelp og virkning å bli rettferdig for Gud eller virke en åndelig rettferdighet ved hjertelig å frykte Gud, eller tro eller drive det medfødte onde lyster utav hjertet.

Ap. XVIII: Om vi altså medgir at den frie vilje har frihet og evne til å gjøre lovens utvortes gjerninger, sier vi dog at den i åndelige saker ingenting formår – nemlig ikke formår å frykte Gud, tro hjertelig på Gud og med visshet forlate seg på at Gud er hos oss, hører oss, forlater oss våre synder, etc.

For dette er de sanne gjerninger etter tibudslovens første tavle, og dem formår intet menneskehjerte å gjøre uten den Hellige Ånds lys og nåde….Vi begynner først å tro for alvor når våre hjerter blir forskrekket, og vi så blir trøstet ved Kristus – altså når vi blir gjenfødt.

Det er nyttig og godt å gjøre klar forskjell mellom disse to ting: at den frie vilje og fornuften til en viss grad formår å leve et utvortes ærbart liv, men å bli født påny, innvendig å få et nytt hjerte, sinn og mot, det virker den Hellige Ånd alene.

F.C. II gir mer detaljert utførelse om viljens bunnenhet overfor Gud: at mennesket i alt som angår Gudsforholdet, ingenting forstår og ingenting formår av egen kraft og evne. Dette får stor betydning for den riktige forståelse av omvendelsen.

I denne forbindelse er F.C.II ( Sol. Decl. ), 48-72 av avgjørende betydning for forståelsen om hvordan og ved hvilke midler et menneske blir omvendt til Gud. Her fremhever vi bare dette:

Menneskets omvendelse skjer ved at mennesket drages eller føres inn under hørelsen av det utvortes ord i Skrift og forkynnelse, og altså bruker sitt ytre mål av ytre frihet ( menneskets eget ansvar ) til å høre eller lese Ordet.

For det er dette ytre ord som er den Hellige Ånds middel til å virke noe i menneskets hjerte: bot og tro på Kristus, syndserkjennelse og gjenfødelse ved nåden, etc.

På bakgrunn av denne sammenfattende oversikt skal vi nå gjengi Luthers forklaring om hvordan loven skal oppfylles åndelig i hjertet, og derigjennom av Guds Ånd bli brukt etter “lovens annen bruk” til å vekke samvittigheten og syndserkjennelse.

207

Om lovens åndelige mening ifølge Luthers Lille og Store Katekismus

Cat. Min. I, 1-22, De ti bud.

Om hvordan en husfar og en lærer på enfoldig måte skal lære sine barn de ti bud

Første bud

Du skal ikke ha fremmede guder.

Hva vil det si? Svar: Vi skal over alle ting frykte og elske Gud, og stole på ham.

Annet bud.

Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ved hans navn forbanner, sverger, bruker trylleformler, lyver eller bedrar – men påkaller hans navn i all nød, ber lover og takker.

Tredje bud

Du skal holde Herrens dag hellig.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter forkynnelsen og Guds Ord, men holder det hellig, gjerne hører og lærer det.

Fjerde bud.

Du skal hedre din far og din mor.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forakter eller fortørner våre foreldre eller dem som Gud har satt over oss, men holder dem i ære, tjener og lyder dem, og har dem kjær.

Femte bud.

Du skal ikke slå ihjel.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke gjør vår neste skade eller noe ondt på kroppen, men hjelper og støtter ham i all legemlig nød.

Sjette bud.

Du skal ikke bryte ekteskapet.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever et ærbart og bluferdig liv i ord og gjerning, og enhver skal elske og ære sin ektefelle.

208

Sjuende bud.

Du skal ikke stjele.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke tar vår nestes penger eller eiendeler, eller slår det til oss på uærlige måter, men tvert imot hjelper ham til å bedre sine kår og bevare sine eiendeler.

Åttende bud.

Du skal ikke bære falskt vitnesbyrd på din neste.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste med svik, forråder ham, eller fører ondt rykte på ham. Vi skal tvert imot unnskylde vår neste, tale godt om ham og ta alt i beste mening.

Niende bud.

Du skal ikke begjære din nestes hus.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke med list trakter etter vår nestes arvegods eller hus, og ikke slår det til oss under skinn av rett, men tvert imot med omhu hjelper ham til å ta vare på det.

Tiende bud.

Du skal ikke begjære din nestes hustru, tjener eller tjenestepike, fe eller noe annet som hører ham til.

Hva vil det si? Svar: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lokker eller tvinger vår nestes hustru, arbeidsfolk eller husdyr fra ham, men tvert imot sørger for at de kan bli hos ham og samvittighetsfullt utføre sin tjeneste hos ham.

Hva sier Gud om alle disse bud? Svar:

Jeg er Herren din Gud, en nidkjær Gud, som hjemsøker fedrenes synder på barna inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg. Men for dem som elsker meg og holder mine bud gjør jeg miskunn i tusen ledd.

Hva vil det si? Svar: Gud truer med å straffe alle dem som synder mot disse bud. Derfor skal vi frykte for hans vrede, og ikke synde mot disse bud. Men han lover nåde og alt godt til alle som holder disse bud. Derfor skal vi også leske ham og tro på ham, og føre hele vårt liv etter hans bud.

Luther i Cat. Maj. I, 1-333: De ti bud ( loven)

Cat. Maj. I, 1-48:

Det første bud: Du skal ikke ha fremmede guder.

1-12: Om å ha den sanne Gud – og om å ha avguder.

Dette bud betyr at du skal ære og ha meg alene som din Gud. Hva mens med dette, og hvordan skal man forstå det? Hva vil det si å ha en Gud, og hva er Gud?

Svar: En Gud er det man venter seg alt godt av, og tar sin tilflukt til i all nød.

Det å ha en Gud er altså ikke noe annet enn å ha den man tror og liter på av hele sitt hjerte. Det er som jeg ofte har sagt at det er bare hjertets tro og tillit som avgjør om du har Gud eller en avgud.

209

Er troen og tilliten rett, så er også din Gud rett, og omvendt: hvor troen og tilliten er falsk og urett, der er heller ikke din Gud rett. For de to hører sammen: troen og Gud.

Jeg sier altså at det som du henger ditt hjerte på og forlater deg på, det er også din egentlige Gud. Derfor er da meningen med dette bud, at det krever hjertets rette tro og tillit til den eneste, sanne Gud, og at hjertet henger ved ham.

Og det betyr så meget som dette: se til å la meg alene være din Gud, og søk heller ingen annen!

De goder du mangler, vent dem av meg og søk dem hos meg! Og om du lider i ulykke og nød, så ta din tilflukt til meg. Jeg, jeg vil gi deg nok og hjelpe deg ut av all nød. La bare ikke ditt hjerte henge ved eller hvile i noen annen enn meg!

Dette vil jeg forklare ganske tydelig, så man kan forstå det og merke seg det av noen hverdagseksempler på hvordan man gjør ganske det motsatte.

Det er mange som mener at de har Gud og har nok av alle ting, bare de har penger og gods, og stoler på og brysker seg av det med slik stivhet og selvsikkerhet, at de ikke bryr seg om noenting. Se, slike folk har også en gud, og han heter Mammon, d.v.s penger og gods som man setter hjertets tillit til. Det er den hyppigste avgud på jorden.

Den som har penger og gods vet seg trygg, er glad og uforferdet som om han satt midt i Paradis – og omvendt: den som ikke har slikt, tviler og blir mismodig som om han ikke visste om noen Gud. For man vil finne meget få mennesker som er ved godt mot, ikke sutrer og ikke klager, om de ikke har Mammon. Det henger fast i vår natur like til graven.

På samme vis er det med dem som håper og stoler på sin lærdom, sin klokskap, sin makt, sin kunst ( popularitet ), sine venne og slektninger, og på æren – slike har også en gud, men ikke den eneste rette Gud.

Her ser du igjen hvor dristig, sikker og stolt man er når man har slike goder, og hvor mismodig man blir når de ikke finnes eller når de mistes. Derfor sier jeg igjen, at den rette utleggelse om dette er, at det å ha en gud vil si å ha noe som hjertet setter all sin lit til.

Her kan du også se hvordan vi i hel blindhet har drevet det under paveveldet: Hadde noen tannverk, så fastet han til ære for ( martyrhelgenen ) Apolonia. Var noen redd for ildebrann, så påkalte han St. Laurentius til nødhjelper. Fryktet en for smittsomme sykdommer, så ga en løfte til St. Sebastian eller til St. Rochius.

Av denslags avskyeligheter fantes det utallige mange: enhver valgte seg sin helgen, og bad og ropte til helgenen til hjelp i nøden. Hit hører også alle de som drev det så grovt at de gjorde pakt med djevelen om at han skulle skaffe dem penger nok eller hjelpe dem i kjærlighetsanliggender, eller bevare deres husdyr, hjelpe dem til å finne igjen det de hadde mistet, o.s.v., slik som de kyndige i tryllerier og svart magi.

For alle disse satte sin hjerte-tillit på helt andre steder enn til den sanne Gud, ventet intet gode fra ham, og søkte heller ikke noe hos ham.

13-16: Det første buds rette mening:

Så ser du da lett nok hva og hvor meget dette bud krever, nemlig at menneskets hele hjerte og fulle tillit skal settes til Gud, og til ingen annen.

210

For å ha gud, det skjønner du godt, gjøres ikke ved å gripe ham med fingrene eller ved å putte ham i portemoneen eller ved å legge ham ned i en kasse.

Men å gripe han vil si at hjertet griper ham og henger ved ham. Men å “henge ved Gud” vil ikke si noe annet enn helt og fullt og stole på ham. Derfor vil han også vende oss bort fra alt annet som er utenom ham, og dra oss til seg fordi han er det eneste, evige gode.

Det er som han vil si: Det du før har søkt hos helgener eller hos Mammon, eller for øvrig har stolt på, det skal du vente alt sammen fra meg – og holde meg for den som hjelper deg og overøser deg rikelig med alle goder.

Her ser du nå hva den rette Gudsdyrkelse er, og hvilken ære som tilkommer Gud og behager ham, og som han krever under trussel om den evige vrede – nemlig at hjertet ikke må vite av noen annen trøst eller tilflukt enn han, og ikke lar seg rive bort fra ham, men våger og setter alt på jorden til ham.

17-23: Om den falske gudsdyrkelsen ( hedenskapet ) blant menneskene:

( På bakgrunn av det første bud vil du lett nok se og dømme ) om hvorledes verden driver på med bare falsk gudstjeneste og avgudsdyrkelse. For enda har aldri noe folk vært så skamløst at det ikke har innstiftet og overholdt en gudsdyrkelse. Således har hver mann opphøyet et eller annet til sin særlige guddom. Og fra denne sin guddom har enhver ventet sitt gode, sin hjelp og trøst.

Noen hedninger som satte sin lit til makt og herredømme, oppstilte sin Jupiter til høyeste Gud.

Andre hedninger som traktet etter rikdom, lykke eller etter lyst-tilfredstillelse og gode dager, tok seg Herkules, Merkur, Venus eller andre til guder; fruktsommelige kvinner påkalte Dianna eller Lucina o.s.v.

Hver mann laget seg slike ting til guder som hans hjerte og sinn ble tiltrukket av. Således er det også alle hedningers mening, at det å ha en Gud egentlig vil si å ha meget å stole på og tro på.

Men det mangler dem dette at deres fortrøstning ( tro ) er falsk og uriktig. For den er ikke satt til den eneste Gud utenom det hvem sannelig ikke finnes noen Gud verken i himmel eller på jord. Derfor gjør egentlig hedningene sine egne oppdiktede innbilninger og drømmer om Gud til avgud, og stoler på det rene ingen ting. Dette er sannheten om avgudsdyrkelse.

