Over havet

Vinteren 81/82 forberedte vi sommerens seiltur. Vi var fire mann, fra 24-34 år gamle. Som skipper vil jeg være sikker på at vi alle behersket seiling og navigasjon, slik at en hver kunne seile båten alene. Båten var en Albin Cirrus på 26 fot. Alle hadde gjort seg godt kjent med båten og alle gjennomføringer med avstengninger i skroget. Vi hadde fått satt opp en deviasjonstabell for kompasset. Laget letrekk på køyene i salongen.

23. mai 82 var dato for avreise. Vi brukte formiddagen på å få om bord vårt utstyr. Fylle diesel, lampeolje til varmeapparatet, få om bord og stuve redningsflåte med mer. Etter avskjedsmiddag hjemme hos skipperen var vi klar til å koste loss. Det var tungt å ta avskjed. Vi hadde aldri krysset hav før, og vi kjente ingen som hadde gjort det i en seilbåt, så vi var ikke sikre på at vi ville vende tilbake.

Det settes opp vakter. Vi seiler non-stop til Vigra utfor Ålesund. Får de siste råd fra skipperens svigerfar som var med på Shetlands trafikk under krigen, og siden drev fiske på bankene rundt Shetland. Vi får låne hans sekstant til navigasjon på turen. I tillegg har vi med radiopeiler. Kompass og logg for utseilt distanse, samt sjøkart er de hjelpemidler vi har til navigasjon.

Vi må inn til Ålesund for å bytte to kart, samt gjøre de siste innkjøp. I det vi legger til bunkersbrygga får vi slått lås VHF-antenna i mastetoppen. En kranbane stakk ut fra bryggas tak, og denne traff vi med antenna. Vi foretar en spjelking av festet, som vi håper skal holde hele turen. Det blåser stiv SV-kuling og vi vil vente til i morgen med å gi oss havet i vold. Vi møter et engelsk ektepar som har kommet over fra Shetland i en 23 fot stor båt. Vi føler oss trygge på at vi skal klare turen med våre 26 fot.

Nordsjøen

Den 27. mai kl 10.00 forlater vi Ålesund. Jeg er kvalm av spenning i det vi setter kursen ut Breisundet. Regner med at de andre er like spent. Det er sol og frisk SV-bris. Møter havbåra i det vi kommer ut mellom Godøy og Runde. Etter å ha stått til rors siden Ålesund, tørner jeg inn. Oppholder meg ikke lenge nede før jeg roper på ei bøtte. Jeg spyr og er sjøsyk. Angrer for at jeg ikke tok sjøsyketabletter før vi dro, men jeg hadde aldri vært sjøsyk tidligere. Jeg ber de andre vurdere hva vi skal gjøre. Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil være syk, kanskje hele overfarten. Kan de gjøre turen uten hjelp av meg? De kurser 240 grader. Heldigvis etter ca seks timer var jeg på beina og kjente ikke mer til sjøsyken.

Det er natt i det vi møter tåke og sikt på 80-100 m. Vinden har spaknet til lett S-bris. Vi henger opp radarreflektoren og gjør klar tåkeluren. Vi syns vi både ser og hører skipstrafikk, men det er bare innbilning. Tåka forsvinner utpå formiddagen og vi får tatt en solobservasjon. Den stemmer med bestikket. Om kvelden begynner vi å speide etter de første oljeplattformene. Kl 19.30 oppdager Leif flammen fra tårnet på den første plattformen.

Det blir som å seile gjennom en by. I mørket teller vi lys fra femten forskjellige installasjoner i det vi passerer Statfjordfeltet. Vi holder på å kollidere med ei kjempestor fortøyningsbøye uten markeingslys. En supplybåt kommer opp på siden av oss, og kaller oss opp på VHFen. De undrer på hva en så liten båt gjør ute på havet. Vi får oppgitt vår eksakte posisjon.

