For en del
år siden stampet vi for motor i SW-kuling i Trondheimsleia med kurs for Ålesund. Alene på vakt, mens kona prøvde å holde ungene
i aktivitet under dekk med høytlesning. Vi hadde en fart på et par knop, til tross for at
motoren arbeidet det den var god for. Jeg
grudde for en lang og slitsom natt. Jeg
studerte kartet. Var det ikke mulig å finne en god naturhavn, hvor vi kunne ligge
beskyttet for været? Da falt blikket på
Røstøya sør om Hitra. Det så ut som at
den kunne gi ly for sørvesten. Vi endret
kurs.
I det vi kom
inn mellom nordspissen på Røstøya og Magerøya merket vi at vinden ikke fikk fritt
spillerom her. I sakte fart, med kartet i handa, tråklet vi oss
forbi et par grunner og noen skjær, før vi ankret opp på en 5-6 meter dyp. 30-40 meter fra strandkanten, hvor stor og
kraftig furuskog vokste helt ned til fjæresteinene.
Vi hørte suset av sørvesten i furukronene, men nede på vannflate var det
stille, bare av og til en svak krusning på vannet, som kunne ta tak i båten å dreie den
forsiktig. Vinden bar med seg lukt av land og
furuskog.
Neste morgen
våknet vi til vindstille og sommervær. Rundt
oss tronet furuskogen på tre kanter. Ikke
menneskelig liv å se. Ingen hytter, ingen
båter, bare velsignet ro. Litt fuglekvitter fra skogen og ei måse som skrek ute fra
skjæret. Det var rene paradiset. Vi nøt morgenen med frokost i cockpiten, før vi
fortsatte vår ferd, i trygg forvisning om at vi kommer tilbake hit.
Opp gjennom
årene siden da har vi søkt nattehavn i Røstøyas beskyttede favn mange ganger. Aldri har vi møtt andre båter der, så vi har
bestandig hatt den idyllen helt alene, den har vært vår.
Det er litt vemodig å la andre få oppdage stedet vårt, men å dele gleden
med venner gir større glede.
|
Litt
faktaopplysninger om øya. Den er på 3.300
daa, hvorav 2.800 er i statens eie beregnet for fritidsformål. Hele øya, også den private delen, ble i 1992
fredet som barskogsreservat. På øya er det
først og fremst standområdene som er atraktive, det er lite ferdsel inne på øya. De mest attraktive solingsplassene er på
svabergene SW på øya.
Øya er
ubebodd, men det finns fortsatt spor etter tidligere tiders gårdsdrift i form av tufter
og grassletter. Disse holdes i hevd, slik at
gjengroing ikke får overtaket, og de er populære som telt og leirplasser.
Naturreservatet
ble opprettet for å ta vare på et
barskogsområde som er typisk for distriktet. Vegetasjonen
domineres av fattig furuskog, som brytes opp av myrer.
I søkk og nordøst-skråninger er det rikere vegetasjon med frodig skog.
Fredingsbestemmelsene
innholder forbud mot å skade vegetasjonen,
og det er derfor ikke tillatt å bryte kvister eller fjærne døde eller levende trær. Rundt hele øya er det satt opp godt merkede
båtfester, og i Røstøybukta, sørøst på øya, er det lagt ut ei lita flytebrygge.