For avgudsdyrkelse består ikke alene i det å lage et bilde og tilbe det. Avgudsdyrkelse skjer først og fremst i hjertet, når hjertet jager annensteds hen og søker hjelp og trøst hos skapningene, helgenene eller djevlene, og ikke bryr seg om Gud, og heller ikke venter noen goder fra ham som han vil hjelpe med, og heller ikke tror at det gode som en opplever, kommer fra Gud.

Utenom det vi nå har nevnt, gis det også en falsk gudsdyrkelse og den verste avgudsdyrkelse som vi hittil har bedrevet og som ennu behersket verden. Dette uvesenet er grunnlaget for alle munkeordener.

211

Det angår utelukkende den måten samvittigheten søker hjelp, trøst og salighet i egne gjerninger ( eget arbeid ), og prøver å fravriste himmelen fra Gud, regner etter hvor meget man har gitt bort, holdt faster, gått til messe, o.s.v. forlater seg på slikt og pukker på det som om en ikke vil motta noe som gave fra Gud, men skal selv erverve det eller fortjene det ved overflødige gjerninger – akkurat som om Gud måtte stå oss til tjeneste og var vår skyldner, mens vi er hans lensherre.

Hva annet er slikt enn å lage et gudebilde, ja en avgud istedenfor Gud, og anse og stille seg selv opp som gud.

Hva vi er har sagt, krever en skarp forstand og passer ikke for yngre skolebarn.

24-29: Undervisning for barn om det første bud

For øvrig skal man si til de mer enkle mennesker, at de må vel merke seg og fastholde at meningen med dette bud er, at man skal stole ene og alene på Gud, og vente seg bare godt av ham.

Vi skal vente alt fra ham – som fra den der gir oss liv og legeme, mat og drikke, næring og helse, beskyttelse og fred, og alle timelige og evige goder som vi trenger.

Han er også den som bevarer oss imot ulykker, og redder og hjelper oss i det onde som skjer oss. Han er altså som allerede sagt, alene den Gud fra hvem man får alle goder og som frir oss av all ulykke.

Derfor mener jeg også at vi tyskere ( germaner ) fra gammel tid betegner Gud med et navn, som intet språk har noe bedre ord for, med det lille ordet “god” – han som er en evig kilde til å overgyte oss med alt godt og fra hvem alt som er og kalles godt flyter ut.

Selvom nok også meget godt skjer oss fra menneskers side, så er dog alt det mottatt fra Gud, som man mottar ved hans befaling og ordning.

For våre foreldre og enhver øvrighet har den befaling av Gud, som enhver har overfor sin neste, at de skal gjøre oss alt mulig godt.

Derfor mottar ( får ) vi ikke godene fra mennesker, men fra Gud gjennom mennesker.

Skapningene er bare den hånd, den kanal og det middel hvorigjennom Gud gir alle ting – slik som han gir en mor bryst og melk til å rekke barnet, korn og alle slags vekster av jorden til næring. Slike goder kan ingen skapning gjøre av seg selv.

Derfor skal intet menneske driste seg til å ta eller gi noe uten det er befalt av Gud, så at man kan erkjenne det som Guds gaver og takke ham for dem slik som dette bud krever.

Derfor skal man hverken unnslå seg for å motta de skapte goder som midler fra Gud, eller med frekkhet søke seg andre veier og måter enn dem Gud har befalt til å skaffe seg disse midler.

For det ville ikke være å ta imot det fra Gud, men skaffe seg det fra seg selv.

Så gi altså enhver akt på seg selv, at man fremfor alt akter det bud stort og høyt, og ikke gjør det til en vits.

Gransk og spør nøye ditt eget hjerte! Så vil du nok finne ut om det henger alene ved Gud eller ikke.

Har du et hjerte som venter seg bare godt fra Gud, særlig i nød og savn, og lar alt gå og fare som ikke er Gud, så har du den eneste rette Gud.

På den annen side, om ditt hjerte henger ved noe annet som du venter deg mer godt av og bedre hjelp av enn Gud, og du ikke løper til ham, men flykter fra ham når det går deg imot, så har du en fremmed Gud, en avgud.

212

Forat man klart skal forstå, at Gud ikke vil at man slår dette bud hen i været, men alvorlig våker over det, så har Gud føyet til dette bud: for det første en fryktelig trussel, men dernest et skjønt, trøsterikt løfte.

Og dette skal man også lære flittig, og forholde ungdommen det, forat de må ta seg det til hjerte og bevare det.

30-48: Guds trusler og løfter i Loven

2 Mos. 20, 5-6: “Jeg er Herren din Gud, en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil 3. Og 4. Ledd, på dem som hater meg, men som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud”.

Skjønt nå disse ord gjelder alle bud som vi nedenfor skal høre ( jfr. Passus 320f ), så er det dog føyet til dette hovedbud. For på det ligger all vekt, at et menneske har det rette overhode.

Hvor overhodet går rett, der går også livsvandelen rett, og omvendt.

Lær derfor av disse ord hvor vred Gud er over dem som fortrøster seg til noe annet utenom ham – og på den annen side hvor god og nådig han er mot dem som stoler og tror av helt hjerte på ham alene.

Guds vrede opphører ikke inntil det fjerde slektsledd, men hans miskunn og godhet går over tusen slektsledd. Derfor skal man ikke hengi seg til falsk sikkerhet og overlate seg selv til slumpelykke.

De utuktede hjerter tenker slik, som om dette ikke har noen betydning. Gud er en sådan Gud som ikke lar det være ustraffet at man vender seg bort fra ham, og som ikke opphører med å vredes inntil 4. Slektsledd, inntil hans fiender er helt utryddet. Derfor vil han fryktes, og ikke foraktes.

35f: Guds vredes åpenbarelse i historien, jfr. Rom. 1, 18f.:

Gud har gjennom hele historien åpenbaret dette slik som Skriften rikelig viser, og som vi stadig kan lære av daglig erfaring. For all avgudsdyrkelse har han fra begynnelsen av utryddet.

For dens skyld har han nedstyrtet både hedninger og jøder – likesom han til denne dag omstyrter all falsk gudsdyrkelse. Og alle som driver på med det, må gå til grunne.

Om man derfor stadig finner stolte, mektige og rike vommer, som pukker på sin mammon uten hensyn til at Gud vredes eller ler av dem der de mener at de nok skal klare seg mot Guds vrede, så kommer de ikke forbi det.

For før de selv vet av det, går de til grunne med samt alt de har trøstet seg til, slik som også alle andre har gått til grunne, som viser seg enda sikrere og enda mektigere.

Nettopp for slike hårde halsers skyld, som mener at Gud ikke vet noe om dem eller merker deres ferd, fordi han er tålmodig og overbærende er det Gud må gripe inn med sin straffedom, og vise at han ikke glemmer inntil barnebarn.

Han vil at enhver skal stusse over det, og se til at Gud ikke er til å spøke med. For slike folk er det han sikter til, når han sier: “De som hater meg” – d.v.s folk som holder fast ved sin tross og stolthet.

213

Det man forkynner dem eller sier, vil de ikke høre.

Irettesetter man dem forat de skal erkjenne sin synd og bedre sin vei før straffen når dem, så blir de tåpelige og sinte over at de ærlig fortjener Guds vrede.

Dette kan man daglig se på våre biskoper og fyrster.

39f: Guds nådeløfter til troens liv:

Hvor fryktelig enn Guds trusler er, så er han dog dess mektigere i sitt løfte.

For han lover at de som holder seg alene til gud, kan være viss på at han vil vise dem barmhjertighet og bevise dem all godhet og velsignelse – ikke bare for dem selv, men også deres barn inntil tusen ledd og atter tusen slektsledd. Slike løfter skal bevege og drive oss til av hjertet å stole på Gud med all vår tillit som om vi begjærte å eie alle timelige og evige goder – ettersom den høyeste majestet viser en sådan velvilje og tilbyr så hjertelig og lover oss så rikelig.

Så la da enhver dette gå alvorlig til hjertet, forat man ikke skal akte Guds Ord som om det var sagt av et menneske.

For Ordet angår deg enten til evig velsignelse, lykke og salighet, eller til evig onde, ulykke og hjertesorg.

Hva ønsker du deg da mer, når han så vennlig lover deg at han vil være din med alle sine goder, beskytte deg og hjelpe deg i all nød?

Men det mangler dessverre så meget at verden ingenting tror av dette, og heller ikke holder det for å være Guds Ord. For menneskene ser at de som tror på Gud, og ikke på mammon, må tåle megen motgang og nød, og at djevelen motstår dem og hindrer dem så at de ikke vinner noen penger eller gunst og ære i verden, ja, knapt nok beholder livet.

På den annen side, de som tjener mammon, vinner makt, gunst, ære og gods og all sikkerhet i verden. Derfor må man gripe fatt i Guds Ord, også når det motsier verdens skinnlykke, og vite at Ordet verken lyver eller bedrar, men er og viser seg å være sant.

Tenk selv engang tilbake, ransak Gud og svar meg: Hva har de sluttelig oppnådd, alle disse mennesker som har anvendt all sin bekymring og flid på å skrape sammen så mye gods og mange penger? Du vil finne at deres slit og slep har vært forgjeves.

Eller om det har lykkes dem å samle rikdom, har de hatt så mange skuffelser at de aldri har kunnet være glad for sitt gods, og etter dem har det ikke rukket til tredje ledd.

Eksempler på dette kan du finne i rikelig mål og i gamle, erfarne menneskers beretning.

Se bare etter og gi akt på det:

Saul var en stor konge, utvalgt av Gud, og han var en gudfryktig mann. Men da han satt fast i maktens sete og hans hjerte ble sløvt, og han satte sin lit til den krone og makt han hadde, da måtte han gå til grunne med alt han hadde, så at ikke et eneste av hans barn ble berget. ( jfr. 1. Sam. 15, 11; 31.2 ).

På den annen side,

David var en fattig og foraktet mann, etterstrebt og avskydd. Ingensteds var han sikker for sitt liv. Likevel måtte han bevares istedenfor Saul, og bli konge. For Guds Ord måtte stå fast og vise seg sant. Gud kan verken lyve eller bedra. Overlat du det rolig til djevelen og verden en tidlang å bedra seg selv med sitt skinn. Det får snart en ende.

214

47-48: Slutningsformaning til det første bud:

La oss da lære det første bud godt, så vi merker oss at Gud ikke vil tåle, at vi drister eller stoler på noe annet enn ham, og at han ikke fordrer noe høyere av oss enn en hjertelig tillit om alle hans goder.

La oss altså gå rett og bent frem, og ikke bruke alle de goder Gud gir på noen annen måte enn en skomaker bruker sin nål, lest og tråd til arbeidet, og siden legger det vekk.

Eller la oss være som en gjest i herberget, så vi bruker maten og sengen bare etter vårt timelige behov, enhver i sitt yrke og sin stand etter Guds ordning. Og se til at ingenting blir ens herre eller avgud!

Dette kan da være nok om det første bud. Vi har villet forklare utførlig det som det ligger størst vekt på. For som før er sagt, om hjertet lever godt med Gud og holder dette første bud, så holder man siden alle andre bud.

Cat. Maj.I, 49-77: Det annet bud

Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.

50-56: Om Guds navn

Likesom det første bud har undervist hjertet og lært om troen, således fører det annet bud oss utad og taler om munnens og tungens forhold til Gud.

For det som først bryter frem fra hjertet og kommer for dagen, er ordene.

Ovenfor lærte jeg deg å svare på det spørsmål hva det vil si å ha en Gud. Her må du nå lære den enkle mening med det annet og følgende bud, så du kan anvende det på deg selv.

