Konfutsianismen

Konfutsianismen er en samling av moralske læresetninger som oppstod i Kina på 500- og 400- tallet f Kr. Den var basert på institusjoner og skikker som lenge hadde vært vanlig blant kineserne, f. eks slektskapssystemet og forfedredyrkelsen. Grunnleggeren, Konfutse (551 - 479 f. Kr) var en politisk reformator og skolemann, som følte utilfredshet med det moralske forfallet i tiden. De filosofiske og religiøse ideene hans ligger til grunn for et universelt moralsystem som har overlevd skiftende tider. Konfutse mislyktes i å få gjennomslag for ideene sine hos datidens makthavere og politikere. Men selv om han ikke lyktes som politiker var han en stor lærer. Den filosofiske skolen han grunnla, blir kalt ru-skolen, og ordet ru kom til å bli brukt om moralister eller lærde. Konfutses ideer er opprinnelsen til mange grunnleggende tanker som har bevart den kinesiske sivilisasjonen i over 2000 år. Disse tankene finnes i analektene, en litt tilfeldig sammensatt fremstilling av samtalene hans som hans disipler utgav en tid etter hans død. Analektene, tross enkelte svakheter, har vært karaktisert som den mest innfytelsesrike boken som noen gang er skrevet i Øst-Asia. Fra Kina ble budkapet spredd til Korea, Japan og enda lenger. Qin-dynastiet undertrykte konfutsianerne hensynsløst, men det varte ikke så lenge, og det neste dynastiet, Han, satte konfutsianismen i høysetet og gjorde den til statsreligion. Den bevegelsen som i Vesten er kjent for "nykonfusianisme" og som Zhu Xi (1130 - 1200) utviklet, ble godtatt som ortodoks statsdoktrine i de langvarige ming- og Qing-dynastiene (1300 - 1900 tallet). Etter at den kinesiske republikk ble opprettet i 1912, ble det gjort forsøk på å få konfutsianismen skrevet inn i forfatningen som statsideologi, men dette fremkalte heftige protester blant unge intellektuelle. Kommunismen var enda mer negativ, og betraktet konfutsianismen som framskrittsfiendtlig. I de senere år har myndighetene blitt mer tolerante, særlig på grunn av konfutsianismens nære forbindelse med familiesystemet og betoning av sosial orden og disiplin. Konfutses lære har ennå innflytelse over kinesernes tanke- og følelsesliv den dag i dag. Et lite utvalg visdomsord fra analektene: "Når tre mennesker går tur sammen, vil jeg ganske sikkert finne en som jeg kan lære noe av". "Hersk ved det moralske eksemplets makt". "Den som er utålmodig over bagateller, vil gjøre feil i større saker". "Gjør ikke mot andre det du ikke ønsker at andre skal gjøre mot deg". "Yngre mennesker bør respekteres". "Er det ikke en glede når venner kommer på besøk langveisfra". "Hvis du ikke bekymrer deg om den fjerne fremtiden, vil du få bekymringer når den kommer nær". "Å lære uten å tenke er skjebnesvangert, men å tenke uten lærdom er like ille".

Daoismen

Daoismen er den andre store kinesiske religiøse tradisjonen, og den fulgte etter Konfusius og hans etterfølgere. Disse var mest opptatt av etikk og samfunn, mens daoismen fokuserte mer på det "hinsidige". Begrepet Dao oversettes gjerne med "vei", og henviser til naturens underliggende prinsipper. Laozi heter han som regnes som den første daoistiske vismannen. Han skal ha vært historiker, og hadde ansvar for arkivene i staten Zhou. Da han skjønte at staten gikk mot en oppløsning, dro han mot fjellene i vest. Grensevaken han traff her ba han skrive ned den læresetningen han stod for., så da skrev han Dao de Jing, som består av 5000 kinesiske tegn. Etter dette forsvant han, og ingen hørte siden noe fra ham. Dao de Jing regnes, sammen med Zhuangzi , som de tidligste og viktigste daoistiske tekstene. Disse verkene ble sannsynligvis skrevet i det 3. eller 4. århundret f.v.t; en epoke der Kina slet med evinnelige kamper mellom lokale herskere. Daoismens rolle ble i denne situasjonen å forsvare individet,og gjennom dette beveget de seg vedd fra det menneskelige samfunnet og over i det hinsidige. De begrepene de tok opp her, er kjernen i den daoistiske læren. Dao de Jing leses både som en guide til overlevelse for de som er svake og maktesløse, som en lærebok i militær strategi og mye annet.

Buddhismen

Alle buddhister følger Buddhas lære, men den tolkes på mange ulike måter. Buddhistene tror ikke på en spesiell "Gud" slik som i andre religioner. De tror heller ikke at det finnes noen sjel i form av et evig "jeg".
Buddhistene tror på gjenfødelse ved at sjelen søker en ny eksistens og det slutter ikke før man har oppnådd nirvana. Det må ikke forveksles med reinkarnasjon som buddhistene tar avstand fra. Det er den oppsamlede karmaen du har i ditt forrige liv som bestemmer hva du blir i ditt neste liv. Livets hjul viser hvordan vi er fanget i samsare, en evig sirkel med gjenfødelser. I sentrum er det tre dyr som symboliserer de tre giftene. De jager halen på hverandre, noe som symboliserer endeløse sykluser av lidelse hvor den ene giften forårsaker den andre.

