En presentasjon

English version | Norwegian version

Mitt arbeid tar for seg kvinnekroppen og menneskelige sinnstilstander. Grunnen til at jeg bruker den kvinnelige kroppen som objekt for mine temaer, er den at jeg kan identifisere meg selv med arbeidet mitt,- noe som er svært viktig for meg for at jeg skal kunne være i stand til å utfolde meg i min kunst. Jeg bruker meg selv og andre som modeller.

Modellene jeg bruker fungerer som ”verktøy” som har den misjon å få frem en eller flere sinnstilstander. Hun representerer sinnsstemninger som er universelle , deler av disse tilstandene er å finne i det mentale liv til de fleste mennesker,- både hos mann og kvinne. Jeg tar fotografier og bruker dem som skisser og basis-materiale for mine arbeider. På den måten får jeg tid og ro til å konsentrere meg om hva jeg gjør. Maleriene og tegningene mine er ikke foto-realistiske,- jeg utnytter ikke fotografiets uttrykk og egenskaper til fulle når jeg arbeider med dem. Men, kroppene er iscenesatt på en noen ganger teatralsk måte, med sterkt og skarpt lys på kroppens forskjellige deler.

Tegningene og maleriene mine har forbindelser med både en tradisjonell og samtids- rettet representasjon av kvinnekroppen. Tradisjonell i den forstand at jeg bruker kvinnekroppen som en del av temaet mitt, sammen med måten jeg behandler tegningens og maleriets overflate på. Samtidsrettet i måten jeg poserer modellens kropp, perspektivet og utsnittene. Modellen uttrykker som oftest en spesiell sinnstilstand og temperament. Til forskjell fra historiens fremstilling av kvinnen og kvinnekroppen, så utstråler kvinnene i arbeidene mine en individualitet, som gjør at en situasjon hvor modellen blir sett på bare som et objekt er blitt unngått.

Kvinnen i mitt arbeid inntil 2001/2002 er preget av forlatthet, stagnasjon og håpløshet. Ansiktet er enten gjemt av kroppens deler eller lukket inne ved hjelp av mørke og skarpe skygger. I mange tilfeller er ansiktet ikke inkludert innenfor rammen av maleriet eller tegningen. Kvinnen er utilnærmelig, hun kommuniserer ikke med noe eller noen. Hun lever i sin egen lille verden hvor ikke noe form for liv kan nå henne.

Arbeidene etter 2001/2002 og inntil nå uttrykker en mye mer åpenhet og tilgjengelighet,- selv om kvinnen fremdeles bærer preg av noen av de samme elementene som i de tidligere arbeidene. Ansiktet er mer inkludert uten for mange skygger eller andre ting som kan gjemme det bort. Rommet som omgir noen av kvinnene har også kommet mer til live i form av farger og tekstur.

I maleriene jeg jobber med nå har jeg begynt å inkludere den maskuline kroppen. Mannen og kvinnen danner et par, men ikke på den inneforståtte romantiske måte. De forteller en historie om forgjengelighet, forsvinning og forlatthet. Tiden går raskt og ingenting skulle bli tatt som en selvfølge. Temaene er også fragmentering, angsten/ redselen for å miste seg selv, destruktiv kjærlighet, separasjonsangst, betinget kjærlighet og tilbaketrekning av kjærlighet/omsorg.

ARBEIDER 2005.

                         Mine nye arbeider tar for seg tapt barndom, tapt tid. Det er barn som har opplevd traumatiske ting på det fysiske og psykiske plan. Hendelser og opplevelser som setter dype spor i personligheten deres og merker dem for livet. Det er omsorgssvikt på flere plan og nivå. Barnet har blitt for tidlig voksen, har opplevd og erfart ting som han/hun ikke skulle ha vært nødt til i en så ung alder. Det er feil som har blitt gjort, som er så grove og som har så langvarig effekt at alle aspekt ved livet blir rammet.

                        Alice Miller, en psykoanalytiker født i Polen men som nå bor i Sveits; skriver i sin bok ”Barneskjebner” om forakten for barnet. Om hvordan enkelte voksne krenker og latterliggjør barnets mest grunnleggende behov. Det er en demonstrasjon av styrke og en beskyttelse mot den voksnes egen avmaktsfølelse. Alice Miller sier: ”Bak forakten og diskrimineringen av barnet er den voksnes mer eller mindre bevisste , ukontrollerte, skjulte og av samfunnet tolererte maktutøvelse av barnet (bortsett fra drap og grov legemsbeskadeligelse)”

Man skulle av og til tro at den voksne ikke begriper eller forstår alvoret med å sette et barn til verden og å oppdra det. Det er et barn som er totalt hjelpeløst og fullstendig avhengig av foreldrene sine for å få tilfredsstilt sine behov,- det være sult, tørst, nærhet, varme, trygghet, oppmerksomhet, ubetinget kjærlighet, bekreftelse, forståelse, etc, etc. Blir ikke disse behovene møtt eller hvis de blir utnyttet til foreldrenes egne formål, kan det få livsvarige følger for barnet. Det er mange handlinger som inngår under uttrykket ”for ditt eget beste”. Barn er også ekstremt tilpasningsdyktige. De tar det de får og tror at deres situasjon er hva som er normalt og at alle har det slik. Barn finner seg i ganske mye for å forhindre at de mister sine foreldre, som de elsker ubetinget. Dermed lærer de seg å adlyde og å undertrykke og fortrenge visse følelser. Alice Miller sier også at måten vi ble behandlet på som små barn er måten vi behandler oss selv på resten av livet. Vi overfører ofte vår intense smerte på oss selv, og senere på våre barn.

                        Barna i maleriene mine har et område på kroppen som er gammel hud. Det refererer til at barnet har vokst opp litt for fort. Men det kan også symbolisere noe som er fordervet, tilintetgjøring, utsletting. Solsikkene og lekene har mye til felles med barn og barndom,- glede, solskinn, lykke, håp, kreativitet, nysgjerrighet, uskyld, renhet, inspirasjon, m.m. Det er alt som et barn er og som en barndom skulle og burde inneholde. Fysiske og psykiske påkjenninger kan drepe alt dette positive hos barnet. Så disse arbeidene, samt mye av bakgrunnen til de andre maleriene (strand, sol, vann, blomster, gress) er med på å forsterke det som er galt hos disse barna.

                        Søvn kan være som et fristed bort fra virkeligheten. Det er ro og stillhet og man får sjansen til å samle krefter og energi til en ny dag. Det er noe veldig rent og vart med mennesker og spesielt barn som sover. De uttrykker en uskyld, samtidig som de er forsvarsløse og ekstremt sårbare i den situasjonen.

                        Kvinnen som sitter på huk med åpne armer og et smil, symboliserer moren. Moren har alltid fremstått som en altomfattende trygghet og beskyttelse, ubetinget kjærlighet, en varm havn. Hun er en person man søker til, kanskje hele livet. Hun står som det positive, som det gode,- det som gir næring til alt. De fleste mennesker ønsker en forsikring om at alt vil gå bra. Og som regel er det moren som som gjennom sin betingelsesløse kjærlighet til barnet, forsikrer barnet om det.