Når man nå spør: “Hvordan forstår du det annet bud, eller hva vil det si å ta Guds navn forfengelig eller misbruke det?” så svar ganske kort slik:

“ Å misbruke Guds navn vil si at man nevner ( omtaler ) Gud Herren, på hva måte det enn måtte skje, i samband med løgn og alskens uvesen ( udyd ).”

Derfor er det påbudt at man ikke på en falsk måte skal nevne Guds navn eller ta det i munnen.

For hjertet vet det godt, eller bør dog vite dette. Slik misbruk av Guds navn er å sammenligne med å sverge for en rett samtidig som man delvis lyver. For man kan ikke misbruke Guds navn verre enn å bruke det i samband med løgn og bedrag. Dette er og blir det annet buds enkleste betydning.

Av det som nå er sagt kan enhver lett nok selv finne ut når og på hvilken måte Guds navn blir misbrukt. For å telle opp alle former for misbruk er umulig. Men ganske kort vil vi nevne, at enhver misbruk av Guds navn for det første skjer i verdslige forretninger og saker som angår penger, gods og ære – enten det nå foregår offentlig for retten, på markedsplassen eller annet steds, -- idet man sverger og gjør falsk ed under påberopelse av Guds navn eller pantsetter sin sjel i saken. Særlig er slikt meget vanlig i ekteskapssaker der to mennesker går hen og forlover seg hemmelig, og siden avsverger hverandre.

Men allermest misbrukes Guds navn i åndelige saker som angår samvittigheten, når falske predikanter ( lærde ) står frem og utgir sitt løgnprat for å være Guds Ord.

Forstå altså, at alt slikt betyr skamløst å skjende Guds navn, når man vil pynte og smykke sin ferd med Guds navn, og skaffe seg rett – enten det skjer i verdslig forretninger eller i de høye saker som angår troen og læren.

215

Til løgnere hører også de spottemunner, som ikke bare er kjent av alle for sin grovhet fordi de uten bluferdighet vanærer Guds navn, men også de som åpenbart spotter sannheten og Guds Ord og bruker det som djevelens ord. Men det er ikke nødvendig å si mer om dette.

57-64: Trussel som Gud har føyet til det annet bud:

Gud har føyet også til dette bud et alvorlig trusselord som lyder slik:

“For Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn,” 2. Mos. 20, 7.

Med dette mener Gud at ikke noen skal tillates å gå ustraffet bort.

For like så vidt som han vil la være å straffe at man vender hjertet bort fra ham, like så lidt vil han tåle at man bruker hans navn til å pynte løgnen med.

Dessverre er det en vanlig plage i hele verden at så mange bruker Guds navn til løgn og allslags ondskap, men så få av hjertet stoler på Gud alene.

59: Den menneskelige naturs iboende egenrettferdighet:

Av naturen har vi alle denne smukke dyd at om man har gjort en stygg strek, vil man gjerne unnskylde og smykke sin skam, så ingen skal se eller vite om den.

Ja, ingen er så frekk at han ikke skryter for hvem som helstav sine onde handlinger, mens alle gjerne hadde gjort ondskapen i hemmelighet om det kunne holdes hemmelig.

Klandrer man da et slikt menneske, så må straks Guds navn brukes for å gi ugudeligheten gudfryktighetens skinn, og gjøre skam til ære.

Slik er den vanlige mentalitet i verden, -- som en stor åndelig syndflod i alle land.

Derfor får vi også den lønn vi søker og fortjener: Farsotter, krig, dyrtid, ildebrann, vannskade, uregjerlige kvinner, barn og familie, og all slags skade.

Hvor skulle ellers all elendighet i verden komme fra? Det er en stor nåde at jorden enda bærer oss og nærer oss.

61: Om tukt i oppdragelsen:

Fremfor alt skal man alvorlig foreholde de oppvoksende unge, og formane dem til å holde dette og de andre bud klart for øye. Når de åpenbart synder imot dem, fremholde budet og alltid innskjerpe det, så at de på den måten kan bli oppdradd, ikke bare med straff, men til frykt og ærbødighet for Gud.

62: Misbruk og bruk av Guds navn:

Så forstår du da hva det vil si å misbruke Guds navn, for å gjenta ganske kort, nemlig å bruke det bare til løgn eller til å gi noe utseende av å være hva det ikke er, eller til å forbanne, sverge, drive svartekunst, kort sagt gjøre det onde. Men så må du også vite hvordan man bruker Guds navn rett.

216

For ved siden av det ord han har sagt: “Du skal ikke misbruke Guds navn”, lar han oss likevel forstå at man gjerne skal bruke hans navn. For nettopp derfor har han åpenbart seg for oss, og har gitt seg til oss, forat vi skal bruke ham og ha nytte av ham.

Derfor er det selvinnlysende at når det er forbudt å misbruke hans hellige navn til løgn eller ondskap, så er det på den annen side påbudt å bruke hans navn til sannhet og alt som er godt.

Som for eksempel når man avlegger riktig ed hvor det er nødvendig og blir krevet, og når man lærer rett, når man kaller på Herrens navn i nød, lover og takker for det gode o.s.v.

Alt slikt er sammenfattet og påbudt i ordet fra Sal. 50.15: “Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.”

Dette vil si å kalle på Herrens navn i sannhet og bruke det gudfryktig. Således blir hans navn helliget, slik som vi ber om i “Fader vår”.

65-68: Sammenfatning av det annet buds mening.

Med det foregående er hovedsaken i dette bud forklart. På bakgrunn av denne forklaring kan man lett svare på det spørsmål, som mange av de lærde har plaget seg med, nemlig hvorfor det er forbudt i evangeliet å sverge, enda Kristus (jfr. Matt. 26,63 f. ), Paulus ( jfr. Gal. 1.20: 2. Kor. 1. 23, ) og andre hellige menn ofte har sverget.

Meningen er i korthet denne:

Man skal ikke sverge til det onde d.v.s. til løgn og hvor det er unødvendig og unyttig, men man skal sverge til det gode og til nestens forbedring.

For det er en riktig og god gjerning. Ved den blir Gud priset, sannhet og rett bekreftet, løgnen avvist, mennesker brakt til ro, lydighet fremhjulpet og strid bilagt.

For med rett ed kommer Gud selv og skiller rett og urett, ondt og godt fra hverandre. Om den ene part sverger falskt, så gjelder den dom at straffen skal man ikke komme unna.

Og selv om straffen en tid lar vente på seg, så skal det ikke lykkes synderen å beholde det i hende som man vinner med falsk ed. Han kommer aldri til å nyte det med glede.

Jeg har sett mange eksempler på det, særlig på slike som har brudt sitt ekteskapsløfte. De har senere hatt megen plage og elendighet både på kropp, sjel og eiendom.

69-77: Om den kristelige barneoppdragelse nok en gang

Jeg gjentar og formaner påny at man i tide taler til barna med advarsel og tukt, forat de må sky løgn, og særlig for å bruke Guds navn til å lyve. For lar man barna skjøtte seg selv, kommer det intet godt av det.

Vi se at verden er verre enn noensinne:

Ingen myndighet, ingen lydighet, ingen troskap, ingen tro, -- men overalt frekke, utøylede mennesker som det ikke hjelper, verken å undervise eller straffe.

Men Guds vrede og straff kommer over den gjenstridige forakt for dette bud.

På den annen side skal man oppmuntre og tilskynde barna til å ære Guds navn, og bruke det i en bedende munn mot alt som møter dem og kommer dem for øye.

For det er rett å ære Guds navn, at man venter all trøst fra ham og derfor påkaller ham.

Som før sagt, når hjertet først ved troen gir Gud ære, så følger deretter munnens bekjennelse.

217

71-72 Guds navn er et vern mot djevelen:

Den rette påkallelse av Guds navn er en salig og nyttig vane, og meget virksom mot djevelen.

For djevelen er alltid omkring oss og lurer på hvordan han kan bringe oss i synd og skam, elendighet og nød.

Men han hører det ugjerne og stanser ikke lenge, hvor man nevner Guds navn av hjertet og påkaller ham.

Mange fryktelige ulykker ville møte oss om ikke Gud holdt oss oppe når vi påkalte hans navn.

Jeg har selv klart erfaret, hvor ofte plutselige store ulykker straks har vendt seg, og er gått over, når jeg ropte til Gud. Til sorg for djevelen burde vi alltid føre det hellige navn i vår munn, så han ikke skulle kunne skade oss, slik som han gjerne ville det.

73-74: Daglig overgivelse til Gud:

Til riktig bruk av Guds navn hører også at man venner seg til daglig å overgi seg selv til Gud med sjel og legeme, hustru, barn familie og i alt vi til enhver tid trenger.

Dertil kommer bordbønn for maten, takkebønn for maten og andre bønner om aftenen og morgenen, likeså den barnlige øvelse å gjøre korsets tegn når man ser eller hører noe opprivende eller fryktelig, og si: “Herre, bevar meg,” “hjelp meg, Kjære Herre Jesus”, eller lignende bønnesukk.

På den annen side om noen møter noe uventet godt, hvor lite det også er, så sier han: “Gud være lov og takk,” “det har Gud unnet meg.”

Selv om man før lærte barna å faste og be til den hellige Nicolaus og andre helgener, så var det sikkert mer tekkelig og velbehagelig for Gud enn noe klosterliv og noen Karthuser-hellighet.

75-77: Barneoppdragelsen:

Man skal altså oppdra barna på barnlig måte og under lek, til å frykte og ære Gud, så at det første og annet bud alltid øves og innprentes.

Da kan noe godt slå rot, spire frem og sette frukt. Da kunne det vokse opp slike mennesker som et helt land kunne nyte godt av og være glad for.

Det er også den rette måten å oppdra barna godt at man vender dem til det gode og fornøyelige. For det som skal fremtvinges bare med pisk og slag, gir ingen god art ( beskaffenhet ), og driver man det for vidt, så blir barna ikke rettskafne lenger enn riset er på ryggen. Det er i hjertet det må rotfestes at man frykter mer for Gud enn for ris og rem.

Det sier jeg så enkelt til de unge forat det engang må bli forstått. For om vi preker for barna, må vi også lalle med dem. På den måten avverger vi misbruk av Guds navn, og underviser om den rette bruk, ikke bare med ord men også i liv og adferd.

Så kan man vite at dette hjertelig behager Gud og at han vil rikelig belønne, like så visst som han fryktelig vil straffe misbruk av hans navn.

218

Cat. Maj: I, 78-102: Det tredje bud.

Du skal holde hviledagen hellig

79-81: Sabbat og hviledag:

Ordet “hviledag” er gjengivelsen av det hebraiske ord “sabbat”, som egentlig betyr å hvile.

D.v.s. holde opp med arbeidet. Derfor pleier vi å tale om å holde “helligaften”.

I det G.T. utskilte Gud den syvende dag og innstiftet den til hvile, og befalte å holde den dag hellig fremfor andre ( jfr. 1 Mos. 2, 3 ).

Ifølge det 3. bud er vel utvortes hviledag bare gitt til jødene, forat de skulle la alt tungt arbeid fare, og hvile, så både mennesker og fe kunne være friske og ikke svekkes av uavlatelig arbeide. Men senere gjorde jødene dette bud altfor trangt, og misbrukte det grovt.

De fordømte til og med Kristus, og kunne ikke tåle at han gjorde slikt arbeide på sabbaten som de selv gjorde. ( jfr. Mt. 12, 1-13; Mk. 2.23-28; 3, 2-4; Lk. 6, 1-10; 13. 10-17; 14. 1-6; Joh. 5, 9-18; 7, 22 f.; 9, 14-16 ).