Det blir en våt natt. Vi har sjø over dekk og det kommer vann inn gjennom forluka. Begge madrassene og soveposene til Leif og Terje er gjennomvåt. Vannet har rent bakover og gjort madrassen på styrbordsiden våt. Heldigvis oppdaget Ragnar dette før soveposen hans blir våt. Terje legger seg på dørken i salongen og tar noen tørre pledd over seg. Vi andre sover på skift i babords køye.

Neste dag er det skyet og vi får ikke tatt solobservasjoner, men bestikket føres samvittighetsfullt. Kl 20.30 om kvelden den andre dagen tas det tre radiopeilinger som forteller at vi befinner oss 12 nm fra Fetlar. Vi regner med å få landkjenning i løpet av en time. En time senere har vi fortsatt ikke sette land, og vi begynner å tvile. Er det mulig at vi ikke ser land på en avstand på 7 nm. Kl 22.00 får vi gale-warning fra Wick Radio. Øyeblikket etter kommer det en regnbyge og vind med kuling styrke.

Terje roper ut at det er et brott forut på babord side. Vi andre speider forgjeves uten å se det samme. Vi tror han må ha sett en bølge som brøt. Det begynner å bli mørk og vi diskuterer hva som gjør at vi ikke har fått landkjenning. En mørk sky har lenge vært på samme plass, kan det være land? Leif kan etter en stund bekrefte at det er land forut. Vi tar seilene ned og starter motoren og kurser rett mot land. Noe senere får vi se lys fra land. Vi oppdaget land 5 nm ifra. Det viste seg at sikten var blitt mye dårligere uten at vi oppdaget det, da vi ikke hadde noen referansepunkter å dømme etter.

Snart er vi oppunder land og forsøker å gå inni en bukt på landets østside, men det er for mye sjø til at vi kan ankre opp i den. Vi følger landet nordover og er noe usikker på om det er Fetlar eller nordspissen av Shetland vi har møtt på. Vi har ikke detaljekart for denne del av Shetland, da vi hadde tenkt å få landkjenning nær Lerwick. Vi skjønner at det må være Fetlar, da vi ikke ser noe fyr da vi kommer nord for landet, i stedet ser vi lys på en kai et stykke fram. Da vi er usikker på fravannet går vi med redusert fart på motoren. Det er så merkelig at plutselig forsvinner lyset, for litt senere å bli synelig igjen. Vi skjønner ikke hvorfor. Er det noen som slår lyset av og på? Er det et signal til oss?

Tiden går uten av vi syns å nærme oss lyset. Ragnar antyder at det nesset vi kan så vidt ane i mørket sør om oss har vært der den siste timen. Han antyder at vi antagelig går i sterk motstrøm. Vi gir på mer turtall og vi kan se at nesset sør om oss etter hvert forsvinner bak oss. Vi får også forklarninfg på hvorfor lyset der fram forsvant. I den sterke strømmen hadde vi gått sidelengs i stede for framover. Når vi bevegde oss mot nord forsvant lyset bak et ness. Når vi bevegde oss sørover dukket det fram igjen. Omsider kl fire om morgenen den 30. mai kan vi legge til en liten kai på øya Yell. Plassen heter Gutcher og det er en ferje som går herfra og til Unst, som er den nordligste øye på Shetland.

Shetland

Ingen hadde sovet siden vi fikk landkjenning. Alle er sliten og våte. Det er meget fuktig om bord. Det blir ankerdram og et bedre måltid før vi logger oss så tørt som mulig. Ragnar våkner utpå formiddagen og ser en mengde mennesker stå på kaikanten og se ned på oss. Vi får på klær og kommer oss opp, men ikke et menneske er å se. Hadde det ikke vært flere av oss som hadde sett det samme, hadde vi trodd at Ragnar drømte. Forklaringen var at det hadde kommet en buss som skulle med ferja. Mens folket ventet på ferja slå de tiden i hjel med å studere oss. Ferja kom før vi kom oss på dekk.

