DOGMATIKKEN FOR LEGMENN

 

KONKORDIEBOKEN

 

 

 

DE LUTHERSKE

BEKJENNELSESSKRIFTER

 

OVERSATT OG SYSTEMATISK ORDNET

OG MED ANMERKNINGER

 

AV

OLAV VALEN-SENDSTAD

DR. PHILOS

 

 

 

MED TILLEGG AV "KIRKENS GRUNN"

 

 

TILRETTELAGT FOR PC

av

Kurt Vidar Lehre

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                         

L ehre  B ibel  D ata

 

Østfold/Harestua 1996/1997

 

 

 

 

 

 

 

A.S LUNDE  & CO.S FORLAG.  BERGEN

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                     

 

 

For Sverige: Evangeliska Fosterlands-Stiftelsens Bockforlag, Stockholm K.

 

For Danmark: Lutherske Missionsforening, København

 

PRINTED IN NORWAY

BERGEN 1957

 

COPYRIGHT BY

A/S LUNDE & CO. S FORLAG

 

 

OMSLAG VED

KJELL KRISTOFFERSEN

 

TRYKT OG BUNDET HOS

ED. B. GIERTSEN A/S, BERGEN

 

 

 

 

 

 

 

TILEGNET

den som forkynner og underviser i Guds ord  i Den norske kirke.

 

MOTTO:

 

Johs. 3,30:          Han skal vokse

                                                                                     jeg skal avta.

 

Juda brev v. 3:    I elskede --

                                                                                     strid for den tro som

                                                                                     èn gang er overgitt til

                                                                                     de hellige.

 

 

 

 

HOVEDREGISTER

 

 

I       Innholdsfortegnelse          (systematisk register)                                                 VIII

II    De vanligste forkortelser                                                                                     XI

III Innledning, $$ 1-8 og Forord, $$ 9-13                                                                XIII

IV Rekonstruksjonsregister                                                                                      XLIX

V    Konkordiebokens tekster, systematisk ordnet                                                    1-685

 

RETTELSER

Leserne bes elskverdigst foreta følgende rettelser:

Side 75, 1.8 f.n. står det (Se Ap. IV, XX-XX),

skal være: (Se Ap. IV, 29-35).

 

Side 252, 1. 14 f.n. står det: (se Heb. 6, 13 f. Ap...),

skal være: (se Heb. 6, 13 f. Ap. XII, 94-97) –

 

En lapsus: Da det ved siste korrektur ikke lykkedes utgiveren å gjenfinne og rette et misvisende uttrykk (“tillatelig synd”), skal man be leseren rette det til tilgivelig synd, der hvor denne lapsus påtreffes.

 

 

 

VII

INNHOLDSFORTEGNELSE

(Systematisk register)

 

 

                                                                                                                                 Side

INNLEDNING,        $$ 1-8 OG FORORD, $$ 9-13                                             XIII

$          1.         Hva er “Dogmatikk for legmenn”?                                                   XIII

$          2.         Historiske notater til Konkordieboken                                             XIV

$          3.         Konkordiebokens indre enhet                                                          XVIII

$          4.         Utgaven av Konkordieboken - og dens innflytelse                          XXI

$          5.         Grunnlinjene i oversetter-arbeidet                                                    XXV

$          6.         Systematiseringen av stoffet i denne norske utgaven                      XXVII

$          7.         Hva vår norske utgave utelater                                                         XXXII

$          8.         Den særnorske bekjennelse, “Kirkens Grunn”                                 XXXIII

$          9.         Vår utgave som “moderne dogmatikk”                                            XXXV

$          10.       Vår utgave i vår tids åndssituasjon                                                   XXXVII

$          11.       Bekjennelsesplikt og bekjennelsesrett                                              XXXIX

$          12.       Hvorfor denne utgaven kalles “Dogmatikk for legmenn”                XLIV

$          13.       Utgiverens personlige ord til utgaven                                               XLV

 

 

DEL 1.            DE HISTORISKE OG ÅNDELIGE GRUNNLAG

                        FOR KONKORDIEBOKEN                                                                      3

$          1.         De Lutherske fyrsters forord til Konkordieboken                            3-10

$          2.         Om bekjennelsesskriftenes underskrivere og underskrifter              10-12

$          3.         Predikanten, læreren, Guds ord og pedagogikken                           12-19

$          4.         Forordene til Konkordieformelen                                                     19-40

                        A:       Hvem er den rette tolker av Skriften?                                  35

                        B:        Hvilke tolkningsprinsipper er det eneste rette (kristelige) ?  36f.

 

 

DEL II.           EVANGELIET OM GUD, SKAPELSEN OG MENNESKET     41-102

1      kapitel:       Om Guds treenighet og vesen                                                          41f.

2      kapitel:       Om det naturlige menneskes syndeforderv                                      48f.

3      kapitel:       Fri eller bunnen vilje ?                                                                      74f.

4      kapitel:       Loven første bruk, i samfunnsmoralen                                             94f.

                              

                        Lovens tre arter. Morallovens tre bruk.

                        Moralloven og naturmoralen. Lovens første

                        bruk. Om øvrigheten og samfunnsmoralen.

 

 

DEL III.         EVANGELIET OM FORLØSNINGEN                                        103-138

5      kapitel:       Jesu Kristi Gudmenneskelige person og gjerning                             103f.

                        A:        Sønnens person og gjerning                                                  103

                        B:        Sønnens forløsende person                                                   107

                        C:        Sønnens yppersteprestelige gjerning til forsoning                132

                        D:        Om Kristi nedfart til dødsriket                                             137

 

 

            VIII

                                                                                                                                 side

DEL IV.         DEN HELLIGE ÅND OG KIRKEN                                                         139-185

6      kapitel:       Ånden og kirken                                                                               142f.

                        A:        Om kirken                                                                             142

                        B:        Kirken og nådemidlene                                                         161

                        C:        Front mot all magi (ex opere operato)                                   171

 

 

DEL V.           DEN HELLIGE ÅND OG NÅDEMIDLENE                               186-394

7      kapitel:       Ordet i lov og evangelium                                                                186f.f.

                        A:        Evangeliets kjerne                                                                 188

                        B:        Alminnelige fremstillinger om forskjellen mellom

                                   lov og evangelium.                                                                190

                        C:        Lovens annet bruk: vekkelse til syndserkjennelse                206

                        D:        Forholdet mellom lov - gjerninger, og evangelium - tro       251

                        E:        Striden om lovens tredje bruk                                               302

 

8      kapitel:       Om dåpen                                                                                         308

$          1.         Om motsetningen mellom evangelisk dåpslære og katolsk

                        dåpsliturgi                                                                                         308

 

                        A:       Notater til den Lutherske dåpslæres historie                        313

$          2.         Luthers usikkerhet i dåpslæren til ca. 1525                                      313

$          3.         Luthers skarpsindige klarhet i dåpslæren i årene 1523-37                316

$          4.         Melanchtons læreformuleringer før 1530                                         322

                              

                        B:        Dåpslæren i de reformatoriske bekjennelsesskrifter             325

$          5.         Til forståelsen av enkelte misbrukte utsagn                                      325

$          6.         De reformatoriske skrifters artikler om dåpen og barnedåpen         331

 

                        C:        Konkordieformelens uklarheter i dåpslæren                         343

$          7.         Konkordieboken og Konkordieformelen                                         343

$          8.         Den Lutherske dåpslære siden Konkordieformelens tid                  353

                        Berettigelsen av et nytt dåpsrituale                                                  -

                        Forslag til ritual ved barnedåpen                                                      351

 

9      kapitel:       Om nattverden                                                                                  355

 

 

DEL    VI.      DEN HELLIGE ÅND OG NÅDENS (FRELSENS) ORDEN     395-528

$          1.         Hva nådens orden er                                                                         395

$          2.         Omvendelsen og “boten”                                                                 396

$          3.         Tro, forstand og vilje                                                                        397

 

10  kapitel:       Tro, omvendelse, gjenfødelse og rettferdiggjørelse                         398

11  kapitel:       Åndens frukter, nytt sinn og troens gjerninger                                 430

12  kapitel:       Den daglige omvendelse                                                                  457

13  kapitel:       Bønnen som ledd i helliggjørelsen                                                    491

14  kapitel:       Om det evige nådevalg                                                                     508

 

 

 

            IX

DEL VII.        FORSKJELLEN MELLOM KATOLSK                                       side

OG LUTHERSK KIRKERETT OG KIRKELIV                          529-666

15  kapitel:       Pavekirke eller bispekirke eller de troendes menighet ?                   532

                        A:        Traktaten fra 1537 om pavens makt og overhøyhet             532

                        B:        Om biskopenes makt                                                             548

                        C:        Om forholdet mellom stat og kirke                                       560

                        D:        Om kirkelige tradisjoner og vedtekter                                   565

                        E:        Om helgendyrkelse                                                               582

                        F:         Om messen som gudstjeneste                                               589

16  kapitel:       Katolske misbruk i strid med Guds ord                                           605

                        A:        Forbudet mot å gi nattverdens vin til lekfolk                                   605

                        B:        Forbudet mot presters ekteskap                                            609

                        C:        Om klosterløfter og klosterliv                                               625

                        D:        Matspørsmålet                                                                       645

                        E:        Misbruken av skriftemålet til gjerningstrelldom                   648

 

 

DEL VIII.      ARTIKLER AV FORSKJELLIG INNHOLD                               667

17  kapitel:       Artikkelen mot sektene, og konklusjonene                                       667

                        A:        Typer av sekteriske vranglærdommer som avvises               667

                        B:        Noen konklusjoner fra Augustana og Apologien

                                   om pavekirken og paveteologene                                          674

18  kapitel:       Om de siste ting                                                                                680

 

 

X

DE VANLIGSTE FORKORTELSER.

 

C.A                 = Confessio Augustana                    

Den augsburgske bekjennelse

 

Ap.                  = Apologien

Forsvarsskriftet for  den augsburgske bekjennelse

 

Sm.                 = Articuli Smalcaldiae                      

De schmalkaldiske artikler.

 

Tract.              = Tractatus de potestate et primatus papae  

Traktaten om pavens makt og overhøyhet

 

Cat. Min.        = Catechismus Minor                        

Luthers Lille Katekisme

 

Cat. Maj.         = Catechismus Major                        

Luthers store Katekisme

 

F.C                  = Formula Concordiae                                  

Konkordieformelen

 

Ep.                  = Epitome      

Summarisk begrep (betegnelse i F.C.).

 

Sol. Decl.        = Solida Declaratio   

Grundig forklaring (betegnelse i F.C).

 

Art.                 = Articulus=   Artikkel.

 

 

 

XI

 

INNLEDNING  $$  1-8  OG  FORORD  $$  9-13

 

$ 1.                  Hva er “Dogmatikken for legmenn” ?

 

Det store verk utgiveren hermed sender ut i Den norske kirke, med et håp at det også skal ha noe å si de andre nordiske, lutherske kirker, har av bestemte grunner fått navnet

“Dogmatikken for legmenn”. Titelvalget vil bli begrunnet nedenfor $ 12.

Som undertitlene viser utgjør det hele en systematisk ordnet oversettelse til norsk av samtlige lutherske bekjennelsesskrifter. Samlingen av disse skrifter går siden 1580 under navnet “Konkordieboken”. Vår “Dogmatikk for legmenn” er således kort uttrykt en systematisk ordnet oversettelse av “Konkordieboken”. Den inneholder derfor meget mer enn de bekjennelsesskrifter som ved norsk lov er fastsatt som bekjennelsesskrifter for den grunnlovfestede norsk-lutherske statskirke.

 

 

                        Den norske kirkes bekjennelsesskrifter er ifølge norsk lov:

           

 

1      Den apostoliske trosbekjennelse               ( “De tre artikler” )

2      Den nicænske bekjennelse                        ( fra Oldkirken )

3      Den athanasianske bekjennelse                ( fra Oldkirken )

4      Luthers Lille katekismus                          ( fra 1529 )

5      Den augsburgske bekjennelse              ( fra 15630 )

 

I tillegg til disse fem gamle kommer ett av ny dato:

Bekjennelsen ”Kirkens Grunn”                     ( fra 1942 )

 

Om den kirkerettslige stilling for “Kirkens Grunn” i Den norske kirke, se nedenfor $ 8.

 

 

“Konkordieboken” - som samling av alle lutherske bekjennelsesskrifter - omfatter imidlertidig mange flere og langt større skrifter enn de nevnte. “Konkordieboken” ble samlet og utgitt 1579/80 som et ledd i arbeidet for luthersk samling og enhet i særdeles viktige tros,- lære- og bekjennelsesspørsmål. Om konkordiebokens tilblivelse, se de lutherske Fyrsters forord, Del I, $ 1, s.1 f.                       

 

De ovennevnte bekjennelsesskrifter for Den norske kirke (bortsett naturligvis fra “Kirkens Grunn”) ble antatt like etter reformasjonen av alle kirker i Norden, altså atskillig tid før “Konkordieboken” så dagens lys. Da “Konkordieboken” utkom, forble den lenge tysk særeie. De dansk-norske konger ville ikke - dels av politiske, dels av kirkepolitiske grunner, innføre den i sine riker.

 

XIII

Men den vant  så stor tilslutning blant svenske prester og menigheter at den svenske konge i 1663 omsider bøyde seg for det kirkelige krav og innførte hele   Konkordieboken som bekjennelse for den svenske (og den finske) kirke. Og Svenska Kyrkans “Kyrkomøte” har like til aller seneste tid bestemt avvist alle forsøk og forslag som har siktet på å oppheve “Konkordieboken” som kirkelig bekjennelse.

 

-----

 

Konkordieboken (ordet Konkordie, er det latinske ord “concordia”, som betyr “samstemthet”, “hjertelig enighet”) omfatter følgende skrifter som med ubestridelig historisk og åndelig rett må kalles felles-lutherske bekjennelsesskrifter:

 

 

 

1      Den apostoliske trosbekjennelse                                      Oldkirkelig.

2      Den nicænske bekjennelse                                                           Oldkirkelig.

3      Den athanasianske bekjennelse                                        Oldkirkelig.

4      Den augsburgske bekjennelse       (Augustana)                fra 1530

5      Forsvarsskriftet for “Augustana”. Apologien                   fra 1531

6      De schmalkaldiske artikler                                               fra 1537

7      Traktaten fra 1537 om pavens makt og overhøyhet         fra 1537

8      Luthers lille katekisme                                                     fra 1529

9      Luthers store katekisme                                                   fra 1529

10  Konkordieformelen                                                          fra 1579

 

 

Disse 10 hovedskrifter, sammen med noen småskrifter som er tilføyet et eller annet hovedskrift, utgjør således “Konkordieboken”. Vi ber dog leserne merke seg forskjellen mellom Konkordieboken,  som er  fellesnavn for alle de nevnte skrifter, og Konkordie-formelen som er en del av og navn på et enkelt, bestemt skrift i Konkordieboken. Disse to betegnelsene må altså ikke forveksles.

 

$ 2.      Historiske notater til Konkordieboken

Til lesernes etterretning og kunnskap vil vi her anføre noen få og korte historiske opplysninger og notater om de forskjellige bekjennelsesskrifter som er samlet i Konkordieboken.

 

1      Den apostoliske trosbekjennelse bærer ikke navnet “apostolisk” fordi den er forfattet av apostlene i den form vi kjenner den i dag. Den bærer navnet “apostolisk” fordi dens første røtter åpenbart finnes i Kristi misjons- og dåps-befaling om å døpe i den treenige Guds Faders, Sønns og Ånds navn, Mt. 28,19,--og fordi dens første formuleringer rekker tilbake til aposteltidens former for dåps-bekjennelse. I løpet av de ca. 100 første år etter apostlene løp så dåps-bekjennelsen sammen i den enhetlige form vi kjenner. Den er historisk sikkert ferdigformet i tiden mellom 100 og 200 etter Kristus.—dog nærmere tiden år 100 enn år 200. Om den form vi kjenner og bruker, ikke er direkte gitt av apostlene, så vrimler dog de nytestamentlige, apostoliske skrifter av uttrykk og vendinger som kan sees og sies å ha dannet grunnlaget for den dåpsbekjennelse vi i dag kaller “den apostoliske trosbekjennelse”.

XIV

2      Den nicænske bekjennelse bærer navnet etter kirkemøtet i Nicæa år 325. Det var striden om og mot arianismens (Arius`) falske lære om Kristi person (fornektelsen av Kristi fulle, sanne guddom), som ga støtet til denne bekjennelse. Man gikk da frem på den måten at det ble foreslått å legge dåpsbekjennelsen til grunn.  I denne ble det gjort noen innskudd og tilføyelser som skulle avverge arianismen. Det viste seg imidlertid straks at arianerne kunne tolke uttrykkene slik at de passet også dem. Striden om og mot arianismen fortsatte derfor med samme heftighet som før. Og det ble nødvendig å ta saken opp påny på kirkemøtet i Konstantinopel år 381. Her ble bekjennelsen fra Nicæa rettet m.h.t noen uttrykk som for alltid skulle kunne utelukke arianismen. Bekjennelsen fikk da den ordlyd som senere er blitt kalt “den nicænske bekjennelse”, men som også for den historiske nøyaktighets skyld er blitt kalt “Symbolum nicaeno-constantinopolitanum”. Dens tekst er gjengitt nedenfor.

 

 

3      Den athanasianske bekjennelse er blitt oppkalt etter kirkefaderen Athanasius, som særlig er blitt kjent og berømt i kirkehistorien for sin kamp mot arianismen på 300-tallet. Men det er ikke Athanasius som har forfattet dette skrift. Det har ikke lykkes å fastslå med historisk sikkerhet når eller hvor eller av hvem det er forfattet . Men noe er dog klart og sikkert. Skriftet er blitt til i den vest-romerske (vest-europeiske) kirke. De øst-romerske (øst-europeiske og orientalske kirker ) godtok ikke skriftet som bekjennelse p.g.a. det såkalte “filioque” som sier at den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen. De østlige kirker ville ikke godta dette “og Sønnen”. Den athanasianske bekjennelse er derfor blitt en bekjennelse for de vest-europeiske kirker av romersk-katolsk og protestantisk art.—Skriftet faller i to hoveddeler: èn om Guds treenighet og den annen om Kristi Gudmenneskelighet. Det har vært hevdet at de to deler har hatt forskjellige forfattere og er skrevet til forskjellig tid. Det er lite sannsynlig. Historikerne er dog ikke enige om tiden og stedet for avfattelsen. Mange ting taler for at skriftet er blitt til i Frankrike eller i Spania. Og tidspunktet for avfattelsen settes gjerne til tiden mellom 450-550. Kirkefedrene Ambrosius og Augustin blir tilskrevet den største innflytelse på forfatterne. Det har da også vært hevdet at Ambrosius er forfatteren. Skriftet var kjent og ble godkjent av kirkemøtet i Toledo 633. Før den tid  må det altså i alle fall være skrevet.

 

 

4      Den augsburgske bekjennelse er reformasjonens første og mest berømte bekjennelsesskrift.—1520-årene var en beveget og opprevet tid, en vekkelsestid og kamptid med alle dens brytninger. Flere ganger kom det til å kjennes nødvendig å forme en “protestantisk” bekjennelse. Særlig i 1528 og 1529 kom det til flere slike formuleringer, hvorav de mest kjente er “schwabacher”- og “marburger”-artiklene.

 

 

 

XV

Luther selv hadde vært aktiv ved deres formulering. Hertil kom de såkalte “torgauer”-artikler fra begynnelsen av 1530, som Melanchton hadde ansvaret for. - Keiseren hadde berammet riksdag i Augsburg midtsommeren 1530. Og her skulle “lutheranerne” få fremlegge sin bekjennelse. Den var forfattet på tysk og latin, skrevet av Melanchton i samråd med andre lutherske teologer, og godkjent av Luther.—Denne bekjennelse var så og si en “minimums-formel”.

 

Den unngikk så langt som mulig alt som kunne støte og forverre forholdet mellom de lutherske og de pavelige—så langt lempelighet var mulig uten å så av på sannheten etter Guds ord. Lenger verken kunne eller ville de lutherske strekke seg for “fredens” skyld.

 

 

Det skulle straks vise seg at “lutheranerne” rente hodet i veggen. De pavelige myndigheter nedsatte straks en teolog-kommisjon til å gjendrive den fremlagte bekjennelse. Dette var forberedt grundig og lang tid i forveien, således at de katolske teologer allerede 2-3 uker etter overrekkelsen av den lutherske bekjennelse kunne fremlegge et omfangsrikt utkast til et motskrift. Motskriftet kalles “Konfutasjonen”.

 

På grunn av en mengde intriger fra katolsk side ble lutheranerne nødt til å utarbeide et grundig svar på “Konfutasjonen”. Om katolikkenes “Konfutasjon” se nærmere Del I, $ 2, overalt i Apologiens tekster, og kap. 17B.

Dette arbeidet ble gjort av Melanchton i løpet av vinteren 1530-31. Det fikk, og bærer siden, navnet “Forsvarsskrift for den augsburgske bekjennelse”—eller kort og godt “Apologien”.

 

 

5. Apologien

var opprinnelig altså et privat teolog-arbeide fra Melanchtons hånd. Dert utkom mai 1531. Det lutherske kirkemøte i Schmalkalden 1537 opphøyet det imidlertid til offisielt bekjennelsesskrift ved siden av Den augsburgske bekjennelse. Og siden den tid hører de to skrifter uløselig sammen.—Melanchtons latinske tekst til Apologien ble oversatt til tysk av Justus Jonas.

Oversettelsen krevet sin tid, og forsinket utgivelsen en del. Den utkom separat høsten 1531. Senere ble begge tekster utgitt sammen.

 

Her må sies noen ord særlig om Justus Jonas` tyske oversettelse. Den er en saklig meget tro oversettelse. Men den gjengir Melanchtons tekst i et folkelig, fritt og ledig tysk språk, som ikke lar seg hemme av Melanchtons mer akademisk-formelle stil. Stykkevis er Justus Jonas` oversettelse en mer fri bearbeidelse, der han dels utelater, dels tilføyer ett og annet. Hans bearbeidelse tjener på mange måter til å berike og levendegjøre stoffet, og har derfor en langt større verdi enn å være blott og bar en oversettelse. Dette forhold stiller en oversetter overfor mange spørsmål i arbeidet med oversettelsen. Vi skal omtale det nærmere nedenfor ($ 4)

 

 

6      De schmalkaldiske artikler av 1537                                                                                         er utarbeidet av Luther. Foranledningen var at de tysk-lutherske fyrster og teologer måtte overveie sin stilling til et katolsk kirkemøte som pave Paul III hadde utskrevet til å holdes i Mantua mai 1537. Kurfyrsten av Sachsen anmodet i den forbindelse Luther om å utarbeide noen artikler som bl.a. fastslo det man ikke kunne oppgi overfor pavemakten.

 

 

XVI

 

Disse Lutherske artikler skulle drøftes og underskrives av tyskerne i Schmalkalden.

Det oppsto imidlertid en del kirkepolitisk uenighet, og det ble ikke noe av den samlede underskrift i Schmalkalden.

 

Men artiklene ble dog like etter møtet underskrevet av en lang rekke av de mest kjente reformasjons-teologer. Og Luther selv befordret utgivelsen av artiklene sommeren 1538.

“De schmalkaldiske artikler” ble altså ikke gjort til offisielt bekjennelsesskrift i 1537, slik som planlagt. Men i de følgende årtier ble det stadig på ny trykt opp igjen, fant stor utbredelse og vant stadig stigende anerkjennelse - inntil det ble gjort til offisiell luthersk bekjennelse da man vedtok å oppta skriftet i Konkordieboken.

 

   

7      Melanchtons Traktat om pavens makt og overhøyhet.

Denne Traktat er i lange tider blitt sett på som et anhang til Luthers “schmalkaldiske artikler”. Men den er mer å betrakte som et tillegg til Augustana og Apologien, selv om den først ble til i samband med møtet i Schmalkalden 1537. Dette møtet ga uttrykk nettopp for nødvendigheten av å få et sådant skrift forfattet, for å utfylle et punkt i forhandlingene under riksdagen i Augsburg i 1530. Disse forhandlinger var blitt avbrutt. Melanchton fikk i oppdrag å utarbeide Traktaten, og den ble godtatt og undertegnet ved møtet i Schmalkalden. Den ble altså formelt gjort til bekjennelsesskrift alt den gang--noe—som ble stadfestet ved skriftets opptagelse i Konkordieboken.

 

 

8 og 9. Luthers Store og Lille katekismus.

Fra midten av 1520-årene begynte en evangelisk kirke å ta form i Tyskland. Dermed oppsto også behov for ordninger av kirkelivet og særlig for en fastere ordnet og klarere ledet undervisning. 

 

Allerede i 1525 skrev Luther en “barnelærdom” som han kalte “Katekismus”.

Men dette katekismusarbeidet så han seg drevet til å gjøre grundigere. Han hadde jo i mange år beskjeftiget seg med saken. Men i 1528 tok han fatt på alvor. På grunnlag av en rekke katekismus-prekener høsten 1528 foregikk arbeidet vinteren 1528-29. Den store katekismus utkom først i større deler i løpet av vinteren. Men i april 1529 forelå det hele i den første, samlede utgave—og fikk snart betegnelsen “Den store katekismus”.

 

Samtidig med arbeidet på Store katekismus gikk Luther i gang med Lille katekismus  Også den utkom stykkevis—i form av plakater til oppslag. Delene utkom nesten “parallelt” med Store katekismus. Men i mai 1529 forelå alle delene samlet i den første, trykte utgaven av “Den lille katekismus”.

 

De to katekismer er altså blitt til helt parallelt og samtidig. De står da også innholdsmessig i meget nøye forbindelse med hverandre. Begge skriftene vant stor utbredelse og megen anerkjennelse.

 

I og med Konkordieboken er begge skrifter alminnelige lutherske bekjennelsesskrifter.

 

 

  

 

 

XVII

10  Konkordieformelen fra 1578-79

er det siste, store bekjennelsesskrift hvormed den lutherske bekjennelsesdannelse ble avsluttet i reformasjons-århunderet, godt og vel 30 år etter Luthers død.

 

Etter Luthers død i 1546brøt det løs mange harde indre stridigheter i den lutherske kirke. De var til dels foranlediget av ting som Melanchton skrev i den siste perioden av sitt liv, til dels var de foranlediget av uenighet mellom “calvinister” og “lutheranere”.

 

Disse stridigheter vekket et sterkt behov og ønske om å nå frem til enighet i læren, fred i kirken og indre, åndelig samling. Det var så meget mer nødvendig som den katolske kirke i disse år hadde konsolidert sin læremessige stilling ved kirkemøtene i Trient. (“Tridentiner-konsilet” 1545-1563) og allerede hadde vist at den ikke aktet å gi opp en voldelig bekjempelse av protestantismen.

 

Pavestolen forberedte og satte i disse år i gang den ytterst blodige “motreformasjon”, som under den nystiftede jesuitterordens ledelse gikk herjende over Europa i hundreåret 1550-1650.

Det tilfalt de lutherske fyrster å sikre reformasjonens frigjøringsverk på politisk måte, og de lutherske teologer å sikre reformasjonsverkets åndelige innsikt gjennom læremessige bestrebelser for enhet og samforstand. Bare denne siste læremessige oppgave skal angå oss her.

De førende teologer var Jakob Andrea, Nicolai Selnecker, Martin Vhemnitz, David Chytræus, o.a. De var de førende redaktører av Konkordieformelen, og dens første underskrivere.

 

Det var i årene etter 1550 gjort mange forsøk på å avvikle og overvinne de mange lærestridigheter blant lutheranerne. Og det var blitt utarbeidet mange forslag til “enighetsformler”. I løpet av 1570-årene foregikk det meget intense enighetsbestrebelser—møtt av et uttall av politiske og teologiske forviklinger og vanskeligheter.

Men etter hvert tok det hele den form som bærer navnet “Konkordieformelen”. Den ble vedtatt ved personlige og representative underskrifter fra politisk og kirkelig hold, fra alle deler av det lutherske Tyskland.

Underskriftenes antall løp opp i over 8000—et meget stort tall i betraktning av hva underskriverne representerte.

Med 1580-året var arbeidet i det vesentlige fullført. Et knapt år i forveien, august-september 1579, ble de første eksemplarer av Konkordie-boken trykt i Dresden.

 

 

$          3.         Konkordiebokens indre enhet

 

 

 Til tross for at Konkordieboken er sammensatt av hele 10 skrifter, som ble til i løpet av ca. 50 år, mellom 1530 og 1580, og er skrevet av forskjellige forfattere, danner den en storslått indre, åndelig enhet. Den er reformasjonens litterære monomentalverk, åndelig stempel og merket av den vekkelsesånd som bar reformasjonen –preget av læreklarhet og ubrytelig Skrifttroskap.

 

 

XVIII

Den betegner et åndelig høydepunkt i kirkehistorien—et høydepunkt som aldri siden er nådd, aller minst i den lutherske kirkes egen historie.

Med Konkordiebokens sammenstilling og godkjennelse ca. 1580 ble de skrifter den inneholdt, i høytidelige former erklært som den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter.

 

Den indre, åndelig enhet i disse skrifter gjør et overordentlig sterkt inntrykk på enhver som arbeider personlig med stoffet på basis av Skriften og den kristelige erfaring.

Og dette inntrykk tåler den mest nærgående etterprøve. Ikke minst den resystematisering av Konkordieboken som er gjennomført i vår norske utgave (se nærmere $ 6) avgir det mest slående bevis for denne indre enhet og motsigelsesfrihet. Til saklig belysning av denne enhet, vil vi her anføre særlig følgende faktiske omstendigheter:

 

De mest omfangsrike skriftene er Melanchtons Apologi, Luthers Store katekismus og

Konkordie-formelen.

 

Det må her bemerkes:

Den augsburgske bekjennelse og Apologien hører uløselig sammen ikke bare fordi de har samme forfattere og er blitt til i samme umiddelbare tidsfølge (1530-31), men frem for alt fordi Apologien er den egenhendige underretning og forklaring fra forfatteren til Den augsburgske bekjennelse om hva og hvordan han har ment formuleringen i d. Aug.bekj.

Dette må særlig understrekes overfor den meget beklagelige form for “bekjennelsestro lutherdom” som bare vil akseptere “Augustana”, og for øvrig avviser “resten“ av Konkordieboken.

 

Denne form for “lutherdom” og “bekjennelsestroskap” innebærer både i teori og praksis at enhver forbeholder seg retten til å tolke “Augustana” som de selv vil,  uten noen saklig prøve av tolkningen. Mot dette må det fastslåes: enhver tolkning av Augustana som er i strid med Apologien, er falsk. Det er Apologien som avgjør hvordan Augustana skal tolkes.

Og mellom disse to skrifter kan ikke påvises noen indre motsigelse eller noen

“historisk utvikling”.

 

Det samme gjelder Luthers to katekismer. De er blitt til samtidig og av samme forfatter. Disse skrifter tolker hverandre, den største tolker den minste bok. Og tolkningen er forfatterens egen tolkning. Noen indre motsigelse kan ikke påvises og “historisk” bortforklaring av

læreinnholdet er umulig.

 

Slike lutherske kirker (som f. eks. den norske og danske), som bare har Augustana og Lille katekismus som bekjennelse, begår åndelig, historisk, kristelig og kirkelig vold og urett mot

det lutherske fellesskap om de avviser Apologien og Store katekismus som seg uvedkommende

i liv og lære, tro og forkynnelse.

Det blir her for alvor spørsmål om slike kirker har åndelig rett til å kalle seg “lutherske”,

selv om de historisk har fått navn av å være det.

 

Traktaten om pavens makt og overhøyhet faller organisk inn i Konkordiebokens enhet som et konsekvensriktig  uttrykk for den evangeliske holdning til den kirkelige makt-problematikk man måtte ta stilling til på riksdagen i Augsburg 1530.

 

 

 

 

XIX

Hva endelig angår Konkordie-formelen, må det sterkt understrekes at den ikke ville være noe annet enn en nærmere presisering på Skriftens grunn av det som var blitt offisielt lært og bekjent i de tidligere lutherske bekjennelsesskrifter:

Augustana, Apologien, Store og Lille katekismus og de schmalkaldiske artikler.

 

Alt det som ble avvist eller bekreftet eller utdypet i Konkordieformelen, sto i et åpenbart og klart gjennomsiktig forhold til Skriften og de nevnte bekjennelsesskrifter.

Man kan derfor ikke avvise Konkordieformelen som bekjennelse uten på grunnleggende måte å avvise de tidligere bekjennelser.

 

Det som særlig har vakt uvilje mot Konkordie-formelen, tør være dens artikkel XI om det evige nådevalg.

På dette punkt reiste skriftet en skarp front mot den “synergisme” og faktiske avskaffelse av

nådevalgslæren som ble følgen av den lære Melanchton hadde gjort seg til målbevisst talsmann for i den siste perioden av sitt liv, etter at de eldre bekjennelser var skrevet.

 

Denne Melanchton-teologi beholdt makt og innflytelse i vide kretser også etter at Konkordieformelen var vedtatt—særlig i Skandinavia (Danmark og Norge, også i Sverige).

I disse nordiske land (Danmark og Norge) har derfor innstillingen til Konkordieformelen vært avgjort uvennlig, noe som har virket sterkt etter også i de skandinaviske kirker i U.S.A.

På grunn av Art. XI er Konkordieformelen stadig blitt angrepet med anklager om “kalvinisme”- en meget uetterrettelig og urettferdig anklage, som beror like meget på uvitenhet om de faktiske forhold som på et temmelig misvisende begrep om luthersk “ortodoksi”.

Art. XI er rett og slett et av teologihistoriens praktfulleste aktstykker—skrifttro, visdomsfullt, og sindig, uten overdrivelser eller spekulative utskeielser, preget av den rette ærbødighet for et av åpenbaringens skjønneste og dypeste paradokser.

 

I det hele er Konkordieformelen preget av denne dype, åndelige sans for åpenbaringens paradokser, som verken vil glatte over vanskeligheter for å få et rasjonelt “system” eller vil oppgi selve “spenningen” i det kristelige begrep for å lette seg selv tilværelsen.

 

Denne forståelse for paradokset som vesentlig for den kristelige lære og forkynnelse på skriftåpenbaringens grunn kommer sterkt til uttrykk i artiklene om bunnen og fri vilje, om

lov og evangelium o.a. men frem for alt i artiklene om Kristi Gudmenneskelighet, Kristi

legemlige nærvær i nattverden og om nådevalget.

 

Det er så langt fra noen grunn til uvilje og kritikk mot Konkordieformelen, at det meget mere vitner om svekket eller liten “kongenialitet” med den lutherske kirkes vitnesbyrd til Kristus og Guds ord ikke å ville godta denne bekjennelse.

 

Utgiveren anser Konkordieformelen for å være intet mindre enn praktstykket blant de lutherske bekjennelsesskrifter—og en fullverdig avslutning på reformasjonstidens lutherske bekjennelsesdannelse. Den bærer preg av reformasjonstidens vekkelsesånd, sjelesørgeromhu og vel skolerte tankeklarhet - i og med en usvekket Skrifttroskap som virkeliggjør apostlenes formaning om å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, 2 Kor. 10.5.

 

 

 

 

XX

Det er denne ånd som foretrekker det Søren Kierkegaard kalte “det fornufts-irriterende paradoks” fremfor en glatt rasjonal, spenningsfri “professoral” læreform.

Nemlig fordi paradokset er den høyeste og edleste form for logisk ordnet begrepsdannelse til Guds selvåpenbarings innhold.

 

De lutherske bekjennelsesskrifter kunne således ikke finne noen verdigere “avrunding” og avslutning enn nettopp Konkordieformelen, som ikke var en enkelt manns verk, men et felles

verk av reformasjons-slektleddets ektefødte barn—født av deres omsorg for å vareta den kostelige skatt og perle som atter var blitt synlig ved reformasjonen.

 

 

 

$          4.         Utgaven av Konkordieboken—og dens innflytelse

 

Konkordieboken utkom første gang i Tyskland i 1580.

Senere er den blitt utgitt  stadig på ny og i store opplag—som den lutherske kirkes grunnleggende skrift nest etter den hellige Skrift. (Bibelen). Etter hver er den også blitt utgitt mange ganger i oversettelser i andre land. Vi kan ikke her gjennomgå historien om alle disse utgaver.

Vi skal begrense oss til noen opplysninger om Tyskland og om de lutherske kirker i Skandinavia (Norden) og en kortfattet vurdering av Konkordiebokens innflytelse i Nordens kirker og land.

 

Da Tyskland er Konkordiebokens hjemland, er det naturlig tilfalt den tysk-lutherske kirke som oppgave å dra omsorg for utgivelsen av orginaltekstene.

De tyske utgaver er derfor i tidens løp blitt kilden til kunnskap om de lutherske bekjennelsesskrifter både i de ikketyske, lutherske kirker og for øvrig langt utenfor disse kirkers rekker.—Fra de siste 100 år er det særlig to tyske utgaver som har vunnet anerkjennelse og berømmelse.

 

Den første er:

I.T. Muller: Die Symbolischen Bucher der evangelischlutherischen Kirche,

med en lang rekke stadig forbedrede opplag –som den dominerende utgave i årtiene før og etter 1900. I 1930 ble denne utgave—i anledning 400-årsjubileeet for den augsburgske bekjennelse —

avløst av utgaven:

Die Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche”,

1. Oppl. 1930; 2. Oppl. 1952. Det er vanskelig å gi denne siste utgave ros nok . Den er et ypperlig arbeide med et utall av real-opplysninger til forståelse såvel av Konkordiebokens innhold som tekster. Den har alle Muller-utgavens gode egenskaper og har fått tilføyet enda flere gode sider. Det har derfor vært en selvfølge at vi har lagt denne utgaves tekster til grunn for oversettelsen i denne vår norske utgave.

 

I Skandinavia har Konkordieboken hatt en noe broket historie.

I Sverige og Finland

er Konkordieboken lovfestet som bekjennelsesskrift for den svenske og finske statskirke. Det skjedde ved den kongelige forordning av 1686, som går under navn

av “Kyrkolagen av 1686” og som ble gitt av enevoldekongen Karl XI på et tidspunkt da Sverige og Finland utgjorde ett kongerike (ikke noen personalunion), slik at alle lover gjaldt i begge land.

XXI        

 Den første svenske utgave av Konkordieboken utkom 1730.

Senere er den blitt utgitt gang på gang, og senest i 1944 ved en del svenske teologer og under

reaksjon av Dick Helander, med tittelen

“Svenska Kyrkans Bekannelsesskrifter”, Uppsala 1944.-

 

Den første finske utgaven kom i 1849,

og ble senere utgitt i en rekke nye opplag. 

I 1948 ble det utgitt en helt ny oversettelse til finsk på basis av den ovennevnte tyske utgaven av 1930. Det var prosten A.E. Koskenniemi som foresto denne utgave.

 

Danmark og Norge var på reformasjonstiden to kongeriker i forening under èn konge (personalunion). Allerede på et meget tidlig tidspunkt antok kongen den augsburgske bekjennelse for sine riker. Men da senere Konkordieboken ble redigert og Konkordieformelen forelå fra slutten av 1570-årene, stilte den daværende dansk-norske konge Fredrik II seg meget avvisende.

Den førende tyst-lutherske fyrste til å fremme arbeidet med Konkordieformelen og -boken var kurfyrst August av Sachsen.

 

Kong Fredrik II av Danmark og Norge var kurfyrstens svoger. Men i kirkepolitikken sto de skarpt mot hverandre: kurfyrst August var under ganske sterk innflytelse av “phillippismen”—d.v.s. den åndsretning som Philip Melanchton var leder for den siste del av sitt liv, og som “lutheranerne” energisk bekjempet gjennom Konkordieformelen.

 

Da kong Fredrik II ikke ville vite noe av denne strid i sine riker, gikk han så langt at han brente det eksemplar av Konkordieformelen som var blitt sendt til ham, og forbød dette skrift i sine riker.

I tiden etter Fredrik II vant Konkordieformelen likevel sterk innflytelse—dog uten å vinne noen offisiell anerkjennelse.

Denne vanskjebne for Konkordieformelen allerede ved dens fremkomst har senere fulgt den som en skygge i Danmark og Norge, men særlig i Danmark; til denne dag er det i begge land en tydelig og umiskjennelig uvilje mot Konkordieformelen enda de færreste prester og nesten ingen legfolk har noe kjennskap til den ved selv å ha lest den.

 

I Danmark vil man overhode ikke høre noe om at Konkordieformelen er noe “bekjennelsesskrift”:

den blir kort og godt “likvidert” som et “stridsskrift”, og enda henger noe av den mindreverdighet ved den som det lyktes kong Fredrik II å pådytte den ved å forby  den i sine riker.

Som følge av dette kan man da også si at begrepet “lutherdom” neppe er så flytende og ubestemmelig i noe annet nordisk land som i Danmark.

 

I Norge er som følge av foreningen med Danmark Konkordieformelen og -boken heller ikke bekjennelsesskrift. Likevel hadde den i siste halvdel av 1800-tallet en ganske betydelig innflytelse, som dog i vår tid er helt utvisket igjen. Det skyltes særlig det arbeide som ble gjort av de fremragende og berømte norske teologiske professorer Caspari og Johnson.

I 1866 sende de ut en fullstendig norsk oversettelse av hele Konkordieboken. 2. Opplag av utgaven kom i 1882.

Men større betydning enn i Norge fikk Johnson og Casparis utgave for nordmennene i U.S.A.

 

 

XXII

Alt så tidlig som i 1866 synes en utgave å være utgitt i Chicago eller Madison av den norske prest Hvistendahl ved den kjente Muskegokirken. I 1892 ble den norske utgaven trykt og utgitt i Decorah, Iowa. Utgaven ble sikkerlig et verdifullt hjelpemiddel for mange nordmenn i samband med de lærestridigheter som på denne tid (siste halvdel av 1800-tallet) pågikk mellom lutheranerne i U.S.A., og hvorav en ikke ubetydelig del fra først av fulgte de tyske lutheranere i Missorisynodens holdning på basis av Konkordieboken.

 

“Den norske synode av den ev.-lutherske kirke i Amerika” samlet en del brukte eksemplarer av den norske utgave, og forærte dem til den ev.-Lutherske Missionsforening på Bornholm i Danmark 

 

I Danmark fantes (og finnes) ingen dansk utgave. Men de nevnte eksemplarer av den norske utgave ga Konkordieboken en viss innflytelse i Danmark gjennom legpredikantene i

Ev. -Luthersk Missionsforening: styret for denne organisasjonen besluttet nemlig ikke å selge sine eksemplarer, men å låne dem til predikantene til deres bruk så lenge de var i Missionsforeningens tjeneste og med plikt for dem til å levere boken tilbake når de sluttet i predikanttjenesten.

Utgaven var Caspari og Johnsons utgave som var blitt utgitt av Hvistendahl i 1866 i Madison eller Chicago, og som inneholdt en del innledningsstoff  fra den tyske “Muller-utgave”.

 

Johnson og Casparis norske utgave bar tittelen “Konkordieboken, eller den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter”.

 

Det er neppe tvil om at denne norske utgave fikk ikke liten betydning i Norge i slutten av 1800-tallet. Men varige spor har den neppe satt i Den norske kirke.

Teologer og prester falt snart nok tilbake i den tradisjonelle uvilje, og nordmennene i U.S.A.

fulgte etter hvert på ny den gamle, steile dansk-norske “linje”.

Det kom klarest til uttrykk under den heftige “nådevalgsstrid” mellom lutheranerne i U.S.A. i årtiene omkring 1900. Og denne “linje” var og ble “linjen” for Melanchton-teologien fra tiden omkring 1540-årene. Denne teologi hadde jo Konkordieformelen avgjort forkastet.

 

 

Siden utgangen av 1500-tallet har det således i alle århundreder gått en nokså klar skillelinje

innen de lutherske kirker i verden mellom i hovedsaken en “melanchtonisk-teologi” og en “konkordie-teologi”. De to hovedretninger har i alle år stått temmelig steilt imot hverandre.

 

Men i Skandinavia, særlig i Danmark og Norge, har den “melanchtoniske teologi” i så sterk grad hadde kirkepolitisk overmakt, at det er den som har gjeldt for å være den lutherske teologi, mens “konkordieteologien” stadig er blitt beskyldt for å være “reformert”, “calvinistisk”, o.l.- særlig i læren om nådevalget, en lære som er omgitt av utrolig megen uvilje i Danmark og Norge. Således blir det delevis forståelig at Konkordieboken har hatt forholdsvis liten betydning i Danmark og Norge.

 

 

XXIII  

Dens betydning i Sverige og Finland synes også i vår tid synes også i vår tid å være minimal.

Men det beror åpenbart mest på at den “liberale” (“modernistiske”) teologi i det 20. Århundre har kunnet vinne en overlegen kirke-politisk seier over alle former av bibeltroende teologi.

Sin største betydning har Konkordieboken hatt for de bekjennelsestro lutheranere i

Tyskland  og U.S.A.

 

I Tyskland har den bidratt på avgjørende måte til å bevare den lutherske kirke og bekjennelse mot statsmaktenes tvangvis gjennomførte “unionspolitikk” overfor lutheranerne og reformerte.

I U.S.A. står en rekke lutherske samfunn i “synode-samarbeide” på Konkordiebokens grunn.

Mest kjent her i Norge fra denne samling er Missorisynoden og den i nyere tid “rekonstruerte”

Norske synode.

 

En del mindre, lutherske frikirker i Norden og Vest-Europa har tilknytning til de amerikanske synoder som står på Konkordiebokens grunn.

 

I vår tid arbeidet det meget for en “luthersk økumenikk”, d.v.s bestrebelser for å istandbringe større “enhet” mellom de lutherske kirker. Men disse bestrebelser kan ikke skjule eller utviske det åndelige og historiske faktum at det til denne dag finnes to grupper “lutheranere”: En “melanchtonisk” retning som har vært i en stadig videreutvikling, med røtter først i Melanchtons teologi fra 1540-50 årene og senere under sterk påvirkning av rasjonalismen på 1700-tallet og den idealistiske filosofi på 1800-tallet; den bærer stadig merker av de veier Melanchton slo inn  på de siste år av sitt liv, i en rekke henseender svekket eller likefram oppga Skriftprinsippet i teologien til fordel for en gjennomført “kompromiss- eller formidlings-teologi”.

 

Den annen retning kan kalles “konkordie-retningen”, og kjennetegnes særlig av en meget energisk fastholden av Skriftprinsippet og uvillighet til teologiske kompromisser med være seg rasjonalisme eller idealistisk filosofi (bibelkritikk).

Denne kløft mellom lutheranerne innbyrdes har sine paralleller også i de andre protestantiske kirker og svarer i vår tid til kløften mellom “modernistisk” (radikal eller moderat “liberal” eller “nyprotestantisk”) teologi og “bibeltroende” teologi som holder fast på at Skriften er blitt til ved en særlig, guddommelig åpenbaringshandling (“inspirasjonen”) og ved Guds historiske styre i verden og i menigheten.

 

I vår tid prøves det stadig i de lutherske kirker å bygge bro over denne kløft ved hjelp av en “konfesjonalisme” (energisk hevdelse av den lutherske bekjennelse, særlig Augustana) som er kristelig meningsløs ved at den løser seg fra Skriftprinsippet.

 

---

De aktuelle kirkespørsmål vi her har antydet og omtalt, kan man spore meget sterkt allerede innen Konkordiebo0kens stoff, d.v.s gjennom stoffet i Konkordie-formelen.

Da dette spor ikke lar seg skjule for den våkne leser, skal vi her henvise til en rekke av de utgiver-anmerkninger som den norske utgiver har gjort for å markere forskjellen innen selve Konkordieboken, mellom det vi har kalt den “melanchtoniske retning” og “konkordie-retningen” i den lutherske kirke verden over.

 

 

XXIV

Til striden om Melanchtons endringer i 1540 av den augsburgske bekjennelse, “Augustana invariata”, se Del I, $ 1.

 

Til forståelse av det reformatoriske “Skriftprinsipp”, se Del I, $ 4.