Jødene oppførte seg som om dette bud ble oppfylt med at man ikke gjorde noen utvortes gjerning. Men det var ikke meningen. For meningen var at hviledagen skulle helliges, som vi nå skal høre.

82-86: Den kristelige søndag:

Egentlig angår det 3. Bud etter den utvortes ordlyd ikke oss kristne. For det gjelder en ganske utvortes ting som andre vedtekter i det Gamle Testamente, og var bunnet til bestemte skikker , personer, tider og steder. Men ved Kristus er alt slikt gjort fritt.

Dog skal vi merke oss på enfoldig måte den kristelige mening med hva Gud forer av oss i dette bud: Vi holder ikke hviledagen for de forstandige og prøvede kristnes skyld; for de behøver den slett ikke. Men vi holder den først og fremst av hensyn til vår kropp og dens behov.

Naturen selv lærer og fordrer for det alminnelige menneske, arbeider og arbeidskvinne, som hele uken går på sitt arbeid, at de også skal forbeholdes en dag til hvile og fornyelse.

Dernest holder vi hviledagen allermest av den grunn at det på en slik hviledag, -- ellers er det jo vanskelig å gjennomføre, må finnes tid og anledning til å delta i gudstjeneste.

Da må man komme sammen, høre og betrakte Guds Ord, love Gud, synge og be.

Slikt som jeg her har nevnt, er ikke bunnet til tid som hos jødene, så at det nettopp må finne sted på denne eller hin dag. For i og for seg selv er ingen dag bedre enn en annen.

Slik gudstjeneste burde skje hver dag. Men fordi det brede folk ikke kan gjøre det, må man i det minste skille ut en dag i uken til det.

Ettersom man fra gammel tid har fastsatt søndagen til dette, bør man holde fast på søndagen.

( jfr. Mat. 28.1 f. Mk. 16.1 f. Luk. 24. 1f. Joh. 20.1f. Søndag er første dag i uken; Kristi oppstandelse skjedde første dag i uken. Om Gudstjenesten hver dag, se Ap. Gj. 2. 46,-47; 5, 42; uttrykket “Herrens dag” se Johs. Åp. 1. 10. V.S.).

Så kan det være en endrektig orden og ingen lage uorden med unødig forandringer.

Altså er det den enkle mening med dette bud, at som man ellers holder hviledag, skal man bruke den til å lære seg Guds Ord. Derfor er det egentlig tjeneste på denne dag prekentjeneste for ungdommen og det brede lag. Men hviledagen skal man ikke gjøre så snever at man for dens skyld forbyr å utrette tilfeldig arbeide som ikke kan unnlates.

219

87-94: Bare Guds Ord har kraft til å helliggjøre:

Om man nå spør hva det betyr: “Du skal holde hviledagen hellig,” så svar:

“Å holde hviledagen hellig betyr å hellige den.” Hva vil det så si å hellige? Ingen ting annet enn å tale hellige ord, gjøre hellige gjerninger og føre et hellig liv.

For dagen selv trenger ingen helligelse. Den er i seg selv skapt hellig. Men Gud vil at den skal være hellig for deg. Derfor blir den også på grunn av deg hellig eller vanhellig, -- alt ettersom du på den driver med hellige eller vanhellige ting.

Hvordan foregår så en slik helligelse?

Ikke på den måten at man sitteri ovnskroken å lar være å gjøre tungt arbeide, eller pynter seg og tar på seg sine beste klær.

Men som sagt på den måten at man har Guds ord for seg og øver seg i det.

Særlig vi kristne skulle alltid holde sådan helligdag, drive med bare hellige ting, daglig omgåes med Guds ord og bære det i hjerte og munn.

Men som sagt, da vi ikke alle har tid og anledning til det, må vi skille ut fra ukene noen timer for ungdommen, eller i det minste en dag for det brede folk, da man bare beskjeftiger seg med Guds Ord, og driver på med de ti bud, trosbekjennelsen og Fader vår, og således retter hele vårt liv og vår ferd etter Guds Ord.

På det tidspunkt vi gjør slikt, blir det holdt en riktig helligdag. Uten dette er ingen dag noen kristelig helligdag. For å hvile og gå ledig kan også de som ikke er kristne.

Således holder heller ikke hele svermen av prester noen helligdag med daglig å stå i sine kirker med sang og messing. For de verken forkynner eller øver seg i Guds Ord, men lærer og lever tvert imot i strid med det.

Guds Ord er helligdommen over alle helligdommer, ja, den eneste som vi kristne har og vet om.

For om vi samler sammen alle helgeners ben ( relikvier ) eller alle presteklær i en haug, så var det oss til ingen hjelp. Men det er altsammen døde ting og kan ikke hellige noen.

Men Guds Ord er den skatt som kan gjøre alle ting hellige, og ved det alene er også helgene blitt helliget. I den stund Guds Ord behandles, forkynnes, høres, leses eller ettertenkes, så blir ved det personen, dagen og arbeidet helliget.

Det helliges ikke for den ytre gjernings skyld, men for Ordets skyld.

Det er Ordet som gjør os alle hellige.

Derfor sier jeg alltid at alt vårt liv og verk må skje i Guds Ord, om det skal kunne kalles behagelig eller hellig for Gud. Hvor det skjer, blir dette bud opprettholdt og oppfylt.

På den annen side, all atferd og enhver gjerning som skjer utenom ( i strid med ) Guds Ord, det er vanhellig for Gud, om det så skinner og glitrer, og var behengt med allslags helgenstas.

Slik gjør den innbilte åndelige stand, som ikke vet hva Guds Ord er og søker hellighet i sine egne gjerninger.

Merk derfor at dette buds kraft og makt ikke består i hviling, men i helliggjørelse, således at denne dag vies en særlig hellig øvelse. For vårt vanlige arbeide og yrke kan ikke i og for seg kalles hellige øvelser uten at først mennesket selv er hellig.

Således må det her skje et sådant verk, som gjør mennesket selv hellig. Som allerede sagt skjer det bare ved Guds Ord, som er innstiftet og bestemt til å hellige steder, tider, personer og hele den utvortes gudstjeneste, forat alt kan foregå helt åpenlyst.

220

95-102: Hviledagen skal overholdes strengt:

Ettersom Guds ord har så stor vekt, at ingen hviledag blir hellig uten det, skal vi vite at Gud vil at dette bud skal bli strengt overholdt. Og han vil straffe alle som forakter hans ord, og ikke vil høre eller lære det til de tider som er bestemt til det.

Derfor er det ikke bare de som grovt misbruker og vanhelliger hviledagen som synder mot dette bud, men også de som for sin kjødelige ivers og lettferdighets skyld forsømmer å høre Guds Ord eller sitter i skjenkestuen, fulle og gale som svin.

Men også den flokken som hører Guds Ord som en slags underholdning, og bare av vane kommer til prekener og går bort igjen, som når året er omme ikke er kommet lenger enn foregående år, -- også de vanhelliger søndagen.

Hittil har man ment at søndagen ble godt overholdt om man hørte en messe eller evangeliet lest. Men etter Guds Ord har ingen spurt, og heller ikke har noen undervist i det.

Nå da vi har Guds Ord, avskaffer vi likevel ikke misbruken: om og om igjen forkynnes og formanes, men vi hører det uten alvor og oppmerksomhet.

Derfor skal man vite at det kommer ikke bare an på den ytre hørelse, men på at det også blir tilegnet og beholdt.

Tro ikke at det kommer an på det som passer deg, eller at det ikke har særlig betydning. Dette er Guds bud, og han krever av deg at du har hørt det, tilegnet deg det og holdt det i ære.

På lignende måte må man også gå i rette med de innbilske ånder som når de har hørt en preken eller to, er mette og leie, mener de kan det godt nok selv og trenger ingen lære.

Dette er nettopp en synd som man hittil har regnet med til dødssyndene, og har kalt “akidia”,

d.v.s. treghet eller motvillighet. Det er en fiendtligsinnet og farlig plage som djevelen bruker til å fortrylle og bedra mange hjerter med, så han kan overrumple oss og hemmelig ta Guds Ord fra oss.

La meg si dette: selv om du skulle være den kyndigste i Guds Ord og være lærer i alle ting, så er du dog daglig utsatt for djevelens makt. Han hviler verken dag eller natt for å overliste deg, for å opptenne vantro og onde tanker mot hva du har lært og mot alle bud. Derfor må du alltid ha Guds Ord i hjertet, i munnen og for øret.

Men hvor hjertet blir sløvt og Ordet ikke lyder, der bryter djevelen inn og har gjort skade før man sanser det.

På den annen side har Guds Ord den kraft, hvor man betrakter det med alvor, hører det og omgåes med det, at det aldri er uten frukt. Det oppvekker alltid en ny forstand, en ny lyst og tilskynnelse, det gjør hjertet og tankene rene. For Guds Ord er ikke dovent eller dødt, men et virksomt og levende ord. Og om ikke annet behov og annen nød drev oss, så burde dog Guds Ord tilskynde enhver, så man derved kunne sky og drive bort djevelen, oppfylle budet og bli tekkeligere for Gud enn med alskens glimrende hyklergjerninger.

103: Bemerkning om lovens første og annen tavle:

I det foregående har vi talt om de tre første bud som angår vårt forhold til Gud:

For det første at man av helt hjerte skal stole på Gud, og frykte og elske ham i alle våre livsforhold.

221

For det annet at man ikke skal misbruke hans navn til løgn eller noe annet ondt, men bruke det til ære for Gud, og til nytte og salighet for nesten og seg selv.

For det tredje at man med flid skal omgåes og drive med Guds Ord på hvile- og helligdage, så at alt vårt liv og verk må rette seg etter det.

I det følgende skal vi nå betrakte de syv øvrige bud, som angår vårt forhold til vår neste.

Blant disse syv er det første viktigste:

Cat. Maj. 104-178: 4. Bud

Hedre din far og din mor.

105-113: Foreldrestandens høye rang og verdighet.

Gud har gitt foreldrestanden en særlig rang fremfor andre stender, som er lavere enn foreldrestanden. For Gud nøyer seg ikke med å påby at man skal være glad i foreldrene, men at man skal ære dem.

For overfor brødre, søstre og medmennesker i alminnelighet befaler Gud ikke noe høyere enn at vi skal elske dem. Men far og mor skiller han ut, og unntar dem fra alle andre personer på jorden, og setter dem ved siden av seg selv.

For det er noe meget høyere å ære enn å elske. Å ære inneslutter i seg ikke bare kjærlighet, men også tukt, ydmyket og ærefrykt som ovenfor en skjult majestet.

Her krever Gud ikke bare at man skal tale til foreldrene med vennlighet og ærbødighet, men allermest at man både av hjerte og med kropp viser at man holder dem høyt og nest etter Gud anser dem for de høyeste. For dem man skal ære av hjertet, dem må man sannelig akte som høye og store.

Derfor skal man innskjerpe de unge mennesker at de holder seg sine foreldre for øye som om de var i Guds sted. Og slik skal de tenke selv om far og mor er småfolk, fattige, skrøpelige og rare. De er like fullt far og mor som er gitt av Gud.

Denne ære berøves de ikke på grunn av sin vandel eller sine mangler. Derfor er det ikke spørsmål om hvordan personene er, men om Guds vilje, han som har frembrakt og ordnet foreldrestanden. Ellers er vi nok alle like for Guds øyne, men mellom oss mennesker innbyrdes forblir det ulikhet og ordnet forskjell. Derfor har Gud også sammenlignet seg selv med en far, og sagt at du skal lyde meg som din far, og jeg skal ha myndighet over deg.