Det er strålende solskinn og vi får alt vått på dekk til tørk. Forluka blir studert, for vi kan ikke forstå hvordan vannet kan komme inn. Pakningen er hel og alt ser ut for å være tett. Kan det være at dekket og lukerammen krummer lett, mens luka er helt flat? Dermed blir ikke trykket på pakningen stor nok til å holde tett for sjøen som slo over. På land er det en telefonkiosk, slik at vi får ringt hjem om fortalt at overfarten hadde gått bra. Det er ikke trær å se bare grønne åser.

Utpå dagen setter vi kursen sørover. Vi går inn til Mid-Yell, som ligger i bunnen av en liten fjord. Legger oss til kai og går en liten tur på land. Det er ikke store plassen, men med vann på kaia får vi skylt saltet ut av våte klær. Det går mot kveld i det vi fortsetter langs kysten mot Lerwick og klokken fire om morgenen kan vi legge til kai. Det manglet seks timer på at vi brukte fire døgn fra Ålesund.

(Registreringer på havnekontoret viser at det i 1982 var sytten norske lystbåter som besøkte Shetland! I dag er det ti ganger så mange, og mye skylde Shetland Race.)

Tolleren kommer om bord og vekker oss. Vi fyller ut diverse skjema og lar tolleren få med seg et par flasker norsk pils. Deretter sender vi en mann på land for å få kjøpt ankerdram. Det var for galt å skåle i trøndersk varer nå. Det var for oss meget eksotisk og kunne gå på pub og kjøpe fremmede typer øl etter å ha seilt over havet. Byen var uvant hva vi var vant til med sine trange gater. Folket er lette å komme i kontakt med, og flere prater norsk.

Etter to dager på land fortsetter vi sørover mot Fair Isle. Det er tåke og tåkeluren på fyret på Sumburgh Head følger oss inn i natten. Får se et lys i tåka og tror det er Fair Isle, men det var en tråler. Det blir tidlig morgen før vi kan lure oss inne i sydhavna på Fair Isle. Innseilingen er full av skarpe klipper som stikker opp av havet. Det er ikke folk å se. Oppe på land ligger det en båt. Vi vurderer om vi skal fortøye i en utlagt bøye. Det er ingen kai, og vi har ikke med lettbåt. Vi bestemmer oss for å forsette sørover mot Orkneyøyene.

Det er et urolig farvann. Sterk strøm lager strømsjø, og det er meget urolig om bord. Vi har kurs for sør om Stronsay. Plutselig oppdager vi tang og tare i sjøen. Får kastet om på roret og går samme vei tilbake. Vi ble litt lurt av annen målestokk på kartet enn hva vi var vant til. Vi ser tabben. Vi trodde at Ingale Skerry er Auskerry og gikk derfor mellom og Stronsay på styrbord. Heldigvis gikk det bra.

Orkneyøyene

Vi ankommer Kirkwall utpå ettermiddagen. Havna er trang, men meget godt beskyttet for været. Det er sol og varmt. Også her får vi utdelt nøklene til båtklubben på havnekontoret, slik at vi kan få dusjet og vasket klær. Øyene er grønne og forholdsvis flate i motsetning til Shetland hvor de var mer kupert. Det er heller ikke trær å se her. Kirkwall har også trange gater. St Magnus katedralen rager høyt over byen. Vi blir imponert over byggverket.

Etter to dager er vi underveis igjen. Vi kurser for Wick i Scotland. Det er østlig vind og vi får seilen opp i det vi runder Mull Head og seiler sørover. Snart har vi mistet sikten, det er igjen tett tåke. Vi forsøker å holde seile langs landet. Lyden av brenningen forteller oss avstanden til land. Snart hører vi brennning forut og skjønner at vi har sydøst enden av South Ronaldsay forut. Vi slår og styrer ut fra land. Senere slår vi på nytt og styrer ned mot Pentland Skerries. Vi hører tåkeluren på Mocle Skerry. Vi styrer etter lyden og får et kort glimt av land før vi legger kursen om. Det er veldig strømskjø i farvannet. Heldigvis er det bare en lett bris.