 

Forholdet mellom Skrift og bekjennelse, Del I, $ 4.

 

Den aldrende Melanchtons (den melanchtoniske retnings”) “synergisme”, er uten navns nevnelse beskrevet og bekjempet F. C., art I og art. II (se Del II, kap. 2-3).

 

Om Melanchtons vakling i dåpslæren og tilbakefall i dåpsmagien, se nedenfor kap. 8, $$ 4 og 7.

 

Den “melanchtoniske retnings” lære om nattverden er uten navns nevnelse forutsatt og bekjempet C. F. art. VII (kap..9)

 

--------------

Da det store gross av prester og predikanter i Norden er like frem uvitende om Konkordiebokens innhold, og for en alt overveiende del er åpenbart eller kamuflert motstandere av den samtidig som de forsikrer all verden om hvor “lutherske” de er, - så er det alt annet enn noen lett og takknemlig jobb å påta seg å utgi den i vår tid.

“Kirken” er i vår tid gjennomsyret av “modernistisk” tankeganger og tankeskjemaer, ordklisjeer og velklingende fraser.

 

Men vi har våget dette utgiverarbeide i Guds navn.

 

Det dreier seg om en stor og rik åndelig skatt som det gjelder å gjøre alment tilgjengelig for enhver som måtte ønske å tilegne seg disse skatter.

Det er en “luthersk kirkesynd” fortsatt å late som om denne skatt ikke eksisterer: ikke ense den i det teologiske studium, ikke ense den i forkynnelse, undervisning, sjelesorg, ikke ense den i den kirkelige og teologiske debatt.

Utgiveren av denne norske utgave vil derfor i de følgende $$ gjøre rede for de retningslinjer som er fulgt for utarbeidelsen av denne utgave, som bærer tittelen “Dogmatikk for legmenn”.

Det må ansees desto mer nødvendig ettersom det her gåes helt  nye veier for måten å utgi Konkordieboken. 

 

 

$          5.         Grunnlinjene i oversetter-arbeidet.

Oversettelsen til norsk av Konkordieboken byr på mange vanskeligheter.

Og for å kunne vente en rimelig bedømmelse av oversettelsen, finner utgiveren å burde redegjøre for noen av de viktigste spørsmål.

Konkordieboken er som sagt ikke bekjennelse i Den norske kirke. Oversettelsen kan derfor gjøres uten juridisk (kirkelig) eller kirkepolitiske hensyn, altså uten trykket fra noen fordring om å gi en “offisiell-autorativ” oversettelse. Denne fordring preger ganske avgjort den svenske utgaven fra 1944—og svekker like avgjort utgavens åndelige klarhet og kraft.

 

XXV

Den første og største vanskelighet for oversettelsen ligger i at alle tekster i Konkordieboken foreligger i parallelt-løpende latinsk og tysk språkdrakt. Dette bereder ingen vanskeligheter i Konkordie-formelen, hvor begge språkføringer løper parallelt i praktisk talt gjensidig oversettbarhet. Men i nesten alle de andre skriftene støter man ofte på større og mindre avvikelser av språklig art, i Augustana og Apologien endog av saklig art. Og begge tekstene er “offisielle”.

 

Det er blitt oversetter-tradisjon å løse vanskelighetene ved å velge èn av tekstene -- enten tysk eller latin --- og oversette den nøyaktigst mulig. Slik må det vel gjøres hvor det er tale om en “offisiell-autorativ” oversettelse. Men det er uunngåelig at det blir noe “dødt” over en slik utgave.

 

Og Konkordieboken er ingen “død” bok.

 

Særlig ved oversettelsen av Augustana og Apologien er den “tradisjonelle” måte slik at den berøver oss meget av det gode stoff som står for Justus Jona`s (den tyske oversetters) regning.

 

Hvilken tekst man skal oversette, er jo i de fleste tilfelle klart gitt. Luthers skrifter, Store og Lille katekismus samt De Schmalkaldiske artikler, er opprinnelig skrevet på tysk.

Altså må man oversette den tyske tekst, og bruke den latinske tekst bare som kontrollmiddel for at man har oppfattet riktig Luthers mange ordspråklignende uttrykk, folkelig kraft- og fyndord, og ofte ytterst “mangelfulle” syntaks.

 

Melanchtons skrifter, Augustana, Apologien og Traktaten, er nok skrevet på latin, og oversettelsen til tysk er gjort av nære medarbeidere. Likevel er det ikke helt selvfølgelig bare

å holde seg til den latinske tekst. For saken er følgende: de tyske medarbeidere og oversettere har ikke nøyet seg med en korrekt oversettelse. De har dels lagt hele språkføringen ned fra det

stiv-formelle, akademiske plan til et meget folkelig plan; dels har de tilføyet saklig opplysende og klargjørende stoff; dels har de utelatt ting fra Melanchtons tekst som de har ansett for å være for teologisk-spesielt.

 

Dette er i påfallende grad tilfelle med Justus Jona`s bearbeidelse av Apologien: den er et så selvstendig arbeide at den bærer like meget preg av Justus Jonas som av Melanchton – selv om jo Melanchton er den bærende stemme på meget klar måte. – Men både den latinske og den tyske tekst er “offisielle”.Disse vanskeligheter har den norske oversetter og utgiver løst etter følgende grunnlinjer:

 

Den store hovedsak har vært en fullstendig og saklig helt korrekt oversettelse – med spillerom for språklige friheter som kan gi et godt og folkelig norsk språk.

Hvor f. eks. Luther bruker ordspråklignende uttrykk som ikke gir noen rimelig mening på norsk, er brukt det nærmestliggende, tilsvarende uttrykk på norsk – selv om oversettelsen da blir mindre ordrett.

 

Ved oversettelsen av Melanchtons skrifter (fra Latin) har jeg overalt tatt hensyn til

uttrykksmåtene hos de tyske oversettere og bearbeidere i til dels stor grad. Oversetteren har her prøvd å sammenarbeide de to språkføringer til en saklig enhet i norsk språkdrakt.

Hvor den latinske og tyske tekst avviker fra hverandre, og ikke lar seg smelte sammen i enkle setninger på norsk, er de to tekster gjengitt hver for seg på den måten som i hvert tilfelle synes mest saksvarende.

 

XXVI 

Dette gjelder i særlig grad den overmåte betydningsfulle tekst i Ap. IV, hvor Melanchton og Justus Jonas ikke så sjelden redigerer teksten forskjellig.

Enkelte steder i den norske tekst finnes innskutte parenteser. Da alle parenteser i orginalteksten er overført som alminnelige setninger eller satt mellom tankestreker, er alle parenteser i den norske tekst innført av den norske oversetter utelukkende for å tydeliggjøre oversettelsen.

 

Det er den norske utgivers håp at en forstandig etterprøvelse av oversettelsesarbeidet vil bekrefte at disse grunnlinjer i arbeidet er fulgt på en skjønnsom måte, og på språklig tilfredsstillende måte gir et korrekt saksbilde av tekstenes stoff – samtidig som oversettelsen overalt tilstreber størst mulig ordrett oversettelse. Den største språklige vanskelighet for en norsk oversettelse ligger dog i de mange lange  setningskomplekser. Denne stil er jo helt fremmedartet for norsk språkøre. Den “oppskrift” å dele “kompleksene” opp i mange greie og små hovedsetninger er ingen patentløsning for vanskene.

 

Saken er nemlig den at de “lange” setningskomplekser er oppstått som følge av hin tids ustanselig innprentende krav om en språklig formulering som tilfredsstiller logiske krav (“deduksjons- og bevismetoden”). Dette krav drar stadig selve setningsdannelsen over i den syllogistiske form. 

En syllogisme består imidlertid av minst tre setninger: premiss, mellom-setning og konklusjon.

Ofte må det så i dette skjema innføyes presiserende bisetninger  -- så at et setningskompleks på den måten kan komme til å bestå av opptil 10-12 “setninger” i en eneste periode – idet komplekset er kittet sammen med et rikt variert utvalg av konjuksjoner.

Vi taler ikke på denne måten i moderne norsk språkføring. Vi har liten sans for “logisk formverk”, er temmelig “episk” innstillet i språkføringen, og bryr oss helst lite om å presisere tanker ved hjelp av konjunksjoner!

 

Selvsagt må en norsk oversetter her forenkle! Men å forenkle språket slik at forfatternes klare, logiske form ikke forskussles – og man heller ikke ødelegger den norske, naturlige språkføring, -- ja, se det er her selve oversetterkunsten.

Kritikere som vil etterprøve vår oversettelse på originalspråket form og stil, skylder å vise forståelse for disse oversetterproblemer!

 

Endelig skal her nevnes:

 

Konkordieboken vrimler jo av henvisninger til Skriften.

I den sak har vi fulgt den regel å sitere Skriftsteder med ordlyden i den norske Bibeloversettelse av 1930. Denne oversettelse er jo meget god. Og oversetteren ønsker å nevne at det er bare i noen uhyre tilfeller forskjellen mellom Konkordiebokens Skrift-sitater og den norske oversettelses ordlyd har noen saklig betydning!

 

Disse uhyre få tilfeller beror på at forfatteren ved latinsk sitering som regel siterte Vulgata 

(den gamle, latinske oversettelse ved kirkefaderen Hieronymus).

 

XXVII

 

$          6.         Systematiseringen av stoffet i denne norske utgave.

Denne norske utgave av Konkordieboken går helt nye, uvanlige og “originale” veier  ved presentasjon av de oversatte tekster. Da det muligens vil vekke undring og spørsmål, særlig på kirkehistoriker-hold, skal vi her redegjøre for det ganske kort.

 

Den gjengse måte å utgi en oversettelse av Konkordieboken er den “historisk-korrekte” måte.

Dermed menes at man gjengir tekstene i nøyaktig den samme rekkefølge og med de artikkel-overskrifter som er brukelig i de “offisielle” tyske utgaver gjennom århundrenes løp.

Stoffet blir dermed presentert nøyaktig i den rekkefølge vi har gjengitt ovenfor i $ 1 ved fortegnelsen over Konkordiebokens bekjennelsesskrifter.

 

En slik utgivelsesmåte er vanlig om “meget korrekt”. Men etter den norske utgivers mening

legger all denne “korrektheten” en klam og død hånd over Konkordiebokens praktfulle innhold, og virker likefrem “steriliserende” på dens insiterende og fruktbare innhold.

 

 

Dette har pånødet den norske utgiveren følgende spørsmål: Finnes et mon ikke en bedre måte for utgivelse, som bedre kan levendegjøre og aktualisere det hele for et “moderne” kristenmenneske?

Og utgiveren mener at det gis en slik “bedre måte” i og med en “resystematisering” av stoffet.

Denne “bedre måte” er forsøkt gjennomført i den norske utgave. Og det vil vi begrunne.

 

Vi omtalte ovenfor ($ 4) at Konkordieboken lite eller ingen innflytelse har i Norden.

Det henger mest sannsynlig sammen med den ensidige, men korrekte “historisk-litterære” utgivelsesmåte. Følgen av den er utvilsomt at boken ikke blir lest, men blir stående som en hyllepryd i biblioteker og private bokhyller, og blir avspist med ytterst sjeldne “oppslag” og “titt” på lykke og fromme. – for sluttelig overhode ikke å bli enset.

 

Hva er da det “gale” med den “historisk-litterære” utgivelsesmåte? -- Det “gale” ligger ganske enkelt deri at den form for “systematisk” tenkning og stoffordning som var vanlig på 1500-tallet, da skriftene i Konkordieboken ble skrevet og samlet, var en radikal annen “måte” enn den hvermann er fortrolig med i vår tid.

 

Det er ikke her spørsmål om at en heller må være urimelig gammeldags for å være “historisk-korrekt”, enn å innlate seg på “moderniseringsforsøk” som ikke tar hensyn til det “historiske”.

Det er her ganske enkelt spørsmål om man  i vår tid gjør rett mot Konkordieboken ved å drepe den åndelig med “historisk korrekthet” – istedenfor å presentere den i en teknisk-logisk og systematisert form som ikke i det minste grad influerer på saken og stoffet, men som fra formens side ligger opp til vår tids måte for teknisk-logisk og systematisert form i “dogmatikken”.

 

Man verken kan eller skal kreve av mindre skolerte mennesker at de versågod må se til å bli rene “spesialister” i Konkordieboken for overhode å ha noe virkelig utbytte av den.

Den slags krav er den mest infame av alle måter som kan brukes for å sterilisere Konkordieboken!

 

 

 

 

 

XXVIII

Og det er sannelig langt fra å være en fribåren, luthersk ånd som kommer til uttrykk i den slags “litterær-historiske” krav som i praksis betyr leseforbud overfor Konkordieboken i den “lutherske” kirke.

 

Det er noe helt nytt at lesningen av Konkordieboken skal være forbeholdt “vitenskapelig” skolerte professorer. Det var kanskje på grunn av et slikt stilltiende forbehold at bokens tekster  ble oversatt til tysk (den jevne manns morsmål) fra første stund i reformasjonstiden!

 

Den avgjørende begrunnelse for “resystematisering” av Konkordieboken ved oversettelse til

ikke-tysk språk er følgende:

I den utgående Middelalder og den første reformasjonstid var det den såkalte “Loci-metode”

(på norsk “lærepunkt-metoden”) som var kirkelig og teologisk helt enerådende.

Denne metode besto i å formulere læremessige (teologiske) påstander og oppfatninger i kortest mulig “teser”, “definisjoner” og “argumenter” til bruk for slutninger (jvf. Luthers “95 teser”).

Oppsto det uenigheter, overlot man den bredere utførelse av saken til å fremlegges i “disputaser” som foregikk muntlig. En slik “metode” er ingen som forstår pointet i nå for tiden. 

 

Men denne metode var den selvfølgelige forutsetning for bekjennelsesskriftenes forfattere.

Og det er på denne bakgrunn man må forstå hvorfor en “historisk-korrekt” utgivelse av Konkordieboken i vår tid er ensbetydende med å sterilisere den.

 

Når nå nemlig alle bekjennelsesskrifter fra reformasjonstiden er skrevet etter “Loci-metoden”,

kan man bedre forstå  -- ikke bare at “artiklene” tilstrebet størst mulig korthet og siktet på å være definisjoner, men også at mange “artikler“ måtte gjentas saklig i forskjellige skrifter alt etter som de var stridspunkter i den aktuelle situasjon.

På den måte kunne en “artikkel” bli behandlet med forskjellige presiseringer og nyanser i både

4 og 5 bekjennelsesskrifter.

 

Hvis da en leser vår tid vil vite hva bekjennelsesskriftene lærer om f. eks. nattverden (som var et av de mest brennende spørsmål i reformasjonstiden) , så kan han ikke få pålitelig beskjed om det uten å slå opp i samtlige  reformasjonsskrifter i Konkordieboken. For nattverden er behandlet i dem alle – unntatt i Melanchtons “Traktat”.

 

Så blir det mere enn forståelig at en leser i vår tid rett og slett slutter å lese Konkordieboken, selv om utgivelsesmåten er 100% “historisk-korrekt” og “språklig pålitelig”.

Verken en gjennomsnitts prest eller en nidkjær legmann har tid til slik “spesialisering” i vår “tekniske” og rastløse tidsalder. Det kan bare professorer ha tid til – og så er Konkordieboken med 100% “korrekthet” blitt 100% sterilisert. Og det må jo kalles en meget “smukk lutherdom”.

 

Den i`de til “systematisering” som ligger til grunn for vår utgave, er å samle alt sammenhørende “artikkel-stoff” fra de forskjellige bekjennelsesskrifter under nye “loci” (systematiske overskrifter) som gir et raskt og samlet overblikk over alt det bekjennelsesskriftene lærer om et bestemt “locus” (bestemt “artikkel”),  bestemt “lærepunkt”).

 

 

 

XXIX

Denne i`de er jo såre enkel. Det er dens beste anbefaling og dens beste “modernitet” overfor et “400 år gammelt stoff” (som slett ikke er “foreldet”).

Men om ideen er enkel, er den meget vanskelig å omsette i praksis, i konkret form.

Og disse vanskelighetene bør leseren kjenne til og forstå. Derfor omtales de her ganske kort.

 

Som allerede nevnt siktet “Loci-metoden” på såvidt mulig å gi den korteste, enkleste definitoriske

formulering – slik leseren ser det klart av de fleste “artikler” i den augsburgske bekjennelse og i en rekke av de schmalkaldiske artikler.  . –

Men dersom det som nevnt oppsto uenighet og strid – noe som direkte og åpent var forutsatt ved avfattelsen av både den augsburgske bekjennelse og de schmalkaldiske artikler – kunne den spesielle behandling av et “locus” svelle ut til store avhandlinger for å belyse den opprinnelige “tese” (locus) ut fra de forskjelligste synspunkter. Melanchtons Apologi er et glimrende eksempel på dette.  

 

Således er artikkel IV i den augsburgske bekjennelse (C.A IV) en av de korteste “artikler” i

Konkordieboken, mens artikkel IV om samme emne (rettferdiggjørelsen) i Apologien er blitt en stor avhandling og Konkordiebokens lengste artikkel.

Det samme forhold finnes forresten mellom de fleste artikler i Augustana og Apologien.

 

På denne bakgrunn blir spørsmålet delevis sterkt komplisert for den som vil forsøke å

“resystematisere” Konkordieboken. For å belyse vanskelighetene kan vi ta for oss den nevnte artikkel IV i C.A. og Ap.

 

Ap. IV belyser “rettferdiggjørelsen” fra en rekke betydningsfulle, men sterkt skiftende synspunkter. Men lar vi det bero med å oversette det hele “historisk-korrekt”, så flyter det hele således sammen at en “moderne leser” mister enhver oversikt og enhver forståelse for stoffets rikdom. Men dersom vi deler stoffet opp i f. eks. 3 eller 4 deler, og henfører delene til den sammenhenger der de får mest fruktbart lys, viser stoffet seg å få en uventet levende aktualitet.

 

Man slipper fri fra følelsen av å vandre i en intellektuell labyrint der en “moderne leser” bare

finner rot, og ingen “Ariandnetråd”. 

En slik “oppdeling” av stoffet byr altså på store fordeler. Men samtidig bør man jo unngå å føre den så langt at “helhetene” går tapt.

En rimelig “oppdeling“ kan selv en “korrekt historiker” ikke ha noen rimelig innvending mot.

Men grensene for “oppdelingen” må ligge i kravet om å bibeholde “helhetene” og bare dele hvor nødvendigheten tilsier det.

 

For å mestre disse vanskeligheter med systematiseringen, fremme oversiktligheten, bevare “helhetene” og gjøre overføringen av en stoffdel til en annen system-sammenheng naturlig, o.l. – har utgiveren gjort bruk av følgende hjelpemidler for “resystematiseringen”:

 

 

 

1 Passus-inndeling og passus-overskrifter

Tekstene i Konkordieboken er inndelt og nummerert på dobbelt måte.

a) Hver artikkel har sitt eget nummer (i romertall) i det bekjennelsesskrift der det hører

hjemme og hver artikkel sin "l“cus-overskrift" ”som fremgår av vårt nedenfor

sammenstillende "r“konstruksjonsregister",” se s.XLIV)

 

XXX 

b) Hver artikkel er inndelt i “passus èr” som er nummerert med vanlige tall og som avbilder forfatternes disposisjon av stoffet i artikkelen. Disse passus-nummer er innført senere for å lette sitering og orientering. Disse siste, -- “passus-enhetene” – har den norske utgiver viet den største oppmerksomhet, og har søkt å finne frem til naturlige “passus-helheter” innen hver artikkel. For å fremheve dem anfører utgiveren tallene på de “passus èr” som danner naturlige “helheter”, og utstyrer hver slik “passus-helhet” med en særlig overskrift som uttrykker det “tema” som “helheten” behandler. På denne måten blir altså artikkel-overskriftene å forstå som betegnelsen for artikkelens læremessige hovedinnhold slik forfatterne selv har uttrykt det gjennom overskriften, -- mens “passusoverskriftene” blir å forstå som betegnelsen for de del-temata som behandles i artiklene. For å avverge enhver mulig misforståelse må derfor leseren overalt holde seg klart: artiklenes romertalls-nummer og overskrift (gjengitt i Rekonstruksjonsregisteret) stammer fra forfatternes hånd, mens inndelingen i “passus-helheter” og “passus-overskriftene” helt ut står for den norske utgivers regning. Enkelte (noen meget få) “passus-overskrifter” stammer fra forfatterne, nemlig de som uttrykkelig er anført i Rekonstruksjonsregisteret.

 

2.    Den systematiske ordning

av stoffet i den norske utgave er ikke gjennomført etter vilkårlige synspunkter, men etter anvisning av Luthers forklaringer til de “tre troens artikler” i Store og Lille katekismus, d.v.s i lys av den guddommelige treenighets personer og gjerninger: Faderen`s gjerning i skapelsen (Del II), Sønnens gjenring i forløsningen (Del III) og Åndens gjerning i helliggjørelsen (Del IV-VI). Det stoff som naturlig ikke ordner seg inn i denne systematikk, er ordnet i Del VII om “kirkerett og kirkeliv” og i en kort avsluttende Del VII av “forskjellig innhold”

 

3      Det nevnte “Rekonstruksjonsregister”

(s.XLIX) er innført i vår norske utgave for å muliggjøre det for leserne dels å “rekonstruere” Konkordiebokens historisk-orginale “oppbygning” på basis av vår norske utgaves tekster og på tross av vårt fullstendige brudd med den “tradisjonelle-historisk-korrekte” måte for å utgi Konkordieboken. Dels er dette “register” en avbøting for de innvendinger som de “korrekte historikere” ganske sikkert vil komme med ovenfor den utgivelsesmåte vi ganske avgjort har foretrukket. Den nærmere redegjørelse for “Rekonstruksjonsregistret” og dets bruk er gitt i en særlig forhåndsbemerkning.

 

                  

 

4      Typografi og systematisering.

For at det skal være selvinnlysende overalt i vår utgave når leseren har med tekster fra Konkordieboken å gjøre,  og når en har med utgiveranmerkninger å gjøre, er det fulgt en bestemt typografisk regel:

 

 

XXXI

Tekstene fra Konkordieboken er satt i korpussats, utgiveranmerkninger er satt i petisats.

I noen få tilfelle er det avverget fra denne regel. Men den oppmerksomme leser vil ikke ha noen vanskeligheter med å se når det avvikes fra regelen.

 

Vår “resystematisering” støter overalt på den vanskelighet at de fleste “passus-helheter” kan henføres til flere forskjellige sammenhenger. Det beror på visse eiendommeligheter ved “Loci-metoden”. Men vi har overalt foretrukket å gjengi passusene på ett sted i en bestemt hovedsammenheng (i korpussatss). Særlig betydningsfulle “passuser” burde også i mange tilfeller være gjengitt flere ganger i forskjellig sammenheng. Det har vi ikke kunnet gjennomføre av tekniske grunner. Men i visse tilfeller gjengir vi enkelte “passuser” flere ganger. Slik gjengivelse er gjort i petisats. Men som regel begrenser vi slike gjengivelser til henvisninger (sitasjon) av f. eks. typen “jvf. Cat. Maj. III, 49 f”. Henvisningsmåten er forklart i registret for forkortelser og til rekonstruksjon, se s.XLIX.

 

 

 

 

$          7.       Hva vår norske utgave utelater.

 

Vår utgave er en fullstendig og pålitelig gjengivelse av alle artikler i Konkordieboken.

Men vi har tillatt oss å utelate en del stoff som hat liten eller ingen interesse, eller er altfor spesielt. For ikke å svekke tilliten til vår utgave, vil vi si hva vi har utelatt og hvorfor.

 

 

1      Alle Forord, både til Konkordieboken som helhet og til de enkelte bekjennelsesskrifter

er samlet i $$ i Del I – og gjengitt dels i sin helhet, dels utdragsvis, dels bare kort refererende.

 

2      Det som er utelatt, finnes i Luthers Lille katekismus og i Konkordieformelen.

a). Fra Lille katekismus har vi utelatt en del ting som enten ikke har noen organisk sammenheng med katekismen, eller som andre har koblet sammen med den.

 

Således utelater vi:

 

1      Husfarens undervisning for sitt husfolk om forskjellige slags faste bønneformer (I-II),

2      Den såkalte “hustavle” (I-15) som består av en rekke Skriftsteder med formaning til bisper, prester, øvrighet, ektemenn, barn, tjenere, o.s.v.

3      Den såkalte “Traubuchlein” som inneholder det kirkelige vigselsritual som Luther foreslo. Dette skrift har i dag utelukkende historisk interesse. I sitt forord til skriftet erklærte Luther at ekteskapsstiftelse er et rent borgelig (sivil-rettslig) anliggende som ikke vedkommer kirkens tjenere; det foreslåtte ritual skal derfor ifølge L. Bare være et hjelpemiddel ved vigsel av dem som ønsker det skal skje i kirken.

4      Endelig utelater vi den såkalte “Taufbuchlein” som Luther utga med første opplag 1523 og i “revidert” annet opplag 1526, og som ble føyet til katekismen ført i 1531. Vi har nedenfor, kap. 8, A, $ 2 b-c omtalt at Luther med dette skrift egentlig vendte tilbake til det  katolske  dåpsritual av kirkepolitiske grunner, og forgjeves søkte å gardere seg mot misbruk av det ved den måten han skrev Forordet til “Taufbuchlein” , således at Luthers autoritet er blitt skammelig misbrukt i den lutherske kirke til støtte for en katolsk dåpslære. Da “Taufbuchlein” utelukkende har historisk interesse i vår tid, utelater vi skriftet fra vår utgave.

 

XXXII

b      Fra Konkordieformelen har vi utelatt det store “tillegg” (“Appendix”) til art. VIII om Kristi person. Tillegget heter “Catalogus Testimoniorum” (Fortegnelse over vitnesbyrd). Det inneholder en velordnet oversikt over Skriftsteder og oldkirkelige kirkefedresitater som skal bevise at den lutherske lære om at den guddommelige majestet og herlighet er meddelt Kristi persons menneskelige natur, er en lære som stammer fra Skriften (til forsvar mot “reformerte” anklager mot lutheranerne) og stemmer med den gamle kirkes lære (til forsvar mot katolikkene). Denne lære om Kristi person (F.C. art. VIII) tjener egentlig til å underbygge og godtgjøre læren i F.C. art. VII om Kristi legemlige nærvær i nattverden. (“dette er mitt legeme”), og til å forklare hvordan dette legemlige nærvær er en virkelighet på ikke-romlig, himmelsk måte, men  ikke på noen “kapernaistisk måte”. – Når vi utelater denne betydningsfulle “Catalogus” fra vår utgave, er det av en eneste grunn: vi anser stoffet i denne “katalog” for å være altfor krevende til å kunne påregne noen almen forståelse eller interesse, samtidig som det vesentlige har sin betydning og verdi ved en streng og inngående spesial-behandling av læren om Kristi person – i eller uten samband med læren om nattverden. Dersom noen leser av vår utgave skulle beklage at vi har utelatt “katalogen”, og skulle ønske å stifte bekjentskap med den i et nordisk språk, henviser vi til at katalogen er oversatt til svensk og finnes i den svenske utgave av Konkordieboken, “Svenska Kyrkans Bekannelsesskrifter”, Uppsala 1944, s.679 f. Utenom de her uttrykkelig nevnte utelatelser finnes det ingen utelatelser i denne vår norske utgave av Konkordieboken

 

 

 

 

$          8.         Den sær-norske bekjennelse, “Kirkens Grunn”.

 

Den norsk-lutherske kirke har siden 1942 en bekjennelse som er dens ene-eie innen fellesskapet av de lutherske kirker, nemlig bekjennelsesskriftet “Kirkens Grunn”.

Det er en bekjennelse som Den norske kirke ble nødt til å avlegge overfor de nasifascistiske tyske og “norske” statsmyndigheter som grunnlag for Kirkens brudd med disse statsmakter p.g.a. deres terror overfor kirke, hjem, skole og ungdom under den tyske okkupasjon av Norge i verdenskrig II årene 1940-45.

 

 

Denne bekjennelse angår derfor utelukkende forholdet mellom stat og kirke i lys av den augsburgske bekjennelses lære om “de to regimenter” (de to myndighets-områder, verdslig stat og åndelig kirke).

 

Når vi her tar “Kirkens Grunn” med i en utgave av Konkordieboken, betyr det selvsagt ikke at Den norske kirke har gjort eller vil gjøre noen forandring på at “Kirkens Grunn” skal anerkjennes som en felles-luthersk bekjennelse

 

Den var, er og vil alltid vedbli å være et sær-norsk aktstykke, en bekjennelse Den norske kirke ved Guds historiske styrelse på et gitt tidspunkt måtte avlegge for å være tro mot Gud, og måtte avlegge for å bekjenne kirkens stilling overfor en verdslig-ugudelig statsmakt.

 

 

 

XXXIII

Vi tar derfor “Kirkens Grunn” med her utelukkende fordi dette er en norsk utgave av de felles-lutherske bekjennelsesskrifter, og fordi en slik utgave bør inneholde også Den norske kirkes særlige bidrag i en kirkelig bekjennelses-situasjon (status confessionis).

Det har etter krigen vært reist innsigelser fra enkelte norsk-kirkelige hold mot å anerkjenne “Kirkens Grunn” som bekjennelse, i dette ords legitim-kirkelige betydning.

Disse innsigelser er helt uholdbare.

 

“Kirkens Grunn” er en fullverdig legitim-kirkelig bekjennelse for Den norske kirke.  For den tilfredsstiller alle formelle krav til en  kirkelig bekjennelse.

Siden vi tar den m ed her, skal vi anføre følgende om saken:

 

 

1      “Kirkens Grunn” tilfredsstiller følgende formelle krav til en kirkelig bekjennelse:

a      Den er forfattet av kirkelig ansvarlige myndigheter, som på lovlig ordnet måte representerte det kirkelige liv i Norge.

b      Den er forfattet under inngående drøftelser til alle formuleringer, prøvd på Skriften og på Den norske kirkes offisielle bekjennelse (d.v.s den augsburgske)

c      Den er i ansvarlige former forelagt Den norske kirkes presteskap og menighetsråd til enighetserklæring. Og sådan enighetserklæring innløp fra hundrevis av prester og menighetsråd – fra alle landets kanter – og ved personlig underskrift.

d     Den er kunngjort for landets menigheter og godtatt av dem ved at de frivillig gav lønn og underhold til de prester som “nedla embetet” og løste sitt forhold til staten på basis av “Kirkens Grunn”.

e      Det er ved fredsslutningen 1945 anerkjent de facto og de jure av den lovlige norske statsmakt derved at “Kirkens Grunn” ble gitt kirkerettslig gyldighet i oppgjøret om hvem som kunne og ikke kunne fortsette i Den norske kirkes tjeneste.

 

 

 

 

2      De saklige krav som “Kirkens Grunn” må tilfredsstille for å godtas som kirkelig bekjennelse, er altså at den må stemme med Skriften og med den lutherske bekjennelse som ved grunnlov og lov er Den norske kirkes bekjennelse. Inntil det er bevist at “Kirkens Grunn” strider mot Bibel og bekjennelse vil ingen med skjellig saklig grunn kunne forkaste dens karakter av bekjennelse i Den norske kirke. Idet vi tar “Kirkens Grunn” fra 1942 med i vår utgave, bemerker vi at vi gjengir dens tekst etter H. C. Christie: Den norske kirke i kamp, Oslo 1945, s. 165 f. I denne boken finner man den historiske beskrivelse av de forskjellige omstendigheter omkring “Kirkens Grunn”, avfattelse, underskrifter, o.l. H.C. Christie hevder med historisk og kirkelig rett at “Kirkens Grunn” hadde karakter av bekjennelse.

 

 

 

 

XXXIV

(Forord)

 

$          9.         Vår utgave som “moderne” dogmatikk.

 

 

Vår systematisering i denne utgave av Konkordieboken viser med stor klarhet at Konkordieboken har behandlet nesten alle grunnleggende og vesentlige lærepunkter i den guddommelige selvåpenbaring ifølge Skriften. Systematiseringen har derfor brakt for dagen en nesten fullstendig kristelig “dogmatikk”.

Når vi sier “nesten fullstendig” sikter vi til at enkelte lærepunkter delevis har fått en meget mangelfull behandling – som f. eks. læren om “de siste ting” , delevis ikke er blitt behandlet – som f.e ks. Læren om Skriften (dens inspirasjon). – Disse mangler har rent historiske grunner.

De beror ikke på at bekjennelsesskriftenes forfattere anså de nevnte spørsmål for å være likegyldige, eller for at de ikke hadde en sann og rett lære om disse ting.

 

Man må huske at  samtlige bekjennelses-skrifter er blitt til for å 1) avvise den falske lære, 2) frembære den sanne lære, og 3) presisere det sanne og rette på Skriftens grunn ovefor alt som ble gjort tvilsomt, -- og å gjøre dette i den bekjennelsessituasjon som var aktuell i historiske tid da de ble skrevet. (in statu confessionis).

 

Når altså et eller annet viktig spørsmål  ikke ble behandlet i bekjennelsen, er dette uttrykk for at det ikke var aktuelt i “bekjennelsens situasjon”. Verken mer eller mindre betyr “manglene”.

Det er derfor – for å nevne ett illustrerende eksempel – nærmest en kirkelig og teologisk skandale, når Konkordiebokens mangel på lære om Skriftens inspirasjon av bibelkritisk orienterte “nyprotestanter” blir proklamert som “bevis” for at den lutherske kirke har ingen lære om inspirasjonen! En slik tankegang kaller man i logikken “argumenta e silentio” (taushetsbevis), og om dem gjelder logisk: 1) Et taushetsbevis er vitenskapelig sett enten mest mulig tvilsomt eller likefram verdiløst. 2) Av et negativt grunnlag (taushetsargumentet er “negativt” og uttaler seg bare om noe som ikke finnes eller sies) kan man slutte hva som helst og hva man vil!

Derfor er det vitenskapelig tvilsomt eller verdiløst.

 

Konkordieboken fastslår helt utvetydig klart at Skriften er høyeste, ubetingede norm for hva som er  kristelig sant eller falskt. Om en altså ikke uttaler seg om et spørsmål betyr det positivt:

 

Ethvert spørsmål om kristelig lære og liv skal klargjøres og besvares ut fra Skriften, uansett om det er behandlet i Konkordieboken eller ei. Det gjelder også læren om inspirasjonen!

I denne mening kan man si:

Konkordieboken er prinsipielt fullstendig, selv om et og annet konkret spørsmål ikke er konkret behandlet.

---

 

Vår systematisering har altså medført at vi har kunnet fremlegge de samlede lutherske bekjennelsesskrifter som en fullstendig “dogmatikk” for vår samtid, og si: Dette er den lutherske kirkes offisielle lære.

Dette har en så stor åndelig teologisk og kirkelig rekkevidde, at utgiveren ikke kan unnlate å peke på noe av det viktigste dette innebærer. Det skjer i følgende hovedpunkter:

 

XXXV

1          Skrift og bekjennelse som prøvesten.

Da den lutherske bekjennelse med alt ettertrykk stiller seg på Skriftens grunn med Skriften som erklært “norma normans”, skal den kristelige, kirkelige, teologiske sanndruhet og ærlighet prøves på om noen har den sanne åndelig-intellektuelle ydmykhet som bekjennelsen, at en er villig til å la seg prøve på Skriften.

 

Bekjennelsen er “norma normata”, og krever den troendes samtykke og enighet på en fri, overbevist tros basis, og alltid med den reservasjon: Bekjennelsen er kristelig sann og gyldig for så vidt den stemmer med Skriften. –

Hermed ser enhver hvordan kristelig lære og ydmykhet, sannhet og sanndruhet skal prøves.

Og den som ikke vil underordne seg denne prøve, setter seg dermed utenfor både det kristne og det lutherske fellesskap.

 

 

 

2.         Opprydding i “lutherdommen” 

Vår systematiserte utgave kan legges ved siden av en hvilken som helst lærebok i “dogmatikk” som er forfattet i eller utenfor den lutherske kirke, og kaller seg “Luthersk” eller noe annet. Hermed har enhver prest og legmann i Norge (Norden) fått det hjelpemiddel vi sårt har trengt til å få ryddet opp i all falsk ånd og lære som stadig lanseres under etiketten “luthersk kristendom”.

For “luthersk” er det som stemmer med bekjennelsen på Skriftens grunn. Alt annet er ikke luthersk – hvor meget det enn kaller seg så.

 

 

 

3.         Hjelpemiddel i forkynnelsen.

Vår “dogmatikk” er et sårt tiltrengt hjelpemiddel for alle predikanter, sjelesørgere og alle som underviser i kristendom. Den avslører ubønnhørlig falsk og lovisk forkynnelse, og bekrefter de evangeliske røster blant menighetens arbeidere.

 

 

 

4      Hjelpemiddel i undervisningen

Vår “dogmatikk” er et sårt tiltrengt hjelpemiddel i den kristelige og kirkelige undervisning.

Først og fremst i den teologiske utdannelse av vordende prester.

Professorene kunne spare seg å “skrive dogmatikker”.

De gjorde en større og bedre gjerning med å gi grundig innføring og innøvelse i Konkordieboken – utfylle den med teologi-historiske forklaringer, drøftelser på Skriftens grunn, gjennomgåelse av dens emner, sjelesørgeriske redegjørelser, o.s.v. – en høyst betimelig å påkrevet reform av den teologiske undervisning.

Dernest er den hjelpemiddel for enklere eller mer videregående undervisning i kristendom (teologi) for misjonsskoler, bibelskoler, lærerskoler – og inneholder meget utmerket stoff  for konfirmantundervisningen (Store Katekismus).

Ved all slik enkel eller videregående undervisning er det ikke lærerens (professorens) oppgave å meddele elevene sine egne uforgripelige “meninger” om “kristendom”.

Men det er hans oppgave å lære elevene at det er Skriftens “definisjoner” til “kristendommen” som sant og rett angir “kristendommens vesen”.

Enhver annen slags undervisning om “kristendom” er falsk.

 

XXXVI

Konkordieboken er historisk sett opprinnelig blitt til som et grunnlag for enighet mellom lutherske kristne. Til denne dag er den vel skikket som sådant grunnlag.

 

Må Gud velsigne denne vår utgaves gang i Norge og Norden, at den må befordre åndelig vekkelse og besinnelse hos prester og predikanter, at den må fremme kirkelig og kristelig enighet og enighet på Guds ords grunn – istedenfor på alle forlorne menneskelige grunnlag for “enighet”.

Måtte vår utgave kort og godt fremme “den lutherske økumenikk”!

 

 

 

 

$          10.       Vår utgave i vår tids åndssituasjon

Hvilken åndshistorisk aktualitet har så vår utgave i vår samtids åndelig-kirkelig situasjon?

Da den er begrenset på en historisk bestemt måte vil vi gjerne presisere det ganske kort.

 

Konkordieboken er historisk blitt til først og fremst i reformasjonstidens grunnleggende oppgjør med den romersk-katolske kirke. Fordi om dette oppgjør ikke er direkte aktuelt i Nordens protestantiske land akkurat nå, vil det dog alltid forbli aktuelt der hvor katolisisme og protestantisme kommer i berøring med hverandre.

 

Nordens lutherske kirker møter således katolisismen overalt i verden hvor vi driver misjon –enten det er som hedningemisjon, arbeide blant emigrerte landsmenn, sjøfolk e. L.

På denne måten forblir Konkordieboken alltid aktuell i vårt forhold til pavekirke og pavemakt i lys av Skriften. –

 

Den kan også sies å ha fått øket aktualitet innen våre hjemlands kirker p.g.a. en stadig videre utbredelse av katoliserende tendenser blant mange “lutherske“ prester.

 

Det er gjerne prester som har spillet helt konkurs på den “nyprotestantistiske” teologi, og er på “leting” etter noe “nytt” og “fast” og “sikkert” -- og så er havnet i den mest håpløse form for “kirkelighet” som finnes: embedsdyrkelse med hiearkistiske tilbøyeligheter (“høykirkelighet”), sakramentsmagi og “sakramentalisme”, ritualisme, overdreven kirkelig pomp, prakt og utsmykking: liturgiske “gudstjenester” helt eller delevis uten preken over Guds ord, prangende bispeklær, presteklær, kirkesmykking, affektert kirkemusikk, fiendskap mot “åndelige sanger”, mot fritt legmannsvirke, o.s.v.

 

Overfor disse katoliserende tendenser vil Konkordieboken alltid beholde sin aktualitet i våre kirker. 

 

Fordi den ble til på 1500-tallet vil mange i første omgang savne noen hjelp i spørsmålene om “nyprotestantismen” og dens “teologi” siden ca. 1830.

       

 

 

XXXVII

Om det vil vi si:

Den katolske  teologi som Konkordieboken kjempet (kjemper) mot var (er) en slags rasjonalisme som har søkt å innordne hele Guds selvåpenbaring i rammen av Aristotele`s filosofi (den aristoteliske “skolastikk” fra Middelalderen som enda fullstendig behersker den katolske teologi).

 

Reformasjonen kastet ikke bare av seg pavens kirkepolitiske diktatur, men også Aristotele`s metafysikk, religionsfilosofi og etikk – selv om den høyaktet Aristotele`s logiske arbeider og gjorde sterk bruk av deres innsikter i logisk teknikk(d.v.s de bruker logikken som formalt hjelpemiddel i teologien, men ikke som kilde til teologisk kunnskap).

 

Slik sto saken i de protestantiske kirker til langt frem på 1700-tallet.

Da brøt en helt “ny” og annen type av rasjonalisme” inn i de protestantiske kirker. Den var grunnlagt av slike filosofer som Descartes og Spinoza på 1600-tallet, utfoldet seg rikt i 1700-tallets fornuftsdyrkelse og “opplysningstid” – og nådde sitt  høydepunkt i Kants filosofi i slutten av 1700-årene.

 

Det var den form for rasjonalisme som kalles “erkjennelsesteoretisk idealisme”. Den har vært den sterkeste åndshistoriske og kulturhistoriske faktor fra 1800-tallet frem til vår tid. Og den har fullstendig dominert teologien og forkynnelsen frem til våre dager.

Den har født og frembrakt hele den kristendoms- og tros-ruinerende åndsbevegelse i de protestantiske kirker som er blitt kalt “nyprotestantismen”.

 

Overfor denne bevegelse synes Konkordieboken i første omgang ingen redning å gi.

“Nyprotestantismen” oppsto jo også først 250-300 år etter reformasjonen. Men da spørsmålet fortjener den største oppmerksomhet, vil vi her i all korthet anføre følgende:

 

Den nye, europeiske rasjonalisme som oppsto på 1600- og 1700-tallet er blitt kalt “filosofisk idealisme”. I dens skjød fødtes de betraktningsmåter overfor religion og kristendom som er blitt betegnet som “agnostisisme” og “panteisme”. Begge er blitt utformet på et utall av måter, og har i hovedsaken behersket også teologien i form av bibelkritikk, religionspsykologi, religionsfilosofi og religionshistorie som har vært fullstendig negativ og tilintetgjørende overfor kristendom og åpenbaring. “Moderne teologi” er tross fine talemåter i sin substans agnostisk eller panteistisk, til dels åpenbart ateistisk.  

 

Som sagt synes Konkordieboken ikke å gi noen rettledning overfor denne “nyprotestantistiske“

bortforklaring og fornektelse, forfalskning og uthuling av “kristendommen”.

Men ser man nøyere etter, er den rik på stoff i denne sak. Den “nyprotestantistiske” filosofi og teologi er nemlig en grandios oppståen av den hellenistiske form for religiøsitet og filosofi som Oldkirken førte sin kamp mot på liv og død – for å verge åpenbaringen fra å gå under i filosofisk fornektelse.

 

 

Det store motstykke til den “nyprotestantistiske idealisme” i de siste århundrer er den åndsbevegelse som i Oldtiden kaltes “gnostisismen”, og som særlig slike kirkefedre som Ignatius, Ireneus, Hippolyt, o.a. kjempet mot

 

 

XXXVIII

 Det var gnosticismen og den såkalte arianisme som utløste de heftige og uforsonlige kamper i Oldkirken om særlig Guds treenighet og Kristi Gudmenneskelige person.

Nøyaktig det samme er tilfelle med den “nyprotestantistiske idealisme”: dens skjulte og åpenbare fornektelse av Guds treenighet og Kristi Gudmenneskelighet har til den aller nyeste tid utfordret Kristi troende menighet til å ta opp troens kamp.

 

Og i denne kamp er det Konkordieboken vinner ny aktualitet: bak nesten alle formuleringer til læren om treenigheten og Kristi person gjemmer seg et historisk stoff fra kampen mot gnosticismen og arianismen som er like aktuelt i vår tid som i Oldkirken.

 

Det er den teologiske undervisnings oppgave å påvise det. Utgiveren har i flere av sine skrifter ettervist dette – særlig i boken “Ordet som aldri kan dø”, Bergen 1949.

I denne boken sammenlignes bl.a. Oldtidens filosofi om kristendommen med den “moderne nyprotestantismes” lære om Kristus (doketisme, ebjonisme og arianisme)

 

Forstår man altså konkordiebokens innhold i lys av  kirkehistorien og  filosofhistorien, så er den hyperaktuell på meget allsidig måte – for nær sagt alle sider av lære og teologi i kirken.

 

Og i denne mening er den hyperaktuell i den troende menighets kamp mot den “moderne” religiøsitets fornektelse og forfalskning av kristendommens vesen.

Om dette verks utgiver skulle tenke seg noensinne å skrive en “kirkelig dogmatikk” etter å ha utgitt   

 

Konkordieboken på den her fremlagte måte, -- så ville en slik dogmatikk måtte arte seg som et slags teologi-historisk kommentarverk til Konkordieboken for å påvise dens budskap til vår tid i den troende menighets kamp mot den forføreriske og kristendoms-forfalskende “nyprotestantisme”, dens gnostisisme, panteisme og fordekt ateisme.

 

Med disse bemerkninger om Konkordiebokens aktualitet for vår tid, lar vi det her bero, -- enda vi kunne ha skrevet store bøker om saken.

 

 

 

 

$          11.       Bekjennelsesplikt og bekjennelsesrett

Når et kirkesamfunn i sin konstitusjon offisielt har vedkjent seg en bekjennelse, da innebærer dette at vedkommende samfunns kirkelige tjenere, som prester, forskjellige slags lærere, styrere o.l., er forpliktet til å leve og lære, tjene og styre i overensstemmelse med denne bekjennelse.

 

De nordiske kirker er ifølge sin konstitusjon lutherske kirker, og ifølge lovgivningen er da biskoper, professorer, prester , o.l. forpliktet på den lutherske bekjennelse i kristelige og kirkelige spørsmål.

 

 

XXXIX

Uten en slik bekjennelsesplikt er kirkesamfunnet intet tros- og bekjennelsessamfunn, og dermed heller ikke noen ordnet kristen kirke.

 

Dette får den største betydning for de lutherske kirker i Norden, som uten unntagelser er “statskirker”. Det er ingen tvil om at selve statskirkeprinsippet for tiden befinner seg i en ytterst kritisk fase i Norden. Vi kan likefrem tale om en kirkekrise for så vidt “statskirkene” i Norden er under et voldsomt dobbelt press:

 

På den ene side står de under press av de ikke-kristne, tildels åpenbart kristendoms-fiendtlige åndskrefter som forsøker å bruke statsmakten til å undergrave eller avskaffe kristendommens innflytelse i folkelivet.

 

På den annen side står de under press av en kristelig, frikirkelig individualisme som på basis av prinsippet om religionsfrihet ikke vil vite av at statsmakten skal ha noen plikt eller oppgave m.h.t. å fremme en kristelig, kirkelig påvirkning av folket (noe som utelukkende menes å burde skje gjennom frie kirkedannelser). Begge disse typer av press mot statskirkeprinsippet ender tross sin forskjellige motivering med å virke sammen til det samme mål: opphevelsen av statskirkeordningen ved å oppheve bekjennelsesplikten i religionsfrihetens og toleransens navn.