Lær da for det første hva den ære mot foreldre betyr, som dette bud krever. Fremfor alle ting skal man holde dem høye og verdifulle som den høyeste skatt på jorden. Derfor skal man også omgåes dem med veloppdragne ord ikke fare opp med hissighet, trumfe og skjelle, men la dem ha rett, og tie selv om de går for vidt.

Videre skal man bevise dem slik ære ved sine gjerninger d.v.s. med kropp og gods, at man tjener dem, hjelper og forsørger dem når de blir gamle og syke, skrøpelige eller fattige. Og slik skal man ikke bare gjerne gjøre, men gjøre det med ydmykhet og ærbødighet som det var gjort mot Gud. For den som vet hvordan han i hjertet skal forholde seg til far og mor, vil ikke la dem lide nød eller sult. Men han vil sette dem over og ved siden av seg selv, og dele med dem hva han har og formår.

222

For det annet skal man merke seg hvor stor, god og hellig en gjerning barna her blir pålagt.

Det blir dessverre foraktet og slått bort i været og ingen bryr seg om at Gud har befalt det, eller om at det er et hellig, guddommelig ord og hans lære.

For om man hadde holdt det for Guds Ord, ville enhver ha kunnet forstå at også de måtte være hellige mennesker som levet etter dette ord.

Da hadde man kunnet la være å opprette klostre og oppfinne geistlige ordener. Om ethvert barn hadde levet etter dette bud og kunne ha rettet sin samvittighet til Gud, så kunne det ha sagt: Skal jeg gjøre gode og hellige gjerninger, så vet jeg ingen ting bedre enn å adlyde mine foreldre og vise dem all ære; for det har Gud selv befalt. For hva Gud påbyr, det må være meget og langt edlere enn alt vi selv kan utpønske. Og fordi det ikke finnes noen bedre læremester enn Gud, så kan sannelig heller ingen annen være en bedre lærer om han enn han selv.

Nå lærer han til overmål hva man skal gjøre når man vil gjøre rettskafne, gode gjerninger.

Og fordi det er han som påbyr det, viser han dermed at de behager ham vel. Er det da Gud som påbyr slikt, og vet ingen annen å anordne det bedre, så kan jeg ikke gjøre bedre enn å adlyde ham.

114-124: Barnets rette forhold til foreldre:

Således skulle man rett ha undervist barnet, lykkelig oppdradd det og holdt det hjemme i lydighet og tjeneste mot foreldrene. For så kunne man hatt gagn og glede av det.

Men man så ingen grunn til å ta dette Guds bud alvorlig, men har latt det ligge eller gått det forbi, så at et barn ikke har kunnet betenke det, og derfor med gapende munn ser på det som vi selv har funnet på. For Gud har man ikke spurt til råds.

La oss derfor for Guds skyld engang forstå at ungdommen først og fremst må sette alt annet ut av betraktning, og se på dette bud, dersom de vil tjene Gud med sanne, gode gjerninger, så at de gjør det far og mor eller de som er i foreldres sted, gjerne ønsker.

For det barn som vet og gjør dette, har for det første den store trøst i hjertet at det med glede kan si, -- på tross av og i motsetning til alle som driver på med selvgjorte gjerninger:

Se denne gjerning ( nemlig å adlyde og ære far og mor ) behager min Gud i himmelen vel. Det vet jeg med visshet. La dem bare komme alle sammen hit, og berømme sine mange, store, sure, plagsomme gjerninger. La oss se om de kan frembringe en eneste gjerning som er større og edlere enn å adlyde far og mor. Gud har satt dem nest etter sin egen majestet, og har befalt at dersom Guds vilje skal skje og utføres, skal ingenting gjelde mer enn foreldrenes vilje og ord, -- forutsatt at en også forblir lydig mot Gud, og ikke synder imot de foregående ( første til tredje ) bud.

Derfor skal du være hjertens glad og takke Gud for at han har utvalgt deg og holdt deg verdig til å gjøre for ham denne verdifulle og tekkelige gjerning. Og hold du det bare for stort og dyrebart, selv om det skulle regnes for å være det aller minste og mest foraktede.

For slik er det ikke for vår verdighets skyld, men fordi det er et klenodium som er innesluttet i Guds Ord og bud.

223

Å, hva skulle vel ikke alle karthusere, munker og nonner ha gitt om de i alt sitt åndelige vesen hadde kunnet bringe Gud en eneste gjerning som var gjort etter hans bud, og med lykkelige hjertet si for hans øyne: “Nå vet jeg at denne gjerning behager deg vel.”

Men hvor skal det bli av disse arme, elendige folk når de skal stå for Gud og all verden med skamrødme i all sin skam overfor et lite barn som har levet etter det fjerde bud?

Da skal de bekjenne at de i hele sitt liv ikke har vært verdige til å rekke det et glass vann. De skal også få en rettferdig dom for den djevelske forførelses skyld, at de har trådt Guds bud under fot, forgjeves har plaget seg selv med selvoppfunne gjerninger, og oven i kjøpet bare høstet spott og skam til lønn.

Oppfyllelsen av det fjerde bud gjør alle selvgjorte gode gjerninger til skamme: --

Burde nå ikke et hjerte springe av glede når det gikk til sitt arbeide og gjorde det som var en pålagt, så en kunne si: “Se, dette er bedre enn alle munkers og nonners hellighet, selv om de fastet seg til døde og uavlatelig ber på sine kne.”

For her har du et sikkert ord og et guddommelig vitnesbyrd om at han selv har befalt det.

Men om det andre ( munkers og nonners selvgjorte gjerninger ) har han ikke befalt et eneste ord.

Det er verdens jammer og bedrøvelige blindhet at ingen vil tro Guds bud. Derfor har djevelen fortryllet oss med falsk hellighet og egne gjerningers skin. Jeg sier atter at jeg gjerne ønsket at man åpnet øyne og ører, og tok seg slikt til hjerte. Så skulle vi ikke øyeblikkelig igjen bli forledet bort fra det rene Guds Ord til djevelens løgnvesen.

Da skulle det nok også hende at foreldrene så desto mer glede, kjærlighet, vennskap og enighet i hjemmene. Da kunne barna vinne foreldrenes hjerter.

På den annen side, hvor barna er vrange og ikke gjør hva de skal gjøre før man legger pisken på baken, der forarger de både Gud og foreldre, og berøver seg selv den gode samvittighets skatt og glede, isteden samler de seg ulykke.

Derfor foregår det nå om stunder også slik i verden som hverman klager over, at både unge og gamle er helst ville og ustyrlige, har verken skamføelse eller ære, utretter ingenting uten skubb og knubb, går bak ryggen på hverandre og tilvender seg hva de kan.

Derfor straffer også Gud, så de kommer i alskens uvesen og elendighet. Foreldrene selv duer som regel ingen ting. Den ene tosk oppdrar den annen til tosk. Som de selv har levet, slik lever siden barna.

125-130: Om barnas rette forhold til far og mor

Hva jeg har sagt, skulle være det første og største til å drive oss til å holde dette bud.

Ja, for den saks skyld skule vi ønske om vi ikke hadde noen far og mor, at Gud ville fremstille noe for oss av tre og sten som vi kunne kalle far og mor.

Hvor meget mer må vi ikke være glade for at han har gitt oss levende foreldre, som vi kan vise ære og lydighet. For vi vet at slikt behager Guds høye majestet og hans engler, mens det ergrer alle djevler.

Dertil kommer at det er den høyeste gjerning man kan gjøre, nest etter den høye gudstjeneste som er forklart i de tre første bud.

224

Verken allmissegaver eller noen annen god gjerning mot nesten kan lignes med å oppfylle det fjerde bud. For Gud har satt foreldrestanden øverst, ja, endog i sitt sted på jorden.

Denne Guds vilje og hans behag i den, bør være oss grunn og tilskyndelse nok til at vi med villighet og lyst gjør hva vi kan i denne sak.

Vi er også overfor verden skyldige til å være takknemlig for de velgjerninger og alt det gode vi har fra våre foreldre.

Men også på dette punkt regjerer djevelen i verden, så at barna glemmer foreldrene, -- slik som vi alle glemmer Gud, og ingen tenker på hvordan Gud forsørger oss, bevarer oss og forsvarer oss, og gir oss så meget godt til legeme og sjel.

Særlig om det kommer triste stunder, forarges vi og knurrer med utålmodighet, og glemmer straks alt det gode vi har fått livet igjennom.

Nettopp slik gjør vi også mot våre foreldre, og det fins ikke noe barn som kan erkjenne og bekjenne dette uten at den Hellige Ånd gir og virker det. Gud vet godt om denne verdens vanart. Derfor minner og driver han på med budene forat enhver må huske hva foreldrene har gjort for ham.

Da ser man, at man har kropp og liv fra dem, og er blitt forsørget og oppdradd av dem. Uten dem ville en være jammerlig omkommet. Derfor er det gamle ordspråk riktig og godt uttalt av game vise folk:

“Man kan aldri nok takke og ære Gud, foreldre og lærere.”

Den som merker seg og ettertenker dette, vil helt uvilkårlig vise sine foreldre all ære og bære dem på hendene som dem Gud bruker til å gjøre oss alt godt.

131-140: Guds løfter og Guds vrede knyttet til det fjerde bud:

Enda mer bør det være en sterk grunn som tilskynder oss til enda mer å oppfylle dette bud, at Gud har knyttet et kjærlig løfte til det. Han sier: “Forat du lenge kan leve i det land du bor.”

Se selv her det alvor Gud har lagt over dette bud. Han uttrykker jo ikke bare at budet er ham behagelig, og at han har glede og lyst i det. Men det skal også bli oss til det beste, så vi kan få et rolig og godt liv med alle goder.

Derfor peker også Paulus på det fjerde bud i Ef. 6, 2f, og fremhever det ved å si:

“Dette er det første bud med løfte – forat det må gå deg vel, og du må lenge leve i landet.”

Gud har nok også lagt løfter til de andre bud. Men ikke ved noe bud gir han uttrykkelig et så bestemt løfte.

Dette er altså frukten og lønnen at den som holder dette bud skal ha gode dager og lykke, og

det skal gå ham vel.

På den annen side er straffen, at den som er ulydig desto før skal omkomme og ikke glede seg ved livet. For med uttrykket “langt liv” mener ikke Skriften å leve mange dager, men også å ha alt som hører til et langt liv, som f. eks. god helse, kone og barn, livsopphold, fred, godt styre o.s.v. Uten dette kan dette liv verken nytes med glede eller vare lenge.

Vil du ikke adlyde far og mor og la deg oppdra, så adlyd bøddelen. Vil du ikke adlyde ham, så adlyd døden. For Gud vil kort sagt dette: Enten må du adlyde ham, elske og tjene forat han kan rikelig lønne deg med alt godt, eller om du forarges og vender deg fra ham, sender han både dø og bøddel over deg.

225

Hvor kommer de fra, alle de skurker som man daglig henger, halshugger og radbrekker?

Kommer det ikke av ulydighet, fordi de ikke lar seg oppdra med det gode, så at de ved Guds straffedom kommer så langt at man må se all denne ulykke og hjerteve`.

Det skjer helst sjelden at slike fordervede mennesker dør en riktig og rettidig død.

Men de rettskafne og lydige får den velsignelse, at de lever lenge i god ro og får se barnebarn “i tredje og fjerde ledd”, som ovenfor sagt.

Erfaringen lærer også at hvor det er gode, gamle slekter som står seg godt og har mange barn, kommer det sikkerlig derav at flere av dem er veloppdragne og har hatt sine foreldre for øye.

På den annen side står det skrevet om de ugudelige Sal. 109,13:

La den ugudeliges fremtid bli avskåret, hans navn bli utslettet i det annet ættledd..