Scotland

Vi styrer deretter mot Duncansby Head på Scotland NE ende. Vi hører snart lyden av fyret. Vi vil forsøke å få landkontakt, for deretter følge kysten sørover til Wick. Vinden forvinner i når det går mot natt. Vi må bruke motoren. Vi må stoppe den regelmessig for å lytte etter brenning og tåkeluren på land. Til vår forbauselse hører vi ikke lengre tåkeluren på land. Vi har seilt mer enn distansen fra Pentland uten å treffe land. Vi følte oss så sikker på at om vi styrte etter lyden skulle vi treffe land, men den gang ei.

Radiopeilinger viser at strømmen hadde tatt oss og ført oss østover, slik at vi nå lå øst for Noss Head. Vi satte kurs vestover i håp om å få landkontakt ved fyret. Snart kunne vi styre etter tåkeluren på Noss Head. Vi gikk så nært at vi følte at den blåste bakoversveis på oss uten at vi fikk sett land. Vi kjente sjøene toppe seg under oss og var klar over at det ikke var mange meter til land. Vi satte kurs rett sørover, for deretter å gå rett vest og inn i havna i Wick. Snart hørte vi brenning på styrbord og jeg la kursen litt babord. Brenning på babord også. Jeg forsøkt å styre midt mellom, Brenning forut! Det var mørkt og tåke. Helt umulig å se noen ting. Vi valgte å kaste anker. En mann tok ankervakt. Han satte klar med tåkeluren og lyttet etter trafikk. Vi var ikke sikre på om vi hadde ankret opp midt i leia inn til havna.

Det lysnet av dag, med tåka like tett. Utpå formiddagen hørte vi biltrafikk på land, unger som lekte, men bare hvitt ull å se. Tok radiopeiling på Stavanger Consol, og fant uder tvil ut at vi kanskje lå litt nord for innseilingen. Vi bestemt oss for å hive opp ankeret og gå å få kontakt med landet sør om oss for deretter å følge det til vi traff innseilingen. Vi fikk kontakt med land og det viste seg at vi hadde ligget ca 100 m nord for innseilingen. Vi kom inn til en fiskerihavn, hvor forskjellen på flo og fjære var større enn på øyene lengre nord. Heldigvis fikk vi legge båten utpå en fiskebåt som hadde landligge. Der kunne vi trygt la båten ligge noen dager, mens vi tok sørover til Edinburg.

En kveld på byen møtte vi en kar som trodde vi var fra Færøyene. Når han hørte at vi var fra Norge ville han gjerne ta oss med på sight-seeing. Neste dag kom han og hentet oss med bil og tok oss med rundt. Vi fikk hadde også gleden av å få bli med ham hjem og se hvordan de bodde.

Den 9. juni kastet vi loss og satte kursen østover. Det var meldt svake vinder. Vi har bra seilvind til å begynne med. Bølgene er de største vi har opplevd på turen 2-4 m. Utpå kvelden spakner vinden noe. Etter vel et døgns seiling får vi øye på oljeplattformen Claymore. Vi seiler i en vind som til stadighet forandrer retning, det går ikke lange tiden mellom hver slag.

Den andre natten etter Wick går det unna. Fart 7-8 knop. Stjerneklart. N-lig frisk bris. Utpå formiddagen forteller krysspeilinger av Stavanger Consol og Utsira at vi er 7-8 nm lengre vest enn bestikket sier. Leif oppdager land 25 nm ifra. Det er en kjempeflott dag på havet sol og fin seilvind.

Klokken er blitt halv fire på ettermiddagen den 12.juni da vi legger til kai i Skudeneshavn. Etter en natt til kai fortsetter vi nordover kysten. Vinden er noe skiftende, men været er ganske bra nordover leia.. Den 18.juni om kvelden kan vi omsider legge til kai i Levanger hvor gjensynsgleden er stor. Vi har da seilt 1560 nautiske mil