Overfor dette dobbelte press i retning av samme mål vil vi understreke noen vesentlige ting:

         

For det første

er forbindelsen mellom stat og kirke ingen vesensnødvendig forbindelse for noen av partene. Den har sin bestemte historiske forutsetninger i den lutherske kirke, og forandres disse forutsetninger, kan forbindelsen når som helst oppløses.

 

 

For det annet

kan man nok medgi at toleranse og religionsfrihet er en alminnelig “menneskerettighet” og et selvsagt politisk prinsipp i den verdslig stat. Men man kan ikke medgi at toleranse og religionsfrihet som politisk prinsipp uten videre kan praktiseres i innenkirkelige forhold på en måte som i realiteten opphever kirkens kristelige normer og bekjennelse, og legger veien åpen for forfatningsmessige forhold som tilintetgjør kirkens karakter av kristen kirke.

Ifølge lutherske tro og lære er spørsmålet om kirken skal være organisert som kirkestat, statskirke, fri folkekirke eller frikirke intet “dogmatisk” spørsmål, men tilhører til en viss grad og til en bestemt grense spørsmålet om de “”menneskelige ordninger i kirken”

(jus humanum) der det råder full frihet innen den ramme som er gitt med “de guddommelige ordninger” (jus divinum). Om den lutherske sondring mellom “jus humanum” og “jus divinum” se nedenfor Del VII, kap. 15-16.

 

De åndelige og historiske forutsetninger for at den lutherske kirke har vært og kan være statskirke består deri at statsmakten (den verdslig-politiske stat) anerkjenner kirkens normer og bekjennelse , ønsker at folket skal ledes og oppdras i den kristne tro, og er villig til å forvalte i kirken i overensstemmelse med kirkens egen bekjennelse.

 

Hvor disse forutsetninger praktiseres, ønsker den lutherske kirke på sin side gjerne å leve i organisert forbindelse med staten.

 

 

 

XL

Og fordi den politiske statsmakt praktiserte denne holdning i reformasjonstiden, derfor – og bare derfor – ble den lutherske kirke organisert som statskirker eller folkekirker.

 

Til belysning av denne grunnholdning hos den politiske statsmakt henviser vi til de lutherske fyrsters holdning i kirkelige spørsmål i reformasjonsårhundret: det var den daværende statsmakt som ga den lutherske kirke det menneskelige mandat til å utarbeide både hele Konkordieboken og dertil Konkordieformelen.

Dette kan leseren selv få et overmåte sterkt inntrykk av ved å studere nærmere de lutherske fyrsters forord til hele Konkordieboken. Teksten til dette forord finnes nedenfor Del I, $ I

 

Men det kan på ingen måte bortforklares at det i de siste par hundre år er foregått en prinsipiell og dyptgående forandring i de politiske statsmakters grunnholdning overfor kirken.

For den lutherske kirkes vedkommende kan dette studeres i alle Nordens statskirker.

 

Man finner – særlig i vårt århundrede – stadig flere uttrykk for at statsmaktene søker å løse seg åndelig fra kristendommen, og søker å føre en kirkepolitikk og en kirkelig lovgivning som i beste fall er likegyldig (indiferent) overfor kirkens bekjennelse, og som gjennomgående motarbeider kirkens åndelige selvstendighet og kristelig egenart, berøver den midlene til å utøve åndelig innflytelse over folket eller ta noe initiativ i kirkelige spørsmål.

I verste fall opptrer de politiske statsmakter direkte kristendomsfiendtlig, bl. A. ved å begunstige kristendomsfiendtlige retningers innflytelse og ved å miskreditere personer og retninger som representerer en “for utpreget” kristelig innstilling.

 

Gjennom disse tydelige tendenser står vi i vår tid faktisk der, at statskirkene ikke lenger kan sies å være kristelige kirker i ordets rette mening, men er blitt redusert til et “statens religionsvesen” ved siden av andre slags “vesener” av statlig art.

På intet felt sees dette klarere enn i statsmaktens forhold til den kirkelige bekjennelsesplikt.

 

Gjennom bruken av lovgivningsmakten har den nyere tid i Norden formådd å gjennomhulle og nullifisere bekjennelsesplikten i de grader at man uten overdrivelse kan si:

i dag kan hvem som helst når som helst hvor som helst forkynne og hva som helst i “kristendommens “ navn – bare de oppfyller visse borgelig-juridiske betingelser (særlig om visse offentlige eksamener) for å inneha og “sitte” i et “kirkelig embete” i “statens religionsvesen”.

 

Men det tristeste punkt i dette sørgelige kapitel er at disse tendenser på verdslig-politisk hold ikke bare er blitt møtt med fullstendig passivitet på kirkelig side fra den nyprotestantiske orienterte del av geistligheten, men til dels er blitt åpenbart støttet og bifalt fra innflytelsesrikt kirkelig hold. Det er ikke minst fra visse geistlige hold blitt ført en “politikk“ i “toleransens og religionsfrihetens” navn som har virket direkte nedbrytende for kirken som kirke, og har ført til en skjebnesvanger sammenblanding av “politisk frihet” og “kirkelig fordragelighet”.

Og ved denne sammenblanding er det først og sist bekjennelsesplikten har fått sitt kirkelige grunnskudd.

 

I denne henseende er vi kommet derhen at både geistligheten og folk flest finner det å være hykleri og latterlighet overhode å stille noe kirkelig krav til noen om bekjennelsesplikt.

 

XLI

Dette har ført til en sådan “innen-kirkelig frihet” at det i vår tid faktisk er full frihet for alle forkjempere for kristendomsfornektelse og -forfalskning – både i og utenfor kirken, bare de er borgelig “ærbare”.

 

Og denne frihet tilståes enhver både i og utenfor kirken i “humanitetens”, “toleransens” og “religionsfrihetens” navn. Men den tilsvarende frihet for den kristne tros forkjempere og forsvarere blir temmelig illusorisk når man vet at makthaverne både i og utenfor kirken har utallige både fine og grove midler til å uskadeliggjøre mennesker som tar sin kristentro “for alvorlig”. Følgesvennen av disse tydelige tendenser er den mentalitet som vil oppløse enhver normativitet og autoritet i Guds ord, og oppløse den like meget innenfor som utenfor “kirken”.

 

Det er dette man kaller “sekularisering” (verdsliggjøring) – noe som på ingen måte foregår utenfor kirken, men foregår midt i kirken selv: “sekulariseringen” innebærer at kirken verdsliggjøres, opphører å være kristi kirke, og ender med å bli et “religionsvesen” med eller uten forening med staten.

“Sekulariseringen” er en kirkelig foreteelse. “Verden” kan ikke bli “verdslig”, for den er verdslig, har alltid vært det og vil alltid vedbli å være det.

 

Det er bare kirken som kan bli “verdslig” fordi den ifølge sitt vesen (jvf. Johs. 18.36 f.) ikke

er “verdslig” og ikke kan bli eller være verdslig uten å opphøre å være kirke.

 

Men verdsliggjøringen i kirken er i alle sine former frukt og følge av vantro, fornektelse, selvsyke, æresyke for mennesker, maktsyke i verden, bortforklaring eller forfalskning av

Guds rene, klare ord: “kristendommens” reduksjon til “ord uten kraft”, til fraser, ordsklisjeer, fonetisk ortodoksi, “skinn uten kraften” som en “kirkepest”.

 

Under verdenskrig II kom Den norske kirke inn i en ildprøve i forhold til den verdslig-politiske statsmakt i det 20. Århundre.

 

Den norske kirke ble nødt til å bryte med denne statsmakt, og skille lag med den på basis av “Kirkens Grunn” (året 1942), se Innledning $ 8, samt del VII, kap. 16 C).

Gjennom denne bekjennelse ga Den norske kirke uttrykk for at den hadde oppdaget det som en fryktelig virkelighet at den moderne, politiske statsmakt kunne være – og i visse tilfelle er – “en demonisk (antikristelig) makt” (K.G. art. V).

 

 

Det fortjener her oppmerksomhet  at den kirkelige ordinasjon (innvielse) kom i forgrunnen som stridsspørsmål: statsmakten kan ikke skalte og valte med ordinasjonens rett og den ordinertes oppdrag med Guds ord som det passer den selv i politisk, økonomisk, o.l. henseende. Gjør statsmakten slikt, da er det “et hogg mot alteret” (K.G. art. II).

 

Det bød ikke på noen vanskelighet å innse disse ting i kirken så lenge man hadde med en fremmed okkupasjonsmakt å gjøre. Men å innse at vår egen nasjonale, “frie”, demokratiske statsmakt kan være eller bli en “demonisk (antikristelig) makt”, det er så vanskelig (ut fra menneskets medfødte anlegg til alltid å mene det beste om seg og sitt), at det kjennes som majestestforbrytelse bare å antyde noe slikt – og er vel heller neppe mulig å innse for noen uten de er åndelig skolert gjennom det åndelige øye som er skjerpet av Bibeltroens lys.

 

 

 

XLII

Men det er en overtro å mene at statskirkeprinsippet har gunstigere kår og mulighet under en demokratisk statsforfatning enn under andre forfatningsformer. Den konkrete, aktuelle situasjon i Nordens “demokratiske” statskirker, er at disse “kirker” i stadig høyere grad er blitt et “statens religionsvesen” i sine respektive land.

Lovgivningsmakten i kirken kjenner seg på ingen måte bunnet av disse kirkers offisielle bekjennelser. I praksis er enhver bekjennelsesplikt blitt nullifisert “gjennom lovgivning”.

 

Og det har ført med seg at i vår tid er det ikke Guds ord og den lutherske bekjennelse som er

normativt forpliktende, men de nasjonale lovverk  som den statlige lovgivningsmakt til enhver tid formulerer i “kirken” med assistanse av den høyeste geistlighet i “statens religionsvesen”.

 

Det finnes stadig eksepler på at det på “kirkelig” hold slett ikke argumenteres med at “Guds ord sier”, men derimot med at “norsk” (eller svensk, dansk, o.s.v) lov sier” – d.v.s at menneskegjorte lover settes over Guds ord. Og særlig ille blir dette når slike menneskegjorte

lover trekkes således inn i kirkelivet at lydighet (“lojalitet”) mot menneskegjorte lover gjøres til et vilkår for å bli ordinert til prest, eller til vilkår for å kunne få eller inneha “embete” i “statens religionsvesen”. I dette fall har “kirken” opphørt å være en luthersk-evangelisk kirke. For en slik kirke setter menneskelover, mennesketradisjoner, o.l. over Guds ord.

 

 

 

Hvordan den lutherske kirke på basis av “jus divinum” bedømmer en slik “kirke” -- det være seg frikirke eller statskirke – kan enhver lese om nedenfor Del VII, kap. 15-17.

En slik “kirke” er i de grader åndelig kommet på avveier med alt sitt demokrati eller med all sin høykirkelighet, at det alvorlig må spørres om den har rett til å kalle seg “kirke” om den dermed mener å bruke en kristelig betegnelse.

 

Er man i Nordens stater og statskirker kommet så langt at det råder uhemmet både borgelig og kirkelig “religionsfrihet” i og utenfor kirken for kristendomsfiender og kristendomsforfalskere, da er bekjennelseskirken en saga blott.

Spørsmålet om bekjennelsesplikt er i praksis og mentalitet blitt komplett latterlig i Norden.

 

Så kommer automatisk kontraspørsmålet:

Gjelder i dag en full religionsfrihet i disse stater og kirker i den form at det gis uinnskrenket frihet for de bibeltroende til å utøve noen bekjennelsesrett ?

Vi har allerede nevnt aten slik bekjennelsesrett må sies å være temmelig illusorisk i praksis, og det må den være i selvsamme øyeblikk argumentet: “det er norsk (svensk, dansk, etc.) lov” veier mer enn argumentet: “så sier Guds ord”.

 

Da blir det nemlig i realiteten ikke et spørsmål om Skrift og bekjennelse, men om hvem eller hvilken gruppe som til enhver tid har hånd om den kirkepolitiske makt, og som ved denne makt både kan forme kirkelovgivningen og kan hevde menneskelige prinsipper i håndhevelsen av menneskegjorte lover.

 

 

 

XLIII       

Dette vi her anfører på mer generell måte er den faktiske og aktuelle problemstilling i dagens nordiske kirker.

Og vi vil som symptom for situasjonen ha vent at det på “kirkelig hold” i Norden i de senere år har vært drøftet i private, men ikke desto mindre målbevisste former, spørsmålet om å gjøre den kirkelige ordinasjon avhengig av at man frivillig vil love lydighet mot biskopen (biskopene) -- et lydighetsløfte som vil være direkte Skriftstridig og definitivt sette angjeldende “kirke” utenfor rekken av evangelisk-lutherske kirker.

 

Det er et “tidens tegn” angående “statskirke-prinsippet” i Norden at man for alvor kan drøfte en prests lydighetsplikt mot en biskop (et menneske) som ledd i en prests ordinasjonsløfte.

 

 

12.       Hvorfor denne utgave kalles “Dogmatikken for legmenn”

 

Mange lesere vil spørre seg hvorfor utgiveren har gitt sin utgave av “Konkordieboken”

navnet “Dogmatikken for legmenn”.

 

Svaret er følgende:

Når bekjennelseskirken er redusert til et statens religionsvesen, når bekjennelsesplikten til bisper, professorer, prester, o. a. er nullifisert, og når de sannheter Konkordieboken bevitner vesentlig troes, læres og bekjennes av legfolk og et lite antall  gudfryktige prester – hvorfor skulle man så ikke nevne tingen ved dets rette navn, og si:

Dette er i sannhet det lutherske legfolks dogmatikk ?

 

Vi setter navnet: “Dogmatikken for legmenn” på utgaven:

 

1      ikke fordi Konkordieboken opprinnelig er skrevet av legfolk; den er tvert imot skrevet menn med sin tids beste lærdom.

 

2      ikke fordi Konkordieboken opprinnelig er skrevet for legfolk; den er tvert imot skrevet for lærde, for prester, for fyrster og statlige myndigheter.

 

Vi gir utgaven navnet “Dogmatikken for legmenn”:

 

1      Fordi dens innhold synes å være avgått ved døden i “de lærdes” sinn, og i vår tid er levende bare blant mange av de lutherske legfolk som skjelles ut som “lesere” og “pietister”, og blant de prester som skjenner seg ett med dette Guds folk.

2      Fordi et menneskes høyeste åndelige stand er dets stand som “barn” hos Gud og “prest” for Gud ved troen på Jesus Kristus. Denne høye stand er å være en enkel, enfoldig kristen fremfor alt hva man ellers er. Men dette vet dessverre bare det “pietistiske” legfolk og deres prester i dag. Derfor er tittelvalget en takknemlig anerkjennelse til alle dem som med Konkordieboken vet etter Guds ord, at er èn en kristen, da er han således prest for Gud i himmelen, at det på jorden ikke er noen vesensforskjell (bare tjenesteforskjell) om en har utvortes prestedrakt eller ei. “Dogmatikken for legmenn” er ikke beregnet på dem som er “brødre” i standshovmot” men på dem som er brødre og søsken i den samme tro på Kristus ved den Hellige Ånd.

 

XLIV

$          13.       Utgiverens personlige ord til utgaven

 

Da Konkordieboken er det skrift som nest etter Bibelen har betydd mest for utgiveren – både som kristent menneske og som prest og teolog – tør det være ham tillatt å avslutte dette forord med noen personlige ord.

 

Det er eiendommelig at studium av bekjennelsesskriftene ikke inngår i det teologiske studium i Den norske kirke. Det står helt ut til den enkelte student å gjøre noe på dette felt. –

Det er klart at dette er en stor mislighet, av to grunner.

 

For det første avgir man sitt ordinasjonsløfte om å lære og forkynne etter Skrift og bekjennelse – uten kanskje overhode å ha satt seg inn i Bekjennelsen med noen ordnet veiledning. Jeg er bange for at dette er det vanlige med prestene i vår bekjennelseskirke! --

 

For det annet inneholder Konkordieboken en mengde stoff av høyeste verdi både for den teologiske erkjennelses klarhet og for tjenesten som predikant og sjelesørger.

Og da er det sikkert nok en stor feil ved det teologiske studium at studentene ikke planmessig blir ført inn i dette stoff.

 

Som nybakt cand. theol. kom jeg rent tilfeldig – en dag i et antikvariat – over et eksemplar av Mullers utgave av Konkordieboken. Den lesning som da begynte, kastet overordentlig meget av seg – mer enn alt annet jeg hadde lest av teologisk litteratur.

 

Og mange er de teologiske studenter, kandidater og prester som jeg senere har rådet til å lese denne bok. Ja, mer – like siden mitt første bekjentskap med boken har jeg inderlig ønsket å se den oversatt til norsk og gjort tilgjengelig for legfolk.

Men jeg kom ikke på at jeg skulle være den rette til å gjøre dette arbeide, og tviler en dag i dag på det. Men situasjonen i min livsgang tvang meg til å ta fatt. 

 

Jeg har nemlig i årenes løp fått en rekke anmodninger fra mange kanter i vårt land om å skrive en “populær dogmatikk” for legfolk.

 

Forsøksvis var jeg igang med det arbeide siden slutten av 1930-årene, og i årenes løp så 5-6 utkast dagens lys – bare for hver gang å bli vraket av en skarp selvkritikk.

Mer enn en gang har jeg måtte minnes Platons ord om at man må studere filosofi i 20 år for å kunne bli en filosof.

Og i teologien fant jeg ut at man, for å skrive en populær framstilling av dogmatisk art, ikke bare måtte ha uvanlig store kunnskaper på et uhyre stort felt, men også måtte være blitt så noenlunde åndelig tørr bak ørene gjennom åndelig livserfaring og allsidig modning før en ga seg til å belære andre om “kristendommens” sanne vesen.

 

Konkordieboken måtte vente – bl.a. også fordi jeg stadig var så opptatt av prestegjerningen, filosofiske og teologiske studier, samt av et ikke lite forfatterskap.

Men boken slapp meg aldri en dag.

 

Da jeg holdt på definitivt å gi opp tanken på en “legmannsdogmatikk”, slo en dag den ìde ned i mitt sinn:

Hvorfor ikke lage en “legmannsdogmatikk” av Konkordieboken ?

Hvem kunne skrive en bedre “legmannsdogmatikk” ?

 

XLV

Ideen satte meg virkelig i brann, og ble stadig etterprøvet på de forskjellige tekster.

Men Konkordieboken måtte vente lenge.

 

I 1952-53 ble jeg langvarig syk, men sommeren 1954 gikk jeg i gang med den plan jeg hadde lagt – og skjønte at planen var fruktbar nok.

Men november 1954 ble jeg atter syk – og denne gang så alvorlig at jeg skjønte sykdommen ville forandre hele mitt liv og tvinge meg til å gi opp min 25-årige prestegjerning i Den norske kirke. Og jeg regnet nærmest med å måtte oppgi  alle mine planer vedrørende Konkordieboken også. Men da den verste sykdomskrise var overvunnet, og jeg så en langvarig rekonvalesenstid i møte, ga legene meg tillatelse til på strenge betingelser (men av “mental-hygieniske”   grunner) å “putle” litt med noe oversettelsesarbeide. Det var Konkordieboken som lå meg på hjerte.

 

Min økonomi for vitenskaplige arbeidsoppgaver hadde i alle år vært meget tung, da det aldri lyktes meg å oppnå noe som helst privat, kirkelig eller statlig stipend. (arbeidsbidrag) – og jeg hadde ikke råd til å kjøpe moderne dikteringsmaskin.

I denne personlige nød kom min kjære hustru meg til hjelp på en helt uventet måte: Om vi ikke hadde råd til dikteringsmaskin – kunne så ikke hun skrive manuskriptet etter mitt diktat? --

Dette forslag ga meg helt nytt mot, og vi gikk i gang.

 

Store deler ble til mens jeg lå i sengen. Og etter hvert som jeg ble sterkere, gled det hele jevnt fremover. I løpet av 8-9 måneder var arbeidet i hovedsaken ferdig. Når man daglig passer på de små stunder som blir en forunt, så viser det igjen!

 

Det er meg en dyp, oppriktig trang på dette sted å takke min selvoppofrende hustru for hennes tjenersinn. Uten hennes hjelp hadde hverken min helse eller mitt arbeide kunnet gå så jevnt fremover. Det var således Guds vilje ved hennes hjelp å få arbeidet gjort av en heller skrøpelig rekonvalesent! Soli Deo gloria! Slik er Gud!  1. Kor.1, 26-29.

 

Det er også meg en kjær plikt på dette sted å fremføre en hjertelig takk til pastor Arthur Berg, redaktør i dagbladet “Dagen”, Bergen.

Han har jo i mange år beskjeftiget seg med litteraturen fra reformasjonstiden, og en særlig kjenner av Melanchtons arbeider. Berg har gjennomgått mitt manuskript til “Dogmatikken for legmenn” – etterprøvet partier av oversettelsen, og har gitt meg verdfulle råd og vink om mange detaljer. For dette vil jeg si ham min oppriktige takk.

 

Endelig vil jeg få lov til å takke min svoger, sogneprest Ivar Aartun, for hans velvillige hjelp med korrekturarbeidet.

 

 

 

Med denne takk til mennesker er det sluttelig med stor og ydmyk takk til Gud at jeg hermed sender “Dogmatikken for legmenn” ut i Den norske kirke. Det er min inderlige bønn til Gud at boken må påkalle flittig studium og åndelig interesse i en åndelig flat og ugiddelig tid – først og fremst hos prester, predikanter og lærere; og at boken må virke vekkende, fornyende og avklarende på alle som har sin plass på et eller annet frontavsnitt i arbeidslagene i Den norske

kirke: i teologien og blant teologiske studenter, ved misjonsskoler, bibelskoler, lærerskoler o. l.

 

 

 

XLVI

Må Guds Ånd følge og velsigne lesningen av denne bok, så den troende må finne lys og vederkvegelse i kristenlivets mange spørsmål, og den søkende må finne hjelpen til å se den faste klippe som vi gjennom Guds urokkelige ord kan plante våre føtter på i liv  som i død:

Jesus Kristus – Gud og menneske i en eneste forløsende persons forløsende gjenring for en fallen verden.

 

 

 

Stavanger/Oslo 1955/56

 

                                                                                  Olav Valen-Sendstad

                                                                                                              dr. philos 

 

XLVII

 

REKONSTRUKSJONSREGISTERET

 

1      Hva rekonstruksjonsregisteret er.

 

Dette register inneholder en fullstendig og fortløpende fortegnelse over samtlige bekjennelsesskrifters navn, artikler, overskrifter og passus-antall slik som de foreligger i rekkefølgen de er gjengitt etter i Konkordiebokens historisk-orginale stoffordning.

 

Ved å bruke dette rekonstruksjonsregisteret kan derfor leseren “rekonstruere” den originale

stoffordning i Konkordieboken, og således føre ordningen i vår “systematiserte” norske utgave tilbake til den originale ordning.

 

 

2      Om bruken av rekonstruksjonsregisteret

 

Dette register tjener et dobbelt formål: a) Det tjener til rekonstruksjon av Konkordiebokens historisk-originale form for lesere som er historisk interessert i den. – b) Den tjener “situasjonssystemet” i vår norske utgave. For i vår utgave blir det i betydningsfulle spørsmål henvist til eller sitert avsnitt fra de forskjellige bekjennelsesskrifter til belysning av stoffet slik  det er plassert i vår “systematisering”.

For å spare plass og for samtidig å lette leseren i hans mer inngående arbeide med vår utgave, er registret derfor innrettet med tre rubrikker:

 

 

            Rubrikk I viser bekjennelsesskriftenes originale navn, originale artikkelnummer og artikkel-overskrifter, samt passus-antall og originale passus overskrifter i de artikler som inneholder deloverskrifter.

 

 

            Rubrikk II viser det kapitel (kapitel-tall) i den norske utgave der angjeldende tekst eller tekstavsnitt finnes.

 

 

            Rubrikk III viser det eller de sidetall i den norske utgave der angjeldende tekst eller tekstavsnitt finnes.

 

Når man da i den norske tekst finner en henvisning på ett sted til noe som er sagt et annet sted, går man frem på følgende måte for å finne det sted det henvises til:

Har vi f. eks. en tekst under Del II, kap. 3 i vår norske utgave hvor det henvises til en tekst i f. eks. Luthersk Store katekismus, som er sitert med f. eks. Henvisningsformen “Cat. Maj. III, 49-58”, og leseren ønsker å slå etter for å finne henvisningen, så slår han opp i “Rekonstruksjonsregisteret” under “Cat. Maj.” –Store Katekismus” og finner der frem til de anførte tall og nummer. Han vil da i Rubrikk III finne det sidetall i vår norske utgave, der den siterte tekst finnes.

På denne måten går man frem overalt hvor man ønsker å slå etter en henvisning som er gjort av den norske utgiver.    

 

 

XLIX 

 

I                                                                                                                                                           II                            III

 (Navn, nummer, passustall)                                                                                                         (Kapitel)               (Side)

 

                Forordet til Konkordieboken                                                                                       Del I, $ 1               3 f

 

1             Den apostoliske bekjennelse ( De tre troens artikler)                                 Kap        1             42

 

2             Den nicænske bekjennelse (i tre artikler)                                                                                42

 

3             Den athanasianske bekjennelse

                                               Satsene 1-26        Om Guds treenighet                                                                                      43 f.

                                              

Satsene 27-40      Om Kristi Gudmenneskelighet                                                      5             103f.

 

4             Den augsburgske bekjennelse (C.A)

Utdrag av Melanchtons utkast I til Forord for C.A.                                   Del I, $ 4               39 f

 

Om Forordet (Praef.) til C.A.                                                                           Del I, $ 2               10 f.

 

Art.I,                      1-6          Om Gud                                                                                                              Kap. 1                   42

 

“ II,                        1-3          Om arvesynden                                                                                 Kap. 2                   49

 

“ III,                      1-6          Om Guds Sønn                                                                                  Kap. 5                   104

 

“ IV,                       1-3          Om rettferdiggjørelsen                                                                      Kap. 7                   188

 

“ V,                        1-4          Om forkynnertjenesten                                                                    Kap. 6B                                161

 

“ VI,                       1-3          Om den nye lydighet                                                                        Kap. 11                 430

 

“ VII,                     1-4          Om kirken                                                                                           Kap. 6                   148

 

“ VIII,                   1-3          Hva er kirken?                                                                                   Kap. 6                   148

 

“ IX,                       1-3          Om dåpen                                                                                           Kap. 8 $                6             331

 

“ X,                        1-2          Om Herrens nattverd                                                                        Kap. 9                   357

 

“ XI,                       1-2          Om syndsbekjennelsen (skriftemål)                                                              Kap. 12                 458

 

“ XII,                     1-10       Om boten                                                                                            Kap. 12                 467

 

“ XIII,                   1-2          Om sakramentenes bruk                                                                 Kap. 6B                                162

 

“ XIV,                    1.            Om den kirkelige orden                                                                    Kap. 15B              559

 

“ XV,                     1-4          Om kirkeskikker                                                                                Kap. 15D              565

 

“ XVI,                    1-7          Om den verdslige (politiske) styremakt                                         Kap. 4                   99

 

“ XVII,                  1-5          Om Kristi gjenkomst til dom                                                           Kap. 18                 683

 

“ XVIII,                1-6          Om den frie vilje                                                                                Kap. 3                   74 f

 

“ XIX,                    1             Om årsaken til synden                                                                     Kap. 2                   48

 

“ XX,                     1-40       Om troen og de gode gjerninger                                                      Kap. 11                 430

 

“ XXI,                    1-4          Om helgendyrkelsen                                                                         Kap. 15 E             582

Conclusio ad art. I-XXI, Appendix 1-5                                                        Kap. 17 B             674

                               Artiklene (XXII-XXVII) om de misbruk som er avskaffet. 1-6                              Kap. 16                 605

 

“ XXII,                  1-12       Om nattverdens to skikkelser                                                         Kap. 16                 605f

 

“ XXIII,                1-26       Om presters ekteskap                                                                       Kap. 16 B             609f

 

“ XXIV, 1-41       Om messen                                                                                                        Kap. 15 F             589f

 

“ XXV,                  1-13       Om skriftemålet (syndsbekjennelsen)                                           Kap. 16 E             648f

 

 

 

L

 

I                                                                                                                                                           II                            III

 (Navn, nummer, passustall)                                                                                                         (Kapitel)               (Side)

“.XXVI, 1-45       Om forskjellen på mat                                                                                     Kap. 16 D             645f

 

“ XXVII,               1-62       Om klosterløfter                                                                                Kap. 16 C             625f

 

“ XXVIII,             1-78       Om biskopenes makt                                                                       kap. 15 B              548f

 

5      Apologien (Ap.) for den augsburgske bekjennelse           

Artikkelnumrene i Ap. Svarer til numrene i C.A. Utelatte artikkelnumre betyr derfor at angjeldende artikler i C.A. ikke har foranlediget noen særlig artikkel i Ap. – som regel fordi stridspunktene er blitt behandlet i en eller flere av de andre artiklene i Ap.

                             

                               Utdrag av Melanchtons forord 1-9                                                               Del I                       11

 

“ I,                          1-2          Om Gud                                                                                                              Kap. 1                   44

 

“ II,                        1-51       Om arvesynden                                                                                 Kap. 2                   49f

 

“ III,                      1.            Om Kristus                                                                                         Kap. 5                   105

 

“ IV,                       1-400     Om rettferdiggjørelsen                                                                     

                               1-47       Lov og evangelium                                                                           Kap. 7                   189f

                               48-60     Hva den tro er som rettferdiggjør                                                   Kap. 10                 403f

                               61-74     At troen på Kristus rettferdiggjør                                                   Kap. 10                 405f

                               75-121   At vi får syndenes forlatelse ved troen på Kristus                      Kap. 10                 408f

                               122-182                Om kjærligheten og lovens oppfyllelse                                         Kap. 11                 436f

                               183-400                Svar på motstandernes argumenter                                                              Kap. 7 D               253f

 

“ VII & VIII,        1-50       Om kirken                                                                                           Kap. 6                   148f

 

“ IX,                       1-3          Om dåpen                                                                                           Kap. 8, $ 6           331

 

“ X,                        1-4          Om den hellige nattverd                                                                   Kap. 9                   358

 

“ XI,                       1-10       Om syndsbekjennelsen (skriftemålet)                                           Kap. 12                 464

 

“ XII,                     1-97       Om boten                                                                                            Kap. 12                 467f

 

                               98-178   Om skriftemålet og fyldestgjørelse                                                Kap. 16 E             649f

 

“ XIII,                   1-23       Om sakramentenes antall og bruk                                                 Kap. 6 B               163

 

“ XIV,                    1-5          Om den kirkelige orden                                                                    Kap. 15 B             559

 

“ XV,                     1-52       Om menneskelige tradisjoner og vedtekter i kirken                    Kap. 15 D             566f

 

“ XVI,                    1-13       Om den verdslige (politiske) styremakt                                         Kap. 4                   99f

 

“ XVII,                  1.            Om Kristi gjenkomst til dom                                                           Kap. 18                 683

 

“ XVIII,                1-10       Om den frie vilje                                                                                Kap. 3                   75f

 

“ XIX,                    1.            Om årsaken til synden                                                                     Kap. 2                   48

 

“ XX,                     1-15       Om gode gjerninger                                                                           Kap. 11                 433

 

 

LI

I                                                                                                                                                           II                            III

 

 (Navn, nummer, passustall)                                                                                                         (Kapitel)               (Side)

 

 

“ XXI,                    1-39       Om påkallelse av helgene                                                                Kap. 15 E             582f

                               16-20     Om forsoneren                                                                                   Kap. 5 C               132f

                               40-44     Conclusio ad Ap. I-XXI                                                                   Kap. 17 B             675f

 

“ XXII,                  1-17       Om begge skikkelser i nattverden                                                  Kap. 16                 606f

 

“ XXIII,                1-71       Om presters ekteskap                                                                       Kap. 16 B             611f

 

“ XXIV, 1-99       Om messen                                                                                                        Kap. 15                 592f

                               1-8          Luthersk messe                                                                                  Kap. 15                 592f

                               9-14       Messeofferets villfarelse                                                                 Kap. 6 C               174f

                               14-26     Hva offer er og ikke er, og hvor mange slags offer                    Kap. 5 C               132f

                               27-65     Om “ex opere operato”                                                                    Kap. 6 C               175f

                               66-67     Hva kirkefedrene har ment om offeret                                        Kap. 6 C               185

                               68-77     Om sakramentenes rette bruk og offeret                                      Kap. 15 F             593f

                               78-88     Om de forskjellige betegnelser for “messen”                                               Kap. 15 F             596f

                               89-99     Om messen for de døde                                                                   Kap. 15 F             598f

 

“ XXVII,               1-70       Om klosterløftene                                                                                             Kap. 16 C             630f

 

“ XXVIII,             1-21       Om den kirkelige makt                                                                     Kap. 15 B             555f

                               22-27     Conclusio ad Ap. XXII-XXVIII                                                     Kap. 17 B             677f

 

6      De schmalkaldiske artikler (A.Sm)

                                               Utdrag av Forord                                                                                              Del I, $ 2               11

 

Del I, art I-IV.      1.            Om den guddommelige majestet                                                   Kap. 1                   44

 

Del II, “  I            1-5          Om Jesu Kristi forløsergjerning                                                       Kap. 10                 401f

 

Del II, “ II             1-24       Om messen                                                                                         Kap. 15 F             601f

                               25-28     Om påkallelse av helgener                                                                              Kap. 15 E             588

                               29           Sammenfatning om messen                                                           Kap. 15 F             605

 

Del II, “ III,          1-2          Om klostervesenet                                                                            Kap. 16 C             644

 

Del II, “ IV,          1-16       Om pavedømmet                                                                                             Kap. 15                 546f

 

Del III, art I,         1-11       Om synden                                                                                        Kap. 2                   59

 

Del III, “ II,          1-5          Om loven                                                                                            Kap. 12                 484

 

Del III, “ III,        1-9          Om boten                                                                                            Kap. 12                 485

                               10-45     Om pavens falske bot                                                                      Kap. 12                 486f

 

Del III, “ IV,         1.            Om evangeliet                                                                                   Kap. 6 B               168

 

Del III, “ V,          1-3          Om dåpen                                                                                           Kap. “ 8 168 +     332

                               4             Om barnedåpen                                                                                Kap. “ 8 169 +     332

 

Del III, “ VI,         1-5          Om alterets sakrament                                                                     Kap. “ 9 169 +     358

 

Del III, “ VII,       1-3          Om nøklemakten                                                                                              Kap. “ 12 169 +  457

 

Del III, “ VIII,     1-3          Om skriftemålet                                                                                Kap. “ 12 170f+  458

 

 

 

 

 

 

 

LII

                                

 

I                                                                                                                                                           II                            III

 (Navn, nummer, passustall)                                                                                                         (Kapitel)               (Side)

 

Art. IX,                  1.            Om bannet                                                                                         Kap. 15 B             560

 

“ X,                        1-3          Om innvielsen og kallelsen                                                              Kap. 15 B             560

 

“ XI,                       1-3          Om presters ekteskap                                                                       Kap. 16 B             625

 

“ XII,                     1-3          Om kirken                                                                                           Kap. 6                   161

 

“ XIII;                   1-4          Om hvordan man blir rettferdig for Gud, og om gode gjern.    Kap. 10                 402

 

“ XIV,                    1-3          Om klosterløftet                                                                                Kap. 16 C             644

 

“ XV,                     1-5          Om menneskelige tradisjoner og vedtekter                                  Kap. 15 D             575

 

 

7      Traktaten om pavens makt og overhøyhet (Tract)                              

 

 

Tract.                     1-11       Om pavens makt og overhøyhet                                                   Kap. 15                 532

                               12-59     Fra historien                                                                                       Kap. 15                 534f

                               60-82     Om biskopenes makt og jurisdiksjon                                            Kap. 15                 542f

 

8      Luthers Lille katekismus (Cat. Min).

                                               Forord, 1-27                                                                                       Del I, $ 3               12f

 

Del I,                      1-22       De ti bud                                                                                             Kap. 7 C               207f

 

Del II,                    1-6          Troen                                                                                                   Kap. 1/5/6-45/105/143

 

Del III,                  1-21       Fadervår                                                                                             Kap. 13                 491

 

Del IV,                   1-14       Om dåpens sakrament                                                                     Kap. 8 $ 6            332

                               15-29     Om Skriftemålet                                                                                Kap. 12                 462f

 

Del V,                    1-10       Om alterets sakrament                                                                     Kap. 9                   359

 

9      Luthers Store Katekismus (Cat. Maj.)

 

 

                                               Forord,                                                 1-20                                       Del I, $ 3               15f

Del I,                                     De ti bud,                                             Cat Maj. 1, 1-333                              Kap. 7 C               209f

 

                                               Første bud,                                          1-29                                       Kap. 7 C               209f

 

                                               Tillegg til første bud                           30-48                                    Kap. 7 C               213f

 

                                               Annet bud                                            49-77                                    Kap. 7 C               215f

 

                                               Tredje bud                                           78-103                                  Kap. 7 C               218f

 

                                               Fjerde bud                                           104-178                                               Kap. 7 C               222f

 

                                               Femte bud                                           179-198                                               Kap. 7 C               230f

 

                                               Sjette bud                                            199-221                                               Kap. 7 C               233f

 

                                               Sjuende bud                                        222-253                                               Kap. 7 C               236f

 

                                               Åttende bud                                        254-291                                               Kap. 7 C               240f

 

                                               Niende og tiende bud                         292-319                                               Kap. 7 C               245f

 

                                               Hva sier Herren om sine bud           320-333                                               Kap. 7 C               249f

 

Del II,                                    Om troen              Cat. Maj. II          1-70                                      

                                               Innledning                                           1-8                                         Kap. 1                   44

                                               Den første artikkel,                            9-24                                       Kap. 1                   46f

 

LIII

I                                                                                                                                                           II                            III

 (Navn, nummer, passustall)                                                                                                         (Kapitel)               (Side)

 

                                               Den annen artikkel,                           25-33                                    Kap. 5                   105f

                                                                      

Den tredje artikkel,                            34-70                                    Kap. 6                   143f

 

 

Del III,                                  Om Fadervår, Cat. Maj. III,            1-124                                   

 

                                               Om bønnen                                         1-34                                       Kap. 13                 493

 

                                               Første bønn,                                        35-48                                    Kap. 13                 497

 

                                               Annen bønn                                        49-58                                    Kap. 13                 498

 

                                               Tredje bønn                                         59-70                                    Kap. 13                 500

 

                                               Fjerde bønn                                         71-84                                    Kap. 13                 501

 

                                               Femte bønn                                         85-98                                    Kap. 13                 503

 

                                               Sjette bønn                                          99-111                                  Kap. 13                 505

 

                                               Den siste bønn                                    112-124                                               Kap. 13                 506

 

 

Del IV,                                  Om dåpen Cat. Maj. IV,                  1-86                                       Kap.13 8 $6         333f

 

Del V,                                    Om alterets sakrament Cat. Maj.V                1-87                                       Kap. 9                   360f

 

                                               Kort formaning til skriftemål           1—35                                    Kap. 12                 458f

 

10   Konkordieformelen (F.C)

 

Epitome  F. C. (Ep.),         om det summariske begrep,

regelen og normen                             1-8                                         Del I, $ 4               19

 

Art. I,     Ep. 1-25                                Om arvesynden                                                                                 Kap. 2                   60f

 

“ II,        Ep. 1-19                                Om den frie vilje                                                                               Kap. 3                   77f

 

“ III,       Ep. 1-23                                Om troens rettferdighet innfor Gud                                                               Kap. 10                 416f

 

“ IV,       Ep. 1-19                                Om gode gjerninger                                                                           Kap. 11                 448f

 

“ V,         Ep. 1-11                                Om lov og evangelium                                                                     Kap. 7 B               198f

 

“ VI,       Ep. 1-8                  Om lovens tredje bruk                                                                      Kap. 7 E                               302f

 

“ VII,     Ep. 1-42                                Om Herrens nattverd                                                                        Kap. 9                   369f

 

“ VIII,    Ep. 1-39                                Om Kristi person                                                                               Kap. 5                   109f

 

“ IX,       Ep. 1-4                  Om Kristi nedfart til dødsriket                                                        Kap. 5 D               137

 

“ X,         Ep. 1-12                                Om kirkeskikker (adiafora)                                                                            Kap. 15 D             575f

 

“ XI,       Ep. 1-23                                Om Guds evige forutbestemmelse og nådevalg                          Kap. 14                 5008f

 

“ XII,     Ep. 1-31                                Om andre klikker og sekters villfarelser                                        Kap. 17 A             667

 

Solia Declaratio                  F. C (Sol. Decl.), om den grundige forklaring             1-10       Del I, $4                                21f

                                               Om det summariske begrep og normer                         1-20       Del I, $4                                22f

 

“ I           Sol Decl.                1-62                       Om arvesynden                                                  Kap. 2                   63f

 

“ II,        Sol Decl.                1-47; 71-90          Om den frie vilje 48-64; 64-70                        Kap. 8 $7;10-347/398

 

“ III,       Sol Decl.                1-67                       Om troens rettferdighet innfor Gud                                Kap. 10                 418

 

 

LIV

I                                                                                                                                                           II                            III

 (Navn, nummer, passustall)                                                                                                         (Kapitel)               (Side)

 

Art IV,   Sol Decl.                1-40                       Om gode gjerninger                                           Kap. 11                 450f

 

“ V,         Sol Decl.                1-27                       Om lov og evangelium                                      Kap. 7 E                               200f

 

“ VI,       Sol Decl.                1-25                       Om lovens tredje bruk                                      Kap. 7 E                               304f

 

“ VII,     Sol Decl.                1-128                     Om Herrens nattverd                                        Kap. 9                   373f

 

“ VIII,    Sol.Decl                 1-96                       Om Kristi person                                                Kap. 5                   114f

 

“ IX,       Sol Decl                 1-3                         Om Kristi nedfart til dødsriket                         Kap. 5 D               137

 

“ X,         Sol Decl                 1-31                       Om kirkeskikker (adiafora)                                             Kap. 15 D             577f

 

“ XI,       Sol Decl                 1-96                       Om Guds evige forutbest. og nådevalg          Kap. 14                 511f

 

“ XII,     Sol Decl                 1-40                       Om andre klikker og sekter                                              Kap. 17 A             670f

 

 

 

                                               11                           Kirkens Grunn

 

“ I,                                         Om Guds ords frihet og vår forpliktelse på Ordte                       Kap. 15 C             561

 

“ II,                                        Om kirkens ordinasjon                                                                     Kap. 15 C             561

 

“ III,                                      Om den hellige samhørighet i kirken                                             Kap. 15 C             562

 

“ IV,                                      Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen    Kap. 15 C             563

 

“ V,                                        Om de kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten                                Kap. 15 C             563

 

“ VI,                                      Om statskirken                                                                                  Kap. 15 C             564

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

LV

 

 

KONKORDIEBOKEN

 

 

 

DEL I

 

DE HISTORISKE OG ÅNDELIGE GRUNNLAG

FOR KONKORDIEBOKEN

 

Konkordibokens selvpresentasjon)

 

CONCORDIA

For Herren

 

Den kristelige og samstemt gjentatte bekjennelse av de underskrevne kursfyrster, fyrster og stender av den augsburgske bekjennelse, og den lære og tro de teologer har som holder fast på den augsburgske bekjennelse. Det er tilføyet noen artikler (d.v.s Konkordieformelen) om stridsspørsmål som er oppstått etter Dr. Martin Luthers salige avskjed fra denne verden idet disse artikler gir grundig forklaring på grunnlag av Guds ord (den hellige Skrift) som den eneste rettesnor (norma et regula) for sannheten. Det hele verk (d.v.s Konkordieboken) er utgitt i trykt stand ifølge felles rådslagning og beslutning av de nevnte kurfyrster, fyrster og stender i riket – til undervisning og formaning for deres land, kirker, skoler og etterkommere.

 

Året 1580

 

 

 

$ 1:      De lutherske fyrsters (d.e. statsmakters) forord til Konkordieboken

 

(Utgiverens anmerkning: Da Forordet til Konkordieboken som helhet er av den største interesse, har vi funnet å burde innlede  hele den norske gjengivelse av boken med dette fyrstenes Forord. De nordiske kirker er alle sammen statskirker. Det nedenfor gjengitte fyrsteforord er et mektig vitnesbyrd om den holdning og innstilling de politiske statsmakter inntok til Guds ord, reformasjonen og den evangeliske bekjennelse.

Det er denne – og bare denne – holdning og innstilling hos de politiske myndigheter som gjør det mulig for den evangeliske kirke å opprettholdes som statskirke. Statskirkeordningen står og faller med de politiske statsmakters holdning for eller mot Guds ord og den evangeliske bekjennelse.

Av den grunn vil det følgende fyrsteforord ha permament aktualitet i forhold til de nordiske kirkers forfatning som statskirker. Vi gjengir Forordet i utdrag, men utelatelsene er verken mange eller betydningsfulle.

 

 

 

De politiske statsmakters hilsen til Konkordiebokens lesere:

Vi – undertegnede kufyrster, fyrster og stender i det hellige rike av den tyske nasjon som tilhører den augsburgske bekjennelse – tilbyr all og enhver som kommer til å lese dette vårt skrift, vår hengivenhet, vårt vennskap, vår nådige hilsen og hjertelige vilje sammen med vår underdanigste, underdaninge og villige tjeneste, alt etter enhvers stand og verdighet.

 

 

3

Vi vil hermed gjøre kjent:

(Hva reformasjonen bragte:)            

 

I denne forgjengelige verdens siste tider har den allmektige Gud av usigelig kjærlighet, nåde og barmhjertighet latt lyset fra sitt hellige evangelium og fra sitt ord, det som alene kan frelse oss, skinne rent og klart og uforfalsket for menneskeslekten etter at den papistiske overtros mørke har ruget over Tyskland – vårt kjære fedreland.

 

På grunnlag av den guddommelige, profetiske og apostoliske Skrift ble det da i året 1530 sammenfattet en kort bekjennelse som ble overrakt på riksdagen i Augsburg til keiser Karl V, æret være hans minne. Den ble overrakt i tysk og latinsk språk av våre gudfryktige og kristelige fedre. Denne bekjennelse ble lagt frem for alle rikets stender, er blitt utbredt og har gitt gjenklang gjennom hele kristenheten i den vide verden.

 

Mange kirker og skoler (academiae) har i de følgende år bekjent seg til denne bekjennelse som et symbol (trosbekjennelse) for sin tro i denne tid angående de viktigste artikler i striden med (mot) paveveldet og forskjellige klikkers forderving av den himmelske lære. De har antatt denne bekjennelse i kristelig og samstemt mening, uten noen strid eller tvil, og har fastholdt den støtt og stadig. I den var gitt en innbegrep av den lærer som var vel begrunnet i den guddommelige Skrift og som i gammel tid er blitt sammenfattet i de velprøvede symboler (trosbekjennelser) og er blitt trodd av den alminnelige, rettlærende Kristi kirke idet de har funnet tilstemming gjennom gjentatte kamper mot mange slags læreforfalskninger (kjetterier) og villfarelser i eldre tider.

 

(Stridigheter i reformasjonens følge).

Men straks etter den høyt opplyste Guds mann, Dr. Martin Luthers kristelige avskjed fra verden inntrådte det meget farlige tider og stor forvirring i vårt kjære tyske fedreland.  

 

I denne sørgelige tilstand av oppløsning anstrengte menneskeslektens fiende (djevelen) seg for å føre sin velordnede makt fremover ved å utså sin sed med falsk lære og uenighet, fremkalle skadelige og forargelige splittelser i kirker og skoler for med det å forfalske Guds Ords rene lære, rive istykker den kristelige kjærlighets og enighets bånd, og påtakelig hindre eller stoppe det hellige evangeliums løp.

 

På dette vis har motstanderne av den guddommelige sannhet fått anledning til å føre oss, våre skoler og kirker i ondt rykte, skjule sine egne villfarelser, vende de stakkars forvirrede samvittigheter bort fra den rene evangeliske lære – og desto mer holde dem til villighet både under pavens åk og tvang og likeså under andre villfarelser som strider mot Guds Ord.