La deg derfor si dette hvor stor vekt Gud legger på lydigheten, at han skatter den så høyt, at den behager han så vel og at han belønner den så rikelig, -- mens han strengt våker over og straffer dem som er ulydige.

Alt dette sier jeg forat man skal innskjerpe ungdommen dette. For ingen kan tro hvor nødvendig dette bud er.

Under pavedømmet har man verken aktet eller undervist om det. Enhver har tenkt at dette er lette og enkle ord, dem kan man godt på forhånd. Så farer man lett over det fjerde bud, og kaver isteden med andre ting.

Man verken ser eller tror at Gud høylig vredes når man forsømmer dette bud og ikke gjør sådanne Gud velbehagelige gjerninger, og fortsetter med det.

141-149: Den timelige øvrighet er avledet av og begrunnet i foreldremyndigheten. A. Om tjenesteforholdet.

Det hører sammen med dette bud videre også å tale om den slags lydighet som man skylder alle foresatte og alle overordnede, som er satt til å byde og styre.

Fra foreldremyndigheten utflyter og utbrer seg all annen myndighet.

Hvor en far ikke formår å oppdra sine barn alene, bruker han en lærer til det som kan undervise barnet. Er faren for svak, så tar han sin venn eller nabo til hjelp; avgår han ved døden, så pålegger han andre å overta styre og myndighet.

Videre har han også familie, tjenere og tjenestepiker under sitt husstyre.

Således er alle de som man kaller herrer ( foresatte, overordnede ), i foreldrenes sted og må få fra dem sin kraft og makt til å styre. Derfor kalles alle slike ifølge Skriften for “fedre”, som de der i sitt styre utfører farstjenesten og bærer alle på sitt faderlige hjerte.

Fra gammel tid av har romerne og andre folk kalt herrer og fruer i huset for husfedre og husmødre ( patres et matres familias ).

Også deres landsfyrster og høye herrer har de kalt patres patriae d.v.s. hele landets fedre.

Vi som vil være kristne, burde skamme oss over at vi ikke kalles så eller i det minste vil anse og ære våre styrere på denne måten.

Det som et barn skylder far og mor, skylder det også alle dem som hører til husstyret.

226

Derfor skal tjenere ( arbeidere ) og tjenestepiker ( arbeidskvinner ) se til at de ikke bare er lydige mot sine herrer ( overordnede ) og fruer ( foresatte ), men at de også holder dem i ære som sine egne fedre og mødre, og gjør alt de kan og det man ønsker av dem – ikke av tvang

og uvilje, men med lyst og glede.

Det skal de gjøre av de grunner vi foran har nevnt, at dette er Guds bud og behager ham vel fremfor alle andre gjerninger. Og nettopp for dette skal de få lønn, og være glade forat de kan tjene sine overordnede, ha en god samvittighet og vite hvordan de skal gjøre de rette, gyldne gjerninger. For slike gjerninger er blitt foraktet og holdt for likegyldige, og isteden har enhver i djevelens navn sprunget inn i klostrene, dratt på valfart og skaffet seg avlat, til skade og med dårlig samvittighet.

Om man nå kunne innskjerpe det arme folk dette, så ville en tjenestepike springe av glede, prise og takke Gud, og utføre et omsorgsfullt arbeid, det som hun jo også får underhold og lønn for.

Og hun ville få en sådan skatt som ingen av dem, man vanligvis anser for å være de helligste.

Det er en fortreffelig ros at noen vet dette og sier:

“Om du gjør ditt daglige husarbeid, er så ikke det bedre enn alle munkers hellighet og strenge liv?”

Og dertil har du Guds løfte om at det skal komme deg til gode, og det skal gå deg godt.

Hvordan kan du være lykkeligere, eller leve mer hellig for så vidt du tenker på gjerningene?

For det er egentlig troen som gjør hellig for Gud, og tjener ham alene. Gjerningene gjør oss hellige for menneskene, og tjener dem.

Da har du alle goder, beskyttelse og vern under dine foresatte, en god samvittighet, -- og dertil en nådig Gud som hundre fold vil gjengjelde deg.

Da er du en rett adelsmann for Gud, når du er rettskaffen og lydig. Men er du ikke det, vil du først finne bare vrede og unåde fra Gud, ingen fred i hjertet, og siden bare plager og ulykker.

Den som ikke lar seg bevege av dette til å være rettskaffen, ham overgir vi til bøddelen og døden. Derfor huske enhver som vil la seg belære, at Gud er ingen vits. Og du bør vite at Gud taler til deg og krever lydighet. Lyder du ham, så er du hans kjære barn. Men forakter du hans bud, så har du også skam, elendighet og hjerteve` til lønn.

150-157: Om den verdslige øvrighet:

I denne forbindelse må vi også tale om lydighet mot den verdslige øvrighet. For som før sagt hører all øvrighet under fedrestanden og rekker aller lengst.

Her er det ikke tale om en enkelt far, men om alle dem som er fedre for innbyggerne, borgerne og undersåttene.

Gjennom dem oppholder Gud oss på liknende måte som våre foreldre: gir oss underhold, hus og gård, beskyttelse og sikkerhet.

Ettersom de da fører sitt embetsnavn og sin tittel med all ære som sitt høyeste fortrinn, er vi også skyldig til å ære dem og akte dem høyt, som den verdifulleste skatt og det beste klenodium på jorden.

Den som nå her er lydig, villig og til tjeneste, og gjerne gjør alt som hører til ære, han vet at han gjør det som er Gud til behag, og får glede og lykke til lønn.

Vil han ikke gjøre det med kjærlighet, men opptre foraktelig, gjenstridig og med ufred, så skal han på den annen side også vite at han har ingen nåde eller velsignelse.

228

For om han med slikt uvesen mener å erverve en gylden, skal han på annen måte miste ti ganger mer eller overgis til bøddelen, omkomme ved krig, farsott og dyrtid, eller ikke få glede av sine barn, sin husstand, eller naboer; eller han skal lide skade, urett og vold ved fremmedherrdømme eller tyranni. Slik skal det bli oss betalt og gjengjeldt det vi søker og fortjener.

Dersom vi en gang for alvor lot oss si, at slik lydighet og tjenestevillighet mot øvrigheten behager Gud og har så rikelig belønning, ville vi snart sitte i overveldende goder og ha hva hjertet begjærer. Men fordi man omgåes Guds Ord og bud på en så foraktelig måte som om det var talt av en eller annen pratemaker, så se til at du ikke er den mann som kan trosse Gud.

Det blir hardt for deg når Gud gjengjelder deg.

Du lever meget bedre under Guds godhet, fred og lykke enn under unåde og ulykke.

Hvorfor tror du at verden nå for tide er så full av utroskap, skam, elendighet og mord, om det ikke var fordi enhver vil være sin egen herre, ikke ha noen over seg, ikke bry seg om noen, men gjøre alt som passer en selv?

Derfor straffer også Gud den ene skurken ved hjelp av den andre, slik at hvor du bedrar din herre eller forakter ham, kommer en annen og gjør likedan med deg, ja i ditt eget hus må du kanskje lide ti ganger mer av kone, barn eller tjenere.

Vi kjenner godt vår egen ulykke, knurrer og klager over utroskap, vold og urett. Men vi vil ikke se at vi selv er kjeltringer som redelig har fortjent straff og ikke blir bedre av noen straff.

Vi vil ikke ha noen nåde og lykke. Til gjengjeld får vi bare ulykke uten noen barmhjertighet.

Men noen steds på jorden må det finnes såpass rettskafne folk at Gud kan la oss ha det noenlunde godt. Ellers skulle vi ikke få beholde en krone i huset eller et aks på marken.

Alt dette har jeg måttet skrive med så mange ord, forat dog en eller annen ville ta seg det til hjerte, så vi kunne komme fri av den blindhet og elendighet som vi ligger så dypt nedsunket i, og kunne rett erkjenne Guds Ord og vilje, -- og godta det med alvor.

Bare på den måten kunne vi lære hvorledes vi kunne ha nok av timelig og evig glede, lykke og frelse.

158-178: c)De tre slags øvrigheter: Blodets, husets og landets øvrighet.

Det fjerde bud handler altså om tre slags fedre ( øvrigheter ): blodets, husets og landets øvrighet. Utenom disse har vi også åndelige fedre.

Med dem er det ikke slik som i paveveldet. For der har man nok også latt seg kalle fedre ( patres ). Men de har ikke øvet noen faderlig tjeneste. For åndelige fedre kaller vi bare dem som styrer oss og lærer oss ved Guds Ord.

Således kaller Paulus seg selv en far idet han 1 Kor. 4, 15 sier: “Om I og har titusen læremestre i Kristus, har I dog ikke mange fedre: for jeg har avlet eder i Kristus Jesus ved evangeliet.”

228

160: De sanne åndelige fedre:

Fordi de nå er fedre, tilkommer det dem også tilsvarende ære --, ja dem fremfor alle andre.

Men det finner man aller minst av. For verden ærer dem slik at man jager dem fra landet, og ikke unner dem et stykke brød. Det er kort sagt som Paulus sier: ( 1 Kor. 4. 13 ) “Vi er blitt som et utskudd i verden, en vemmelse inntil nu.”

Men det er nødvendig å innskjerpe det endog for pøbelen, at de som vil kalles kristne, er skyldige for Gud til å våke over sjelene, og at dem skal man "“akte dobbel ære verd"”( 1 Tim. 5. 17 ), og gjøre vel imot dem og forsørge dem. Da skal Gud også gi deg nok og ikke la deg mangle noe.

Men her gjør hver mann motsigelse og avvisning.

All deres bekymring er å tilfredsstille sin buk, og de kan derfor ikke underholde en rettskaffen predikant uten først å ha fylt minst ti vommer. Derfor fortjener vi også at Gud berøver oss sitt ord og sin velsignelse, -- og isteden lar det oppstå løgnpredikanter som fører til djevelen, og oven i kjøpet utsuger vår svette og vårt blod.

164: Guds løfter til den som er lydig i tro

Alle de som vil ha Guds vilje og bud for øye, har dette løfte at de skal få rikelig igjen for hva de gir og gjør til ære for både timelige og åndelige fedre.

Det er ikke lovet dem at de skal ha brød, klær og penger for et år eller to. Men det er lovet dem langt liv, underhold og fred, og at de skal være evig rike og salige.

Gjør derfor det du er skyldig til, og la Gud sørge for å underholde deg og skaffe deg nok.

Har Gud lovet deg det, -- og han har enda ikke løyet, -- så kommer han ikke til å lyve for deg nå heller.

Det burde tilskynde oss og gi oss et hjerte som kunne smelte av lyst og kjærlighet til dem som vi skylder å vise ære, så at vi løfter våre hender, og glade takket Gud som har gitt oss slike løfter. Dem skulle vi løpe etter like til verdens ende.

For om enn hele verden slo seg sammen, formådde den dog ikke å legge et sekund til vårt liv, eller gi oss det aller minste korn av jorden. Men Gud både kan og vil gi deg alt til overmål etter ditt hjertets lyst.

Den som forakter dette og slår det hen i været, han er slett ikke verdig til å høre Guds Ord.

167: Om øvrighetspersoners atferd:

Det anførte skal være sagt om alle som berøres av dette bud. Dessuten er det nok også noe å si særskilt til foreldre, og om det som angår deres tjeneste, -- nemlig om hvordan de skal forholde seg til dem de er pålagt å styre.

Det står nok ikke uttrykkelig i de ti bud, men er dog stadig omtalt på mange steder i Skriften.

I dette bud vil Gud ha det medinnbefattet, der hvor han taler om far og mor.

For han vil ikke ha kjeltringer eller tyranner i denne tjeneste og til dette styre. Han gir heller ikke noen den ære, makt og rett til å styre, at de skal la seg tilbe. Men de skal huske at de står under lydighet mot Gud, og fremfor alt hjertelig og trofast skjøtte sin tjeneste ( sitt embete ).