Symbolikk: Grisen står for uvitenhet, blindhet og vrangforestillinger. Vårt feilaktige syn på verden fører til begjæret som symboliseres av hanen. Vi tror at den tingen vi begjærer gir oss evig lykke som fører til at det oppstår begjær, grådighet og lidenskap som deretter fører til lidelse. Slangen representerer det utilfredsstilte begjæret. Når vi ikke får det vi ønsker oss føler vi hat og sinne mot de som har det vi vil ha. Dette gjør at vi ikke kan tenke klart, ikke kan forandre vår oppfatning av verden og holder oss nede i uvitenhet. Buddha står utenfor Livets hjul og peker på månen. Han symboliserer frigjøringen fra lidelsene.
De fem hindringene: Sansebegjær, Hat, Sløvhet og treghet, Uro og bekymringer og Uvisshet.
Ved å følge Buddhas vei kan man lære å unngå disse sinnstilstandene ved blant annet meditasjon.
Dalai Lama: "Når vi er ulykkelige og misfornøyde blir vi lett frustrerte og dette fører til at det oppstår hat og sinne".
Å være buddhist vil si å være opplyst. Buddhismens lærer var den indiske prinsen Sidharta Gautama som levde på 400-tallet f. Kr. Han levde et veldig beskyttet liv og var ikke klar over alle lidelsene i verden. Da han en dag så med egne øyne sykdom, død og elendighet ble han helt forferdet og innså at alt i livet er forgjengelig. Han søkte etter måter å bli opplyst på. Han prøvde å leve som asket og var nær ved å dø, men han innså at dette ikke var rette metode. Han klarte til slutt å oppnå nirvana, en tilstand som er vanskelig å beskrive med ord, men som vil si at du er opplyst av livets realiteter. Han fikk ærestittelen Buddha. Han ville ikke bli dyrket som en gud, men være en læremester for alle andre som ville ble opplyste.

Buddha formulerte fire edle sannheter som er viktig for alle buddhister:

1. Sannheten om lidelse - dukkha: Bevisstheten om at vi alle blir gamle, syke og dør. Lykken finnes, men den er alltid iblandet uro. Livet går i evig sirkel med reinkarnasjon til du oppnår nirvana.
2. Sannheten er årsaken til lidelsen: Vi mennesker vet ikke hvem vi er og det gjør oss utrygge. Det er alt for mange ubesvarte spørsmål og det at vi har mer tro på eget "ego" gjør at vi skaper mer smerte og fremmedgjøring. Buddhisten tror på karma som vil si "handling"
   - kraften i handlingen og resultatet av våre handlinger. Hver minste handling får konsekvenser. Du har ansvar for å være mindre egoistisk for å redusere lidelsen i dine omgivelser.
3. Sannheten om lidelsens opphør: Du kan oppleve en slutt på lidelsene når du har øyeblikk med fullstendig tilstedeværelse uten drømmer eller tanker om fortid eller framtid. Du kan oppleve dette gjennom meditasjon. Lidelsen opphører når du når nirvana, en tilstand som må erfares og som er følelsen av total frihet og glede.
4. Veien til lidelsens opphør: Buddha er læremesteren som viser vei til Nirvana, opphøret av stress og bekymringer. En viktig forutsetning for å oppnå nirvana er meditasjon basert på muntlige tradisjoner fra Buddha. Meditasjon vil si å gi slipp på alle tanker og fantasier, for de blokkerer hvem vi egentlig er og gjør at vi ikke lever i øyeblikket. Vi tenker alt for mye på fremtid og fortid og glemmer å leve i nåtiden. Med meditasjon prøver man å skape et rom hvor man forenes med kroppen og er tilstede i øyeblikket.

Dette var Buddhas siste ord før han døde:
"Alt som er født er underlagt forfall. Siden det ikke finnes noen ytre frelse er det opp til hver enkelt av dere å finne ut av sin egen frigjøring. Dette er mine siste ord ...."

Hutong

Hutong er en slags gammel bygate og typisk i Beijing. Det er flere tusen slike små gater i byen. De ligger alle rundt den Forbudte By, og mange ble bygget under Yuan-, Ming-, og Qing-dynastiene. Under disse dynastienes storhetsdager planla og bygget keiserne sine "kongelige" områder etter et spesielt system oppfunnet under Zhou-dynastiet. Dette gjorde de for å styrke sin egen makt og for å beskytte seg mot eventuelle inntrengere. Sentrum i byen var det kongelige palasset Den Forbudte By. Hovedgatene var arrangert som etter et sjakkbrett. Hutongene kan deles inn i to klasser. Den ene typen, vanligvis referert til som "den vanlige hutong", ble bygget øst og vest for palasset. Her bodde mennesker av kongelig slekt og aristokrater. Den andre typen "den simple hutong" ble bygget langt nord og sør for palasset. Beboerne her var handelsmenn og andre "ordinære" mennesker. Hovedbygningene i hutongene var nesten alltid "kvadrater", dvs lukkede byggekomplekser med åpne plasser inni. Hutonger er faktisk passasjeveier formet av mange, nærstående kvadrater av ulik størrelse. Mange kvadrater ligger vendt mot sør for å bedre å kunne utnytte lyset. Som et resultat av dette går altså mange av hutongene fra øst mot vest. Mellom de store hutongene har det blitt bygget mange små som går fra nord mot sør, dette for å lette gjennomgangen av tilfeldige forbipasserende. Byen Beijing er altså et enestående, forstørret kvadrat. Symmetrisk og pent arrangert med rette gater og kvartaler, og omgitt av høye murer.

En strålende, men lidelsesfylt historie