Dette er altsammen klart og åpenbart for de fleste. Likesom det i de hellige apostlers levetid snek seg inn forvendt lære ved falske lærere i de menigheter (kirker) der apostlene selv hadde plantet Guds rene, klare Ord, således er det samme hendt i våre kirker på grunn av vår egen og den utakknemmelige verdens ubotferdighet og synd.

 

 

 

 

 

 

 

 

4

(Den historiske bakgrunn for Konkordiebokens tilblivelse.)

 

Derfor har vi betenkt den tjenestegjerning (embete) som Gud har befalt og pålagt oss, og har ikke unnlatt å bruke all vår flid til å få satt en stopper i våre land og landområder for de falske og forføreriske lærdommer som mer og mer har sneket seg inn – for at våre innbyggere måtte bli bevaret på den engang erkjente og bekjente guddommelige sanhets vei, og ikke måtte bli ført bort fra den.

Derfor kom våre aktverdige fedre, og delvis også vi, i året 1588 overens om – i samband med det kurfyrsteting som den gang holdtes i Frankfurt am Main – at vi skulle komme sammen til en alminnelig forsamling (konvent), og tale grundig og vennlig sammen om somme saker som våre motstandere har lagt oss, våre kirker og skoler (academiae) mest til last.

 

Deretter kom våre avdøde fedre, og delevis også vi, sammen i Naumburg i Thuringen. Der tok vi for oss den ofte omtalte augsburgske bekjennelse som ble overrakt keiser Karl V på den store riksdag i Augsburg i året 1530.

Vi underskrev den atter i samstemthet som en kristelig bekjennelse som er grunnet på Guds Ords uforanderlige sannhet. Det gjorde vi for dermed – så langt det sto til oss – å advare og bevare våre etterkommere mot uren og falsk lære som strider mot Guds Ord.

 

På den måten har vi bevitnet og fremlagt for Hans keiserlige Majestet, vår aller nådigste herre, og samtidig for alle og enhver for øvrig, at det slett ikke har vært vår akt og emning å anta, forsvare eller utbre noen annen eller ny lære, -- men stadig ved Guds bistand å stå på og forbli ved den engang erkjendte sannhet som ble bekjent i Augsburg i året 1530.

 

Vi hadde den tillit og det håp at ved dette skulle ikke bare de som er motstandere av den rene evangeliske lære komme til å avstå fra sine oppdiktede beskyldninger og anklager mot oss, men at også andre mennesker som er rettskafne og velvillige skulle bli påminnet og tilskynnet ved denne vår gjentatte bekjennelse til med desto større alvor å undersøke sannheten i den himmelske lære som alene fører oss til frelse, til å tilstemme det guddommelige Ord og til å forbli kristelig ved et uten noen ytterligere diskusjon og trette – til beste for deres sjeles frelse og evige velferd.

 

Etter å ha omtalt at den gjentatte bekjennelse ikke hadde noen særlig virkning på den lutherske kirkes motstandere idet den åndelige situasjon verken klarnet eller letnet, fortsetter Forordet således:

            

Noen gudfryktige, fredselskende og lærde teologer la merke til dette, og innså klart at de falske anklager (mot den lutherske kirke) og de daglig tiltalende religionsstridigheter ikke kunne møtes på noen bedre måte enn ved å oppklare og forklare grundig og nøyaktig ut fra Guds Ord alle omstridte spørsmål (artikler) i de oppståtte splittelser slik at de ble avgjort, falsk lære ble påpekt og forkastet, den guddommelige sannhet derimot ble klart bekjent – så at munnen på motstanderne kunne bli tilstoppet med holdbare grunner, og de enkle, gudfryktige hjerter kunne få riktig forklaring og anvisning om hvordan de skulle forholde seg i slik tvedrakt og i fremtiden ved Guds nåde kunne bli bevart mot falsk lære.

 

 

 

 

 

 

5

De nevnte teologer har da til en begynnelse tydelig og klart uttalt seg til hverandre gjennom utførlige skrivelser på grunnlag av Guds Ord om hvordan de forargelige splittelser kunne bli bilagt og opphevet uten å rokke ved den guddommelige sannhet, -- således at motstanderne kunne bli fratatt og berøvet ethvert skinn av grunn til bakvaskelse.

Til slutt har de tatt hånd om selve de omstridte artikler: betraktet, overveiet og forklaret i Gudsfrykt hvordan de oppståtte splittelser skulle kunne bilegges –

og har forfattet et skrift om det.

 

Da vi (d.v.s. fyrstene o.a.) delvis fikk etterretning om dette kristelige arbeide, fant vi ikke bare behag i det, men anså oss også forpliktet til å hjelpe det frem med kristelig alvor og iver – på grunn av den tjenestegjerning (embete) som er oss befalt og pålagt av Gud.

 

 

(Konkordiebokens tilblivelse)

Deretter har vi, kurfyrsten av Sachen, med råd og bistand fra somme kurfyrtser og fyrster som er beslektet med oss i religion, kalt sammen til Torgau i året 1576 noen fremtredende, anerkjent rett-troende, velprøvede og lærde teologer – til å fremme enighet i den kristelige lære. De har på kristelig måte drøftet med hverandre de omstridte artikler og de skriftlige forliksforhandlinger som i den anledning er blitt ført.

Og med påkallelse av den allmektige Gud til hans pris og ære har de til slutt sammenfattet i en bok med god orden alt det som angår og er nødvendig i denne sak. Det er gjort med stor omhu og grundig flid ved den Hellige Ånds særlige nåde.

 

Denne bok er deretter blitt sendt til noen av de fremste kurfyrster, fyrster og stender som tilhører den augsburgske bekjennelse.  

De er blitt bedt om å gjennomlese den ved hjelp av sine fremste teologer, med særlig alvor og kristelig omhu overveie den fra forskjellige sider, og la sine meninger og prøvelser (censurae) forfatte skriftlig, samt gi oss kjennskap til deres råd og mening i alle ting uten noe forbehold.

 

Etter da slike betenkninger og prøvelser er blitt innhentet, og det i dem er gitt mange kristelig

nødvendige og nyttige vink om på hvilken måte forklaringen av den kristelige lære i den oversendte redegjørelse skulle kunne beskyttes med Guds Ord mot alle slags misforståelser – forat  det i den ikke måtte skjule seg noen fremtidig uren lære, men tvert imot en ren forklaring

av sannheten måtte bli overført til våre etterkommere – så er sluttelig på dette grunnlag den kristelige Konkordiebok gjort ferdig.

 

 

Da det på grunn av særlige hindringer både for oss og for mange andre stender for tiden ikke har latt seg gjøre å sette det i verk, har noen blant oss latt boken forelese artikkel for artikkel for alle og enhver av teologer, kirke- og skoletjenere i våre land og områder, og har latt dem påminne og formane til flittig og alvorlig betraktning av den lære som er sammenfattet i boken.

 

    

 

 

 

 

 

 

6

Etter at de da har funnet at forklaringen om de oppståtte splittelser først og fremst stemmer med Guds Ord og dernest samsvarer med den augsburgske bekjennelse, så har de som på denne måte har fått seg boken forelagt, godtatt, godkjent og underskrevet den frivillig og med velberådd hu.

Og de har med glede i sinnet og med hjertelig takksigelse til den allmektige Gud offentlig bevitnet med hjerte, munn og hånd at denne Konkordiebok uttrykker den riktige, kristelige forståelse av den augsburgske bekjennelse.

Av den grunn kalles og er denne kristelige enighetsbok en samstemt og enig bekjennelse for ikke bare noen få av våre teologer, men i fellesskap for alle og enhver av våre kirke- og skoletjenere i våre land og områder.

 

     

(Den augsburgske bekjennelse fra 1530 fastslåes som luthersk bekjennelse.

 Augustana invariata)

 

Den fastsatte og velmente overenskomst som er nevnt ovenfor, og som våre aktverdige fedre og vi ble enige om i Frankfurt am Main og i Naumburg, oppnådde ikke sin hensikt om å skape kristelig enighet. Tvert imot er den av somme blitt brukt som middel til å bekrefte den falske lære til tross for at det ikke falt oss inn i sin og hjerte at vi ved denne overenskomst skulle ville innføre noen ny, falsk og vrang lære, besmykke eller bekrefte slikt, eller i det aller ringeste skulle ville avvike fra den bekjennelse som ble overrakt i Augsburg i året 1530.

 

Så langt det sto til oss i samband med de ovennevnte forhandlinger i Naumburg, avga vi den gang det forbehold og det tilbud, at dersom noen i fremtiden angrep vår bekjennelse eller til hvilken som helst tid det måtte være nødvendig, så var vi villige til å gi mer utførlig forklaring.

Derfor har vi nå i enighet samlet oss til en endegyldig forklaring om vårt sinnelag i den flere ganger nevnte Konkordiebok og gjentagelsen av vår kristelige tro og bekjennelse.

 

Ingen må la seg forvirre av våre motstanderes ugrunnete bakvaskelse, at vi ikke selv vet hvilken bekjennelse som er den rette augsburgske bekjennelse. Tvert imot, både de som lever nå og våre kjære etterkommere skal ha egentlig og grundig underretning og enegyldig visshet om hva for en kristelig bekjennelse det er vi og kirkene og skolene i våre land til enhver tid hittil har bekjent og påberopt oss.

Derfor sier vi at det er ene og alene er den augsburgske bekjennelse på grunnlag av Guds rene,

ufeilbare og uforanderlige Ord som i 1530 ble overrakt keiser Karl V på nys nevnte store riksforsamling i Augsburg.

 

Den har vært oppbevart i våre fedres arkiv, og er senere ved troverdige menn med stor omhu blitt sammenlignet med den original som ble overrakt keiseren og deretter forble i rikets forvaring.

Både det latinske og det tyske eksemplar er overalt funnet å gi den samme mening.

Vi vil ikke bekjenne oss til noen annen bekjennelse. Av den grunn lar vi denne gang overrakte bekjennelse innlemme i den etterfølgende Konkordiebok.

 

 

 

 

 

 

7

Så må enhver kunne se at vi ikke akter å tåle noen annen lære i våre land, kirker og skoler enn den som en gang ble bekjent i Augsburg i året 1530 av de ovennevnte kurfyrster, fyrster og stender. Ved Guds nåde akter vi å fastholde denne bekjennelse til vårt livs ende, og tre frem med den for vår Herre Jesu Kristi domstol med glad og uforferdet samvittighet og hjerte.

 

Så kan vi bare håpe at våre motstandere heretter vil forskåne oss, våre kirker og deres tjenere for de plagsomme besværinger over at vi ikke skulle være viss på vår tro og derfor nesten hvert år eller hver måned må lage en ny bekjennelse.

 

            (Melanchtons “Augustana variata” fra 1540 utelukkes fra den lutherske kirke).

Utgiverens anmerkning: Nedenfor Kap. 8, A, $ 4 har den norske utgiver ganske kort omtalt de forskjellige perioder i Melanchtons liv og forfatterskap, og hvordan han i årene etter avfattelsen av den augsburgske bekjennelse og Apologien begynte å gå nye og andre veier enn før. I den sammenheng må det nevnes at han i 1540 utga en utgave av den augsburgske bekjennelse som har fått navnet “Augustana Variata” (den endrede C.A.).

På egen hånd foretok han her til dels store utvidelser og endringer av betydelig rekkevidde.

Dette var jo en behandlingsmåte av et offentlig dokument som vanskelig kunne forsvares.

Og denne “Variata” skapte ikke bare forvirring blant de lutherske, men ble også brukt av motstanderne på en måte som meget skadet den lutherske kirke. For klart å få fastslått hva den lutherske kirke sto for med sin bekjennelse, og for å avverge enhver utilbørlig bruk av “Variata” i den lutherske kirke, tok Konkordiebokens Forord stilling til saken i følgende ordelag:

       

Hva da angår den andre utgaven av den augsburgske bekjennelse (d.v.s “Variata”), som ble omtalt også i forhandlingene i Naumburg, så har det vist seg og er allment åpenbart, at somme har tillatt seg å putte inn å skjule vranglære om den hellige nattverd og andre punkter i denne annen utgaves ordelag og prakke dem inn på enfoldige mennesker gjennom offentlige skrifter og trykksaker.

Dette er skjedd til tross for at slik vranglære med uttrykkelige ordelag er blitt forkastet i den bekjennelse som ble overrakt i Augsburg, og til tross for at noe helt annet kan påvises .

 

Derfor vil vi hermed offentlig bevitne og fastslå at verken den gang eller nå har det vært vår vilje eller mening å besmykke, tildekke eller bekrefte som evangelisk lære slik falsk og uren lære som måtte kunne skjules i den.

Vi har aldri forstått eller oppfattet den annen utgave (“Variata”) på noen Annen måte som er i strid med den bekjennelse som først ble overrakt i Augsburg.

 

Med dette vil vi ikke ha forkastet eller fordømt andre nyttige skrifter av Dr. Philip Melanchton, Brenz, Urbanus Rhegius, Bugenhagen eller andre for så vidt de stemmer overens med den norm som er uttrykt i Konkordieboken.

 

 

 

 

Etter at Forordet videre omtaler stridighetene om de to naturer i Kristi person og om nattverden, og de uttrykksmåter som blir brukt i Konkordieboken (d.v.s F.C) fortsetter Forordet således 

 

 

 

 

 

 

 

8

(Om forkastelsen av vranglære)

 

Hva angår den fordømmelse og forkastelse av falsk og uren lære særlig i artikkelen om Herrens nattverd, som uttrykkelig og bestemt måtte uttales i denne forklaring og grundige avgjørelse om de omstridte artikler både for at an kan vite å ta seg i varefor dem og fordi det av mange andre grunner slett ikke kunne unngåes, -- vil vi ha sagt:

 

Det er ikke vår vilje og mening med dette å skite til de personer som tar feil i enfoldighet og som ikke spotter det guddommelige ords sannhet, langt mindre til kirker (hele kirkesamfunn) i og utenfor Tyskland. Med dette blir strengt tatt bare forkastet de falske og forføreriske lærdommer (læreinnhold, læremåter) og deres halsstarrige talsmenn og spottere, fordi de er i strid med Guds uttrykkelige ord og ikke kan forlikes med det. Slikt akter vi på ingen måte å tåle i våre land, kirker og skoler. Gudfryktige hjerter bør bli advart mot slikt.

 

Men vi nærer ingen som helst tvil om at det finnes mange gudfryktige og enkle mennesker, også i kirkene (d.v.s andre kirkesamfunn), som hittil ikke har forenet seg med oss, men som likevel vandrer i hjertets enfold, ikke forstår saken rett, og slett ikke finner behag i bespottelsene mot den hellige nattverd slik som den holdes i våre kirker ifølge Kristi innstiftelse og i kraft av det vi samstemmig lærer på grunnlag av ordene i Kristi testament (pakt).

 

Slike mennesker vil forhåpentlig komme overens med oss, våre kirker og skoler når de blir rett undervist om læren og ved den Hellige Ånds ledelse vender seg til Guds ords ufeilbarlige sannhet.

Således vil det også påhvile teologene og kirkens tjenere at de tilbørlig påminner og advarer også dem om deres sjeles risiko som farer vill av enfold og uvitenhet. – forat ikke den ene blinde skal la seg forlede av den annen.

 

Derfor vil vi da også med dette bevitne innfor den allmektige Guds åsyn og den hele kristenhet, at det slett ikke er i vårt sinn og vår tanke å volde stakkars betrengte kristne noen byrde og forfølgelse med dette kristelige enhetsskrift (Konkordieboken).

For likesom vi av kristelig kjærlighet har en særlig medlidenhet med dem, således har vi også avsky og inderlig mishag mot forfølgernes raseri.

 

Heller ikke vil vi på noen måte gjøre oss delaktige (medskyldige) i de forfulgtes blod. Det skal uten noen tvil bli krevet av forfølgernes hender på Herren store dag innfor Guds alvorlige og strenge domstol. Da skal de måtte svare et tungt regnskap for det.

 

 

Etter atter å ha uttalt at man ønsker å bevare i landenes kirker og skoler den lære som er grunnet på Skriften og inneholdt i den augsburgsk bekjennelse fra 1530 og dens Apologi, fortsetter Forordet således:

       

Det forholder seg da på denne måte, og vi er på grunnlag av den guddommelige, profetiske og apostoliske Skrift viss på og ved den Hellige Ånds nåde forsikret i vårt hjerte og vår kristne samvittighet om vår kristelige bekjennelse og tro.

 

 

 

 

 

9

Og det høyeste og største behov krever at det skjer en kristelig forklaring og forening tvers gjennom så mange oppståtte villfarelser, opprivende forargeligheter, stridigheter og trettende splittelser, d.v.s en overenskommelse som er velbegrunnet i Guds Ord og som tillater å erkjenne skjelne den rene lære fra den falske således at ustyrlige og trettesyke folk ikke skal kunne tillate seg hva som helst idet de ikke vil være bundet av noen form for den rene lære.

 

For når slike folk etter eget innfall fremkaller forargelige diskusjoner og innfører urimelige villfarelser som de pukker på, da kan følgen ikke bli noen annen enn at den rene lære til slutt

blir helt fordunklet og går tapt, og til etterkommerne overføres da ikke noe annet enn usikre meninger, tvilsomme og omstridte innbildninger og forestillinger.

 

Av disse grunner og på grunn av den tjenestegjerning (embete) som Gud har befalt og pålagt oss, erkjenner vi det som vår plikt av hensyn til vår egen og våre undersåtters timelige og evige velferd å gjøre og fortsette med alt det som kan være tjenlig og nyttig til å forøke og utbre Guds pris og ære, og til å forplante det ord som alene kan frelse, og til å stifte fred og ro i kristelige skoler og kirker , og til nødvendig trøst og undervisning for stakkars forvirrede samvittigheter

 

Det er dessuten åpenbart at mange rettsindige kristne personer av både høy og lav rang lengselsfullt sukker etter dette fruktbringende kristelige arbeide for forening.

 

Derfor har det fra først stund aldri vært i vårt sinn og vår tanke, og er det heller ikke nå, at dette fruktbare og nødvendige arbeide for enighet skulle holdes hemmelig og skjult for noen eller at den guddommelige sannhets lys skulle settes under skjeppen og bordet.

 

Derfor har vi ikke lenger kunnet innstille eller forsinke utgivelsen og offentliggjørelsen av

dette “Konkordieverk”

 

 

Til slutt gjentar Forordet titlene på de reformatoriske skrifter av Melanchton og Luther som er opptatt i Konkordieboken (jfr. Fortegnelsen ovenfor: Innledning $ 1.), og uttaler gleden over det fullførte arbeide og formaning om å overvåke den kristelige sannhet i kirker og skoler, land og folk.

   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

10

 

  $ 2:   Om bekjennelsesskriftenes underskrivere og underskrifter.

 

Bekjennelsesskriftene i Konkordieboken er blitt underskrevet – av dem som etter oppdrag forfattet dem og/eller offentlig tilrådte dem. Underskriverne var dels statlige personer (fyrster, stenderpersoner, o. l.), dels teologer, prester og kirkemenn.

Den samlede Konkordieboks Forord er underskrevet av de fyrster, borgemestre, rådmenn o.a. representanter for den statlig-politiske styremakt som sto bak hele Konkordiearbeidet med sine oppdrag og fullmakter til dem som satte det i penn.

 

Den augsburgske bekjennelse av 1530 er undertegnet av de fyrster og rådmenn som la den frem offentlig for keiseren på riksdagen i Augsburg.

 

-- Apologien er avfattet av Melanchton etter offentlig oppdrag, men ble ikke formelt underskrevet. Det var således de som i 1570-årene opphøyet Apologien til bekjennelsesskrift, som står ansvarlige innfor Gud og menneskers domstol for at skriftet er blitt bekjennelsesskrift. – det samme gjelder Luthers Store og Lille katekismus.

 

De schmalkaldiske artikler ble underskrevet av de teologer som hadde vært samlet i Schmalkalden samt en del andre  -- med Luther i spissen.

Melanchtons Traktat om pavens makt og overhøyhet ble underskrevet av kirkemenn og teologer i Schmalkalden. –

Konkordieformelen ble underskrevet av de førende teologer som hadde ført redaksjonen av teksten i pennen i følge offentlig oppdrag.

 

 

Om Forordene til de enkelte bekjennelsesskrifter. 

 

Til den augsburgske bekjennelse av 1530 forfattet Melanchton ikke mindre enn tre utkast til Forord. Men ingen av dem ble antatt. Det sluttelig antatte, offisielle Forord var skrevet av Gregor Bruck som var kansler hos kurfyrsten i Sachen. Det var holdt i datidens form for offisiell høflighet og ærbødighet, og var en henvendelse til keiser Karl V i anledning riksdagen i Augsburg og med henvisninger til keiserens forholdsmåte de foregående år i samband med de pågående religionsstridigheter, samt med presentasjon av de trosartikler som nå var fremlagt offentlig for keiseren.

 

Forordet til Apologien ble skrevet av Melanchton selv. Det var en kortfattet konstatering og sammenfatning  om den situasjon som var oppstått på riksdagen i Augsburg for de lutherske: de katolske teologer hadde innsendt en tydeligvis lenge forberedt “Konfutasjon” (gjendrivelse) til den lutherske bekjennelse.

Men det ble nektet de lutherske å få noen avskrift av den, og keiseren avslo at de lutherske skulle få svare skriftlig. De lutherske fyrster ga da “meg og andre” det oppdrag å forfatte et forsvarsskrift (Apologien) for bekjennelsen på grunnlag av det de hadde hørt opplest og hadde forstått i fraten av “Konfutasjonen”.

Forat dette skrift ikke skulle være “navnløst” , undertegnet “jeg” det selv.

Men  noe senere fikk “jeg” lese “Konfutasjonen”. Apologien fikk da sitt innhold deretter.

På vegne av de evangeliske tilkjennegis villighet til å lide for Jesu Kristi skyld fremfor å svikte evangeliet.

 

Forordet til de Schmalkaldiske artikler skrev Luther selv. Foranledningen til artiklene var at pave Paul III hadde berammet et kirkemøte i Mantua i 1537, men deretter utsatte det på ubestemt tid og sted.

Men kurfyrsten av Sachsen ga “meg” i oppdrag å forberede oss ved at “jeg” skulle sammenstille artikler om “vår” lære som kunne vise hva “vi” kunne og ville gi etter på overfor pavens folk – og hva “vi” på endegyldig måte aktet å fastholde. Disse artikler godtok de lutherske fyrster for offentlig å overgi dem til paven og hans folk.

Men da paven er livende redd for å drøfte slike ting i et fritt kirkemøte, og heller lar hele kristenheten gå fortapt enn han oppgir sitt tyranni, ble det ikke mer av saken. Likevel ga “jeg” artiklene ut i trykken forat de som lever etter “meg “ skal ha “mitt” vitnesbyrd. Han klager både over giftige motstandere og falske brødre, og enten man foretar seg noe eller ingenting, så blir man bakvasket og beløyet.

Men Gud vil ha gjerningen gjort, og lar sine fiender bli til skamme, midt i løgn, frafall og vantro.

 

 

 

 

 

11

Melanchtons Traktat om pavedømmet har intet særlig Forord.

Luther har selv skrevet Forordet til Lille og Store katekismus. Da de har sin egenartede interesse i denne vår utgave av Konkordieboken på norsk, gjengis disse Forord i sin helhet nedenfor $ 3.

Forordene til Konkordieformelen er av stor teologisk interesse og gjengis derfor nedenfor i $ 4 med utdrag av de viktigste avsnitt.

 

  

  

 

$ 3:      Predikanten, læreren, Guds Ord og pedagogikken

 

I teksten til særlig Store Katekismus innfletter Luther mange pedagogiske vink og merknader, som ikke bør oversees.

 

Luthers Forord til Lille katekismus

Martin Luther til alle trofaste, gudfryktige prester og predikanter – nåde, barmhjertighet og fred i Jesus Kristus være med eder alle.

Den sørgelige, elendige nød som jeg nylig fikk erfaring om da jeg var visitator, har tvunget og nødet meg til å forfatte den (lille) katekismus eller kristenlære i en kortfattet, enkel og enfoldig form.

 

Den kjære Gud vet hvor megen jammer jeg har sett. Den alminelige mann vet jo slett ingenting om den kristelige lære, særlig i landsbyene. Og dessverre er mangen prest helst uskikket og uduelig til å undervise.

Likevel skal alle kalles kristne, være døpt, nyte nattverden – enda de verken kan Fadervår eller trosbekjennelsen eller de ti bud, og henlever sitt liv som fe og ufornuftige svin.

 

Når nå evangeliet er kommet, har de fint lært å misbruke all frihet på en mesterlig måte.

Akk, i biskoper – hva vil dere vel svare Kristus for det regnskap at dere har latt folket gå så skammelig sin egen vei og ikke et øyeblikk har dratt omsorg for eders embete? Måtte ikke straffen ramme dere for dette. Dere forbyr mer enn èn skikkelse av nattverden, og driver på med eders menneskebud. Men dere spør ikke om folk kan Fadervår, trosbekjennelsen, de ti bud eller noe av Guds Ord. Akk og ve over eder til evig tid!

 

For Guds skyld ber jeg derfor alle dere kjære menn og brødre som er prester og predikanter, at dere av hjertet må ta dere av eders tjenestegjerning (embete), forbarme dere over dette vårt folk slik som det er eder pålagt, og hjelpe oss med å bringe katekismen til folk, særlig til ungdommen. Og de som ikke kan gjøre det bedre, får ta for seg disse tavler og former (d.v.s Lille katekismus) og fremsi dem for folket ord for ord på følgende måte:

 

For det første

må predikanten frem for alt unngå å bruke mange slags eller andre slags tekster og former for de ti bud, Fadervår, trosbekjennelsen, innstiftelsesordene (for sakramentene), o.s.v.

Men man skal ta or seg den samme form, holde fast på den og alltid bruke den år om annen.

For det stakkars enfoldige folk må man undervise med den samme, bestemte tekst og form.

Ellers blir de lett forvirret om man det ene år underviser slik og det neste år slik, som om man ville forbedre det.. Dermed er all møye og arbeide spilt. Det har også de kjæreste kirkefedre forstått, og har brukt Fadervår, trosbekjennelsen og de ti bud på en og samme måte.

Derfor må vi også undervise unge mennesker og det enfoldige folk på den måten om disse ting at vi ikke rokker ved en stavelse og ikke bruker forskjellige former år om annen.

 

 

12

Velg deg derfor den form du selv vil, men hold den så evig fast. Men når du preker for lærde og forstandige mennesker, da kan du bevise din egen lærdom, og vende og dreie så mesterlig som du bare kan på disse ting. Men overfor barn og ungdom må du holde fast på en bestemt form og måte, og undervise dem aller først om disse ledd: de ti bud, trosbekjennelsen, Fadervår, o.s.v. ord for ord etter teksten så de kan si det etter og lære det utenat.

 

Men de som ikke vil lære det, til dem skal man si at de fornekter Kristus og ikke vil være kristne, og de skal ikke komme til nattverd, ikke bringe noe barn til dåpen og ikke gjøre noen bruk av den kristelige frihet.

Man skal tvert imot rett og slett overlate dem til paven og hans betjenter, ja til djevelen selv.

Foreldre og husherrer skal nekte dem mat og drikke, og forholde dem at fyrsten vil jage slike grove folk fra landet, o.s.v.

 

Selv om man nemlig verken kan eller skal tvinge noen til å tro, så skal man likevel fremholde for og tilskynde alle og enhver til å vite hva som er rett og urett hos dem man bor hos, vil tjene og leve med.

Den som vil bo i en by, må kjenne og holde byens rett når han vil nye godt av den – likegyldig om han tror eller i sitt hjerte er en døgenikt eller kjeltring.

 

 

For det annet,

når de da kan teksten godt, så undervis dem etterpå om den åndelige mening forat de kan vite hva det betyr. Ta atter engang tavlene for deg eller på en annen kortfattet måte som du selv vil.

Hold så fast på dette, og kluss ikke med en eneste stavelse, slik som jeg sa om teksten.

Ta deg tid til dette. For det er ikke nødvendig at du tar for deg alt på en gang. Du må ta det ene etter det andre. Forstår de det første bud godt på forhånd, så kan du etterpå ta for deg det annet bud, o.s.v Ellers hoper det seg for meget opp over dem, så de ikke kan beholde noe i sinnet.

 

 

For det tredje,

når du da har undervist dem i den lille katekismus, kan du ta for deg den store katekismus til å gi dem rikere og dypere forståelse med. Du kan der fremheve hvert bud, bønn og del med deres forskjellige slags gjerninger og nytte, gagn fare og skade slik som du finner det på riktig måte i så mange småbøker som er blitt skrevet om det.

Ganske særlig må drive på med de bud og deler som er aller mest påkrevet (aktuelle) i ditt folk.

 

Således må du ivrig drive på med det sjuende bud om ikke å stjele – overfor håndtverkere, handelsfolk, ja også blant bønder og husfolk. For blant slike mennesker er all slags utroskap og tyveri meget utbredt.

 

Likeså må du drive på med det fjerde bud overfor barn og den jevne mann, så at de lever stille, trofast, lydig, fredelig. Om dette kan du anføre mange eksempler fra Skriften hvordan Gud straffer eller velsigner mennesker i denne sak. –

På dette punkt (fjerde bud) skal du særlig tilholde øvrighet og foreldre at de må regjere godt og holde barna til skolegang, og peke for dem på at det er deres plikt å gjøre dette, men at det er en fordømt synd ikke å gjøre (forsømme) det.

 

 

13

For når de ikke gjør dette, så styrter og ødelegger de dermed både Guds og denne verdens riker – som de verste fiender både mot Gud og mennesker.

Fremhev godt hvilken grufull skade de gjør om de ikke hjelper til med å føre barna til presten, predikanten, skrivelæreren, o.s.v. Gud kommer ti å straffe dem forferdelig for dette.        

For her er det nødvendig å si: foreldre og øvrighet nå or tiden synder på dette punkt mer enn det kan sies. Og djevelen har noe forferdelig i sinne med det.

 

 

Til slutt,

fordi pavens tyranni nå er avskaffet, så vil man ikke mer gå til nattverden, men forakte den.

Det er nødvendig å drive på med den sak. Men det må skje på den måten at vi ikke må tvinge noen til å tro eller gå til nattverd – verken med noen lov eller noen bestemt tid eller bestemt sted.

Vi må forkynne slik at de av seg selv trenger seg hen til det uten våre lover og tvinger oss prester til å rekke dem nattverden.

Det gjør man på den m åten at man sier: Den som ikke søker og ikke ønsker nattverden minst en gang i året eller fire ganger i året, må man frykte for ikke er noen kristen som ikke tror eller hører evangeliet. For Kristus sa ikke: “La være å gjøre det”, eller: “Forakt det”.

 

Men han sa: “Gjør dette så ofte i drikker”, o.s.v Jhan vil sannelig ha det gjort, og ikke ha det forsømt og foraktet. “Gjør dette”, sier han.

 

Men om noen ikke akter nattverden høyt, da er det et tegn på at han ikke har d.v.s ikke tror det finnes noen synd, noe kjød, noen djevel, noen verden, noen død, noen fare, noe helvete – selv om han ligger midt i det til oppover ørene og tilhører djevelen dobbelt.

 

På den annen side tør han heller ikke ha eller tro noen nåde, noe liv, noe paradis, noen himmel, noen Kristus, noen Gud eller noe som helst gode. For dersom han trodde at det finnes så meget ondt og at han trengte så meget godt, så ville han ikke forsømme nattverden. For i den avhjelpes disse onder og gis disse goder. Og man trenger heller ikke tvinge ham til nattverd med noen lov. Han ville selv komme løpende, tvinge seg selv og drive deg som er prest så du måtte gi ham nattverd

Derfor må du her ikke sette opp noen  lov slik som paven, men bare fremholde godt nytten og skaden, behovet og gagnet, faren og frelsen i dette sakrament.

 

Da vil de nok komme av seg selv uten at du tvinger noen. Men kommer de ikke, så la dem fare – og si til dem at de som verken akter eller fornemmer sin egen store nød og Guds nådige hjelp, de tilhører djevelen.

 

Men om du ikke skjøtter det på denne måte, eller lager en lov og en gift av dette, så er det din egen skyld at folk forakter nattverden.

Hvordan skulle de ikke være åndelig late, når du sover åndelig og tier?

Se opp – i prester og predikanter: vår tjenestegjerning (embete) er blitt noe annet enn den var under paven. Nå er den blitt alvorlig og frelsebringende. Derfor har den nå med seg meget strev og arbeide, fare og anfektelse – dertil liten lønn og takk i verden. Men Kristus selv vil være vår lønn om vi arbeider trofast.

Til det hjelpe oss all nådes Fader. Ham være lov og takk i evighet ved vår Herre Kristus. Amen.

 

 

14

Martin Luthers Forord til Store katekismus.

 

Vi har ikke små grunner til å ønske og be om å drive på med katekismen.

For vi ser at mange prester og predikanter dessverre er meget forsømmelige med dette, og forakter både sin tjenestegjerning (embete) og læren – noen fordi de er opptatt av sine store, høye lærdom, andre fordi de er late og bekymret for buken og ikke oppfører seg annerledes enn som om de skulle være prester og predikanter for bukens skyld og ikke må foreta seg noe annet enn å bruke godene så lenge de lever, slik de vennet seg til under pavedømmet.

Enda alt hva de skal lære og forkynne nå ligger så rikelig klart og lett for hånden i så mange fruktbare bøker og gode prekensamlinger, så er de dog ikke så gudfryktige og redelige at de kjøper slike bøker, eller så meget som ser på dem eller leser dem om de endog har dem.

Akk, de er skammelige fråtsere og buktjenere, som heller burde være grisevoktere eller bikkjeoppdrettere enn sjelesørgere og prester.

 

Gid de heller ville gjøre så pass når de nå er blitt kvitt det unyttige, plagsomme prat i de sju kanoniske tidebønner, at de heller morgen, middag og aften leste et blad eller to av katekismen, bønneboken, Nye Testamentet eller fra Bibelen for øvrig, ba et Fadervår for seg selv og sine sognebarn --så de dog viste evangeliet takk og ære til gjengjeld for at de ved det er blitt befridd fra så mange slags byrder og plager.

 

De burde skamme seg litt over at de ikke beholder mer av evangeliet enn de late, skadelige, skammelige, kjødelige frihet – lik griser og bikkjer.

For folk flest ringakter dessverre evangeliet alt for meget og vi utretter ikke noe særlig selv om vi bruker all flid. Hvordan skulle det så gå, om vi skulle være like forsømmelige og late som vi var under pavedømmet ?

 

Til dette kommer den skadelige last og den hemmelige, onde sikkerhets og metthets syke at mange mener katekismen er en enfoldig, uanseelig lære som er fort nok gjennomlest og som man fort nok kan – så man kaster boken i en krok og likesom skammer seg for å lese mer i den.

Ja, man finner nok også noen råtamper og gjerrigknarker blant adelen som foregir at nå trenger man verken prest eller predikant, man har det i bøkene og kan godt lære det av seg selv – og lar så prestekallene nedlegges og ødelegges, og lar ovenikjøpet både prest og predikant lide åpen nød og sult. Det er også til pass å gjøre det mot de gale tyskere.

 

For vi tyskere har slike skammelige mennesker (blant oss) , og må finne oss i det.

Men for min egen del sier jeg: Jeg også er en doktor og predikant, ja så lærd og erfaren som noen annen måtte være som har slik frekkhet og sikkerhet.

 

 

           

   

 

 

 

 

 

 

 

15

Likevel gjør jeg som et barn man underviser i katekismen: jeg leser og fremsier den ord for ord om morgenen og når jeg har tid – Fadervår, de ti bud, trosartiklene, salmene o.s.v., og må ovenikjøpet daglig lese og drive studier og kan likevel ikke bestå slik jeg gjerne ville, og må stadig vekk være et barn og en elev i katekismen – og er det også gjerne.

 

Og så vil disse forfinede, egensindige jyplinger fluksens være doktor over alle doktorer med en eneste gjennomlesning, kunne alt og ikke trenge til noe mer. – Nåvel, slikt er også et sikkert tegn på at de forakter sin tjenestegjerning (embete) og folkets sjeler, ja til og med Gud og hans ord.

De trenger ikke å falle, de er allerede falt, så gruelig at de nok trengte å bli barn og begynne å lære den ABC de mener forlengst slitt ut med barneskoene.

 

Derfor ber jeg den slags late buker eller frekke hellige å la seg tale til rette og å innse at de sannelig, sannelig ikke er så lærde og så store doktorer som de innbiller seg, og at de aldri må mene om seg selv at de har lært disse ting utenat eller iallfall vet nok selv om de synes at de kan det altfor godt.

For selv om de likefrem skulle vite og kunne det på aller beste måte – noe som ikke er mulig i dette liv – så finnes det likevel mangen en nytte og frukt i det, om man daglig leser det og øver det inn i sine tanker.

For ved slik lesing, fremsigelse og ettertanke er den Hellige Ånd nærværende, og gir alltid nytt og mer lys og oppbyggelse ved det, så at det stadig smaker bedre og bedre – og går inn i oss.

Det er som Kristus også har lovet, Mt. 18,20: “Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.

 

 

Dertil kommer at det hjelper over all måte veldig mot djevelen, verden, kjødet og alle onde tanker å omgåes med Guds Ord, tale om det, ettertenke det – slik som også Salme 1,2 priser dem salige som “har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt”.

Du kan uten tvil ikke gjøre bruk av noen sterkere virak eller annen røkelse mot djevelen enn at du omgåes Guds Ord og bud, taler og synger om dem eller ettertenker dem.

Det er nok det rette vievann  (brukt til utdrivelse av djevelen) og tegn. For det flykter han, og med det lar han seg fordrive. 

 

Bare av den grunn burde du gjerne lese disse ting, tale og tenke over dem, og handle etter dem – selv om du for øvrig ikke hadde noen annen frukt og nytte av det enn at du med det kan drive bort djevelen og onde tanker. For Guds Ord kan han ikke høre eller tåle.

 

Og Guds Ord er ikke som annen slags løsprat, som f. eks. fablene og løgnene om Didrik av Bern. Men det er som Paulus sier, Rom. 1.16; “en Guds kraft” – og det er Guds kraft som påfører djevelen sviende smerte, men styrker, trøster og hjelper oss over all måte.

 

Hvorfor skulle jeg si mer om dette? Skulle jeg regne opp all nytte og frukt som Guds Ord virker, hvor skulle jeg da ta papir og tid nok? Man kaller djevelen en “tusenkunstner”.

Men hva skal man da kalle Guds Ord som jager bort denne “tusenkunstner” med alle hans kunster og all han makt, og gjør ham til intet?

 

 

 

       

 

16 

Det måtte så menn kalles “Mer-enn-hundretusenkunstner”.

Og så skulle vi så lettsindig forakte denne makt, kraft, nytte og frukt – særlig vi som vil være prester og predikanter? I så fall burde man ikke bare la være å gi oss noe å ete, men jage oss bort med hunder og kaste oss ut med hestepærer – fordi vi jo ikke bare trenger noe av det slik som vi trenger det daglige brød, men også trenger det mot “tusenkunstneren” djevelen i hans daglige og rastløse Gudfiendtlig innskytelser og lurerier.

 

Om nå dette ikke skulle være nok til formaning om daglig å lese katekismen, så burde bare det være nok til å drive oss at det er Guds bud. For han påbyr alvorlig 5 Mos. 6,7-8: 

 

“Du skal innprente dine barn disse ord, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien og når du legger deg, og når du står opp. Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne. Og du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter”.

  

Uten tvil er det ikke for ingenting at Gud så alvorlig har påbudt og krevet dette. Men det er fordi han vet om vår fare og vårt behov, og om djevelens uopphørlige og rasende pågang og anfekting. Derfor vil han advare oss mot det, ruste oss og bevare oss som med en god rustning

“mot den ondes brennende piler” (Ef. 6.11.16), og med en god medisin mot disse pilers giftige, onde smitte og påvirkning.

--Åh -- hva er vi for noen gale, vanvittige narrer: Vi bor og oppholder oss blant slike mektige fiender som djevelen er – og likevel kan vi forakte de våpen og det forsvar vi har, og være for late til å se på dem eller bruke dem.

 

Og hva gjør slike mette, frekke hellige som ikke vil eller gidder lese og lære katekismen hver dag, annet enn å anse seg selv for meget mer lærd enn Gud selv er med alle sine hellige engler, profeter, apostler og alle kristne? Får når ikke Gud selv skammer seg for hver dag å undervise i dette idet han ikke vet noe bedre å undervise om, -- og han alltid underviser om det samme og ikke steller til noe nytt eller noe annet, -- og når alle de hellige ikke vet å lære seg noe bedre og ikke kan bli utlært i det, er da ikke vi de aller fineste jyplinger som synes om oss selv, at vi kan det alt sammen og ikke trenger å lese eller lære noe mer når vi engang har lest og hørt det.

 

Vi kan altså lære oss det på en time som Gud selv ikke kan få lært i fra seg – enda han har undervist om det fra verdens begynnelse til dens ende, og alle profeter sammen med alle hellige (troende) har måttet lære seg og stadig vekk har måttet være og bli lærlinger i?

 

For slik må det jo være: den som kan de ti bud skikkelig må kunne hele Skriften, så han i alle saker og tilfeller kan råde, hjelpe, trøste, vurdere, felle dom både i åndelige og verdslige ting, og kan være en dommer over all lære, enhver stand, enhver ånd, enhver rett og over alt som måtte finnes i verden.

 

Hva er hele Salmeboken (Davids salmer) annet enn bare tanker og øvelser i det første bud? Jeg vet saktens godt nok at de late buker eller frekke ånder ikke forstår en eneste salme, enn si at de forstår hele den hellige Skrift.

 

 

 

 

 

17

Likevel mener de at de kan katekismen – og forakter den, enda den er et kort utdrag og en utskrift av hele den hellige Skrift.

 

Derfor ber jeg atter kristne, og særlig prester og predikanter, at de ikke for tidlig vil være doktorer (lærde) og innbille seg at de vet alt. For alle innbilninger har det med å skrumpe sammen. Tvert imot må de hver dag øve seg i den og alltid drive på med den (d.v.s med katekismens egentlige innhold) .

Og dertil må de med all omhu og flid ta seg i vare for den giftige smitte av sikkerhet og selvsmigrende innbilninger, men stadig holde ved med både å lese, lære andre, lære seg selv, tenke og ettertenke det – og ikke la være med det før de erfarer og blir viss på at de har undervist djevelen til døde og er blitt mer lærd enn Gud selv og alle hans hellige (troende) er.

 

Bruker de denne flid, så skal jeg love dem, og de skal selv erfare det, at de skal finne frukt av det og Gud skal gjøre så fine folk av dem at de med tiden selv skal komme til fint å bekjenne at jo lenger og jo mer de drev på med katekismen, desto mindre kunne de av den og desto mer hadde de alltid å lære seg av den. Og da først kommer den til å smake dem ordentlig som mat smaker de sultne og vann de tørste – alt det de nå ikke gidder lukte på engang av bare overflod og metthet.

 

            Måtte Gud gi sin nåde til det, Amen.

 

 

 

 

Luthers aller første Forord til Store Katekismus 

 

18. mai 1528 holdt Luther en preken som ble grunnlaget til det atter første Forord for den Store katekismus. Dette Forord formet seg på følgende måte:

Først forklarte Luther at det greske ord “katechismos” betyr “barnelærdom” som enhver kristen må kjenne. Uten det er man ingen kristen og kan ikke gå til nattverd. Derfor skal man “høre” barn og unge i katekismen, la dem lære seg den og øve seg i den.

En husfar skal minst en gang i uken “høre” om hans barn og husfolk kan katekismen, og formane dem til å lære den dersom de ikke kan den. For man finner “nå for tiden” uvitende, gamle, tilårskomne folk som  ingenting kan av den og likevel er dåpsfadre og går til nattverd – enda de som gjør slikt burde vite mer om katekismen enn barna.

For folk flest får det forbli med at de kan budene, bekjennelsen og Fadervår slik som det fra gammelt av har vært i kirken, bare både unge og gamle som vil kalles kristne og være det, er villige til å bli kjent i det.

Til disse tre stykkene føyer seg to andre: den dåp og nattverd som Kristus selv har innstiftet.

 

Etter disse bemerkninger følger så oversikt over hvordan Luther disponerer katekismens “parter” i fem “parter”: 1. Guds ti bud. 2. Troens hovedartikler. 3. Bønnen eller Fadervår som Kristus har

lært oss. Om dåpen. 5. Om nattverden.

 

Sammen med denne disposisjon gjengis tekstene  (uten forklaring) til budene, den apostoliske trosbekjennelse, Fadervår, innstiftelsesordene til dåpen og til nattverden. Deretter fortsetter Luthers egen forklaring i tur og orden fra lovens første bud, o.s.v slik som disse tekster er gjengitt nedenfor i hver sin sammenheng.

 

 

 

 

 

 

 

18

$          4.         Forordene til Konkordieformelen

 

Utgiverens anmerkning. Vi har ovenfor gjengitt de lutherske fyrsters forord og underskrifter til Konkordieboken.  Hva Konkordieformelen angår ble den utstyrt med særlige Forord av de teologer som hadde forestått de drøftelser som første til dens avfattelse, og som foretok den endelige redaksjon av teksten. I henhold til de direktiver for Formelens redaksjon skulle den deles i to deler: 1. Enn kortfattet sammenfatning av hovedspørsmålene i alle artikler, som ble plassert forrest i Formelen, og 2. En grundig utførlig forklaring som detaljert gjentok hovedspørsmålene og ga de rette svar med begrunnelser fra Skriften og de eldste bekjennelsesskrifter fra årene omkring 1530. Den sammenfattende del ble kalt “Epitome”  (forkortes i vår oversettelse til “Ep.” ). Denne utførlige gjentagelse og forklaring ble kalt “Solida Declaratio” (forkortes i vår oversettelse til “Sol. Decl.”).

Til hver av disse deler ble det gitt Forord. I den følgende oversettelse stiller vi “Ep” og “Sol. Decl.” umiddelbart sammen – artikkel for artikkel. Det faller da også naturlig å stille de to Forord umiddelbart sammen her.

 

 

Forordene til “Epitomene” ( Praef. Ep., 1-8 )

Det summariske ( sammenfattende ) begrep til de omstridte artikler mellom teologene av den augsburgske bekjennelse.

1-8       Om den regel og rettesnor (norm)

etter hvilken enhver lære skal bedømmes, og oppståtte villfarelser skal forklares og avgjøres på kristelig måte-

------

 

 

 

1-2       Den grunnleggende kilde og norm.

Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor (norma) hvoretter enhver lære og lærer skal prøves og dømmes bare er de profetiske og apostoliske skrifter i det Gamle og Nye Testament, slik som skrevet står i Sal. 119,105: “Ditt ord er en lykte for min fot og et lys på min sti”, og hos Paulus i Gal. 1,8: “Selv om en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet.”

Men andre skrifter av gamle eller nye lærere – uansett hva navn de har – skal ikke holdes likeverdige med den hellige Skrift.

Derimot skal de alle som èn underkastes Skriften, og skal ikke godtas på annet vis eller av noen annen grunn enn at de er vitner om på hvilken måte profetenes og apostlenes lære er blitt varetatt på forskjellige tider og steder i verden etter apostlenes tid.

 

3:         De felleskirkelige ( “såkalte økumeniske” ) bekjennelser.

Straks etter  aposteltiden, ja enda mens de var i live, opptrådte det falske lærde og vranglærere.

Mot dem stillet man i de første kirker “symbolene”, d.v.s. korte, bestemte bekjennelser, som ble omfattet som de rettroende og sanne kirkers samstemte, alminnelige, kristelige tro og bekjennelse.

Det var “Symbolum Apostolicum” ( den apostoliske trosbekjennelse ), “Symbolum Nicaenum” ( den nikænske bekjennelse ), og “Symbolum Athanasium” ( den athanasianske bekjennelse ).Vi bekjenner oss til disse “symboler” og forkaster enhver vranglære og lære som er blitt ført inn i Guds kirke i strid med dem.  

19

4-5      De reformatoriske bekjennelser.