De skal ikke bare underholde og dra timelig omsorg for barn, husfolk, undersåtter o.s.v., men aller mest søke å oppdra dem til pris og ære for Gud.

Tro derfor ikke at din tjeneste ( ditt embete ) står i ditt eget behag og eget vilkår. Men Gud har strengt gitt deg sine påbud og oppdrag, og for ham skal du og måtte stå til regnskap.

229

Atter igjen har vi å gjøre med den sørgelige plage, at ingen akter på slikt og tenker på det, men lever i vei som om Gud gav oss barn til vårlyst og vårt tidsfordriv, som om husfolk ( arbeidsfolk ) bare skulle brukes som en ku eller som et esel til arbeide, eller som man kan omgåes undersåtter etter eget godtykke, som om det ikke angikk oss hva de lærer eller hvordan de lever.

Om ingen vil se det, er det likefullt den guddommelige majestets befaling, -- og hans krav er alvor, og han vil gjengjelde det på dem som ikke ser hvor nødvendig det er, -- at man med alvor tar seg av ungdommen. For vil vi ha dyktige og skikkelige folk både til verdslige og åndelige ( kirkelige ) myndighets-stillinger, så må vi sannelig verken spare flid, møye eller omkostninger på våre barn for å undervise og oppdra dem til å kunne tjene både Gud og verden.

Vi må ikke bare tenke på hvordan vi kan samle penger og gods til barna. For Gud kan underholde dem og gjøre dem rike også uten oss. Det gjør hans også hver dag.

Derfor har han gitt oss barn og befalt oss at vi skal oppdra og styre dem etter hans vilje.

Til noe annet trenger han slett ikke far og mor.

Derfor må enhver vite at han under tap av Guds nåde er skyldig til fremfor alle ting å oppdra sine barn i gudsfrykt og kunnskap om Gud. Og hvis barna er skikket til det, skal man også la dem lære og studere slikt som er nødvendig forat man kan ha nytte av dem.

Gjør man nå dette som vi har talt om, så vil Gud også rikelig velsigne oss og gi oss sin nåde, så man kan oppdra slike folk som land og folk kan ha nytte av; likeså dyktige og duelige borgere, ærbare og huslige kvinner som i fremtiden kunne oppdra rettskafne barn og husfolk.

Tenk nå selv etter hvilken fryktelig skade du gjør om du er forsømmelig i disse ting, og lar det skure med å oppdra ditt barn til nytte og til gudsfrykt. Med det bringer du synd og vrede over deg selv og fortjener helvede til dine egne barn, selv om du for øvrig skulle være temmelig rettskaffen og hellig.

Fordi man forakter disse ting, straffer også Gud verden så fryktelig med mangel på tukt, styre og fred. Slikt beklager vi alle oss over, men vi ser ikke at det er vår egen skyld.

For slik som vi oppdrar, slike utstyrlige og ulydige undersåtter får vi også.

Dette får være nok til formaning ( angående det fjerde bud ).

En annen gang får vi behandle saken mer utførlig.

Cat. Maj. 179-198: Det femte bud: Du skal ikke slå ihjel.

I det foregående har vi forklart både om det åndelige og det verdslige regiment

( myndighetsområde ), d.v.s. om den guddommelige og faderlige overhøyhet og lydighet mot dem.

Med det femte bud går vi nå ut av vårt eget hus, ut blant naboene, for å lære hvordan vi skal leve blant hverandre, -- enhver av oss for seg selv i forhold til sin neste.

Derfor omfatter dette bud ikke Gud og øvrigheten, og tar ikke den makt fra dem som de har til å ta liv.

230

For Gud har rett til å straffe den som gjør ondt, og han har befalt øvrigheten i foreldrenes sted å stille for retten og dømme til døden.

I gammel tid måtte foreldrene selv gjøre dette med sine barn, -- slik som vi leser 5 Mos. 21, 18-21. Det som derfor er forbudt i det femte bud gjelder ikke øvrigheten, men i forhold mellom privatpersoner.

182-194: Den rette oppfyllelse av det femte bud:

Dette bud er lett forståelig og blir ofte behandlet i evangeliet. Hvert år hører man Mat. 5, 20-26 ( evangeliet for 6. Søndag etter tref. ). Her utlegger Kristus selv dette bud og sammenfatter det i den sum at man ikke skal drepe noen – verken med hånden, hjertet, munnen, tegn, geberder eller med medvirkning og råd.

I dette bud blir derfor enhver forbudt å vredes, unntatt som sagt, de som sitter i Guds sted, d.v.s. foreldre og øvrighet. Det sømmer seg bare for Gud og dem som innehar gudordnet standsstilling å vredes, anklage og straffe dem som krenker dette og andre bud.

Grunnen og nødvendigheten til at dette bud er gitt, er at Gud meget vel vet at verden er ond, og at dette liv medfører mange ulykker. Derfor har han satt dette og andre bud til forskjell mellom godt og ondt.

Som det nå er mange slags nød fordi budene blir krenket, således er det også her:

Vi lever blant mange mennesker som gjør oss ondt, så vi får grunn til å være fiendtlig mot dem.

Som for eksempel, når din nabo ser at du har bedre hus og gård enn han, mer gods og lykke fra Gud, så ergrer det ham, han blir avindsyk mot deg og sier intet godt om deg.

Således får du ved djevelens anstiftelse mange fiender som ikke unner deg verken timelige eller åndelige goder. Når man ser slikt, så vil vårt hjerte på sin side rase, hevne seg, ja, myrde.

Da oppstår det eder, forbannelser og slag. Av slikt kommer sluttelig elendighet og mord.

Som en vennlig far vil Gud komme slikt i forkjøpet, søker å megle og vil ha tretten skilt, så det ikke skal oppstå noen ulykke, eller den ene forderve den annen.

Gud vil kort sagt med dette bud bevare og befri enhver og sikre ham mot andres vold og forbrytelse.

Derfor har han oppstillet dette bud til ringmur, festning og fristed for nesten; ham skal man ikke tilføye noen smerte eller skade på kroppen.

Så er det meningen med dette bud at man ikke med ond hensikt skal gjøre noen ondt, -- ikke engang om han i høy grad hadde fortjent det. For hvor det er forbudt å slå i hjel, der er også alle de grunner ( motiver ) forbudt som kan avføde drap.

Det er mange som, om de ikke dreper, dog forbanner og ønsker, at den han ville knekke halsen på ikke skulle få løpe langt ( unnslippe ).

Fordi slikt ligger enhver av oss i naturen, og fordi det er vanlig at ingen vil lide noe av de andre, så vil Gud ha bort kilden og roten til at hjertet forbitres på nesten.

Derfor vil han vende oss til alltid å ha dette bud således for øye, at vi speiler oss i det, betrakter Guds vilje og overlater til ham den urett vi må lide – med hjertelig fortrøstning til ham og påkallelse av hans navn.

Således vil han at vi skal avstå fra det fiendtligsinnede raseri og fra vrede, så de får gjøre hva de kan.

231

Så må et menneske lære å dempe sin vrede, og ha et mildt og mykt hjerte, særlig mot dem som gir ham grunn til å vredes, d.v.s. mot fiendene.

Summen av dette bud er derfor, -- når man på klareste måte skal innskjerpe de mindre opplyste hva uttrykket “ikke slå ihjel” betyr:

For det første,

man skal ikke gjøre noen ondt med hånd eller gjerning; man skal ikke bruke tungen til å tale eller råde til noe ondt; man skal ikke bruke noe middel eller noen slags måte til slikt, eller innvilge i at noen blir tilføyet krenkelser.

Og endelig, man skal ikke være fiendtligsinnet i hjertet mot noen, eller av vrede og hat unne noen ondt.

Kropp og sjel må være skyldfri mot enhver, -- men særlig mot dem som ønsker eller tilføyer deg noe ondt. For å gjøre ondt mot den som unner og gjør deg godt, det er ikke menneskelig, men djevelsk.

For det annet

er ikke bare den som gjør ondt skyldig etter dette bud, men også den som forsømmer å gjøre sin neste godt, som ikke verner ham og avverger det onde, når han kan beskytte og redde ham fra å lide noe ondt eller noen skade på kroppen.

Om du lar en naken gå fra deg enda du kunne ha kledd ham, så har du latt han fryse i hjel.

Ser du noen som sulter og du ikke gir ham mat, så er det du som lar han dø av sult.

Likeså, om du ser noen som er dømt til døden, eller er i liknende nød, og du ikke redder ham om du vet middel og råd til det, så har du drept ham. Og det kommer ikke til å hjelpe deg om du unnskylder deg med at du ikke har hatt hjelp, utvei og anledning til det. For du har unndratt ham kjærligheten og berøvet ham den velgjerning som kunne holdt ham i live.

Derfor kaller også Gud uten urett alle dem for mordere, som i nød og fare for legeme og liv ikke gir råd og ikke hjelper.

På den siste dag skal det gå en forferdelig dom over dem, slik som Kristus selv forkynte.

( Mat 25, 42 f. ) da han sa: “Jeg var hungrig, og I gav meg ikke å ete; jeg var tørst, og I gav meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og I tok ikke imot meg; jeg var naken, og I kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og I så ikke til meg.”

D.v.s. dere har saktens latt meg og mine dø av hunger, og tørst og frost, latt de ville dyr rive oss i stykker, latt oss gå til grunne i fengsel og nød.

Hva betyr dette annet enn å anklage dem for å være mordere og blodhunder? For selv om du ikke har gjort slik med selve gjerningen, så har du dog latt dem ligge i ulykke og omkomme der så langt det sto til deg.

Og dette er jevngodt med å se noen falle i det dype vann og streve der, eller falle i ild og kunne rekke ham hånden og redde ham ut av ilden, -- og dog ikke gjøre det. Hvordan kunne jeg på denne måten stå for verden annet enn som en morder og slyngel.

Derfor er Guds egentlige mening med dette bud at vi ikke tåler at noen mennesker lider, men beviser kjærlighet og alt godt.

Som ovenfor sagt angår budet særlig vårt forhold til dem som er våre fiender.

For at vi gjør godt mot venner, er bare en vanlig hedensk dyd, som Kristus selv sier Mat. 5. 46f.

232

195-198: Sand og hyklerisk hellighet:

Dette bud er nok en gang Guds Ord. Med det vil han tilskynde og drive oss til rette, edle, høye gjerninger som mildhet, tålmodighet, og i en sum kjærlighet og velvilje mot våre fiender.

Og han vil alltid påminne oss om å tenke tilbake på det første bud, at han er vår Gud, d.v.s. den som vil hjelpe oss, stå oss bi og beskytte oss, for at han således kan undertrykke vår lyst til å hevne oss. Dette skulle man grundig innskjerpe seg selv; så ville våre hender alltid ha fullt opp å gjøre av gode gjerninger. Men dette er ikke forkynt for munkene!

Det ville nok ikke passe den åndelige stand. Det ville komme karthusernes munkehellighet for nær, og ville vel bli kalt å forby gode gjerninger og legge klostrene øde.

For på denne måten kom jo den alminnelige kristenstand til å bety like meget, ja meget, meget mer! Og så fikk enhver se hvordan den åndelige stand ( d.v.s. munkeordnene ) forførte verden med sitt falske, hykleriske skin av hellighet. For de slår både dette og andre bud hen i været, og holder dem for unødvendige, som om det ikke var “bud”, men “råd” ( som man kan følge eller ikke følge etter eget tykke ).