Angående det skille ( skisma )  som er oppstått i vår tid i trosspørsmål, fastholder vi samstemt den forklaring av vår kristelige tro og bekjennelse – særlig mot pavedømmet og dets falske gudstjeneste, avgudsdyrkelse og overtro, og mot andre sekter – som i vår tid er gitt i året 1530 da den første uforandrede ( “invariata” ) augsburgske bekjennelse ble overrakt til keiser Karl V på den store riksforsamlingen i Augsburg.

Sammen med den fastholder vi dens Apologi og de tre artikler som ble oppsatt og underskrevet i Schmalkalden i året 1537 av de fremste teologer den gang. – Og da disse spørsmål også angår den alminnelige mann ( legfolket ) og deres sjeles frelse, bekjenner vi oss også til Dr. Luthers Lille og Store katekismus, slik som begge katekismer er inneholdt i Luthers skrifter som den “legmannsbibel” ( Luthers eget uttrykk ) som sammenfatter alt det som blir utførlig behandlet i den hellige Skrift, og som det er nødvendig for et kristenmenneske å vite ( kjenne ) til salighet.

 

6-8      Alle andre påståtte normer forkastes.

Ved bruk av de normer som her er nevnt, skal all lære stadfestes. Og det som strider mot dem, skal forkastes og avvises som noe der er imot vår tros samsemmige forklaring.

På denne måten blir forskjellen mellom den Hellige Skrift i det Gamle og Nye Testament – og alle andre skrifter fastholdt. Og bare den hellige Skrift er og blir den eneste dommer, regel og rettesnor  ( judex, regula et norma ) .

Den er den eneste prøvesten som enhver lære skal og må erkjennes og bedømmes med – om den er gudsfryktig eller ugudelig, sann eller falsk.

De andre “symboler” og andre skrifter som vi har nevnt, er ikke dommere slik som den hellige Skrift. De er derimot bare vitnesbyrd om og forklaring av troen – slik som den hellige Skrift til enhver tid er blitt forstått og tolket i Guds kirker i omstridte spørsmål av dem som levet den gang, idet de forkastet og avviste slik lære som stred mot den hellige Skrift.

 

Utgiverens anmerkning: Disse grunnsetningers betydning og rekkevidde i den evangeliske kirke og teologi står ikke på noen måte i forhold til deres meget kortfattede språklige form. For å kunne gi leseren en liten pekepinn om en del av rikdommen i disse grunnsetningene tillater utgiveren seg i den følgende tekst til Forordet til den grundige forklaring ( Sol. Decl. ) å tilføye en del anmerkninger. Forskjellen mellom tekst og anmerkning er som vanlig: teksten følger i korpussats, anmerkningene i petitsats.

  

   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

20

  Forord I til “De grundige forklaringer”

( Praef. I Sol. Decl. 1-10 ).

 

1-3      Om reformasjonen og den augsburgske bekjennelse.

Av den allmektige Guds særlige nåde og barmhjertighet er læren om de viktigste artikler i vår kristelige religion, som var blitt gruelig formørket med menneskelærdommer og menneskebud under pavedømmet, atter blitt oppklaret og renset på grunnlag av Guds Ord ved dr. Luthers gjerning – æret være hans minne. Og de papistiske villfarelser, misbruk og avgudsdyrkelse er derved blitt refset og gjendrevet.

Imidlertid er denne rene reformasjon av motstanderne blitt ansett for å være en ny lære, ja til og med som om den helt skulle være i motstrid med Guds Ord og de kristelige ordninger.

Dette er blitt anført på heftig måte, men uten grunn – ovenikjøpet med utenkelige forvrengninger og plagsomme beskyldninger.

De kristelige kurfyrster, fyrster og stender som den gang antok det hellige evangeliums rene lære og lot sine kirker reformere på kristelig måte i overensstemmelse med Guds Ord og har overrakt den til keiser Kar V på den store riksforsamlingen i Augsburg i året 1530.

I denne bekjennelse ga de rent og klart uttrykk for det som fastholdes og læres i de kristelige, evangeliske kirker om de viktigste artikler – særlig de punkter det sto strid om mellom dem og pavens folk. Denne bekjennelse ble likevel sett på med sure øyne av motstanderne. Men inntil denne dag står den fats uten å være gjendrevet eller omstøtt.

 

4-5      Fornyet bekreftelse av den augsburgske bekjennelse.

Med dette bekjenner vi oss atter av våre hjerters grunn til denne kristelige augsburgske bekjennelse, som er vel begrunnet i Guds Ord.

Vi står fast på dens enkle, klare og rene mening, slik som ordlydene selv bringer sin mening med seg. Vi fastholder denne bekjennelse som et rent, kristelig symbol ( “symbolum” ) som sanne kristne skal anta og hold seg til nest etter Guds Ords autoritet.

Således er det jo også før i tiden blitt stillet opp kristelige symboler og bekjennelser i Guds kirker i anledning somme større stridigheter.

Til dem har den gang oppriktige lærere og tilhørere bekjent seg med hjerte og munn.

Ved den allmektige Guds nåde akter vi også standhaftig å forbli inntil vårt livs ende ved den augsburgske bekjennelse slik som den i året 1530 ble overrakt til keiser Karl V.

Det er ikke vår tanke på minste måte å avvike fra denne bekjennelse – verken i dette eller andre skrifter. Heller ikke akter vi å oppstille en annen eller ny bekjennelse.

 

6-10    Bakgrunn for og hensikt med Konkordieformelen.

Nå er altså den kristelige lære i den augsburgske bekjennelse for største delen forblitt ubestridt – bortsett fra det papistene ( pavens folk ) er kommet med. Likevel kan det ikke nektes at somme teologer har veket av fra somme høye og betydningsfulle artikler: de har enten ikke fått fatt i deres rette mening, eller er ikke blitt stående ved den, eller har også anstrengt seg for å legge en fremmed mening inn i dem samtidig som de har gitt seg ut for å omfatte den augsburgske bekjennelse og har berømmet seg av den.

 

21

Av dette er det oppstått plagsomme og skadelige splittelser i de rene evangeliske kirker.

På lignende måte oppsto det jo også fryktelige villfarelser allerede i apostlenes levetid blant dem som ville kalles kristne og som berømmet seg av Kristi lære:

noen ville bli rettferdige og frelst ved lovens gjerninger ( Ap. Gj. 15,1 f., 10.24 ) : andre nektet oppstandelsen fra de døde ( 1.Kor 15, 12 f. ) ; atter andre trodde ikke at kristus var sann Gud ( jvf. Juda brev v.4; 2. Pet. 2,1; 1 Johs. 2,22; 4,1 f. ).

Mot disse måtte de hellige apostler kjempe hardt i sin forkynnelse og i sine skrifter – selv om slike betydningsfulle villfarelser og slik alvorlig strid heller ikke den gang gikk for seg uten at de vantro og svakttroende tok anstøt av det.

På samme måte jubler våre motstandere, papistene, nå for tiden over de splittelser som er oppstått blant oss, i den ukristelige og fånyttes håp at disse uenigheter skulle måtte føre til den rene læres sluttelige undergang.

De svakttroende tar på sin side anstøt av det: noen tviler på om den rene lære kan finnes blant oss når det er så megen splittelse, andre vet ikke hvilken parti de skal være enige med angående de omstridte artikler.

Men de oppståtte stridigheter beror ikke bare på misforståelser eller på kjeggel om ord. Det er nok noen som kan mene at den ene part ikke har oppfattet den annen part godt nok, og at altså striden bare gjelder noen få ord ( uttrykksmåter ) som det ikke ligger noen særlig vekt på. – Men det er tvert imot viktige og store ting striden har gjeldt, og spørsmålene er av en sådan art at meningene hos den ene, villfarende part verken kan eller skal tåles i Guds kirke, langt mindre unnskyldes eller forsvares.

Av disse grunner er det nødvendigheten krever at de omstridte artiklene blir oppklaret ( forklaret ) ut fra Guds Ord og anerkjente skrifter på en slik måte at enhver som har gudfryktig sinn og kristelig forståelse kan bli vàr hvilken mening om de omstridte punkter det er som stemmer eller ikke stemmer med Guds Ord og den kristelige augsburgske bekjennelse.

På det vis skal rettsindige kristne, for hvem sannheten er maktpåliggende, kunne ta seg i vare for og unnfly fremkomne villfarelser og lærefordervelser.

 

 

Forord II til “De grundige forklaringer”

( Praef. II, Sol. Decl. 1-20 ).

 

Om det summariske ( sammenfattende ) begrep for lærens grunnlag, norm og regel ( rettesnor ) – hvordan enhver lære og fremkomne villfarelser skal prøves på Guds ord, forklares og avgjøres kristelig.

1-2:     Nødvendigheten ( behovet ) av faste bekjennelser.

Av hensyn til en grunnfestet, varig enhet i Guds kirke er det frem for alt nødvendig at man har et summarisk ( sammenfattende ) og anerkjent begrep hvori den alminnelige, sammenfattende lære er trukket sammen på grunnlag av Guds Ord og hvortil de kirker bekjenner seg som tilhører den oppriktige og reformerte, sanne, kristelige religion.

 

 

 

22

Således har jo den gamle kirke alle steds hatt sine bestemte symboler ( bekjennelser ) til dette bruk. De ble ikke fastsatt som privatskrifter, men som offentlige skrifter i den kirkes navn som oppstillet dem, godkjente og antok dem som bekjennelse til en lære og religion.

På samme vis har vi med hjerte og munn erklæret overfor hverandre at vi ikke vil lage eller godta noen særlig eller ny bekjennelse om vår tro, men tvert imot vil bekjenne oss til de offentlige, alminnelige skrifter som har vært fastholdt i alle kirker av den augsburgske bekjennelse.

Det dreier seg da om slike “symboler” eller alminnelige bekjennelser fra tiden før det oppsto splittelser blant dem som bekjenner seg til den augsburgske bekjennelse, så lenge som man samstemt overalt er forblitt ved, har fastholdt og brukt Guds Ords rene lære i alle artikler slik som Dr. Luther forklarte dem.

 

3:         Skriften som kilde og norm. Sola scriptura

Først (I) bekjenner vi oss til de profetiske og apostoliske skrifter i det Gamle og Nye Testament som til ( det åndelige ) Israels rene, klare kilde. De alene er den eneste, sanne rettesnor (regula ).

Etter den skal alle både lærere ( doctores ) og lærdommer ( lære, doctrina, dogma ) prøves og dømmes.

 

         

Om Skriften ( sola scriptura ) som kristelig kilde og  norm:

Når det her fastslåes at Skriften alene er kilden og normen for den kristelige tro, lære og forkynnelse, er det av vesentlig betydning  å få klarhet over hva dette ganske nøyaktig innebærer.

På grunnlag av Konkordieboken selv anfører vi her følgende om hvordan  man ville ha denne erklæringen forstått:

Som man ser kalles skriftene i G og N.T. for ( det åndelige ) “Israels rene, klare kilde” eller “brønn”.

Denne uttrykksmåte henspiller på det profetiske uttrykk Jer. 2, 13; 17, 13. Profeten betegner Herren selv som “Israels kilde”, “kilden med det levende vann”. Når dette uttrykk om Herren her brukes om Skriften, beror det ganske enkelt på at Skriften er Guds Ord i så egentlig og naturlig betydning at det å høre, lese, erkjenne og tro dette Ord er ett og det samme som å høre, erkjenne og tro Gud selv. ( i kraft av Åndens vitnesbyrd ) .

Av denne grunn brukes uttrykkene “Guds Ord”, “Skriften”, “de hellige skrifter” o. l. I helt synonym betydning og helt om hverandre i Konkordieboken.

Hva ska da uttrykkes med betegnelsen at “Skriften er kilden” ? -- I første omgang skal det selvsagt betegne at Skriften er kilden, “brønnen”, for sann Gudserkjennelse – det “oppkomme” hvorav sann Gudskunnskap og Gudsfortrolighet øses, hentes fram og velder frem.

Vil man imidlertid bli klar over uttrykkets mening på mer nøyaktig og treffende måte, må man se uttrykket i lys av “kildens” innhold og egenart.

Da Konkordieboken selv på det sterkeste understreker at “Guds Ord” –“loven og løftet ( evangeliet )” -- kan man bare forstå Skriften som “kilde” i lys av forskjellen mellom lov og evangelium. Jvf. Her Ap. IV, 5-6. F.C. V-Ap. IV, 183 f.

 

23

Da loven og evangeliet er kvalitativt forskjellige i art, men begge er “deler” av det ene, samme Guds Ord, kan Skriften ikke være kilde for Gudskunnskap i samme betydning av uttrykket bår det er tale om loven som når det er tale om evangeliet.

Begge slags Guds Ord er åpenbaret av Gud. Men ifølge Ap. IV, 7 f. er den åpenbarte Guds lov en lov som stemmer overens med den moralske lov som er innskrevet i alle menneskers hjerte og samvittighet, og derfor kan forståes av alle mennesker med fornuft og moralsk dømmekraft. –

Helt annerledes er det med evangeliet.

Evangeliet er ingen åpenbaring av moralske prinsippereller av en lov- og gjerninngslære. Det er en selvåpenbaring av de tre personer i guddommen ( treenigheten ) og disse personers gjerninger i skapelse ( Faderen ) , forløsning ( Sønnen ) og helliggjørelse ( Ånden ). Til denne bestemmelse av evangeliets begrep, se Luthers forklaringer til “de tre artikler” i Store katekismus, Cat. Maj. II.

Hva innebærer denne sondring mellom lov og evangelium?

I forhold til menneskets erkjennelse og Gudskunnskap innebærer den:

Innholdet i Guds lovåpenbaring kan alle mennesker til en viss grad forstå. Denne åpenbaring meddeler kunnskaper som “slumrer” i mennesket selv ( jvf. Rom. 2,14 ) og “utløses” til bevisst moralinnsikt gjennom Åndens opplysning og forklaring. Men samtidig bringer den åpenbarede lov gjennom “det første bud” en Gudskunnskap som langt overstiger alt som “slumrer” i mennesket selv, setter hele menneskets personlighetsliv i direkte forhold til Gud, og spenner den menneskelige moralstreben mot intet mindre enn selve fullkommenhetens mål og ideal. Jvf. hertil i Skriften Mt. 22,36 f.; 5,48.

Loven er således det “speil” Gud har stillet opp for mennesket forat mennesket i det skal “speile” seg selv.

( Jak. 1,23. ), lære å kjenne Guds vilje og sin egen synd ( Johs. 16,8 f; Rom. 3,19 ).

Lovåpenbaringen er en åpenbaring til fullkommengjørelse av menneskets naturlige og iboende kunnskaper om de moralske lover som Gud har gitt i selve skapelsen. .Jvf. i Konkordieboken Ap. IV, 7-8; 15-16. F.C. IV Sol Decl. 4-6. Cat. Maj. I, 324-333.

Helt annerledes er det med innholdet i Guds evangelieåpenbaring. Det er ifølge 1 Kor. 2,9: “hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva ikke oppkom i noe menneskets hjerte, hva Gud har beredt….” Evangeliet består ikke av en kunnskap som “slumrer” i mennesket selv og kan “utløses” ved bestemte midler. Det er en kunnskap og et budskap fra Gud selv som åpenbarer Guds eget nådehjerte og nådevesen, innstiftet et grunnleggende nytt, på-forhånd-utenkelig Gudsforhold, og avslører for mennesket både den sanne tros “gjenstand” ( Herren selv ) og Guds forholdsmåte til mennesket i den nåde som er åpenbart i Sønnens person og gjerning. Innholdet i evangeliet kan derfor aldri erkjennes fra noen som helst annen “kilde” enn Guds eget åpenbaringsord: Kristi person og Skriften. Jvf. hertil Cat. Maj. II, 63-66. Kristi person og gjerning er “speilet” som gjenspeiler faderens hjerte. Ingen kan vite det av seg selv. Se også 2 Kor. 3,18. På denne bakgrunn kan vi forstå i hvilken betydning Guds Ord ( Skriften ) er “kilden”. Den er en “kilde” både for så vidt den ved lovåpenbaringen gir og meddeler den kunnskap som fullkommengjør menneskets iboende, naturlige moralbevissthet ( samvittighet ) – og for så vidt den ved evangelieåpenbaringen gir og meddeler den kvalitativt nye, nyskapende og stadig fornyende kunnskap om Guds nåde i Kristus, som ikke er tilgjengelig fra noe som helst annen “kilde”, kjent blant mennesker, enn Guds Ord ( Skriften ).

24

I Kol. 1, 10 har Paulus sammenfattet hele åpenbaringens begrep som “kilde” idet han sier: “Vandre verdig for Herren til velbehag i alt, så I bærer frukt og vokser i all god gjerning ( d. e. Idet kunnskapen i evangeliet stadig fornyer og styrker eder. )”.

I denne betydning av uttrykket “kilde” er da Guds Ord.

Både et inspirert og inspirerende Ord.

D.v.s.: dette ord er gitt og meddelt til menneskene ved at Guds Ånd har inspirert de av Gud utvalgte åpenbaringsformidlere som kalles “profetene og apostlene” – samtidig som dette inspirerte Ord virker inspirerende på dem som hører ( leser ) dette Ord. Jvf. Johs. 14,26; 15,26 og 17, 14-23.

Konkordieboken fremhever klart begge disse sider av “kilden” : at Ordet både er inspirert og inspirerende ved den Hellige Ånd. Til klargjørelse av det anfører vi her i all korthet følgende:

Nye Test. Fremhever ofte at de profetiske skrifter er blitt til ved en særlig åpenbaringsakt av Guds Ånd, som betegnes som “Åndsinnblåsning” eller inspirasjon. Se særlig 2 Pet. 1,21 og 2 Tim. 3,16; jvf. 1 Pet. 1,10-12

Lk. 24, 27; Mt. 13,17.

På grunn av denne inspirasjon kalles skriftene stadig Guds Ord.

 

   

Men om denne inspirasjon ble gitt til bestemte tider og steder til bestemte personer  ( profeter, apostler ) , har den dog samtidig gjort det profetiskapostoliske ( historiske ) til bærere av Ånden.

Det vil si at ved og gjennom lesning og hørelse, forkynnelse og fremførelse av dette ord blir den Hellige Ånd

utdelt, meddelt, utøst og overført til dem som hører det og leser det.

Det erfares ved at dette ord ved seg selv vekker, skaper, fornyer, styrker og befrukter troen i dem som hører og leser dette ord.

I denne betydning gjelder det at Guds Ord er inspirerende  ( “ Åndsinnblåsende” , “Åndsmeddelende” ).

Denne side av Ordet betones stadig i Skriften, særlig dog i N.T. Se således særlig Ap. Gj. 10,44;  16,14;

Gal. 3.2; Ef. 1,13.

Luther fremholder med stor styrke A. Sm. III art. VIII, 3-13 at Gud ikke gir sin Ånd til noe menneske uten ved og med “det ytre Ord”. Han hevder videre at det er falskt og uriktig  ( “sværmeri” ) å sondre ( skille ) “Ånd og bokstav”. All tale om “Ånd” som er uten Ord og sakrament, er av djevelen. I denne forbindelse betoner da Luther både at det profetiske ord er inspirert idet han henviser til 2 Pet. 1,21 – og at det er inspirerende, d.v.s. Åndsformidlende og Åndsmeddelende. Men det går som en rød tråd gjennom alle Konkordiebokens skrifter og artikler at den Åndsmeddelelse eller “inspirasjon “ som kommer ved det profetisk-apostoliske ord i Skriften og i den muntlige forkynnelse og ved sakramentene, på ingen måte er magisk å forstå. Det uttrykkes særlig gjennom den kompromissløse forkastelse av ethvert “ex opere operato”, se særlig kap. 6 C; se også Ap. IV, 63-65- I alminnelighet gjelder det at Ord og sakrament bare meddeler og gir Ånden på personlig måte idet Ånden ved nådemidlene virker bot ( botferdighet ) og personlig tro. Se herom særlig Ap. XXIV, 9-14; 27-33; 60-65.---

 

25

Endelig hører det med til prinsippet “sola schriptura” ( ved Skriften alene ), at det innebærer at Skriften – samtidig som den er eneste “kilde” – også er eneste “norm”, d.v.s eneste “regel”, “rettesnor” og “målestokk” ( “prøvesten” )  på om kristelige utsagn er rette eller vrange, sanne eller falske.

Ethvert utsagn om noen ledd eller et hele, noen enkelthet eller noe almenutsagn i “kristendommens vesen” kan bare være sant og rett om det stemmer overens med hva Skriften sier.

Kort uttalt vil da “sola scriptura” si: kristelige utsagn er sanne og rette utelukkende når de “stammer fra” Skriften som sin “kilde” og/eller “stemmer med” Skriften som “norm”.

På Skriften selv skal, kan og må alle utsagn prøves, og ved Skriften selv skal, kan og må det bekreftes – eller i motsatt fall gjendrives og avkreftes.

Intet menneske kan med skin av rett forme noe utsagn til “kristendommens vesen” og “den åpenbarede sannhet” uten å være villig til å la slike utsagn prøve på Skriften.

Denne grunnbetraktningsmåte bevitner seg direkte eller indirekte på hver eneste side i Konkordieboken.

For å bruke en analogi kan grunnbetraktningen formes slik: Skriften er Guds ord  i kraft av inspirasjonen – i streng realitets-analogi med og på samme måte som nattverdens brød og vin er Kristi legeme og blod.

Det er uriktig å gjøre Skriften usikker og uviss med å begrense det til at Skriften bare “inneholder” Guds ord. imenget og oppblandet med alt mulig menneskeord, så at intet menneske lenger vet noe om hvor grensen går mellom Guds og menneskers ord i Skriften, eller så at hvem som helst kan plukke ut dette eller hint som Guds Ord til forskjell fra det som bare er menneskeord.

Skriften er helt igjennom menneskers ord, og er helt igjennom Guds ord i kraft av Guds Ånds inspirasjon. –

Det er også falskt å lage seg teorier om at Skriften “vitner om Guds ord” som om Guds ord egentlig var noe annet, noe høyere, noe uutsigeligere enn de alminnelige menneskeord som finnes inspirert i Skriften.

Med slike teorier lager man falske forestillinger om Skriften og gjør Skriftordet til noe blott og bart “symbolsk”, noe uegentlig, noe som er atskilt fra Guds Ånd, og betyr noe annet enn den personlige Guds tale i denne vår verden – som om Skriftens tale egentlig har en helt annen, uutsigelig eller uforståelig mening enn det som ordene betyr enkelt og likefrem. På sin vanlig enkle, men “prinsipp-mettede” måte taler Luther om Skriften som “kilde og norm” A. Sm. II, art, II, 13-15, idet han sier at Guds ord skal oppstille troens artikler – og ingen ellers, ikke engang noen engel.  ---- Hva vi her har utført om Skriften som “kilde og norm”, drar øyeblikkelig etter seg en lang rekke spørsmål. Vi kan ikke ta dem opp her. Men idet vi atter vender blikket mot Konkordiebokens Forord, er det to meget betydningsfulle spørsmål som pånødes oss: 1. Hvilket forhold er det mellom Skriften og de kirkelige bekjennelser? Og 2. Skriften kan aldri brukes som kilde og norm for kristelig erkjennelse uten at den samtidig blir tolket; hvilke prinsipper kan det så bli tale om som grunnregel for Skrifttolkningen?

Disse to spørsmål skal vi prøve å besvare i de nedenefor gitte anmerkninger. Men først fortsettelsen av Forordets tekst:

 

 

 

26

4-13                Den lutherske bekjennelse ( “symboler” ) og deres forhold til Skriften

For det annet ( II ) bekjenner vi oss til de tre alminnelige ( generelle ), økumeniske ) symboler som fra gammel tid har vært sammenfatningen av den sanne kristelige lære ( doctrina ) i korte artikler eller hovedstykker om den rene, sunne mening på grunnlag av Guds ord i motsetning til vranglærernes forfalskninger, -- nemlig den apostoliske, nikænske og athanasianske bekjennelse.

For vi anerkjenner at de er korte, kristelige, herlige trosbekjennelser som er grunnet på Guds ord og som rent og standhaftig motsier alle de vranglærdommer som i deres tid forvirret Kristi menigheter.

For det tredje ( III  ),

den gode Gud har i disse siste tider  av særlig nåde atter bragt frem for lyset sitt Ords sannhet fra paveveldets gruelige mørke ved den trofaste gjerning som er blitt gjort av den fremrakende Guds mann, Dr. Luther.

Og den sanne lære er på grunnlag av og i overensstemmelse med Guds ord blitt sammenfattet mot både pavedømmets og andre sekters forfalskninger i den augsburgske bekjennelses artikler og hovedstykker.

Derfor bekjenner vi oss også til den første, uforandrede ( non mutata, invariata ) augsburgske bekjennelse. Det gjør vi ikke av den grunn at den er oppstillet av våre teologer, men fordi den er tatt fra Guds ord  ( jvf. “kilden” ) , og fordi den er fast og godt grunnet i Guds ord.

Vi fastholder den slik den ble skriftlig formet og overrakt i Augsburg i året 1530 til keiser Karl V av somme kristelige kurfyrster, fyrster og stender i det romerske rike – som en alminnelig bekjennelse for de kristelige reformerte kirker.

Ved dette vårt symbol ( bekjennelse ) ble i denne tid våre reformerte kirker utskilt fra de romerske papister og andre avviste og forkastede sekter og vranglærdommer.

Den slags forekom på samme vis i de gamle kirker, og har vært skikk den gang. Således har en rekke kirkemøter ( synoder ) ved sine gudfryktige biskoper og lærere sett seg tilskyndet til offentlig å bekjenne det nicænske symbol.

     

For det fjerde            ( IV ),

hva angår den egentlige og sanne mening i den nevnte augsburgske bekjennelse, så ble det jo oppstillet en utførlig Apologi for den, som i året 1531 ble offentliggjort i trykt stand.

Den ble avfattet for å forklare og forsvare seg mer utførlig mot papistene, så at ikke avvist villfarelse skulle snike seg inn i Guds kirker og frekt driste seg til å tre frem der i den augsburgske bekjennelses navn.

Til denne Apologi bekjenner vi oss også samstemt. For i den blir den nevnte augsburgske bekjennelse ikke bare tydelig forklaret og forsvaret, men også påvist og bekreftet med klare, uimotståelige vitnesbyrd fra den hellige Skrift.

 

 

 

 

 

 

27

For det femte            ( V )

bekjenner vi oss også til de artikler som i året 1537 ble oppstillet, godkjent og antatt av en stor forsamling av teologer i Schmalkalden.

Vi sikter til de artikler som opprinnelig ble skrevet og deretter trykt i den hensikt å skulle bli overrakt på det kirkemøte som skulle ha vært holdt i Mantua eller noe annet sted, og bli overrakt i de velkjente kurfyrsters, fyrsters og stenders navn som en forklaring til den ovennevnte augsburgske bekjennelse, -- som uttrykk for at de ved Guds nåde var fast bestemt på å fastholde den. For i disse artikler ble den augsburgske bekjennelses lære gjentatt og noen artikler ytterligere forklaret. Dessuten ble grunnen og årsaken påvist til at man tok avstand fra de papistiske villfarelser og avguderier, og verken kunne eller ville ha noe fellesskap med dem eller forlike seg med den romerske pave i disse ting.

 

Til slutt og for det sjette      ( IV ),

fordi disse høyviktige spørsmål også angår den alminnelige mann og legfolket, som også for sin frelses skyld er nødt til som kristne å gjøre forskjell mellom sann og falsk lære, så bekjenner vi oss samstemt også til Dr. Luthers Lille og Store katekismus slik som de er skrevet av ham selv og opptatt i hans verker. Vi bekjenner oss til dem fordi de samstemmig er blitt godkjent, antatt og brukt offentlig i kirker, skoler og hjem av alle de kriker som er sams om den augsburgske bekjennelse. For i de to katekismer blir den kristelige lære sammenfattet på grunnlag av Guds ord og den riktigste og enkleste måte for det jevne legfolk, og likeledes tydelig og tilstrekkelig forklart.

 

9:         Å være luthersk betyr å være Skrifttro.

Disse offentlige skrifter er blitt godtatt av alle gudfryktige overalt i de rene kirker og skoler som en sammenfatning og den sunne form for den lære som Dr. Luther har hentet frem, fortreffelig forklaret og vederheftig begrunnet fra Guds ord i sine skrifter mot pavevesenet og andre sekter. Og vi påberoper oss dessuten de utførlige forklaringer i hans lære- og strids-skrifter, nemlig på den måte og i den utstrekning som Dr. Luther selv har gjort de nødvendige og kristelige formaninger om i det latinske Forord til sine samlede verker – angående sine skrifter: der har han uttrykkelig satt den forskjell mellom guddommelige og menneskelige skrifter at alene Guds ord skal være og forbli den eneste regel ( regula ) og norm ( norma ) eller rettesnor ( målestokk ) for all lære, og intet menneskes skrifter kan like-( side- ) stilles med Guds ord. Tvert imot skal lat innordnes under Guds ord.

 

10:      Andre skrifter.

Det vi her har anført ( passus 3-9 ) skal ikke forståes som om vi skulle ville forkaste andre gode, nyttige og oppriktige skrifter, fortolkninger av den hellige Skrift, skrifter til gjendrivelse av villfarelser, forklaringer til de viktigste læreartikler. For så vidt slike skrifter stemmer med de omtalte normer for læren, kan de ansees for å være og brukes som nyttige og fruktbare fortolkninger og forklaringer. Det vi hittil har sagt om sammenfatningen av vår kristelige lære er bare ment således at vi må ha en samstemt, bestemt og alminnelig læreform ( d.e. norm ) som våre evangeliske kirker i fellesskap bekjenner, og som alle andre skrifter må bedømmes etter og tillempes til fordi denne læreform er tatt fra Guds ord og det derved skal prøves hva som kan godtas.

28

11-13: Bekjennelsen som vitnesbyrd om sannheten.

Det er av en bestemt grunn at vi har innlemmet de ovennevnte skrifter i vår sammenfatning av den kristelige lære ( d.e. i Konkordieboken ), nemlig den augsburgske bekjennelse, Apologien, de Schmalkaldiske artikler ( hvori var medinnbefattet Traktaten ), og Luthers Store og Lille katekismus.

Og grunnen er den at disse skrifter alltid og alle vegne er blitt ansett for å være den felles, samstemte mening i våre kirker, likesom de ble underskrevet av de fremste, mest fremrakende teologer i sin tid og ble antatt i de evangeliske kirker og skoler.

Og som vi før har nevnt ble de alle skrevet og offentliggjort før det oppsto splittelser mellom teologene av den augsburgske bekjennelse. De er blitt ansett for upartiske, og verken kan eller skal forkastes av noen av de parter som har innlatt seg i striden.

Heller ikke er det noen som beklager seg over disse skrifter blant dem som tilhører den augsburgske bekjennelse uten noen fusk. Tvert imot godtar de dem gjerne som vitner om sannheten.

Derfor kan heller ikke noen fortenke oss i at vi påberoper oss disse skrifter til oppklaring og avgjørelse i de oppståtte stridsspørsmål. Likesom vi da legger Guds ord til grunn som den evige sannhet, således innfører og anvender vi da disse skrifter som vitnesbyrd om sannheten og som den samstemte, rette mening  “forståelse” ), “sententia”) blant våre forgjengere som standhaftig holdt fats ved den rene lære.

 

Bekjennelsen som vitnesbyrd 

Vi har her fremhevet de betydningsfulle ord: Skriften er grunnlaget ( “fundamentum” ), bekjennelsen er vitner ( “testes” ) og vitnesbyrd  (“Zeugnis” ).

Vi vil her understreke denne forskjell som er fast og sikker begrunnet i Skriften selv.

1 Kor. 3, 11 sier apostelen: “Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus”.

Det innebærer at Jesus Kristus i sin person og gjerning er selve grunnlaget for forholdet mellom Gud og mennesker. Han er dermed realgrunnlaget for den virkelighet vi kaller Gudsforholdet.

Og han er dette realgrunnlag som åpenbarer, avbilder og speilbilde av Guds sanne, evige vesen, Heb. 1, 1 f; -- som “oppåhavsmann og fullender” til troen, Heb. 12, 2; som: “Alfa og Omega”, “den første og den siste”, “den som er og som var og som kommer”, Johs. Åp. 1, 4. 8. 18; 2. 8; og som “begynnelsen” ( archè, principium ) og “enden”  ( telos, finis, endepunkt, siktepunkt, endemål ), Johs. åp. 21, 6.

På denne grunnvoll alene kan og skal mennesket bygge i tro, 1 Kor. 3, 12 f; 1 Pet. 2, 6 f.     

Jesus Kristus er således også troens realgrunnlag, realsiktepunkt, real - “gjenstand” og realendemål idet han er “hovedhjørnesten”.

 

 

 

 

 

 

 

 

29

Som denne realgrunnvoll er Jesus Kristus, han som er det evige ord ( Johs. 1, 1 f ), hele Skriftens kjerne og stjerne. Det er om ham den vitner ( Johs. 5, 39 ).

Han er i sin person og gjerning dens oppfyller ( Lk. 24, 25 f; Mt. 5, 17 f.), og hans person og gjerning er den eneste rette “tolker” og “tolkning” av alle skriftene ( Lk.24, 27 )

 

Det er idet Guds Ånd har utvalgt profeter og apostler til å motta og bringe videre det inspirerte åpenbaringsord, at profeter og apostler selv inngår i “grunnvollen” . For Guds menighet på jord er “bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll” ( Ef. 2, 20 ). Og denne grunnvoll er de på varig måte gjennom skriftene ( den hellige Skrift ). 

Men her er en liten forskjell som vi vil uttrykke slik: Mens Jesus Kristus er realgrunnen i og ved sin person og gjerning, så er Skriften ( de profetisk - apostoliske skrifter ) erkjennelsesgrunnen som er selve grunnlaget for all menneskelig erkjennelse av alle sider ved Guds selvåpenbaring i Sønnens person og gjerning.

Derfor er også det budskap Skriften bringer og formidler den Hellige Ånds middel til å gi erkjennelse og

kunnskap i Kristus Jesus, personlig tro og overbevisning om sannheten, og den stadig fornyelse av Gudserkjennelsen til liv i troen og fullendelse av menneskets livsløp som frelst menneske.

( 2 Tim. 3, 14-17; 4, 2-8 ). ---

 

 

Idet Skriften er den eneste, sanne erkjennelsesgrunn til å erkjenne, kjenne og forstå Kristus Jesus som eneste, sanne realgrunn ( jvf. Ap. Gj. 4, 10-12 ), er det inspirerte Ord det “speil” hvorigjennom det troende, gjenfødte menneske “med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet” ( d.v.s det inkarnerte Ords herlighet, jvf. Johs. 1, 14 f. ), --se 2 Kor. 3.18.

Er man på grunnleggende måte klar over dette forhold og denne forskjell mellom Jesus Kristus som realgrunn, og Skriften som erkjennelsesgrunn, så faller det deretter klart lys over den stilling de kirkelige bekjennelser har i og med den kristelige tros liv i hjertene.

Det er nemlig for det første slik, at det er ved det profetisk-apostoliske ord ethvert troende menneske er kommet til troen og ethvert vantro menneske ved Åndens nåde kan komme til toren, -- likesom det er ved dette ord enhver troende ved Åndens nåde blir bevart i tro. Jvf. hertil: Johs. 4, 42; 17, 20; Rom 10, 14-17; o.a.st.

Dernest må det betones at når troen kommer i hjertet, fødes lysten, trangen, viljen, driften til å bekjenne troen ( Mt. 7, 17 f; 10, 32 f; 1 Pet. 1, 7-9 ) : bekjennelsen er en iboende, naturlig frukt av troen. Og det gjelder såvel den enkelte troende som enkeltmenneske, som det gjelder fellesskapet av troende som menighet eller åndelig kirke. Således oppstår den kirkelige bekjennelse som en frukt og følge av den tro som er levende i de troendes fellesskap, d.v.s i menigheten. I denne menighet er derfor enhver individuell eller sann kirkelig bekjennelse et vitnesbyrd om Kristus.  Vi skal fremheve hva det innebærer.

- - -

 

I Nye Test. Brukes uttrykkene “vitne” og “vitnesbyrd” i den grunnbetydning at man kan gjengi, berette og fortelle om kjensgjerninger man selv har sett, iakttatt og overvært. Å være “vitne” og gi “vitnesbyrd” har altså betydningen å ha vært øyevitne, å kunne berette, bekrefte eller attestere noe selvopplevet overfor andre.

 

30

Denne grunnbetydningen er nok for oss her, og vi behøver ikke oppholde oss her ved de mange nyanser denne betydningen har.

I denne betydning kaller Jesus Kristus seg selv for en som “vitner” fordi han kunngjør og forteller det han har sett hos sin Far i himmelen, har hørt av ham, er blitt pålagt og befalt av ham – se f. eks. Johs. 3, 11; 8, 26 f; 8,40.55; 12, 49 f.; 18, 37.

I samme betydning kalles apostlene “vitner”, dog ikke fordi de i likhet med Jesus har sett Faderen i himmelen

( Johs. 1, 18 ), men fordi de skulle kunngjøre og berette det de hadde sett og vært øyevitner til at Jesus var i sin person og gjorde sin gjerning på jorden (Johs. 15, 27; 20, 30 f; Ap. Gj. 1, 8. 21 f; 5, 32; 9, 15 f og 26, 16). –

Men likesom Jesus skulle kunngjøre den evige sannhet som han kjente hos sin Far fra evighet, således skulle apostlene kunngjøre og bevitne det “lys”, det “liv” de “hadde hørt, sett med sine øyne, skuet ( i sin ånd ) og følt på med sine hender” for å forkynne det ( 1 Johs. 1, 1 f. ).

Dermed står vi overfor det spørsmål:

i hvilken betydning er de troende i forskjellige tider vitner om Herren?

 

La oss først fremheve hva det ikke betyr

De troene er ikke “vitner” i samme betydning som Jesus Kristus er “vitne”. For mens Jesus “vitner” hva han har sett og hørt og har fått befaling om i evighet i sin Fars skjød som “øyenvitne” til de himmelske hemmeligheter og sannheter, -- noe intet annet menneske har vært “øyenvitne” til fordi bare Jesus er sann Gud av sann Gud, -- så er de troende “vitner” i den mening at de har hørt, mottatt og trodd “Jesu vitnesbyrd”  om de himmelske sannheter ( Johs.3, 11-18. 32-33; Johs. Åp. 19, 10; 12, 17; 1 Johs. 5, 9-13 ), og har fått “Åndens vitnesbyrd” ved Guds Ord om at de er “Guds barn” ( Rom. 8, 16 ) idet de har hørt og mottatt “vitnesbyrdet” om “omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus” ( Ap. Gj. 20, 21 ) og har trodd “sannhetens ord, evangeliet om frelsen” ( Ef. 1, 13 ) og er blitt overbevist om Ordets sannhet ved “sannhetens Ånd” ( Johs. 14, 17; 16, 7-15 ). Således har de troende “vitnesbyrdet i seg selv” ved at de “tror på Guds Sønn” ( 1. Johs. 5, 10 ).

Dernest er ingen et “vitne” i den betydning apostlene var vitner.

For mens apostlene var “vitner” fordi de hadde vært “øyenvitner” til Jesu Kristi historiske person, liv, tale, gjerning, lidelse, død, oppstandelse og herliggjørelse – noe intet menneske kan bli på et senere tidspunkt i historien, -- så er de troende “vitner” i den mening at de har hørt, mottatt og trodd apostlenes ord

( Johs. 17, 20), og ved den Hellige Ånd har fått “opplatt forstand til å forstå skriftene” ( Luk. 24, 45 ) og “opplatt hjerte til å gi akt” på det apostoliske ord ( Ap. Gj. 16, 14 ), og således er blitt delaktig i “innsikten” av at en synder “ikke blir rettferdiggjort av lov-gjerninger, men ved tro på Jesus Kristus” ( Gal. 2, 16 ).

De troende er m.a.o. “vitner” om den nåde og det lys som er åpenbart i evangeliet, i Jesus Kristus, og som de selv har mottatt og trodd ved Åndens nåde i og med Guds Ord.

Denne åndelig-evige sannhet i Kristus Jesus på grunnlag av det profetisk-apostoliske ord og ( Ef. 2, 20 ) beseglingen med den Hellige Ånd ( Ap. Gj. 10, 44; Ef. 1, 13 ) er det de troende i alle tider skal vitne om,

vil vitne om og har åndelig trang til å vitne om ( 1 Pet. 2,, 9; 1 Tes. 1, 4-10 )

31

I samme betydning som således de troende i historiens skiftende tider er “vitner”, i samme betydning er også de “bekjennere”  som i skiftende tider har forfattet våre “bekjennelsesskrifter” i egentlig forstand “trosvitner” og “sannhetsvitner”. De er blitt “vitner” på den måten som vanligvis mennesker blir omvendt til Gud og til troen på Jesus Kristus.

De er ikke “oppfinnere” som har “oppfunnet” bekjennelsen, ikke “religiøse genier”, ikke “eksponenter for sin samtids kirke” eller “kristendomsform”. Er de sanne vitner, så er de åndelige barn av profetene og apostlene. Bor sannhetenes Ånd i dem, så fremstiller de seg for den troende menighet alle vegne for å la seg prøve på den profetisk-apostoliske Skrift.

Fra Skriften stammer deres “vitnesbyrd”, med Skriften vil og må det stemme, og på Skriften både kan, skal, vil og må det prøves – for å stadfestes eller forkastes. Konkordiebokens forfattere har ingen steds gjort fordring på å være noe annet eller mer enn slike trosvitner.

Derfor henviser de alltid og alle vegne sitt “vitnesbyrd” til prøvelse på Skriften.

---   

 

For så vidt da bekjennelsesskiftene frembyr seg selv til prøvelse på Skriften, og det er og blir en særlig oppgave for hvert nytt slektsledd av troende i Guds menighet på jord gjennom de skiftende tider å prøve om bekjennelsen er holdbar ifølge Skriften, så er vi dermed øyeblikkelig stillet overfor det store spørsmål om det gis saklige og “objektive” prinsipper for tolkning av Skriften. De som nemlig er fiendtlig innstillet av en eller annen grunn mot “kristendommen” eller “kirken” eller “åpenbaringen” eller Skriften, argumenterer gjerne med at alle lærestridigheter “bare” kommer av at man “tolker” Skriften forskjellig, og at derfor “den ene tolkning er like så god som den annen” eller “enhver må ha frihet til å tolke Skriften som han kan forsvare med “vitenskapelige” “midler”, og lignende indifferentiske og agnostisk “argumentasjon” til å redusere alle “dogmer” ad absurdum og føre Kristi kirke ut i åndelig nihilisme og læremessig kaos.

Dette spørsmål om tolkningsprinsippene kan vi ikke gå forbi. Vi skal derfor nå først høre hva Forordet til Konkordieformelen selv sier om den logisk-tekniske side av den måten den fremstiller stridsspørsmålene som den behandler.

Til dette føyer vi så en anmerkning om tolkningsprinsippene slik som de lutherske bekjennelsesskrifter i Konkordieboken selv utvikler disse prinsipper.

Den logisk-tekniske side av Konkordieformelen.

F.C. Praef. II Sol. Decl. 14-20: Angående antitesene eller de falske lærdommer som forkastes i samband med de omstridte artikler

14-17:            Om teser og antiteser i fremstillingen.

Til bevarelse av den rene lære og til opprettholdelse av en grundig, fast og Gudbehagelig enhet og samstemthet i kirken er det nødvendig at ikke bare den rene, sunne lære blir rett fremført, men også at de som sier imot og lærer annerledes blir gjendrevet og irettesatt, 1 Tim. 3, 9; 2 Tim. 2, 24; 3, 16; Tit. 1, 9. For trofaste hyrder ( pastorer ) skal som Luther sier gjøre begge dele: røkte og føde lammene – og vokte dem mot ulvene så at lammene må fly for de fremmede røster. Johs. 10, 10-16. 26-29; og kan skille det edle ut fra det uedle, Jer. 15, 19.

 

 

 

 

32

15:                  Unødvendig og nødvendig strid.

Derfor har vi da også grundig og tydelig klargjort oss imellom at man skal og må gjøre en forskjell i alle henseender mellom på den ene side en unødvendig og unyttig strid som mer river ned enn bygger opp og volder en forvirring som kirken bør unngå; og på den annen side en nødvendig strid når det nemlig oppstår slike stridsspørsmål som angår troens artikler eller de viktige hovedledd i den kristelige lære og som gjør det nødvendig å forsvare sannheten og irettesette den falske motlære.

 

16:                  Teser og antiteser.

Den kristelige leser som nærer lyst og kjærlighet til den guddommelige sannhet får nok en klar og riktig beskjed gjennom de ovenomtalte bekjennelsesskrifter om hver og en av de omstridte artikler i vår kristelige religion: hva han skal anse og godta for rett og sant ifølge Guds Ord, de profetiske og apostoliske skrifter ( teser )  -- og hva han skal forkaste, fly fra og unngå som falskt og urett ( antiteser ).

Men likevel har vi ganske særlig og uttrykkelig forklart de fremste og høyviktigste artikler som det har stått strid om i den senere tid – forat sannheten skulle kunne bli fastholdt desto mer tydelig og utvetydig og atskilt fra alle villfarelser uten at noe skulle kunne legges inn i og skjules bak de gjengse uttrykksmåter av slikt som er til skade for sannheten (teser og antiteser)

Dette har vi gjort for å fremlegge et offentlig, bestemt vitnesbyrd – ikke bare for de nålevende, men også for våre etterkommere – om det som er og skal forbli å være den samstemte mening og dom i våre kirker angående de omstridte artikler.

 

17-20:            Tesene og antitesene.

Vi har gjort det på denne måten.

 

For det første            ( I )idet vi forkaster og avviser alle vranglærdommer og villfarelser som ble forkastet og avvist i den første, gamle, rettroende kirke på grunnlag av sanne og holdbare grunner fra den hellige, guddommelige Skrift

For det annet            ( II )idet vi forkaster og avviser alle de sekter og vranglærdommer som er forkastet i de ovennevnte bekjennelsesskrifter.

For det tredje            ( III ),fordi det i løpet av ca. 30 år etter “Interimet” ( d.e. keiser Karl V` religionsfredsedikt av 1548 ) er oppstått splittelser mellom somme teologer av den augsburgske bekjennelse – dels på grunn av “Interimet”, dels av andre grunner, -- så har vi villet sette opp og forklare vår tro og bekjennelse ( d.e. Konkordieformelen ) om hvert enkelt stridsspørsmål i likefremme, rene og klare teser og antiteser d.v.s setninger om den rette lære ( teser ) i motsetning til den falske lære ( antiteser ).Vi har villet gjøre det på denne måten forat det rette grunnlag ( fundamenta ) for den guddommelige sannhet skulle bli fremlagt åpent i alle artikler, og alle urettmessige, tvilsomme, mistenkelige og avviste læremåter bli fremstillet – hvor og i hvilke bøker de enn måtte finnes, og uansett hvem som skrev dem eller vil anta seg dem.

 

 

 

 

33

Således må det inntrengende være advart mot de villfarelser som er å finne her og der i somme teologers skrifter, og ingen må la seg forføre i disse ting av noe menneskes anseelse eller autoritet.

 

20:                  Om Konkordieformelen.

Den kristelige leser skal da alt etter behovet omhyggelig kunne prøve vår forklaring til de omstridte artikler og sammenholde dem med de ovenfor nevnte bekjennelsesskrifter.

På den måten vil han klart kunne forstå og innse (1) det som først ( i “Epitomene” ) er blitt bekjent om hver enkelt artikkel i det summariske begrep for vår religion og tro, og (2) dernest ( i “Solidae Declarationes” ) det som er blitt forklaret om saken til forskjellige tider og nå er blitt gjentatt av oss.

Og han vil innse at det på ingen måte dreier seg om motsigelser, men om den enkle, uforanderlige og visseste sannhet, og at vi ikke hopper fra den ene lære til den annen slik som våre motstandere på falsk måte beskylder oss for.

Tvert imot vil leseren forstå at vi ønsker å la oss finne som dem der holder fast på den en gang overrakte augsburgske bekjennelse og på dens samstemte, kristelige forståelse, og at vi ved Guds nåde akter å forbli fast og standhaftig ved den overfor alle forfalskninger som måtte oppstå.

 

 

Utgiverens merknad om tolkere og tolkninger av Skriften.

Konkordieformelen redegjør som man ser på meget klar og enkel måte om forholdet mellom Skriften

( som såkalt “norma normans“ ) , d.v.s kristendommens grunnleggende kilde og norm ) – og de eldre kirkelige bekjennelser frem til Konkordieformelen ( som såkalt “norma normata” ) , d.v.s rettesnor og norm som er begrunnet i og avledet fra Skriften ).

Da den lutherske reformasjon således i høytidelig-offisielle former har bekjent seg til Skriften som endegyldig “appell-instans” i alle spørsmål om kristelig tro, lære og liv, og således også har erklæret seg villig til å la seg selv prøve på Skriften slik som man prøver andre på Skriften, -- så er det ikke vanskelig å forstå at spørsmålet om den rette kristelige Skrifttolkning får avgjørende og vidtrekkende kunnskapsteoretisk (erkjennelse-teoretisk) vekt og betydning – attpå til i en sådan grad at man kan sette spørsmål på spissen og si:  Er ikke spørsmålet om det gis kristelig almengyldige tolkningsprinsipper selve grunnspørsmålet i kristelig lære, teologi og forkynnelse? Vi kan ikke gå forbi dette “kardinalspørsmål” når vi på bakgrunn av de ovenfor gjengitte Forord her står ved selve inngangen til Konkordiebokens skrifter. Spørsmålet er riktignok ikke uttrykkelig formulert i noe Forord eller i noen bestemt artikkel. Men det er berørt og mangesidig besvart i en rekke skrifter og artikler i selve Konkordiebokens tekster.

Derfor anser den norske utgiver det for sin utgiverplikt her å sette leseren på spor etter dette “prinsipp-stoff”. For oversiktlighetens skyld skal vi dele svaret på det “erkjennelsesteoretiske” kardinalspørsmål i to avsnitt:

A:            Hvem er den rette tolker av Skriften?

Vi foregriper svaret: Ikke “paven”, ikke “bispene”, ikke “embetet”, ikke “kirken”, ikke “prestene”, ikke “de lærde”, ikke “professorene”, ikke “doktorene”, ikke “dosentene.” Men prinsipielt: det ved troen gjenfødte menneske.

34

B:         Hvilke tolkningsprinsipper er de eneste rette?

Foregripende svar: Ikke  ethvert “prinsipp” som kaller seg “vitenskapelig” eller “kritisk” eller “historisk” eller “språklig” eller “eksistensielt” eller “åndelig” ( pneumatisk ) eller “teologisk” eller “kirkelig” o.s.v Men prinsipielt: de tolkningsprinsipper ( brukt av gjenfødte mennesker, andre kan ikke bruke dem om de vil)

som de apostoliske og profetiske skrifter selv i uttrykkelige ordelag fastslår er kristelige tolkningsprinsipper.

Hvilke prinsipper dette er, skal vi omtale i avsnitt B både i lys av Skriften o g Konkordieboken.

 

---

 

 

 

A:         Hvem er den rette tolker av Skriften?

På dette svarer Skriften selv: Sal. 50, 16-17: “Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn? Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg”.

Og i 1 Kor. 2, 14: “Et naturlig ( d.v.s ugjenfødt, uomvendt ) menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig”.

Og Rom. 3, 11: “Det finnes ikke en  som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud; alle er avveket; alle til hope er blitt udugelige”. –

Disse Skriftsannheter om det ugjenfødte menneske har Konkordieboken utviklet detaljert og med stort Skriftmateriale i artiklene om “arvesynden” og det iboende forderv i mennesket. Se nedenfor kap. 2, Del II.

 

For teologenes og teologiens vedkommende minner vi her bare om F.C. II, Sol. Decl. 9-16 ( kap. 3, Del II ) :

“Selv om menneskets fornuft eller naturlige forstand har en dunkel gnist av erkjennelse om at det finnes en Gud og delvis vet noe om loven, så er det likevel således uvitende, blind og forvendt, at om endog de aller skarpsidigste og lærdeste mennesker på jorden leser eller hører evangeliet, så kan de dog av egne krefter hverken oppfatte, forstå, tro eller godta det som virkelighet ( sannhet ).

 

Tvert imot, jo større flid og jo mer alvor de bruker, og jo mer de vil begripe disse ting med sin fornuft, desto mindre forstår de og desto mindre tror de, og holder det alsammen for dårskap og eventyr ( fabler, legender, myter ) --  før de blir opplyst av den Hellige Ånd og undervist av ham”.

 

Således er “de ugjenfødtes teologi” en indre selvmotsigelse og umulighet.

 

 

PÅ den annen side sier Skriften: 2 Kor. 3, 15-16: “Til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses ( d.e. Skriften ) leses; men når det omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort”.

For å forstå skriftene rett og sant er det nødvendig at “Herren opplater hjertet så en gir akt på “Ordet”.

( Ap. Gj. 16, 14 ) og at “Herren opplater ens forstand så en kan forstå skriftene” ( Luk. 24, 45 ).

 

At Herren ved sin Ånd opplater “hjertet” og “forstanden” har det sikre kjennetegn at et menneske begynner å få “dekket borttatt” og å se at “skriftene vitner om Kristus” ( Johs. 5, 39; Luk. 24, 25-27. 46-47).

 

For Guds Ånds nærvær og virke i et menneskes hjerte og ånd skal kjennes på at en skuer, tror og bekjenner at Jesus er Kristus ( Messias etter GL. Test. løfter ) , og således ved troen har “salvelsen” fra Herren til å “vite” ( forstå ) alt” ( 1 Johs. 2, 20 f ) og dermed tillike har “vitnesbyrdet i seg selv” ( 1 Johs. 5, 10 ) ---

    

Disse sannheter om det gjenfødte menneskes forhold til Skriften og Guds Sønn bevitnes og bekreftes alle vegne i Konkordieboken, så det slett ikke kan ansees nødvendig her å anføre sitater.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

35

 

Således er “de gjenfødtes teologi” den sanne kristelige teologi, som hverken vil eller kan noe annet enn være en teologi ( lære, forkynnelse ) som stammer fra og stemmer med Skriften, 0og er villig til å la seg prøve og bedømme på grunnlag av Skriften.

Denne prøvevillighet er og blir den intellektuelle ydmykhet som bare kan finnes i omvendte og gjenfødte teologer, prester, predikanter og lærere.

 

 

B:                    Hvilke tolkningsprinsipper er de eneste rette ( kristelige? )

Tolking av Skriften er i alminnelighet å tolke ord og uttrykksmåter i Skriftens språkbruk ved hjelp av andre, betydningsfylte ord og uttrykksmåter som finnes i eller utenfor Skriftens eget språkbruk.

Om Skriftens ordelag og språkbruk gjelder i alminnelighet at ordene er sunne ( d.e. ukunstlede, likefremme i betydning, uforfalskede, og betyr det som ordene vanligvis betyr i den alminnelige språkbruk blant mennesker –

også når de brukes i “overført “ betydning på billedlig, metaforisk, parabolsk o. lign. måte ) – og de er “rene”, “rensede”, d. e. Prøvet, siktet og brukt i en svikeløs mening og hensikt. Sal. 12, 7 f.

Derfor kan apostelen formane til at man holder seg til “den sunne lære”, “vår Herre Jesu Kristi sunne ord”

( 1 Tim. 1, 10; 6, 3; 2 Tim. 1, 13 ), og tale om “det troverdige ord etter læren” i motsetning til “tomt snakk” ( Tit. 1, 10 ) og til ord og lærdommer “som klør i øret” idet de behager menneskets egne lyster ( 2 Tim. 4, 3 ).

De sunne, rene, troverdige ord i Skriften er ikke fordervet av ørkesløs “filosofi”, oppstyltede “vitenskapelig termini” fra en eller annen “skole” eller “retning” som alminnelige mennesker ikke forstår.

De er – “filosofisk uttrykt” – båret av enkel, likefrem, ukunstlet realisme, ikke av fabelbetydninger eller myte – og eventyrpoesi.

Grunnregelen er at Skriften skal forståes bokstavelig, jvf. Johs. 10, 35 f; Mt. 5, 18; 22, 42-46; o.a.st.

 

Konkordieboken fremholder det samme.

Det hevdes at Skriftordet prinsipielt er klart: Ap. IV, 107-108: “Det er vel ikke uten mening og grunn at Skriften med klare ord så ofte gjentar den samme sak? Mener de at den Hellige Ånd ikke har formet sitt ord aktsomt og sikkert, eller ikke vet hva han sier? -- Ap. IV, 280: “Våre motstandere er yndige  mennesker, -- og plukker ut løsrevne Skriftsteder for å villede uerfarne mennesker.

 

Deretter føyer de til et og annet av sine egne meninger. Derfor må det kreves at Skriftstedene forståes i sin helhetlige sammenheng….

 

Når man fremfører Skriftstedene i deres helhetlige sammenheng, fortolker de seg selv i de fleste tilfeller.” – F.C. VII. Sol. Decl. 46-47; Gud vil tas på Ordet i dets bokstavelige betydning. S. St. 48-51: Ingen kan bedre tolke Jesu ord enn Jesus selv. “Nå er det jo ingen påliteligere og sikrere fortolker av Jesu Kristi ord enn nettopp Herren Kristus selv. Han forstår best sine Ord, sitt hjerte og sin mening, og er den viseste og forstandigste til å forklare dem”. –

Således holder Konkordieboken sterkt og fast på gyldigheten av Skriftens vitnesbyrd om seg selv:

 

Skriften er prinsipielt klar. 

 

 

Men angående dette hovedpunkt støter både Skrift og bekjennelse på den mest hårdnakkede motsigelse både fra ugjenfødte teologer, verdslige filosofer og all human religiøsitet som påstår: Skriften er prinsipielt uklar, den er vanskelig å forstå og kan bare forståes av de “lærde” . Skriften selv sier at Guds ord er klart, så at ved Kristi komme og åpenbaring gjelder det: Es. 35, 5-8: “Da skal de blinde øyne åpnes, og de døves ører opplates. Der skal være en ryddet vei….den hellige vei….den skal høre hans folk til; ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

36

Det er denne klarhet og tydelighet som forderves, forvrenges og formørkes av den gudfremmede filosofi ( Ap. IV, 9-16. 24 ) og av all korrupt teologi. ( Ap. XII, 68-73 ).

Men Guds Ord er høyt hevet over slikt menneskeherk. Det gis derfor ingen sann, kristelig teologi uten personlig gjenfødelse ( Ap. IV, 126-144; C.A. XX, 15-40 ).

Hvilke enkle og soleklare prinsipper for tolkning blir det så bygget på i den gjenfødte teologi?

 

På dette vidtrekkende prinsippspørsmål svarer Konkordieboken med den største klarhet. Det er bruken av disse meget enkle og klare, kristelig-legitime prinsipper i tolkningen som får den hele Skrift til å åpne seg i sin indre, åndelig-historiske enhet og åpenbaringshistoriske sammenheng som et organisk hele.

Da Konkordieboken selv begrunner sin lære med Skriften, er det nok at vi anfører de springende punkter ved å henvise til de angjeldende artikler i Konkordieboken.

Da vi allerede har anført grunnreglene for tolkning av de klare ord, anfører vi her reglene for tolkning også av slike ord som påståes å være uklare og dunkle.

 

Som prinsipper for tolkning av alt det i Skriften som påståes å være dunkelt og uklart ( men egentlig bare gjøres uklart av menneskelig filosofi og teologi ) gjelder de følgende tre:

 

 

 

1.         Den hele Skrift skal og må forståes i lys av forskjellen og forholdet mellom loven og evangeliet.

     

Dette prinsipp fremholdes med styrke og klarhet i Konkordieboken. Se tekstene kap. 7, A-B, og kap. 7 D Ap. IV, 183 ff. Vi anser det overflødig her å gi sitater fra disse avsnitt hvor Skrtfttolkningen i lys av lov og evangelium både er begrunnet og utført med illustrerende detaljer.

 

 

2.         Den hele Skrift skal og må forståes i lys av den grunnleggende åpenbaringssannhet at mennesket frelses ved troen på Kristus Jesus ( sola fide ) av Guds nåde ( sola gratia ) og til Guds ære ( soli Deo Gloria ).

 

Det er Luther  som har formet dette som “tolkningsprinsipp” i ordlyden av den “første og grunnleggende artikkel” i Del II av de schmalkaldiske artikler.

Luther skriver A. Sm. II, art I: “Fra denne artikkel ( d.v.s artikkelen om Kristi forsoning, og rettferdiggjørelse  innfor Gud av nåde ved tro på Jesus Kristus ) kan man ikke vike eller gi noe etter, ikke om så himmel og jord eller lat annet fat….På denne artikkel hviler alt som vi lever og lærer imot paven, djevelen og verden.

 

Derfor må vi være forvisset om dette,  og ikke tvile. For ellers er alt fortapt, og paven, djevelen og alt som er imot oss beholder seieren og retten”.

 

I hvilken forstand er dette et tolkningsprinsipp for Skriften og i teologien? Det har Luther selv illustrert meget enkelt og klart i de “artikler” han har stillet sammen i Del II av de schmalkaldiske artikler.

I hver av disse artikler anfører han nemlig 1. De pavelige villfarelser om “messen”, “helgenpåkallelsen”, “klostrene”, “pavedømmets” falske rettsgrunnlag; 2. Gjendrivelsen av disse villfarelser, og 3. Den avgjørende begrunnelse for at man verken kan “vike eller gi etter” i disse spørsmål, nemlig at hver av disse villfarelser strider “mot den første og grunnleggende artikkel om “rettferdiggjørelsen av tro”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

38

På denne måten blir disse artikler den aller enkleste og mest slagkraftige illustrasjon til hva dette “tolkningsprinsipp” innebærer i rent konkrete spørsmål om kristelig lære og liv. Se A. Sm. II, II-IV, kap. 15, E. F; kap. 16, C. Dette “tolkningsprinsipp” innebærer følgende “aksiom” for all tolkning av Skriften og enhver teologisk formulering:

 

Enhver setning som gjør krav på å være Skrifttro og kristelig, må være forenlig ( “kompatibel” ) med at mennesket rettferdiggjøres alene ved tro på Kristus Jesus ( sola fide ) – av Guds nåde ( sola Gratia ) – og til Guds ære alene ( soli Deo gloria ).

 

Enhver setning som uttrykkelig eller skjult eller i sine forutsetninger eller i sine konsekvenser er uforenlig

( “inkompatibel” ) med dette aksiom, er kristelig og teologisk falsk, og må avvises og forkastes.

 

Ved siden av Luthers ord om denne sak i de schmalkaldiske artikler, henviser vi til Melanchtons tekster i Apologien.

Gang på gang, i stadig skiftende former og ordelag, og dog meget ensartet, kommer han stadig tilbake til dette “aksioms “ anvendelse. Særlig understreker vi her hvordan Melanchton argumenterer om hva som er kristelig rett og sant i lys av spørsmålet om hva som gir eller berøver Kristus den ære som tilkommer Kristus som vår mellommann og forsoner.

Denne bruk av prinsippet “soli Deo gloria” er så iøynefallende at sitater her er overflødig.

Dette “aksiom” med alt hva det innebærer for Skrifttolkning, tro, liv og lære er på det aller klareste selve hovedinnholdet av Ef. 1-3.

I disse kapitler har Paulus gitt selve Skriftgrunnlaget for det Konkordieboken lærer i denne sak.

 

 

 

3    Alle formentlige uklarheter i Skriften skal og må forståes og oppklares ved hjelp av den såkalte troens analogi ( analogia fidei ).

 

 

Det er særlig i Konkordieformelen vi møter uttrykket “analogia fidei”.

“Troens analogi” er det “tolkningsprinsipp” hvorved det uklare eller mindre klare i Skriften gjøres klart eller mer klart. “Analogien” er da så å si den “anvisning” en skal og må følge i tolkningen. --  

Med dette prinsipp forståes følgende:

 

En “analogi” består av en sammenligning mellom to forhold; det ene forhold er kjent, det annet delvis ukjent – dog således at de to forhold ligner hverandre.

 

En “analogi” taler vi derfor taler vi derfor om i ren alminnelighet f. eks. i en “lignelse” ( jvf. Jesu lignelser ), i en “metafor” ( språkuttrykk med såkalt overført betydning ), i en “ligning” ( en matematisk-kvantitativ “proporsjon” ) , o.l.

 

Vi kan derfor illustrere den alminnelige betydning av “analogi” ved hjelp av den matematiske ligninig. --

I en “ligning” uttrykker likhetstegnet at den proporsjon eller funksjon som står på den ene siden av likhetstegnet med de delvis ukjente faktorer. Og “løsningen” fremkommer da derved at man på grunnlag av de kjente faktorer sluter seg til verdien av den eller de ukjente faktorer.

 

 

På lignende måte som ved disse matematisk-kvalitative proporsjoner ( analogier ) trekker man slutninger ved de såkalte ontologis-kvalitative proporsjoner eller analogier: man går ut fra en sammenligning der det ene ledd består av kjente saksforhold og det annet ledd inneholder tilstrekkelig mange kjente saksforhold til å muliggjøre selve sammenligningen; ut fra sammenligningen ( “likheten” ) gjør man så slutninger om arten og beskaffenheten av de ukjente saksforhold i det ledd som inneholder de delvis ukjente “faktorer”.

En sådan slutning kaller man en “slutning per analogiam”.         

Og det er denne slutningsmåte som tjener til å oppklare uklarheter som måtte være flertydige i Skriftens språkbruk.

 

 

 

 

38

Slike “analogislutnnger” forekommer ofte i Skriften selv, hvor noe skal oppklares eller forklares.

Og de brukes jevnlig også i Konkordieboken.

Det er slutningsmåter som er fullt legitime og riktige – både under rent formallogisk synspunkt og under kristelig, bibelteologisk synspunkt.

 

Hvor de tre her nevnte “tolkningsprinsipper” blir brukt i studiet av Skriften – og blir brukt med kristelig skjønnsomhet, med intellektuell oppriktighet og åndelig-erfaren visdom, der varer det aldri lenge før enhver klage over Skriftens “dunkelhet og uklarhet” aldeles må forstumme og vike plassen for den største forundring og beundring for Skriftens indre enhet, konsekvensriktighet og motsigelsesfrihet.

Og da er man ikke lenger uvillig til å tilstemme Konkordieformelens ytringer om at Guds ord er motsigelsesfritt og står fast. F.C. XI, Sol. Decl. 34-42.

 

 

 

Melanchton og “de kirkelige tradisjoner”

 

Til slutt må vi her ganske kort omtale spørsmålet om de såkalte “kirkelige tradisjoner”:

Skal Skriften tolkes i lys av slike “tradisjoner” – eller skal slike “tradisjoner” prøves kritisk i lys av Skriften?

Er “kirken” kristelig ikraft av sine tradisjoner, eller er den kristelig ikraft av at tradisjonene er holdbare når de prøves på Skriften?

Vi ser her fullstendig bort fra spørsmålet om kirken er kristelig ikraft av “den apostoliske suksesjon” ( d.v.s. ikraft av at et kirkesamfunn har en ubrutt historisk rekkefølge av biskoper som har innviet hverandre siden apostlenes dager ).

Denne lære er uten videre et menneskepåfunn, en uredelig bløff som motsies av enhver rettskaffen historieforskning. Den evangeliske teologi kan aldri akseptere noe som helst annen form for “apostolisk suksesjon” enn “den åpenbarede ( profetisk-apostoliske ) sannhets åndelig-historisk suksesjon”.

 

Men denne slags suksesjon følger historisk-notorisk ikke noe bispe- eller pave- eller preste-embete som embete betraktet. Tvert imot er disse “embeter” historisk-beviselig de ivrigste forkjempere for villfarelse og hykleri i kristendommens navn.

 

Det er disse “embeter” som i alminnelighet dropper Skriften, opphøyer “tradisjoner” til å stå over Skriften, og autoriserer alskens “kirkelige embeter” ( menneskelige personer ) til å være den “autoritet” man skal bøye seg for i “kristenheten” – enten de lærer og lever etter Guds ord eller ei.

 

Vi vil derfor avslutte disse utgiveranmerkninger med å gjengi et utdrag om tradisjonene fra Melanchtons uttrykte, første utkast til Forordet for den augsburgske bekjennelse.

Det ble ikke brukt, men ved nærmere ettersyn vil det sees at Melanchton i de følgende ord bare har uttrykt det samme som både den augsburgske bekjennelse og Apologien gang på gang anfører i skiftende sammenhenger om “traditiones” ( kirkeskikker, menneskelige vedtekter, vaner, menneskebud o.l. ).

Melanchtons ord i nevnte utkast lyder som følger:

 

“Alle spørsmål i religionen og den kristelige religions sannhet må bli øst av og utforsket i samsvar med og på grunnlag av den guddommelige Skrift, ikke på grunnlag av menneskers vedtekter, gammel overlevering, skikker og sedvaner.

       

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

39

 

For selv om slike ting overholdes i det som angår verdslige anliggender, timelig gods og lignende, kan de dog verken være avgjørende eller bindende i troens spørsmål.

 

Det viser da også ordene til Augustin og Gregorius som er blitt anført i Dekret VIII etc., der de bevitner at i slike trossaker ( trosspørsmål ) som angår den åpenbarede sannhet, der må alle sedvaner ( skikker ) som strider mot den, vike – uansett hvor gamle og hevdvunne de måtte være.

Gregorius stadfester det med ordet Johs. 14, 6 der kristus sier: “Jeg er veien og sannheten og livet”.

Disse ord, sier Gregorius, betyr ikke: “Jeg er en sedvane, men tvert imot sannheten”. --

 

At det likevel til sine tider har vært misbruk i strid med Skriften som har festet rot i kirken, også før de nevnte kirkefedres tid, det viser deres ord tilstrekkelig og klart.

For dersom misbrukene ikke skulle ha slått rot, så de skulle ha kunnet påberopes som en sedvane og en opparbeidet rett, da skulle disse kirkefedre heller ikke ha tatt til orde imot dem eller ha bekjempet dem med slike og flere ord.

 

Like etter den første kirkes tid holdt sannhetens fiende så visst ingen hviledag, men sådde tvert imot en sådan sed av misbruk som det sees av de nevnte kirkefedres ord, og særlig av ordene til den hellige, fremrakende og lærde biskop og martyr Cyprian som Gregorius har anført på før nevnte sted.

 

Hvor meget mer må man så ikke gi akt på at denne fiende har sådd en dårlig sed av misbruk nå i disse siste, farlige tider da egennyttige mennesker skal fremstå slik som apostelen Paulus klart viser, 2 Tim. 3, 1 f, og fienden skal forene seg med så mange og mange slags ordener, sekter og splittelser – og verken unne seg rast eller ro.

 

Bernhard av Clairvaux har allerede i sin tid, når han så på kirken med dens vesen og skikker, klaget over misbrukene, advaret mot dem, og har vært bekymret fro at til slutt ville det ikke komme noe annet ut av misbrukene enn den avskyelighet som Kristus taler om, Mt. 24, 15”

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

40

DEL II

 

 

EVANGELIET OM GUD, SKAPELSEN

OG MENNESKET

 

 

 

1    KAPITEL

 

 

Om Guds treenighet og vesen

 

 

 

 

Utgiverens anmerkning:

 

I Konkordieboken finnes meget lite av det bibelske, rike materiale om Guds treenighet.

Dette materialet ble samlet, siktet og fremlagt alt i Oldkirkens tid. Det skjedde allerede under de første kirketiders kamp for å verge den guddommelige åpenbarings innhold – mot særlig jødisk-rasjonalistiske

( Justin Martyr ) , gnostisk-filosofiske ( Ignatius, Irenius, Hippolyt ) og ariansk-spekulative ( Athanasius, Hilarius ) fornektelser og forfalskninger. –

I denne oldkirkelige tid gikk læren om og forsvarskampen for Guds treenighet og Kristi ( Sønnens ) Gudmenneskelighet uløselig hånd i hånd.

Treenighetslærens hovedsiktepunkt var å sikre bekjennelsen til Jesu Kristi fulle, uavkortede og vesentlige guddom – mot jødene, gnostikerne og arianerne.

Læren om Jesu Kristi Gudmenneskelighet hadde til hovedsiktepunkt å sikre den kristelige visshet om den fulle forløsning  i Kristus – som en forløsning der er fullbrakt av Jesus Kristus: som Guds forløserverk – og derfor av Sønnen som Gud selv, og som et forløserverk fullført av ett menneske for alle mennesker – og derfor av Sønnen som menneske.

 

Derfor gikk kampen kompromissløst om at Jesus Kristus i sin ene person er samtidig sann Gud og sant menneske. – I utgiverens bok, “Ordet som aldri kan dø”, Bergen 1949, er på populær måte samlet en god del stoff til belysning av en del hovedspørsmål i Oldkirkens kamp for å vareta den profetisk-apostoliske bekjennelse til Jesu Krist Gudmenneskelighet.

Denne oldkirkelige kamp har i vår tid fått helt ny aktualitet gjennom “de nyprotestantistke teologers” gjenopptagelse av de hovedforvrengninger av Kristi Gudmenneskelighet som Oldkirken kjempet mot på liv og død – i “moderne” former av “ebjonisme”, “doketisme” og “arianisme”. ( Se nærmere “Ordet som aldri kan dø”. )

 

Reformatorene stillet seg ubrytelig sammen med Oldkirken i bekjennelsen på Skriftens grunn til Guds treenighet og Kristi Gudmenneskelighet.

Da det ikke var noen strid mellom lutheranere og katolikker om denne sak, var det heller ingen grunn til å forme noen artikkel i bekjennelsen ( C.A. ) om dette.

 

Skriftmaterialet til læren om treenigheten og Kristi Gudmenneskelighet vil kunne finnes i alle bibeltroende håndbøker, og blir derfor forbigått her.

 

 

 

 

 

41

C.A: I, 1-6:                             Vår lære om Gud:

For det første fastholder og lærer vi ( “menighetene hos oss” ) endrektig og med stor samstemthet, i overensstemmelse med den nicænske bekjennelse, at det er ett guddommelig vesen, som blir kalt og virkelig er Gud. Og i dette ene, guddommelige vesen er det tre personer som er like i makt, og er like evige: Gud Fader, Guds Sønn og Gud Hellige Ånd.

Alle tre er ett guddommelig vesen: evig, ulegemlig, udelelig, umålelig i makt, visdom, godhet – alle tings, både de synlige og usynliges, skaper og oppholder.

Ordet “person” betegner ikke en del eller en egenskap som finnes i noe annet, men noe som består for seg selv på særegen måte. I denne betydning bruker også kirkefedrene dette ord i denne sak.

 

 

Hva vi forkaster:                   ( 5-6 ):

Derfor forkaster vi alle kjetterier ( vranglærdommer ) som strider mot denne artikkel – således manikæerne som lærte at det er to guder ( “principper” ), en god og en ond; videre valentinianerne, arianerne, eunomianerne, muhamedanerne og alle lignende.

Likeså forkaster vi både gamle og nyere samosatenere, som lærer at det er bare èn person, og fører en lur og ugudelig tale om Ordet og den Hellige Ånd, og sier at disse ikke er forskjellige personer, men at “Ordet” betegner den lydige stemmes ord og at “Ånden” er en skapt bevegelse i skapningene.

 

 

Om Guds tre-personligehet:          Den apostoliske bekjennelse.      

1. Jeg tror på Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper. 2. Og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget av den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, led under Pontius Pilatus, ble korsfestet, døde og ble gravlagt, fòr ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved den allmektige Gud Faders høyre hånd; derfra skal han komme igjen for å dømme levende og døde. 3. Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.

  

            

Den nicænske bekjennelse

1    Jeg tror på en eneste, allmektig Gud Fader, skaperen av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. 2. Og på en eneste Herre Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som er født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen, ved hvem alle ting er skapt – han som for vår, menneskenes, skyld og for vår frelses skyld, steg ned fra himmelen og kom i kjød ved den Hellige Ånd av jomfru Maria, og er blitt menneske; for oss ble han også korsfestet under Pontius Pilatus, led og ble gravlagt, og på tredje dagen sto han opp etter skriftene, og fòr opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde; og hans rike skal ingen ende ha. 3. Og Herren den Hellige Ånd, han som levendegjør, som utgår fra Faderen og Sønnen, som tilbes og æres tillike med Faderen og Sønnen – han som har talt gjennom profetene, -- og at der er èn, hellig, alminnelig og apostolisk kirke. Jeg bekjenner èn dåp til syndenes forlatelse, og venter på de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden. Amen.

 

 

 

42

Om den tre-personlige Guds enhet         Den athanasianske bekjennelse, skrevet mot arianerne.  

Satsene 1-26:

1    Enhver som vil bli frelst, må fremfor alt annet holde fast den felles ( alminnelige ) kristelige tro.

2    Den som ikke fastholder den hel og ukrenket, vil uten tvil gå evig fortapt.

3    Den felleskristelige tro er da denne, at vi ærer den ene Gud i treenigheten og treenigheten i den ene Gud,

4    Og verken blander sammen personene eller adskiller det ene vesen.

5    For Faderens person er èn, Sønnens person en annen, og den Hellige Ånds person atter en annen.

6    Men Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd er en eneste guddom – like i herlighet, av samme evige majestet.

7    Sådan som Faderen er, sådan er Sønnen og sådan er den Hellige Ånd.

8    Faderen er uskapt, Sønnen er uskapt og den Hellige Ånd er uskapt.

9    Faderen er umålelig, Sønnen er umålelig, den Hellige Ånd er umålelig.

10 Faderen er evig, Sønnen er evig, den Hellige Ånd er evig.

11 Og dog er det ikke tre evige, men èn evig.

12 Likesom det heller ikke er tre uskapte, og ikke er tre umålelige, men det er èn uskapt og èn umålelig.

13 På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen er allmektig og den Hellige Ånd er allmektig.

14 Og dog er det ikke tre allmektige, men det er èn allmektig.

15 Således er Faderen Gud, Sønnen er Gud, den Hellige Ånd er Gud.

16 Og dog er det ikke tre Guder, men en eneste Gud.

17 Således er Faderen Herre, Sønnen er Herre, den Hellige Ånd er Herre.

18 Og dog er det ikke tre Herrer, men det er en eneste Herre.

19 For skjønt vi, når den kristelige sannhet bekjennes, taler enkeltvis om hver person både som Gud og som Herre, så forbyr dog den felles tro å tale om tre Guder eller tre Herrer.

20 Faderen er verken gjort, skapt eller født av noen.

21 Sønnen er alene av Faderen, verken gjort eller skapt, men født.

22 Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, verken gjort eller skapt eller født, men utgående.

23 Altså er det èn Fader, ikke tre Fedre, -- èn Sønn, ikke tre Sønner, -- èn Hellig Ånd, ikke tre Hellige Ånder.

24 Og i denne treenighet er intet først eller sist, intet større eller mindre,

25 men alle tre personer er like evige med hverandre og like store: således at det, som ovenfor er sagt, gjennom alt er både treenighet i enhet og enhet i treenighet som må æres.

26 Den som altså vil bli frelst, han må fastholde dette om treenigheten!

            ( Resten, sats 27-40, se nedenfor kap. 5, A )

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

43

I Apologien, art. I, om Gud, skriver Melanchton som kommentar til C.A., art I, 1-6

 ( Om Gud ) ,  og om de romersk-katolske motstandernes forhold til den:

 

Ap. I, 1-2.

Våre motstandere godtar den første artikkel i vår bekjennelse, der vi fremstiller at vi tror og lærer det er et eneste, evig, udelelig guddommelig vesen, og dog tre forskjellige personer i dette ene guddommelige vesen: like mektige, like evige, Gud Faderen, Gud Sønnen, Gud Hellig-Ånden.

 

Denne artikkel har vi alltid lært og forsvart og fastholdt, og den har så sikre og faste vitnesbyrd i den hellige Skrift at ingen formår å rokke den.

Og vi bekrefter stadig, at enhver som lærer og holder det annerledes, er utenfor Kristi kirke, og er avgudsdyrkere og Gudsbespottere.

 

I de schmalkaldiske artikeler, del I, sammenfatter Luther “de høye artikler om den guddommelige majestet” “som det ikke står noen strid om mellom oss og våre motstandere fordi begge parter bekjenner dem – hvorfor det heller ikke er nødvendig å behandle dem mer”.

 

 

Luthers sammenfatning lyder:

 

A. Sm., 1, 1-4:

1. Fader, Sønn og Hellig Ånd er tre forskjellige personer i ett guddommelig vesen og natur, en eneste Gud som har skapt himmel og jord

2. Faderen er av ingen, Sønnen er født av Faderen, den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen    

3. Ikke Faderen og ikke den Hellige Ånd, men Sønnen er blitt menneske

4    Sønnen er blitt menneske idet han uten manns medvirkning er blitt unnfanget av den Hellige Ånd, og født av den rene, hellige jomfru Maria. Deretter led han, døde og ble gravlagt, fòr ned til dødsriket, sto opp fra de døde, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds høyre hånd, skal komme igjen for å dømme levende og døde, o.s.v.

 

 

 

 

Luthers innledning til troens artikler

 

Cat. Maj. II, 1-8:        Om troen: 1-4:          Om lov og evangelium

Hittil har vi betraktet den første delen av den kristelige lære ( Katekismens første part om de ti bud. Loven ).

Der har vi sett alt hva Gud vil at vi skal gjøre og la være å gjøre ( i moralsk henseende ).

 

 

 

 

 

 

 

 

44

 

Etter dette følger da rimelig nok troen ( det åpenbarede evangelium ).

Her fremlegges for oss alt hva vi kan vente og kan få av Gud ( altså evangeliet ).

For å si det ganske kort: her lærer vi ham fullkomment å kjenne. Nettopp dette skal tjene til at vi kan etterleve det som vi skal gjøre ifølge de ti bud. For som ovenfor sagt setter budene så høye mål at den menneskelige evne er alt for liten og svak til å holde dem.

Derfor er det like så nødvendig å lære å kjenne den annen part ( troen, evangeliet ) som det er å kjenne den første part ( budene, loven ).

Bare sådan kan vi vite hvordan vi kommer derhen, hvorfra og hvorved man får kraften til det.

For om vi kunne holde de ti bud av egne krefter slik som de skal holdes, trengte vi ikke noe mer, verken troen ( evangeliet ) eller Fader vår ( bønnen ).

Men før man fremstiller denne nytte og nødvendighet av troen ( evangeliet ), er det foreløpig nok for de helt ulærde at de lærer å forstå troen ( evangeliet ) i seg selv.

 

 

5-8:     Troens ( evangeliets ) inndeling i tre artikler:

I tidligere tider inndelte man den apostoliske trosbekjennelse i tolv artikler. Men om man skulle enkeltvis ta med alle de deler som finnes i Skriften og som hører til troen ( evangeliet ), ville det bli mange flere artikler, uten at man dog med så få ord ville kunne uttrykke dem så tydelig.

For at man derfor lettest og enklest mulig kan sammenfatte troen på den måten man skal undervise barna om troen, vil vi ganske kort sammenfatte hele troen ( evangeliet ) i de tre hovedartikler i henhold til at det er tre personer i guddommen.

Etter denne trehet innretter vi alt hva vi tror:

Den første artikkel om Gud Faderen forklarer skapelsen Den annen artikkel om Sønnen forklarer forløsningen. Den tredje artikkel om den Hellige Ånd forklarer helliggjørelsen.

Kortest mulig uttrykt vil det si at troen ( evangeliet ) kan sammenfattes i disse ord:

“Jeg tror på Gud Faderen som har skapt meg, jeg tror på Guds Sønn som har forløst meg, jeg tror på den Hellige Ånd som gjør meg hellig.”

Det er èn Gud og èn tro, men tre personer. Derfor er det også tre artikler eller bekjennelser.

Vi vil nå i all korthet omtale disse ord.

 

 

Evangeliet om skaperen og skapelsens gaver.

 

Luthers forklaring til den første artikkel i Lille Katekismus.

 

Cat. Min. II, 1-2:        Den første artikkel. Om skapelsen.

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Hva er det? Svar:

Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger ( skapelsen ), og at han har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og stadig oppholder det ( oppholdelsen ).

Han har også gitt meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, hustru og barn, mark, husdyr og alle goder. Han sørger rikelig og daglig for alt jeg trenger til opphold av legeme og liv

( forsyn ). Han verner og bevarer meg mot alle farer og alt ondt ( styrelse ). Alt dette gjør han bare av faderlig, guddommelig godhet og barmhjertighet uten noen fortjeneste eller verdighet fra min side ( skapernåde ). For alt dette skylder jeg å takke og love ham, og å tjene ham og lyde ham for det. Det er visst og sant.

 

45

 

  Luthers forklaring til den første artikkel i Store Katekismus

 

Cat. Maj. II, art. I, 9-24         10-11: Hva Gud er:

Disse ord ( nemlig ordene i den første artikkel ) maler og avbilder på kortest måte det som er Gud Faderens vesen, vilje, gjerning og verk. For da de ti bud har foreholdt oss at man ikke skal ha mer enn èn Gud, så kunne man spørre: “Hva er da Gud for en, hva gjør han, hvorledes kan man prise ham eller male og beskrive ham, så man kan kjenne ham?”

På dette svarer denne første og de følgende artikler. Derfor er troen ingen ting annet enn den kristnes gjensvar og bekjennelse i samsvar med det første bud.

Om man spurte et lite barn: “Kjære, hva har du for en Gud, hva vet du om ham?”, så skulle det kunne si: “Dette er min Gud, for det første Faderen som har skapt himmel og jord. Utenom denne ene regner jeg intet som Gud. For det finnes ingen ellers som kunne skape himmel og jord.”

 

 

12-16: OM skapelse og oppholdelse

Men for de lærde og for dem som vil ha mer utførlig svar, kan man på bredere måte fremstille alle tre artikler og dele dem i så mange deler som det er sammenhørende ord.

Men for de unge elever får det være nok å fremheve det nødvendigste. Og det er som sagt, at denne artikkel angår skapelsen. For man skal holde seg til uttrykket: “Himmelens og jordens skaper”.

Hva er da altså sagt eller hva mener du med uttrykket: “Jeg tror på Gud Fader den allmektige, Skaperen?” Svar: Jeg mener og tror at jeg er Guds skapning, det vil si at han har gitt meg og uavlatelig oppholder legeme, sjel og liv, små og store lemmer, alle sanser, fornuft og forstand o.s.v., mat og drikke, klær, underhold, hustru og barn, husfolk, hus og gård o.s.v.

 

Enn videre lar han alle skapninger som er nyttige og nødvendige for dette liv tjene meg: sol, måne og stjerner på himmelen, dag og natt, luft, ild, vann, jord og det den bærer og frembringer,

fugler, fisker, dyr, korn og alle slags vekster; på samme måte alt som ellers er legemlige og timelige goder: gode styremakter, fred, trygghet.

 

Av denne artikkel lærer man altså at ingen av oss selv har eller kan oppholde noe av alt det som her er opptellet og ellers kan opptelles, hvor lite og smått det er. For alt dette er sammenfattet under uttrykket “Skaper”.

 

 

17-18: Forsyn og styrelse:

Vi bekjenner altså ikke bare at Gud Faderen har gitt oss alt vi nevnte ovenfor, som vi har og ser for øynene; men vi bekjenner også at han daglig våker og verner oss mot alle onder og ulykker, avvender all slags fare og uhell.

 

Han gjør alt dette bare av sin egen kjærlighet og godhet, og sørger for oss som en vennlig far forat intet ondt skal ramme oss.

Ingen ting av dette har vi fortjent. Men det passer bedre å tale videre om dette i sammenheng med uttrykket i artikkelen: “Gud Fader den allmektige:”

 

 

 

 

46

19-22: Menneskets hjerteforhold ( tro ) til sin Skaper:

Av det vi har sagt følger av seg selv: Da nå alt det vi har, og alt det som er i himmelen og på jord daglig blir gitt oss av Gud, oppholdt og bevart av ham, så er vi sannelig skyldige til uten opphør å elske ham, love og takke ham, og kort sagt helt og fullt tjene ham med alt vårt, -- slik som han har krevet og befalt i de ti bud.

Her vart det meget å si om man skulle fremstille dette utførlig, og hvor få det er som tror denne artikkel! For vi farer overfladisk hen over ordene, hører dem og fremsier dem. Men vi ser ikke og merker oss ikke hva artikkelordene virkelig inneholder.

For om vi trodde dette av hjertet, ville vi også leve i det og ikke være så hovmodige, pukke på og bryske oss av oss selv som om vi kunne takke oss selv for liv, rikdom, makt og ære o.s.v.

Heller ikke ville vi oppføre oss som om andre skulle frykte og tjene oss, -- slik som den gudfremmede, forvendte verden gjør.

For den er så nedsunket i sin egen blindhet, at den misbruker alle Guds goder og gaver i eget hovmot, avindsyke, lyst og fornøyelse, og ofrer ikke Gud en tanke om at man skulle takke ham eller erkjenne ham for Herre og Skaper.

Derfor burde denne artikkel ydmyke og forskrekke oss alle, -- dersom vi virkelig trodde den.

For vi synder hver dag med øyne, ører, hender, kropp og sjel, penger og gods, og med alt vi har. Og særlig gjør slike mennesker det som fortsatt strider mot Guds ord. Men de kristne har den fordel at de dog erkjenner at de er skyldige ( pliktige ) til å tjene og lyde Gud.

 

 

23-24: Troen øver seg i evangeliet om Skaperens gaver:

 

Derfor skal vi daglig øve oss i denne artikkel: Innskjerpe den og huske overfor alt som kommer oss for øynene og medfører goder for oss, at det er Guds gaver.

Og hvor vi hjelpes ut av nød og fare skal vi huske at Gud er den som gir og gjør alt.

 

Således skal vi av slike ting spore og se hans faderlige hjerte og hans overveldende kjærlighet til oss. Øver vi oss i dette, vil det varme og oppflamme vårt hjerte til å være takknemlig og bruke alle slike goder til Guds lov og ære.

 

Således har vi på kortest måte forklart denne artikkels mening så langt det til en begynnelse er nødvendig å lære den ulærde, både om hva vi har og får fra Gud, og om hva vi til gjengjeld skylder Gud.

 

Dette er en meget opphøyet erkjennelse, men er en enda høyere rikdom. For her ser vi hvordan Faderen har gitt seg selv både til oss og alle andre skapninger, og på det rikeligste sørger for alt til dette liv. Og enda har vi ikke nevnt de uutsigelige goder som han overøser oss med ved sin Sønn og den Hellige Ånd. Om dette skal vi høre ( i 2. Og 3. Artikkel ).

            

   

Utgiverens anmerkning: Bekjennelsesskriftene utreder aldri noe om Guds vesen og egenskaper på teoretisk, abstrakt eller definerende måte.

Alt som sies om Guds makt og visdom, godhet, hellighet, kjærlighet, rettferdighet o.s.v. fremstilles på en konkret og beskrivende måte i samband med beskrivelsen på Skriftens og troserfaringens grunn av Guds vesen i hans “forholdsmåter” som Skaper, Lovgiver og Dommer, Forløser, og Frelser, Helliggjører og Fullender.

Guds selvåpenbaring åpenbarer fremfor alt: Guds eksistens, makt, hellighet og kjærlighet, og hans vilje og rettferdighet.

 

 

47

 

Vi skal her bare gjøre følgende bemerkninger:

 

Om Guds alminnelige guddomsegenskaper heter det:

 

F.C. Sol. Decl. VIII, 5-15:

De vesentligste egenskaper hos den guddommelige natur er at Gud “er allmektig, evig, uendelig, allesteds nærværende, forholder seg i overensstemmelse med sin natur og dens vesen, er nærværende for seg selv, vet alt”.

Om Guds hellighet og kjærlighet:

Rent alment gjelder det overalt i bekjennelsesskriftene:

 

Guds hellighet åpenbares fortrinnsvis i lovens åpenbaring som moralsk lovgiver og dommer, som vred og unådig mot all synd og vantro, som straffer og tukter.

 

Guds kjærlighet åpenbares først og sist i evangeliets åpenbaring som skapende godhet, forløsende nåde, helliggjørende og fullendende barmhjertighet.

Det er således åpenbaringen i lov og evangelium som innebærer åpenbaringen av Guds vesen i egentlig forstand.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

48

 

2   KAPITEL

 

 

Om det naturlige menneskes syndeforderv

 

C.A. XIX.       Om syndens årsak.

Om syndens årsak lærer vi, at selv om Gud er allmektig og har skapt og oppholder hele naturen, så er dog den onde, forvendte vilje årsaken til synden både i djevelen og i de ugudelige.

Om Gud unndrar sin hjelp, vender djevelens og de ugudeliges vilje seg bort fra Gud til det onde – slik som Kristus sier Johs. 8, 44: “Når djevelen taler løgn, taler han av sitt eget.”

 

 

Ap. XIX          Om syndens årsak  

Art. XIX, ( i C.A. ) godtar våre motstandere. Vi lærer der at selv om den eneste Gud har skapt hele verden ( universet ) og den hele natur og alltid oppholder alle skapninger og alt som finnes, så er han likevel ikke noen årsak til synden.

Men årsaken til synden er at viljen i djevelen og menneskene vender seg bort fra Gud, slik som Kristus sier om djevelen; “Når djevelen taler løgn, taler han av sitt eget.” Johs. 8, 44.

 

Om djevelens vesen og gjerninger se bl.a. Ap. II, 46-50; F.C. Sol. Decl. I, 5-15: 34-49.

 

Om Guds  rettferdige verdensstyre til dom og straff over synden se særlig Cat. Maj. I, 35 f.; 131-140; 232-245.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

48

Utgiverens anmerkning: F.C. Sol. Decl. I, 3-4

betoner at “uenigheten om arvesynden på ingen måte er en unødig trette”. Den er en hovedsak til forståelse av hva bekjennelsen på Skriftens grunn lærer om det såkalte “naturlige menneske” – d.v.s mennesket som en skapning som er falt fra Gud ved et indre opprør mot Gud, mennesket som kjennetegnet ved sin iboende, medfødte syndelyst og syndeglede i vantro og ulydighet mot Gud.

Denne lære og erkjennelsen av menneskets iboende syndighet spiller en fundamental rolle for alle betydningsfulle sider av den kristelige erkjennelse.

Vi nevner bare at denne lære har direkte betydning for 1) læren om Kristi person og forsonergjerning, 2) læren at all frelse er ved tro, av nåde, ved syndsforlatelse og Kristi tilregnede rettighet, 3) læren om nådemidlenes enevirke til menneskets omvendelse og gjenfødelse, 4) læren om frelsens orden, valget, og 6) læren om at ingen kan forstå, tilegne seg og tro evangeliet uten den Hellige Ånds virke i hjertet.

Dette bør leseren holde seg klart ved alle de nevnte lærepunkter.

 

 

C.A. II, 1-3.    Om arvesynden.

Videre lærer vi ( d. e. Våre menigheter ), at etter Adams fall blir alle mennesker, som er avlet på naturlig måte, unnfanget og født med synd, d.v.s at de alle fra mors liv av er fulle av ond lyst og tilbøyelighet, er uten Gudsfrykt og av naturen uten tro ( tillit ) til Gud.

Og denne medfødte sykdom ( d.e. sjelesykdom ) og arvesynd er virkelig synd, som fordømmer og fører alle dem i den evige død som ikke blir gjenfødt ved dåpen og den Hellige Ånd.

 

Vi forkaster pelagianerne og andre som nekter at arvesynden er synd. De forringer og vanærer Kristi fortjenestes nådeverks herlighet, idet de hevder at mennesket kan bli rettferdiggjort for Gud ved sine egne, naturlige krefter.

 

 

Om striden mellom katolikker og lutheranere i denne sak.