Utenom dette har de berømmet, og uforskammet blåst opp sin hyklerstands gjerninger som det fullkomne liv, så at de kunne føre sitt eget liv i ro og mak uten kors og tålmodighet.

Derfor har de også løpt inn i klostrene, forat de ikke skulle plages av noen, og heller ikke trengte å gjøre godt mot noen.—

Men du skal vite at dette ( oppfyllelsen av budene ) er de rette hellige og guddommelige gjerninger, som Gud gleder seg over sammen med alle sine engler.

Derimot er all menneskelig hellighet ikke noe annet enn vrede og fordømmelse.

Cat. Maj. I. 199-221: Det sjette bud. Du skal ikke bryte ekteskapet

200-205 Ekteskapsbrudd, hor og ukyskhet ( usedelighet 9.

Dette bud er i seg selv lett å forstå i sammenheng med det foregående.

For alle bud går ut på at man skal ta seg i vare for alt som kan skade nesten. Og alle angår først ens egen person, og fortsetter med den nærmeste person, eller ens nærmeste legemlige gode.

Derfor gjelder dette bud ektefellen som man er ett kjød og blod med. Og man kan ikke gjøre sin neste større skade på noe gode enn på hans ektefelle.

Derfor uttrykker også dette bud tydelig at man ikke skal tilføye nesten noen skam på hans ektehustru. Budet taler særlig om ekteskapsbrudd. For i det jødiske folk var det ordnet og påbudt at enhver skulle gifte seg. Derfor ble det sørget for at ungdommen giftet seg til den beste tid. Hos dem gjaldt jomfrustanden intet, og offentlige hore- og uthalerliv ble ikke tillatt slik som nå. Derfor ble ekteskapsbrudd den mest utbredte form for ukyskhet ( usedelighet ) hos jødene.

233

Men fordi det hos oss er en sådan skammelig blanding og et avskum av allslags udyd og kjeltringvesen, står dette bud også mot allslags ukyskhet, -- man kalle det hva man vil.

Budet forbyr ikke bare den ytre gjerning; men også allslags påskudd, tilskyndelser og midler, og vil ikke gi noe rom, hjelp eller råd for usedelighet. Det vil at hjertet, munnen og hele kroppen skal være kysk, ja ikke det alene, men også at nestens ære blir verget, beskyttet og reddet hvor den står i fare, og at nesten blir hjulpet og veiledet til å beholde sin ære.

Hvor du forsømmer slikt enda du kunne ha hjulpet, eller om du ser gjennom fingrene som om det ikke angikk deg, der er du likeså skyldig som om du var gjerningsmannen selv.

Altså kort sagt:

Dette bud krevet at enhver både skal leve kysk for sin egen del og hjelpe sin neste til å gjøre det samme.. Gjennom dette bud vil Gud ha enhvers ektefelle omhegnet og bevart, så at ingen skal forgripe seg i den henseende.

206-212: Om ektestanden

Da nå dette bud etter sin ordlyd handler om ektestanden og gir anledning til å tale om den, bør du vel merke deg:

For det første,

Gud ærer og priser denne stand så høyt at han ved sitt bud både bekrefter og beskytter dem.

Allerede i fjerde bud bekrefter han ektestanden med ordene: “Hedre far og mor”.

Men i det sjette bud bevarer og beskytter han det særlig. Derfor vil han også at vi skal ære denne stand, holde den og leve i den som i en guddommelig, salig stand.

For Gud har innstiftet ektestanden før enhver annen stand. Gud har gjort forskjell mellom mann og kvinne som vi ser, ikke til skjørelevnet, men forat de skal holde seg sammen, være fruktbare, få barn, forsørge og oppdra dem til Guds ære.

Derfor har også Gud velsignet ektestanden rikere enn enhver annen stand. Ja, alt som er i verden har han tilegnet og overdratt til denne stand, forat den skulle være godt og rikelig forsørget. Det ekteskapelige liv er ingen spøk og vits, men noe fortreffelig som er båret av Guds alvor.

For Gud legger all vekt på dette at man oppdrar folk som kan tjene verden og hjelpe andre til kunnskap om Gud, til et lykkelig liv i Gud og til alle dyder, og som er rede til å stride mot ondskapen og djevelen.

Derfor har jeg alltid lært at man ikke skal forakte ektestanden eller tale nedsettende om den, slik som den blinde verden og våre falske geistlige ( åndelige ledere ) gjør.

Men man skal akte den etter Guds Ord, så at denne stand kan bli prydet og helliget.

Man skal ikke bare sette ektestanden likeverdig med andre stender, men foran og over dem alle, ja fremfor keisere, fyrster, biskoper og hva annen stand en vil nevne.

For både geistlige og verdslige stender må ydmyke seg og gå inn i ektestanden, som vi skal høre. Derfor er denne stand ikke en særstand, men den alminneligste og edleste stand, som omfatter hele kristenstanden, ja hele verden.

For det annet

skal du vite at ektestanden ikke bare er en hederlig stand, men også en nødvendig stand som er alvorlig befalet av Gud.

234

I alminnelighet gjelder for alle menn og kvinner som er anlagt for det, at de skal gifte seg.

Somme, men dog få, er unntatt idet Gud har unntatt dem på en særlig måte, så de enten ikke er skikket ( duelige ) for den ekteskapelige stand, eller ved høye overnaturlige evner kan leve i kyskhet utenom ekteskap.

For hvor menneskets natur fungerer slik som Gud har innplantet den i oss, er det ikke mulig å leve kysk utenom ekteskap. For kjøtt og blod er og blir kjøtt og blod, og den naturlige tilbøyelighet og tilskyndelse går uforstyrret og uhindret sin gang, som enhver kan se og føle.

Fordi det skulle være desto lettere til en viss grad å unngå ukyskhet, har Gud også innstiftet ektestanden, forat enhver skal ha sin tilkomne felle og la seg nøye med det.

Men også til dette hører den nåde fra Gud, at også hjertet er kysk.

213-216: Å ta og gi klosterløfte er imot dette bud:

Av det vi har sagt ser du nå hvordan vår pavelige hop, prester, munker og nonner strider imot Guds ordning og bud. For de forakter ektestanden, forbyr å gifte seg, er frekke nok til å love å overholde evig kyskhet, og bedrar de enfoldige med løgnaktige ord og et falskt skin.

For ingen har så lite kjærlighet og lyst til kyskhet som nettopp de der unngår ektestanden for å bli mer hellige.

Enten ligger de i åpent og skamløs hor, eller driver hemmelig på med enda verre ting, så at man ikke tør snakke om det. Dette har man dessverre altfor megen erfaring om.

Men kort fortalt:

Selv om de avholdt seg fra den ekteskapelige handling, så er de dog i hjertet fulle av ukyske tanker og ond lyst, så at det er en uavlatelig brann og en hemmelig lidelse som man kan unngå i det ekteskapelige liv. Derfor er ved dette bud alle løfter om kyskhet i ugift stand fordømt, og tillatelsen gitt, ja endog påbudt om å løse alle, arme fangne samvittigheter som er bedratt ved sine klosterløfter.

Således tillates det dem å tre ut av den ukyske stand inn i det ekteskapelige liv, i betraktning av at selv om klosterlivet skulle være guddommelig, står det dog ikke i deres kraft å holde løftet om kyskhet. Og hvor da noen fortsetter i klosterlivet, må de synde mot dette bud.

217-218: Om ungdommens oppdragelse til ærbarhet i det ekteskapelige spørsmål

Alt dette sier jeg for at man skal fremholde det for ungdommen, så de får lyst til å gifte seg, og kan vite at ektestanden er en salig stand og behagelig for Gud.

For på den måten kunne man med tiden komme så langt at ektestanden igjen kom til ære, og at det ble mindre av det urenslige, ødeleggende og uordentlige vesen som nå for tiden foregår overalt i verden med offentlig horeri og andre skammelige laster som har fulgt av forakt for det ekteskapelige liv.

Derfor er foreldre og øvrigheter forpliktet til å påse at ungdommen blir oppdratt til tukt og ærbarhet, og når de blir voksne kan gifte seg, med Gud og med ære.

Til dette vil Gud gi sin nåde og velsignelse, så man kan ha lyst og glede av det.

235

219-221: Kjærlighet som grunnlag for og forholdet mellom ektefellene.

Til avslutning på alt dette skal det være sagt, at dette bud ikke bare krever at enhver lever kysk i gjerninger, ord og tanker, og lever sådan i sin stand, men særlig i den ekteskapelige stand.

Den ektefelle Gud har gitt en, skal en ha kjær og høyakte.

For skal den ekteskapelige kyskhet kunne etterleves, så må frem for alt mann og hustru leve sammen i kjærlighet og enighet, så at den ene elsker den annen av hjertet og med troskap.

For det er det viktigste i denne sak at hvor kjærligheten og lyst til kyskhet utøves, der kommer kyskheten av seg selv uten noe slags bud.

Derfor formaner også Paulus flittig ektefolk ( jfr. Ef. 5,22; Kol. 3,18 f. ) til at den ene skal elske og ære den andre.

Dermed har du nok engang hørt nevnt en kostelig og stor gjerning som du med glede kan berømme tvert imot alt hva de geistlige stender har funnet på uten å ha Guds Ord og bud for det.

Cat. Maj. I, 222-253: Du skal ikke stjele:

223-229: Det syvende bud. Åpent og hemmelig tyveri

Nest etter din egen person og din ektefelle er timelig gods det nærmeste Gud også vil ha varetatt. Og han har påbudt at ingen må unndra eller forminske for nesten det som hører ham til. For det å stjele betyr ikke noe annet enn med urette å bringe en annens goder over til seg.

Kort sammenfattet kan man si det slik at å stjele er å vende nestens fordeler i alle slags handler og handlinger til egen fordel.

Dette er nå en meget alminnelig last. Men den er så lite aktet og iakttatt at det er grenseløst.

Hvis man skulle henge alle dem i galgen som er tyver uten å ville kalles så, så kom verden snart til å bli folketom og mangle både bødler og galger.

For som sagt betyr det å stjele ikke bare å fjerne noe fra kasser og vesker, men å rapse på torvet, i alle slags butikker, kjøttforretninger, vin- og ølstuer, verksteder, kort sagt hvor man behandler penger for varer eller tar og gir arbeide.

For eksempel, forat vi på en enkel måte kan forklare det litt grovt, så man kan se hvor “rettskafne” vi er:

når en mann eller kvinne ikke tjener trofast, men gjør skade, eller lar skade skje hvor det kunne ha vært forhindret, eller hvor for øvrig gods og goder ikke blir beskyttet, men forsømt av dovenskap, mangel på flid, eller av ondskap for å trosse og ergre den som eier det, og at slikt skjer med hensikt, -- for jeg taler ikke om det som blir gjort ufrivillig og uten hensikt, -- så kan du på ett år tilvenne deg fra en annen en gylden eller tretti eller førti og mer på hemmelig måte, selv om det skulle ha kostet en annen tyv et rep om halsen.

Men likevel skulle du sikkert unnskylde deg og pukke på din rett, og ingen skulle våge å kalle deg en tyv.

På liknende måte taler jeg også om håndverksfolk, arbeidere, daglønnere som er lunefulle og ikke vil forstå å gjøre rett og skjell mot folk, men er etterlatende og utro i arbeidet.

Alle disse er langt verre enn de hemmelige tyver, som man kan stenge ute med lås og slå, eller hvis man griper dem, behandle dem slik at de ikke gjør det ofte.

236

Men for dem vi nevnte, kan ingen passe seg, kan heller ikke se uvennlig på dem eller påvise noe tyveri. Før skulle man ti ganger heller miste noe ut av pungen. For det er min nabo, min gode venn, en av mine egne husfolk som jeg stoler på, -- som her i første rekke bedrar meg.