 

Ap. II, 1-51.    Om arvesynden. – 1-4.       Katolsk vrangtolkning – det riktige

Den annen artikkel ( i C.A. ), om arvesynden, godtar våre motstandere, dog således at de angriper det vi sier, når vi sier hva arvesynden er, skjønt vi har sagt det på et tilfeldig sted. –

Her vil nå Deres Keiserlige Majestet like fra begynnelsen merke og se at våre motstandere, som har skrevet “Konfutasjonen”, ved forhandlingene om disse høyviktige saker dels ikke merker eller forstår noe, dels med ondskap og flid fordreier våre ord eller vrangtolker dem.

For mens vi på vår side helt enfoldig og enkelt taler om hva arvesynden er eller ikke er, så har de med flid vrangtolket våre ord i en giftig og bitter ånd – enda våre ord i seg selv er talt endefrem. For de sier så til oss:

 

Dere sier at arvesynden består i dette, at et sådant sinn og hjerte er oss medfødt som det ikke finnes noen gudsfrykt eller noen tillit til Gud i, og derfor er den en virkelig syndeskyld og altså selv en gjerning og en gjerningsskyld, og derfor kan det dere taler om ikke gjelde arvesynden.

 

Det er lett å merke at den slags ordkløveri stammer fra teologskolene, og ikke fra Deres Majestets Råd.

Skjønt vi lett nok kan gjendrive den slags avindsyke, vrangvillige og farlige vrangtolkninger, vil vi dog få be om at man vil se litt nærmere på den tyske bekjennelse som vi overrakte i Augsburg.

 

 

 

 

 

49

Så vil alle redelige og ærbare mennesker kunne se at vi ikke lærer noe vrangt i denne sak eller kommer med “nyheter” og “uhørte” påstander. For i den tyske tekst ( C.A.II )

står det skrevet slik:

 

“Videre lærer vi at etter Adams fall, blir alle mennesker som er avlet på naturlig måte, unnfanget og født i synd, d.v.s at de alle fra mors liv av er full av ond lyst og tilbøyelighet, og av naturen ikke kan ha noen sann gudsfrykt eller noen sann tro til Gud”.

 

Av dette sitatet er det klart nok, at vi sier om alle som er født etter kjød, at de er uduelige i alt som hører til Gud: ikke hjertelig frykter Gud, ikke kan tro og trøste på ham.

Her taler vi om hjertets medfødte onde beskaffenhet, og ikke bare om gjerningsskyld ( actuali culpa ) eller om virkelig skyld og synd.

For vi sier at det finnes en ond lyst og tilbøyelighet i alle Adamsbarn, og at ingen kan eller formår å danne sitt eget hjerte slik at han kan erkjenne Gud rett, hjertelig stole på Gud og hjertelig frykte Gud.

Nå ville jeg gjerne få høre hva man her vil eller kan skjenne for. For fromme, redelige mennesker, som har sannheten kjær, ser uten all tvil at dette er riktig og sant. For i vår latinske bekjennelse sier vi om denne sak: i et naturlig menneske er det ikke “potentia”, d.v.s ikke så meget evne, makt og duelighet, -- ikke engang i det uskyldige spedbarn som også er uduelig på grunn av Adam --, at det alltid hjertelig frykter Gud og hjertelig elsker ham.

Men i de voksne og gamle kommer i tillegg til denne hjertes medfødte, onde beskaffenhet også “actus” ( gjerning ) og virkelig ( konkret ) synd.

Derfor mener vi ikke bare “actus”, onde gjerninger eller frukter, når vi taler om den medfødte, onde lyst. Men vi sikter med det til den indre, onde tilbøyelighet, som ikke opphører i oss så lenge vi ikke blir gjenfødt ved Ånden og troen.

 

Etter dette vil vi da vise med flere ord at vår beskrivelse av hva arvesynden er og ikke er, stemmer overens med de eldre tiders lærde og ikke er noe nytt eller uvanlig.

Men jeg vil først påvise av hvilke grunner jeg har villet bruke fortrinnsvis de ord som er brukt, og ikke andre ord.

Våre motstandere taler selv om dette i sine skoler, og bekjenner at arvesyndens “materie” eller “material”, som de kaller det, er den onde lyst.

Da jeg så skulle si hva arvesynder er, kunne jeg ikke forbigå dette – allerminst i en tid som vår, da mange mer taler om den medfødte onde lyst ut fra en hedensk filosofi enn de taler om den ut fra Guds ord, d.v.s den hellige Skrift.

 

 

 

Hva arvesynden ikke er og hva den er. Ap. II, 5-34.

 

5-6:     Katolsk lære:

Mange sier nå om dette, at arvesynden i den menneskelige natur ikke er en medfødt ond beskaffenhet ( “art” ), men bare en trelldom og en byrde som er mennesket pålagt ifølge en annens, nemlig Adams synd, og som vi må bære for Adams skyld, og at alle av den grunn er dødelige – dog ikke således at alle selv av art ( beskaffenhet ) og fra mors liv har arvet

synden ( syndigheten ).

 

 

50

Videre hevder de så at intet menneske blir evig fordømt bare på grunn av arvesynden eller arvejammeren. Men det forholder seg på lignende måte med arvesynden som med livegne mennesker og arvetjenere som er født av en livegen mor, sier de, nemlig at de ikke må bære

og unngjelde for sin mors ulykke og elendighet på grunn av sin egen skyld, de jo er født på samme måte som andre mennesker.

Således, sier de, er ikke arvesynden et medfødt onde, men bare en trelldom  og byrde som vi bærer etter Adam uten at vi derfor selv ligger i synd og arvet unåde ( hos Gud ). –

Da jeg nå ville vise at den slags ukristelig tale ikke godtas av oss, har jeg brukt dette uttrykk:

“alle mennesker er fra mors liv fulle av ond lyst og tilbøyelighet”, og jeg kaller arvesynden en “sykdom” ( sjelesykdom ) for å vise at ikke bare en del av mennesket, men hele mennesket med hele sin natur er født i synd som i en arvesykdoms art ( beskaffenhet ) , og er fordervet og syndig.

 

 

7-14:               Luthersk lære:

Derfor kaller vi det heller ikke bare en ond lyst ( begjæring ) , men sier også at alle mennesker er født i synd uten gudsfrykt og uten tro. Og det sier vi ikke uten grunn.

De lærde kverulanter eller skolastikerne taler om arvesynden som om den bare var en ganske ubetydelig svakhet. De forstår ikke hva arvesynden er, og heller ikke hvordan de eldre, hellige fedre har ment det.

Når disse sofister skriver om hva arvesynden er , om hva “fomes” eller den onde tilbøyelighet er, taler de blant annet om den som om den er en svekkelse ( skrøpelighet, lyte ) på kroppen --- slik som de på latterlig barnaktig måte pleier å snakke om saker og ting.

 

De fremsetter slike spørsmål som: om denne svekkelse først er oppstått ved forgiftning fra det forbudte eple i Paradis eller fra slangens pusting på Adam? Videre, om medisiner i det lange løp gjør svekkelsen verre?

Med den slags kverulant-spørsmål  har de fullstendig forvirret og forfalsket hele hovedsaken og det viktigste spørsmål: hva egentlig arvesynden er?

 

Derfor, når de taler om arvesynden, utelater de det største og nødvendigste spørsmål, og tenker i det hele tatt ikke på den egentlige, store elendighet – nemlig at vi mennesker, alle sammen, er født med den art ( beskaffenhet ), at vi ikke kjenner Gud eller Guds gjerning, og ikke ser eller merker den, men forakter Gud , frykter ikke og stoler ikke for alvor på Gud, er fiendtlige mot hans domstol og dommer.

 

Likeså litt forstår de at vi alle etter vår natur flykter fra Gud som fra en tyrann, vredes og knurrer mot hans vilje, og slett ikke overlater oss til eller våger oss hen til Guds godhet, men alltid stoler mer på penger, gods og venner.

 

Denne tærende arvesykdom, som forderver hele vår natur og som har gitt oss et slikt sinn og hjerte og slike tanker i arv fra Adam som er tvert imot Gud og Guds første, høye bud – alt dette går skolastikerne forbi.

 

 

                      

 

 

 

51

Isteden snakker de som om den menneskelige natur var ufordervet, kunne høyakte Gud, elske ham overalt, holde hans bud, o.s.v., og ser ikke at de motsier seg selv.

For å kunne gjøre slikt av egne krefter og evner som å høyakte Gud, elske ham hjertelig, holde hans bud – hva ville det være annet enn å være en ny skapning i Paradis og å være ganske ren og hellig?

Hvis det virkelig var slik som skolastikerne så tappert sier, at vi av egne krefter formådde så store ting som å elske Gud over alt og holde hans bud – hvor er det så blitt av arvesynden?

Og dersom vi ved egne krefter kunne bli rettferdige for Gud, så er Kristi nåde forgjeves.

Hvorfor skulle vi trenge den Hellige Ånd, hvis vi av egne, menneskelige krefter ( evner ) formådde å elske Gud over alt og holder hans bud?

 

Her må da hvem som helst kunne se hvor urimelig våre motstandere behandler denne høye sak.

De bekjenner de små svekkelser i den syndige natur, men den aller største arvejammer og elendighet tenker de ikke på.

Og det til tross for at alle apostler sørger over det, hele Skriften alle steder sier det, og alle profeter sukkende roper om dette som Sal. 14, 3 ( Jvf. Rom. 3, 10 f. ) og atskillig andre salmer sier: Der er ingen rettferdig . Det er ingen som gjør godt, enn ikke èn. Deres strupe er en åpen grav, ormegift er under deres leber. Det er ingen Gudsfrykt for deres øyne. –

Så sier da også Skriften klart, at alt slikt ikke er tilfeldig påkommet oss, men er oss medfødt.

 

Fordi nå skolastikerne blander mye filosofi opp i den kristelige lære, og taler mye om fornuftens lys og de fremlokkende handlinger ( actus elicitus ), tenker de svært høyt om den frie vilje og om våre gjerninger.

Dertil har de lært at menneskene blir tekkelige for Gud ved å leve et ærbart liv i ytre handlinger, og har ikke sett den medfødte urenhet i hjertets indre, den som ingen kan se eller merke uten gjennom Guds ord. Men skolastikerne behandler Guds ord sparsomt og sjelden i sine bøker.

Også vi medgir at det til en viss grad står i vår evne og makt å leve et ærbart liv i det ytre.

Men å bli rettferdig og hellig for Gud – det står ikke i våre evne og makt.

 

Dette er da grunnen til at jeg i beskrivelsen av arvesynden og den onde lyst har ment og sagt, at intet menneske formår av sin naturlige evne og kraft å frykter Gud eller tro på ham.

For jeg har villet vise at arvesynden også inneslutter i seg denne jammer og elendighet, at intet menneske kjenner Gud eller akter på ham, og ingen kan hjertelig frykte ham eller elske ham og stole på ham.

Dette er det viktigste punkt om den arvesykdom som gjør at vi alle i Adam er sådan sinnet og sådan beskaffne at vi står tvert imot Gud, imot Moselovens første tavle og det største, høyeste, guddommelige bud.

 

 

15-34:            Denne Lutherske lære er ikke noen ny lære:

Vi har heller ikke sagt noe som helst nytt. De eldre tiders lærde har, når man forstår dem riktig, sagt nøyaktig det samme.

For de sier at arvesynden består i mangelen på den første renhet og den opprinnelige rettferdighet fra Paradisets dager.              

 

 

 

 

52

 

16-18:            Hva er den opprinnelige rettferdighet?

Hva er den opprinnelige retteferdighet. Ifølge Skriften består “rettferdighet” og “hellighet” ikke bare deri at vi holder ti-budslovens annen tavle ( 4-10 bud ), gjør gode gjerninger og tjener vår neste.

Tvert om kaller Skriften det menneske for from, hellig og rettferdig som holder den første tavles første bud, d.v.s den som av hjertet frykter Gud, elsker ham og forlater seg på ham.

Derfor besto Adams opprinnelige renhet og ufordervede vesen ikke bar ei en fin, fullkommen kroppshelse og i et jevnt samsvar mellom kroppsegenskaper, men meget mer i disse gaver ( evner ):

et klart lys i hjertet til å erkjenne Gud og hans gjerninger,

sann Gudsfrykt,

hjertelig tillit til Gud,

en i alle henseender god og sikker forstand,

et trøstig og glad hjerte overfor Gud og i alle guddommelige ting.

 

 

19-21:            Menneskets Gudbilledlighet:

Dette bevitner også den Hellige Skrift idet den sier at mennesket er skapt i Guds bilde og lignelse. 1 Mos. 1, 27. For hva annet vil vel det si, enn at den guddommelige visdom og rettferdighet som stammer fra Gud, danner sitt bilde i mennesket, så at vi derved erkjenner Gud og Guds klarhet derved avspeiler seg i oss, -- d.v.s at det første menneske, idet det ble skapt, av Gud ble gitt disse nådegaver ( åndsevner ):

klar erkjennelse av Gud,

sann Gudsfrykt,

sann troens fortrøstning til Gud, o.l.

 

 

22-31:            Skriften og kirkefedrene om denne sak:

 På samme måte som vi gjør her, forklarer også Irenius og Ambrosius hva Guds bile og lignelse er. Ambrosius sier bl. A. idet han iser mange ting om dette:

Sjelen er ikke skapt etter et slikt bilde av Gud at ikke Gud selv alltid finnes i det.

Og Paulus viser i brevene til efeserne ( Ef. 5, 9 ) og kolosserne ( Kol. 3, 10 ) at Gudsbildet ifølge Skriften ikke betyr noe annet enn erkjennelse av Gud og et rettskaffent vesen og rettferdighet for Gud.

Og Longobardus sier likefrem, at den opprinnelige rettferdighet i Adam ( mennesket ) er det Guds bilde og lignelse som Gud selv dannet mennesket i.

Jeg gjengir her de eldres mening og utsagn som ikke motsier Augustins forståelse av Gud-billedligheten. –

Når derfor de gamle fedre sier hva arvesynden er , og sier at den består i mangelen av den første, medskapte ( opprinnelige ) rettferdighet, så mener de dette således:

Mennesket er ikke bare fordervet i kroppen og de lavere menneskelige krefter ( evner ), men har også mistet slike nådegaver ( åndsevner ) som sann Gudserkjennelse, den sanne kjærlighet og fortrøstning til Gud, og kraften av det lys i hjertet som gjør at Gud er vår største kjærlighet og vår høyeste lyst.

For de lærde teologer lærer selv i sine skoler, at den medfødte rettferdighet ikke kan være virksom uten særlige nådegaver ( åndsevner ) og uten Guds nådes hjelp.

Og nettopp disse nådegaver ( åndsevner ) er det vi kaller Gudsfrykt, Gudserkjennelse og trosfortrøstning til Gud, forat man skal kunne forstå oss.

 

 

53

Av alt dette viser det seg tilstrekkelig klart, at når de gamle sier hva arvesynden er, så sier de nøyaktig det samme som vi sier.

De som vi sier, at ved arvesynden fødes og kommer vi til verden i den elendighet at vi ikke har noe godt hjerte som sant elsker Gud, og at mot Gud formår vi ikke å gjøre eller fullføre noen god gjerning.

 

Nøyaktig det samme hevder også Augustin, der han vil si hva arvesynden er. Han pleier å kalle arvesynden en “ond lyst”. For han vil med det vise at etter Adams fall har vi en medfødt ond lyst istedenfor en medfødt rettferdighet.

For fra fallets tid, født i synden, gjør vi ingenting annet enn å stole på oss selv og forakte Gud, forskrekkes for og fly fra Gud. –

Således er den mening innbefattet i Augustins ord, at arvesynden er en mangel på den første

( opprinnelige ) rettferdighet, og det vil si at den onde lyst henger fast i oss, istedenfor den første rettferdighet.

Og denne onde lyst består ikke bare i en fordervelse eller forstyrrelse i den opprinnelige kropps-helse, men også i en ond lyst og tilbøyelighet som gjør at vi følger våre aller beste og aller høyeste åndsevner og vårt fornuftslys er kjødelig sinnet og innstillet imot Gud.

 

Derfor vet de heller ikke hva de sier, de som lærer at mennesket ut fra egne krefter og evner formår å elske Gud over alt – og samtidig må medgi at så lenge dette liv varer, fortsetter den onde lyst å virke i oss – om det da ikke blir helt dødet av den Hellige Ånd.

 

 

( 26 f. )           Således har vi altså omtalt og uttrykt begge sider av arvesynden: både den onde lyst og mangelen på den opprinnelige rettferdighet, nemlig den mangel at vi Adamsbarn ikke av hjertet fortrøster oss til Gud, ikke frykter ham og ikke elsker ham.

Den onde lyst består i at alt vårt sinn, hjerte og mot naturlig er fiendtlig mot Gud, så at vi ikke bare søker alle slags legemlige nytelser, men også stoler ( fortrøster ) på vår egen visdom ( fornuft ) og vår kjødelige rettferdighet – og derimot glemmer Gud og akter lite eller slett ingenting på ham.

Ikke bare de gamle kirkefedre, som Augustin og andre, men også den nyere tids lærere og lærde som har hatt noen åndelig forstand, lærer at arvesynden har to sider: mangelen og den onde lyst. For Thomas Aquino sier at arvesynden ikke bare er en mangel på den opprinnelige rettferdighet, men også en uordentlig begjæring eller lyst i sjelene og en fordervet forholdsmåte ( “habitus corruptus” ), en fordervet funksjonsmåte i de menneskelige krefter, anlegg, evner. V-S).

Derfor er arvesynden ikke bare en ren mangel ( noe privativt, negativt ), men noe som er ganske positivt.

Bonaventura sier også klart: “Hvis noen spør hva arvesynden er, så er dette det rette svar: den er den tøylesløse ( hemningsløse ) onde lyst. Det er også det rette svar, at den er mangelen på rettferdighet. For begge disse svar innesluttes i og følger av hverandre”.

Nøyaktig det samme mener også Hugo St. Victor, når han sier: “Arvesynden er blindhet i hjertet og ond lyst i kjødet”.

Og med dette vil han vise at vi alle er født slike, at vi ikke kjenner Gud, forakter Gud, ikke trosfortrøster på Gud, men til og med flykter fra ham og hater ham.

 

 

 

54

For nettopp dette har Hugo villet sammenfatte med det uttrykk “ignorantia in mente”, d.v.s blindhet og uvitenhet i hjertet. Også de aller nyeste teologers utsagn stemmer overens med den hellige Skrift.

 

Paulus kaller undertiden arvesynden med klare ord en mangel på det guddommelige lys.

Således i 1 Kor. 2,1 4: “Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap etc.” Andre steder kaller han den for ond lyst, som når han i Rom. 7, 5 sier: “Jeg ser en annen lov i mine lemmer etc.” Og denne lyst er det som føder alskens onde frukter.

Nå kunne jeg selvsagt ha anført mange flere ord fra Skriften om begge disse sider av arvesynden ( mangelen og den onde lyst ) . Men jeg anser det ikke nødvendig.

Ethvert forstandig menneske vil jo forstå og lett merke at det å være uten Gudsfrykt og uten trosfortrøstning til Gud i hjertet, det er ikke bare en “actus” eller virkelig synd ( se ovenfor Ap. II, 1-4 ), men det er en medfødt mangel på guddommelig lys og alt godt – og denne mangel fortsetter å være der så lenge vi ikke blir gjenfødt av den Hellige Ånd og blir opplyst av ham.

 

 

32-34:            Konklusjon til passus 1-31 i Ap. II:

Det som vi da ovenfor har skrevet og lært om arvesynden, er ikke noe nytt og er ikke noe annet enn det den hellige Skrift og den hellige, alminnelige, kristne kirke lærer.

 

Vår lære er grunnet på slike nødvendige, uforferdete og klare ord fra Skriften og kirkefedrene, som er blitt begravet under teologenes sofistiske munnhuggerier. Vi bringer dem for dagen igjen, og vil gjerne ha den kristelige lære ren.

For det må jo være åpenbart for alle at sofistene og skole-kverulantene slett ikke har forstått hva kirkefedrene har ment med uttrykket “mangel på den første ( opprinnelige ) rettferdighet”.

 

Men å lære rent og riktig om dette og om hva arvesynden er eller ikke er, det er av høyeste nødvendighet. For ingen kan hjertelig lengte etter å få del i Kristus og hjertelig trakte etter å eie den uutsigelige skatt av guddommelig yndest og nåde som evangeliet bringer til oss, om han ikke først erkjenner sin egen elendighet og sjelesykdom, slik som Kristus sier: “Den friske har ikke legen behov” ( Mt. 9, 12 ).

 

Alt som heter hellig, ærbart liv og gode gjerninger, alt hva et menneske formår å gjøre på jorden, -- det er for Gud bare et avskyelig hykleri om vi ikke først ( d. e. på grunnleggende måte ) erkjenner at vi av art ( beskaffenhet ) er elendige syndere under Guds vrede, som verken frykter eller elsker Gud – som profeten Jeremias ( 31, 19 ) sier: “Fordi du har vist meg det, derfor er jeg forskrekket” og salmisten: “Alle mennesker er løgnere” ( jvf. Rom. 3, 4; Sal. 51, 6; 12, 3; 116, 11 ). – D.v.s. de er ikke rett sinnet overfor Gud.

 

 

35-37:            Arvesynden tilgis, men forblir i oss.

I denne sammenheng skriker nå våre motstandere voldsomt opp mot dr. Luther, fordi han har skrevet: “Arvesynden forblir i oss etter at vi er døpt”, og så føyer de til at denne setning med rette er blitt fordømt av pave Leo X.

 

 

 

 

55

 

Men Deres Keiserlige Majestet vil her åpent kunne se at de gjør oss helt urett.

For våre motstandere forstår meget godt i hvilken betydning dr. Luther vil ha dette forstått når han sier, at arvesynden forblir i oss etter at vi er døpt.

Han har nemlig alltid klart nok skrevet at den  hellige dåp opphever og utsletter hele arvesyndens skyld ( reatus ) og anklagestand, selv om denne synds “materiale” som våre motstandere kaller det, forblir i oss, nemlig den onde lyst og tilbøyelighet.

I tillegg til å si dette, sier han også i alle sine skrifter om dette “materiale”, at den Hellige Ånd, som gis i dåpen, begynner i vårt indre daglig å døde og utslukke de øvrige onde lyster, og skaper et nytt lys, et nytt sinn og et nytt mot i hjertet. –

På samme vis taler også Augustin, idet han sier: “Arvesynden blir tilgitt i dåpen, ikke forat den ikke mer skal være til ( d.e. i oss ) , men for at den ikke mere skal bli tilregnet”.

Med disse ord bekjenner Augustin åpent, at synden nok forblir i oss, men at den ikke blir oss tilregnet. Og dette Augustins utsagn er senere falt i så god smak hos de lærde, at det er blitt gjengitt i pavelige dekreter.

Mot Julianus sier Augustin: “Den lov som hersker i våre lemmer, er borttatt ved den åndelige gjenfødelse, og forblir dog i kjødet, som er dødelig.

Den er borttatt ettersom skylden ( anklagestanden ) er opphevet ved sakramentet – det som gjenføder dem som tror; og dog forblir synden i oss og virker onde lyster som de troene kjemper mot”.

Nå vet våre motstandere meget godt at dr. Luther mener og lærer det samme, men da de ikke kan bestride dette, men selv bekjenner det samme, så forvrenger de på ondskapsfull måte hans ord og tolker hans mening på en falsk måte, for å kunne undertrykke ham og fordømme ham, enda han er uskyldig.

 

 

38-45:            Er ond lyst i seg selv synd og grunn til fordømmelse?

Videre disputerer våre motstandere om den onde lyst er en byrde og pålagt straffedom, men ikke en sådan synd som gjør oss skyldige til døden og fordømmelsen.

Mot dette sier dr. Luther, at den onde lyst er en sådan fordømmelsesverdig synd.

Jeg har ovenfor vist, at også Augustin mener det, at arvesynden er den medfødte onde lyst.

Skulle altså dette være slett uttrykt, så må de sloss med Augustin om det. Dessuten sier Paulus

( Rom. 7, 7.23 ): “Synden kjente jeg uten ved loven; for jeg kjente ikke den onde lyst

( begjærligheten ) hvis ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære ( nære ond lyst, attrå )”.

 

Her sier jo Paulus med tørre ord: “Jeg visste ikke at lysten er synd etc.” Videre sier han:

“Jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under synden lov, den som er i mine lemmer”.

 

Dette er så klare, sikre ord av Paulus, at mot dem formår ingen glosse og intet listig påfunn noen ting. For disse ord kan ingen djevler og ingen mennesker omstøte.

 

Her kaller han klart nok den onde lyst for synd. Men samtidig sier han at denne synd ikke tilregnes dem som tror på Kristus.

Og likevel er denne onde lyst i seg selv sannelig en synd som gjør oss skyldige til døden og den evige fordømmelse.

 

 

 

 

56

Det er heller ingen tvil om at de gamle kirkefedre har vært av samme mening. For Augustin kjemper heftig mot dem som i hans tid mente at den onde tilbøyelighet og lyst i mennesket ikke skulle være noen synd, og skulle være verken god eller ond, slik som det å være svart eller hvit av hudfarve er en “mellomting” ( adiaforon ) og er verken god eller ond.

Når nå våre motstandere foregir at lysten eller den onde tilbøyelighet er et “adiaforon” ( nøytralt, moralsk likegyldig “mellomting” ), og er verken god eller ond, da har de ikke bare mange ord i Skriften imot seg, men også hele kirken og alle kirkefedrene.

 

 

42 f.                For hvem har noensinne våget å si at det skulle dreie seg om “adiafora”

( moralsk nøytrale mellomting )  -- selv om det fulle ( indre ) samtykke ikke var til stede: å tvile på Guds vrede, på Guds nåde, på Guds ord, bli sint over Guds dommer, forarges over at Gud ikke straks befrir en fra trengsler, knurre over at de ugudelige har mer hell og lykke med seg enn de gudfryktige, opptennes av vrede, vellyst, æresyke, o.s.v.

For alle erfarne, kristelige hjerter vet at disse ting dessverre ligger oss i kjød og blod og er oss medfødt, nemlig at vi akter penger, gods og alle andre ting høyere enn Gud, og lever og ferdes i stor sikkerhet.

 

Likeså at vi alltid i vår kjødelige sikkerhet mener at Guds alvor og vrede over synden slett ikke er så stor som den i virkeligheten er.

 

Likeså at vi slett ikke av hjertet akter evangeliets edle og usigelige skatt, og Kristi forsoning så dyrebar og edel som den er.

 

Likeså at vi knurrer og klager mot Guds styremåte og vilje, og over at han ikke hjelper oss i trengsler så snart som vi vil han skal hjelpe.

 

Likeså erfarer vi daglig, at det gjør oss ondt, som jo også David og andre hellige har klaget over det, at det går de ugudelige godt i denne verden.

 

Dessuten føler alle mennesker hvor lett deres hjerter flammer opp – snart i ærgjerrighet

( æresyke ), snart i sinne og vrede, snart i utukt. – Enda våre motstandere selv må bekjenne at slik vantro og slik ulydighet mot Gud finnes i våre hjerter, om enn uvilkårlig, som de sier, og altså bare som tilbøyelighet og lyst – hvem kan da være så frekk å mene at disse grove ting er verken gode eller onde?

Og dog står de klare salme- og profet-ord der, idet de bekjenner at de føler det så i sitt indre.

 

Men skole-sofistene har i denne sak talt imot den klare, åpne Skrift, og har isteden ut fra filosofien diktet opp sine egne innbilninger ( drømmer ) og utsagn, og sier at menneskene for de onde lysters skyld verken kan utskjelles eller roses, verken som onde eller som gode.

Likeså at de innvendige lyster og tanker ikke er synd og jeg ikke frivillig helt billiger dem  hos meg selv.

Slik tale og slike ord finnes nok i filosofenes skrifter, men er å forstå om den ytre ærbarhet for verdens øyne og om den utvortes straff som gis i verden, -- ikke om Guds dom.

For det er sant nok det som juristene sier: tanker er tollfrie og straffefrie.

Men Gud ransaker hjertene, og med Guds domstol og dommer er det helt annerledes. –

 

 

57

--Likeså lapper de sammen andre urimelige ord, som f. eks. at Guds skapning og naturen ikke i seg selv kan være ond. Det bestrider jeg selvsagt ikke, når det blir sagt i de sammenhenger der det hører hjemme. Men dette ordtak skal ikke brukes til å gjøre arvesynden til en ubetydelighet.

Og den slags ordtak fra sofistenes side har gjort stor, usigelig skade derved at de blander filosofien og den moralske lære om det ytre levesett innfor verdens øyne sammen med evangeliet, idet de ikke holder disse lærdommer bare innen skoleveggene, men offentlig og uforskammet preker slikt til folket.

 

en slags ugudelige, falske, farlige og skadelige lærdommer har tatt fullstendig overhånd i verden og har næret fortrøstningen til menneskets egne krefter, -- så at ingenting annet blir preket her i verden enn vår egen fortjeneste. Og derved er erkjennelsen av Kristus og evangeliet blitt helt undertrykt.    

 

Derfor har dr. Luther ut fra Skriften villet lære og forklare hvilken stor dødsskyld for Gud arvesynden er, og i hvilken stor elendighet vi er født, og at den arvesynd som forblir i oss etter dåpen slett ikke er “indifferent” ( d.e. verken god eller ond ), men at vi trenger Kristus som midler ( forsoner ) forat Gud ikke skal tilregne oss denne synd, og at vi trenger uavlatelig den Hellige Ånds lys og virkning til at den kan bli dødet og feiet ut.

 

 

46-50:            Arvesynden, Guds straff og Kristi ( forsoning ):

Skjønt nå sofistene og skolastikerne lærer annerledes ( enn vi ), og lærer i strid med det Skriften lærer både om arvesynden og straffen for den, idet de sier at mennesket formår av sine egne krefter å holde Guds bud, -- så blir dog den straff Gud har lagt på Adams barn på grunn  av arvesynden, beskrevet på en helt annen måte i 1 Mosebok.

For der blir den menneskelige natur ikke bare fordømt til døden og andre legemlige onder, men også underlagt djevelens rike. For her felles denne skrekkelige dom: “Jeg vil sette fiendskap etc. ( 1 Mos. 3, 15 ). Mangelen på den opprinnelige rettferdighet og den onde lyst er synd og er straff.

Men døden og andre kroppslige onder, djevelens tyranni og herredømme er egentlig straffen og “poena” ( bøtene ) for arvesynden.

For den menneskelige natur er gjennom arvesynden gitt inn under djevelens makt og er således fanget i djevelens rike. Og djevelen bedøver og forfører mange store, vise mennesker i verden med skrekkelige villfarelser, vranglærer og annen blindhet, og henriver før øvrig menneskene til alle slags laster.

 

Da det nå ikke er mulig å overvinne satans listige og mektige ånd uten Kristi hjelp, så kan vi heller ikke hjelpe oss selv ved egne krefter utav fangenskapet.

Det kan sees av all historie i verden like siden verdens begynnelse, hvilken usigelig stor makt djevelens rike er.

For man ser at verden, fra det høyeste til det laveste, er full av gudsbespottelse, full av store villfarelser og gudløse lærdommer som er imot Gud og hans ord.

 

Djevelen holder mange vise folk og mange hyklere som har skin av å være hellige i verdens øyne, jammerlig fanget med sterke bånd og lenker. Andre mennesker fører han inn i grove laster som gjerrighet, hovmot, etc.

 

 

 

58

Men da Kristus nettopp derfor er blitt hengitt, forat han skulle ta bort synden og syndens svære straff, og overvinne synden, døden og djevelens rike til gode for oss, så kan intet menneske hjertelig glede seg over denne store skatt ( i Kristus ), ingen erkjenne de overveldende nådens rikdommer, uten at han først kjenner i seg selv denne byrde som er vår medfødte store jammer og elendighet.

 

Derfor har våre predikanter med all mulig flid undervist i denne artikkel ( om arvesynden ) , og har ikke lært noe nytt i denne sak, men bare fremført klare ord fra Skriften og gode ord fra kirkefedrene, Augustin og de andre.

 

 

51                   Sluttordene til Ap. II ( Om arvesynden ):

Det vi her har anført håper vi Deres Keiserlige Majestet vil akte for tilstrekkelig overfor de løse, barnaktige og ugrunnede foregivender fra våre motstanderes side, som de uten årsak og helt urimelig bruker til å bestride vår artikkel.

For de må gjerne messe og fremsi hvor meget, hva som helst, så lenge de vil, så vet vi dog godt og er visse på at vi lærer kristelig og rett, og stemmer overens med den alminnelige kristne kirke.

Hvis de derfor ønsker fortsatt å føre en vrangvillig trette, så skal de nok se – om Gud vil – at her skal ikke mangle folk som kan svare dem og opprettholde sannheten.

For våre motstandere forstår for en stor del slett ikke hva de selv sier. Altfor ofte taler og skriver de i strid med seg selv.

De forstår heller ikke sine egen dialektikk om det “formale” i arvesynden, d.v.s hva arvesynden egentlig er og ikke er ifølge sitt eget vesen, og hva mangelen på den første rettferdighet innebærer.

Men på dette sted har vi ikke villet si noe mer subtilt og videregående om deres trettesyke disputasjoner, men har nøyet oss med å gjengi klart, enkelt og forståelig de hellige kirkefedres ord og meninger, som stemmer med det vi lærer.

 

 

Luther om arvesynden, i de schmalkaldiske artiklers Del III.

A. Sm.III

De følgende stykker eller artikler ( i alt 15, hvorav den første handler om synden ) kan vi behandle med lærde, forstandige menn – eller mellom oss selv. For paven og hans rike akter ikke meget på disse ting. For “samvittigheten” er ingenting for dem. Hos dem teller bare penger, ære og makt.

 

 

III, art. I, I-II:

Her må vi bekjenne, som Paulus sier i Rom. 5, 12, at “synden kom inn i verden ved ett menneske ( Adam ) “og ved hans ulydighet er alle mennesker blitt syndere, underlagt døden og djevelen. Dette kalles den “opprinnelige” synd, “arvesynden”, “den grunnleggende synd”, “hovedsynden”.

Frukten av denne synd er deretter de onde gjerninger som er forbudt i de ti bud, f. eks. vantro, falsk tro, avgudsdyrkelse, å være uten Gudsfrykt, frekkhet, fortvilelse, blindhet, med ett ord: Ikke kjenne å akte Gud, lyve, sverge ( banne ) ved Guds \navn, ikke  be, ikke påkalle, ikke akte Guds ord, være ulydige mot foreldre, myrde, være kjønnslig tøyeløs, stjele, bedra, o.s.v.

 

59

Denne arvesynd er en så dypt ond fordervelse i naturen, at ingen fornuft forstår det, men det må erkjennes ved troen utav Skriftens åpenbaring. Sal. 51; Rom. 5, 12 f.; 2 Mos. 33, 20; 1 Mos. 3, 6 f.

Det er derfor ren villfarelse og blindhet imot denne artikkel, når skoleteologene har lært: at etter Adams fall er menneskets naturlige krefter forblitt hele og ufordervete, og mennesket har av naturen en riktig fornuft og en god vilje – slik som filosofene lærer.

Likeså er det villfarelse når de lærer at mennesket har en fri vilje til å gjøre det gode og unnlate å gjøre det onde – at mennesket av sine egne, naturlige krefter kan elske Gud over alt og sin neste som seg selv, -- at når mennesket gjør så godt det kan, så gir Gud ham sikkert sin nåde, og at når et menneske vil gå til nattverden, er det ikke nødvendig å ha noe forsett om å gjøre det gode, men det er nok at han ikke har noe forsett om å gjøre noe ond, for så god er vår natur og så virkekraftig er nattverden; og endelig – at de lærer: det kan ikke påvises fra Skriften at mennesket trenger den Hellige Ånds nåde for å gjøre gode gjerninger.

 

Den slags lærdommer, og mange andre lignende, kommer av uforstand og uvitenhet både om synden og om Kristus vår Frelser. Det er ekte hedensk lære som vi ikke kan tåle.           

For skulle alle disse ( ovennevnte ) lærdommer være riktige, så er Kristus død forgjeves – siden det ikke finnes noen synd eller skade i mennesket som han måtte dø for.

Eller Kristus ville bare være død for kroppen, og ikke også for sjelen – såfremt altså sjelen er frisk, og bare legemet er underlagt døden.

 

 

F.C.I:  Striden om hva arvesynden er – og stridens

bileggelse ved Konkordieformelen.  

 

 

F.C. Ep. I, 1-25                     Hovedspørsmålene i striden om arvesynden:

 

Er arvesynden egentlig og uten noen forskjell det samme som menneskets fordervede natur, “substans” og vesen, eller en vesentlig del av dens vesen, -- nemlig selve den fornuftige sjel i dens høyeste grad og krefter?

Eller finnes det en forskjell mellom menneskets “substans”, natur og vesen, legeme og sjel slik det er etter fallet, og arvesynden, m.a.o.: er vår natur ett og arvesynden noe annet? Er arvesynden noe som finnes i vår fordervede natur og forderver den?

 

 

Den rene lære, tro og bekjennelse

 

1    Vi tror, lærer og bekjenner at det er forskjell mellom menneskets natur og arvesynden. Forskjellen angår ikke bare at vi fra begynnelsen er skapt rene, hellige og uten synd av Gud, men også at vi nå omstunder, etter fallet, stadig er og blir Guds skapninger.

Forskjellen mellom natur og arvesynd er så stor som forskjellen mellom Guds og djevelens verk.

 

 

 

 

 

 

60

2. Vi tror, lærer og bekjenner også at det er nødvendig å vareta denne forskjell, fordi den lære at der ingen forskjell er mellom fordervet menneskenatur og arvesynd, strider mot og ikke kan bestå sammen men vår kristne tros hovedartikler om skapelse, forløsning, helliggjørelse og kjødets oppstandelse.

For Gud har ikke bare skapt Adams og Evas legeme og sjel før fallet, men også vårt legeme og vår sjel etter fallet, til tross for at det er fordervet. Og Gud anerkjenner oss etter legeme og sjel som sitt skaperverk, som skrevet står: “Dine hender har dannet meg og gjort meg, helt og i alle deler,” Job. 10, 8.

Dessuten har Guds Sønn i sin persons enhet opptatt og iført seg den menneskelige natur, dog uten synd. Han har ikke iført seg noe annet slags kjød enn vårt, og er ifølge dette kjød virkelig blitt vår bror. “Ettersom barnene har del i kjød og blod, fikk også han i like måte del i det”.

“Englene tar han seg jo ikke av, men Abrahams ætt tar han seg av; derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik”. “dog uten synd”. Hebr. 2, 14. 16f.; 4, 15.

Derfor har da også Kristus forløst vår menneskelige natur idet den er hans verk, har helliget den idet den er hans verk, oppvekker den fra de døde og pryder den herlig idet den er hans verk.

Men Kristus har ikke skapt arvesynden, ikke iført seg, ikke forløst og helliggjort den, og skal heller ikke vekke den opp igjen sammen med de utvalgte, og skal verken pryde eller frelse den.

For arvesynden skal i oppstandelsen være fullkomment utslettet.

Av dette kan man lett nok innse at det er forskjell mellom den fordervede natur og den fordervelse som er naturen og forderver den.

 

 

3. Vi tror, lærer og bekjenner atter, at arvesynden er ingen lett skade, men en så dyp fordervelse i den menneskelige natur at intet er forblitt sundt og ufordervet i menneskets legeme, sjel, indre og ytre krefter. Det er som vår kirke synger i en salme: “Ved Adams fall er menneskets natur og vesen helt fordervet”.

Denne uutsigelige skade kan ikke erkjennes med fornuften, men bare ut fra Guds ord. Og ingen kan skille naturen og dens fordervelse fra hverandre uten Gud alene, for han skal gjennom døden, i oppstandelsen, fullstendig skille dem.

For i oppstandelsen skal den natur vi har nå, oppstå og leve evig idet arvesynden blir helt utsondret og skilt fra den.   

 

Det står skrevet i Job. 19, 26: “etterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue og mine øyne se”.

 

 

 

Den falske lære som blir forkastet.

 

1. Vi avviser og forkaster den lære at arvesynden er en fremmed, annen persons skyld, uten at vår natur er blitt fordervet ved den.

 

 

 

 

 

 

61

2. Likeså den lære at onde lyster ikke er synd, men er medskapte, vesentlige egenskaper i vår natur – som om den før omtalte mangel og skade ikke er virkelig synd for hvis skyld mennesket utenfor Kristus er et vredens barn.

 

 

3    Likeså forkaster vi den pelagianske villfarelse som foregir at menneskets natur er ufordervet også etter fallet, og særlig i åndelige saker er forblitt helt god og ren i sine naturlige evner.

 

 

4. Likeså at arvesynden bare skulle være som en liten, ubetydelig flekk eller føflekk som var påført oss utenfra, så at naturen har beholdt sine gode krefter også i åndelige saker.

 

 

5. Likeså forkaster vi at arvesynden bare skulle være en ytre hindring for de gode, åndelige krefter, og ikke en bedrøvelse eller en mangel på gode krefter – omtrent som når en magnet blir bestrøket med olje, den da ikke mister sin kraft, men bare hindres i sin kraft, eller som år en flekk kommer i ansiktet eller på hudfarven, den lett nok kan vaskes bort.  

 

 

6. Likeså forkaster vi at menneskets natur og vesen ikke skulle være helt igjennom fordervet, men enda ha noe godt i seg, også i åndelige saker – som f. eks. evne, kyndighet, duelighet eller formåen til å begynne noe, virke og medvirke i åndelige saker.

 

 

7. Derfor forkaster vi også manikeernes falske lære, som går ut på at arvesynden er blitt inngydt og innblandet av satan som noe vesentlig og selvstendig i vår natur, slik som gift kan blandes i vin.

 

 

8. Likeså forkaster vi at det ikke skulle være det naturlige menneske selv som synder, men at det er noe annet og fremmed i vår natur som synder – slik altså at ikke vår natur, men bare arvesynden i naturen blir anklaget av Guds lov.

 

 

9. Vi forkaster og fordømmer også som manikeisk villfarelse at arvesynden skulle uten noen forskjell være det samme som menneskets “substans”, natur og vesen – så at det altså etter fallet ikke engang med tankene kan tenkes noen forskjell mellom naturen i seg selv og arvesynden. 

 

 

10. Denne arvesynd blir av Luther kalt natursynd, personsynd og vesentlig synd – dog ikke i den betydning at menneskets natur, person eller vesen uten noen forskjell skulle være det samme som arvesynden, men i den betydning at disse ord skal sette og klart angi en forskjell mellom den arvesynd som finnes i menneskets natur, og de andre synder som man kaller gjerningssynder.

 

 

 

 

62

11. For arvesynden er ikke en slik synd som man gjør, men en sådan som finnes i menneskets “substans”, natur og vesen. Altså: selv om man antok at ingen ond tanke noensinne steg opp i det fordervede menneskes hjerte, intet unyttig ord ble talt og ingen ond gjerning ble gjort, så er dog naturen fordervet ( forvendt ) ved arvesynden ( syndigheten ). Og den er oss medfødt ved den syndige sed, og er en kilde for alle andre synder ( gjerningssynder ), som f. eks. onde tanker, ord og gjerninger. For det står skrevet: “Fra hjertet kommer onde tanker”

( Mt. 15, 19 ), og : “Menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av” ( 1 Mos. 8, 21; 6,5 )     

 

 

12. Man må merke seg vel at ordet “natur” kan brukes i minst to betydninger. Ved denne flertydighet i ordet skjuler manikeerne sin villfarelse og narrer mange enfoldige mennesker. For den ene gang kan “natur” bety det samme som menneskets vesen – som når vi sier: Gud har skapt den menneskelige natur. Men en annen gang kan det bety en særkarakter, en forutsetning, en skadestand eller en skavank som finnes som beskaffenhet i eller ved noe, som f. eks. når vi sier at slangens “natur” er å stikke, og menneskets “natur” er å synde. I slike fall betyr ikke “natur” mennesket i seg selv, men det betyr og angir noe som finnes i eller hos mennesket.

 

 

13. Hva endelig angår de latinske uttrykk “substans” og “accidens” så bør de ikke brukes i prekener for folket. For de brukes ikke i Skriften og de er ukjente for de alminnelige folk. Man bør derfor skåne folk for disse ord. – Men i skolene og blant de lærde kan de brukes uten misforståelse fordi de er velkjente. For disse ord ( som er av aristotelisk-skolastisk opprinnelse og brukt gjennom flere tusen år V-S. ) tjener til å gjøre forskjell mellom en tings vesen og de egenskaper som mer tilfeldig tilkommer tingen. Derfor kan man bruke disse ord i diskusjoner mellom lærde om arvesynden. For: forskjellen mellom Guds og djevelens verk kan derfor på den klareste måte angis med å si: djevelen kan ikke skape noen “substans”, men han kan bare ved tilfelle og hendelse ( “accidens” ) og med Guds tillatelse forderve den av Gud skapte “substans”.   

 

 

F.C. I Sol. Decl., 1-62:        Om arvesynden

 

1-2                  Stridspunktenes innhold:

Blant somme teologer av den augsburgske bekjennelse ( d.e. lutheranerne ) er det oppstått en strid om arvesynden, om hva den egentlig er.

En del av disse teologer har påstått at “ved Adams fall er menneskelig natur og vesen fullstendig fordervet”, d.v.s at etter fallet er selve arvesynden det samme som menneskets natur, substans og vesen, eller at de høyeste, fornemste deler av det menneskelige vesen, nemlig den fornuftige sjel i dens høyeste grad eller i dens fornemste krefter ( evner ), er selve arvesynden. Dette kalles da natur- eller personsynden, fordi den ikke er noen tanke, noe ord eller noen gjerning, men er selve naturen, og fordi denne natur er selve den rot hvorfra alle synder fremspringer.

Etter fallet er det derfor, fordi selve naturen er blitt fordervet ved synden, ingen som helst forskjell mellom menneskets natur og vesen, og arvesynden.

En annen del av disse teologer har derimot lært at arvesynden ikke er det samme som selve menneskets natur, substans og vesen, ikke er selve menneskets legeme og sjel.

 

 

 

63

For også etter fallet er og forblir legeme og sjel Guds skaperverk og skapning.

Arvesynden er derfor noe i menneskets natur, legeme, sjel og alle krefter ( evner), -- nemlig en forferdelig, dyp, uutsigelig fordervelse i mennesket, således at mennesket mangler den første rettferdighet hvori det er skapt, og er død fra det gode i åndelige ting, og er blitt forvendt til alt ondt. Fra denne fordervelse og medfødte synd, som stikker i og sitter fast i selve naturen, flyter all virkelig synd fra hjertet.

Det må derfor gjøres en ganske bestemt forskjell mellom den fordervede menneskelige natur og vesen, idet legeme og sjel også etter fallet er Guds skaperverk og skapning, -- og arvesynden, som er et djevelens verk som vår natur er blitt fordervet ved.

 

 

3-4                  Denne uenighets betydning og løsning.

Denne uenighet om arvesynden er å ingen måte en unødig trette. For når denne lære føres sant og rett fra Guds ord, og blir klart skilt ut fra alle pelagianske og manikeiske villfarelser, så blir som Apologien sier ( se ovenfor ) vår Herre Kristi nådeverk og hans dyre forsoning og fortjeneste, og også den Hellige Ånds nådevirkninger, desto bedre erkjent og desto mer priset.

 

Likeså gir man Gud hans rette ære, når man riktig gjør forskjell mellom Guds skapergjerning i mennesket og djevelens gjerninger som har fordervet menneskets natur.

 

For da å oppklare denne tvedrakt på kristelig måte og etter Guds ord, og bevare den rene lære om arvesynden, vil vi på grunnlag av de tidligere omtalte skrifter ( d.v.s Skriften, den augsburgske bekjennelse, Apologien, Luthers Store og Lille katekismus og de schmalkaldiske artikler ) sammeng \ fatte i et kort hovedstykke den rette lære ( “tesis“ ) og de forkastede lærdommer ( “motlæren”, antitesis” ).

 

 

5-15                Den rene lære, tro og bekjennelse i henhold til den nevnte norm og rettesnor:

 

For det første er det sant at de kristne ikke bare skal anse og erkjenne at den virkelige overtredelse av Guds bud er synd, men også at den grufulle, fryktelige arvesykdom som har fordervet ( forvendt ) hele naturen, frem for alt må sannferdig ansees for og erkjennes som synd, ja som selve hovedsynden der er roten og kilden til all virkelig synd.

 

Den blir av dr. Luther kalt en “natur- eller personsynd”. Dermed vil han antyde og si at selv om mennesket ikke tenkte, talte eller gjorde noe ondt – hvilket dog er umulig etter våre første foreldres fall --, så er likevel menneskets natur og person syndig, d.v.s at gjennom arvesynden er mennesket tvers igjennom, helt og holdent innfor Gud, forgiftet og fordervet, som ved en åndelig spedalskhet.

 

Og på grunn av denne fordervelse ( forvending ), og på grunn av det første menneskes fall, er vår natur og vår person anklaget og fordømt etter Guds lov, således at vi “av naturen er vredens barn” ( Ef. 2, 5 ), dødens og fordømmelsens barn – om vi ikke blir forløst ved Kristi fortjeneste ( forsonings ) nådeverk.

 

          

 

 

 

64

For det annet er det også klart og sant, slik som Art. XIX i den augsburgske bekjennelse lærer, at Gud er ikke skaperen, anstifteren eller årsaken til synden. Men ved djevelens anstiftelse er

“synden – som er djevelens gjerning – kommet inn i verden ved ett menneske” ( Rom. 5, 12; 1 Johs. 3, 8 ).

Heller ikke nå for tiden, i vår fordervelse, skaper eller virker Gud noen synd i oss. Men nå for tiden blir i og med den natur, som Gud skaper og danner mennesket i, arvesynden forplantet til barna ved den syndig-fordervede sed i den naturlige unnfangelse og fødsel ved far og mor.

 

 

For det tredje: Ingen fornuft forstår eller vet hva denne arveskade er for noe, men – som det heter i de schmalkaldiske artikler – det kan bare læres og troes ut fra Skriftens åpenbaring.

I apologien blir det samme ganske kort sammenfattet i dette hovedstykke:

 

-- 1. Denne arveskade er den syndeskyld som gjør at vi alle sammen, på grunn av Adams og Evas ulydighet, er under Guds vrede og av naturen er vredens barn – slik som apostelen vitner om det ( Rom. 5, 12 ).

 

 

-- 2. Denne arveskade er en fullstendig mangel av den opprinnelige rettferdighet som ble medskapt i Paradiset, d.v.s mangel av den Gudbilledlighet ifølge hvilken mennesket fra begynnelsen var skapt i sannhet, hellighet og rettferdighet.

Samtidig er arveskaden ensbetydende med evneløshet og uduelighet i alt som hører til Gud, eller som det heter i Apologiens latinske tekst: beskrivelsen av arvesynden frakjenner den ugjenfødte natur enhver nådegave ( evne ) og kraft til å begynne eller virke noe i åndelige ting.

 

--3. Denne arvesynd ( i den menneskelige natur ) er dog ikke bare en sådan fullstendig mangel i alle åndelige, guddommelige ting, men er dessuten sådan at det istedenfor det tapte Gudsbilde er kommet i mennesket en dyp, ond, grufull, uutgrunnelig, uerkjennbar og uutsigelig fordervelse ( forvending) i hele naturen og i alle krefter ( evner ) – og særlig forvending i hele naturen og i alle krefter ( evner ) – og særlig forvending i de høyeste og fornemste sjelsevner, som fornuft, hjerte og vilje.

Etter fallet arver mennesket en medfødt ond art ( beskaffenhet ) og indre urenhet i hjertet, “ond lyst og tilbøyelighet”. Fra Adam av arver vi alle en sådan art og natur, at vi har et “hjerte, sinn og tanker” som etter sine høyeste krefter ( evner ) og fornuftens lys av sinnelag og innstilling på naturlig måte står tvert imot Gud og hans høyeste bud, ja er likefrem fiendtlig mot Gud særlig i åndelige og kristelige ting.

For øvrig har mennesket i de utvortes naturlige ting som er underlagt fornuften, til en viss grad forstand, kraft og evne, om enn sterkt svekket, --idet dog alt dette er forgiftet og forurenset således ved arvesykdommen, at det ingenting duer for Gud.

 

 

For det fjerde: Den straff og bot som Gud har lagt på Adams barn for arvesyndens skyld, er denne: døden, den evige fortapelse, og også andre legemlige og åndelige plager, timelig og evig elendighet, djevelens tyranni og herredømme, at den menneskelige natur er underlagt djevelens rike og er fanget under hans makt og rike – så at mange store, vise mennesker i verden er bedøvet og forført av mange fryktelige villfarelser, vrange lærdommer og annen blindhet, mens mennesker for øvrig henrives til alle slags laster.

 

 

65

For det femte: Denne arveskade er så stor og grufull, at den bare kan tildekkes og tilgis for Gud for den Herre Kristi skyld hos mennesker som døpes og tror.

Den menneskelige natur, som er forvendt og fordervet ved arveskaden kan bare leges

( frelses ) ved gjenfødelse og fornyelse av den Hellige Ånd. Denne legedom begynner her i dette liv, men først i det hinsidige liv vil den være fullkommen.

 

Disse ( fem )  punkter, som her bare er anført på summarisk måte, blir utførligere forklart i de ovennevnte bekjennelsesskrifter om vår kristelige lære.

 

 

16-24:            Den falske lære som blir forkastet:

Denne sanne lære må nå bli opprettholdt og bevaret således at den ikke avviker verken til pelagiansk eller til manikeisk side.

Derfor skal vi her også anføre ganske kort hvilken motlære ( falsk lære ) mot denne artikkel som avvises og forkastes i våre menigheter.

 

For det første fordømmer og forkaster vi de gamle og de nyere pelagianeres falske “meninger” og lære, nemlig at arvesynden bare skulle være en syndeskyld som er påført ved andres overtredelse, uten at vår egen natur er blitt fordervet ( forvendt ).

 

 

For det annet avviser vi at de onde lyster ikke skulle være synd, men bare forutsetninger eller medskapte og vesentlige egenskaper i vår natur.

 

 

For det tredje avviser vi at den ovenomtalte mangel ( på Gudsbildet ) og skade ikke skulle være noen egentlig og virkelig synd for Gud, som gjør at mennesket utenfor Kristus er et vredens og fortapelsens barn og må være under satans makt og rike.         

 

 

For det fjerde avviser og forkaster vi følgende og lignende pelagianske villfarelser, som: at menneskets natur også etter fallet er ufordervet og særlig i åndelige ting skulle være ganske god og ren og fullkommen i sine naturlige funksjoner.

 

 

For det femte avviser vi at arvesynden bare er noe utvortes, en ubetydelig, påsprengt flekk eller en slags tilfeldig føflekk , altså en slags fordervelse bare i visse tilfeldige sider av den menneskelige natur – hvorved dog naturen som sådan skal ha og beholde sin godhet og kraft også i åndelige ting.

 

 

For det sjette avviser vi at arvesynden ikke skulle være en berøvelse og mangel

( av Gudsbildet ), men bare en ytre hindring for de gode, åndelige krefter ( evner ), slik som når f. eks. en magnet bestrykes med olje og derved dens naturlige kraft nok blir hindret, men ikke borttatt; eller slik som f. eks. en flekk i ansiktet eller farven på en vegg lettvint kan bortvaskes.

 

 

 

 

66

For det sjuende avviser og forkaster vi den lære ( den såkalte semipelagianske lære både i den lutherske og den katolske kirke ) at visstnok er menneskets natur blitt sterkt svekket og fordervet ved fallet; men den har likevel ikke helt og holdent mistet alt som er godt og hører til de guddommelige, åndelige ting. Gjennom den naturlige fødsel har den beholdt, -- hvor lite, smått og ringe det enn er --, noe godt, som f. eks.: evne, dyktighet, duelighet og formåen til å begynne, virke noe og medvirke i de åndelige ting. –

Det som imidlertid angår de ytre, timelige, verdslige ting som er underlagt fornuftens område, skal vi forklare i den følgende artikkel ( om “den frie vilje”, se nedenfor Kap. 3 ).

 

Denne (i disse sju punkter nevnte ) og lignende falsk ( pelagiansk ) lære blir avvist og forkastet av den grunn at Guds ord lærer, at den fordervede ( forvendte ) natur ut fra og av seg selv ikke formår å bringe istand noe godt i guddommelige ting, ikke engang det miste grann. Ja, ikke bare det, men den fordervede natur kan ikke annet ut fra og av seg selv ( d.e. før gjenfødelsen ) enn å synde. 1 Mos. 6, 5; 8, 21.

 

 

26-33:            På den annen side må læren om arvesynden bevares fra den manikeistiske      villfarelse.

Derfor forkaster vi denne og lignende lærdommer, som f. eks. at nå, etter fallet, er den menneskelige natur, som fra begynnelsen var skapt ren og god, utenfra av satan inngydt og iblandet med arvesynden som noe vesentlig likesom gift blandes i vin.       

Skjønt nemlig Adams og Evas natur fra først av var skapt ren, god og hellig, så er dog ikke synden ved fallet kommet inn i naturen på den måten som manikeerne fabler om, som om satan skulle ha skapt eller laget noe vesensondt og blandet det inn i menneskets natur.

 

Men da mennesket på grunn av satans forførelse ifølge Guds dom ved fallet og til straff mistet den medskapte, opprinnelige rettferdighet, er den menneskelige natur ved dette tap og denne mangel, i denne beskadigelse og berøvelse, som er forvoldt ved satan, blitt så forvendt og fordervet at den arves med denne mangel og fordervelse til alle mennesker som unnfanges og fødes på naturlig måte av far og mor.

 

For etter fallet blir den menneskelige natur ikke først skapt ren og god, og deretter fordervet ved arvesynden. Men fra vår unnfangelses første øyeblikk er den sed som former mennesket, syndig og fordervet.

 

Derfor er heller ikke arvesynden noe for seg selv eller noe selvstendig i eller utenfor den fordervede, menneskelige natur, like så litt  som arvesynden i og for seg er det samme som menneskets eget vesen, legeme eller sjel, eller mennesket i og for seg.

 

Heller ikke skal eller kan man skjelne mellom arvesynden og den menneskelige, fordervede natur på en måte som om vår natur er ren, god, hellig og ufordervet innfor Gud, mens bare arvesynden som bor i vår natur, skulle være ond.

 

 

 

 

 

 

 

67

For det annet er det her slik som Augustin skriver om manikeerne: vi kan ikke godta den påstand at det ikke er mennesket selv som synder ut fra sin fordervede natur, men det er noe annet og noe fremmed i mennesket som synder – så det altså ikke skulle være så at Gud gjennom loven anklager og fordømmer den natur i oss som er fordervet ved synden, men bare anklager og fordømmer arvesynden i oss.

 

For som vi ovenfor har sagt i vår klargjøring av den rene lære om arvesynden, er hele den menneskelige natur, som er naturlig født av far og mor, på legeme og sjel og i alle krefter

( evner ) blitt fordervet og forvendt ved arvesynden tvers igjennom, og til det aller ytterste

i det som angår dets opprinnelige, medskapte godhet, sannhet, hellighet og rettferdighet i Paradiset. Men herav følger dog ikke at den ( opprinnelige ) menneskelige natur er blitt helt og holdent utslettet eller er blitt forvandlet til en annen natur som ikke lenger er lik og vesensett med oss selv.

 

På grunn av denne fordervelse blir derfor hele menneskets fordervede natur anklaget og fordømt ved Guds lov, hvor ikke synden for Kristi skyld blir tilgitt.

 

Guds lov anklager og fordømmer imidlertid ikke vår natur fordi vi er mennesker som er skapt av Gud, men fordi vi er syndige og onde, heller ikke fordi vår natur og vårt vesen også etter fallet er Guds skaperverk og skapning; men fordi og for så vidt vår natur er forgiftet og fordervet ved synden.

 

Skjønt det nå er så at arvesynden har forgiftet og fordervet hele den menneskelige natur som en åndelig gift og spedalskhet, som Luther sier, så kan man i vår natur ikke synlig påvise naturen og arvesynden atskilt hver for seg. De to er likevel ikke en og samme ting:

Men èn ting er den fordervede natur eller fordervet i menneskets natur og vesen, legeme og sjel, eller det menneske som i seg selv er skapt av Gud og i hvem altså den arvesynd bor hvorved naturen og det hele menneskes vesen forderves.

En annen ting er arvesynden i seg selv som bor i  menneskets natur og vesen og forderver mennesket.

 

Slik er det jo også med spedalskhet på legemet: det spedalske legeme og spedalskheten er i egentlig forstand ikke ett og det samme. På lignende måte må man gjøre forskjell mellom på den ene siden vår natur, slik som den blir skapt og oppholdt av Gud og i hvilken synden bor, og på den annen side arvesynden selv, som bor i vår natur. Om begge deler må og kan det ifølge Skriften gjøres forskjell i betraktning, lære og tro.

 

 

Om forskjellen mellom menneskets natur ( vesen ) og arvesynden.

 

34-49:            Belyst fra Skriften.

De fornemste artikler i vår kristelige tro tvinger oss meget sterkt til å fastholde klart denne forskjell ( mellom natur og iboende synd ).

 

For det første: Skriften vitner klart om skapelsen, at Gud ikke bare har skapt mennesket som det var før fallet, men også at mennesket etter fallet er Guds skaperverk og skapning. Se 5 Mos. 32, 6. Es. 45, 11; 54, 5; 64, 8; Ap. Gj. 17, 25; Åp. 4, 11.

 

 

68

 

Job sier:

“Dine hender har dannet meg og gjort meg, helt og i alle deler, og nå vil du ødelegge meg? Kom ihu at du har dannet meg som leret, og nå lar du meg atter vende tilbake til støvet.

Helte du meg ikke ut som melk og lot meg størkne som ost? Med hud og kjøtt kledde du meg, og med ben og sener gjennomvevede du meg. Liv og miskunnhet har du gitt meg, og din varetekt har vernet om min ånd”. Job. 10, 8-12.

 

 

David sier:

“Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjenringer, og min sjel kjenner det såre vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble kunstig virket i jordens dyp. Da jeg  bare var et foster, så dine øyne meg, og i din bok ble de alle oppskrevet, de dager som ble fastsatt

da ikke èn av dem var kommet”.

Sal. 139, 14-16.

 

 

I Salomos Predikerens bok står det skrevet:

“Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den”.

Pred. 12, 7.

 

Disse skriftord vitner fortreffelig at Gud er menneskets skaper også etter fallet, og skaper det med legeme og sjel. Derfor kan det fordervede ( forvendte ) menneske ikke på forskjellsløs måte være selve synden. For i så fall ville jo Gud være syndens skaper. På samme måte bekjenner vi jo også ifølge utlegningen av troens første artikkel i vår Lille katekismus, idet det står skrevet slik: “Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger, har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser, og stadig oppholder det”.

 

På samme vis står det også skrevet i den Store katekismus: “Det mener og tror jeg, at jeg er Guds skapning, det vil si at han har gitt meg og uten avbrudd oppholder legeme, sjel og liv, små og store lemmer, alle sanser, fornuft og forstand.”.

 

likevel er denne skapning og dette Guds skaperverk blitt jammerlig fordervet ( forvendt ) ved synden. For den “masse”, som Gud også nå former og danner mennesket av, er blitt fordervet og forvendt i Adam, og blir i den stand arvet til oss.

 

I denne sammenheng bør gudfryktige hjerter ettertenke Guds usigelige godhet, at han ikke straks kaster denne fordervede, forvendte, syndige “masse” bort fra seg hen i helvedes ild, men isteden av den former og danner den nåværende menneskelige natur, enda den er så jammerlig fordervet ved synden, forat han selv kan rense den, hellige den og gjør den salig ved sin elskede, enbårne Sønn.

 

Av denne artikkel innser vi altså forskjellen uimotsigelig og klart: arvesynden stammer ikke fra Gud, Gud er ikke skaperen eller anstifteren av synden; arvesynden er heller ikke en skapning eller et skaperverk av Gud, men er djevelens verk.

 

 

        

 

69

Hvis det altså ikke var noen som helst forskjell mellom den natur og det vesen i vårt legeme og vår sjel som er blitt fordervet ved arvesynden, og den arvesynd som forderver naturen, så måtte av denne forskjellsløshet følge:

 

Enten  måtte Gud ha skapt og laget arvesynden i det han er skaperen av vår natur, så at også arvesynden ville være hans skaperverk.

 

Eller om synden er djevelens verk, så måtte satan være den som skapte vår natur, vårt legeme og vår sjel; for dette måtte jo være et satans skaperverk dersom vår fordervede natur uten noe som helst forskjell var ett og det samme som synden selv. Men begge deler strider mot vår kristne tros første artikkel.

Derfor, og forat Guds skaperverk i mennesket skal kunne skjelnes fra djevelens verk, sier vi: det er Guds skaperverk at mennesket har legeme og sjel, og det er Guds gjerning at mennesket kan tenke noe, tale, gjøre og virke noe; for “i ham lever vi, rører oss og er til”, Ap. Gj. 17, 28. –

Men at vår natur er fordervet og forvendt, at tanker, ord og gjerninger er onde, det er fra begynnelsen av en satans gjerning, og ved den har synden fordervet Guds verk i Adam på en måte som siden arves til oss.

 

 

For det annet: I troens annen artikkel, om forløsningen, vitner Skriften veldig, at Guds Sønn har iført seg vår menneskelige natur uten synd, således at han er blitt oss, “sine brødre”, lik i alle ting, dog uten synd. Heb. 2, 17. Av den grunn har alle gamle, rettroende lærere fastholdt at Kristus ifølge den iførte menneskelighet er av samme vesen som oss, hans brødre.

For han har iført seg, ( antatt ) den menneskelige natur, som i vesen og i alle vesentlige egenskaper er helt igjennom lik vår menneskelige natur, synden alene unntatt. De gamle lærere har fordømt alle lærdommer som motsier dette, som åpenbar vranglære.

 

Hvis det ikke nå var noen forskjell mellom det fordervede menneskes natur ( vesen ) og arvesynden, så måtte derav følge: enten har Kristus ikke iført seg vår natur, siden han ikke har antatt synden, eller  da han har antatt vår natur, så har han også antatt synden.

Men begge disse ting strider mot Skriften. Fordi Guds Sønn har iført seg vår menneskelige natur, men ikke arvesynden, så er det klart nok at den menneskelige natur og arvesynden heller ikke etter fallet er ett og det samme; men det må gjøres forskjell mellom dem.

 

 

For det tredje: I troens tredje artikkel, om helliggjørelsen, vitner Skriften at Gud avtvetter, renser og helliger mennesket fra synden, og at Kristus frelser sitt folk fra deres synder.

Da kan jo ikke synden være mennesket selv. For Gud mottar mennesket i nåde for Kristi skyld, men synden hater han i all evighet.

 

Derfor er det ugudelig og ukristelig å høre slikt snakk som at arvesynden blir døpt i den hellige treenighets navn, blir hellighet, frelst og lignende talemåter ( “paradokser” ) som finnes i bøkene til den nyere tids manikeere. Vi vil ikke her gjengi dem en gang, for ikke å såre gudfryktige hjerter.             

 

 

 

70

For det fjerde: I troens artikkel om oppstandelsen fra de døde, vitner Skriften at nettopp dette vårt kjød, i sitt eget vesens ( naturs ) bestand, skal oppstå – dog uten synd, og at vi i det evige liv skal ha og beholde nettopp denne vår sjel – dog uten synd.

Hvis det nå ikke fantes noen som helst forskjell mellom vår fordervede legeme og vår fordervede sjel på den ene side, og arvesynden på den annen, så ville derav følge i motstrid mot denne den kristelige tros artikkel om oppstandelsen:

Enten at dette vårt kjød ikke skal oppstå på den ytterste dag, og at vi i det evige liv ikke skal ha dette vårt legeme og denne vår sjel i sitt vesen, men et annet vesen eller en annen slags sjel fordi vi der skal være uten synd.

Eller at også synden skal oppstå og være og forbli i det evige liv i de utvalgte.

 

Konklusjon: Av de foregående punkter følger soleklart, at denne manikeiske lære, med alt som avhenger og følger av den, må forkastes når den hevder at arvesynden er menneskets natur og vesen, legeme og sjel i seg selv,  og at det altså ikke finnes noen forskjell mellom vår fordervede ( forvendte ) natur og arvesynden.

For vår kristelige tro vitner gjennom sine fornemste artikler sterkt og kraftig om hvorfor det må være og må fastholdes en sådan forskjell mellom menneskets natur og vesen som forderves ved arvesynden, og arvesynden selv som forderver mennesket.

Og det vi nå har drøftet, skal her være nok til enfoldig oppklaring av læren og motlæren i denne strid hva hovedsaken angår.

For her disputerer vi ikke utførlig alle detaljer, men bare på artikkelmessig måte om de viktigste hovedpunkter.

 

 

50-62:                        Tillegg om ord og uttrykksmåter i denne sak.

Hva angår ord, vendinger og uttrykksmåter, er det sikrest og best om man kan følge det forbilde som er gitt i Skriften og de ovenanførte skrifter i denne sak: taler med sunne ord og bruker dem i deres enkle mening.

 

Likeså skal man unngå å bruke mangetydige ord og talemåter som kan trekkes og vendes i mange betydninger ( såkalte “aeqivocationes” ). For man skal søke å avverge ordstrid, og forklare sine ord med omhu og med klare distinksjoner. Som f. eks. når man sier: “Gud skaper menneskets natur”, så menes her med ordet “natur” menneskets vesen, legeme og sjel.

 

Men ofte kaller man også en tings eiendommeligheter og forutsetninger dens “natur” , som f. eks. når man sier: det er en slanges “natur” å stikke og forgifte.

På lignende måte sier Luther noen ganger at synden og det å synde er menneskets “natur”.

 

Således betyr ordet “arvesynd” egentlig den dype fordervelse ( forvending ) i vår natur, som den beskrives i de schmalkaldiske artikler.

Undertiden bli dog det konkrete eller subjektet ment med uttrykket, altså mennesket selv med legeme og sjel som synden finnes i, fordi mennesket er fordervet, forgiftet og syndig ved synden.

Som f. eks. når Luther sier: “Din fødsel, din natur og ditt hele vesen er synd, syndig og urent”.

---

 

 

 

71

Ordene “natursynd”, “personsynd”, “vesentlig synd” forklarer Luther selv, at med dem mener han at ikke bare ord, tanker og gjerninger er synd, men at hele naturen, personen og menneskets vesen er i bunn og grunn fordervet ved synden.

Hva så angår de latinske uttrykk “substantia” og “acdcidens” ( disse uttrykk stammer fra den greske, aristoteliske metafysikk og ble opptatt til kirkelig-teologisk bruk særlig gjennom skolastikken V-S), så er slike ord ukjente for den almene mann, og man bør være så rimelig å skåne almenheten for å bruke dem.

Når imidlertid de lærde seg imellom bruker disse ord, som er velkjente for dem, gjør de det av en viss nødvendighet i kampen mot vranglærerne. Og de bruker dem da i den betydning at de dermed innfører en umiddelbar deling av begrepene, nemlig således at alt som er til og finnes må sies å være enten en “substans”, d.v.s et for seg selv ( selvstendig ) bestående vesen, eller en “accidens”, d.v.s. noe som ikke består selvstendig og for seg selv, men finnes i noe annet som er selvstendig, og kan skjelnes fra det.

På den måten bruker mange kirkefedre disse ord i læren om arvesynden, som f. eks. Eusebius, Ambrosius, særlig Augustin, Cyril, Basilius og andre.

 

Nå finnes blant andre grunnsatser ( “aksiomer” ) i teologien også denne grunnsats ( aksiom ) at: enhver “substans” eller ethvert selvstendig vesen for så vidt det er en “substans”, er enten Gud selv eller et skaperverk og en skapning av Gud.

Derfor har også Augustin i mange skrifter mot manikeerne, i enighet med alle sanne lærere og under fullt alvor, fordømt og forkastet den sats: “arvesynden er menneskets substans ( vesen ) eller natur”. Og alle lærde og forstandige folk har alltid fastholdt at alt som ikke er en selvstendig bestående ting , og heller ikke er en del av noe selvstendig bestående, men finnes på foranderlig måte i noe annet, slikt er ikke en “substans”, altså ikke no0e selvstendig.

Men det er en “accidens”, altså noe tilfeldig.

Derfor pleier Augustin stadig å tale på følgende måte: arvesynden er ikke identisk med naturen selv, men er en “accidens”, d.v.s en tilfeldig mangel og skade i vår natur.

Og på den måte har man hittil uttrykt seg også i våre skoler og menigheter før den nåværende strid oppsto.

Og ingen er av den grunn blitt irettesatt – verken av dr. Luther eller noen annen rettskaffen lærer i vår rene, evangeliske kirke.

 

 

Konklusjon om “uttrykksmåtene:

 

Da det nå er en uimotståelig sannhet, at alt som er til og finnes, er enten substans eller accidens, enten noe selvstendig bestående eller noe tilfeldig som finnes i noe annet, slik som vi like ovenfor har vist det på eksempler blant kirkefedrene, -- og da ingen virkelig innsiktsfull noensinne har tvilt på det, -- så tvinges vi av omstendighetens nødvendighet:

Om noen skulle ville spørre om arvesynden er en “substans” som består selvstendig for seg selv, eller en “accidens” som ikke består selvstendig, men finne si annet – til å svare rett og ment frem: arvesynden er ingen substans, men en accidens.

 

 

 

 

 

 

72

Derfor kan heller ikke Guds menigheter hjelpes til å få en stadig fred i denne splittelse, men uenigheten vil tvert imot styrkes og oppholdes, om menighetstjenerne fortsatt er fanget av tvil om hvorvidt arvesynden er en “substans” eller en “accidens”.

Skal derfor menighetene og skolene bli avhjulpet fra grunnen av i denne forargelige og skadelige strid, er det nødvendig at man underviser rett om denne sak.

 

Men hvis noen enda fortsetter å spørre hva slags “accidens” arvesynden er, så er svaret:

Det er et spørsmål som ingen filosof, ingen papist, ingen sofist, og ingen menneskelig fornuft – hvor skarp den enn måtte være – kan gi noen forklaring på. Men all forståelse og forklaring tas fra den Hellige Skrift alene.

Og Skriften bevitner at arvesynden er en uutsigelig skade og en sådan fordervelse

( forvending ) av den menneskelige natur, at i den og i alle dens indre og ytre krefter ( evner ) finnes intet som er rent og godt.

Alt er fordervet og forvendt, så at mennesket er helt åndelig død for Gud og avdød fra alt godt 

i alle sine krefter.

 

Gjennom ordet “accidens” kan man derfor ikke forringe arvesynden, når den blir forklaret slik etter Guds ord, som Luther gjør det i sin latinske utleggelse av 1 Mosebok 3 kapitel, der han har skrevet med det største alvor mot enhver forringelse av arvesynden.

Ordet “accidens” er utelukkende et hjelpemiddel til å gjøre forskjell mellom Guds skaperverk og vår natur helt uansett om den er blitt fordervet, og djevelens verk, som er synden.

Og den stikker i vår natur tross naturen er Guds verk, og synden er vår naturs aller dypeste uutsigelige fordervelse og forvending.

 

Så har da også Luther brukt ordene “accidens” og “kvalitet”, og ikke forkastet dem. Men samtidig har med stor omhu og sterk iver flittig forklaret og innprentet hvilken fryktelig “kvalitet” og “accidens” det dreier seg om, siden den menneskelige natur ikke bare er blitt forurenset av den, men er blitt så dypt fordervet at intet rent eller ufordervet er blitt tilbake i den. Således sier han til utleggingen av Salme 90: “Vi kaller arvesynden en “kvalitet” eller sykdom, for den er sannelig den dypeste skade som gjør at ikke alene må lide under Guds vrede og den evige død, men ikke en gang forstår hva vi lider”.--

Og atter i samband med 1 Mos. 3: “Ved arvesyndens gift er vi blitt forgiftet fra fotsåle til issen, fordi dette er oss påkommet  (“accidere” ) i vår uskadde natur”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

73

3. KAPITEL

 

 

 

Fri eller bunnen vilje?

 

 

 

 

Utgiverens anmerkning: Av kapitel 2 ( fremstilling av arvesynden ) følger uimotståelig klart at mennesket ingen fri vilje har. Viljen er syndig, ond, fordervet og forvendt, fremmed for Gud og fiendtlig mot Gud. –

I det følgende ( Kap. 3 ) forklares med stor omhu i hvilken forstand man kristelig sett kan tale om en fri vilje. Det gis erfaringsmessig – og tillike på Skriftens grunn – en viss grad av viljefrihet i det som angår menneskets ytre, borgerlige atferd i ærbarhet i samfunnslivet og overfor mennesker. Derfor gis det også en “borgelig rettferdighet”, som er en “filosofiens”, “en lovens og kjødets” utvortes rettferdighet.

Våre bekjennelsesskrifter regner således med ytre frihet overfor mennesker og en indre bunnenhet overfor Gud.

Filosofien og det naturlige menneske selv regner med akkurat det motsatte: indre frihet av åndelig art, og ytre bunnenhet av omgivelser og årsaksforhold.

Kristelig sett gjelder altså: Mennesket er i sitt hjertes indre uduelig til å omvende og gjenføde seg selv, til av egen kraft å tro på og elske Gud. Den begrensede ytre frihet sammen med hjertets indre bunnenhet i synden innebærer følgene:

 

1.         Mennesket er fullt ansvarlig innfor den guddommelige som menneskelige lov og domstol for sin ytre atferd i samfunnslivet.

 

2.         Mennesket er anklaget og dømt av Guds lov for sitt hjertes indre beskaffenhet i syndighet.

 

3.         Mennesket kan ikke omvende seg selv til Gud. Omvendelsen og gjenfødelsen er helt og utelukkende den Hellige Ånds gjerning.

 

4.         Den Hellige Ånds gjerning til omvendelse og gjenfødelse knytter seg til de ytre nådemidlers bruk, således at mennesket ifølge sin utvortes frihet til å velge atferd blir ansvarlig for sin egen omvendelse ved ansvar innfor Gud for om en bruker eller forsømmer, misbruker eller forakter nådemidlene ( særlig Ordets nådemiddel. ).

 

5.         Av nevnte sondringer følger at bekjennelsesskriftene radikalt forkaster alle former for determinisme

 ( stoikerne, manikeerne i eldre tid,  materialisme i nyere tid ) og for indeterminisme  ( pelagianere, semipelagianere o.s. i eldre tid, de filosofiske idealister, og særlig “Kantianerne” og “nykantianerne” i nyere tid. ).

 

6.         De nevnte sondringer er av grunnleggende betydning for samfunnsmoralen begrep.

 

 

C.A. XVIII, 1-6:                     Om den frie vilje.

Om den frie vilje lærer vi at mennesket til en viss grad har en fri vilje til å leve et ytre ærbart liv etter den borgelige rettferdighet, og til å velge blant de ting som fornuften forstår seg på. Men mennesket har ingen kraft til uten den Hellige Ånds nåde, hjelp og virkning å bli rettferdige for Gud eller virke en åndelig rettferdighet ved hjertelig å frykte Gud, eller tro, eller drive de medfødte onde lyster ut av hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

 

74

For dette skjer i hjertet ved den Hellige Ånd – han som gis ved Ordet. For Paulus sier i 1 Kor. 2, 14: “Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til”.

For at man kan forstå at vi her ikke skriver noe nytt, gjengir vi her ordene til Augustin i hans skrift “Hypognosticon, 3 bok”:

“Vi medgir at det er en fri vilje i alle mennesker; for de har alle en naturlig, medfødt, fornuftig dømmekraft. Dog ikke så at de ved den formår å gjøre noe av det som hører Gud til og uten Guds hjelp enten begynne eller fullføre det, som: å elske Gud av hjertet og frykte ham.

De formår bare noe i utvortes ting som hører dette livet til.. Og i slike ting har de frihet til å velge mellom godt og ondt. Med “godt” mener jeg da slike ting som gjøres på naturlig måte,

som: arbeide på åkeren eller la det være, å ete, drikke, besøke en venn eller la det være, kle av og på seg, bygge gifte seg, drive et håndtverk, og å gjøre lignende gode og nyttige ting..

For alle slike ting er ikke til og består ikke uten Guds styrende makt, men er alt fra ham og ved ham. Derimot kaller jeg det “ondt” av eget valg å tilbe avguder, slå i hjel et menneske, etc.”

 

Vi avviser pelagianerne og andre som lærer at vi kan elske Gud over alle ting og holde hans bud med hensyn til gjerningenes vesen ( prinsipp ) – uten nåden og den Hellige Ånd, bare ved våre naturlige krefter. For selv om vår natur så noenlunde kan gjøre de ytre gjerninger – den kan jo holde hånden borte fra tyveri og mord – kan den likevel ikke frembringe slike indre hjertebevegelser eller holde de høye bud i hjertet, som f. eks. å frykte Gud i sannhet, elske ham, fortrøste seg på ham, være tålmodig, o.s.v.

 

 

Ap. XVIII, 1-10:                     Om den frie vilje.    

Artikkel XVIII ( i C.A. ) om den frie vilje, godtar våre motstandere. Dog trekker de inn Skriftord som ikke angår saken. De lager også en mengde ståhei om at riktignok skal man ikke hevde den frie vilje så høyt som pelagianerne, men man skal heller ikke ta så meget ifra den frie vilje som manikeerne gjør.

 

Alt dette kan være vel og bra. Men hvilken forskjell er det egentlig mellom pelagianerne og våre motstandere, når begge dog lærer at mennesket uten den Hellige Ånd kan elske Gud og holde hans bud, og uten den Hellige Ånd, ved sin naturlige fornuft kan fortjene Guds nåde ved sine gjerninger og rettferdiggjøres ved disse gjerninger?

 

Hvor utallige mange villfarelser følger ikke av disse pelagianske lærdommer, som de driver på med og lærer i sine skoler med stor myndigheter!

Disse villfarelser bekjempet Augustin på det heftigste med ord av Paulus – ord som vi ( se Ap. IV, XX-XX ) gjenga under artikkelen om “Rettferdiggjørelsen”. –

 

Også vi sier at fornuften til en viss grad har en fri vilje. For i de ting som kan begripes med fornuften, har vi en fri vilje. Vi har en viss evne til å leve et utvortes ærbart liv etter den borgerlige rettferdighets gjerninger, å delta i den ytre gudstjeneste og gjøre fromme geberder, adlyde øvrigheten og foreldre, ikke stjele og ikke drepe.

For da det etter Adams fall likevel er så at vi har en naturlig fornuft til å skjelne mellomgode og onde ting blant slikt som forståes med fornuften og sansene, så har vi også til en viss grad vår frie viljes evne til utvortes å leve ærbart eller skamløst.

 

 

 

 

 

75

          

Alt dette kaller Skriften for lovens eller kjødets rettferdighet, og den formår mennesket til en viss grad å etterleve uten den Hellige Ånd. Likevel er den onde lyst så mektig at menneskene oftere følger den enn sin fornuft.

Og djevelen som etter Paulus` ord ( Ef. 2,2 ) virker kraftig i de ugudelige ( gudløse ), river uavlatelig den arme, svake natur med seg i alle slags synder. Og det er grunnen til at så få lever et ærbart liv etter fornuften – slik som vi også ser at få filosofer fører noe ærbart ytre liv, enda de stadig beskjeftiger seg med dette spørsmål.

 

Det er imidlertid en falsk oppdiktning at slike mennesker skulle være uten synd som gjør slike ytre gjerninger utefor nåden, eller at slike gode gjerninger på tilsvarende ( passende ) måte skulle fortjene nåde og syndenes forlatelse. For slike hjerter som er uten den Hellige Ånd, de er også uten Gudsfrykt, uten tro og uten fortrøstning, tror ikke at Gud hører dem, at han tilgir dem deres synder, hjelper dem i deres nød. Og derfor er de gudløse. Et ondt tre kan ikke bære

gode frukter. ( Mt. 7,18 ) , og uten tro kan ingen tekkes og behage Gud. ( Heb. 11, 6 ).

 

Om vi altså enn medgir at den frie vilje har en frihet og evne til å gjøre lovens utvortes gjerninger, sier vi dog at den i åndelige saker ingenting formår – nemlig ikke formår å frykte Gud, tro hjertelig på Gud og med visshet forlate seg på at Gud er hos oss, hører oss, forlater oss våre synder, etc.

For dette er de sanne gjerninger etter tibudslovens første tavle, og dem formår intet menneske å gjøre uten Hellige Ånds lys og nåde. For Paulus sier 2 Kor. 2. 14: “Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til”, d.v.s et menneske som ikke er opplyst av Guds Ånd, fatter ingenting med sin naturlige fornuft av Guds vilje og i guddommelige saker.

 

Og dette kjenner menneskene i seg selv når de spør sitt eget hjerte hvordan de er innstillet i sitt sinn overfor Guds vilje og om de er visse på at Gud kjenner ( ser ) og hører dem.

For å tro det med visshet, og altså helt og holdent forlate seg på en usynlig Gud, -- og det som Peter uttrykker slik om Kristus ( 1 Pet. 1, 8 ), nemlig “ikke å ha kjent ham og dog elsket ham, nå ikke se ham og dog tro på ham”, det forekommer endog de hellige å være vanskelig: hvordan skulle det så være lett for de gudløse?

 

Derfor begynner vi først for alvor å tro når våre hjerter blir forskrekket, og vi så blir trøstet ved Kristus – altså når vi blir gjenfødt ved den Hellige Ånd.

 

Derfor er det nyttig og godt å gjøre klar forskjell mellom disse to ting: at den frie vilje og fornuft til en viss grad formår å leve et utvortes ærbart liv, men å bli født på ny, innvendig å få et nytt hjerte, sinn og mot, det virker den Hellige Ånd alene.

 

Derfor må det fortsatt være en ytre tukt og oppdragelse; for Gud vil ikke ha noe usømmelig, frekt og vilt liv og vesen. Men han vil også ha gjort en rett forskjell mellom den utvortes fromhet og verdenslivet, og den fromhet som gjelder for Gud, og som ikke er noe filosofisk utvortes – men er noe innen i våre hjerter.           

 

 

 

 

 

 

 

76

Gud vil ha forskjell mellom menneskelig og åndelig rettferdighet, mellom filosofien og den Hellige Ånds lære. Og denne forskjell er ikke oppdiktet av oss, men er satt der av den hellige Skrift.

Slik behandler også Augustin saken, og i nyeste tid også Guilielmo Parisiensis.

Men de som på egenhånd fabler om at mennesket formår å holde Guds lov uten den Hellige Ånd, og om at Ånden gir oss nåde etter vår fortjeneste, de har skammelig undertrykt denne vår nødvendige lære.

 

 

Striden om den frie vilje – og stridens bileggelse

ved Konkordieformelen

 

 

 

 

F.C. Ep. II, 1-19:                   Hovedspørsmålene i striden om den frie vilje.

 

Spørsmålet om menneskets frie vilje kan betraktes fra fire hovedsynspunkter, nemlig:

 

1    viljen før fallet,

2    viljen etter fallet

3    viljen etter gjenfødelsen

4    viljen etter kjødets oppstandelse –

 

I sammenhengen her dreier hovedspørsmålet seg utelukkende om synspunkt 2: om menneskets vilje og evne etter våre første foreldres fall ( altså i lys av arvesynden ), -- om hva denne vilje formår av seg selv i åndelige saker før den er gjenfødt, og om den av egen kraft og før den er gjenfødt ved Guds Ånd formår å ta imot og gripe – eller ikke – den nåde som tilbys ved den Hellige Ånd i Ordet og de hellige sakramenter ?

 

 

2-6:                             Den rene lære, tro og bekjennelse.

 

Om dette spørsmål er det vår lære, tro og bekjennelse at menneskets forstand og fornuft er blind i åndelige saker, og av egne krefter ingenting forstår, slik som skrevet står 1 Kor. 2, 14: “Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne (forstå) det” når han blir tilspurt i åndelige spørsmål.

På samme måte tror, lærer og bekjenner vi, at menneskets ugjenfødte vilje ikke bare er bortvendt fra Gud, men også er fiendtlig mot Gud og bare har lyst og vilje til det onde og det som er Gud imot, slik som skrevet står: 0”Menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av”, 1 Mos. 8, 21, og: “Kjødets attrå er fiendskap mot Gud – for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det”, Rom. 8, 7. – Ja, like så litt som et dødt legeme kan gjøre seg selv levende  til nytt legemlig jordeliv, like så litt formår det menneske som er åndelig død i synden, å oppreise seg selv til åndelig liv, som skrevet står: “Enda vi var døde ved våre overtredelser, har Gud gjort oss levende med Kristus”, Ef. 2, 5.

Derfor “duer vi heller ikke av oss selv til å uttenke noe som av oss selv, men vår duelighet er av Gud”. 2 Kor, 3, 5.

 

 

 

77

Menneskets omvendelse virker Gud den Hellige Ånd ikke uten midler.

Til dette bruker Gud forkynnelsen og hørelsen av Guds ord, som skrevet står: “Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror”, Rom 1, 16, og “Så kommer da troen av forkynnelsen ( hørelsen ), og forkynnelsen ved Kristi ord”, Rom 10, 17.

 

Derfor er det Guds vilje at man skal høre Guds ord, og ikke stoppe ørene igjen for forkynnelsen. Det er ved denne forkynnelse den Hellige Ånd er nærværende, og åpner hjertene – slik som det fortelles om Lydia, -- så at hjertet “hører på og Herren opplater hjertet og en gir akt” på Ordet, Ap. Gj. 16, 14.

Således blir et menneske omvendt alene ved den Hellige Ånds nåde og kraft. For menneskets omvendelse er Åndens verk alene.

For om Åndens nåde mangler, så er all vår “villen og løpen” ( Rom. 9 16 ), all “vår planting, såing og vanning” ( 1 Kor. 3, 7 ) fullstendig forgjeves. For det er “Gud som gir vekst” ( 1 Kor. 3, 6 ). Og her er det som Kristus sier: “Uten meg kan I intet gjøre” ( Johs. 15, 5 )

 

Med dette korte ord har Kristus fraskrevet viljen all kraft og evne, og tilskrevet alle ting Guds nåde – “forat intet kjød skal rose seg ( berømme ) seg for Gud” ( 1 Kor. 1,29; 9, 16; Jer. 9, 23)

( Denne sanne lære kalles “monergisme” __V-S ).

 

 

7-19                           Den falske lære som blir forkastet

Så avviser og forkaster vi da alle de følgende villfarelser som der strider imot Guds ords norm og rettesnor:

 

1    Vi forkaster dogmene til de forrykte filosofer som man kaller stoikerne, og likeså manikeernes raseri. For de lærer at alt som skjer, skjerm med nødvendighet og kan ikke skje annerledes, og at alt hva mennesket gjør, gjør det under tvang, endog hva de gjør i ytre handlinger og atferd idet det endog blir tvunget til onde gjerninger og handlinger som utukt, røveri, mord, tyveri og lign.

2    Vi forkaster også de grove pelagianernes villfarelse, idet de lærer at mennesket av egne krefter og uten den Hellige Ånds nåde kan omvende seg til Gud, tro evangeliet, være av hjertet lydig mot Guds lov, og således kan fortjene syndenes forlatelse og evig liv.

3    Vi forkaster også halv-pelagianernes ( “semipelagianernes” ) villfarelse, idet de lærer at mennesket vel av egne krefter kan begynne på sin omvendelse, men uten den Hellige Ånds nåde kan de ikke fullføre den.

4    Vi forkaster også den lære ( den såkalte synergisme ), at om enn mennesket er for svakt til med sin frie vilje før gjenfødelsen å gjøre begynnelsen til sin omvendelse, og til av egne krefter å omvende seg til Gud og av hjertet bli lydig mot hans lov, så kan dog menneskets vilje av egne naturlige krefter – straks den Hellige Ånd har gjort begynnelsen gjennom Ordets forkynnelse og tilbudt hjertet sin nåde – til en viss grad, skjønt det er smått og svakt, dog hjelpe til med omvendelsen og medvirke til å anvende nåden på seg selv og berede seg til nådens mottagelse, gripe den og tro evangeliet.

5    Likeså forkaster vi den lære at mennesket etter gjenfødelsen formår fullkomment og helt ( “perfecte“ ) å holde og oppfylle Guds lov, og at denne lovoppfyllelse er vår rettferdighet for Gud som vi fortjener det evige liv med. ( Hermed forkastes alle former for “syndfrihetslære”, “fullkommenhetslære” og “perfeksjonisme”. V-S. )

 

 

 

78

6.         Videre forkaster og avviser vi “enthusiasternes” villfarelse, idet de lærer at Gud drar mennesket til seg, opplyser dem, rettferdiggjør og frelser dem uten midler, altså uten hørelse av Guds ord og uten bruk av de hellige sakramenter. “Enthusiaster” kaller vi dem som venter på en himmelsk opplysning uten Guds ords forkynnelse og hørelse.

 

(Anm: Hermed forkastes alle former for “Åpenbarelse”, “Åndslys”, o.l. mystik, spiritualisme, ekstatisme, åpenbaringsanmasselser, panteisme, kvekerisme, o.l. som påstår at det gis sant Gudsliv, kristendom, trosliv, åpenbaringer, o.l. uten Guds ord, utenom bruken av nådemidlene og utenom Ordets kontroll og prøvelse. V-S).

 

7.         Fremdeles forkaster vi den lære at Gud i omvendelsen og gjenfødelsen fullstendig utsletter den game Adams “substans” og vesen, og da særlig den fornuftige sjel, og isteden i omvendelsen og gjenfødelsen skaper av intet sjelen i et nytt vesen.

 

8.         Likeså forkaster vi at den slags talemåter blir brukt uten nærmere forklaring, som: at menneskets vilje før og etter omvendelsen motstår den Hellige Ånd, og at den Hellige Ånd skulle bli gitt til dem som forsettelig og vedvarende motstår ham. For sannheten er at ved omvendelsen gjør Gud en villig utav en uvillig, og i den villige bor han – slik som Augustin har uttrykt det.

 

Hva angår eldre og nyere kirkelæreres uttrykksmåter, som f. eks. disse: “Gud drar, men han drar de villige”, “menneskets vilje er ikke likegyldig ( uvirksom ) i omvendelsen, men virker også noe”, så er om dem å si: Da den slags talemåter er blitt innført for å styrke (  bekrefte ) læren om det naturlige menneskes frie vilje i omvendelsen, så mener vi at slike uttrykksmåter etter sin form ikke stemmer med den sunne lære, og derfor skal unngåes når det tales om omvendelsen til Gud. Derimot er det en riktig uttrykksmåte når man sier: I omvendelsen gjør Gud ved den Hellige Ånds dragelse villige mennesker ut av motstrebende og uvillige mennesker, og at etter en sådan omvendelse er menneskets gjenfødte vilje ikke likegyldig i menneskets daglige omvendelse, men medvirker også i alle de gjerninger den Hellige Ånd gjør gjennom oss.

 

Når Dr. Luther skriver at i menneskets omvendelse forholder viljen seg “pure passive” ( helt uvirksom ), og gjør rett og slett ingenting, da er dette å forstå m.h.t. ( under det synspunkt ) at Guds Ånd gjennom det hørte Guds ord eller gjennom bruken av de hellige sakramenter angriper menneskets vilje og virker den nye fødsel og omvendelsen.

 

For straks den Hellige Ånd har virket og utført dette ( gjennom nådemidlene ), og menneskets vilje er blitt forandret og fornyet alene ved Åndens guddommelige kraft og virkning, så er menneskets nye vilje blitt et redskap og verktøy for Gud den Hellige Ånd, så at den ikke bare griper Guds nåde, men også medvirker ( samvirker ) med Guds Ånd i de gjerninger som følger av omvendelsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

79

Altså: før menneskets omvendelse gis bare to virksomme årsaker til å virke omvendelsen, nemlig den Hellige Ånd og Guds Ord som er det middel for den Hellige Ånd hvorved han virker omvendelsen. Derfor må mennesket vissel